Da jeg var liten, var jeg aldri redd for elg. Og jeg var på tur i fjellet helt alene stadig vekk. Fordi jeg kommer fra en traumatisert familie som gjorde det helt nødvendig for deler av familien (mor) å være nokså triste mens de (hun) lyttet til melankolske sanger der Jim Jeeves utbroderte hvor fryktelig det var å a) skulle ut i krigen (Distant Drums) b) overleve kjærlighetssorg (Is it really over) eller c) ta hånd om fradødde slektninger (Mamas Bible). Når jeg tenker meg om, var Mamas Bible sannsynligvis Stonewall Jackson, en annen traumatisert fyr.

Da jeg var litt større var jeg på tur med Jesus og hadde en engel som beskyttet meg.

Og da jeg ble voksen fant jeg det helt nødvendig å overføre melankolske ritualer til barna mine, ispedd kjærlighet til fjellet nokså fri for elgangst. Ingen elg angriper en enslig mor på tur med barføtte små optimister.

Jeg er nokså sikker på at jeg skal klare å komme meg helt til Svartfjellseter uten å falle sammen i panikkangst. Og når jeg kommer dit er jeg nokså sikker på at jeg skal klare å våge å gå opp på åskammen og legge meg ned på gresset og tenke på hvordan det må ha vært å være liten gjeterjente der oppe en gang omkring 1950.

Jeg er litt mindre sikker på at jeg skal klare å gå opp på Dynjefjell og bade naken i det lille tjernet som jeg alltid har drømt om å bade i.

Jeg er enda mindre sikker på om jeg noensinne kommer til å våge meg inn til den mystiske enga på Dynje som jeg fant engang på 80-tallet. Jeg har alltid drømt om å finne igjen den enga og legge meg ned der for å sove litt.

Nokså sikkert er det imidlertid at jeg ikke kommer til å bli overmannet av gaupeangst. Men man vet jo aldri.

Må telle på knappene før jeg bestemmer meg for om jeg skal spørre taxisjåføren om rovdyrsituasjonen på Stellafield. Taxisjåfører sier alltid at det nettopp er observert både ulv og bjørn rett ved hytta. Og selv om jeg er ganske sikker på at de lyver, blir jeg livredd hver gang.

Før jeg skal til Stellafield skal jeg imidlertid ut på en helt annen tur som jeg verken gleder eller gruer meg til. Det vil si, jeg gleder meg til å sove på flyet og til å sove på det rommet de har skaffet meg oppe i isødet. Og jeg gleder meg til å se fantastisk natur. Men jeg gruer meg til Isfjorden, selv om jeg gleder meg til kanskje å se isbjørn - selv om alle sier at jeg ikke kommer til å få se isbjørn.

Er trøtt. Og vet jeg burde være ute i hagen nå som sola skinner. Men tror jeg skal sove litt i stedet. Og kanskje dusje først, siden jeg har trent litt akkurat nå. Nei. Sove først. Så dusje.

Har skrevet et viktig brev i dag. Men skal ikke sende det før i sommer. Det er viktig for hele framtiden min. Det er derfor jeg ikke kan sende det før i sommer.

Vurderer sterkt å gi ut en illustrert diktsamling. Men siden den kommer til å ruinere alle de ulike bildene som folk måtte finne på å ha av meg - i den grad noen i det hele tatt har bilder av skyggetanter inni hodene sine, så må jeg tenke meg om ganske lenge.

Vurderer å gi ut en litt crazy bok. Men den må avpersonifiseres fordi jeg under produksjonen kom i skade for å nevne unevnelige temaer.

Skal treffe en gammel og veldig god venn snart tror jeg. Men vi er ikke veldig gode venner lenger, bare gamle bekjente. Derfor verken gleder eller gruer jeg meg til å dra på turen der jeg kanskje ikke kommer til å få se isbjørn.

Burde pakke en liten koffert med tøy av typen "casual" veldig snart. Siden jeg skal på en tur jeg verken gleder eller gruer meg til veldig plutselig. Og siden jeg før turen skal være vertinne for en nokså kjent mann som kommer til Oslo for å være med på turen.

Kommer på at en venn en gang sa at jeg likner på Laura i Matador. Det var jo ikke akkurat et kompliment tror jeg. Men siden jeg er snill og han er slem, sa jeg at han likner på Jack Nicholsom. Så han misforsto og tror nå at jeg innerst inne har lyst til å ha sex med ham.

Jeg har ikke lyst til å ha sex med fremmede i det hele tatt. Men vet at dersom Kim Bodnia engang skulle ramle oppå meg i fylla, så ville jeg prøve å ha sex med ham siden det har jeg lovet meg selv. Som Svenno på jobben så klokelig sa det her om dagen: Kim Bodnia. Jo, det må du jo bare.

Har invitert ymse bekjentskaper til å være med som vertskap når jeg skal være vertinne for den nokså kjente mannen som kommer til Oslo i morgen. Alle har blitt veldig glade for å bli invitert. Men bare cirka 5 kommer til å bli med. En poet. En festivalarrangør. En polfarer. Og et par kollegaer. For én gangs skyld håper jeg at celebrity-viktigst-i-verden-bekjentskapene mine faktisk møter opp. Så den nokså kjente mannen kan føle seg viktig og fantastisk selv om han ikke er Kim Bodnia.

Virker jeg apatisk? Da skal du vite at jeg har begynt å forberede meg på å reise til isødet. For jeg har kjøpt røde skolisser som kanskje er altfor korte til de eldgamle skoa mine. Og jeg har vaska den nye boblekåpa som er litt mindre lavvo enn lavvoen. Enda en ting å være litt trist for. For andre gang reiser jeg til isødet. Og for andre gang får ikke lavvoen være med. Enda en grunn til å grine. Jeg sliter veldig med å bruke ordet grine, siden det betyr smile på dansk. Men du vet nok hva jeg mener. Ingen grunn til å smile her i gården. Bare vemod og melankoli. Og magnetarmbånd til Isfjorden.

Serverne i KV3 er oppkalt etter døde katter. Det er da simpelt hen så frekt. Uups. Mads Mikkelsen-henvisning der. Han må jeg ikke ligge med hvis han faller oppå meg en gang han er full. Det er da noe.

Hva slags dag er dette: Søndag. Fri

---

[--- English summary: I love Otis Redding so there's no real pain in my heart except from the fact that I've decided not to go the the country of nudity this summer. Instead I will go to the mountains and spend some time in silence. Have started to watch Lie to Me and I'm reading people's faces all the time. Don't believe I have a face that could be read easily myself. Due to a rough childhood and lots of tics. And my emotional life is a mess. I'll be on a boat close to the North Pole in two weeks. Cool myself down a bit I guess. Have been a success at work for a few hours last week. A relative of mine has grown empathy. Strange ---]

Du som kjenner meg, tar det ikke så tungt når oppdateringen starter med overskriften Pain in my heart, for du vet at jeg elsker Otis Redding

Men hjertet mitt gråter litt likevel fordi jeg har besluttet at dette er året for å bryte nakenferietradisjonen og heller satse på litt alenetid i fjellheimen. På den andre siden slipper hjertet mitt å gråte fordi Stellafield står alene!

Har begynt å se på en tv-serie om avsløring av løgner. Og tenker mye på hva ansiktene til folk sier. Samtalene i KV3 høres nå stadig oftere slik ut:

• Han var sliten i dag?
• Ja. Og litt lei seg?
• Nei. Kanskje mer oppgitt?
• Men i går var han sur?
• Er du sur forresten?
• Jeg ser at det er noe?
• Du vet at jeg leser deg som en åpen bok?

Enda jeg for min egen del har konkludert med at jeg sannsynligvis har veldig lite av disse mikrouttrykkene som tv-serien handler om. Fordi jeg har hatt en litt skakkjørt oppvekst. Og i tillegg har masse tics. Så jeg føler ingenting når andre føler masse. Og føler plutselig masse når det ikke passer seg. Som under grillfesten på fredag da jeg plutselig ble rasende for det første på Jens Stoltenberg (som ikke var på grillfesten) og deretter på alle som nekter å snakke om hvor fryktelig det som hendte på Utøya var. Og jeg kan helt overlagt gå rundt og hate mennesker som aldri har gjort meg noe vondt. Ikke bare mislike. Hate. Eller egentlig mener jeg ikke hate. Jeg mener mislike så sterkt at jeg må kaste opp bare jeg tenker på dem. Og mislike dem så sterkt at jeg får lyst til å putte telefonen min inn i mikrobølgeovnen når de ringer.

Om to uker sitter jeg på en båt like ved Nordpolen. Og det kan vel egentlig virke som om jeg trenger å kjøle meg litt ned?

Jeg skulle fortelle et eller annet spennende. Og nå kommer jeg på hva et var. Jeg har vært på en liten reise og gjort litt yrkesmessig suksess siden sist. Faktisk såpass yrkesmessig suksessaktig var det at en mann kom bort til meg og sa That's what happens when you hire proffesionals! Ja. Om meg. Til meg. Det føltes litt som en lottogevinst. Som ble fratatt meg idet Nerdefabrikken ringte neste morgen for å gneldre om noe piss.

På den lyse siden likevel:

• Antall yrkesmessige suksesser gjennomlevd siste uka: 1
• Antall viktige møter vært på og ikke driti meg ut på: 1
• Antall artikler skrevet i dag cirka 2 uker etter deadline: 1
• Antall artikler ennå ikke skrevet som skal leveres i morgen: 1
• Antall spennende litt mystiske utflukter jeg skal på i morgen etter jobb: 1
• Antall kilo jeg har glemt å gå ned til sommerferien: 10
• Antall dobbelthaker jeg derfor har: 3
• Grad av tro på at jeg klarer å gjøre noe med kiloer og dobbelhaker: Svært lav
• Men når jeg ikke skal på nakenferie, så gjør det jo egentlig ingenting
• Jeg kan slanke meg på fjellet in silence

Ah. Grunnen til at jeg begynte å skrive akkurat nå: En slektning som alltid pleier å påpeke at jeg bør ta meg sammen hvis jeg ytrer noe sutrete på www, skrev denne uka noe nesten litt empatisk. Så jeg tenkte det var en test og avfeide empatien. Og slektningen ble enda litt mer empatisk. Kan vel kanskje tyde på dødelig sykdom. Eller slektningen har gått i seg selv etter alle arrestasjoner av sutring på www. Vel. Det får jeg nok aldri spurt om.

---

28. april 2013: Vondt i magen

---

Hva slags dag er dette: Skulle ønske det var fredag

---

[--- English summary: Going with my instincts. Don't tell me that emotions or intellect is more important than instincts. I'm fat. The house is a mess. The basement is haunted. Need some vitamin G(T) ---]

Hvor stor andel av mennesket er følelser, hvor mye er instinkter og hvor mye er intellekt? Det er spørsmålet.

Vi investerer vanvittig masse skattepenger i enkeltmenneskers følelsesliv. Enda det er ganske mange som klarer seg ganske bra uten å være så opptatt av følelser. Hva er poenget med å terapere folk til å føle seg som helter hvis det innebærer at vi må fortsette med å behandle dem som helter? Og hvorfor skal vi lære på sånne kvinnedominerte selvutviklingskurs at vi er fantastiske og trygge og sterke mens vi sitter i ring og kjenner etter hvordan det føles - når verden styres av menn som styres av 50/50 intellekt og instinkter?

Jeg holder en knapp på instinktene hvis jeg må velge om jeg skal styres av følelser, instinkter eller intellekt. Fordi intellekt blir for kjedelig og firkantet. Og fordi jeg tror - ikke føler - at når vi skreller vekk dette med fornuften og følelsene, så vil instinktene lede oss til å gjøre de helt nødvendige tingene hele tiden.

Så når jeg har vondt i magen i dag, er det ikke fordi jeg gruer meg til å gå på jobben. Det er fordi instinktene mine forteller meg at det er beint fram helsefarlig for meg å dra på jobben. Følelsesligaen ville sikkert hardnakket hevde at dette er et typisk eksempel på hvilken rolle følelsene spiller i livet mitt. Men jeg satser alt på instinktene.

Det går ganske dårlig på italienskkurset. Det går helt ræva med slankekuren. Huset ser ut som et hælvete. Underetasjen er hjemsøkt. Og de neste 4 ukene kan ikke engang vitamin V hjelpe meg gjennom. Må nok ty til vitamin G(T).

På den lyse siden kan det ligge an til noen hyperaktive og befriende dager med romkameraten fra i sommer rett etter de neste 4 ukene. Og så har jeg bestemt meg for å kjøpe en hytte i København dersom instinktene overbeviser meg om at det passer med resten av livet mitt (som betyr hvis jeg fortsetter med å ha en jobb der jeg tjener masse penger).

