|
Tilbake til forsiden Kontakt: shamangran at gmail.com
Tenker veldig fort Det kan godt hende at jeg tenker saktere og saktere, men det er det ingen som merker noe til. Folk som tenker fort, ligger alltid noen hakk foran. Ikke på alle områder. Men kanskje særlig i samtaler og møter med andre mennesker. [I'm a fast thinker, I might be slowing down without anybody really noticing. Fast thinkers are always ahead of everybody. Not in every sense, but especially when socializing.]
Jeg hadde en gang en mikroblogg som var embedded her. Nå har mikrobloggen flytta til et trygt sted. Og den var uansett aldri interessant for andre enn avsenderen.
tekst JORUNN GRAN
|
|
Linker til alle gamle avvik fra HP23 her Nytt 2022 Lever drømmen. Har likevel tanker om virkeligheten Ute på eventyr Superpriviligert Videre i livet Pedagogikk i praksis 2021 Der jeg skal være Nokså alternativt Kvinnefellesskap Jeg pleide å like meg selv Én dag av gangen Takknemlighet? Alt kan skje og ingenting kan skje På meg selv kjenner jeg ingen Nå når du ikke finnes Tar tilbake den jeg var Sånn ja! A4. Det måtte jo skje Joda. Ting skjer faktisk Ting skjer faktisk Mulig jeg overdriver Den tida på året Balanserer Ærlig talt Kjærlighet på bålet Om fotturer og kjærlighet Lever på en måte drømmen Interiørfella Må være rockestjerne Interiørfella Jeg-dag 1.0 Lander snart Et annet sted Langt der framme Rundt svingen 2020 TILBAKE I VIRKELIGHETEN IGJEN: På skjæret Happy endings? Innendørs Kjærlighet Lever drømmen? Jobber med saka Fri Tid for å lande Tid for brannfakkel? Aldri pene og unge nok Sånn ja Fri! Sol ute sol inne Tenker på søvn Lever drømmen Avslutter et kapittel Holder det ekte? Holder pusten. Puster ut. Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig Gir opp. Gir ikke opp. 2019–2020 VILLE VESTEN 2.0 Hyperaktiv Oida Finner ut av ting Putting out fire with gasoline Ting skjer ikke Ting skjer Rigger meg til Går seg til Alene hjemme På stedet hvil Lander Finner roen Leier tilbake Deja vu Første fridag i Ville Vesten Let the game begin Life is peaceful there?
2018 |
Jeg vet at de smarteste menneskene i verden er amerikanere. Og jeg er helt sikker på at flere av de hyggeligste menneskene i verden er amerikanere. Men jeg er også sikker på at alle de dummeste og skumleste menneskene i verden er amerikanere. Og jeg blir hele tiden skremt når jeg observerer amerikansk kultur og tankesett bli formidlet i offentlighet og populærkultur. Jeg føler at tv-serien Handmaids Tale er sann. At USA er på vei i retning av et fundamentalistisk, kristent, mannsstyrt samfunn. De er på vei dit med åpne øyne. Kvinnene jeg ser på tv, ser ut som om de lever og ånder for å tilfredsstille mannen. Plastikkvinner med plastikkhår og tomme blikk. Og skallfasetter på tennene. Disse kvinnene er stolte av å være gode koner og mødre. Og disse kvinnene syns det er flott at mennene deres jobber og tjener penger som de kan leve av også hvis det blir skilt fra mennene sine. Alle amerikanere som uttaler seg om noe vanskelig, viser til at tanker og bønn er en viktig del av mestringsstrategien deres. Så fort en gærning skyter en stor gruppe mennesker, er noen ute og forteller oss at tanker og bønn er det som gjelder nå. USAs borgere valgte en splitter pine gal narcissist til president og lot ham skjemme dem ut for hele verden. Og de kommer til å velge ham på nytt, for ingen i partiet hans vil egentlig ta avstand fra de forferdelige holdningene hans. Det passer dem godt at en frastøtende brølape sier det som de alle mener, sånn at de kan late som om de egentlig ikke mener det de mener.
Jada. Jeg innser at jeg må jobbe litt med argumentasjonen for å ta avstand fra USA. Men siden jeg er usynlig, så spiller det uansett ingen rolle hva jeg mener om noe som helst.
Det er ganske mange ting jeg må finne ut av før hjernen min skrur seg ned på lavbluss om noen få år:
Som du (jeg) skjønner; mye å ta fatt i.
Jeg ser på tv-serien Better Things. Jeg elsker tv-serien Better Things. Og jeg elsker Pamela Adlon som har skapt serien og som spiller hovedrollen.
Hovedpersonen, Sam, er enslig mor med tre døtre som er i ferd med å bli voksne. Hun er den kuleste, råeste moren jeg har sett på tv. Og hun har råd til å være det fordi hun er tv-stjerne.
Men Sam i serien sier så mye klokt om det å være kvinne. Det var hun som ga meg ideen om å arrangere Gammel kjærlighet på bålet i fjor sommer. Og i sesongfinalen i sesong 4 lager hun podcast om overgangsalderen.
Jeg fant en transcript av manuset til episoden på nettet. Kort sagt sa de dette i episoden:
Dette er som om jeg skulle sagt det selv, bare bedre.
Jeg begynte å bli usynlig da jeg var 43. Det første jeg merket, var at folk tråkka på meg i butikker og i køer. Og det mest merkbare er når jeg venter på båten på brygga. Vi står der i en klynge, og de som kommer av båten, leter etter ei luke i klyngen. Den luka er meg. De går faktisk bare rett på meg. Fordi jeg er usynlig.
Det å bli usynlig må selvsagt være verst for de folka som har levd av utseende sitt. Altså de som har fått næring fra beundringen fra forbipasserende menn. For oss andre er det ikke fraværet av oppmerksomhet fra menn som er det største problemet. Det er den generelle usynliggjøringen.
Nå som jeg bor alene i et macholand der kvinnene har gjennomsiktige strømper og vonde, billige, høyhælte støvler, er det egentlig bare digg å være usynlig. Jeg kan bevege meg hvorsomhelst uten frykt for å bli verken antastet eller ranet. Jeg blir ikke antastet fordi jeg er usynlig, og jeg blir ikke ranet fordi de som får øye på meg, går ut fra at jeg er lutfattig – siden jeg har så stygge, umoderne klær.
Selvsagt kan en og annen fortsatt få øye på puppene mine hvis jeg har på meg en trang overdel. Og en og annen kan snu seg etter meg på gata når de passerer – fordi jeg fortsatt har fabulous hår. Men de få stakkarene som lar seg rive med av håret, stapper fort skjegget i postkassa og haster videre. En slags frihet, tross alt.
I anledning usynligheten har jeg tenkt å eksperimentere litt med leppestift denne uka. Jeg bruker det ikke fordi jeg har så smale lepper. Men nå har jeg sett på bilder at folk med smalere lepper enn meg bruker leppestift. Så jeg har tenkt å prøve. For min egen skyld. Ikke fordi jeg skal prøve å bli lagt merke til.
I helga har jeg sett en dokumentarserie om inkompetente politifolk, drapsofre og en ganske begrensa fyr som løy om at han var seriemorder.
Jeg blir selvsagt veldig opptatt av hvor mange av intervjuobjektene – i dette tilfellet hvor mange av ofrenes søstre og andre slektninger – som har fått seg plastisk kirurgi og sånt før de ble med på dokumentaren. Men nei. De har smale, stramme ansikter og langt, glatt, blondt hår.
De ser flotte ut, det er ikke det. Men jeg bestemmer meg oftere og oftere for å bli en naturlig eldre dame. Kanskje med blomstrete kjole nedenfor knærne og en grå eller rosa golfjakke over. Og praktiske sko. Akkurat sånn som Doris Lessing, den råeste dama jeg veit om – selv om hun er død nå.
Jeg tror det er min indre (og ytre) voksne dame som har investert i ei god, gammeldags strikkakofte og i tillegg har tatt med mammas hjemmesydde, praktiske anorakk ned fra fjellet nå som jeg skal ut på eventyr. Anorakken er litt innsvinget og har glidelås helt ned. Vinn-vinn. Jeg har for lenge siden kjøpt veldig praktiske, ikke så penge, langbukser med masse lommer. Voksen dame på tur der ja.
Akkurat nå er det visst regntid der hvor jeg skal være på eventyr. I mørke stunder ser jeg for meg eventyreren – jeg – i et fuktig rom, med fuktige klær, uten internett, uten noen å snakke med og full av anger. I lyse stunder – det vil si nesten hele tiden – ser jeg for meg eventyreren – jeg – i ullkofte og tursko i heier, på strender og i mørke men ikke farlige bakgater.
Illustrasjoner i dag: Hollywoodrommet som er det beste i verden. Doris Lessing som var den råeste dama (Creative Commons-foto av Wetzig). Kofta mi (fra Finn-annonsen, ikke med meg inni).
Jeg er ikke så god til å utdype hva som skjer i livet mitt, siden livet mitt alltid er veldig annerledes enn livet til andre. Mulig at kollegaene mine blir nokså forvirra hvis de sammenlikner svarene jeg gir dem. Men de sammenlikner nok ikke svarene jeg gir dem. Jeg tipper at de spør for å være høflige og for å antyde at jeg er en dårlig kollega som bare dukker opp for så å forsvinne. Men der forholder jeg meg til sjefene. De som har ansatt meg, vet hva dealen vår er.
Ganske ofte sier folk litt impulsivt at det høres kult ut å leve sånn som jeg gjør. Jeg tror de på en måte mener det. Samtidig vet de at de aldri kunne leve sånn, siden de har små barn og store lån og ektefeller og gamle foreldre.
Jeg har store barn og små lån. Jeg har en gammel stefar i et annet land. Han ringer og sier Er du i Italia nå, jenta mi? Og jeg sier Jeg reiser snart, men jeg kommer på besøk til sommeren! Og så snakker vi om alt som var så bra i gamledager. De voksne barna mine er glade for at jeg finner på ting på egen hånd helt av meg selv. De syns uansett at jeg gjør meg best på sms eller telefon eller messenger. Og det har de helt rett i. Særlig sms er jeg god på.
Siden jeg er så god på sms, skal jeg kjøpe meg et tvilling-simkort og en superbillig telefon i dag for å ha i baggen i tilfelle noen finner på å stjele den ikke så billige telefonen jeg allerede har. Jeg skal også teste den kjempegamle kodebrikken min for å finne ut om jeg kan betale regninger i tilfelle noen finner på å stjele den ikke så billige telefonen som jeg allerede har.
Jeg har fått tre vaksiner. Jeg vet ikke om de hjelper mot noe annet enn strenge grensevakter og dørvakter.
PS Nå sjekka jeg den kjempegamle kodebrikken og den virka ikke. Men jeg fant mange veier inn til banken min, så det kan kanskje gå bra likevel. Og jeg har ikke tenkt å bli ranet.
Illustrasjon: Lyktene på nattbordet.
Toppen på kransekaka er at jeg nå ser ferdig den helt nye sesongen med overfladiskhet. Og det er her pedagogikken kommer inn. Jeg lærer at det er helt forferdelig å se damer på min alder som kler seg som tenåringer og oppfører seg som tenåringer. Til og med når skaperne av serien later som om de viser fram at damene aksepterer alderen sin, så blir det for drøyt for meg.
Jeg skal bli mer og mer voksen uten å prøve å se ung ut. Basta. Selvsagt en knekk i den regningen da Kvinnen i mitt liv sendte meg tre bilder av meg som hun hadde tatt på nyttårsaften (selv om jeg sa at hun ikke fikk ta dem). Jeg er gammel på bildene, og har ikke hals i det hele tatt.
Mens jeg har sett på tv-serien med de panikkerte damene, har jeg selvsagt googlet alt som har med skuespillerne å gjøre. Og jeg fant ut at den mannlige hovedrolleinnehaveren (som forresten akkurat nå etterforskes på grunn av metoo-anklager) er gift med en kvinne som er 25 år yngre enn ham. Jeg forstår godt at folk ønsker å omgi seg med ungdommelighet når de kan. Men jeg fatter ikke at noen orker å leve sammen med en mann som er 25 år eldre enn dem. Eller kvinne for den saks skyld, men det skjer nesten aldri tror jeg.
Illustrasjon: Screenshot fra tv-serien.
Jeg blir selvsagt først og fremst misunnelig på venninna som har skrevet og gitt ut ei hel bok og fått hederlig omtale og oppmerksomhet og alt det der. Deretter blir jeg selvsagt pinlig berørt over hvor mye viktig og informasjon som venninna har sydd inn i historien om ei reise til et fremmed land. Jeg ville aldri klart noe sånt. Sette meg inn i historisk korrekte fakta. Lære meg ord på fremmede språk som blir strødd omkring i teksten. Beskrive olivenlunder og fikentrær med så mye lukt og smak.
Det er bra at jeg endelig leser denne boka som venninna har skrevet. Først og fremst er det bra fordi det er viktig for meg å sette pris på ting som andre legger mye arbeid og sjel i. Men det er også bra med tanke på at jeg nokså ofte innbiller meg at jeg selv ville vært i stand til å skrive en roman eller en dokumentaraktig fortelling.
Jeg bruker boka som venninna har skrevet til å lande og knuse min egen forfatterdrøm. Samtidig sitter ei lita trulte på skulderen min og hvisker meg inn i øret at jeg helt sikkert også har en historie å fortelle. Problemet er bare at jeg har ikke energi eller lyst til å male historiene mine med så bred pensel at noen ville finne på å kalle dem litteratur. De gangene jeg har prøvd å fortelle om noe fra virkeligheten, ser resultatet ut som en veldig nøktern nyhetsreportasje.
