|
Tilbake til forsiden TILBAKEBLIKK:
R O S K I L D E F E S T I V A L
1994
Første møte med lyden av ølkasser som blir trukket langs asfalten ved hjelp av belter som for anledningen er tatt ut av allerede møkkete bukser. Gutta som kjøpte øl i Roskilde by, sparte nok en 50-lapp per kasse. Inne i campingen solgte Carlsberg - Ja. Carlsberg, ikke Tuborg - iskalde ølkasser fra kjølebil til 50 kroner mer per kasse. Og inne på festivalen kosta øllen cirka 10 kroner om jeg ikke husker feil. Og én liter eplevin kosta nøyaktig 60 kroner.
- 60 kroner? Er det et veldig stort glass da?
Musikalsk husker jeg ingenting av 1994. Bortsett fra Dansepiger som kjørte non-stop tango i cabaretteltet. Da jeg kom hjem, skrøt jeg på meg Clawfinger, Aerosmith og Hedningarna. Ingen har ennå kætsja den juginga.
Mmmm Chili con carne!
Vi har pressepass, og har sliti ræva av oss for å finne riktig inngang. Rekker akkurat R.E.M. som høres ut akkurat som på plata. Selvsagt skuffende.
Vi har ikke mobiltelefoner og mister Ærnfred etter kort tid. Men finner ham igjen og tilbringer for så vidt mesteparten av festivalen i København og på Christiania.
Van Halen er høydepunktet. Og det får vi med oss. Gutta påstår i ettertid at de traff Page&Plant på Hennes&Mauritz i København.
Vi bor fett og blir nekta i frokostsalen.
En av de beste festivalene ever.
Vi ankommer på fredag. Moby er det første vi ser.
Cirka på den andre konserten - Massive Attack - mister vi grepet på gruppa. Jeg treffer gamle og nye kjente, de andre blir instant drita og steine.
Broren vi skulle bodd hos, venter forgjeves. Jeg flytter inn i teltcampen til gutta fra Luxembourg og Tveita. To drar på fylla i København. Den siste går seg bort på festivalområdet og finner aldri utgangen.
Musikalsk høydepunkt: Leftfield. Et høydepunkt som blir stående i minst 15 år. Kulturelt høydepunkt: Sex Pistols. Good Evening. We Hate You. Good Night.
Ankommer fredag. Akkurat i tide til Nick Cave. Det regner første døgnet. Deretter er hele området en seig sump i to dager. Før helvete bryter løs under Leningrad Cowboys søndag kveld - og vi tar inn på Prindsen for første gang.
Musikalsk OG kulturelt høydepunkt: Gartnerlogen. Skled ned en skråning til gul før konserten. Er full av leire og digger Egil.
Digg: Å sovne i teltet med Pet Shop Boys på Orange.
Oppvåkning: Å høre Saturnus på blå sammen med bare metalgutter.
Skammer meg når jeg i ettertid ser 98-programmet. Kan ikke erindre verken Slayer, Kraftwerk, Black Sabbath, Garbage, Beastie Boys eller Rammstein.
Men kan erindre Dub Syndicate på gul. Nesten ingen var der da konserten starta. Gutta så ikke opp én eneste gang mens de spilte. Utenfor begynte det å regne, og teltet ble fylt med folk. På slutten av konserten jubla alle, og gutta på scenen fikk sjokk. Jeg var så happy at jeg kjøpte skiva etterpå. Etter Dub syndicate så vi Asian Dub Foundation på rød. Og jeg tenkte for første gang at popstjerner begynte å bli litt vel unge. Bodde på Absalon i København.
Norske høydepunkter: Raga Raga Raga Raga. Og Motorpsycho. På gul.
Gluecifer åpner i blanke, oransjerøde skjorter på Orange. Skandaløst feil.
Horder av japanske turister blir bussa inn til Hotei på gul. Vi blir fascinert av disse menneskene som kommer til Roskilde for én eneste konsert. Vi tilbyr oss å ta bilde av to av dem, og blir kjent med Saori - brevvenn gjennom mange år.
Første året med paraplydrinker. Og første året med seriøst gruppereisepreg. Jeg hater grupper, og droppa Kent til fordel for en liter vin alene i tech-teltet. Mistet telefonen og begynte å grine. Så merka jeg at alle grein. Ni gutter var trampa ihjel under Pearl Jam.
Denne festivalen ble mye grining og mye phone home.
Til tross for elendigheten ble jeg usannsynlig søndagsdrita under Biosphere. Lagde Mayhem i 12 timer. Og var syk i 5 dager etterpå. På en øy utenfor Roskilde.
Hørte Safri Duo. Hørte Basement Jaxx. Hørte ikke Robbie Williams. Det er til å grine av. Selv om Basement Jaxx var en høydare.
Bodde på Centrum i København.
Rammstein!
Dette var året da jeg sovna på Iron Maiden på orange.
Bodde på Palace i København. Smilte hele festivalen. Drakk ufattelig mye øl. Og ble ufattelig brun.
Husker ingen bra konserter. Må ha vært på Metallica.
Det regner hele tiden. Tror vi. Fordi vi ikke vet at det skal komme enda verre festivaler. Vi lager skikkelig camp og bor i hustelt og har naboer som synger jævlige norske allsanger hele natta på den ene siden. Og heldigvis tyske morgenfuglheavygutter med fett anlegg på andre siden. Mye drama. Mye bra musikk. Mange historiske uttalelser.
- Gratulerer med dagen. Det ble jo litt sånn [bob-bob-bevegelse med hånda]
- Der står Ozzy - her står jeg!
Skambankt sent lørdag kveld på grønn akkurat samtidig som de tømte dassene, var en fascinerende opplevelse.