---

12.4.13: Det snør det snør

---

Hva slags dag er dette: Trøtt. Fredag

---

[--- English summary: I'm learning Italian; imparando italiano. It annoys me when I understand what people say. But I don't think it will be a problem when I go to Italy, as I've only been able to learn how to say hello and where I live. I'm fat ---]

Elsker å hate snø som faller når jeg tenker at det skulle vært sommer. Dette landet er så godt som uoverkommelig. Hvis vi ser bort fra velferden og den lave kriminaliteten og de lyse sommernettene og det at jeg skjønner hva folk sier. Som jo også er en ulempe. Husker sist jeg reiste i et land der jeg ikke skjønte et eneste ord. Idet jeg satte meg på flytoget fra OSL, begynte jeg å klø av irritasjon over alt det teite folk satt og snakka om.

Idet jeg tenker at jeg burde flytte til et land der jeg ikke skjønner hva de sier, tenker jeg at jeg har jo et eksepsjonelt godt språkøre. Og så tenker jeg at det har jeg jo ikke lenger. Nå har jeg cirka litt under et middels godt språkøre. Hvis du ser bort fra at jeg er smart - det kan visst ikke gå over. Ikke uten store mengder alkohol daglig i hvert fall. Fordi jeg er smart, kætsjer jeg alt italiensklærerinnen prøver å lære oss før hun forklarer det. Men neste kurskveld har jeg glemt alt igjen. Unntatt buongiorno og ciao. Og Abito in Norvegia. Ikkenoe av dette vil gjøre at jeg blir irritert på italienerne når jeg kommer dit. Så jeg antar jeg kan reise nesten hvorsomhelst og være uirritert. Det er da noe. Bortsett fra til England og Tyskland. Og Østerrike og Sveits og USA. Og andre steder der de snakker engelsk. Australia. Skottland. Irland. New Zealand? Shiiit. Jeg får vel reise til Italia da. Og det skal jeg jo. Snart.

Og om 11 måneder skal jeg reise til at annet land og være der veldig lenge. Sånt må jeg love meg selv ellers orker jeg ikke et minutt av tilværelsens uutholdelige tunghet.

Forrige fredag var jeg glad og søt. I dag er jeg tjukk og stygg og må drikke meg glad og konsonantfri. Men først må jeg trene litt. For hvis jeg ikke trener nå, blir det mer slitsomt å trene neste uke og jeg vil helst at det skal bli mindre og mindre slitsomt. Og det blir det. Heldigvis.

Hun skriver som en som er på avvenning fra sterke medikamenter og har mistet kontakt med virkeligheten. Tenker du. Men det er bare tull for jeg er bare trøtt fordi jeg ble vekket at et barn (et voksent barn) som prøvde å få tak i meg klokka halv fem i dag tidlig.

---

7.4.13: Tja

---

Hva slags dag er dette: Bare et par timer igjen av søndagen

---

[--- English summary: It's power tool season in our street but fortunately it's also soon to be revenge season à la US Army vs Noriega in 1989. I suspect that the men in my neighbourhood are outside making noise with their power tools and hammers because they can't stand being inside with their wives ---]

I stekeovnen står søndagsgrandiosaen og blir ferdig. Og her sitter jeg og har brukt for mye tid på idiotiske facebook og twitter hele helga. Men snart skal den smarte telefonen vike for en telefon uten applikasjoner og tøys og da blir livet en lek igjen.

Det nyutvidede fellesarealet i KV3 er fylt opp med en sofa som i 1995 kostet 800 kroner på IKEA. Den har mistet ryggen sin, stakkar, og det at den nå er blitt et slags hovedmøbel, gjør oss sannsynligvis til den mest bærekraftige husstanden i gata.

Ber til guden for voksenopplæring om at jeg må få styrke til å gjøre leksene til italienskkurset før det er for seint. Tror jeg skal kunne hele fire verb innen tirsdag; essere, abitare, stare og ett til som jeg har glemt

io sono norvegese
abito in Norgegia
sto bene

Oi. Nå roper søndagsgrandiosaen. Ikke kebabgrandiosa. Aldri.

Fy faen nå har oppussingssesongen startet i gata her og det er tid for hat. Og medlidenhet. Fordi jeg tror naboherrene står utenfor husene sine med hver sin sag for å slippe å være inni husene sine med hver sin kone. Godt jeg har kommet veldig på dette med Noriega og Welcome to the Jungle siste uka. Så det er ikke lenge før revenge-sesongen kan starte for fullt. Det er da noe?

---

6.4.13: Et lite løft

---

Hva slags dag er dette: Lovende lørdag

---

[--- English summary: I was in an extremely good mood yesterday and made a video greeting that I shared with friends on Facebook. Really boosted my selv confidence the way people responded. Intend to keep this good mood for a few days. Might make me thinner ---]

På grunn av særdeles strålende humør produserte jeg i går 2 stk 30 sekunders videosnutter med meg selv. Først en til kollegaene mine på jobben. Deretter en til venninnene mine på facebook. Jeg må vel erkjenne at venninnene på facebook ble hakket mer begeistra over filmen de fikk enn hva kollegaene ble.

Men sånt må man regne med når man ikke nødvendigvis har den aller morsomste jobben i hele verden. Shiiit. Nå leser sjefen min dette og så får jeg sparken. Og sluttpakke!? Qui vivra verra. Eller Tempo mostrerà som det nok heter på italiensk som jo er mitt nyeste språk. Tiden vil vise.

Skal passe på å beholde den gode selvtilliten etter videosuksessen til minst halvveis uti neste uke. Så blir jeg kanskje tynn også. Selv om jeg ikke har mer colabrus uten sukker igjen av den ukentlige dosen. F**k det da.

Nå for tiden kan det gå nesten to uker uten at jeg tenker på Det Fryktelige. Og det er egentlig fint. Men i dag tenkte jeg på det fordi jeg oftere og oftere får e-post som sier at messenger skal dø eller noe sånt og da tenker jeg på at jeg må huske å lagre de samtalene med fine-fine gutten før jeg sletter hele messenger-applikasjonen. Sånn går nu dagen.

Det er lørdag morgen og jeg har mine ritualer. Kaffe. TV. And then some.

Ja. Jeg er fortsatt tjukk. Og jeg vet at det skyldes dette med at jeg egentlig er fra Afrika der de ikke trenger så mye mat. Og vi (afrikanerne og jeg) som ikke trenger så mye mat, kan egentlig ikke være med på fester, middager og ferieturer. Vi kan egentlig bare sitte under det ene, skrøpelige treet i landsbyen og dele en bitteliten bolle med ris eller grønnsaker. Eller bark? Mulig jeg blander sammen Afrika og Robinson nå. Men en på jobben hadde vært på afrikansk restaurant forrige uke og han sa at det var skrøpelige greier de serverte. På afrikansk restaurant i verdens rikeste land. Så jeg er nok ikke helt på jordet.

Det triste med å ha en afrikansk fysiologi er at jeg ikke bør dra på ferie, fest og middag. Det fine med å ha en afrikansk fysiologi er at jeg kan spare masse penger på ikke å kjøpe mat. Og dessuten kommer jeg til å fortsette med å leve ganske lenge mens de andre dør under apokalypsen.

---

5.4.13: Nei. Aldri

---

Hva slags dag er dette: Strålende

---

[--- English summary: No way am I going minimalistic, though our place looked kind of nice when I removed lots of stuff last night ---]

Etter å ha tømt deler av fellesarealet i KV3 for møbler grep jeg meg selv i å tenke Å Så Fint! Og deretter irettesatte jeg meg selv grundig for å være blitt besmittet av den jævla minimalismen som jeg tar slik avstand fra. Jeg ble så skremt at jeg nesten satte alt på plass igjen og hengte opp bildene før snekkeren kom for å rive den veggen som skal gjøre det mulig å bli enda mer maksimalistiske i KV3 med blomster i vinduskarmen og kaffebord og sofa og puter og lenestoler og fargerike gulvtepper og

Akkurat her løp jeg inn på badet for å hente et interiørmagasin(!) som jeg har kjøpt der jeg har sett et bilde av et maksimalistisk sofaarrangement som jeg skulle ta bilde av og dele med deg og så glemte jeg hele grana.no og ilte videre i tilværelsen

---

10.3.13: Søndag

---

Hva slags dag er dette: Sol ute. Sol inne. Elsker søndager.

---

[--- English summary: I don't feel like going to Thailand or Australia. Think I will go to Canada og India some time ---]

I gamledager tenkte jeg alltid at søndag er nesten mandag. Nå tenker jeg at søndag er en hel fridag. Særlig for morgenfugler.

Har ingen problemer med å erkjenne at jeg er en grunnleggende misunnelig person. Særlig er jeg misunnelig på alle som har kule jobber og som skriver skjønnlittereratur. Men jeg blir sjelden misunnelig på folk som reiser til steder. Fordi det å reise til et sted, er et valg. Jeg reiser også til steder. Ofte.

Unntak fra Blir-ikke-misunnelig-når-folk-reiser-til-steder, er New York City. Og litt London. Men ikke Berlin, Thailand, Barcelona, Tyrkia og Australia som folk reiser til absolutt hele tiden. I dag leste jeg om en twittervenn som er på vei til NYC og ble og tenkte på at jeg kanskje aldri mer skal til NYC. Og så tenkte jeg på de stedene jeg har reist til og som jeg kanskje aldri skal til igjen og på steder jeg ikke slutter å reise til og på steder jeg aldri har vært.

• NYC - har sannsynligvis vært der for nest siste gang
• USA - skal kanskje aldri dit igjen, bortsett fra den turen til NYC
• Paris - tror jeg har vært der for nest siste gang, hvis ikke Sønnen flytter dit da
• India - skal dit igjen hvis noen vil bli med meg!
• Buenos Aires - orker ikke tanken på den lange reisen, men tror jeg kommer til å reise dit igjen
• Canada - tror jeg skal dit igjen. Lenge tror jeg. Og kanskje til og med til Alaska. Som jo strengt tatt er USA som jeg aldri skal til mer. Ser man det
• Cuba - der har jeg aldri vært, men tror jeg kommer til å reise dit
• Island - ferdig, hvis ikke jobben sender meg dit, og i den jobben jeg har nå er jeg trygg, jeg må være glad hvis de sender meg til Oslo sentrum et par ganger i året
• Kina - been there done that
• Thailand - aldri drømt om å reise dit
• Afrika - vil til Afrika en vakker dag, tror jeg kommer til å reise dit
• Australia - drømte om å reise dit tidligere. Drømmer ikke om det lenger
• Gran Canaria - kommer til å reise dit så lenge det er tillatt å fly
• Hellas - kommer til å reise dit ganske mye så lenge jeg klarer, med tog når det blir forbudt å fly
• London - tror jeg skal stikke dit ganske snart, i hvert fall skal jeg dit til høsten
• Nice - tror jeg skal stikke dit enda mer ganske snart enn London. Når jeg kjenner etter, vil jeg bare til Nice akkurat nå og der fant jeg en billett til neste helg men jeg tror ikke jeg gidder å reise alene. Likevel. Skal sove på det.

Var en suksess av et kvinnemenneske som bakte boller til lunsj og lagde römertopfkylling til middag. Bollene ble spist opp før alle som habiterer KV3 denne helga fikk smakt, så nå lager jeg nye boller.

Siden du spør: Slankekuren går jævlig dårlig. Dvs kuren går bra. Og jeg drikker teen hver dag. Men jeg blir ikke tynnere verken av dietten, teen eller treningsdosene jeg kjører på med. Men det er fortsatt 2 mnd til 17. mai når jeg skal ha på bunad som er så vid at jeg kan ha ullgenser under.

Skulle finne en matoppskrift her om dagen fordi jeg lager veldig mye mat for tiden fordi det er mitt nye image å lage mat og servere den med hvit duk på bordet. Husket at oppskriften var nevnt på Grana.no og oppdaget noe som sikkert ingen andre har oppdaget før meg; Grana.no er ikke fullstendig kopiert til det nye hotellet sitt. Noen sider bare slutter plutselig. Jeg tror det er html-tretthet, altså for lange filer. Men kjenner at jeg ikke gidder å fikse på det. Tror jeg skal sette av et par kvelder til å lage ett, sammenhengende word-doc av Grana.no i stedet og deretter ta ned hele dritten. Sånn at når jeg blir kjendis, kan jeg republisere avvikene og mange vil tro at det aldri har vært mulig å lese dem på www tidligere. Var vel egentlig en vekker da jeg skulle finne et eller annet på nett her om dagen og min meget lovende kollega som skal arve jorden, sa Det ser ut til at du har alt lagret på dine egne hjemmesider. Huffda.

---

22.2.13: Hjemmekontor

---

Hva slags dag er dette: Fabulous!

---

[--- English summary:I've started going to the movies approximately once a week. Have even watched a couple of Academy Awards nominees. By accident. Beasts of the Southern Wild reminded me of my dad an me and of how much my dad looked like Obama ---]

Slankekuren går nokså dårlig. Selv om slanketeen er ankommet og tatt i bruk, ligger jeg 1,5 kilo etter skjema. Men har bestemt meg for at dette kommer til å gå bra.

Er ikke en sånn person som blogger i arbeidstiden, så jeg pådrar meg minustid igjen her jeg sitter og tøver.

