|
Tilbake til forsiden Kontakt: shamangran at gmail.com
Tenker veldig fort Hvis du er en sånn som ikke kan uttale deg om noe du ikke har resonnert grundig omkring, så er du ikke sånn som meg. [If you feel the need to think before speaking, you are nothing like me.]
Jeg hadde en gang en mikroblogg som var embedded her. Nå har mikrobloggen flytta til et trygt sted. Og den var uansett aldri interessant for andre enn avsenderen.
Hvis du lurer litt på hvordan jeg hadde det sist jeg dro langt vekk ganske lenge, kan du lese om det på La spettatrice attenta.
Akkurat nå tester jeg nesten-responsivt design som ikke er responsivt men som kanskje passer for telefonen min. Og din hvis du finnes.
|
|
Nytt
Unik fordi jeg sovner idet jeg treffer puta hver kveld. Og unik fordi jeg tenker på søvnløshet som tidslommer.
I lange perioder har jeg nesten ikke sovet i det hele tatt. Det begynte vel egentlig med at jeg hadde en baby som var våken i to år. Og det fortsatte med at jeg på en måte ble født på ny da jeg var 28 år – og levde et så spennende liv at jeg ble natur-speeda. I noen år hadde jeg lange perider da jeg verken klarte å spise eller sove. Deretter kom overgangsalderen. Da var jeg våken i cirka tre år. Og det var vel egentlig i løpet av disse tre årene at jeg lærte meg til å bruke søvnløshet som tidslommer.
Jeg var heldig. Jeg hadde eldre venninner som hadde overlevd overgangsalderen. De var på en måte tidsvitnene mine. De var bevisene på at det finnes et liv etter overgangsalderen. Et enda bedre liv. Så jeg visste hele tiden gjennom de tre søvnløse årene at det kom til å gå over. Og jeg utnyttet søvnløsheten til å være våken og kreativ. Jeg flytta fra rom til rom i huset. Og jeg drakk litervis med kaffe. Og plutselig en dag var det over.
Jeg var på Tenerife den dagen det plutselig var over. Jeg våkna på morgenen, og visste det bare. Jeg gikk ned til sjøen helt alene, og satte meg på en stein, og skrev ned hvordan jeg følte meg:
Dette er vår sang. Og denne er vår. Og vi to danset til denne. Nakne. Foran peisen.
Vi lå på stranda i sola og visste at vi ikke hadde noen framtid sammen. Men vi hadde minutter, timer, dager, uker. Jeg strøk deg over magen og elsket deg. Alle minuttene, timene, dagene, ukene.
Vi bredte ut et pledd i skogen og var bare oss. Vi var bare oss lenge. Samtidig var vi noen andres. Vi sa Tenk om det er oss? Det var oss. Der og da. I mange måneder.
Vi sto på bussholdeplassen. Hjertet mitt sprakk nesten. Det var ekte kjærlighet og jeg visste ikke hvor du sluttet og jeg begynte.
Det var uendelig respekt og aksept for forskjelligheten som var uoverkommelig og uviktig på samme tid.
Det var gjensyn og forelskelse og drømmer om framtida.
Det var forhekset oppvåkning og lek og uro og til slutt smerte og hat.
Det var latter og kamp og styrke og barn. Og samhørighet som aldri tar slutt
Alt dette kan jeg ha på én gang nå. Ute av tunnelen. I lyset.
Latter og gråt i korridoren der alle som har fått en bit av meg, bor. For alltid. Noen ganger googler elevene mine meg, og da lander de av én eller annen grunn på det som ikke er en Roskilde-blogg. Og så blir de litt imponerte, tror jeg. Fordi til og med dagens ungdom, de som ikke er som noen andre ungdommer tidligere, har hørt om Roskilde Festival.
Jeg skal ikke egentlig restarte denne bloggen som strengt tatt var avviksrapporteringer fra det nokså monotone livet jeg levde som enslig mor på 00-tallet. Men jeg kom på, at når jeg er død, så kommer noen til å lese dette. Og innholdet kommer til å være her helt til noen (arvingene) slutter å betale for webhotellet. Hvis jeg for eksempel dør en januardag, kommer for eksempel disse notatene til å være tilgjengelige helt fram til neste januar, siden jeg betaler regningen i desember. Og hele det året kommer helt sikkert arvingene innimellom til å tenke på meg og så kommer de til å lese dette. Så på en måte er dette nå ei dagbok som blir til en nekrolog en vakker dag. Eller ikke så vakker dag. Jeg tror faktisk ganske mange kommer til å gråte når jeg dør. Jeg gråter litt selv når jeg tenker på at urna mi skal stappes ned ved gravstøtta til brødrene mine. Og jeg håper at arvingene husker at det bare skal stå Og Jorunn under navnene til de andre.
For noen dager siden skrev jeg om jul her. Jeg har redigert det enda litt mer, siden det gikk opp for meg at ingen informasjon faktisk er bedre enn tvetydig informasjon.
Hvis du finnes og leser dette, er du veldig spent på hvor syk jeg er siden jeg faktisk var hos legen for noen dager siden.
Og da kan jeg fortelle at
Det er ikke så mye mer som har skjedd i det siste som topper Ultralydopplevelsen. Annet enn at jeg har vært ganske sint på jobb og nesten har ropt både p-ordet og f-ordet til en overordnet som jeg ikke anerkjenner som overordnet. Jeg kan dessverre ikke utdype mer her. Små gryter har også ører.
Hvorfor har jeg tatt bilde ut av bussvinduet? spør du nå hvis du finnes. Og da avslører du at du ikke er like opptatt av true crime som jeg er. I 90 prosent av true crime-historiene jeg leser, ser eller hører, kjører de kriminelle rundt i hvite varevogner. Derfor har jeg begynt å ta bilde av hvite varevogner som jeg observerer på mystiske steder.
Denne tida på året er krevende. Og den starter tidligere hvert eneste år. Og det betyr at jeg nå er en avviker i minst seks uker i året. Fra den første julenissen til den siste julestjerna.
Jeg kommer fra en nokså gigantisk familie. Vi pleide å feire nokså gigantisk jul hvert år. På en bondegård på fjellet. Men underveis skjedde det flere ting som drepte den gigantiske familiejula.
Siden barna mine aldri fikk oppleve de gigantiske familiejulene på bondegården på fjellet, så tror jeg de syns det er helt greit ikke å feire jul. Så det gjør vi ikke. Det vil si, det gjør jeg ikke. Barna feirer noen ganger jul sammen med andre, men de er ikke julebarn. Heldigvis.
Egentlig hadde jeg skrevet ned hele den nitriste historien her, men jeg slettet den. Det får da være grenser.
Etter cirka 20 juleferier på ei varm øy, skal jeg i år være hjemme og ikke feire jul i det hele tatt. Fordi jeg ble dritsyk på øya vår i fjor, og ikke orker tanken på enda en poliklinisk kanarijul.
Jeg er forresten syk nå også. Jeg har en eller annen sykdom. Og jeg skal til fastlegen om noen dager for å få noen piller som jeg tror kommer til å hjelpe. Hvis fastlegen sier at jeg må til ulike klinikker for å ta bilder og prøver og gastrosopi og annen faenskap, skal jeg si at det vil jeg ikke. Jeg vil bare ha noen piller. Jeg kan bare ikke bruke timer og dager på å reise til fryktelige klinikker der jeg må sitte i venterom sammen med livredde, dødssyke mennesker og deretter gå langs blå eller røde piler på gulvet fra rom til rom. Jeg klarer det ikke. Jeg hater sykehus og røntgeninstitutter og MR og CT og øyeleger.