Bildet øverst her tok jeg da vi kom fram til Stellafield i månelyset på lørdag.
Det er 29 dager til jeg skal ut på eventyr. Men jeg skal på et annet eventyr før det. Så hele livet mitt er på en måte et eventyr.
Om fem timer skulle jeg sittet på et fly til øya mi i Atlanterhavet. Det gjør litt vondt at jeg ikke kommer til å sitte på det flyet, men her måtte vi bare kjøre et resonnement:
Etter å ha prøvd å chatte med en svensk 11-åring om flybillettene vi ikke skulle bruke, bestemte jeg meg for å ringe til flyselskapet i stedet. Fordi den svenske 11-åringen bare skrev sånne ting som ombokningsgebyr og biljettprisskillnad og vissa skatter. Etter en halvtime svarte en dansk 25-åring. Hun sa ingen av de teite tingene som den svenske 11-åringen hadde skrevet i chatten. Hun sa bare Vil I ha en voucher på hele beløbet? Og jeg sa Ja takk! Og hun sa Den kommer på e-post, men det kan ta litt tid. Men I må bruge voucheren akkurat som I vil. Og jeg sa Tusen takk! Og så kom voucheren noen timer senere. En slags tilgodelapp.
I går etter jobb var jeg helt sikker på at jeg hadde fått korona. Jeg har hovne lymfekjertler og stiv nakke. Men hurtigtesten var negativ, så det er nok bare vanlig influensa eller hiv. Jeg har lest at hovne lymfekjertler er vanlig når man får hiv. Jeg kan imidlertid ikke fatte hvor jeg skulle fått hiv fra etter alle disse åra. Og jeg tror ikke jeg har hjernehinnebetennelse – som også har stiv nakke som symptom. Siden jeg ikke har hodepine i det hele tatt. Hodepine er visst forresten det nye, vanligste symptomet på covid. Nei, nå sjekka jeg. Hoste er det vanligste symptomet. Og rennende nese. Begge disse har jeg for så vidt hatt i cirka 7 uker. Uten å ha covid.
Jeg får den tredje vaksinedosen 4. januar. Jeg har faktisk bestilt legetime 3. januar for å tvinge legen min til å skaffe meg den tredje vaksinedosen. Nå skal jeg kanskje avbestille timen. Men først må jeg sjekke om jeg kan få ut reseptpillene mine for et halv år før jeg skal ut på eventyr. Det var den andre tingen jeg bestilte legetimen for.
Er jeg blitt en sånn person som er mer opptatt av helseplager enn av eventyr? tenker du nå hvis du finnes. Og svaret er Nei. Men siden verden har det litt tungt helsemessig for tiden, vil jeg jo nødig dukke opp på et eventyrlig sted bare for å ligge på en benk og mumle Io devo parlare con un dottore, per favore. Akkurat det skal de få slippe der ute i eventyret.
Jeg ser ganske mye på tv-serien Montalbano for tida. Drømmer meg bort i støvete heier og smale gater og små kafeer. Og minner meg selv på at livet i støvete heier og i smale gater og på små kafeer kanskje ikke er like pittoresk på en god måte når man er middelaldrende og helt alene. Men så minner jeg meg selv på at helt alene er en god og selvvalgt greie for meg.
På grunn av pandemien er det spesielt gunstig at jeg bytter jobb litt oftere enn vanlig akkurat nå. For de beslutningene som blir tatt omkring smittevern, er ikke alltid så gode som jeg syns de burde vært. Og jeg kjenner at min indre Che er i ferd med å koke over på vegne av arbeidsmiljøloven som ser ut til å bli satt til side igjen og igjen av hensyn til spesielt utsatte barn som må få være på skolen samme hva som skjer.
Jeg tenker en del på hvor glad jeg er for at jeg gikk på skolen i gamledager da spesielt utsatte barn ikke fantes. Det triste med gamledager er selvsagt at dysleksi heller ikke fantes, sånn at vi trodde dyslektikerne var idioter. Men det fine med gamledager er at ingen lærere brydde seg om at jeg var verdens tristeste barn som oppdro meg selv og nesten ikke fikk mat.
Haha. Det fine med at du ikke fins lenger, er at jeg kan skrive ting som kanskje ikke er sant. Men hvis onkel leser dette med at jeg var trist og sånt, så ringer han nok og roper: Det fine med onkel er forresten at han har slutta å ringe og rope. Han tar alt ut i kommentarer på facebook. Og hvis jeg ikke poster noe, har han ingen steder å skrive dette med at jeg var tjukk og blid og ivaretatt. Som om han skulle kunne vite noe om dette; han seilte ute gjennom hele barndommen min. Han fikk vite alt gjennom jævlig triste telegrammer. Jeg tror jeg har noen av svartelegrammene liggende i en kasse her. Fy faen for ei jævlig smørje. Tjukk og blid og ivaretatt my ass.
Akkurat nå tenker jeg litt på at mamma syns det var så fryktelig at jeg var så bustete på håret da hun kom hjem fra jobben, at hun fikk en nabo til å klippe av meg alt håret.
Akkurat nå tenker jeg også litt på at jeg elsket å drikke melk og at mamme ropte Melk er for kalver! og at jeg ikke drakk melk fra jeg var ti år.
Akkurat nå kommer jeg på at mamma kjøpte et piano til meg da jeg var åtte år. Det kostet 10500 kroner, og hun kjøpte det på avbetaling. Det tilsvarer 86114 kroner i dag. Jeg har aldri noensinne kjøpt noe så dyrt til barna mine. Så jeg var ikke vanskjøttet selv om jeg var spesielt utsatt på en måte.
Jeg skal holde en liten minikonsert på piano ganske snart, og hadde med meg notehefter på jobb for å lage kopier denne uka. Sjefen min kom forbi, og sa Det der ser jo avansert ut! Og jeg svarte Fordi jeg er god! Men jeg kunne se på ansiktet hans at han ikke trodde meg. Bare barna mine tror at jeg kan spille piano. Alle andre som vet det, er døde.
Og overskriften? Hva er det som er så alternativt? spør du nå hvis du finnes. Og selv om du ikke finnes, er svaret: Jula selvsagt! Det blir fortsatt regna som veldig alternativt ikke å feire jul. Men barna mine feirer faktisk jul på en måte. De skal treffes for å spise middag og for å pakke opp gavene sine. Jeg håper de får gaver fra flere enn meg, men jeg tror kanskje ikke de får det. Jeg burde kanskje kjøpt flere gaver til dem? Men kanskje de får gaver fra Far. Eller så får de helt sikkert penger fra ham.
Illustrasjoner: Jeg har ei fin lampe og noen fine lykter i vinduet over sofaen. Liker at bilen min er så tung at den må hentes av kranbil når den trenger hjelp. Det pianoet jeg har i dag, har jeg kjøpt selv. Det er bedre enn det pianoet mamma kjøpte til meg, men ikke like dyrt. Pianoet mamma kjøpte, solgte stefaren min en gang han trengte pengene. Han visste ikke at det var mitt.
Tilbragte kvelden i går sammen med fem kvinner som er viktige for meg. Det var som å sette jeg-støplselet inn i en stikkontakt. Selv om noen av samtaleemnene til kvinnene i mitt liv er så kjedelige at jeg får lyst til å dunke hodet hardt i veggen, er andre samtaleemner så fine at hjertet mitt vokser og hjernen blir klokere.
Samtaleemner jeg virkelig blir syk av, er for eksempel:
Samtaleemner jeg liker veldig godt, er for eksempel:
Det er søndag. Jeg har én uke jobb igjen før juleferien. Dette skal jeg klare.
Etter juleferien har jeg to uker jobb før jeg har en veldig lang ferie.
La vita è bella!
Illustrasjon: Nattbordet mitt, sjølsagt.
Her hadde jeg skrevet en slags personlig harang som jeg sletta fordi jeg kom på at plutselig leser foreldrene til elevene mine dette, og jeg ville syns det var for mye å lese sånt om en lærer.
I disse dager betaler jeg prisen for å være kronisk vikar. Historien gjentar seg i vikariat etter vikariat. Først blir alle glade fordi jeg kommer og redder dem ut av en knipe. Så blir alle glade fordi jeg fungerer veldig bra i jobben. Så begynner alle å planlegge at jeg skal bli i jobben for alltid. Så skjønner de at jeg ikke har planer om å bli i jobben lenger enn vikariatet varer. Og da begynner de å fase meg ut.
Det er helt menneskelig. En slags beskyttelsesmekanisme, tror jeg. Og jeg er vant til det. Men det gjør litt vondt likevel. Fordi det å være kronisk vikar, innebærer å yte maksimal innsats fra første til siste øyeblikk. Og jeg har fortsatt en del øyeblikk igjen. Men alle kollegaene som hilste høflig, hyggelig og nysgjerrig de første to ukene, har nå slutta å hilse på meg, eller de hilser veldig kort før de stormer videre i retning av de fast ansatte kollegaene som skal bli i jobbene sine for alltid. Som sagt så er jeg vant til at dette skjer, og jeg klapper meg selv på skuldrene for at jeg klarer å observere og erkjenne at dette skjer om og om igjen. Men jeg blir litt lei meg fordi det er morsommere å være på jobb i den perioden da alle er hyggelige og nysgjerrige.
På den lyse siden så har jeg fått én ekte kollegavenn på den nye jobben. Hun gjør dagene fine, og vi snakker om ekte ting når bare vi to er på arbeidsrommet som vi deler med tre andre som jeg ikke snakker om ekte ting med.
Ser på pressekonferanse om virus og tiltak. De er ganske tydelige og flinke de nye folka. Jeg stoler nesten litt på dem, selv om jeg savner de forrige folka akkurat i denne sammenhengen.
De nye tiltakene gjelder min kommune. Vi skal bruke munnbind og holde avstand og vi skal ha hjemmekontor. Men siden jeg er lærer, skal jeg selvsagt verken bruke munnbind, holde avstand eller ha hjemmekontor. Jeg skal utsette meg selv for mulig smitte hele dagen hver dag.
Ingen på pressekonferansen stiller spørsmål om skolene. Det hele dreier seg om at folk må få lov til å gå på byen og drikke øl så mye de orker. De må bare sitte på stolene sine og ha på munnbind når de går på do.
Heldigvis stiller ikke journalistene spørsmål om utenlandsreiser heller. Jeg orker ikke å høre at noen sier rett ut:
Basert på informasjonen vi får fra regjeringen, kan jeg konkludere med at alt som gjelder meg, gjelder egentlig ikke meg – siden jeg er lærer.
På den ekstremt lyse siden: Sønnen har hjulpet meg med å fotosjåppe Helge og Mærtta inn i bilder fra et butikkvindu vi gikk forbi forrige uke!
Jeg veit jo at det går at å bruke bildebehandlingsprogrammer for å putte folk inn i bilder de egentlig ikke er med i. Men at det skulle funke så bra, gir jo uendelige muligheter for dukkehusfolka mine.
Jeg har tenkt litt på å ta med meg Helge og Mærtta ut i verden snart. Men å holder det altså å ta bilder som Sønnen kan fotosjåppe dem inn i. Datteren syns bildene er fine. Men hun ble ikke så imponert som jeg ble, siden det er veldig kjent at det går an å fotosjåppe både mennesker og dukker inn i bilder de egentlig ikke er med på. Men jeg har studert bildene nøye, og jeg er sikker på at verken Datteren eller jeg ville klart å gjøre det så bra. Så det så.
For å sortere min egen virussituasjon:
Jeg abonnerer på litt for mange nyhetsbrev. Et av de amerikanske nyhetsbrevene er veldig bra og samtidig veldig amerikansk. I dag var hovedsaken en artikkel om hvordan du kan være takknemlig i tider når det er vanskelig å være takknemlig. Jeg antar skribenten sikter til covid, men artikkelen var enda mer låst enn vanlig, så jeg fant det aldri ut.
Jeg tror amerikanere mener gud når de sikter til dette å være takkemlig. De takker gud for alt mulig. og de ber gud om hjelp for eksempel når 10–15 skolebarn blir slakta av en sinnssyk person midt på lyse dagen. Dermed kan de jo alltid være takknemlige for at akkurat de ikke er blitt slaktet av en sinnssyk person midt på lyse dagen i det minste.
Jeg liker faktisk den amerikanske høytiden thanksgiving. Ikke det med takknemligheten og gud. Men det med at det finnes en torsdag hvert år da de på død og liv må samle hele familien. Og hvis noen ikke har familie, blir de samlet inn likevel. I hvert fall på film. Og det er en torsdag. Og dagen etter er det en helt vanlig dag. Det skulle tatt seg ut i Norge. Fridag og kjempemiddag en torsdag og deretter arbeidsdag. Ingen stupfyll og brølapeorgier. Bare middag med folk du bryr deg om og så fortsetter livet som vanlig.
Jeg lurer på om jeg liker thanksgiving så godt at jeg skal begynne å arrangere fester på søndager. Da er folk uthvilte og de skal på jobb neste dag. Ingen drikker seg fulle. Ingen sover over. Alle har det hyggelig.
I tillegg til å legge tilrette for edruelighet i sosiale sammenhenger, mener jeg det er på tide å legge til rette for god døgnrytme. Jeg traff en gammel venninne her om dagen. Hun legger seg tidlig og sover mye akkurat sånn som jeg. Vi skal faktisk treffes til helga fra klokka 16 til 20. Vi er enige om at det er akkurat passe tidspunkt og akkurat passe lenge.
Hvis du finnes, så lurer du helt sikkert på hva jeg tenker om tider som skal komme og om korona. Jeg tenker sånne tanker som dette:
I dag er en av disse dagene da jobben min ikke kan ringe meg og pålegge meg ekstrajobb. Siden de allerede har pålagt meg maks ekstrajobb denne uka. Men jeg tipper at de kommer til å ringe meg likevel. Og stjele tilbake en time og flytte den til en annen time. De gjør sånt hele tiden. Jeg har vel sjelden følt meg mer eid.