Det nye opplegget mitt med å muntre meg selv opp med dansetrening mandager og kino torsdager går helt prima. Kinopplegget er rett og slett at jeg går på Klingenberg kino klokka 16 og kjøper billett til én av de 3 filmene de viser klokka 4. Og i går så jeg Beasts of the Southern Wild og oppdaget underveis (rett før filmen) at den er nominert til 4 Oscars. Litt usikker på hvorfor. Men rar, artig og litt gripende film var det. Og jeg ble litt sutrete fordi filmen handlet om en jente på 6 år og faren hennes. Så jeg kostet på meg å mimre litt om en annen 6-åring og pappaen hennes. Er det rart jeg tenker på pappa hver gang jeg ser Obama og familien hans å tv? spør jeg bare.

---

14.2.13: Pliktoppfyllende

---

Hva slags dag er dette: Hjemmekontor dag 1 av 2

---

[--- English summary: I'm too dutiful. Have watched Searching for Sugar Man and listened to Rodriguez a lot the last 7 days. Reading Lone Wolf by Jodi Picoult ---]

Idet jeg åpner Dashcode for å rapportere til Grana.no ser jeg på klokka sånn at jeg kan trekke fra tiden det tar på timelista. Og tenker at jeg er altfor pliktoppfyllende. Andre mennesker velter seg omkring i sykedager og latskap. Jeg skriver ikke engang private meldinger i arbeidstiden.

Vel. Siden jeg ikke har hjemmekontor for å kunne trekke fra tid jeg bruker på annet men for å kunne skrive noe uten å bli forstyrret, er det vel best jeg skrider til verket.

Vil bare gjøre oppmerksom på følgende:

• Så en film forrige uke som viste seg å være trendy på mange nivåer. Etter at jeg spilte musikken fra filmen hele helga for alle som ville høre, leste jeg at filmen ble Oscar-nominert og at hovedpersonen faktisk skal spille på Øya-festivalen. Og jeg følgte noen få timer at jeg fulgte med i tiden
• Leser en bok denne uka som gjør meg helt bergtatt, om en mann som flytter i skogen og blir akseptert som medlem av en ulveflokk
• Hadde besøk fra Hippieland forrige helg og får besøk fra Midt-Norge denne helga så jeg føler meg veldig sosial og litt populær

Men nå må jeg altså jobbe. Minus 15 minutter ble det.

---

2. februar 2013: 35 år senere

---

Hva slags dag er dette: Foreløpig litt ræva. På en bra måte

---

[--- English summary: One of mye brothers died on this day 35 years ago. I'm a surviver who is difficult to be around. And I pretend to come from Africa. So I'm wearing an African dress today. And an ugly discussion this morning har left me with plenty of space around me. So I'll go out for a drink in my African dress. Just have to put on some make-up first. Like they do in Africa. Or is it India? ---]

En av disse dagene som i år nesten er helt uoverkommelig men vi (jeg) overlever selvsagt. Jeg er en sånn som overlever alt (og alle). Men som blir vanskeligere og vanskeligere å ha med å gjøre jo større erkjennelse jeg får av hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.

I dag har jeg imidlertid tatt på meg en afrikanskinspirert kjole (kjøpt på salg) til ære for en av gutta som ikke klarte det lange løpet og litt for å overleve det å se meg selv i speilet. De afrikanske damene jeg har sett på tv, de som ikke er nesten døde av sult, er tjukke og har fargerike kjoler. Dessuten lever jeg litt opp til at jeg påberoper meg å komme fra Afrika.

Egentlig er det vel litt oppdragende hvordan folk takler det når vi for eksempel på jobben diskuterer hvor vi kommer fra.

- Ikke der jeg kommer fra! (jeg)
- Og hvor kommer så du fra? (kollega)
- Afrika! (jeg)
- (Stillhet og indre fnysing)

Når jeg tenker på alle de løgnene jeg har fortalt om hvor jeg kommer fra, er det nok best at jeg blir aldri blir kjendis som blir intervjuet på tv. På den andre siden kan jeg trenge å bli rik i en fei og da bør jeg vel bli kjendis. Mulig jeg bør bli så rik at jeg kan betale folk for å holde kjeft dersom de vet at jeg ikke kommer fra Afrika eller India eller noen av de andre stedene jeg mener å komme fra.

Slanketeen har fortsatt ikke kommet i posten. Men jeg kjører litt Robbie-diett og har gått ned noen kilo bare av å vente på teen.

Fordelen med å starte dagen med en helt meningsløs diskusjon om De Jævla Nattbordene er at slike diskusjoner skaper uendelige mengder med space (rom?) omkring meg absolutt hele helga. Jeg slipper å gjøre vurderinger om biff til middag, videofilm til middag, vin til maten og alt sånt. Dermed har jeg tenkt å gå en tur til den lokale kneipa og ta meg en formiddagsdrink og deretter la humla suse. Og hvis noen spør hvor jeg kommer fra - særlig de gjør - svarer jeg bare Afrika! Og peker på kjolen slik at de skjønner hvor teite de er som stiller et sånt spørsmål.

Ah. Jeg må sminke meg! Det gjør de i Afrika tror jeg. I hvert fall gjør de det i India.

---

26.1.13: Når Twitter ikke strekker til

---

Hva slags dag er dette: Lørdag moren er noe av det bestebr>

---

[--- English summary: When I'm in the mood for a rant, Twitter is definitively not the place to do it. So I'm back. Found a note on my telephone, written to show to annoying Germans in a bar. And I remembered how much I love being me - this person who think people are annoying and decides to do something about it. Thinking about how to tell my colleagues that we don't actually work in West Wing. Ordered a diet tea from the Internet yesterday. The tea will increase metabolism, make sure no carbohydrates are turned into fat inside my body an will give me a flat stomach. And I don't have to pay anything until after the first month (when I have lost maybe 10 kilos). My facebook friends are excited about the diet tea even though they say they don't believe in such products. I have promised to keep them posted on my progress. And I'm looking forward to A) becoming a very slim person or B) expressing extreme amounts of anger towards the tea company, probably even involve the Consumer Ombudsmann and the Market Council ---]

Noen ganger simpelthen elsker jeg meg selv. Det vil si, noen ganger kommer jeg på hvorfor jeg elsker å være akkurat meg. I dag skulle jeg lagre noen tanker i et dokument i telefonen. Og fant et dokument jeg hadde lagret en gang. Dokumentet består av tre ord:

LAUTER ALS KORN

Og jeg ble glad over å kunne erkjenne at jeg er en person som

• oppsøker en rockebule
• irriterer meg over at tyskerne på nabobordet roper til hverandre for å overdøve musikken
• ber djen spille Right Now! med Korn
• og lager en tekstfil på telefonen min som jeg skal vise til de høyrøsta tyskerne når djen endelig spiller låta mi

Tyskerne gikk før djen spilte låta mi. Jeg ønska meg den låta hver gang jeg var innom rockebula i ferien. Siste kvelden spilte de halve.

Men du bør nok spille hele. Den er genial.

Twitter egner seg særdeles dårlig for serier av misfornøyde ytringer og siden jeg mer eller mindre bor der, må jeg passe meg som f for ikke å være gretten og jævlig hele tiden. I dag våkna jeg for eksempel med hodet fullt av en rant - sorry - en tirade - om hva vi egentlig holder på med på jobben min men huska heldigvis i tide at sånt ikke skal på twitter så til slutt holdt jeg på å koke over og her sitter jeg.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til dem, men folka på jobben min tror vi jobber i West Wing og det gjør vi ikke.

Kan ikke tro det, men her har jeg slettet en rant etter at det gikk opp for meg at folka i West Wing mener at alt vi gjør her i livet henger sammen med den kjempeviktige jobben vår og jeg har ikke råd til å miste jobben før om et halvt års tid.

Tenkte litt på å ta en Gin Tonic til frokost i dag. Siden den jeg tok i går kveld var veldig god - særlig etter at jeg delte begivenheten med Romkameraten fra i sommer og i høst via sms og hun også tok en Gin Tonic som hun hadde spart i kjøleskapet fra før middag. Men så kom jeg til å tvitre at jeg tenkte på en Gin Tonic til frokost og det viste seg at twitter var relativt uforstående til forslaget. Så slike forslag gjør seg nok best på grana.no og på sms.

Ting skjer litt. Jeg satt på www i går og ble klar over en irriterene annonse som lovet meg at jeg kom til å gå ned 10-12 kilo og få en flatere mage ved å drikke en kopp te hver dag. Teen skal øke forbrenningen min og passe på at ingen karbohydrater omdannes til fett i kroppen. Så jeg bestemte meg rett og slett for å prøve TeaZero for 0 kroner og spare 299 kroner. Og jeg fortalte om det på facebook. Og vennene mine ble nokså nysgjerrige fordi de også gjerne vil øke forbrenningen og sørge for at ingen karbohydrater blir til fett. Så nå er jeg on a mission. Jeg skal teste produktet og fortelle om det til alle vennene mine. Ingen tror på produktet. Men alle vil gjerne vite om det virker. Og dersom det virker er det jo for godt til å være sant og da skal jeg bli selger i TeaZero-firmaet og få prosenter av alt salget. Dersom det ikke virker - noe de fleste mistenker - skal jeg selvsagt få enda mer utav moroa. Særlig når TeaZero-firmaet bestemmer seg for ikke å overholde avtalen om at jeg kan avbestille den månedelige leveransen for 299 kroner hvis jeg vil. Det er mange år siden jeg bestilte noe på postordre med en plan om å reise helvete hvis det ikke virket. Men jeg har helt sikkert ikke glemt hvordan man får mest mulig moro av løgnaktig markedsføring.

---

11.1.13: 2013

---

Hva slags dag er dette: Prima; fredag!

---

[--- English summary: I've been away for a while because I had to be elsewhere and I don't have much to share these days. Do we refraim from introducing friends who have become really fat or really ugly or really terrible in some other way to new friends or colleagues who are snobs? I don't want to be a person who's ashamed of old friends. I don't mean drug addicts. Nobody in this country is ashamed to have friends who are drug addicts since our Prime Ministers sister is a heroinist. I know a dog who might die really soon. I dreamt about him last night. My back aches. So I've relapsed into my former death anxiety ---]

Årsak til langvarige fravær fra Grana.no er først og fremst lite behov for å meddele banaliteter, blant annet takket være mye jobb, mye ferie og mange andre kanaler for vås (dessverre). Men tider skal komme.

Ting skjer. Rettere sagt: Det har vært jul. Og jeg (vi) har vært på fine-fine øya mi. Og nå er livet nesten som det var på starten av høsten igjen. Ikke så ille. Men litt ille.

Har tenkt litt på dette med estetisk snobberi i dag. Dersom noen vi kjenner blir veldig stygge eller veldig feite eller veldig rare, har vi da motforestillinger mot å introdusere vedkommende for eksempel for kollegaer og snobbete venner? Kjente etter om jeg har motforestillinger for sånt, og kjente at jeg har det litt. Og bestemte meg for å slutte med å ha sånne motforestillinger. Så nå håper jeg en skikkelig jævlig gammel venn kommer innom jobben og tester den nye holdningen min overfor uestetiske mennesker.

Altså. Det behøver ikke være en som er blitt narkoman som kommer innom for å sjekke om jeg er en god venn som roper Næmmen se der, er det ikke selveste Heroin-Helga som kommer på overraskende kontorbesøk! for alle er snille mot narkomane for alle vet at selv statsministeren i dette landet her har en narkoman søster.

Verdens beste hundegutt skal kanskje dø nå og jeg drømte i natt at han lå og døde og det er bare for jævlig men sånn er det med hunder. Man bør ikke kjøpe seg hund før man er over 70. Så kan man dø sammen med hunden.