Hvis Selveste Fastlegen leser dette, blir han glad for at jeg ikke kaller den nye fastlegen min for Selveste Fastlegen, selv om hun faktisk er det. Hun er fantastisk. Men hvis Selveste Fastlegen har internett – noe han kanskje har – vil jeg at han skal vite at jeg tenker på ham noen ganger og at jeg håper at han har det bra og at jeg skulle ønske jeg kunne besøke ham men det kan jeg ikke, fordi familien min sier at jeg ikke får lov til det. Jeg satt ved siden av advokaten til Selveste Fastlegen på båten her om dagen, og da spurte jeg nesten om hvor han er og hvordan han har det. Men så kom jeg på hvor sinte de ville bli i familien min ville bli hvis jeg spurte advokaten hans om noe sånt, så jeg spurte ikke. Akkurat nå tenker jeg at jeg burde spurt likevel. Fordi et menneske som har reddet livet mitt så mange ganger, ikke kan bli ond over natta. Selv om det er det de sier at han ble. Ond.
PS. Jeg har snart skrevet ferdig romanen min, og alle jeg snakker med, sier at de kommer til å kjøpe den. Det betyr at jeg kommer til å selge cirka 100 eksemplarer. Og så kan jeg kjøpe cirka 100 eksemplarer selv. Og da har jeg plutselig solgt 200 eksemplarer.
Men siden jeg allerede har lest romanen min, vet jeg at de som har store forventninger, kommer til å bli litt skuffa. Men det er deres bæd. Jeg har ikke sagt til noen at denne romanen blir genial. Jeg har sagt høyt og tydelig at jeg skriver denne romanen bare fordi jeg må vise meg selv at jeg klarer å skrive en hel roman. Og det klarer jeg altså.
Selvsagt kommer folk som kjenner meg til å finne ett og annet inni boka som får dem til å tenkte «Åh, det er typisk henne», men det gjør ikke boka til en god roman. Nå limte jeg inn et utdrag fra romanen her sånn at du vet sånn cirka hvordan tonen er i boka. Den kommer nok til å koste cirka 349 kroner i bokhandelen – selv om den kommer til å være ganske tynn. Men det har du råd til for min skyld. Husk hvor ondt universet har vært mot meg i lange perioder av livet mitt.
PS 2. Selveste Fastlegen kommer til å kjøpe boka mi! Jeg tror faktisk han kanskje kommer til å kjøpe minst 20 eksemplarer! Hvis de ikke har tatt fra ham alle pengene hans. Men det kan de vel ikke gjøre i dette landet?
PS 3. Nei. Jeg har ikke snakket med et forlag ennå. Akkurat der har jeg ingen bekymringer. Det blir gitt ut så mye dritt i bokform, og er det noe boka mi ikke er, så er det dritt.
Illustrasjoner: Et veldig uskarpt bilde fra soverommet mitt og et bittelite utdrag fra romanen min
Jeg kjente at den verden som dama med babyen lever i, ikke er min verden. Hvis dette fortsetter, må jeg hoppe av.
I en annen dokumentar snakket noen skandaløse mennesker om The Farm. De hadde altså en gård de kunne dra til og være i fred. Jeg tenkte umiddelbart at selv om jeg ikke er skandaløs, kunne jeg godt tenke meg en sånn gård. Jeg kjenner at jeg faktisk nesten må ha det.
I min økonomiske situasjon er det ingenting som legger til rette for å kjøpe The Farm. Så mye kan jeg si om den saken. Jeg har på en måte fått jobb, men kommer på en måte til å tjene dårligere enn jeg har gjort på veldig mange år. Det føles litt som en jobb-scam.
Bildet er fra trappa mi.
For det første er tekstene banale. For det andre er musikken døll. For det tredje er damene 11 år. For det fjerde er jeg 100 år. Og det er sikkert det som er problemet. Jeg skal huske å spørre alle under 100 år hva de tenker om de nye syngedamene.
Bildet er fra den nye jobben min. Jeg er fortsatt litt usikker på om det er den nye jobben min. Men hvis de klarer å lage en kontrakt til meg med et innhold som jeg kan leve med, er det den nye jobben min.
For en stund siden, kanskje for to år siden, var det mange som sa at jeg var modig. Jeg var helt sikker på at dette var feil begrep om meg. Og jeg brukte tid og ordlister til å finne ut hva jeg egentlig var. Og landet på uredd.
Jeg er uredd.
Ei dansk liste med synonymer for modig, foreslår begrep som dristig, voven, desperat, dumdristig, eventyrlig, fandenivoldsk, farlig, hasarderet, hovedløs, letsindig, overilet, risikabel, risikovillig, ubesindig, uforsigtig, vovemodig.
Vanligvis elsker jeg alt som er dansk. Men desperat og dumdristig og uforsiktig har jeg aldri vært.
Ei svensk liste på internett går mer i min retning:orädd, oförskräckt, tapper, djärv, kavat, dristig, oförvägen, oförfärad, karsk, morsk, behjärtad, frejdig, käck, rakryggad, heroisk, vågsam, kaxig, strong, fräck, tuff.
Jeg tar voldsom avstand fra begrepet tapper. Men jeg tenker gjerne på meg selv som uredd, uforferdet, freidig, rakrygget, sterk, frekk og tøff. Og ikke hodeløs, lettsindig eller overilt (slik danskene foreslår).
Hvorfor er det så viktig å være uredd? Jeg tror jeg mener at redde mennesker har et begrenset liv. Jeg vet at mitt eget liv snevres inn hver gang jeg syns noe er litt i overkant skummelt.
Har jeg egentlig dokumentasjon på at jeg er mindre redd enn gjennomsnittet? Selvfølgelig har jeg ikke det. Men en del ting jeg har gjort, har de fleste andre ikke gjort eller vurdert å gjøre. Særlig har jeg nok bytta jobb mye oftere enn alle andre. Og jeg har reist alene ganske mange steder som andre ikke ville reist til alene. Og jeg har bodd i lengre perioder langt borte hjemmefra for å jobbe eller for å observere. Jeg lever også ganske ofte alene på fjellet off season når ingen andre er på fjellet. Dessuten har jeg passet på meg selv siden jeg var bitteliten.
Bildene er fra Rammstein-konserten i Berlin i juli. Kanskje det beste jeg har vært med på. Selv om Till mistenkes for overgrep.
Noe mer dør inni meg hver gang en ung skuespiller plutselig får ny nese og kjempestore lepper.
Men aller mest dør noe inni meg når jeg ser tenåringer på 14 og 15 kline inn ansiktene sine til det ugjenkjennelige før de går på skolen hver morgen. Hver morgen. Ikke bare den dagen de skal ta skolefoto. Men hver eneste dag.
Jeg har forstått at trenden med å legge et lag med uektehet utenpå seg selv er en del av menneskets utvikling. På samme måte som jeg skal akseptere at det norske språket er i utvikling når en tenåring sier til meg
Og jeg vet at det er dokumentasjon på at jeg er gammel når jeg påpeker språkfeil og triksing med utseendet.
Så jeg sier det bare her. Og blir ferdig med det.
Jeg hater å se eldre ut. Men jeg føler at jeg skylder meg selv å akseptere det. Jeg kan ikke kritisere andre og så fikse og trikse på meg selv.
Det som er bra for meg, er at jeg allerede har vært usynlig i over ti år. Dermed kommer ikke så mange til å legge merke til hvordan jeg blir mer og mer grå, rynkete og krokete.
For å feire at jeg gir f i trendene som tilsier at vi skal bli yngre, penere og mer kunstige, har jeg tatt tilbake et par ting som jeg hadde slutta med. Jeg har begynt å gå i veldig korte skjørt og veldig korte shorts. Med bare bein og tidvis i høyhælte boots. Når jeg ser andre på min alder som gjør dette, så grøsser jeg. Men når jeg ser meg selv i speilet, føler jeg meg som en slags aksjonist. Og, som sagt, jeg er den eneste i hele verden som legger merke til hva jeg gjør og ikke gjør uansett.