Illustrasjonen i dag: Jeg ser på Montalbano nesten hver dag. Han er en politietterforsker på vestsiden av Sicilia. Jeg ser på det fordi Montalbano er litt kjekk. Men mest ser jeg på det for å lære flytende italiensk. Eller egentlig flytende siciliansk. Som er italiensk uten P og T og med B og D i stedet.
Det er fortsatt pandemi. En slags nypandemi, føler jeg. Først var det totalpandemi, så ble det litt bedre, så ble det litt verre, så ble alt bra, men nå er visst alt mye verre igjen.
Det som kan skje nå, er at alt jeg drømmer om, ikke blir noe av. Altså, ikke alt jeg drømmer om, bare de tingene jeg planlegger å gjøre det nærmeste året.
Jeg har bestemt at dersom ingenting av det jeg drømmer om å gjøre det nærmeste året, kan skje, skal jeg gjøre andre ting jeg for så vidt også drømmer om. Hvis jeg ikke kan lære italiensk i Italia, skal jeg lære det på Stellafield. Sånn må det bli. Jeg klarer ikke å være hun som avlyser alt og blir A4 bare fordi nypandemien bestemmer at jeg ikke får lov til å dra ut på eventyr.
I dag har jeg nesten hatt et tilbakefall til nettshoppingmanien. Ikke på grunn av pandemien, bare fordi jeg begynte å drømme om en beige boxershorts som jeg kan bruke sammen med alle de beige toppene jeg kjøpte en dag jeg gikk bananas på HM.
Det som er trist når man har så tynne bein som jeg har, er at alle shortser som finnes på internett og som ser fine ut, blir helt Stig Helmer når jeg får dem på meg. Altså, jeg har ikke så veldig tynne bein, jeg er bare så veldig uten midje. Så når shortsen passer i midjen, blir resten deretter.
Nå har jeg satt hjerte ved ni beige shortser på internett – siden beige boxere ikke fantes. Jeg tror jeg skal bestille cirka tre av dem. Jeg har råd til det nå som jeg har forlenget kontrakten på den nye jobben min med én måned.
Jeg veit det er kvalmt, men jeg har begynt å skryte en del av Helge og Mærtta. Jeg har begynt med det fordi jeg kjenner så mange vellykka, kreative mennesker. Og det eneste kreative jeg gjør, er å lage dukketeater på loftet. Og de få som har lest Helge og Mærtta, sier de liker dem kjempegodt. Jeg tror ikke de sier det for å trøste meg, men hvis de sier det for å trøste meg, så er det helt greit.
Jeg har tenkt å finne meg en terapeut. Ikke for å gå i terapi, det har jeg jo for lengst gjort. Bare for å betale noen for å A) spørre hvordan jeg har det og B) si at jeg er flink. Med disse kriteriene har jeg avgjort at jeg kan gå til en veldig billig terapeut. Men det er vanskelig å søke fram billige terapeuter, for i den bransjen er det ikke så hot å markedsføre seg som billig.
Illustrasjon: Et bilde fra Helge og Mærtta.
Hvis du som jeg har mange venner som er eldre enn deg, betyr dette at du må høre om pensjonsutbetalinger fra du er cirka 25 år. Og det handler altså alltid om å sikre at man får så mye penger som mulig utbetalt den dagen man slutter å være yrkesaktiv.
Siden jeg for lengst har vært 40, har jeg hørt om de forventede pensjonsutbetalingene til flere av vennene mine i mange år allerede. Og siden jeg for lengst har vært 40, har jeg i mange år måttet tåle spørsmål fra eldre venner omkring min egen forventede pensjonsutbetaling
Det har selvsagt en pris å være en fri fugl som bare har jobbet 100 prosent i bolker på 5–6 år gjennom yrkeslivet. Og det har selvsagt en pris å nekte å parkere seg selv i en egentlig ikke perfekt jobb bare for å holde ut til pensjonsutbetalingen kommer sånn at denne skal bli så høy som mulig. Men den prisen betaler jeg gjerne.
Jeg ser ikke poenget med å holde pusten til du nesten ikke husker hvordan du puster bare for å være sikker på at du har veldig mange penger til rådighet der du ligger på en sofa eller på ei solseng og er nesten død av ettervirkningene av pensjonsbekymringer.
Jeg ser heller ikke poenget med å bruke masse tid på å regne ut hvor mye du taper på å gå av med pensjon 1-2-3 år før normert pensjonsalder i stedet for å satse på å være i aktivitet så lenge det går an.
Og jeg mener at en pensjonsplan må handle om alt du har lyst til å gjøre når du blir gammel, ikke nøyaktig hvor mange penger du har.
Så kan du selvsagt mene at jeg er blond som ikke skjønner at det ikke går an å gjøre noe som helst uten penger. Og så kan jo jeg selvsagt erkjenne at jeg er født med ei gullskje i ræva og derfor har ei hytte på fjellet jeg kan flytte til når jeg ikke tjener penger lenger.
For å være helt ærlig: Etter at vennene mine hadde tutet ørene mine fulle av hvor minstepensjonistish jeg kommer til å bli hvis jeg ikke går med på å leve det yrkesaktive livet mitt som gissel i en bedrift med god pensjonsordning, bestemte jeg meg for å stoppe kjeften på dem alle.
Jeg begynte å si Jeg har pensjonssparing. Da ble de veldig overraska, siden jeg jobber veldig lite og tjener veldig dårlig. Men det de ikke vet, er at jeg spiser nesten ingenting og gjenbruker absolutt alt.
Bildet: Jeg var en tur på fjellet og fikk gått to små turer
Jeg tenker veldig ofte, nesten alltid, at alle andre er misunnelige på livsstilen min. Men på seg selv kjenner man ikke alltid andre. I dag tenker jeg litt på at sannsynligvis er det nesten ingen andre som drømmer om å leve sånn som jeg gjør.
For det første så tror jeg at de fleste andre har nesten uoverkommelig store månedlige utgifter. Dermed kan de ikke drømme om noe som helst. De må bare tjene penger og skuffe dem ut hver måned.
For det andre så tror jeg at de fleste andre henger veldig hardt fast i de folka de har rundt seg. Og de kunne ikke forestille seg å leve på en måte som ikke gjorde det mulig å henge veldig hardt fast i de folka de har rundt seg.
For det tredje tror jeg at de fleste andre mennesker drømmer ganske lite. Fordi de er opplært til at drømmer er formålsløse. Fordi de aldri har testet ut hvordan det fungerer å leve drømmen.
For det fjerde så tror jeg at de fleste andre mennesker er redde for å kjede seg hvis de ikke vet nøyaktig hva som ligger foran dem.
Nå som jeg snart skal ut på eventyr, begynner folk å spørre meg litt om eventyret. Da spør de som regel:
Jeg blir på en måte svar skyldig og på en måte ikke. Siden ingen egentlig noensinne lurer på noe som helst som handler om livet mitt, kan jeg svare sånn:
Hvis du finnes, og hvis du er helt tett i hue, tenker du nå at jeg har lave tanker om meg selv. Men det har jeg aldri hatt, så det trenger du ikke bekymre deg for.
Hvis du finnes, og hvis du faktisk lurer på hvor jeg er i prosessen med neste eventyr, kan jeg fortelle at
Dagens illustrasjon: På vei til konferanse i helga var himmelen plutselig perfekt nede på brygga.
For mange år siden – kanskje for cirka 20 år siden – oppdaterte jeg Grana.no og visste om noen få mennesker som brydde seg om meg som kom til å lese det jeg skrev.
Litt senere visste jeg at de få menneskene som brydde seg om meg og som pleide å lese det jeg skrev, var forsvunnet ut av livet mitt.
I dag finnes ingen mennesker som bruker tid på å lese notater fra ei nokså usynlig dame langt forbi sin beste alder.
Men i framtida kommer noen til å lure på hva jeg holdt på med og hva jeg tenkte på. Ikke at noen kommer til å gå omkring og lure på hva jeg holdt på med og hva jeg tenkte på. Men plutselig, i noen øyeblikk, kommer noen til å savne meg litt. Og da kan de lese her. For siden du ikke finnes lenger, er jeg på en måte mer frittalende og samtidig mer uinteressant enn noensinne.
Klarer ikke å la være å tenke på at jeg faktisk gikk til Tinghuset i går og at jeg faktisk endte opp med å snakke med en tiltalt i en alvorlig straffesak og at jeg etterpå måtte gråte litt. Jeg tror tiltalte kanskje leser dette og jeg tror at tiltalte sikkert har tenkt en del på meg etter møtet utenfor rettsalen.
Det som er digg, er at de personene som hater meg, garantert har sluttet å komme hit. De ble rett og slett drittlei etter at jeg sluttet med å omtale dem i fordekte og likevel åpenbare vendinger.
Bildet i dag er fra ei uke som var veldig mørk midt i et år (2000) som var ganske lyst.
Den nye jobben min har høstferie. Så jeg regner med at det jeg har, er avspasering uten lønn. Sånn at de (vi) kan spare mest mulig penger. (Vi i parentes siden jeg har en offentlig jobb og siden pengene da tilhører oss alle).
Jeg inviterte meg selv på besøk til en venninne i første del av avspaseringen. Jeg ramla ned i ei litta bruktsjappegrøft. Dette kjøpte jeg:
Jeg er blitt en sånn som skammer meg veldig når jeg bruker penger. Her måtte jeg språksjekke meg selv:
Det er akkurat som om det å bruke penger på meningsløse ting er det eneste som gir meg glede i hverdagen. Jeg lyver selvsagt til alle og sier at jeg elsker å se sola gå ned over furua i bakgården, at jeg nyter å ligge på hollywoodrommet mitt og se opp i taket på lykta og drømmefangeren, at jeg leser spennende bøker, går lange turer, trener mye, spiser sunne, skinny matvarer. Og Så Videre. Men egentlig elsker jeg bare å shoppe. Og siden jeg egentlig har slutta å shoppe, er det bare tillatt å kjøpe ting som ikke andre vil ha. På Finn og i bruktsjapper. Men nå er jeg helt blakk. Måtte faktisk ta penger fra neste sommers feriebudsjett for å klare å komme meg inn til Hovedstaden i dag. Så galt er det blitt.
Men. Hvis vi ser bort fra shoppingmanien min og de crazy turene til bruktbutikker i den såkalte høstferien, så er det noe fint med å ha bodd hjemme hos noen andre noen dager: Det huset jeg egentlig bor i, blir på magisk vis forvandlet til et eventyrslott. Fordi andre mennesker har det helt annerledes enn meg og legger vekt på helt andre ting enn jeg gjør når de skal innrede husene sine. Det eneste som mange gjør på en mye bedre måte enn meg, er å holde orden på skoa i inngangspartiet. Sannsynligvis først og fremst fordi de ikke har cirka 15 par sko per person stående klare til bruk rett innenfor utgangsdøra.
Likevel. Selv om jeg bor i et eventyrslott med en krevende skosituasjon, hadde jeg bestemt meg for å teste konseptet kafékontor i dag. Siden jeg avspaserer og siden jeg hadde overført nok penger til å dekke buss, ferge, kaffe og en veldig overprisa bolle.
Kafékontoret er fullt av folk som er på jobb og drikker kaffe. Og av en dame og en mann som ikke har sett hverandre på lenge og som nå snakker høyrøstet og begeistret med hverandre på nabobordet mitt. Jeg sitter selvsag t midt i rommet fordi jeg skjønte for sent at alle stikkontaktene er ved vinduet. Men to plasser ved vinduet blir okkupert av to damer som skravler og som ser ut som bored housewives – husmødre som kjeder seg – og som sikkert kommer til å forsvinne innen maskina mi går tom for strøm.
Hvis du finnes, merker du sikkert at jeg snakker meg bort litt nå. Det skyldes at jeg logget meg på her for å fortelle om noe fryktelig som har skjedd. Jeg må fortelle om det på en litt fordekt måte – siden dette er veldig alvorlig og fryktelig:
Én jeg kjenner ganske godt er tiltalt for et veldig alvorlig lovbrudd. Jeg leste om rettssaken i avisa, og visste med én gang hvem tiltalte var. Men for å bli helt sikker, brukte jeg noen gamle journalist-skills og sjekka postlistene. Og jeg hadde rett.
Det som er ganske grusomt, er at jeg umiddelbart ble sikker på at det som sto i avisa om tiltalen, var helt sant. Kanskje et par detaljer var litt løgn, men det meste var sant, tenkte jeg. Og ble veldig sjokkert og litt lei meg. Men ikke så veldig lei meg siden jeg tenkte at vedkommende var skyldig i det meste.
For å forsikre meg om at jeg ikke hadde bomma helt, møtte jeg opp på Tinghuset i dag tidlig. Der sto navnet svart på hvitt, og jeg holdt på å kaste opp. Likevel gikk jeg opp utenfor rettssalen. Og tiltalte kom tilfeldigvis ut, ble glad for å se meg, trakk meg til side og forklarte sin side av saken. Deretter sa tiltalte Vi ses! Og jeg sa Det gjør vi ikke! Så gikk jeg én etasje ned og gråt litt.
Hva skjer med å ta tilbake den jeg var? spør du sikkert nå (hvis du finnes). Og da kan jeg utdype slik: Jeg holder på med å sortere i alle de prosjektene jeg egentlig har begynt på og aldri vært sikker på at jeg kom til å gjennomføre.