Har hatt et ganske alvorlig tilbakefall til dødsangstsyndromet siste uka. Det begynte med at jeg fikk kink i ryggen som varte i cirka 4 dager. Slike kink pleier aldri å var mer enn 1 dag hos meg. Så cirka halvveis i dag 2 tenkte jeg disse tankene:

• Jeg har hatt kink i ryggen i mer enn 1 dag
• Jeg pleier aldri å ha kink i ryggen mer enn 1 dag
• Iiiik! Pleier jeg å ha kink i ryggen!?
• Ja. Noen ganger på t-baneperrongen har jeg kink i ryggen
• Men kink i ryggen er jo ikke dødelig
• Eller er det?
• Kjenner vi noen som har dødd av kink i ryggen
• Ja Det Gjør Vi!
• Fikk ikke min egen mor plutselig et kink i ryggen som hun faktisk døde av?
• Startet ikke min egen mors dødsleie med at hun først hadde vond i ryggen nå og da og så plutselig fikk et kink i ryggen som aldri gikk over og 9 måneder senere var hun død av kreft?!
• Jeg skal dø!
• Jeg er dødssyk!
• Jeg må til legen!
• Men jeg kan ikke gå til legen og kle av meg og vise fram julefettet før jeg har gått ned minst 10 kilo!
• Dessuten har legene gjort alt de kunne for å drepe alle jeg har kjent som har hatt kreft så raskt som mulig
• Ok. Ro deg ned
• Du har minst 9 måneder på deg
• Og barna er voksne
• Gidder jeg egentlig å dra tilbake på jobb når juleferien er over når jeg likevel skal dø?
• Jeg må vel gå på jobb fram til de får stilt diagnosen i det minste
• Tulling. Du veit jo at de kommer til å bruke flere måneder på å stille diagnosen enda så mye kreft du har - du er jo så tjukk og brun og blid!
• Ok. Jeg drar tilbake på jobben og holder ut til jeg har gått ned mange nok kilo til å kle av meg hos legen
• Jeg tvinger legen til å stille diagnosen kjapt; MR-scanning av absolutt hele kroppen er nok det beste
• Når jeg har diagnosen, ber jeg legen sykmelde meg ut livet
• Så selger jeg noe dyrt som jeg har
• Og stikker av!
• Og drikker masse alkohol
• Og har morfinpumpe i kofferten (og attest fra legen om at jeg har lov til å reise verden rundt med morfinpumpe
• Ja. Så langt kom jeg i resonnementene
• Nå har jeg ikke dødsangst lenger
• Og jeg har snart gått ned 1 kilo og kan gå til legen om noen få uker
• Inntil videre går jeg på jobben som om ingenting hadde skjedd
• Jeg har fått et nytt skrivebord slik at jeg kan stå og jobbe
• Og jeg har økt treningsdosen fordi ryggen er bedre når jeg trener mye
• Jeg måtte grine meg til det nye skrivebordet forresten
• Tipper administrasjonen på jobben kommer til å rødme av skam når det går opp for dem at de prøvde å nekte en dødssyk medarbeider litt kvalitet i arbeidshverdagen
• Vel. Hvis de leser dette etter at jeg er død: Jeg tilga dere for dere kunne jo ikke ane hvor alvorlig dette var
• Nå går jeg i dusjen
• Hver dusj er hellig i denne fasen for jeg vet at dødssyke sliter veldig med å komme seg inn i slik dusj som vi har (oppi badekaret med et ekkelt, klamrende dusjforheng og en stygg, lyseblå dusjmatte fra Jernia)

---

19.12.12: Søvnløs

---

Hva slags dag er dette: Jeg Har Fri!

---

[--- English summary: I'm having some time off from work. Again. Can't sleep, haven't slept enough for weeks. Feeling very motherly towards people in general these days, especially towards handsome young men. I hate it when grown-up women drool at young men. But then I was never the drooling kind. I was the kind who said I want you and I guess you want me too. It never occurred to me that the young men didn't find me extremely charming and intelligent and that they just thought of me as an easy lay. Well. What do I care? The end of the world is getting closer - according to the Maya calendar. So this might be my final update ever. I don't expect the post apocalypsians to make it thir priority to reconstruct internet diaries. If there ever is such a thing as a post apocalypse ---]

Før i tiden var jeg i perioder søvnløs. På en god måte. Jeg trengte ikke søvn. De siste ukene har jeg vært søvnløs på en annen måte. Jeg trenger ikke søvn egentlig. Men jeg klarer ikke å nyte de ekstra våkne timene slik jeg kunne før i tiden.

Har tilbakelagt en absurd innspurt på arbeidsåret. Noen vil mene at alt gikk bra. De mener også at min lille retur til radioen gikk bra. For meg spiller det ikke noen stor rolle hva de mener om min lille retur til radioen. Jeg elsket å være der. Og de gamle kollegaene husket meg og behandlet meg bra. Så jeg dreit i at programlederen prøvde å få meg til å si at det er lurt å formidle med kjønnsorganene. Jeg sa det ikke var lurt og passet på å si ordet forskningsformidling cirka tusen ganger i løpet av den halve timen! jeg var på lufta. Jeg trodde jeg skulle få 3 minutter.

Antall mennesker som er livredde for meg er nå såpass høyt at det er veldig bra at jeg skal ha et 3 ukers avbrekk - eller at de andre skal få et 3 ukers avbrekk fra meg. For sannsynligvis er vel frykt en av de egenskapene jeg forakter aller mest. Frykt for andre mennesker altså. Frykt for apokalypsen er noe helt annet.

De siste ukene har jeg hatt rikelig anledning til å være starstruck i nokså stor skala og jeg har takla det bra. Faktisk på en nesten menneskelig måte. Jeg klarer å si nesten helt vanlige og hyggelige ting. Tror det er fordi jeg er inne i en veldig moderlig periode. Bortsett fra noen få sekunder for et par uker siden da jeg plutselig sa Tenk At Du Er Her Inne På Mitt Kontor! Men ellers har jeg vært sivilisert.

Det var speselt godt å være inne in en veldig moderlig periode da et kor med veldig unge veldig kjekke menn opptrådte et sted jeg var nylig. Alle kvinner på min alder i lokalet sto i de triste batikk-trendy klærne sine med de triste jeg-sminker-meg-ung-ansiktene sine og formelig siklet på de kjekke unge mennene. Jeg satt bakerst i lokalet og konverserte på en svært moderlig måte en pen ung mann som fortalte meg om studiene sine.

La gå. Jeg sitter ikke bare helt rolig og er moderlig. Etter at de kjekke unge mennene hadde sunget ferdig og den pene unge mannen hadde snakket ferdig om studiene sine så styrtet jeg halvannen flaske cava og snakket piss med gamle bekjente i et par timer før jeg stupte til sengs og våkna med tidenes hangover. Jeg hadde så vondt i hodet at jeg nesten måtte krabbe til toalettet for å kaste opp. Men jeg sikla i det minste ikke på unge menn kvelden i forveien.

Jeg sikler aldri på unge menn lenger. Ikke på eldre menn heller for den saks skyld. Jeg har egentlig aldri sikla. Jeg har vært av den mer praktiske typen. Deg vil jeg ha og jeg går ut fra at du vil ha meg også-typen. Og de har som regel villet det. Og jeg trodde først at det var fordi jeg var så kjempesøt og deretter fordi jeg var så kjempemorsom og til slutt fordi de skjønte hvor utrolig intelligent og kjapp i hodet jeg var. I ettertid innser jeg selvsagt at jeg når jeg sa Deg vil jeg ha! så tenkte de Øøøøøy, det var en enkel måte å få seg en beta eller 100 på og ikke stiller hun noen krav og hun har til og med penger! Men for å være helt ærlig så gir jeg fullstendig faen i hva de tenkte. Jeg følte meg kjempesøt og kjempeintelligent og jeg fikk meg en beta eller 100. Tusen.

For ordens skyld: Vi nærmer oss den dagen da mayakalenderen ender. Så det kan godt hende at de tankene om unge menn blir det siste jeg noensinne skriver. Men så blir kanskje ikke dagbøker publisert via domeneshop prioritert materiale for rekonstruksjon etter apokalypsen. Hvis det kommer noen etter-apokalypsen-epoke da.

Tror kanskje jeg har smittet en ny bekjent (objektet for min starstruckness) med de apokalyptiske holdningene mine for han vil gjerne finne ut mer om Dark Mountain og Uncivilisation. Men på den andre måten kan det hende at han blir smigret av at jeg beundrer ham så grenseløst og at han derfor vil gjøre noe hyggelig for meg tilbake - som å feike begeistring for min litt overdimensjonerte interesse for apokalypsen. Men. Igjen. Jeg gir faen i motivet så lenge en fresh ung mann gidder å snakke med meg om apokalypsen. Så lenge hvem som helst gidder å snakke med meg om apokalypsen faktisk.

Var på en brun restaurant og spiste norsk mat ved bord med rutete duk i går kveld. Det var så deilig å se på de glade, øldrikkende folka i lokalet at jeg kunne tenke meg å flytte inn der. Og hvis ikke restauranten var i Oslo og jeg var på landsbygda, skulle jeg dratt tilbake dit med én gang. I stedet skal jeg lage en kopp kaffe til og se på Casablanca. Har ikke internett. Har ikke tv-kanaler. Er vel apokalypsen som har begynt tenker jeg.

ILLSUSTRASJON: Tre vise menn som jeg kjøpte i Skagen i jula i fjor

---

1.12.12: Ikkeno mye

---

Hva slags dag er dette: Lovende lørdag

---

[--- English summary: Doing something that I used to do a lot. Producing a radio show, or rather a podcast. And I've been asked to be in a radio programme next week. Still. I guess they might change their minds about me being in the radio programme. Played some Rammstein and tested our Eclipse RGB laser thing last night. Then fell asleep. Would like to drink wine and paint today or maybe start on one of my analogue/digital projects. Since I neither found a house for my soap opera or a whiteboard for my new internet site I will have to start with the At the Same Time Elswhere thing ---]

Liker at det er desember. Har hatet at det har vært november. Selv om livet på Nerdefabrikken i november har vært morsommere og mer krevende enn på lenge.

Litt tilbake på gamle trakter siden a) vi lager podcast på jobb og b) jeg er blitt invitert til å være med i et radioprogram neste uke. Magefølelsen tilsier at a) podcasten blir en nesten ubeskrivelig suksess og b) de finner noen andre som de kan ha med i radioprogrammet i stedet for meg.

Jeg gjorde virkelig alt jeg kunne for å få dem til å finne noen annen enn meg siden jeg vet at noen på jobben min drømmer om å bli radiokjendiser og damen spurte Vil du absolutt ikke på radio? og jeg svarte Jo jeg vil absolutt på radio men de andre vil ikke at jeg skal og da sa damen Men vi trenger en kvinne! og jeg skjønte at det var ikke egentlig meg de ville ha men så dreit jeg i det og tenkte Jeg elsker å være på radio! Så får vi se. Høre.

Kvelden i går startet med at jeg leste at Queens of the Stone Age skal til Roskilde Festival neste år og jeg tenkte at jeg burde vel finne ut hvem de nå er igjen. Og så tenkte jeg at de var vel ikke akkurat min fisketallerken og jeg sa det høyt og så fikk pipa en annen lyd og så hørte vi på Rammstein ganske lenge. Og kom på lasershowet vi hadde fått i bursdagsgave fra de kjære barna. Og så kom det ene barnet hjem og danset og lo litt.

Og så var festen egentlig slutt klokka 23.
Akkurat passe.

Siden tegningen til Edvarda havna midt i lasershowet fikk jeg en liten prat med henne via sosiale nettsteder underveis i festen.

Bonus.

Klokka er straks ti og tida flyr og jeg kunne godt tenke meg

• å gå i butikken
• for å kjøpe maling og vin
• og deretter drikke vin og male
• før jeg skal i middagsselskap oppi gata her
• dessuten kunne jeg tenke meg på påbegynne et av prosjektene mine
• men siden jeg ikke har funnet et hus til Helge og Mærtta og ikke har vært på IKEA og kjøpt whiteboard, er det egentlig bare ett av prosjektene jeg kan begynne på:
• Samtidig et annet sted
• som er det mest krevende prosjektet
• fordi jeg er så lei av html
• nei, ikke lei, bare ikke så flink som jeg var før

Men jeg kan jo begynne med å se den filmen jeg sovna fra i går. For selv om den sikkert er ganske dårlig, så inneholder den både Travolta og Gandolfini.

Ja. Så kører vi bare! Ånei! Ikke dansk. Da tenker jeg på noe jævlig trist jeg ble minnet om på facebook i går. Igjen.

---

25.11.12: Tinnitus

---

Hva slags dag er dette: Slækk søndag

---

[--- English summary: My tinnitus is very present this week. Tested the concept drinking 2 bottles of wine after having been unable to share more than a bottle and a half between the 6 of us last weekend. Lost all my consonants. Fell asleep. I might have some tourette. I tend to shout ugly names for people inside my head ---]

Headingene i avvikene er alltid den første tanken som kommer inn i hodet mitt når jeg åpner dagboka (eller dashcode-fila) og ganske ofte siste ukene har tinnitus vært et ord som popper opp. Men når jeg bretter hodeputa sammen og stikker den helt inn i øret klarer jeg som regel å glemme det.

Siden seks vakre og kloke kvinner forrige helg kun klarte å drikke opp til sammen 1,5 flaske vin til middagen, testet jeg konseptet med å drikke to flasker helt alene i går kveld. Cirka halvveis i den andre flaska mistet jeg nesten alle konsonantene og litt over halvveis i den andre flaska sovna jeg i entreen. Men jeg klarte å gå hjem på egne bein på en måte. Tror det var cirka 4 mil å gå.

Lurer på om jeg har litt tourette siden jeg legger merke til at dersom jeg for eksempel ser en en ikke så veldig høy person som er sint, tenker jeg autumatisk Jævla Psykodverg! Og nå skulle jeg til å skrive noen enda verre eksempler men så kom jeg på at noen som faktisk leser dette faktisk er politisk korrekte og velmenende.

Tror jeg skal flytte til Danmark snart. Hvilket betyr at jeg en ganske lang stund skal bo der i tankene for å finne ut om jeg liker meg der. Og det er like greit å begynne nå i november, for da er det like dritt i Danmark som i Norge.