Bildet øverst er to uker gammelt.
Det er bare tull å tro at du er ung når du har passert 50. Da er du voksen. Og snart er du ferdig. Du er i hvert fall ikke lenger regnet med i noen som helst sammenheng. Bortsett fra at andre mennesker trenger pengene dine og anerkjennelsen fra deg.
Det hjelper ikke at du er klok, veltalende og veltrent. Du er ferdig når du nærmer deg 60. Selv om mange, kanskje de fleste, har 30 år igjen å leve når de nærmer seg 60, så må de slutte å innbille seg at de tilhører den gruppen som blir lagt merke til.
Jeg kjenner flere som har sluttet å jobbe og som snakker om hvor fantastisk det er å kunne gjøre hva de vil. De kan bare holde kjeft. De lyver for seg selv og for oss andre. Er det fantastisk å ha fri hele tiden og ingenting fornuftig å holde på med? Aldri i livet.
Mange sier at det er så fint å kunne reise når og hvor de vil når de blir gamle. Men reiser de når og hvor de vil? Nei. De sitter på ræva og ser på tv og spiser og drikker. Og så drar de på ferie samme sted som da de var yrkesaktive på samme tid på året som da de var yrkesaktive. De drar ikke til Iran i mars eller til Kolahalvøya i januar. Neida. De drar til Syden akkurat samtidig som de dro dit før de ble pensjonister. De drar også på hyttetur kun i helgene selv om de har fri hele tiden. Og de går på butikken rett etter arbeidstid bare for å irritere folk som er på vei hjem fra jobb.
Jeg tror seriøst at jeg bare må trekke meg helt tilbake snart. Før jeg begynner å innbille meg at livet starter ved 60. Livet slik jeg kjenner det, slutter ved 60. Det hjelper ikke å gå rundt å tro at du blir regnet med, når ingen hører på deg eller ser deg lenger.
Om et par år skal jeg samle sammen alle de bøkene jeg vil lese én gang til. Så skal jeg samle sammen alle de klærne jeg liker å ha på meg. Og så skal jeg f meg trekke meg tilbake i min egen verden. Og jeg skal gå i butikken når den åpner klokka 07. Og jeg skal reise bort mens alle andre ikke reiser bort. Og jeg skal drikke vin mandager og tirsdager, men ikke resten av uka. Og jeg skal ikke stramme opp ansiktet, sette på meg solbriller og avbilde meg selv på strender og fjelltopper. Hvis noen vil se meg, kan de oppsøke meg der hvor jeg er. Og hvis noen trenger meg til noe som helst, kan de sende meg brev.
Det er selvsagt en liten strek i regningen her. Jeg har ikke nok penger til ikke å jobbe ganske mange år til. Men det er ikke lenge til jeg har nok penger til ikke å jobbe ganske mange år til. Hvis jeg bare jobber noen år til.
Om tolv dager har jeg faktisk ikke jobb lenger. Det gjør at mange, veldig mange, mener de har rett til å spørre hva jeg skal gjøre etter sommerferien:
Folk lyver altså så mye. Ingen i hele verden misunner meg. Jeg er ikke modig. Jeg er uredd. Jeg er sånn som folk som overlever en flystyrt. De går bare rett uti gata foran biler fordi de tror de er udødelige. Altså. Jeg vet ikke om alle som overlever flystyrter (det er vel ikke så mange) føler seg udødelige, men jeg så en fantastisk film der de overlevende ble sånn. Filmen heter faktisk Fearless. Og første gangen jeg så den, skjønte jeg at den på en måte handler om meg. Og samtidig ikke.
Jeg tror en god del av ferien min skal brukes til å beskjære – ikke polere – egoet mitt. Det er nok på tide at jeg slutter med å ta i betraktning hva jeg kommer fra hver gang noen setter spørsmålstegn ved noe jeg sier eller gjør. Hun indre bitchen som mener at ingen andre har grunnlag for å mene noe som helst, bør vingestekkes ganske kraftig før jeg skal ut i virkeligheten igjen.
Jeg har vært på pauserommet til sammen i fem lunsjpauser dette skoleåret. Det er fire for mange, kan jeg kjenne.
Det toppet seg nesten fredag ettermiddag da det var små sjokoladebiter i små skåler på bordet.
Alle kollegaene var stolte fordi de ikke spiste sjokolade. De sa at sjokolade og sukker er usunt. Jeg spiste fra alle skålene mens jeg sa med munnen full av sjokolade Sukker er ikke farlig. Ingen matvare kan være usunn. Bare kosthold kan være usunt. Så fylte jeg kaffetermosen min med brus og forlot pauserommet.
Observerte noen tenåringer som satt og googla meg og leste Grana.no. Bestemte meg for at såpass sent i skoleåret så driter jeg i det. At de finner meg online. Det er ikke porno her, det er ikke rusbruk her, det er nesten ikke banning her og det er absolutt ingen rasisme eller hets av utsatte grupper her.
Om 2,5 uker er livet mitt et blankere ark enn det noensinne har vært. Selv om det er noen forventninger om at jeg skal delta i et par krevende sosialiseringssituasjoner mot slutten av sommeren. Akkurat nå klarer jeg ikke å tenke på de krevende sosialiseringssituasjonene. Jeg klarer faktisk bare å tenke på de neste 18 dagene. Selv om jeg har begynt å pakke til dag 19 for å være sikker på at dag 19 blir noe av.
For å vise meg selv at jeg ikke er helt død ennå, har jeg meldt meg på fire (4) situasjoner de neste 17 som krever godt humør og pent tøy:
Hvis jeg ikke finner noen kule klær å ha på meg, skal jeg ikke gå på en eneste sosial greie før ferien. Det er mulig at ingen av de relativt kule klærne mine passer. Selv om jeg er helt usynlig i sosiale sammenhenger på grunn av alderen, kunne det vært hyggelig å ikke se ut som en dass. Jeg skulle ønske jeg kunne gå i shorts på festene, men jeg tror det vil framstå som aldersmessig upassende på grensen til avskyelig frastøtende. Selv om jeg kler shorts bedre enn de aller fleste. Hvis jeg har en litt vid, lang skjorte over shortsen, er det kanskje ingen som ser at jeg går i shorts? Men da tror de kanskje at jeg går i et skjørt i en aldersmessig upassende lengde?
Heller ingen grunn til å tro at jeg tar til tastaturet fordi jeg trenger å sutre.
Det er påske og jeg har late dager. Ekstremt late dager. Så late at jeg lurer på om jeg kommer til å være i stand til å ikke være lat om bare noen få dager når jeg skal tilbake på jobb.
Jeg har begynt å gå en lang omvei til jobben. Og jeg har begynt å lage veldig god kaffe i moccakannene mine. Hver dag starter med at jeg lager veldig god kaffe før jeg går en lang tur før jeg ankommer jobben min. Etter jobben går jeg veldig langsomt hjemover. Og når jeg kommer hjem, trener jeg noen dager hver uke. De andre dagene tenner jeg levende lys og drikker te og ser på tv og hører på radio.
Heldigvis går det ganske bra med prosjektene mine:
Alt i alt er jeg faktisk veldig fornøyd med produktiviteten min, livssituasjonen tatt i betraktning.
Uansett. En av damene i tv-serien, jeg husker ikke navnene på karakteren egang, så halvhjerta ser jeg på serien, sa at hun hadde forberedt seg på å dø siden hun var seks år fordi da var det mye snakk om atombomber, og hun regna med at alle kom til å dø ganske snart.
Jeg har lest en del om atombombefrykten i gamle dager. Men i dag kom jeg på at vi kanskje bør gjenopplive den frykten. Vi føler oss liksom så udødelige og høyteknologiske nå, at vi tror vi ikke ville dø av en atombombe. Men det ville vi.