For eksempel har jeg begynt på research omkring de faglige spørsmålene knytta til den bittelille, veldig fine boka jeg har skrevet. Og jeg har lasta ned og dokumentert hele dukkehus-såpeoperaen min – og har innsett at serien rett og slett er et vakkert dokument fra pandemien – som jeg bare må bruke til noe. Jeg har også etablert et talerør som jeg skal bruke når jeg skal bortenfor hverdagen noen måneder veldig snart.
Når jeg reiser langt vekk helt alene, har det en enkel, sammensatt forklaring:
Siden jeg ikke snakker når jeg er langt borte alene, kan jeg heller ikke rope, skryte eller skravle i sosiale medier. Jeg har faktisk flere ganger klart å være ganske lenge både i utlandet og i den norske ødemarka uten å rope, skryte eller skravle om det i sosiale medier. Så jeg skal klare det denne gangen også – ved å produsere og publisere tekster i en ny kanal jeg har laget og som ingen vet om og som ingen kommer til å vite om. Annet enn de spennende menneskene jeg eventuelt treffer i et land langt borte, de som jeg gir visittkortet mitt til og som blir nysgjerrige på hva jeg driver med. Eller. Egentlig vet jo alle at de som blir nysgjerrige på en middelaldrende kvinne fra olje-Norge, lurer bare på én ting: Hvor mye penger har hun egentlig? Så. Jeg skal denne gangen legge relativt stor vekt på at jeg er veldig fattig. Aldri-aldri-aldri skal jeg la meg friste til å snakke om una villa su una penisola eller una baita in montagna. For da hører folk – alle i utlandet og alle fattige i innlandet – un'incredibile quantità di denaro og molto ricco
Siden jeg har a) telefon og b) pc som er a) upopulært merke og b) eldgammel, og siden klærne mine ser shabby ut uansett hvor dyre de er fordi jeg er så gammel og shabby, kan jeg klare å være en usynlig, gammel dame i et land langt borte veldig lenge uten å bli avslørt som ressurssterk, velstående og interessant. Det er da noe.
Nå har jeg flytta meg til et vindusbord med barkrakk – siden de to husmødrene som kjeder seg, tydeligvis må vente med å dra hjem til au pairene har vaska hele huset, henta ungene, gitt dem middag og kanskje ligget med mennene deres.
Om ti minutter kommer lunsjavtalen min. Før jeg har rukket å åpne alle filene med tekster som jeg skulle rette. Men det gjør ingenting. Jeg har god tid til å rette – for ingen forventer at noen retter tekster mens de har høstferie eller avspaserer.
Lunsjavtalen min er Selveste Ultrabejb og dattera hennes. Hundre prosent kvalitetstid.
Jeg har fått egen arbeidsplass på den nye jobben, og er i ferd med å jobbe meg inn i usynligheten. Jeg hilser veldig kjapt på en snill måte på kollegaer jeg møter i gangen. Jeg svarer veldig kjapt på en snill måte hvis de spør hvordan det går. Jeg sitter på arbeidsplassen min hele tiden når jeg ikke underviser. Alt er akkurat sånn som det skal være.
Den ene kollegaen jeg deler arbeidsrom med, snakker med meg. Jeg har sagt til henne at jeg ikke vil forstyrre henne. Og hun har sagt at hun kommer til å si fra. Og jeg har sagt at jeg er en sånn som ikke sier fra. Men det er fint å ha en jeg kan spørre om ting når jeg lurer på ting om kollegaer og om hvordan ting fungerer.
Norge har åpnet igjen etter pandemien. Det er helt kvalmt hvor voldsomt folk har måttet feire at de endelig kan drikke og danse og klemme hverandre ustanselig. Jeg håper ingen begynner å klemme meg igjen. Bortsett fra Sønnen – som jeg traff i går og klemte to ganger fordi han er ett av favorittmenneskene mine.
Siden jeg alltid – eller i hvert fall nokså lenge – har drømt om å lage en reality-serie i et dukkehus, er det på sin plass å minne om at jeg faktisk har realisert denne drømmen. Jeg kjørte i gang Helge og Mærtta i juni 2019. Den oppdateres ikke så ofte, men er innimellom et fint innslag i hverdagen.
Jeg har sjekket, og jeg nevnte faktisk drømmen om dukkehuset allerede for ni år siden. Jeg begynte å drømme om dukkehus-tv-serie etter å ha hørt et foredrag om internett og nostalgi av Oliver Reichenstein på Webdagene i 2012. Jeg bestemte meg rett og slett for å bli analog-digital. Med dukkehus og whiteboard.
Det er relativt viktig for meg at ikke noen tror jeg lager dukkehus-reality bare for å være kul. Jeg er oppriktig hekta på dukkehus og dukker. Og jeg har altså hatt denne drømmen i mange år. Huset jeg omsider fant til en ok pris, er kanskje ikke helt ideelt. Men jeg har innredet med gamle dukkemøbler og jeg har tapetsert et par av rommenee med gavepapir fra Papirgalleriet.
For ordens skyld foregår disse digitale prosjektene i livet mitt akkurat nå:
Hvis noen skulle skrive en historie om meg, ville de måttet merke seg at jeg får helt noia av å skulle være sånn som alle andre. Det jeg får mest noia av, er å ha en arbeidsgiver som eier tiden min. Den nye arbeidsgiveren min har ikke skjønt dette ennå, og snakker faktisk om meg som om de eier meg og tiden min. Jeg blir nødt til å ta en alvorsprat med dem, men jeg venter til de er helt sikre på at de vil ha meg.
Det med å være A4 innebærer for eksempel at jeg gleder meg helt sinnssykt til helga. Og at jeg i dag – som er søndag – begynner å tenke på at helga snart er slutt. Jeg bare hater at jeg er en sånn som tenker sånne tanker. Og trøster meg med at jeg kommer til å tenke sånne tanker bare i 90 dager til.
Det paradoksale ved å være så A4-paranoid, er at jeg elsker å jobbe. Jeg elsker jobben min. Jeg elsker ungdommene jeg jobber med. Jeg elsker turen til og fra jobb. Og jeg elsker egentlig littegrann at andre mennesker ser på meg som en helt normal person hver gang jeg er i full jobb.
Om 120 dager begynner eventyret. Noen mener at man kan jinxe eventyret ved å glede seg til det. Jeg mener at kreativ visualisering styrer livet i fantastiske retninger. Så jeg gleder meg. Og hver gang jeg gruer meg litt – for det gjør jeg innimellom – så minner jeg meg selv på at jeg lever drømmen. Og den drømmen jeg er i ferd med å begynne å leve denne gangen, er en av de beste drømmene mine.
Akkurat nå kom jeg til å tenke på at denne dagboka kanskje er i overkant personlig. Men så kom jeg på at ikke noe her handler om noe privat. Alt jeg sier her, roper jeg høyt fra gatehjørnene til alle som gidder å høre på meg. Altså rundt lunsjbordet på jobben.
I morgen skal jeg få min egen arbeidsplass på den nye jobben. Så da skal jeg aldri mer være på personalrommet og forstyrre de flinke, flotte kollegaene mine som bare gjør riktige ting og aldri sier uoverveide, teite ting. De som må dele arbeidsrom med meg, gruer seg nok veldig – siden jeg er så bråkete og skravlete og jævlig. Kanskje har de allerede planlagt hva de skal si til meg når jeg kommer inn på arbeidsrommet:
Jeg skal såååå ha med meg headset i morgen. Jeg skal sette det på meg før noen rekker å fortelle meg at jeg må være stille. Jeg skal være helt stille. Jeg klarer det helt fint.
Selv om motivasjons- kållasjen min ble montert fra hverandre den gangen jeg flytta ut i havgapet, så skal jeg ta med meg bruddstykkene jeg har ramma inn sånn at jeg er helt sikker på at jeg får puste inne på arbeidsrommet mens jeg sitter musestille og holder på med mitt.
Etter å ha vært ultramaksimalistisk i en årrekke har jeg nå begynt å roe ned fargebruken noe. Det innebærer for eksempel at jeg har flytta de fantastiske, nymalte hagestolene opp på en terrasse som ingen bruker. Og jeg har malt vinduskarmene på badstua i en mørk gråtone sånn at ikke alle som går forbi tror at dette er en barnehage.
Jeg opplevde faktisk litt ekte interaksjon da jeg kjøpte den mørkegrå malingen til vinduene. Jeg prøvde å forklare lørdagsguttene på Jernia at jeg skulle ha en gråfarge som var litt mørkere enn Labrador. De slet veldig med å finne ut hvordan de skulle lage fargen mørkere. En forbipasserende mann sa rett og slett
Men så kom den forbipasserende mannen tilbake og sa
Og så forklarte jeg den forbipasserende mannen om forskjellen på elektrisk og vedfyrt badstueoven, og han bestemte seg for å bygge ei badstue med vedovn inni.
Dette hater jeg meg selv for, men akkurat nå gjorde jeg en liten tabusjekk i siste ukers oppdateringer – og sletta et helt avsnitt. Jeg orker ikke å måtte ta en alvorsprat om noe som noen finner upassende. Jeg trenger pengene.
Illustrasjoner: Jeg elsker å tenne levende lys i morsomme lykter på morgenen og på kvelden. Jeg har altså demontert motivasjonstavla mi – siden jeg er mye på farten.
Jeg er på en måte i full jobb. Men siden jeg ennå ikke har skrevet under noen kontrakt, så føler jeg meg fortsatt litt fri. Og hvis kontrakten blir helt ræva, blir jeg plutselig helt fri igjen. Bortsett fra at jeg ikke har samvittighet til å droppe helt ut fra de forpliktelsene som er signalisert til elevene jeg har hatt de siste to ukene.
Samtidig som jeg på en måte er i full jobb, passer jeg denne uka en kjempehund. En snill og lydig kjempehund. Som jeg må gå tur med tre ganger hver dag. Og jeg som ikke er et hundemenneske. Tre turer hver dag. Jeg gjør dette for å være snill mot hundeeieren. Og det skaper i det minste en voldsom struktur i hverdagen:
Jeg kan kjenne at nettet snører seg litt rundt meg med den nye jobben jeg nesten helt sikkert har fått. For eksempel kan jeg nå ikke gjøre noen kule ting på kveldene bortsett fra fredag og lørdag. Og jeg er så livredd for å forsove meg at jeg ikke kan se på tv hele natta sånn som jeg pleier. Og jeg får ikke sove uten tv. Så i natt har jeg for eksempel bare sovet cirka fire timer. Jeg må kjøpe meg ei vekkerklokke! Da kan jeg se på tv og ikke sove og likevel ikke forsove meg.
Illustrasjon øverst: I den nye jobben må jeg undervise i alle slags fag, også gym – eller kroppsøving som det heter nå. Bildet er strukket litt i høyden, de er ikke så langbeinte og magre i virkeligheten.
Jeg har vært noen dager på den mørke siden av livet. Altså. Mitt liv er ikke mørkt. Men en venn døde, og vi har tatt farvel med ham.
Begravelser og bisettelser er en slags miniatyr av selve livet. Folk er på en måte nakne. Samtalene er åpne og ærlige. Omsorgen for andre mennesker er ekte og konkret. Vi kan ha følelsene på utsiden. Vi kan si ting som ikke passer inn. Vi kan gråte. Vi kan le. Alt er tillatt.
Denne ukas avskjed med en venn har vært et møte med uredde mennesker i absurde samtaler. Jeg prøver å huske så mye som mulig av det vi snakket om. Vi snakket for eksempel om. Men jeg tror de viktigste samtalene må ha skjedd inni hodet mitt, for jeg husker bare sånt som:
Siden det er valg om to dager, var det spesielt viktig for meg å lese de politiske undertonene i samtalene jeg var med i. Den politiske undertonen. Disse folka har vært marxist-leninister, og de snakker om det som om det er det naturligste i hele verden. Og siden de har vært marxist-leninister, tar de det som en selvfølge at alle stemmer på Rødt. Jeg liker at sånne folk finnes. Men jeg er litt overraska over at det ikke syns på utsiden. De har fine klær, fint hår, fine hus, fine ting og fine biler. Og jeg tror nok at jeg forventer at eks-marxist-leninister går i busserull og eier nesten ingenting og aldri reiser til Syden.
I dag er det 20 år siden 9/11. Jeg har sett den nye dokumentaren på NRK – der overlevende og pårørende forteller om hva som skjedde. Dokumentaren er faktisk relativt nøktern, altså har den ikke for mange svulstige uttalelser om hvor fantastisk USA er. Den handler om mennesker og om menneskelige reaksjoner og erindringer. Jeg tror jeg er sykelig opptatt av å analysere dokumentarer. Jeg tror jeg burde vært dokumentarprodusent. Men jeg har ikke greie på filming, og jeg orker ikke å lære det. Kanskje Datteren kan hjelpe meg en vakker dag. Hvis hun får tid og hvis hun får seg et kamera.
Illustrasjon øverst: Det er fortsatt varmt, og vi sitter ute i bakgården under furua på kveldene.
Siden jeg har lagd meg et internasjonalt visittkort – som kommer i posten i morgen ifølge en e-post og en sms, ble jeg litt selvbevisst eller kanskje selvhøytidelig i går. Jeg har oppgitt firmanettsiden min på kortet. Firmanettsiden er egentlig bare en landingsside for kontaktinformasjon og litt cv. Men jeg tenkte plutselig på at hvis jeg gir det internasjonale visittkortet til for eksempel en spennende kunstner eller poet i utlandet, så er det jo trist om den spennende kunstneren eller poeten ikke kan finne ut mer om meg enn at jeg har en landingsside på internett. Så jeg lagde en knapp med "English" og det engelske flagget – og lenket opp en engelsk landingsside. Jeg oversatte også cven min til engelsk. Altså. Ikke cven min men kanskje mer en slags samling med skryt om utdanninga mi. "Mulig det ble litt i overkant, men jeg kan jo bare slette det. Siden det står i cven min at jeg kan cirka åtte språk, lagde jeg en bitteliten landingsside på tysk også. Jeg overdriver nok litt ja. Men jeg lagde i det minste ingenting på fransk eller italiensk.