---

23.11.12: Ekstrajobben min

---

Hva slags dag er dette: Helt ok

---

[--- English summary: Working girl. Also when I have time off. Still have about 4 months off from work every year. And staying a rich bitch in global standards ---]

Det er mulig du har undret deg over hvordan en som åpenbart ikke jobber mer enn 8 måneder per år har råd til å være såpass mye på farten som jeg er. Her har du svaret:

Og takket være ekstrajobben min, har jeg fått mulighet til å gjøre noe av det samme i den vanlige jobben min også:

---

10. november 2012: Partygirl

---

Hva slags dag er dette: Fridag

---

[--- English summary: So. It turns out I'm capable of entering a pub at 4 pm, drinking Strongbows and tequilas for 9 hours and ending up sharing my kebab with a neighbour ---]

Det viser seg at jeg nå er i stand til å ankomme en pub klokka 16, drikke med begge henda i nærmere 9 timer - og cirka midtveis gå over fra Strongbow til tequila og deretter over til Strongbow OG tequila - for så å bestille en KEBAB! som jeg løper til ferga med og deretter sovner oppi før jeg på bussen hjem kommer i snakk med en nabo som jeg faktisk overtaler til å overta kebabtallerkenen som jeg fortsatt bærer på idet vi skilles utenfor KV3.

Jeg er både veldig stolt og veldig glad for at Den Freidige og jeg klarte kunststykket beskrevet ovenfor og fortsatt lever. Vi klarte til og med å bli kjent med to karer som var tildels briter fra London og som i tillegg faktisk bor på Hippiehalvøya der jeg bor, den ene av dem faktisk til og med i gata mi - og på toppen av det hele viste det seg at han er faren til en jeg kjenner og han kunne fortelle at det navnet jeg kjenner sønnen under, faktisk er mellomnavnet og hjemme kaller de ham noe helt annet.

I dag har jeg dytta i meg et par paracet for syns skyld mens jeg har frydet meg over endelig å ha vært en slags partygirl. (Hver gang jeg sier ordet partygirl, tenker jeg på et pornoblad med forsiden Pregnant Partygirl som jeg så i en butikk i København en gang på nittitallet.)

Og ikke nok med det. I dag har jeg tatt initiativ til en slags fellesutflukt forå høre på to kor - ett jeg liker kjempegodt og ett jeg ikke liker så godt - og en del andre som framfører musikk av Tehodorakis som jeg liker kjempegodt. Og jeg har faktisk tatt initiativ til et lite glass før konserten. Tror det lille glasset må bli en stiv drink. I hvert fall kan det ikke bli en øl. For nå kommer jeg på at mellom pub-besøket og kebab-sjappa i natt så mellomlandet vi på en kjempesøt plysjrestaurant der vi faktisk klarte å helle innpå hver vår halvliter mens vi av alle ting konverserte en kollega fra Nerdefabrikken som var der for å hente en paraply. Hujedamej. Definitivt partygirl ja.

Du lurer kanskje på hvordan det går med Datteren i underetasjen. Og om den saken er det bare én ting å si: Vi vet ikke om hun er der nede i det hele tatt. Men vi vet at hun var innom der i går.

---

4.11.12: Mindre lykke

---

Hva slags dag er dette: Nokså ræva egentlig

---

[--- English summary: Having a really bad day, shouting and crying and packing away all the colourful decorative items that used to be me. I simply will not turn into a person who is into decorating and redecorating and building and rebuilding. I will rather live in complete ugliness without spending a penny. Have a headache, will go to bed now, it is afterall 3 pm ---]

Dette er en av disse dagene da alt er svart. Jeg sitter på do med hodet i hendene og ber til gud og mamma og i tillegg har jeg hodepine. Og for å gjøre det enda verre går jeg rundt i huset og fjerner alt fjas som andre mennesker tenker på som skrot og som jeg pleide å tenke på som meg. Hvis livet skal være svart skal det faen meg være svart og ikke i morsomme farger med glitter og bjeller på. Bare fine-fine installasjonen min henger fortsatt i stua for den skal jeg fjerne når jeg er sikker på at ingen ser meg.

Tror jeg er inne i en opprørsfase. Det var planen at KV3 skulle bli mer standsmessig i vinter. Men jeg kjenner at jeg er villig til å stå over den standsmessigheten som begynte å utarte til stormannsgalskap fordi jeg tror den betyr at jeg må jobbe på Nerdefabrikken til jeg er 70 år uten en eneste dag med lys i hjertet. Så for å ta avstand fra stormannsgalskapen skal jeg nå bevise at det går an å ha det kjempestygt og ikke bruke penger i det hele tatt.

Har levd mye - sikkert for mye - av livet mitt på Twitter siste året. Og torsdag var jeg med på en skremmende seanse der folk skulle lære hvordan man bruker Twitter. Det hjalp ikke at jeg kunne alt fra før og mer til. Det fryktelige kurset tok fra meg all glede over å sosialisere via mikroblogg. Plutselig var det helt spesifikke grunner til at folk skulle være på Twitter og helt spesifikke regler for hvordan folk skulle oppføre seg på Twitter. Kjenner at jeg må kaste opp av hele greia. Og angrer på at jeg møtte opp på den skremmende seansen.

Var på middag hos en som jeg anser som en slags svoger i går. Han er så opptatt av den jævla maten og den jævla matlagingen at det er til å grine av. Når han sier Ah Dette Var Godt! og Nå? Hvordan Smakte Det? så blir jeg fylt av medlidenhet og sier Kjempegodt! mens jeg svelger og svelger. For jeg liker bare pinnekjøtt og litt nudler. Og når han forteller historier fra virkeligheten i villmarka sier jeg Å Så Skummelt og Å Så Spennende enda jeg egentlig driter i virkeligheten i villmarka og elsker såpeoperaer på tv og pornografisk litteratur.

Hvis du er onkelen min og leser dette, vennligst ikke tenk Ta Deg Sammen Nå Jente! for jeg kommer aldri til å ta meg sammen i den grad som slektninger i forrige generasjon mener jeg burde gjøre. Jeg simpelt hen elsker å ikke ta meg sammen. Derfor har jeg i tillegg til å grine en del også ropt en del i dag. For å markere at Denna Jenta Tar Seg Ikke Sammen.

Hvis du er språkkyndig og leser dette, vennligst ikke tenk Skjerp Deg Jente! for jeg vet at jeg sliter med å veksle mellom ymse medier og at jeg drar med meg en del bokstavtekniske løsninger fra twitter - som jeg fra nå av nesten hater - og hjem til grana.no. Sorry.

Hvis du er på grensen til sykelig opptatt av interiør og innredning og leser dette, vennligst ikke tenk over at mine raid i KV3 kanskje kommer ti lå gå ut over andre mennesker. Tenk bare på hvor minimalistisk og flott det ser ut her så snart også fine-fine installasjonen er fjernet fra det som går under navnet Fellesarealene. Takk og lov at jeg aldri kjøpte de plantene jeg planla å kjøpe. I et klart øyeblikk innså jeg at planter som kommer til KV3 beholder opprinnelig farge og struktur bare til dagen etter at de senest burde fått vann.

Nå skal jeg sove. Klokka er tre på ettermiddagen og jeg tror det blir en jævlig uke på Nerdefabrikken og dessuten trenger jeg å gå ned cirka 35 kilo og da er det fint å sove mest mulig. Men hvis Datteren kommer på besøk i ettermiddag eller i kveld, skal jeg stå opp igjen og lage muffins.

I tillegg til å ha hodepine er jeg faktisk veldig svimmel så det er mulig jeg har høyt blodtrykk og hjerneblødning og akutt fedme. Kanskje jeg burde ta en valium (Vitamin V).

---

2.11.12: Mer lykke

---

Hva slags dag er dette: Deilig fredelig fredag

---

[--- English summary: Spending time with my children makes me extremely happy ---]

Den som sørger for å være lett å glede blir lett glad.

Siste to ukene har vært historisk begivenhetsrike av ymse årsaker. Mest fordi jeg har tilbragt ganske store porsjoner med kvalitetstid med de kjære barna og en del fordi jeg har tilbragt en liten porsjon med kvalitetstid med en kjendis whos name cannot be mentioned fordi det vil bli oppfattet som skryt.

---

19.10.12: Lykke

---

Hva slags dag er dette: Fredag

---

[--- English summary: A woman said on the television that middleaged, fat women have noe value in the sex market and she's right. Should have thought about that earlier. Went to Greece. Had a wonderful time with old and new friends. Very happy. Very very happy. ---]

Men først litt ulykke. Kom i skade for å høre på en dame som ble intervjuet om kvinner på sex-ferie på tv her om dagen. Hun sa at middelaldrende, overvektige kvinner er uten verdi på kjønnsmarkedet. Og jeg visste at det er sant. Men hun hadde ikke behøvd å si det syns jeg. Selv om det er en grei forklaring på at halvgamle damer reiser til fattige land og betaler unge menn for både det ene og det andre.

Litt mer ulykke: Våkna i dag i erkjennelsen om at overgangen fra voksen til gammel og stygg er veldig brå og grusom. Tenkte gjennom mine hyss og konkluderte med at jeg burde ha unnet meg enda flere mens jeg kunne. Flere hyss altså. Gråt litt over at det ikke går an å lære den oppvoksende generasjonen hvordan de skal gripe dagen uten å brenne seg helt ut og uten å miste hodet i farten.

Så: Lykke.

• Lykkelig gjenforening med romkameraten fra i sommer på OSL
• Givende mellomlanding på Zaventem der vi tok for oss av de lokale varene: Stella-øl
• Landing før tiden på Eleftherios Venizelos
• Taxi gjennom restene etter Merkels besøk i Athen; et par panservogner og noen bevæpna politimenn og eventuelt politikvinner
• Ankomst Gazi der vi fant igjen vår Exotic Barman fra i sommer som var dj på en klubb
  
  
• Taxi til Piraeus der vi fant et flott fortau
• Samtale med lokal politipatrulje som stanset bilen ved siden av fortaus-campen vår og sa 'We are police' og fikk til svar 'We are tourists' hvorpå vi satte på litt Zorba på høyttaleren og politmennene sa 'Can you dance?'
• Sovende overfart til øya vår
• Herlig mottakelse på kaia
• Øl på stambaren
• Middag hos lokale helter
• Fjelltur til dels på et område som var forbudt og møte med lokal sikkerhetsmann som sa 'How may I help you?' men som egentlig mente 'Get Off My Property!'
• Gjensyn med gamle venner. Eller kanskje rettere sagt bekjente. Er det så nøye da?
• Møte med nye venner
• Vandring på støvete veier og for min del første møte med Alyko som nok er det vakreste jeg har sett i den delen av verden
  
  
• Eventyrbrus sammen med trubadur som vi tenker på som gammel venn
• Eventyrbrus sammen med bekjent som vi tenker på som bror
• Møte med veldig sint schaeffer-hund som skremte oss ut i vannet
• Bading! i varmt, klart vann
• Litt teuqila. Litt Ouzo. Mye vin
• GT, vin og ost på dekk i solnedgangen
• Hjemreise på business class. Men det fikk vi ikke med oss før det var for sent å velte seg i gratis sprit i loungen. Og det var kanskje like greit.

Vi var enige om at dette var akkurat den turen vi trengte. Og at tre dager på øya var akkurat passe akkurat nå. Og da jeg kom hjem viste det seg at jeg var blitt kjempebrun. Og litt tynn. Kødda. Veldig tynn. Kødda.

---

9.10.12: Kali mera!

---

Hva slags dag er dette: Lovende

---

[--- English summary: On the road again. Patsy and Edina ---]

---

7.10.12: Sjokkerende avslappet

---

Hva slags dag er dette: Søndag. Barnevekt

---

[--- English summary: Babysitting weekend ---]

3 grunner til å at jeg kunne ha vært ikke så avslappet i dag:

• Jeg er barnevakt for en 3-åring
• Jeg skal ha en sinnssyk dag på jobb i morgen enda jeg egentlig hadde ferie
• Jeg reiser på ferie om to dager og har ikke engang begynt å vaske tøy

Har lurt 3-åringen til å gå med på at det er en god idé å tegne litt mens jeg ser på slum-såpeopera til vi våkner skikkelig. Om 3 timer kommer vaffelgjester som er invitert i anledning weekend tilpasset mindreårige i KV3. Vi har pynta vinduene til festen. Men i tilfelle noen av gjestene har lyserosa sokker, må vi vaske gulv i et par etasjer. Og et eller annet sted i dette huset finnes det kanskje en vaffelduk.

Mens jeg venter på slum-såpeopera ser jeg nå slum-reality. Og tenker å fy f så glad jeg er for at jeg aldri skal være på jakt etter kjæreste på tv. Men det kan jo hende at de som deltar, bare er med for å komme på tv. Likevel. Det må da være andre måter å komme seg på tv på.

Akkurat nå øver 3-åringen på å klippe papp med en liten barnesaks. Det viser seg å være fryktelig vanskelig. Jeg hadde faktisk glemt at klipping med saks ikke er en medfødt ferdighet. Akkurat som det å fylle saft i en kopp og slutte før det renne over ikke er en medfødt ferdighet. Jeg er egentlig nokså sjokkert over hvor lite jeg husker om det å ha små barn. Men jeg husket i det minste å rydde vekk alt som er flytende og giftig og å dekke til ledninger i soverommet. Og vi fant fram sykkelhjelm da hun skulle på tur med Sønnen i Christianiasykkelen.