Å fy f, nå kommer jeg på at hvis bomben sprenger i løpet av de neste tre månedene og 19 dagene, så kommer jeg til å dø mens jeg holder pusten og venter på bedre tider.
Å herregud, jeg må leve de neste tre månedene og 19 dagene og ikke holde pusten og vente på bedre tider. I tilfelle bedre tider ikke kommer.
Jeg liker planer og lister og strategier. Jeg lagde nettopp en Fram-til-bomben-liste, men den ble så teit at jeg sletta den.
Jeg skal rett og slett bare gjøre hyggelige ting de neste ukene. Lage god mat. Brenne stearinlys. Kjøpe blomsterbuketter. Lese bøker. Lage dukketeater. Skrive roman. Trene. Ta badstue. Brenne bål. Og alle disse tingene skal jeg gjøre så ofte jeg klarer, ikke bare i helgene. I tilfelle de jævla russerne smeller av bomba før vi veit ordet av det.
Bildekollasjen er fra vinterferien som jeg har tilbragt på et av de beste stedene jeg veit, i Palermo.
Jeg elsker jo å se virkelighetskrim. Men merker at det tar på. Når de skal beskrive offeret, som ofte er et helt alminnelig menneske, ofte ei dame som har et par unger, så må de si at hun var helt ekstraordinær, både vakker og flink og snill og smart.
Første gang jeg reagerte på dette, var en gang jeg leste en historie i et ukeblad, en gang på 70-tallet. Det sto, svart på hvitt, at offeret var en usedvanlig vakker ung dame. Hun var stygg. Det var jo bilde av henne i artikkelen. Hun var ikke vakker. Hun var ikke usedvanlig vakker. Hun var i beste fall helt gjennomsnittlig.
I tillegg til virkelighetskrim, liker jeg stående morsomheter. Jeg liker de komikerne som er morsomme uten å spille på egen etnisitet, legning eller kroppsstørrelse. Og det krymper utvalget inn til nesten null. Så egentlig liker jeg dem nok selv om de spiller på det som bare de selv har lov til å spøke om.
I dag tenkte jeg på noe jeg fortalte en elev i går. Noe som egentlig er ganske morsomt. Så tenkte jeg på hvordan det ville høres fra en scene, og jeg innså at det ville høres ganske morsomt ut fra en scene også. Så kanskje jeg skal ha et sånt show med stående morsomheter en dag.
Vi ser to typer dokumentarer: De som handler om folk som stjeler andres penger. Og de som handler om folk som sjekker opp damer og stjeler pengene deres.
De som investerer masse penger hos en svindler, har kanskje for mye penger eller de er bare grådige. De som lar seg forføre av nettsvindlere og sender dem masse penger, er nok først og fremst ensomme samtidig som de har litt svekket dømmekraft.
Selv om jeg bruker skånsomme ord som ensom og svekket dømmekraft, forhindrer det ikke at jeg roper Hvor dum er du?! mens jeg ser på filmene. Hvem i all verden blir forelska i noen de aldri har møtt? Og hvem i all verden sender alle pengene sine til noen de ikke kjenner?
Tror det er mye jeg ikke vet om ensomhet. Tror også at det er mye jeg vet om penger. Såpass mye at det skulle mye til før en Don Juan klarte å skvise noen kroner ut av meg.
Historie fra virkeligheten: Her klippet jeg bort en historie fra virkeligheten. Men den handlet om at jeg har nok mer fått enn gitt gjennom tidene. Jeg klippet bort historien fordi jeg egentlig ikke trenger at noen får lyst til å begynne å stalke meg. Igjen. Men jeg tror neppe det blir noen youtube-dokumentar ut av min historie fra virkeligheten. Hva skulle moralen i den historien være? Ta aldri imot gaver?
PS: Det går veldig bra med boka mi. Den kommer til å bli gitt ut. Men hvis jeg ikke syr inn noen underliggende og viktige traumer, kommer den til å bli omtalt som En banal, men underholdende debut.
Notat til meg selv: Se nå for f å sy inn noen traumer i boka sånn at jeg skremmer livskiten ut av fortståsegpåerne.
Mange av de kjendisene som har slutta med å misbruke alkohol, har hele veien sett mye friskere ut enn de norske kjendisene som er kjente for å drikke for mye.
Jeg tror at kjendis-alkoholisme i USA for det første handler om at de kanskje én eller to ganger har driti seg ut når de har vært fulle. Da passer det seg at de bortforklarer hendelsen med en slags avhengighet eller sykeliggjøring. For det andre så tror jeg dette med å påberobe seg alkoholisme, henger sammen med den amerikanske dobbeltmoralen, ideen om å være en god kristen og alt det der.
Sånn. Der fikk jeg sagt det jeg trengte å si om alkohol og kjendiser.
Nei. Jeg glemte hva jeg leste hos National Institute on Alcohol Abuse and Alcoholism:
To enheter per dag for menn og én enhet per dag for kvinner. Helt uavhengig av kroppsstørrelse og muskelmasse og aktivitetsnivå. Og dette er de folka vi ser opp til i vitenskapelige sammenhenger?
NIAAA har definert binge drinking også. Vet ikke hva det heter på norsk, kanskje det heter fyll?
Fem enheter for en mann og fire enheter for en kvinne innenfor to timer. Det er kanskje en god del mer enn de fleste av oss orker. Men kanskje varer et vanlig vorspiel bare cirka to timer. Og da er det nok mange som klarer en sixpack eller en flaske vin?. Kjenner at jeg rett og slett ikke følger helt med i tiden her. Jeg sover for det meste, og legger ikke merke til hvem som drikker hva.
NIAAA definerer også det de kaller heavy drinking. Hvilket kanskje betyr et alkoholinntak som gjør deg generelt forfylla:
Kvinner kan altså drikke 3/4 av det mannen gjør én gang, men kan bare drikke halvparten så mye som menn per uke.
Det demrer for meg hvorfor så mange kvinnelige, amerikanske kjendiser sier at de har misbrukt alkohol. Det holder jo med to øl på verandaen onsdag, to glass vin til tacoen fredag og tre glass vin til middagen lørdag. Så er man generelt forfylla. Og alle som har en kartong vin på kjøkkenbenken, drikker sikkert mye mer enn det. Vi har ikke vinkartong på kjøkkenbenken. Det skulle tatt seg ut.
Som regel svarer jeg at jeg er norsk. Men ganske ofte svarer jeg på en sånn måte at de ikke tror meg. Og ofte svarer jeg at faren min var svart.
Det rare er, at hvis jeg farger håret mitt svart, så ser det ikke naturlig ut. Men med mørke røtter og slitte, blonde tupper, blir det helt klart at jeg egentlig er mørk.
I dag vurderer jeg å ta en Rachel. Rachel Dolezal. Dama som følte seg svart og som lurte på om hun var blitt stjålet som baby og som besemtemte seg for å være svart. Det gikk jo ikke så bra med Rachel. Men jeg tenkte kanskje å gjøre det litt mindre offentlig. Ikke bli leder av National Association for the Advancement of Colored People sånn som Rachel ble. Bare trekke meg tilbake i et land der jeg syns jeg passer inn, kanskje. Eventuelt lære meg språket i dette landet flytende, sånn at jeg ikke stikker meg ut når bussen får motorstopp og jeg må spørre noen andre om å dele taxi eller sånne ting.
Nå kan du kanskje si at bussmotorstopp er et vanvittig dårlig eksempel på en situasjon der man trenger et fremmed språk for å smelte inn. Og da kan jeg kanskje si Hvem av oss er så sykt god på aksenter at hun glatt kommer seg gjennom uker i fremmede land uten at noen forstår hvor hun kommer fra? Hvem av oss vet at fakter og sukking og stønning er de mest integrerende faktorene av alle? Etterfulgt av Ma che diamine?! eller Αλλά τι στο καλό?! eller Que diable?! eller hva de nå sier i den eksotiske avkroken jeg slår meg ned i?