Den nye vennen som jeg tenkte kunne få kofta fra loftet til babyen sin, så kofta på nettet og vil ha den. Hun skal faktisk komme innom en dag på kaffe og sånt. Den gamle jeg ville blitt hysterisk ved tanken på at noen jeg egentlig ikke kjenner skal komme hjem til meg på kaffe. Jeg ville bakt veganske kaker og kjøpt økologisk te. Den nye jeg vet at jeg har kaffe og cirka ti typer te i skapet. Og jeg har plantemelk. Og til og med honning. Og epler og appelsiner. Så her blir det intet hysteri.
Jeg kan kjenne at jeg kommer til å begynne å jobbe igjen snart. Det er veldig Langolierne dette. Lyden av den nære framtiden som overdøver mulighetene for å drive dank på kreative måter.
Jeg skal takle lyden av framtiden med å gi det alternative uteområdet et løft i dag. Det alternative uteområdet er en terrasse som ingen bruker fordi det er så stygt der. Enda det egentlig ikke er så stygt der. Kanskje mest litt fuktig og fullt av skrot. Så jeg skal fjerne skrotet og bygge et lite tak. Ja. Et lite tak. Alt dette må på en måte skje veldig diskret, sånn at det lille taket plutselig er der og ser veldig fint ut. Sengebenken som står der ute må også plutselig ha fått litt lengre bein, og bordet må ha på seg voksduk. Benkene som skal males, kan males helt uten diskresjon. Det er en kjent sak i nabolaget at jeg maler møbler hele tiden.
Illustrasjon øverst: Var på konsert i helga. Der hadde de pynta litt på bordet.
Den er den tida på året da jeg pleier å være begynnende desperat fordi jeg ikke har jobb. Men i år har jeg fritatt meg selv fra tendensen til å være begynnende desperat. Jeg gjør alt jeg kan for å finne noe å gjøre. Hvis ingen vil ha meg, er det samfunnet og ikke meg det er noe galt med.
Siden jeg gjerne vil jobbe, må jeg holde meg i huset på halvøya framover. Selv om jeg egentlig ville ha flykta til fjells igjen.
Jeg brukte den siste uka før mulighet for jobb til å være litt medmenneske i Midt-Norge. Jeg lærte ganske mye av å prøve å være litt medmenneske i Midt-Norge:
Illustrasjon øverst: Jeg elsker å være i Trondheim
Det kan vel hende at jeg vet noe som ingen andre vet og at det er derfor kostholdet mitt nå er justert ned til pre-apokalyptisk nivå.
Jeg må huske å ta med meg et eple når jeg går ut i verden i dag, for dette pre-apokalyptiske kostholdet – eller denne pre-apokalyptiske metabolismen må jeg vel egentlig kalle det – gir farlig lite energi til kropp og sjel. Såpass lite at jeg blir svimmel når jeg er ute og går.
Hvis du finnes, og hvis du er litt tjukk i hue, tror du at det er snakk om en desperat middelaldersk slankekur her. Men det er det ikke. Det er snakk om en erkjennelse av at metabolismen min er skrudd ned under vanlig sparebluss og at jeg må justere energitilførselen i samsvar med dette.
Akkurat nå er jeg på reise, og akkurat nå er det vanskelig å justere opp metabolismen, den ikke-basale delen av den. Men når jeg kommer hjem, må jeg fikse dette med et kraftig oppgradert aktivitetsnivå.
Dette ble kanskje en overdreven selvopptatthet. Men nå som jeg ikke kan skrive notater til meg selv på twitter fordi kontoene mine er suspenderte og ikke kan gjenopprettes siden twitter mener jeg er en slags terrorist, må jeg innimellom være litt selvopptatt skriftlig andre steder.
Jeg så American Psycho her om dagen, og da ble jeg veldig opptatt av at de var så veldig opptatt av visittkortene sine i filmen. Jeg satte straks i gang med å designe meg et nytt, overbevisende, internasjonalt visittkort. Det visittkortet jeg har, er barnslig på en patetisk måte.
Jeg har en idé om at et overbevisende, internasjonalt visittkort må være i grønt eller blått og ha engelsk tekst. Og særlig ernæringsfysiolog er det jo fint å få på engelsk. Egentlig ville jeg kalle meg pedagog i stedet for lærer, men på engelsk tror jeg pedagogue henviser til en streng, gammeldags lærer. Og det er jeg nok ikke. Streng og gammeldags.
Illustrasjon øverst: Jeg er i Trondheim.
Det er mange som sliter med ikkeeksisterende matallergier. Jeg sliter med ikkespesifikk matallergi. Jeg tåler ikke mat. Mens andre – til tross for ikkeksisterende matallergier – kan spise frokost, lunsj, middag og litt kveldskos, kan jeg spise frokost eller lunsj og kanskje et eple.
Siden jeg er ernæringfysiolog (herregud, sa jeg det høyt?!), klarer jeg heldigvis å tilføre kroppen min alt den trenger via frokosten, lunsjen og kanskje et eple. Det foregår slik:
Men når jeg kjeder meg, spiser jeg ofte både lunsj og middag, og da går alt til helvete. I går spiste jeg:
Og i dag klarer jeg nesten ikke å røre meg fordi jeg fortsatt er så mett. I forgårs spiste jeg
Dagen før spiste jeg
Siden jeg ikke er spesielt selvhøytidelig, og siden jeg er ernæringsfysiolog (der sa jeg det igjen!?), veit du at jeg ikke juger om dette. Jeg veit hva jeg spiser. Og jeg innser nå at jeg sannsynligvis øker mengden kroppsfett ved å spise 1-2 is hver dag. Så det stopper nå.
På den lyse – og samtidig mørke – siden, skal jeg reise bort i morgen til ei venninne som ikke er opptatt av mat. Jeg skal reise dit fordi det er mørke tider i livet hennes. Men jeg slipper i hvert fall å ete meg i hjel de dagene jeg er der.
I dag har jeg invitert til pølser og dans i bakgården. Det vil si, jeg inviterte til dans og øl, og gjestene responderte slik:
Og jeg svarte:
Heldigvis finnes det hederlige unntak. Tredjemann svarte:
Siden jeg skal reise bort i morgen, har jeg selvsagt begynt å legge pakkekabalen, og jeg har landet på at siden det er mørke tider der jeg kommer, kan jeg benytte anledningen til å pakke med meg tøy som jeg er usikker på om jeg kler – siden venninna mi ikke kommer til å tenke over hva jeg har på meg uansett. Mens hun ikke tenker på å lage mat til meg. Dette blir vinn-vinn.
Jeg har til dels sett dokumentaren om Oscar Pistorus i hele natt. Jeg syntes det var morsomt at han heter Pretorus – siden hovedstaden i Sør-Afrika heter Pretoria. Men da jeg våkna i dag, skjønte jeg at han heter Pistorus.
Stakkars Oscar kom i skade for å skyte kjæresten sin fire ganger før han fant ut at hun ikke var en innbruddstyv. Først syntes jeg det var merkelig å a) ha pistol under puta og b) gå ut fra at lyder på badet kom fra en tyv. Men så kom det fram i dokumentaren at det er veldig mange kriminelle og livsfarlige mennesker i Sør-Afrika. En mann i dokumentaren sa at når de legger seg på kvelden, vet alle at de må låse soveromsdøra og bli der hele natta. Dette visste jeg ikke, og jeg kjenner to stykker som har bodd i Sør-Afrika, og jeg visste ikke hvor farlig de har levd.
Parallelt med at jeg så dokumentaren om stakkars Oscar, drømte jeg at jeg skulle levere en eksamensoppgave i journalistikk om to dager. Jeg hadde utsatt oppgaven i fem dager, men kom på at jeg ville skrive om Pistorus-saken og at det bare gjaldt å få problemstillingen i oppgaven til å omfatte saken. Men jeg fant ikke oppgaveformuleringen. Og da jeg våkna, drev jeg og lette på tilfeldige nettsteder etter ordet EKSAMENSOPPGAVE. Det tok litt tid før jeg kom på at jeg aldri mer skal ha eksamen. Aldri mer.
Nå driver jeg og finner fram akkurat nok klær til å holde meg innafor kravet om 8 kilo bagasje på flyet i morgen. Venninna jeg skal besøke, har alltid bare med seg en bitteliten sekk når hun kommer til meg. Oppi der har hun de utroligste ting og veldig pene klær. Så dette må jeg bare klare. Men jeg må ha med meg pc - siden ipaden min – som egentlig ikke er min – ikke er helt til å stole på, og hvis jeg skal være borte lenge, og det skal jeg kanskje, må jeg kunne søke på jobber og sånt. Det er den tida på året. Selv om jeg i år er mistenkelig rolig omkring dette med å skaffe meg jobb. Det skyldes at jeg egentlig tror jeg får jobb om et par uker. Mye (to e-poster fra sjefen min før ferien) tyder på det. Og egentlig vil jeg jobbe ræva av meg på en kafé en stund nå. Og det ser det ut til at man kan få til, siden flere jeg kjenner, stadig gjør dette.
Det er lørdag morgen. Jeg skal mate fire høner, en hane, en kylling og to katter for venner som er på ferie.
Så skal jeg fylle ei bøtte med isbiter for å kjøle øl til gjestene. Og så skal jeg drikke øl og danse og ikke glemme flyet som jeg må rekke i morgen.
Det er sjelden noen kaller meg en ærlig person. Den type ærlige person som jeg er, kalles for andre, mindre flatterende ting. De fleste sier at jeg er direkte. Og modig. Selv føler jeg meg kanskje først og fremst frekk. Og freidig.
Det er nok ikke tillatt for en som lyver så mye som jeg gjør, å kalle seg ærlig. For jeg lyver så ofte jeg kan. Jeg elsker å lyve. Særlig etter at jeg leste at Norges lover tar utgangspunkt i De ti bud – og det gikk opp for meg at Du skal ikke lyve er det eneste budet som ikke dekkes inn av norsk lov. Det er ikke forbudt å lyve! Unntatt hvis du er vitne i en rettssak og ikke er i slekt med tiltalte eller selv er tiltalt. Hvis du er tiltalt, har du lov til å lyve. Og hvis du er i slekt med tiltalte, har du lov til å nekte å si sannheten. Tror jeg.
Men akkurat nå må jeg være litt ærlig med deg. Jeg logga meg inn her i dag for å redigere det siste halvåret av bloggen min fordi jeg ga lenka til bloggen til en ekte forfatter og fikk noia ved tanken på at hun kom til å innse at jeg aldri kan bli forfatter etter å ha lest dagboka mi på www.
Sånn. Der var det sagt. Jeg er forfengelig som skribent. Det skyldes at jeg vet at jeg kan være veldig god som skribent. Men at jeg noen ganger ramler ned i Nå skal du få høre om det kjedelige livet mitt-grøfta. Jeg kommer til å skjerpe meg veldig nå som jeg vet at den ekte forfatteren min kanskje en dag kommer hit for å lese noe jeg har skrevet.
Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev at jeg er forventningsfull i dag helt øverst. For det var egentlig en løgn. På lang sikt er jeg selvsagt forventningsfull. Men jeg har absolutt ingen forventninger til dagen i dag. For eksempel prøvde jeg å sette i gang en debatt om middagsforslag i dag tidlig som ble skutt rett ned umiddelbart. Og for eksempel har jeg foreslått å dra ut på eventyr veldig snart, noe som også er blitt skutt rett ned. Som du skjønner, er jeg ikke lenger alene på Stellafield. Alvoret fra villaen på øya har ankommet per tog med prolaps. Og jeg har vært Nurse Diesel i to uker. Eller egentlig Nurse Ratched. Altså en ganske slem og frekk sykesøster. Og det ser ut at jeg skal være søster grusom i noen uker til.
Illustrasjon: Jeg har vært på telttur. Jeg elsker teltturer.
Jeg har vært med på noe fantastisk. Og det er for så vidt jeg som har gjort det fantastiske mulig.
Det begynte med at jeg så en episode av tv-serien Better Things. Der var noen venninner sammen og leste opp brev til sine verste ekser. Så kastet de brevene på bålet og ble ferdige med dem én gang for alle.
Jeg tenkte at dette med brev på bålet var en kjempegod idé, og inviterte veldig mange kvinner hjem til meg for å gjøre det samme. Og så kom korona, og seansen ble utsatt. Så var det fortsatt korona, og jeg hatet mer og mer tanken på å måtte være hjemme i Huset bare for å vente på at kvinnene kanskje kom for å kaste brev på bålet. Så jeg inviterte alle sammen til Stellafield i stedet. Og ti kvinner kom hit. De andre syntes det var for langt og for hyttete og alt sånt. Men elleve kloke kvinner rundt bålet ble helt perfekt.
Jeg kunne ikke forestilt meg at bålseansen skulle bli så vellykket som den ble. Kvinnene skrev ærlige brev til noen av de verste mennene Norge og Utlandet har klart å frembringe. Vi leste dem høyt rundt bålet før vi én og én kastet ordene inn i flammene. For et ærlig og ekte alvor! Noe av det vakreste jeg har vært med på noensinne.
Nå starter resten av ferien uten alle de kvitrende og lattermilde kvinnene. Jeg tror det skal gå bra det også. Bortsett fra at det tordnet og lynte i går og at to kvinner døde av lynnedslag i nærheten av der jeg bodde nesten innerst i en fjord.