---

25.9.12: Varsko her

---

Hva slags dag er dette: Hjemmekontor på en tirsdag. I like!

---

[--- English summary: I believe in being honest about things. Visitors might find that offending. But then there are thousands of movies with cats and dogs that people can watch on youtube in stead of coming here to be offended ---]

Det er ting som tyder på at Grana.no fra tid til annen besøkes av lesere som ikke helt tar seg bryderiet med å oppfatte avsenderens motiver med å dele på www. Dersom du ikke kan ta deg bryderiet med å prøve å oppfatte avsenderens tone, bør du kanskje i stedet se på morsomme katter og hunder på youtube. Og hvis vi skulle komme i skade for å være ærlige om noe som i eldre generasjoner kvalifiserer for Ta Deg Sammen, Jente, så skal du vite at vi mener at ærlighet er å betrakte sunnhetstegn og at vi tar sterk avstand fra Ta Deg Sammen, Jente-filosofien. Vi har tatt oss sammen lenge nok.

Har i dag besluttet at det er helt ok å mislike konkrete mennesker. Det legges for mye vekt på toleranse i den delen av verden der jeg vanker. Og jeg simpelt hen nekter å vise noen toleranse overfor reinspikka reaksjonære tullinger som i informasjonens tidsalder tror at dersom de bare pakker noe visvas inni en stor mengde med ord, så er det ingen som bryr seg om at det er visvas. Vel. Jeg bryr meg. I stedet for å være tolerant slik vi skal være i vår del av verden, sier jeg rett og slett

Nei

Akkurat som i teksten fra Rammstein Willst du bis der Tod euch sheidet treu ihr sein für alle Tage?

Nein!

Har viklet kroppen omkring på stuegulvet akkopagnert av barnas julegave-yoga-dvd i dag. Hadde glemt hvor vanskelig yoga er, og er glad for at jeg droppa å møte opp til yoga med superinstruktøren på Sats i går slik jeg egentlig hadde planlagt.

Dagens illustrasjon: En påminnelse om at tider skal komme. Veldig snart

---

23.9.12: Ingenting å melde

---

Hva slags dag er dette: Prima!

---

[--- English summary: Killed my brain with beers friday. Watching The Kennedys this weekend. Have lost the ability to write and therefore will never be a successful novelist afterall. Getting fatter every day and plenty of exercise underscores the barrel woman image. My skin according to my GP is attacked by lichenification. Or rather, I did this to myself by scratching where there's nothing to scratch ---]

Bortsett fra et totalt vellykket forsøk på å drukne hjernen i øl fredag ettermiddag, er det intet nytt fra KV3-fronten. Jeg har grublet litt over om det er pinlig å bli kjempefull av 7 øl på en brun pub eller om det er helt ok. Og har landet på at det er helt ok.

Ser på tv-serien om Kennedy-familien og lærer nyere amerikansk historie på nytt.

Spiste fårikål til jeg nesten døde av det i går kveld.

Er du i stand til å lese hvor ufattelig begivenhetsløs tilværelsen kan være?

En venn sa i går at han skal skrive fantastiske bøker snart. Og jeg tenkte at det trodde jeg også at jeg skulle gjøre snart. Men når jeg ikke klarer å rapportere fra KV3s tross alt innholdsrike sfære, er det vel liten grunn til å tro at jeg kan begå særlig mye utover en og annen intetsigende, skolestilaktig greie som ingen verken skryter av eller klager på fordi ingen leser den.

Jeg har begått en artikkel siste måneden om noe som engasjerer meg. Men innså da jeg hadde skrevet den at jeg måtte klippe vekk det som egentlig engasjerer meg. Likevel. Jeg fikk håp om at jeg kan begå skriftlige ting dersom jeg bare vil. Men ingen roman. Ikke engang et dikt har jeg klart å begå siste ukene.

Og i tillegg er jeg om mulig blitt enda feitere. Enda jeg spiste bare suppe et par uker for en stund siden. Nå er Barrel Woman tilbake for fullt. I går dreit jeg så jævlig i tønnesyndromet at jeg hadde på meg en typisk tønnekvinnegenser hele dagen uten å bli flau et eneste sekund enda jeg var på marked med noen venner og hadde en venn på besøk på middag. Jeg vralta omkring i tønnetøyet som om ingenting var skjedd. På en måte litt positivt også når jeg tenker meg om.

I serien Skyggetante Går Til Grunne har jeg nå klødd så mye på armene at huden er forsteinet (lichenifisert, sa Selveste Fastlegen). Så jeg skal bruke en livsfarlig salve som jeg må huske på å smøre på et kvarter før jeg legger meg fordi den skal ha en ikke så livsfarlig salve utenpå for at resultatet skal bli mindre og ikke mer lichenifisering. Men det er vel noen år siden jeg var våken 15 minutter før jeg la meg. Så resultatet er at jeg nå kun kan gå i langermede trøyer for å skjule at jeg er i ferd med å bli en statue.

På den lyse siden: Jeg er ganske trent for tiden. Hvilket dessverre bare styrker tønnekvinneimaget.

På den enda litt lysere siden: Jeg deltok denne uka på et politisk møte jeg ikke skjønte noe av sammen med folk som fortsatt kaller Russland for Sovjetunionen. Nesten en slags tidsreise. Dessuten har jeg omsider fått kontakt med en snekker som skal gjøre det mulig for Datteren, Sønnen og andre å bo i KV3 uten å bli invadert av moi myself og maset mitt. Snekkeren sa at han har fryktelig mye å gjøre, men jeg velger å være optimist og klamrer meg fast til troen på at han fatisk ringer i morgen som avtalt.

---

14.9.12: Hujedamej så skjerpa

---

Hva slags dag er dette: Supah

---

[--- English summary: Hyperactive ---]

Et nytt og bedre liv omfatter nå:

• trening
• sunn mat
• utallige sosiale eventer
• undertrykking av tvangstanker forbundet med jobb
• erkjennelse om at barna er blitt så voksne at jeg ikke behøver å bekymre meg for at de sitter helt alene på hver sin hybel i jula
• men nå må jeg løpe til polet for å kjøpe en gave siden jeg er bedt bort på middag i kveld
• kan imidlertid melde om at jeg denne uka har
  • vært på tupperwareparty
  • badet kveldsbad med fine jenter i nabolaget
  • vært på bar midt i uka og drukket vin
  • vært på politihuset og bestilt nytt pass
  • og likevel er jeg ikke helt kaputt

---

7.9.12: Og det ble lys igjen

---

Hva slags dag er dette: Lovende, stellafieldish

---

[--- English summary: Stepped out of the shadow for a few minutes this week. But not for long. I still am old, fat, useless and unwanted. Will leave for Stellafield in a couple of hours. Plan to write some kind of novel while I'm there ---]

Bildet til høyre er et epletre nedenfor Nerdefabrikken som måtte gi tapt for tyngdekraften denne uka. Altså et rendyrket illustrasjonsfoto. Hvis du ikke velger å lese det som en positiv trend at jeg faktisk klarer å absorbere synsinntrykk på vei til og fra jobb og ikke hallusinerer ustanselig slik jeg ofte gjør i denne fasen av et arbeidsforhold.

Etter at skyggetanten tok et bittelite skritt ut av skyggen i et minimøte denne uka og erklærte Jeg er flink! Jeg kan brukes til mer enn å tømme oppvaskmaskinen for kopper! har uka vært ganske bra. Sannsynligvis fordi det nok egentlig bare var jeg selv som hørte erklæringen om flinkhet og utvidet egnethet.

Sola skinner og Stellafield kaller. Jeg er langt forbi den fasen da jeg grublet over om det var trist eller upassende å reise til fjells alene. Nå tar jeg skrittet helt ut og ankommer etter mørkets frembrudd (fordi det var den eneste billigbilletten jeg fant hos NSB).

Fikk en setning opp i hodet i dag, en setning som kan bli til en roman som er en slags nesten-selvbiografisk historie. Skal skrive første kapittel på Stellafield i helga. Så får vi se om det bare var et innfall eller hele framtida mi som kom til meg. Dersom jeg selv syns kapittelet blir bra, skal jeg sende det til en jeg kjenner som leser bøker som andre skriver.

Jeg kan nesten ikke tro hvor fatalistisk, deterministisk og paranoid jeg er blitt. Eller var blitt før jeg erklærte at jeg er flink og kan brukes til mer enn oppvaskmaskintømming. For eksempel betrakter jeg nå all korrespondanse og møtevirksomhet som indikatorer på min framtidige karriere:

• De snakker om noe jeg aldri har hørt om = De vil ikke at jeg skal jobbe på jobben min mer
• De har møter uten meg = De vil ikke at jeg skal jobbe på jobben min mer
• De drikker øl sammen etter jobben uten meg = De syns jeg er gammel og tjukk og veldig slitsom
• Jeg får ikke øyeblikkelig bekreftende svar når jeg sender e-post med et spørsmål = De vil ikke bekrefte at det jeg spør om er greit fordi de har tenkt å gi meg sparken
• De sier jeg er flink i sosiale medier = De tror jeg har downs syndrom
• De sier noe pent om tøyet mitt = Du er gammel og stygg og tjukk, men noe må vi jo si når du står der stakkar
• De unnlater konsekvent å kommentere alt jeg skriver = Vi vet jo at ingen leser det hun skriver uansett
• De sier jeg tar feil når jeg påpeker at jeg ikke har nok arbeidsoppgaver = Hun skal jo snart få sparken uansett
• Ja. Jeg sårer kanskje de som gjør et ærlig forsøk på å være snille når jeg skriver sånne ting. Men de snille menneskene vet uansett at jeg setter uendelig stor pris på dem og at jeg mener at de redder livet mitt ved å være så snille

Hun er sannelig ikke redd for å utlevere seg på www, tenker den oppmerksomme leser. Og da vil den oppmerksomme skribent gjerne påpeke at jeg kjenner personlig hver eneste av de cirka 4 menneskene som innimellom besøker Grana.no. Og 3 av de cirka 4 vil meg bare vel.

Sitter og ler av meg selv fordi jeg akkurat nå tenkte at jeg kanskje skulle spise litt før jeg reiser til Stellafield sånn at jeg slipper å lage mat når jeg kommer fram i nattens mulm. Slipper å lage mat?! That will be the day!

Ah! Forglemmelse! Kommer på at jeg har glemt å fortelle at jeg leser The House Of God for tiden. Den er rett og slett så fornøyelig at jeg må lese hver side flere ganger mens jeg noterer i margen og litt på lapper på veggen på kontoret mitt:

If everyone did what feels good,
where would we all be?
Feeling good!

(En snill kollega påpekte at det virker som om jeg leser veldig langsomt siden jeg skryter av boka hele tiden og enda ikke er ferdig med den. Han har jo ikke skjønt noe av min form for lesning; jeg leser ord og setninger og driter i handlingen.)

Jeg har trent to økter kondisjon og to økter styrke denne uka. For den det måtte angå.

---

2.9.12: Og det ble lys. Og mørke

---

Hva slags dag er dette: Søndag. Jobb. Ok

---

[--- English summary: Light came to me. Then darkness. Joined Critical Mass Oslo on Friday; which was great! Then had surprise visitors through the whole weekend; happiness! Got to see 2 airshows; more happiness! Then the weekend ended, the planes returned to where they came from and the visitors left; darkness ---]

Sønnen og jeg var med på å markere syklistenes plass i Oslos gater på fredag kveld. Og jeg tror det er det morsomste jeg har gjort på lenge. Før sykkelturen fikk vi med oss et fransk flyshow. Etter sykkelturen fraktet jeg den fine-fine Christianiasykkelen ut på landet. Og idet jeg fraktet sykkelen ut på landet, dukket romkameraten min fra i sommer opp på telefonlinja. Og plutselig var det sosialisering i KV3 med GT i hagen og elgkarbonader i kjøkkenvinduet og bare lykke. Etter en god natts søvn var det ut på tur og øl og enda et flyshow og spagetti carbonara og lykke. Nå har romkameraten reist og mørket har atter senket seg over KV3 enda jeg har stekt vafler og vaska tøy og skrevet et par artikler og alt burde være på høyden.

Romkameraten fra i sommer og jeg avtalte mellom GTene at vi skal gjøre noe morsomt sammen senere i høst. Så jeg vet at lyset kommer tilbake. Men siden det er en stund til senere i høst har jeg nå besluttet at det straks er tid for Stellafield igjen.

I dusjen i går gikk det opp for meg at jeg er i en fase av livet der ingenting går over. Ingenting kroppslig. En kvise blir til en stor flekk som blir til en liten flekk med mystisk farge. Et katteklor blir til en stripe som aldri forsvinner. En sommerrynke blir til en høstrynke som blir til en vinterrynke som blir til en vårrynke som blir til en enda dypere rynke neste sommer.

Jeg har så mange vableaktige greier på armen at jeg faktisk mistenker at jeg har spist en parasitt som prøver å komme seg ut gjennom huden på armene men som ikke klarer det fordi huden er så gammel og ødelagt av sol og alder.