Ser Roger Waters og Dark Side of the Moon-greia sammen med både Datter og Sønn og alle andre jeg kjenner på søndag. En kompis frir til dama under konserten og sender bilde av ringer et par dager etter for å bevise at det ikke var kødd.
Barn alene på camping vest var en utfordring. Hadde skadd fot og bodde på Savoy. Mye halting og mye kos likevel.
Verste Roskilda ever. Alt var bare fryktelig helt til søndag kveld da det tok helt av først med Muse. Så med Basement Jaxx. Deretter med Justice. Men da hadde jeg sovna. Og jeg har angra helt siden jeg så dem på Øya noen uker etter Roskilde07.
Bodde på Prindsen. Digga det. Hadde mye dusjgjester. Hadde ikke room service én eneste gang. Bare bunker med nye håndklær til nye dusjgjester.
Drakk cirka 1000 øl på Guldanden før, under og etter festivalen.
Judas Priest ble et høydepunkt fordi vi hadde med alle unga. Som betyr en passe stor gruppe med til tider sovende ungdommer. Selvsagt måtte musikkbesserwisserne skryte noe helt jævlig av at de hadde vært og hørt på predikanten fra Amerrika i stedet for Judas Priest. Og tro det eller ei; de gjentok resten av festivalen at vi skulle vært og hørt på predikanten fra Amerrika i stedet for Judas Priest. Noen skjønner bare ikke verdien av å være omgitt av sovende ungdommer som er på Judas Priest.
Kanskje det største høydepunktet etter Slayer, var danske Raunchy. Ekte rock på grensen til melodisk metall. Vi hadde stått opp tidlig (klokka 11) for å rekke det, og det var verdt det.
Job for a cowboy var en skuffelse, da vokalisten hadde et skremmende begrenset ordforråd.
Rotten Sound var helt fryktelig, men jeg hørte dem bare for å støtte finsk dødsmetall. Dessuten fant jeg en hengekøye på utsiden av konserten, så det gikk helt greit.
Ingen av oss (oss betyr her en diffus gruppe på 5-10 personer av samme nasjonalitet) fikk særlig utbytte av Motorpsycho, siden vi hadde vært på Rom&Cigar i forkant og fått oss noen doble drinker. Litt før det hadde vi vært på Ovalen og fått oss et par Long Island Ice Teas. Og alt dette skjedde fordi Grinderman var deprimerende greier.
Majors - dansk hiphop sammen med Datteren var prima og nesten alkoholfritt.
Chemical Brothers var mye lysshow for penga.
Jay-Z var cirka tusen ganger bedre enn anmelderne meldte. Beste på Jay-Z var kanskje oppvarmingsbandet som klarte å kjøre i gang Jump Around akkurat da vi var og henta regntøy i oppbevaringa - sånn at hele oppbevaringa ble en slags hoppeboks. I latex. Jay-Z hadde øvd inn Purple Rain for anledningen. Men det var det ikke så mange i gruppa som fikk med seg tror jeg. Vi leste det i avisa dagen etter.
Søndag kveld var for øvrig eneste innslag av regn.
For ordens skyld: Var på HELE Neil Young-konserten. Fordi alle folka var der. Men konserten var helt F R Y K T E L I G. I tilfelle du lurte.
2008 var også det året da jeg hadde laget en spiseplan for å rekke alle favorittene. Jeg holdt på å bryte sammen over belgiske vafler med softis på fredag. Ikke akkurat min favoritt, men en del av spiseplanen. Jeg følte meg også rimelig teit da jeg trøkka i meg nachos til frokost på søndag. Men jeg orka ikke tanken på å reise hjem enda et år uten å ha få smakt på alt. Sånn er livet. Når legger de egentlig ut billettene for 2009?
Har hun spart på alle armbåndene? Er hun syk i hodet? Hva er dette for slags troféfetisj? spør du kanskje.
Av en eller annen grunn har armbåndene aldri havna i søpla, bare i forskjellige skuffer og skap - og på mystisk vis latt seg gjenfinne puljevis i tilknytning til andre reiseeffekter (som pass, pengeveske og danske kroner). Etter at jeg begynte å ramme inn armbåndene for 4-5 år siden, har jeg spart på armbåndene helt med vilje. Fordi det er digg å være harry. Og fordi det finnes bare én festival.
Potetmosen er nå strøket fra framtidig spiseplan på grunn av for mye dillsmak.
2010
Hadde planer for Roskilde'10 også. Revidert ble det sånn cirka dette: (med kommentarer og endringer i oransje).
Twitter updates fra festivalen er publisert under avvik:
Fredag
Lørdag
Søndag |
Bekymre deg ikke.
I støvlene til tante Rut
Oscar D'Leon! Salsa is my middle name
På alle måter dramatisk
Chumbawamba!
Jenta og gutta
Sol ute sol inne
Slayer-konserten var ett av mange høydepunkt. Djevelmusikk i solskinn blir bare vanlig metall.
2008 var det året da vi for alvor kåret festivaltuborg til lettøl og bestemte oss for å gå for drinker i stedet. Mye nesten-frosne margaritas og daquiris. 2008 var også det året da jeg hadde lest meg opp på alle bandene på forhånd fordi jeg ikke kjente andre navn enn Slayer da programmet ble lagt ut. Nei. Jeg hadde aldri hørt om Jay-Z før Hove. Vel. Selvsagt hadde jeg hørt om Duffy og Neil Young. Men det er navn som var på plakaten bare for å sikre at en del dølle folk også gadd å kjøpe billett. Okay. Jeg hadde også hørt og hørt om Chemical Brothers.
Det viste seg at jeg bare rakk 