Jadda. Du skjønner at jeg ikke kommer til å slå meg ned i Midtøsten – selv om det er der jeg sannsynligvis utseendemessig ville skli rett inn. Jeg har rett og slett ikke tid til å underkaste meg en hel haug av onde menn bare for å kunne leve unorsk.
Egentlig burde jeg vel sende inn en sånn DNA-test før jeg påberober meg å være noe annet enn helt vanlig nordmann? Men jeg er så livredd for at testsvaret skal si Norsk. Gudbrandsdalen. Troms. Porsgrunn. Sørum. og ikke Marocco. Libanon. Sicilia. India.
Noe fantastisk har skjedd siste uka. Jeg drømte en natt bare lyse drømmer som gjorde meg glad, som ga meg håp og inspirasjon.
I den ene drømmen bodde jeg i Sør-Europa, som jeg jo gjør innimellom i kortere eller lengre perioder. I drømmen var jeg så lykkelig. Og det som var annerledes enn i virkeligheten, var at andre mennesker forholdt seg til meg i drømmen. Vanligvis forholder ingen seg til meg når jeg er alene i utlandet. Selv om jeg er på samme sted veldig lenge. Ofte hilser de på meg cirka dagen før jeg skal reise hjem. Men stort sett utstråler jeg nok
Jeg har altså cirka den samme utstrålingen ute i verden som jeg har her hjemme.
Jeg har faktisk funnet et perfekt italienskkurs som jeg skal begynne på. Jeg driter i hva det koster. Jeg må bare få tilbake stemmen – som fortsatt er ødelagt etter julas sykeleie. Men jeg går faktisk på franskkurs hver dag for tiden. Hvilket betyr at jeg snakker fransk som blir korrigert hver dag. Det er da noe?
Gresk kommer jeg ikke til å lære meg. Det beste med å være i Hellas, er at jeg ikke skjønner ett ord – og likevel kan jeg hver dag gjennomføre samtaler: I Hellas er det uansett ikke noe poeng å prøve å være lokal. Alle eks-kamaki, det vil si alle voksne grekere som ikke er veldig introverte, kjenner igjen en nordeuropeisk kvinne på en kilometers avstand. Og behandler oss deretter. Hvilket betyr at cirka halvparten har etablert seg på en grei måte i Hellas og har et nokså ok liv – mens cirka halvparten har svidd fjærene på en jævlig nordeuropeisk kvinne og derfor er de skeptiske til denne typen mennesker utover å behandler dem som velkomne kunder i butikkene og på restaurantene deres. Ja. Jeg er dronningen av kortslutninger og forenklinger. Forbehold er for forskere og for folk som er redde for ikke å bli tatt alvorlig.
Jeg har jo begynt å være på Tiktok. Og denne uka begynte jeg å følge ei artig, norsk-afrikansk jente som nok er en influenser som mange vet hvem er. Hun er virkelig flink på Tiktok. Men i dag innså jeg at hun bor der. Hun poster ting hele tiden. Hver dag. Hele dagen. Og det ble egentlig akkurat litt for mye da hun i dag sa Jeg bare chiller og har PTSD. Og jeg slutta å følge henne.
Det er blitt så moderne med PTSD, at de som har det, chiller og har PTSD. De har ikke et usynlig jernkorsett som gjør at de ikke klarer å drite på 30 år. De bare chiller og har en diagnose som de syns er kjempeflott.
Når jeg kikker i dagboka mi, finner jeg bare to setninger om Heard/Depp-saka: 24.5.22. Livet mitt er en slags karusell som spinner i løse lufta. Roer meg ned med Depp/Heard-rettssaken. Blir sint på Depp, men han er utenfor mitt ansvarsområde heldigvis
Jeg er egentlig ganske stolt av meg selv når jeg leser det der og tenker på at jeg hadde fri i mange måneder og likevel ikke brukte mer enn to setninger på en kjendisrettssak.
Nå har jeg hatt fire og en halv dag fri midt i Meghan/Harry-hysteriet, og jeg har fått med meg absolutt alt, og jeg koker nesten over.
Siden jeg har skaffet meg en Tiktok-konto, strømmer sinte små videoer med Meghan/Harry-hat ut av telefonen min døgnet rundt. I tillegg har jeg skrollet meg gjennom Netflix-serien om de to og i tillegg lest en del sladreavissaker fra inn- og utland.
Til tross for at jeg for så vidt har prioritert Meghan og Harry de siste dagene, er jeg nokså usikker på hva saken egentlig handler om. Hvis noen skulle ankomme kloden fra en annen tid eller fra en annen planet nå, og be meg forklare saken, ville jeg kanskje si:
Jeg har sett veldig mange slemme, men morsomme, videosnutter om Meghan og Harry på Tiktok. Det ser ut til at hovedproblemet er at Meghan ikke forsto hva det innebar å bli nestenkongelig. Og at hun trakk rasistkortet når hun gjorde feil og ikke klarte å innpasse seg.
Det ser på en måte ganske greit ut å ha et kort man kan trekke i tide og utide for å slippe å bli utpekt som et dårlig menneske. Men jeg har nok ingen sånne kort.
De kortene jeg i en lyserød verden kanskje kunne hatt, måtte være
Jeg begynner å få tilbake stemmen min, men siden den ikke er helt tilbake, kan jeg egentlig ikke jobbe ennå. Men jeg har tenkt å jobbe litt fra og med i morgen – hvis den kjempesøte fastlegevikaren sier det er ok.
Jeg gjennomførte en full treningsøkt her om dagen, og det gikk helt fint, og bildet jeg tok, ble så fabulous at ingen tror det er tatt denne uka, men det driter jeg faktisk i.
I går dro jeg, uten stemme men med et lite knippe effektive tegnspråktegn (tommel opp, tommel ned, langefinger og bittelitt-tegnet), til Oslo for å kjøpe julepynten som jeg trenger nå som jeg aldri-aldri-aldri mer skal jinxe jula med å bestille magiske sydenturer.
Oslo-turen gikk sånn som de fleste Oslo-turer går for meg. Jeg sendte sms til Sønnen, og Sønnen sa han gjerne ville på kafé med meg. Så løp jeg innom Shangri-La – slik jeg alltid gjør – og kjøpte røkelse og jasminolje. Så dreit jeg i den julepynten, og satt på kafé med Sønnen et par timer før jeg dro hjem.
Kaféturene med Sønnen er det beste jeg vet. Jeg sier Du er så pen! Og Sønnen sier Du er så gammel! Så sier jeg Du er så flink! Og Sønnen blir veldig glad. Så snakker vi et par timer om en film eller en bok i et parallelt univers. Og noen ganger snakker vi om mennesker som Sønnen kjenner og som jeg kjenner litt. Vi snakker ikke om Datteren, Barnefaren eller Stefaren. Men noen ganger snakker vi litt om Eks-stefaren fordi alle elsker ham og alltid lurer på hvordan han har det.
Sønnen sier alltid at det er hyggelig å treffe meg på kafé. For å være helt ærlig, er jeg nokså sikker på at dette er en samvittighetsgreie. Men jeg tror han liker ganske godt å være med på fine restaurauranter med wining & dining. Barna mine får alltid be med seg venner på wining & dining, og vennene liker det også kjempegodt. Så det skal vi snart gjøre.
Hvis du finnes, og hvis du leser dette, tenker du kanskje nå at jeg forskjellsbehandler barna mine. Og det gjør jeg. Datteren og jeg treffes cirka 20 minutter i året. Men vi snakker sammen i telefonen noen timer hver måned. Og vi utveksler elektroniske ting, som meldinger og videosnutter og bilder.