Siden Stellafield for så vidt bare har cirka 6 ekte sengeplasser, hadde jeg bedt kvinnene ta med telt. Og jeg hadde selv tatt med noen telt. Dermed fikk vi dokumentert at flere områder på tomta faktisk egner seg for telting. Selv lå jeg selvsagt på planet på Navaraen.
Noe alvorlig men likevel sjokkerende overkommelig har skjedd i livet mitt. Twitter har suspendert to av kontoene mine. Begrunnelsen var slik:
Dette er hva twitter helt uten grunn har frarøvet meg:
Jeg hadde noen flere twitterkontoer som de ikke frarøvet meg. Men tok saken i egne hender og slettet de kontoene jeg hadde opprettet for å bruke i undervisningen. Nå sitter jeg igjen med en lærerkonto, en kattekonto og en dukketeaterkonto. Men siden twitter mener jeg er seriekrenkende, så regner jeg med at disse også ryker snart.
Det kan hende at jeg kommer til å skrive litt mer på Grana.no nå som jeg ikke kan skrive ned tanker og følelser på twitter.
PS. I dag var bursdagen min
Så er jeg her jeg vil være. Helt uten forpliktelser. På Stellafield. Og alt er bra. Selv om jeg havnet i en fæl diskusjon forrige uke som resulterte i at jeg måtte tenke litt på at det sikkert er bra for en sånn som meg å føle meg som en dritt innimellom.
Midt oppi det at jeg er litt flatklemt av den veldig krenkende diskusjonen, så er jeg fri som fuglen. På Stellafield, kun omgitt av treningsutstyr, tursko, mager mat, oppbyggelig litteratur og ganske dårlige filmer. Det høres sikkert ut som en slankekur, men egentlig er det bare en slags bærekraftdiett. Jeg trenger lite mat, og da må jeg spise lite mat, og hvis alle spiste så lite som meg, ville det bli nok mat til alle i hele verden. Jeg har dessuten vært et par dager på campingtur siste uka, og da observerte jeg campingkroppene og tenkte at sånn vil jeg ikke være. Jeg vil ikke ha sånn kjerringkropp med fleskevalk rundt magen og lite annet.
Jeg har vært på Stellafield alene veldig mange ganger og noen ganger ganske lenge. Men jeg tror aldri jeg har hatt så lite planer og ting hengende over meg som jeg har nå. Jeg er ferdig med alt vedlikeholdsarbeid og har gjort alle planlagte innkjøp. Snart har jeg også gått alle de planlagte turene. I dag var jeg for eksempel plutselig nesten på toppen av Svartfjellet enda jeg bare skulle rusle meg en tur innover fjellet.
Jeg er en iskald jævel, men i dag da jeg gikk innover fjellet langs Nysæterkampen og Dynjefjell – selveste fjella mine – ble jeg plutselig overveldet av følelser. Og jeg lot det bare skje. Jeg lot Universet få høre hva jeg syns om at det har røvet alle menneskene mine og dumpa meg alene her. Universet hadde selvsagt ikke noe godt svar å komme med.
Tilbake på hytta har jeg prøvd å høre litt på radio. Og det går bra så lenge ingen snakker og så lenge ingen synger sånne jævlige kjærlighetssanger. Men i kveld er det middelaldrende menn sin tur til å spille vanvittig lite troverdige kjærlighetssanger, den ene etter den andre.
En fyr som høres ut som en bygdehipster midt i 30-åra synger "Kan eg få lov til å elske deg?" og jeg spyr nesten. Hvem er det som har klart å innbille generasjon etter generasjon at kjærlighet mellom to mennesker er en slags forutbestemt greie som styres av noe guddommelig eller overjordisk? Jeg er helt med på at det går an å møte et menneske som tar pusten fra deg, som du blir ubeskrivelig fascinert av, som du har lyst til å være sammen med hele tiden, som får deg til å smile med hele deg. Men derfra til å begynne vrøvle om kjærlighet og din og min for evig er veien bare for lang og for usannsynlig.
Jeg har flytta på fjellet. Og er bare hjemme for å jobbe et par dager i uka. Jeg lever drømmen. Jeg elsker at jeg er blitt en fjellkvinne. Jeg har aldri gått så mange fjellturer på så kort tid før. Og fram til nå har jeg hatt fjellet nesten helt for meg selv. Men denne uka er jeg hjemme et par ekstra dager for å få vaksine! Jeg kan nesten ikke tro at det endelig er min tur. Jeg er livredd for å komme for sent. Kommer til å sitte utenfor vaksinestasjonen en time før de roper meg opp.
Du lurer nok sikkert ikke på hvordan det gikk med oppgaven jeg lagde til elevene. Men jeg forteller for ordens skyld at oppgaven nå er gjennomført – og at den ble bra etter en alvorlig alvorsprat ved oppstarten.
Nå har jeg ikke flere elever å være alvorlig overfor før tidligst om tre måneder og kanskje aldri. Samme prosedyre hvert år. Slutter i juni. Starter kanskje opp igjen i september.
Du lurer sikkert heller ikke på hvordan det gikk på eksamen. Men jeg kan fortelle at jeg klarte meg bra. Bedre enn forventet. Det er faktisk helt sjukt at jeg nå har lagt bak meg enda et kurs på universitetet uten at det forandrer noe som helst i livet mitt.
Jeg husker ikke hvorfor jeg logga meg inn her for å rapportere. Det skyldtes nok at jeg hadde behov for å skravle og at jeg ikke ville at behovet skulle resultere i jævlig masse vrøvl på twitter. Nå skal jeg kle på meg og starte på turen til vaksinestasjonen. Deretter skal jeg på kafé med Kvinnen i mitt liv. Og etter det skal jeg lage ny madrass til lasteplanet. Madrassen skal jeg prøveligge neste helg når jeg skal ut på eventyr helt alene. La vita è bella!
Våkna opp bråfeit i dag. Egentlig litt rart siden jeg har hatt et slags helsekostprosjekt etter påske. Men det kan nok forklares med bløtkake til frokost, is og boller til lunsj og bakt potet til middag i går.
Jeg slutter aldri å skuffe meg selv kroppsmessig. Det skyldes at jeg nektet meg selv fett i mange år - på en sånn måte at da jeg begynte å spise normalt igjen, så var basalmetabolismen min på omkring 800 kcal per dag. Og det er ganske lite hvis man skal delta i samfunnets spiserutiner.
Jeg har økt aktivitetsnivået – og dermed muskelmassen – en god del de siste årene. Så jeg tipper at basalmetabolismen er oppe i 1000 nå, og at jeg ved å røre meg litt hverdag, lander på 1300 kcal per dag. Det er flott med tanke på apokalypsen som snart kommer. Men det er litt snaut med tanke på at sesongen for øl, pølser og is er rett rundt hjørnet.
Siden du ganske helt sikkert ikke finnes, føles det godt å være åpen om dette med akutt fedme overfor deg. Jeg sier det høyt. Jeg er ikke redd. Jeg har selvinnsikt. Jeg er ei rockestjerne. Ei feit rockestjerne.
Siden jeg er blitt så sykt bråfeit, blir det ekstra jævlig å skulle gå på jobb i morgen. Fordi jeg allerede gruer meg fordi jeg har lagd en oppgave som elevene kommer til å hate.
Siden jeg forutser at elevene kommer til å hate oppgaven som jeg har brukt jævlig masse tid på, har jeg lagd en oppgave som de kommer til å hate enda mer – som de skal få gjøre som straff for at de hater oppgaven som jeg har brukt jævlig masse tid på. Sånn er jeg. Klar for å møte dritt med dritt. Alltid.
Vel. Det var bare det jeg ville si. Nå skal jeg dukke inn i skapet mitt (skuffene mine, jeg har ikke skap) for å finne klær til i morgen. Tror jeg kommer til å gå for Tante Grusom. Fordi jeg 1) skal presentere en oppgave de hater og 2) presentere reserveopplegget som de i hvert fall kommer til å hate.
Du lurer sikkert på hvordan det går med interiørbesettelsen (hvis du finnes)? Og da må jeg vel bare krype til korset og si at jeg har hatt et ganske alvorlig tilbakefall siste uka. Jeg begynte å kjøpe quilter og metervarer og klarte ikke å slutte. På en måte forakter jeg meg selv for dette tilbakefallet selvsagt. På den andre siden er jeg så forelska i de fire (4) quiltene jeg har kjøpt at jeg driter i at jeg forakter meg selv. Jeg har den ene quilten på føttene nå mens jeg sitter her i senga og nesten ikke klarer å bøye hodet over dobbelthaka sånn at jeg kan se pc-skjermen mens jeg skriver.
Min voldsomme interiørbesettelse har funnet sin egen kur. Besettelsen har smittet. Og jeg er flink til å se feil ved andre. Så da den smittede begynte å snakke om innredning, ny sofa og til og med ny kjøkkenbenk i går, måtte jeg nesten kaste opp litt.
Og i dag våknet jeg helt fri for interiørbesettelse. Hvis du ser bort fra at jeg surfa på noen nydelige gresk-tyrkiske krukker da jeg våkna.
Jeg visste ikke at det fantes gresk-tyrkisk keramikk, men den er kanskje fra Kypros da. Eller så har øyene helt inntil Tyrkia engang i tiden vært bebodd av keramikere som har vært gresk-tyrkiske. På Store norske leksikon står det at Tyrkia inntil for bare 110 år siden cirka hadde en stor gresk befolkning. Ser man det.
Uansett. Jeg roer ned dette med interiør nå. Og skal bruke de neste tre ukene på å orientere meg i pensumlitteraturen fram mot eksamen. Eller kanskje ikke. Jeg skal bruke de neste tre ukene på å lage banebrytende undervisningsopplegg. Og så skal jeg sitte i bakgården hvis det blir ltt varmere.
Jeg har gitt opp sosiale medier som arena. Jeg passer best på arenaen Usynlig Blogger. Innimellom sier jeg kloke ting på twitter som ingen leser. Og jeg lurer egentlig på hvorfor noen stakkarer faktisk følger meg. En dag skrev jeg at jeg trodde at alle følgerne mine var døde. Da var det en som svarte Jeg lever. Og det var jo hyggelig. Og så hender det ganske ofte at folk svarer hvis jeg tægger dem da. I går fikk jeg to hjerter fra en kjendis jeg hadde tægget. Kjendisen var forfatteren jeg har analysert de siste to månedene. Jeg tror jeg skal publisere analysen her på Grana.no sånn at den på en måte blir helt ekte selv om den eneste kommentaren jeg fikk var "Flott at u bruker teoritekstene aktivt". Sånn. Nå gjorde jeg det. Nå er analysen min ute på verdensveven. Tenk om noen som tar kurset neste år, finner den og plagierer den! Det ville ikke vært første gang jeg ble plagiert. Men læll da.
Hvis du finnes, lurer du kanskje på dette med plagiater:
Hva er dette med å være rockestjerne? spør du kanskje (hvis du finnes). Historien er lang. Og kort. For mange år siden forsto jeg at jeg ikke er så glad i å være sammen med andre mennesker. Samtidig liker jeg veldig godt at andre mennesker legger merke til meg. Det finnes fagord for slike personligheter, men jeg orker ikke sånne båser. I stedet bruker jeg begrepet rockestjerne. En som mange liker og som de tåler at de ikke får ha nærkontakt med.
Når jeg bor eller oppholder meg en stund langt hjemmefra, drar jeg noen ganger hjem. Da spør de som jeg lever i nærheten av, om jeg skal hjem for å møte vennene mine. Og jeg svarer konsekvent
Noen ganger når vi som bor i dette huset skal ut blant folk, prøver vi å være litt joviale, sånne som går i ett med tapetet, men som folk tross alt slår av en prat med – om oppussing, været eller korona. Men veldig ofte, mens vi driver og kler på oss, ser vi på hverandre og spør Rockestjerner i dag? Så nikker vi, og da vet vi at vi kommer til å slippe å slå av en prat med gud og hvermann – om oppussing, været eller korona. Hvis det i løpet av sosialiseringen blir litt uklart hva slags folk vi er, spiller jeg et vanskelig stykke på pianoet. Og hvis det er helt nødvendig, tar mannen av seg skjorta og spiller luftgitar på bordet. Så blir det helt klart igjen hvem vi er. Rockestjernene.
Bildet øverst? Det er temauke på jobben min. På onsdag var temaet superhelter, og jeg lagde meg et supermannskilt som jeg hadde på meg.
Jeg har fått godkjent oppgave 2 på kurset jeg tar dette semesteret. Nå gjenstår bare den tredje oppgaven – som er eksamen. Det hele er en slags tretrinnsrakett. Først en snill oppgave på 1000 ord, så en litt strengere oppgave på 2000 ord – og til slutt eksamensoppgaven som jeg tror er på 4000 ord. Men jeg tror jeg begynner å få litt dreisen på det hele. Dreisen nok til å bestå på eksamen og forhåpentligvis få litt bedre enn E.
Siden jeg egentlig har et slags mentalt pusterom nå, velger jeg å fylle hodet mitt med interiørplaner. Det har ikke vært bra for meg å se på serien om den svenske familien som kjøper hus på Sicilia, for jeg drømmer om å bli den kvinnelige hovedpersonen i filmen. Alså. Jeg kunne ikke tenke meg å være henne, men jeg syns livet hennes virker så fritt og kult – selv om hun har fire barn og pendler mellom Sverige og Italia.
Akkurat nå begynner jeg å miste troen på mitt eget italienske eventyr. India har fått så jævlig korona. De dør og dør og dør der av en helt for jævlig variant av Covid-19. Og vi må sende alt mulig til India for å hjelpe dem. Og jeg mistenker at siden alt er så jævlig i India, kommer vi til å glemme at det kan bli jævlig her også. Og så kommer de dustete politikerne i Norge og i Europa til å slippe opp alle restriksjoner. Og så kommer vi til å bli dritsjuke og dø i hauger her også. Hauger.