I går kom jeg på at jeg har glemt å slanke meg siste uka på grunn av stress på jobben. Men siden romkameraten fra i sommer og jeg skal gjøre noe morsomt snart, blir det helt nødvendig å lynslanke seg de neste ukene. Jeg begynner i morgen siden jeg har spist ganske mange vafler allerede i dag.

Tror jeg skal sove litt siden jeg har hatt mareritt i hele natt om alt jeg ikke rekker å gjøre på jobben min i morgen. Det tristeste marerittet var det der alle de jeg liker på jobben plutselig reiste seg opp og forlot jobben og jeg ble stående igjen og grine blant 5 eldre damer.

---

26.8.12: En forglemmelse

---

Hva slags dag er dette: Søndag. Litt jobb. Mye slækk

---

[--- English summary: Forgot to tell you about my trip to Stellafield. Didn't end up in a car accident. Made to the cabin and back. Fixed the fireplace. Wrote my part of a report. Had a few glasses of red wine. I'm a lazy fat person. I want to be with my children ---]

Kort innpå egentlig. La oss erkjenne at tid ikke nødvendigvis er et lineært fenomen. Dermed gjør det ingenting om livet på www leves fram og tilbake (eller dråpevis hvis vi skal se helt bort fra den lineære måten som vi er enige om at ikke nødvendigvis er riktig måte å betrakte tiden på).

Uka på Stellafield ble akkurat det jeg trengte og måtte ha. For min egen selvfortreffelighets skyld har jeg behov for å oppsummere hva jeg planla og hva jeg foretok meg:

• For det første, så vet den oppmerksomme leser for lengst at jeg ikke ble hjerneskadd i en bilulykke på vei opp eller ned, og det er derfor all grunn til midlertidig å se bort fra påminnelsen om at jeg må ha fletter og bh hvis jeg blir liggende som grønnsak på et hjem for trafikkskadde
• men jeg kan glede alle med at absolutt hele hytta ble vaska
• og peisen ble reparert takket være først feil tube med peisreparasjonsmiddel og deretter riktig tube
• og siden peisen plutselig igjen skal brukes, malte jeg den nokså lyselysegrå
• Jeg skrev to kapitler i rapporten jeg reiste til Stellafield for å gjøre ferdig
• og jeg trente 40 minutter to av de dagene jeg var der oppe
• Og jeg drakk overraskende lite rødvin og spiste overraskende lite dritt
• men jeg så massevis av gamle filmer
• og jeg konkluderte med at det er nesten ikke til å tro hvor god tid jeg har når jeg er helt alene på ei hytte på fjellet ei hel uke
• Jeg konkluderte også med at det kanskje er en dårlig plan at jeg flytter til Stellafield slik jeg bestemte meg for tidligere i sommer

I dag tidlig regnet jeg forresten ut hvor mange penger jeg har hver måned fram til minstepensjonen inntreffer hvis jeg selger meg ut av KV3 og slutter i jobben min og jeg fant ut at jeg har 7500 kroner hver eneste måned. Og da må jeg vel bo på Stellafield for å få det til å gå rundt. Men dette har jeg jo regnet på før når jeg tenker meg om.

Akkurat nå ringte det på døra og jeg tenkte at jeg kjenner jo absolutt ingen mennesker som flyr rundt og ringer på dører på denne øya. Men jeg åpna døra likevel og en søt ung dame spurte om jeg ville kjøpe Dagbladet og det ville jeg selvsagt.

Jeg er blitt veldig lat sammenliknet med i sommer da jeg trente hver dag og syklet hele tiden. Akkurat nå er jeg så lat at jeg ikke gidder å sykle til Statoil for å kjøpe melk og colabrus. Enda jeg har kjempelyst til å drikke kjempestore kopper med kaffe med melk oppi og kjempestore glass med colabrus i hele dag. Dette er rett og slett en ond sirkel siden jeg nå slurper i meg sukkerholdig colabrus som substitutt for den uten sukker som jeg elsker å tylle i meg og så drikker jeg kaffe med pulvermelk.

Skulle ønske at barna mine bodde i nærheten av meg sånn at jeg kunne ringe til dem og spørre om de ville ha middag hos meg eller eventuelt kaffe med melkepulver.

---

25.8.12: Sosialiserer

---

Hva slags dag er dette: Lørdag. Fri

---

[--- English summary: Met with my friends from this summer's island jumping yesterday for a piknik and lots of wine. I'm really bad at doing my job these days ---]

Jeg bør så snart som mulig oppsummere forrige helgs festival men må hvile hodet litt først.

Reunion med øyhoppergruppa i går kveld ble usedvanlig vellykka blant annet takket være det fantastiske regnværet som skremte oss inn på en kafé som viste seg å være kjempehyggelig. Før kafeen og regnet hadde vi en usedvanlig kreativ piknik som jeg hadde fiksa til oss. Og etter kafébesøket hadde vi en impulsiv piknik der vi tok tilbake Plata og drakk opp resten av vinen. På vei til Plata drakk vi forresten opp resten av tequilaen (som det ikke var jeg som hadde fiksa). Det er mulig jeg bare drakk cirka 10 alkoholenheter, men da jeg ikke fant igjen øyhoppergruppa på Melafestivalen, føltes de 10 som cirka tusen og jeg krabbet hjem til senga mi.

Da jeg våkna gikk det opp for meg at jeg har en helg foran meg der jeg kan gjøre nøyaktig ingenting (hvis vi ser bort fra et par skrivejobber).

Ting jeg tenker på denne uka:

• jeg passer ikke til å jobbe på jobben min
• jeg har absolutt ingen ambisjoner i jobben min
• og jeg er ikke flink til å gjøre nerdefabrikkting lenger
• men jeg er blitt flink til å være med på ting som er gøy
• og det var jo høstforsettet mitt
• jeg må bli tynnere fort
• jeg skal ikke mene noe om saken som er avslutta i Oslo tinghus før jeg vet at ingen anker
• jeg tror jeg har en svulst på ryggen, men det er nok bare fett på avveie

---

24.8.12: No worries

---

Hva slags dag er dette: Skremmende optimistisk

---

[--- English summary: Didn't get to ask any stupid questions at Uncivilisation 2012 since they didn't talk about very difficult stuff this time ---]

Jeg tenkte jo at jeg kanskje aldri kom til å komme tilbake fra Uncivilisation 2012 men her er jeg. Festivalen i år var både et eventyr og ikke. Men siden jeg nå var forberedt på å være hun dumme (og feite) norske som faktisk våget å avdekke sin uintelligens helt åpenlyst ved å stille idiotiske spørsmål, så var det selvsagt ingen som sa noe vanskelig denne gangen.

---

17.8.12: Skyggetante på eventyr

---

Hva slags dag er dette: Glad. Optimistisk.

---

[--- English summary: Heading for Uncivilisation 2012. Again: Might never come back ---]

Nerdefabrikken har vært snill mot meg denne uka. Og har avsluttet uka med å definere meg tilbake i skyggetantekroken der jeg skal observere - og ta avstand fra - klatrernes strabaser på avstand.

Nå drar jeg ut på eventyr. Så får verden klare seg så godt den kan. Eventuelt på permanent basis.

La vita è bella!

---

3.8.12: Hey Ho Let's Go. Again

---

Hva slags dag er dette: Særdeles lovende

---

[--- English summary: Goig to Stellafield today ---]

Kort innpå. Sitter i pysjen. Må kle på meg. Skal bære tonnevis med Stellafield-effekter ut i den fine-fine leiebilen. Og så er det Hey Ho Let's Go!

Er forskjøla på en dårlig måte. Ikke sånn kvinnelig rød nese og små, forsiktige nys. Mer sånn tuberkuloseaktig minus blodet. Bortsett fra at blodet er der når jeg våkner om morgenen. Omkring i senga. Fra armene mine. Som er allergiske mot vaskepulver og skyllemiddel. Ikke fra forkjølelsen. Så det er nok ikke tuberkulose denne gangen heller. Men det er jo alltid en mulighet for at mitt innebygde hypokondriapparat jobber på høygear for å finne grunner til at vi absolutt ikke kan returnere til Nerdefabrikken om en ukes tid. Kanskje jeg har en underhypokondriker i meg i stedet for underbevissthet?

Ah! Om 7 timer sitter jeg etter mine beregninger ved vinduet på Stellafield og tenker over mine hyss. Så tynnslitte som nervene er denne sommeren her, blir det sikkert melankolsk, selvmedlidende snufsing og et par elendige dikt. Før jeg tar meg sammen og

• vasker hele hytta
• reparerer peisen
• maler peisen
• og ikke minst skriver to kapitler i en rapport som jeg reiser til Stellafield for å gjøre ferdig
• tror jeg dropper det med å male peisen
• er nok bedre for helsa om jeg gjennomfører mine 40 minutter med daglig trening
• ja. jeg har med alt som skal til
• og så skal jeg drikke vin og se på gamle filmer på kveldene

La vita è bella! På en måte. Og ræva! På en annen måte.

Oi. Hvis jeg kræsjer på vei til fjellet og dette blir det siste jeg noensinne skrev i dagboka, blir det nokså trist. Derfor følgende tilføyelse:

Livet er en lek!
Den som ikke er med på leken, får ikke smake steken!
Storebror ser deg ikke
Og egentlig finnes det ikke noe verre enn kombinasjonen tjukke kjerringer og små føtter
Så jeg bruker kjempestore sko

PS. Og hvis jeg ikke dør i bilulykken og bare blir hjerneskadd, husk at jeg må ha bh og fletter

---

29.7.12: Tildels tilbake

---

Hva slags dag er dette: Bedre enn forventet

---

[--- English summary: Must do some work. And must write a book. The book must include some porn and no stupid sunset in the forest ---]

Har brukt siste uka på å utsette det å komme tilbake til virkeligheten. Den delen av virkeligheten som heter Jobben Min. Men så stupte jeg uti det klokka 0800 i dag tidlig og det gikk helt greit. Så da kan jeg ta litt mer fri.

Begynte på en bok i går som er skrevet på den samme kvinnete måten som jeg frykter at jeg kan komme til å skrive hvis jeg skal skrive om noe som likner det boka handler om. Det ble en slags vekker. Hvis jeg skal skrive bok, skal kjønnsorganbeskrivende ord, banneord og sexrelaterte ord inn i teksten innenfor de første 1000 ordene. Ellers har jeg tapt. Og setninger som 'Bak trærne gled sola ned i horisonten mens gjøken sa farvel til dagen' skal ikke finnes i boka mi. I stedet skal det stå 'Han hadde nok Norges største pikk og da passet det jævlig bra at han visste hvordan han skulle bruke den'. Ja. Vulgært. Men den dagen jeg skriver ei bok, er jeg helt avhengig av at noen kjøper den. Og banning og sexrelatert innhold selger tror jeg.

Nå leste jeg nettopp på Twitter at VG har en artikkel om utseendefokusert blogging i dag. Og da kom jeg på at jeg kanskje ikke har vært verbalt utseendefokusert nok den siste tiden. Men for å berolige en eventuell leser kan vi si det sånn at jeg har ikke unnlatt å være verbal om eget utseende fordi jeg er så avmagret at jeg nesten ikke klarer å skrive.

Illustrasjon i dag: Pianoet. Som jeg fant igjen i stua siste uka. Vi hadde savnet hverandre veldig

---

22.7.12: Too much information

---

Hva slags dag er dette: For ett år siden hadde det ennå ikke skjedd

---

[--- English summary: Had a great time first at Roskilde Festival and then at the Faroe Islands. Am now watching the memorial service for the July 22 incidents. Being an ex church goer I know all the hymns and liturgical chants; rather disturbing ---]

Litt absurd å oppsummere to ukers eventyrferie mens minnegudstjenesten for 22. juli surrer i bakgrunnen. Sånn er livet også.

• Årets festival var blant de bedre
• Høydepunktene 3xCalifornia; #TrashTalk, #Devildriver, #MachineHead og 1xBerlin; #Kalkbrenner #rf12 (klippet fra Shamangran på Twitter
• Festivalværet var også blant de bedre værtypene
• Færøyene var fabulous
• Absolutely fabulous
• Har kjørt båt, tog, båt, båt, tog og båt
• Klimavennlig ferie!
• Høyt oppe og langt nede, fysisk og mentalt
• Har kjørt båt i oljefelt og grotter
• Har drukket tequila morgen og kveld
• Har grini en del i Aarhus
• Har egentlig ikke ledd så mye, men det er jo ikke rart

Tror København with a mission kledde oss veldig godt. Kanskje jeg bør skaffe meg en jobb i København og være der with a mission forever. Etter to dager blant sykkelbanditter og christianitter, var mission completed og utenfor KV3 står nå denne:

Og alle hjerter gleder seg så mye at jeg straks gikk til innkjøp av en gul venn til den svarte christianitten slik at alle hjerter kan glede seg samtidig på tur overalt på Hippiehalvøya.

Ok. Det er ok at de har minnegudstjeneste for 22. juli i dag. For det finnes vel ikke noe tristere enn en fullsatt kirke som synger Salige er de fattige i ånden. Når kamera sveiper over publikum - eller gudstjenestegjengerne - kan jeg imidlertid ikke se noen som er helt på kjøret. De som har havna helt på kjøret vil sikkert ikke gå i kirka eller så får de ikke lov.