Illustrasjon: Jeg prøvde å finne et bilde av noe glinsende, litt kongelig. Det jeg fant, var en tekopp, et telysglass, en brosje og et armbånd som jeg kjøpte på starten av livet i Palermo for snart ett år siden. Det gjør fortsatt vondt å se på bilder fra Palermo. Men om seks uker skal jeg tilbake. Herregud?! Om seks uker?! Ja. Det skal jeg faktisk!
Akkurat nå befinner meg meg, på en måte for aller første gang, i en tidslomme som Universet og Fastlegen har skapt for meg. Jeg kan ikke gjøre noe annet enn ingenting. Og jeg har fortsatt fem hele dager igjen i tidslomma.
Det er mulig at jeg ville sett litt mørkere på tidslommesituasjonen hvis jeg ikke merket at jeg, etter å ha sovet to fulle netter, blir friskere og friskere. Nå tar jeg bare cirka én pose eller to av det grusomme oransje pulveret som hjelper meg med å puste og sånt.
Tidslommen hadde vært meningsløs hvis jeg ikke hadde benyttet muligheten til å tenke gjennom mine hyss mens jeg likevel ligger her på loftet mitt.
Jeg er rimelig bevandret i underbevissthetens ulykksalige funksjonalitet. Derfor er jeg rimelig bevisst på at alle tanker om framtidig adferd og tilfredshet må ytres i ja-form.
Akkurat nå har jeg lagd noen små plakater som jeg skal printe ut på fargede ark og strø omkring meg, kanskje faktisk i taket over senga mi. På plakatene står det:
Hvis du finnes, og hvis du ikke er helt dust, skjønner du at det egentlig står:
Jeg har mottatt en antydning om at jeg kan komme til å få mange timer jeg-tid kommende helg. Klok av skade velger jeg å se bort fra denne fantastiske muligheten helt til jeg ser den materialisere seg. Det er noe med meg som gjør det vanskelig å dra bort fra meg. Tror jeg.
Nå tok jeg meg forresten bryderiet med å finne togbilletter til en utflukt for meg selv neste helg for sikkerhets skyld siden jeg er 95 prosent sikker på at den antydede jeg-tiden kommende helg aldri-aldri-aldri blir noe av. Drivstoff koster så mye nå at til og med tog blir billigere enn å kjøre bil. Tog pluss taxi.
Noe som svever et sted helt ytterst i horisonten, er at sjefen mi sa før ferien at vi snart skal ha medarbeidersamtaler. Inni meg begynte jeg selvsagt umuiddelbart å fnise. Men jeg håper at sjefen ikke merket det.
Hvis jeg på vegne at meg selv og sjefen min skal være nokså ærlig, er det lite som tyder på at en medarbeidersamtale hos oss i nærmeste framtid kan lede noe som helst sted. Men jeg har snust litt rundt på nettet for å finne fakta om medarbeidersamtaler. Og nå har jeg vurdert min egen situasjon opp mot de uttalte formålene med medarbeidersamtalen:
Det som er nydelig med å være serievikar, eller jobbhopper om du vil, er at det spiller aldri noen rolle hva lederne mine mener om meg og stilen min.
Mine ledere vet at jeg alltid gjør jobben min. De vet at jeg har masse relasjonskompetanse. Det vet at jeg overholder absolutt alle frister og at jeg gjerne gjør jobben for andre. Og siden lederne vet at jeg forsvinner før de vet ordet av det, så gidder de ikke prøve å forandre på alt som er virkelig fryktelig ved meg (som at jeg ikke deltar på møter, ikke er sosial, ikke anerkjenner kollegaers totale mangel på selvregulering, er uortodoks men aldri ufin overfor elevene mine osv.).
Det er selvsagt en gigantisk stripe i lakken at jeg har klart å bli så syk at jeg må holde senga den første uka av semesteret. Og selvsagt hjelper det ikke i det hele tatt at jeg hadde gjort alt klar for oppstarten av semestert.
Da jeg prøvde å forklare sjefen min før ferien hvor en eventuell vikar kan finne opplegg for oppstarten, sa sjefen min selvsagt:
Eh. Helt klart overflødig med den medarbeidersamtalen kjenner jeg.
Jeg har vært på Gran Canaria eller andre kanariøyer i jula siden 1980. Det har vært noe av det beste jeg har visst om. Men etter årets sykeleie, som ble en fryktelig og verre repetisjon av sykeleiet for fem år siden på La Gomera, tenker jeg at dette utsetter jeg ikke meg selv for én gang til.
På den lyse siden var det veldig flott å slette dette årets juleferie fra dette årets budsjett allerede før dette året startet. Jeg bare gikk inn i budsjettet og gjorde det.
På grunn av den skandaløse juleferien som jeg ikke orker å snakke om, skal jeg dra til Oslo og kjøpe juledekorasjoner på salg så fort jeg klarer å stå på beina.
Jeg klarer altså enda ikke å stå helt på beina. Sier den nye fastlegevikaren min som er veldig ansvarsbevisst og fantastisk. Den nye fastlegevikaren min sier rett og slett at jeg skal være hjemme hele denne første uka av det nye året. Og det er jo nesten litt utrolig flott, for i opptil flere timer av gangen klarer jeg nå å sitte oppreist i senga uten å hoste på meg brekte ribbein eller brekninger og oppkast.
Siden jeg var så sliten før ferien, satte jeg av en kveld på jobb til å forberede de to første ukene av dette året. Det viste seg å være lurt. Selv om sjefen min fnyste kanskje enda litt mer enn vanlig – han fnyser altså av alt jeg sier – da jeg forklarte hvor de kunne finne opplegg for uke 1 og uke 2 hvis jeg ikke kom tilbake etter jul.
Akkurat nå kjenner jeg at jeg driter veldig i om sjefen min leser dette og legger meg for hat for alltid.
For å illustrere livet på arbeidsplassen min: De ukentlige møtene våre er sånn:
Sånn. Jeg har allerede modifisert denne oppdateringen littegrann.
Jeg var selvsagt morsommere før, da jeg kunne begå de frekkeste kommentarer uten av noen blandet seg opp i det.
Akkurat nå ønsker jeg ikke at pårørende til de individene jeg har ansvar for hver dag, skal undre seg over hva slags menneske som egentlig omgås barna deres. Og om cirka åtte måneder ønsker jeg kanskje at mulige arbeidsgivere ikke skal tenke at jeg er en slags skandale.
Samtidig påberoper jeg meg en slags kunstnerisk frihet nå som livet går inn i avslutningsfasen. Jeg vil ikke at framtiden skal huske meg som en kjedelig, tannløs tante. Samtidig som jeg vet at framtiden ikke kommer til å huske meg som noe som helst. Ikke lager jeg spektakulær, uforglemmelig mat. Og ikke gir jeg spektakulære, uforglemmelige gaver. Det er vel sånt folk huskes for når de har gått over i det store ukjente?
Hvis jeg tenker over de nærmeste som har gått over i det store ukjente, husker jeg nok ikke gaver og mat best. Jeg husker nok mest sånne ting som
I noen tilfeller husker jeg selvsagt
For min egen del er det nok for sent å smiske meg inn i kategoriene ubeskrivelig vakker og søt og snill og uskyldig. Men kanskje jeg kunne klare å komme i kategorien litt crazy. Og hvis jeg lar vitnemålene mine ligge lett tilgjengelig mot slutten, kan jeg kanskje komme innenfor kategorien flink. For jeg har ganske ofte vært litt crazy og veldig ofte vært veldig flink - selv om svært få vet om det.
Noen avgangselever og jeg snakket om karakterer og framtida her om dagen. Jeg sa at karakterer ikke er viktig, men at jeg var glad for at jeg endte opp med sykt høyt snitt på videregående, siden da kunne jeg utdanne meg til hva jeg ville.