Det er rimelig sjukt å være lærer i tider som disse. Men heldigvis spør ingen av elevene meg noensinne om hva jeg tenker om framtida. Ingen andre spør meg om det heller. Og det er helt flott. For denne uka er framtida mørk. Framtida foregår inni dette huset hvor alt blir mørkere og tristere minutt for minutt. Og det hjelper ikke at jeg er blitt sykelig opptatt av interiør og har begynt å bestille fantastiske ting som skal gjøre det kjempestilig i og utenfor huset. For huset kan ikke annet enn å bli mørkere og tristere i takt med folka som er her. Vel. Snart er det bare én her igjen håper jeg. Så fort jeg er ferdig med eksamen, skal jeg pendle fra Stellafield. To dager i det mørke triste huset og fem dager på Stellafield. Ja. Sånn må det bli. Jeg har allerede skrevet det inn i kalenderen min. Men det er det ingen som veit. Det er det ingen som hadde brydd seg om dersom det hadde visst det heller. Sånn er det blitt.
Mest for meg selv. Og litt for deg hvis du finnes. Hvilket jeg er nesten sikker på at du ikke gjør. Dette er kurset jeg tar dette semesteret:
I dag er den første jeg-dagen. På en måte hadde jeg litt jeg-dag i går også. Men jeg så på Watergate-dokumentaren, leste en del i en pensumbok, trente, gikk tur og vaska huset. Så helt jeg-dag var det ikke. I går.
Jeg våkna før 06 i anledning jeg-dagen. Siden jeg ikke behøvde å stå opp egentlig.
Disse forberedelsene har jeg gjort til den første jeg-dagen:
Jeg startet dagen med å se en film. Det er ikke tillatt på jeg-dagen. Men jeg gjorde det fordi jeg våkna så sykt tidlig. Filmen – Every Brilliant Thing – var fantastisk. Et slags stand-up-show kombinert med teatersport. Om selvmord og depresjon og lykke. Helt genialt at hovedpersonen – Jonny Donahoe – delte ut replikker til publikum før forestillingen og at han fikk dem til å improvisere sammen med ham underveis. Jeg mistenker nesten at det ikke var helt improvisert. Men bra var det. Nå har jeg sendt en melding til Donahoe på twitter og fortalt at jeg elsket filmen. Han er jo kjendis, så han leser sikkert ikke meldinga mi. Men jeg har sinnssykt sterk tro på at alle blir glade for positive tilbakemeldinger.
Det alle snakker om hele tiden nå, er om vi tror at korona snart går over sånn at vi kan begynne å gjøre alt vi gjorde før igjen. Jeg snakker ikke så mye om akkurat det. Jeg snakker om at jeg vil ha den vaksina. Og jeg snakker om at det er merkelig at vi som jobber på skoler kan ha uendelig mange nærkontakter på jobben og bare én hjemme.
Hvis du finnes – hvilket jeg tror du faktisk ikke gjør – lurer du kanskje på hvordan koronalivet mitt er. Og da kan jeg fortelle deg – som nokså sikkert ikke finnes – dette:
Ok. På tide å starte jeg-dagen på ekte. Men en frokost som bare gjør gode ting for kroppen og hjernen.
Bildene? Klikk på dem, så får du se føtter og sko (hvis du finnes)
Når det gjelder bildet. Det er så vanskelig å venne seg til det å se eldre ut for hvert minutt. Men jeg vil gjerne venne meg til det. Derfor tar jeg bilder av meg selv som jeg studerer nøye og nesten aldri deler med noen. Dagens bilde er et forsiktig forsøk på være ærlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få rynker over munnen. Men til og med det har jeg fått nå.
Jeg skal veldig snart begynne å øve på å leve i nuet. Å leve i nuet må være det aller vanskeligste. Jeg lever alltid flere måneder fram i tid. Samtidig som jeg styrer hverdagene mine minutt for minutt. Jeg blir hysterisk hvis jeg ikke får lagt meg innen klokka åtte hver kveld. Og jeg føler meg helt mislykka hver gang jeg ser bunkene med selvutviklingslitteratur jeg har kjøpt men aldri leser i.
Jeg drømmer om å være i stand til å sitte på ei pute i bakgården med en kopp grønn te og la humla suse. Jeg drømmer om å ligge på det røde gulvteppet mitt mens jeg hører på musikk fra Tibet og lar humla suse. Jeg drømmer om å dingle i hengekøya på loftet og bare være. Men jeg får det ikke til.
Om fem dager – eller om fire og en halv dag – begynner påskeferien. Da skal jeg faktisk ha ekte fri. Med unntak av noe litteratur jeg må lese til det fantastiske kurset på universitetet som jeg går på dette semesteret. Etter påskeferien tror jeg at jeg må sette av én jeg-dag i uka. Eller i hvert fall annenhver uke. Jeg tror kanskje det må bli torsdager. Ja. Nå sjekka jeg kalenderen, og torsdager er den dagen da jeg sjeldnest har vikarjobber.
Mest for meg selv, og litt for deg – hvis du finnes: Dette skal jeg gjøre i fire og en halv dag fram til påskeferien:
Jeg er på Stellafield. Her kan jeg egentlig bli for alltid. Bortsett fra at jeg må tjene noen penger mellom slagene. Alt er magisk og ukomplisert her. Vi har gravd søte små gater i snøen, sånn at vi lever som hobbiter. Ikke at jeg egentlig vet hvordan hobbiter lever, men jeg har sett filmklipp.
Det er straks ett år siden alt ble annerledes. Siden jeg bor i stort hus på landet og siden det nå er tillatt å reise på hytta på fjellet, så går livet sin gang på en relativt ok måte. Men jeg kaster opp ved tanken på å være innesperra i dette landet for alltid.
Lyspunktet i tilværelsen de siste ukene har vært en familie jeg har begynt å følge på instagram. Sånn er det blitt. Det begynte med at jeg søkte etter noe på tv om Sicilia. Så fant jeg denne familien som hadde kjøpt et hus i en by sør for Palermo. Jeg så alle episodene av serien – som handler om å innrede hus egentlig. Deretter fant jeg ut at familien hadde vært med i en tidligere sesong av tv-serien og hadde innredet et annet hus. Og at nesten hver sesong av tv-serien (innredningsserien) hadde et innslag med dem. De ble skilt i første sesong og da fikk kona kreft. Så ble de sammen igjen i neste sesong og fikk et nytt barn. Og i den sesongen som sendes i år, har de altså kjøpt denne kjempevillaen på Sicilia. Jeg føler meg som en stalker fordi jeg sjekker hver morgen hvordan det går med dem på instagram. Jeg fortalte en venninne om familien, og nå har hun også begynt å følge dem. Og jeg sa til venninnen at jeg har tenkt å besøke dem når jeg kommer til Sicilia. Og venninnen sa Det må du gjøre! De blir sikkert glade! Sånne venner har jeg.
Sånn bruker jeg tida mi for tiden: Arbeidsuka fordeler jeg cirka 50/50 på jobb/studier. Fritiden bruker jeg cirka 50/40/10 på soving/tv-serier/spising. Jeg trener ofte bare én gang i uka nå. Men jeg går ofte ganske mye. Og måker snø og sånt som jo er litt trening. Men jeg må legge inn ei fast økt til i uka. Jeg må dessuten legge inn noen timer til hud- og hårpleie hver uke.
Jeg ser ut som en blek rosin som noen har festet litt tørr mose på toppen av. Jeg ser virkelig for jævlig ut. Har blitt cirka 15 år eldre de siste 14 månedene. Takk og lov for munnbind og store briller og lue. Men jeg må altså bestille noen rocknrollprodukter til hud og hår. Eller så må jeg barbere av meg håret. Jeg klipper tuppene nesten hver uke og de rekker å bli like slitt mellom hver gang. Jeg hadde ganske langt hår for et år siden, men nå blir det kortere og kortere for hver dag. Kort, sprøtt, tynt, stygt hår. Rynkete, blek, papiraktig hud.
Jeg har oppdaget noen kjeks (kjekser?) som er kjempegode og har spist tre pakker av dem på to uker. Men jeg har slutta nå. Jeg orker ikke å bli dritfeit på toppen av rynkene og det jævlige håret. Det orker jeg bare ikke.
Akkurat nå prokrastinerer jeg. Det er helt nytt for meg. Jeg pleier å få ting gjort. Men den oppgaven jeg skal levere om fem dager på universitetet, den sitter litt langt inne. Eller, selvsagt har jeg skrevet den, jeg klarer bare ikke å gjøre den fiks ferdig. Derav prokrastinering. Om ni minutter ringer alarmen min, for da er det planlagt at oppgaven skal skrives ferdig. Den skal være på maks 1150 ord. Min er på 1950. Den skal være på nynorsk. Nynorsken min er perfekt! Det er da noe.
Neste gang du (hvis du finnes) hører fra meg, er oppgaven ferdig! Og jeg har begynt med dyre hud- og hårprodukter og jeg trener to faste økter i uka og spiser ingen sjokoladekjeks.
Illustrasjon: Det er ganske mye tåke på Stellafield denne uka. Men tåke kan jo være ganske magisk.
Illustration: Rather foggy in the mountains this week. Foggy in a magic way
Jeg har mista trua på at disse koronagreiene noensinne kommer til å gå over. Jeg tar fullstendig avstand fra all informasjon som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig. Nå har de delt inn regionen jeg bor i, i ringer. Jeg bor i ring 2. Det betyr at det meste er forbudt. Samtidig gjør folk akkurat som det passer dem. Reiser hit og dit (forbudt), holder kjøpesentre åpne (forbudt), går uten munnbind (forbudt) og har åpen skole (tillatt).
Siden jeg tar fullstendig avstand fra all informasjon som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig, og siden barna mine har sagt meget tydelig fra om at de er voksne nå, så forbeholder jeg meg friheten å bare tenke på meg selv. Og når jeg bare tenker på meg selv, så tenker jeg dette:
Hvis jeg ser bort fra den ubrukelige informasjonen som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig, så er livet fylt hovedsakelig med fiksjon for tiden når jeg ikke jobber.
Dette er fiksjon jeg har fylt hodet med siste uka:
Illustrasjoner: Jeg har laget lykter av plastflaskebunner. De ble faktisk helt fantastiske. Jeg tilbringer mye tid i arbeidsrommet mitt. Og når jeg hører på lydbok, ligger jeg i senga der.
Illustrations: I made some nice lamps from plastic bottles last week. I spend a lot of time in my library. I often lie in bed while listening to audio books
Juleferien denne gangan ble akkurat det jeg trengte uten å få akkurat det jeg trengte. Jeg fikk bål og mat og drikke og hotell og hytte og fjell. Jeg fikk ikke sol og strand og varmegrader og alt det som jeg egentlig trenger hver jul. Men jeg starter det nye året med friskt mot og ikke akkurat blanke ark.
Det neste halvåret skal jeg lese litteratur og undervise i journalistikk vekselvis. Jeg skal nok undervise i en del annet også. Så lenge jeg får tid til dette med litteraturen.
Til sommeren, når jeg er ferdig med litteratur og journalistikk, skal jeg på fjellet i minst fem uker. Hvis det ikke blir nye regler sånn at jeg kan ha en fest jeg har planlagt ganske lenge. Men jeg tror ikke at det blir nye regler så fort.
På jobben min har de i dag kastet ut alle møbler som gjør det mulig for ungdommene å sitte tett i tett og smitte hverandre. Jeg har fått en e-post om dette med sofaene. Jeg tror det ikke før jeg får se det. For det er etter mine beregninger snakk om to lange, én rund og to korte sofaer som kanskje sitter fast i både vegger og fulv for alt jeg vet.
Jeg har spist kontinuerlig og ikke rørt meg i det hele tatt i juleferien. Derfor kom det som et sjokk på meg at jeg klarte å gjennomføre en treningsøkt i dag uten å dø.
Jeg er ikke redd for at 11-åringen skal lese dette og finne ut hvor lave tanker jeg har om henne. Hun har aldri lest en blogg i hele sitt liv, og ville uansett aldri i verden ha klart å sile ut denne dagboka blant alt visvaset som jorunn graner begår på verdensveven fra morgen til kveld.
Det som er bra akkurat nå, er at jeg har jobb, en plan for året som kommer og gode venner som forteller meg at jeg er verdifull. Det som er dårlig akkurat nå, er at jeg må brenne en bro som jeg trodde var lagd av stål eller titan eller et eller annet ikke-brennbart. For å bruke båt på skjæret-metaforen videre, så skal jeg stå på dette skjæret og fryde meg over sola som skinner på baugen på gode dager mens akterenden aldri kommer over vannet igjen. Mulig denne opptaderingen ikke kommer til å tåle tidens tann, men siden du kanskje ikke finnes, kan vi jo gi det et forsøk.
Dagens illustrasjon: Jeg forbereder jula nesten litt manisk. Jeg henger opp stjerne, baker småkaker, stryker juleduker, kjøper juletre og lager pepperkakehus.
Nå har jeg akkurat sett ferdig Эпидемия – eller To the Lake som den absolutt må hete på engelsk. Den hadde en fantastisk fryktelig slutt. Og det var bra, siden dette er en av de beste tv-seriene jeg har sett. Den ga meg tro på mennnesket, på at vi kan søke sammen og få til ting når det ser riktig ille ut.
Hvis du lurer på hvordan det går i karantenen, så er svaret Bra. Helt ok. Greit. Jeg kjeder meg ikke. Livet mitt var fra før så kjedelig at jeg merker absolutt ingen forskjell. Annet enn at jeg slipper å gå i butikken. Men jeg kan gå i butikken hvis jeg vil.