Elevene sa Og i neste friminutt kom flere elever bort til meg og spurte om dette var sant. Og det gikk opp for meg at alle elevene tror jeg er ei dustete steinertante. Og de vet ikke at de mannlige lærerne som de tror er en slags matematikkguder, sannsynligvis hadde 2 i matte.
Wow, akkurat det der var det sykt digg å skrive. Jeg må kanskje skryte mer av meg selv?
Jeg er så sykt forkjøla. Men har bestemt meg for å late som jeg er kongelig. De kongelige gjennomfører pliktene selv om de er sykt forkjøla. Det skal jeg også gjøre. Av årets plikter gjenstår
P.S. Det går fint med boka mi. Jeg har skrevet cirka to eller fire kapitler. Jeg tror den blir gitt ut.
Da jeg var liten og naboen vår kjørte over de nye skiene mine første juledag, men heldigvis ikke drepte eller skadde meg, ble jeg verken trist eller sint. Nå, hundre år senere, kan jeg tenke at jeg har lyst til å banke opp den naboen. Men samtidig vet jeg jo ikke om han gråt eller måtte til psykolog etterpå, eller om han var en nonchalant jævel. Jeg vet bare at han kjørte til en butikk og kjøpte helt makne ski til meg 3. juledag.
Jeg vet faktisk én ting til om naboen som kjørte over skiene mine men ikke over meg. Han nektet sønnen sin å sove på samme rom som meg etter at sønnen, en god barndomsvenn, påpekte at jeg hadde fått pupper den høsten jeg var 11 år. Jeg husker at jeg tenkte at faren var en dust da. Jeg vet også at denne gode barndomsvennen døde for noen få år siden. Jeg chattet med ham i januar 2010. En hyggelig chat der vi ble enige om å møtes i utlandet der han bodde. Han forsvant fra nettet ett år senere.
Da jeg var voksen, men fortsatt nokså populær hos det motsatte kjønn, ble jeg først totalovervåket og deretter stalket av en mann som burde visst bedre. På den tiden da dette skjedde ble jeg først overrasket, så irritert og til slutt sint. Jeg hadde nok egentlig bestemt meg for å gjennomføre en grusom hevn, men gjorde det aldri. I dag har jeg lyst til å kjøre til huset til mannen, sitte i bilen min utenfor huset hans – og hoppe ut og skremme livskiten ut av ham hvis han viser seg. Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.
Da jeg var 4, 6 og 13 år var jeg i sentrum for tre hjerteskjærende hendelser. Det undret meg i ettertid at en nesten 7-åring og en nesten 14-åring ikke gikk i bakken av sorg og smerte. Men det gjorde de (jeg) ikke i det hele tatt. Snarere tvert imot. Jeg var simpelthen så blid og fornøyd og framoverlent og høy på meg sjæl gjennom det hele at det er nesten ikke til å tro. Mange år senere gjenopplevde jeg deler av dette i en helt nødvendig terapisituasjon. Og siden den helt nødvendige terapisituasjonen har hele meg hele tiden vært fylt av en smerte som nesten kveler meg.
Da sønnen min ble mobbet på ungdomsskolen for mange år siden, ble jeg fortvilet og sint. Han hadde en totalt ubrukelig kontaktlærer på den tiden, men ikke et eneste øyeblikk vurderte jeg å oppsøke læreren og gi ham juling. Nå vurderer jeg nettopp dette hver eneste gang jeg tenker på det som skjedde.
Jeg vet at hevngjerrighet og sorg ikke er to sider av samme sak. Men de er ekte følelser. Akkurat som misunnelse og sjalusi er det. Og nå som livet mitt tross alt går mot slutten, syns jeg at jeg kan tillate meg å fylle hjernen min (siden jeg ikke har sjel) med cirka 20 prosent sorg, 20 prosent hevngjerrighet, 20 prosent misunnelse og 40 prosent overlevelsesinstinkt. Inni overlevelsesinstinktet ligger det kanskje 2 prosentpoeng lykke og 20 prosentpoeng tilfredshet. Og 18 prosentpoeng kortsiktig ikkemestring. Sånn er det blitt.
I dag skal jeg bruke opp cirka 5 prosentpoeng av årets lykke og tilfredshet. Huset skal fylles av de beste folka i 24 timer. De øvrige 6 prosentpoengene med lykke/tilfredshet som gjenstår, skal jeg bruke i juleferien, for jeg skal hem te jul. For regnskapets skyld: Jeg brukte 11 prosentpoeng med lykke/tilfredshet på starten av året, før livet mitt gikk mer eller mindre til helvete noen måneder.
Note to self: Aldri-aldri-aldri mer skal livet mitt gå mer eller mindre til helvete noen måneder.
Da jeg så et intervju med Jane Monckton Smith om de ulike trinnene i et forhold som leder til partnerdrap, tenkte jeg at det er et under at jeg lever.
Trinnene er:
Er det rart at jeg vurderte torpedo?
Egentlig håper jeg at stalkeren leser dette og går i seg selv. Og så håper jeg at den nyeste dama hans stortrives med å bli kontrollert døgnkontinuerlig.
Sånn at når jeg har store planer for hva jeg skal gjøre en hel dag, så behøver jeg ikke gjøre det likevel fordi jeg kan gjøre det neste dag og neste dag og neste dag fordi jeg egentlig aldri har noen forpliktelser, annet enn å tjene penger – som jeg sørger for å gjøre jevnlig?
Hva rakk jeg å få ut av mine cirka 30 timer med jeg-tid?
Det er igjen cirka fem timer av jeg-tiden. I løpet av disse timene skal jeg
Så kan du nok – hvis du finnes – tenke at livet mitt er blitt veldig uorginalt og kjedelig. Og så kan jeg nok – siden jeg fortsatt finnes – tenke at det meste av livet mitt er over for lengst, og siden jeg på en måte bare er på oppbevaring fram til 2050, så kan jeg like gjerne se på tv, sy puter og drikke kaffe.
Det er lørdag. Universet har gitt meg cirka 30 timer jeg-tid denne helga. Jeg får nesten ikke puste ved tanken på alt jeg skal gjøre helt alene. Badstue. Bål. Podcast. Prøve klær. Det vanlige.
Akkurat nå, rett før jeg-tiden begynner, ser jeg en film, og jeg tenker på at jeg burde ha yrkestittel menneskekjenner.
Selvsagt er jeg for gammel og rynkete til å bli Norges Dr Phil eller noe sånt. Men jeg burde absolutt blitt det.
Jeg kunne kanskje opprette et slags firma? Rykke inn en liten annonse, og se om noen trenger hjelp?
Det er 33 uker til jeg kan rykke inn annonsen, så jeg har god tid til å formulere teksten. 33 uker?! Kjenner at dette er et tall jeg ikke klarer å forholde meg til nå. La oss si at det i praksis først er sju uker. Så er det et par ukers lykke. Deretter er det i praksis sju uker til før ei uke i paradis. Etter det er det fem uke før det er enda en uke uten påvirkning utenfra. Og så kommer finalen. Ti uker på vei mot neste epoke.
Dette skal jeg klare!
Jeg har fått hodet over vannet etter noe som føles om en evighet i en dyp tunnel med veldig mye støy.
Tenkte å feire hodet over vannet med å bli enda mer meg selv igjen. Den meg selv som skriver hele tiden. Vi får se hva som skjer.
Jeg har en del ekte prosjekter på blokka. Jeg kan nesten ikke tro hvor mange ekte prosjekter jeg har på den blokka. Men jeg får ikke stress av dem. Jeg blir motivert.
Prosjektene på blokka er for eksempel
Men akkurat nå skal jeg stå opp og vandre gjennom regnet til jobben min i det bittelille klasserommet med den bittelille gruppa som har lært bittelitt norsk av meg.