Jeg var i butikken for to dager siden for å hente ei pakke med ei vinterjakke jeg hadde bestilt. Den gamle jeg ville nok blitt veldig lykkelig over å oppdage at det finnes jakker som er altfor store til meg. Den nye jeg ble bare nokså skuffa over hele jakka. Det var ikke bare størrelsen. Det var alt. Den var bare 100 prosent feil. Og jeg som hadde brukt så lang tid på å velge ut akkurat den jakka og på å vente på at den skulle komme på salg. For å trøste meg selv, kjøpte jeg straks en annen jakke som jeg er nesten sikker på at er for liten og kanskje nokså stygg. Men jeg har ventet på at den skulle komme på salg også, og nå var den på salg for andre gang på ei uke. Hujedamej. Jeg har egentlig slutta med å shoppe på nettet, men føler at jeg har et slags amnesti nå under karantene. Selv om budsjettet mitt minner meg om at det ikke finnes noen som helst grunn til å gi meg selv amnesti akkurat nå,
På den veldig lyse siden har jeg fått et bittelite jobbtilbud som var akkurat det jeg trengte for å kjenne meg som en deltaker i den egentlige virkeligheten der alle jobber og er veldig slitne og truer med å sykmelde seg. Fram til det bittelitte jobbtilbudet blir til en bitteliten jobb, har jeg ganske mye jobb fra dag til dag. Og det trenger jeg for å rette opp i de inngrepene nettshopping-amnestiet har gjort i kredittkortet mitt. Jeg har faktisk tatt meg den frihet å bestille kanskje nokså dårlige julegaver til de tre julegjestene jeg kanskje ikke får på grunn av pandemien. De nokså dårlige julegavene kommer til dels fra Amerika, så det er ingen grunn til å tro at jeg rekker å få dem hit før julaften uansett. Men gavepapiret som jeg har bestilt fra Norge, kommer nok. Og hvis ikke gavene fra Amerika kommer, skal jeg pakke inn helt vanlige matvarer. Bilreparasjonene i tilknytning til den periodiske kjøretøykontrollen har forresten også spist ganske solid av kredittkortet, men egentlig av sparepengene – for jeg takler ikke at bilen min blir en kredittkortgjeldspost.
Juleplanene mine er forresten disse:
Jeg er i karantene, men har testet meg og har ikke covid-19 – eller SARS-CoV-2 som det sto på prøvesvaret fra laboratoriet.
Akkurat nå ser jeg på en tv-serie. Haha. Akkurat nå. Jeg ser alltid på tv-serier. Men nå ser jeg på en tv-serie der hovedpersonen tror hun elsker mannen sin. Hun klamrer seg til ham. Men han har posttraumatisk stressyndrom og skyver henne fra seg. I stedet ligger han med eksen sin – hvis ikke det var noe jeg drømte – jeg gidder ikke å spole tilbake for å sjekke. Uansett så merker jeg at jeg tenker Du elsker ham ikke og Han elsker ikke deg. Med tyngde. Hun er en nokså vellykka journalist og han er en nokså vellykka fotograf. Hun er kul først og fremst fordi skuespilleren er kul i virkeligheten. Han er litt sånn fotballstjerne-hot. Og altså veldig traumatisert, sannsynligvis fordi han rømte unna i en situasjon der kameraten hans ble skutt, men det har vi ikke fått vite noe om ennå – hvis ikke jeg har sovet forbi det også da.
Poenget mitt akkurat nå er at jeg begynte å tenke på hva det er som gjør at vi ser at noen elsker hverandre og andre ikke gjøre det. Det handler ikke om kyssing og sex og sånt. Det handler om holdninger tror jeg. Når jeg ser at noen respekterer partneren sin og lytter til partneren sin, tror jeg det er kjærlighet. Dette ser jeg veldig sjelden, og derfor tror jeg veldig få mennesker virkelig lever i kjærlighetsforhold.
Ifølge mine teorier – som blir til mens jeg skriver, jeg er ikke en grubler som går omveien via tenkning, finnes det disse typene parforhold:
Jeg tror verden hadde vært et mye bedre sted dersom de som tror på den store kjærligheten, straks slutta med det. Jeg tror fryktelig mye tid og fryktelig mange krefter går tapt i jakten på kjærligheten som i de fleste tilfeller ikke finnes. Jeg tror fryktelig mye tid kastes bort på populærkultur som dyrker ideen om at kjærligheten finnes. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av at de kun fantes filmer som endte med at parene gikk fra hverandre på en vennlig og anstendig måte. Også kunne eventuelt den lykkelige slutten være at de fikk en ny hobby og noen nye venner.
Selv om du kanskje ikke finnes, men siden dette på en måte er et sted jeg går tilbake til for å sjekke hva jeg holdt på med tidliegere, bør jeg nok rapportere om livssituasjonen akkurat nå. Livssituasjonen er rimelig perfekt. Det betyr at jeg har noe meningsfullt å gjøre og tjener penger. Det betyr også at jeg kanskje ikke kan dra på hytta og bli der veldig lenge når bilen er ferdig på verksted. Foreløpig er det litt usikkert.
Sist jeg flåset om jobber jeg hadde søkt på og jobber jeg ikke kunne få, tøysa jeg egentlig litt. Men jeg tøysa faktisk ikke. Jeg tror jeg skal lage en dokumentar eller reportasje om det norske paradokset. Det med at vi skal jobbe til vi er 75 – mens ingen vil ansette oss etter at vi er 48.
Jeg har funnet ut at håret mitt vokser innover i hodet. Nå som jeg skulle spare til veldig langt og kult hår, er jeg flink til å trimme tuppene, for det har jeg lest at man skal. Resultatet er at håret blir kortere og kortere og tykkere og tykkere. Nå har jeg snart en slags kort afro. Og altså ikke to centimeter lengre hår per måned – slik jeg forventa.
På den særdeles lyse siden i dag kan jeg rapportere om at et lenge annonsert prosjekt – om enn noe redefinert – er i ferd med å komme på vingene. Jeg lager podcast. Denne gangen sammen med en venninne og om et helt annet tema enn det som var planen. Denne venninnen og jeg skulle egentlig lage et foredrag vi skulle reise rundt med. Men inntil videre skal vi podcaste.
Jeg tror det blir min jobb i podcasten å sørge for alt det tekniske og betale for alle lisensene og sånt. Så jeg skal øve meg litt, kanskje allerede i dag, for vi skal lage pilot om fem dager. Vi tror begge at podcasten blir en suksess. Til sammen kjenner vi kanskje cirka 30 mennesker som kommer til å høre på piloten.
Den siste uka har det gått opp for meg at dynamikken i og omkring meg er falsk på en komisk eller paradoksal måte:
Jeg kommer til en arbeidsplass. De andre later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. Jeg later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. De andre later som om de er litt misunnelige på meg som lever et så fritt liv. Jeg gjennomskuer dem og forstår at de 50/50 syns synd på meg og er glade for at de selv har gått for den trygge løsningen. Men summa summarum gjelder dette: Jeg liker den måten jeg lever på, selv om det kan være nervepirrende 2-3 uker i året.
Illustrasjon: Jeg har vært på besøk hos ei venninne på landet i helga. Hun bor i et gammelt, fantastisk hus på en gård. Og jeg så rett ut i skogen da jeg våkna på morgenen.
|
Det er høstferie, og jeg er på Stellafield. Jeg har lasta ned noen filmer og episoder på telefonen min for å kunne underholde meg selv litt underveis. I dag ser jeg derfor en dokumentar om Boeings håndtering av 737 Max-havariene. Og når jeg ser og hører de amerikanske ekspertene og politikerne som uttaler seg i dokumentaren, tenker jeg bare Takk og lov at jeg aldri mer skal til USA.
Jeg leser om søsken for tida. Eller egentlig om det at søsken dør. Dette er fra artikkelen Sibling Bereavement and Continuing Bonds:
Når jeg ligger i senga mi i Lille Hollywood eller når jeg sitter i vinduskarmen på kjøkkenet eller når jeg tar badstue i bakgården, vet jeg hele tiden at jeg er så priviligert at jeg burde skamme meg. Men jeg skammer meg ikke. 
Søstrene og de andre nære slektningene er ofte blitt intervjuet for mange år siden, rett etter at søstra eller mora deres ble drept. Da har de litt runde ansikter og mørkt hår med bølger. Dermed ville vi (jeg) ha forventet at de i dag, kanskje 20-30 år senere, var en litt mer rynkete, gråhåret utgave som jeg likevel kunne kjenne igjen. 
Jeg vil se klok ut, jeg vil ikke se ut som ei tragisk dame som tror hun er ei jente. Jeg grøsser faktisk når jeg hører at voksne damer kaller seg jenter. Det får da være grenser. De siste 40-50 åra av livet må det være greit å være dame.
Der hvor jeg jobber nå, spør ganske mange hva jeg skal gjøre når jeg slutter – siden jeg slutter om en ukes tid, litt sånn uortodokst.
Har sett ganske mye fra de seks sesongene av Sex and the City i juleferien. Identifiserer meg ikke med noe som helst i tv-serien. Ingen temaer som kommer opp, angår meg i det hele tatt. Jeg har faktisk bare blitt mer og mer rystet over hvor mye overfladiskhet jeg har latt meg selv fylle hjernen min med fra tv-serien.
Ligger i senga på Stellafield og leser ei eksotisk bok som ei venninne har skrevet. Jeg har ikke klart å lese bøker – unntatt fagbøker og pensumbøker – på veldig lenge. Men har tatt med meg noen bøker jeg bare må få lest, opp til Stellafield.
Våkna halv seks. Har ferie. Drikker kaffe i senga.
Fine-fine pickupen har vært en tur på verksted. Hun hadde jo et hull i vannpumpa, og jeg fylte på med vanlig vann uten kjølevæske i hele sommer, siden vannet uansett rant tvers igjennom motoren. Men så slutta vannet å renne tvers igjennom motoren, og jeg glemte hele greia. Til det ble veldig kaldt. Jeg huska det heldigvis før jeg prøvde å starte motoren. Og etter noen oppskjørtede telefonsamtaler, kom en kranbil og hentet lille vennen min. Og hun fikk tine opp på verksted og fikk ny vannpumpe og ble helt fin igjen. Fineste Navara-dama mi.
Akkurat nå tenker jeg dessuten på at hver gang noe gikk galt når jeg var alene hjemme og jeg satt på kjøkkenet og gråt, så kom nabokona innom og ordna opp i alt. Det dreide seg om rakna strømper og prøver jeg skulle ha underskrift på som regel.
Tro det eller ei, men mange mennesker begynner å tenke på pensjonstilværelsen sin omtrent når de fyller 40. Bortsett fra at det der var feil formulert. De begynner å tenke på pensjonsutbetalingen sin omtrent når de fyller 40.
Det så veldig svart ut sist jeg var på baksiden av Grana.no. Det ble litt etter litt litt lysere. Og nå er det helt lyst igjen. Bare på en helt ny måte.
Jeg har kanskje ikke snakket så mye om at beina inni kroppen min har begynt å knekke uten at jeg faller og uten at noen dytter borti meg. Jeg tipper det er en alvorlig grad av beinskjørhet. Kanskje blir jeg plutselig liggend ei en eske, støttet opp av bomull. For jeg tror ikke det finnes noen kur mot selvknekte knokler. Dessverre. Men jeg skal ta en tur innom den nye fastlegen. 11-åringen. Så kan hun si Dette går over. Og så kan jeg si Hva er det for slags vås? Og så kan hun si Vi kan jo ta noen bilder og prøver. Og så kan jeg si Det er jo derfor jeg er her. Og da kan hun si masse faglig vås som bare 11-åringer klarer å lire av seg. Og så får jeg time til kroppsfotografering et eller annet sted langt unna om tre uker. Og når jeg har tatt bildene, glemmer 11-åringen selvsagt at hun skal ringe til meg og fortelle hvordan det ligger an. Og derfor kan jeg saksøke henne for millioner når jeg om kanskje cirka seks måneder snubler i en dørterskel, tryner og brekker begge beina, hofta, ryggen, fire ribbein og én arm.
Dagens illustrasjoner: Juleidyll fra Stellafield. Juleidyll fra Valdres. Nyttårsidyll fra Stellafield.
Hvis du finnes, så lurer du kanskje på hvordan det går her. Og da kan jeg fortelle at jeg er en sliten trebåt som har gått på grunn. Det der var en ganske dårlig metafor. Men denne trebåten sitter fast på et skjær med fronten godt planta over vannet mens resten ligger i vannet og råtner og trutner vekselvis.
Jeg elsker filmer og tv-serier som ender dårlig. Og heldigvis er det i det minste flere og flere tv-serier som ender dårlig. Selv om de gjør det bare for å ha noe dårlig å fortsette fra når neste sesong starter.
Det gjorde litt vondt å forlate Navara på et sted der hun aldri har vært før. Og det gjør nokså vondt at han som passer på henne ikke ringer for å fortelle hvordan det går. Men jeg krysser fingrene. Når hun kommer hjem, skal jeg støvsuge og vaske henne fra topp til tå.
Jeg drev og hadde så god tid at jeg ikke klarte å rapportere på Grana.no bare på grunn av for god tid. Nå har jeg ikke tid til overs i det hele tatt, så nå har jeg ikke tid til å rapportere på Grana.no.
Jeg kler veldig godt å være i karantene. Jeg tar bilder av meg hver dag, og jeg blir yngre og penere hele tiden.
Jeg tror at når jeg snakker med andre mennesker om kjærlighet, så tenker de nok at jeg er 50/50 desillusjonert og kynisk. Det forhindrer ikke at jeg nærmest proklamerer alt jeg tror jeg veit om kjærlighet.