Jeg vet at de smarteste menneskene i verden er amerikanere. Og jeg er helt sikker på at flere av de hyggeligste menneskene i verden er amerikanere. Men jeg er også sikker på at alle de dummeste og skumleste menneskene i verden er amerikanere. Og jeg blir hele tiden skremt når jeg observerer amerikansk kultur og tankesett bli formidlet i offentlighet og populærkultur. Jeg føler at tv-serien Handmaids Tale er sann. At USA er på vei i retning av et fundamentalistisk, kristent, mannsstyrt samfunn. De er på vei dit med åpne øyne. Kvinnene jeg ser på tv, ser ut som om de lever og ånder for å tilfredsstille mannen. Plastikkvinner med plastikkhår og tomme blikk. Og skallfasetter på tennene. Disse kvinnene er stolte av å være gode koner og mødre. Og disse kvinnene syns det er flott at mennene deres jobber og tjener penger som de kan leve av også hvis det blir skilt fra mennene sine. Alle amerikanere som uttaler seg om noe vanskelig, viser til at tanker og bønn er en viktig del av mestringsstrategien deres. Så fort en gærning skyter en stor gruppe mennesker, er noen ute og forteller oss at tanker og bønn er det som gjelder nå. USAs borgere valgte en splitter pine gal narcissist til president og lot ham skjemme dem ut for hele verden. Og de kommer til å velge ham på nytt, for ingen i partiet hans vil egentlig ta avstand fra de forferdelige holdningene hans. Det passer dem godt at en frastøtende brølape sier det som de alle mener, sånn at de kan late som om de egentlig ikke mener det de mener.
Jada. Jeg innser at jeg må jobbe litt med argumentasjonen for å ta avstand fra USA. Men siden jeg er usynlig, så spiller det uansett ingen rolle hva jeg mener om noe som helst.
Det er ganske mange ting jeg må finne ut av før hjernen min skrur seg ned på lavbluss om noen få år:
Som du (jeg) skjønner; mye å ta fatt i.
Kutt ut. Bare kutt ut.
2018 |
Nesten annenhver person jeg møter, sliter med å få sove. Det får meg til å føle meg unik. 
Kjære dagbok? En blogg som ingen leser, er på en måte en dagbok. 
Ja. Jeg har egentlig sluttet å være akkurat her. Men noen ting egner seg ikke for sosiale medier. Og dette stedet kan knapt kalles sosialt. Jeg pleide å kommunisere med folk gjennom denne kanalen. Men jeg tror de fleste av de folka jeg kommuniserte med her, er borte fra dette stedet. Og det er bra for dem. Og for meg.
Jeg vet at mange har store for- ventninger til romanen min fordi jeg er morsom og er flink til å skrive. 
Jeg så en mini- dokumentar om en dame som er blitt verdens- kjent fordi hun ble sjokkert fordi hun fødte en datter med stygg nese. Hun viser fram babyen og snakker om hvor stygg hun er. Og hun sier at jenta kommer til å få høre om dette når hun blir stor, fordi det er så morsomt.
Hvordan oppstår forher- ligelsen av nye synge- damer? Starter det med at familien til jenta syns hun er fantastisk? Og med at vennene hennes roper Du må satse på musikken!? Og så tenker en grisete produsent at han har lyst til å gni seg inntil denne lille søtsaken? Og så tenker et menneske i NRK at Det er nordmenn som er best?
Leser ei bok om en sint dame og en redd dame.
Noe dør inni meg hver gang en ung skuespiller plutselig får splitter nye, helt feilfrie tenner.
Jeg er så drit lei av å høre gamle og halvgamle mennesker snakke om hvor unge de føler seg og hvor mye av livet de fortsatt har foran seg.
Det er plutselig snart juni og jeg lever fortsatt.
Ingen grunn til å bekymre seg for at jeg på mine nå nokså halvgamle dager skal gjenoppta bloggingen som jeg en gang for 20 år siden var nokså god til å holde på med.
I dag er det langfredag, og jeg må ringe til tanta mi, fordi jeg vet at hun tenker på meg i dag. Langfredag er en fæl dag i livene våre. Jeg husker veldig lite av den langfredagen da alt det fæle startet. Eller. Egentlig husker jeg alt, men jeg husker det på feil måte. Jeg var nesten sju år, jeg hadde aldri sett noen dø på motorveien før, og jeg hadde aldri fått brus når det ikke var lørdag.
Ser på en tv-serie som jeg tenkte var bra, men som jeg nå lurer på om egentlig er kristenpro- paganda. Mye gud og bordbønn og sånt. Men også mye narkotika. Det er kanskje sånn at gud og narkotika går hånd i hånd over i Amerika.
Jeg skjønner at man ikke skal si stygge ting om de døde, men hvorfor må folk som blir drept, framstilles som om de kunne blitt den som reddet hele verden fra all slags elendighet?
Veldig mange kjendiser, særlig amerikanske kjendiser, forteller at de er blitt edru, at de har misbrukt alkohol og slutta med det.
To spørsmål jeg får oftere enn mange andre:
Jeg liker å følge med på ting som alle snakker om. Derfor fulgte jeg saken mellom Depp og Heard i fjor nærmest minutt for minutt. Og jeg er nå i ettertid sjokkert over at jeg ikke noe sted har kommentert rettssaken skriftlig. For jeg husker at jeg var veldig opprørt. Og at jeg bestemte meg for å ta helt avstand fra Johnny Depp etter å ha hørt alt det fryktelige som Amber Heard fortalte om ham, ting jeg er 100 prosent sikker på er sanne.
Jeg er nå på slutten av tidslommen som universet ga meg etter at jeg ble poliklinisk intravenøs søvnløs pasient på juleferien som skal være et magisk avbrekk fra Alt Det Fryktelige.
Hvis du finnes, og hvis du kjenner meg, så vet du at all fiksjon som omfatter tidslommer og andre former for ikkelineær tid, er noe av det beste jeg vet.
Jeg orker egentlig ikke snakke om det. Om hvordan jeg holdt pusten hele høsten fordi i enden av semesteret ventet en reise til et varmt sted der jeg skulle sove og lade batterier. Om hvordan jeg ble dritsjuk på det varme stedet – og til slutt havnet på en poliklinikk der de stakk meg i blodårene etter beste evne og utstyrte meg med pustemaske og intravenøs behandling. Om hvordan jeg den siste uka sov kanskje bare to timer i døgnet. 
Etterhvert som usynligheten blir mer og mer framtredende, er det viktig å huske at plutselig kan noen luske omkring på internætten og finne selv den minste og tåpeligste kommentar jeg har begått.
Kanskje det er sånn å bli voksen at man innser at ingenting haster fordi ingenting forandrer seg eller forsvinner? 
Ok. Mulig jeg har begynt med illustrasjonsfotos likevel. Dette er fra konserten med Spectral Wound i går. Av en eller annen grunn ble jeg ikke imponert. Jeg syns rett og slett lyden ble for tåkete og at det hele ble for monotont.
Jeg skal ikke begynne med illustrasjons- fotos. Men taket mitt er for så vidt mye mer enn en illustrasjon.
Det er høstferie, og jeg er på Stellafield. Jeg har lasta ned noen filmer og episoder på telefonen min for å kunne underholde meg selv litt underveis. I dag ser jeg derfor en dokumentar om Boeings håndtering av 737 Max-havariene. Og når jeg ser og hører de amerikanske ekspertene og politikerne som uttaler seg i dokumentaren, tenker jeg bare Takk og lov at jeg aldri mer skal til USA.
Tenker på deg ofte. Kan høre stemmen din inni meg. Av alt det jævlige som universet gjorde mot meg, skal dette for alltid få være det verste.