På bildet: Idyll i Saksun

Jeg skal på minnekonsert med fine jenter i kveld. Tipper at det blir akkurat nok for meg. I hvert fall hvis Bjørn Eidsvåg synger den der Eg ser. Og det gjør han nok.

Leide en film i går; The Time Traveler's Wife. Hadde lest boka. Men det er såpass lenge siden at det tok litt tid å komme inn i hva dette egentlig handla om. Men da jeg kom inn i det, klarte jeg nesten ikke å komme ut av det igjen. Og jeg er der fortsatt etter å ha sett slutten i dag morges. Det er første gang jeg har klart å identifisere meg med et fradødd barn på film uten å fnyse og uten å tenke at dette var da veldig overdrevet. Så du kan si jeg fikk meg et par timer nesten gratis terapi. Som selvsagt virker fryktelig egosentrisk på en dag som denne. Men tror det jeg har lært av dette siste året er at et liv er et liv og at alle tapte liv er uoverkommelige

I tilfelle noen lurer på det: Jeg tror ikke noe på at kjærligheten er sterkere er døden. Døden er alltid strerkest. Og for alltid. Sorry. Neida. Jeg er ikke ekspert på død helt generelt. Jeg men er ganske erfaren i kategorien fradødd barn.

På bildet: En glad, snill og oppmerksomhetssøkende ny venn et sted på Færøyene

---

2. juli 2012: Happy Birthday Julie

---

Hva slags dag er dette: Soooool!

---

[--- English summary: My daughter has her birthday today ---]

Det er nesten ufattelig hvor lite 40 minutter daglig trening gjør for kroppen min. Men antar jeg får valuta for strevet når det viser seg at de musklene som har erstattet fett, og dermed sørget for at vekten har økt i stedet for å minke, forbrenner uanstendige mengder alkohol under festivalen denne uka.

Så får det vel ikke hjelpe at Det Jævla Skjørtet fortsatt sitter som ei slangeklemme. Ja. Jeg la inn den informasjonen for å glede folk som liker at andre er feite, folk som mer eller mindre lever av å velte seg i andre menneskers fett.

• Antall sosiale eventer deltatt på denne helga: 4-5 (cava med Barna, thai-ohoi med Sønnen, fransk drop-in via facebook kombinert med absurd konsert i Gamlebyen, lang lunsj i KV3 søndag)
• Antall sosiale eventer som gjenstår før det som på Twitter heter #RF12: 2 (øl med kule, intelligente venner og lunsj med Kvinnen i mitt liv
• Antall kilo fortsatt mulig å gå ned før festivalen: 2
• Ja. Jeg er optimist
• Grad av klar-ferdig-gå-følelse i forhold til avreise til Roskilde: 0,1 (har funnet fram 2 stk caps)
• Grad av frykt for at tyver leser dette og bestemmer seg for å rane KV3: 0
• Vi har in-house kattevakt med lang fartstid i treningsstudio

Tror jeg skal spe på denne dagen med litt træsh-tv. Og ser at jeg kan velge mellom å se en australsk-fransk-amerikansk thriller fra 2001 og å leie noe fra kabel-tv-selskapet eller kjøpe noe fra i-folka.

---

29.6.12: 24 minus 3 dager

---

Hva slags dag er dette: Glad og tjukk. Eller brun og blid om du vil

---

[--- English summary: none ---]

I dag er Datteren nøyaktig så gammel som jeg var da hun ble født. Det lukter sjampanje med de kjære barna.

Har i anledning dobbelt-så-gammel-som-datteren-dagen kortet ned dagens treningsøkt til kun det grøvste (mage og overarmer) og skal innlede sjampanjedagen med det jeg håper er sjampanjelunsj oppi gata her. En utsettelse av hagesjampanjen jeg hadde planlagt i går.

Vel. Selvsagt skal jeg ikke egentlig drikke sjampanje i dag. For jeg har ingen kald flaske og har ikke penger til å kjøpe sjampanje på byen. Cava blir det nok.

Hører på Elvis og er litt fornærma fordi en kompis i nabolaget insisterte på at Elvis borti gata her ikke likner på den ekte Elvis i det hele tatt. Faktisk så er kompisen i nabolaget såpass ofte uenig med meg at jeg mistenker ham for å være uenig av prinsipp. Så fra nå skal jeg være enig med ham uansett hva han sier. Så tenker jeg han kommer til å slite.

Har veldig lyst til å pakke bæggen til neste ukes eventyr allerede nå. Men da har jeg ingenting å gjøre i helga, så jeg må vente litt.

Stopp. Ingenting å gjøre i helga?

• Antall arrangementer invitert til i dag (fredag): 4 (sjampanjelunsj, konsert på dagtid, happy hour på Frogner og mitt eget arrangement på Oslo Vest med barna)
• Antall arrangementer invitert til i morgen: 4 (vin og pakking hos Teltnaboen, thai-o-hoi med thaivenninne, sommerfest hos fransk bekjent og muligheter for kvinner på randen med Eddie og Teltnaboen)

Fy faen jeg er populær!

Og tynn!

Neida. Kødda. Bare populær!

Og ikke så brun som forrige uke.

---

28.6.12: Jøss

---

Hva slags dag er dette: Denne dagen gikk veldig fort

---

[--- English summary: Time is running away from me. But I wrote a poem today. And drank too many beers yesterday. And had pizza afterwards. Damn it, how will I ever fit into my new skirt - from now on named That Bloody Skirt ---]

Skjønner ikke hvor det blir av denne uendelige strømmen av fritid som jeg har lagt opp til.

Jeg har selvsagt ikke funnet fram esken på loftet som jeg skulle rydde i. Jeg kommer selvsagt ikke til å finne den fram i det hele tatt. Det var et nattlig innfall.

Har begått et slags dikt i dag. Som kommer til å framstå som genialt når jeg tar det fram igjen om noen uker. Det er et slags bestillingsverk.

Ja. Jeg er hun som folk bestiller dikt fra.

I anledning sol og sommer havnet vi solid på øl i går. Og deretter på take-away-pizza. Fy faen. Det var så ikke planen.

I anledning et hyggelig, nokså nytt bekjentskap har jeg tenkt å vralte pizzakroppen opp bakkene til et lite hageselskap i kveld. Ikke si det til noen. Offisielt er jeg på vann-og-vannmelonvogna fram til Alle Festivalers Mor.

Klokka er snart Derrick og det er bare så vidt jeg rekker en kort treningsøkt i dag. Men er likevel toppmotivert for å rekke den treningsøkta. Siden jeg prøvde Det Jævla Skjørtet i dag - med en trang truse inni - og det sitter fortsatt som ei slangeklemme.

Jeg vet om noen som elsker å lese om at andre mennesker er feite. Det er derfor jeg lager et poeng av Det Jævla Skjørtet. Så får det ikke hjelpe at hun som liker aller best at jeg er feit og mislykka, kvepper til hver gang jeg kaller skjørtet for 'jævla'.

LATER. MUCH LATER

Tror jeg bør få meg en jobb så fort som mulig. Tilbringer uendelig mye tid med å se på triste videoer og bilder på internætten og hver seanse kulminerer i at jeg beslutter at alt er meningsløst. Som om det var noe jeg ikke visste fra før.

Har jeg allerede en jobb? Joa. På en måte. Men etter at jeg fikk brevet om lønnsoppgjøret i dag, tenker jeg kanskje at det kan finnes andre der ute som vil gi meg mer enn 800 kroner måneden for å påta meg arbeidsoppgaver jeg aldri har bedt om.

---

27.6.12: Natta

---

Hva slags dag er dette: Dagen i dag har for så vidt ikke begynt ennå fordi i går ikke har slutta

---

[--- English summary: My dream has always been to be awake all night ---]

Hadde visst egentlig ingenting å melde. Men jeg har alltid drømt om å ha masse fri sånn at jeg kan skrive på nettene når verden sover.

Når jeg har sovet litt denne natta skal jeg hente en eske med gamle papirer på loftet. På toppen av esken ligger et brev som jeg denne gangen skal klare å la være å lese. Fordi akkurat det brevet er årsaken til at jeg aldri har kommet meg gjennom esken med papirer. Det er et hjerteskjærende brev. Men til avsendernes forsvar må jeg noen ganger tenke at de nok egentlig var analfabeter. Skulle ønske jeg kunne spørre noen om det stemmer at de var analfabeter. Men da kommer jeg helt sikkert til å nevne brevet, og så kommer den jeg spør til å komme direkte over i forsvarsposisjon og så får jeg ikke vite sannheten likevel.

Mange av ryddeprosjektene mine har gjennom tidene strandet fordi den bløthjerta delen av meg har velta over i sentimentalitetsgrøfta mens den praktiske delen av meg har vært fryktelig opptatt av hvilken metode jeg skal bruke for å systematisere det jeg rydder i. Men nå, i et anfall av klarsyn, har jeg besluttet at jeg skal gå gjennom hele esken bare for å se om det finnes noe der som på en eller annen måte kan berike eller belyse tilværelsen min. Føler at dette kan bli en god strategi.

---

26. juni 2012: Middelalderdommens lyse sider

---

Hva slags dag er dette: Vel. Grei.

---

[--- English summary: People tend to touch middle aged women because it would never be mistaken for a feeling us up thing. Went on a boat trip with the people who are my colleagues when I actually work. I am depressed. And fat. Even though I work out every day because I need to fit into my festival outfit next week ---]

Jeg simpelt hen elsker å lalle meg bort (og jeg simelt hen elsker å skrive simpelthen i to ord). Og tolkninger er en av de flotteste formene for lalling jeg vet om. Men når det kommer til tolkning av samfunnets håndtering av middelaldrende kvinner, vil jeg si at jeg er noe i nærheten av klarsynt. Og det må man jo nesten være for å overleve som usynlig; ellers blir man trampet i hjel av jevnaldrende og eldgamle menn flankert av yngre kvinner på vei inn i en framtid som er så lys at de helst bør bruke sveisemaske.

Dagens lalling dreier seg om berøring. Det er helt ufarlig å berøre middelaldrende kvinner. Og den lyse siden av dette, er at folk tar på meg hele tiden uten at de vet det. Det som i gamledager kunne tolkes som invitter eller til og med overtramp, kan i dag tolkes som Hei lille venn! Oi, der sto det en usynlig person gitt! og Du er sannelig en klok, gammel dame!

En annen tolkning er at alle har behov for å gni seg inntil andre mennesker nå og da. Fordi vi dør uten hudkontakt. Og da er det flott å gni seg inntil mennesker som er usynlige. Ergo får jeg nesten mer kroppskontakt nå i skyggetantetilværelsen enn noen sinne tidligere. Hvis du trekker fra all sexen selvsagt. Jeg velger i denne betraktningen (lallingen) å se helt bort fra de mennene som velger å se bort fra en kvinnes alder så lenge puppene er store. Jeg tar generelt avstand fra menn som ikke ærlig og redelig kan si Unnskyld, kan jeg få klemme litt på puppene dine? Alle som kjenner meg, vet at jeg aldri ville blitt fornærmet av et slikt spørsmål. Jeg har en nesten overveldende empati med menn som ikke får klemme på pupper.

Helt uten sammenheng med ovenfor nevnte middelalderske økte kroppskontaktnivå, er båtturen med Nerdefabrikken nå tilbakelagt uten store skandaler.

• antall korrekte, joviale fabrikkansatte som deltok på turen: 6
• antall ukorrekte, frekke egentlig fabrikkansatte som deltok på turen: 1 (jeg)
• antall alkoholenheter inntatt blant de korrekte, joviale: 24 (4 på hver, 2 drakk 6 enheter hver og 2 drakk max 2)
• antall alkoholenheter inntatt bland de frekke: 7
• så det kunne ha vært langt verre
• spiste 1/2 pose twist og 3/4 pose p-gull mens de korrekte, joviale delte noen bokser med lyserød torsk (reker)
• og jeg tror vi hadde det nokså hyggelig
• men jeg kjenner at det er 2 måneder til jeg skal bry hodet mitt med nerdefabrikktanker
• hvis jeg ikke plutselig vinner i lotto og må bry hodet mitt med å skrive et rørende oppsigelsesbrev
• et brev som alle blir glade for fordi det akkurat er noen som fortjener kontoret mitt (og lønna mi) mye mer enn jeg gjør
• girl power er faktisk det eneste som sørger for at jeg fortsatt er fabrikkansatt

Uuups. Her sitter jeg og laller igjen. Mens jeg egentlig er ferdig antrukket til dagens treningsøkt. Det er nesten skremmende hvor automatisk jeg bare trener hver eneste dag for tiden. Og minst like skremmende at jeg blir tjukkere og tjukkere for hver dag. Jeg våger ikke engang å prøve skjørtet jeg driver og trener meg inn i. Faen og.

PS. Jeg er deprimert. Jeg vet det fra nokså sikre kilder. Og takket være at jeg maler vegger i KV3 cirka 1 time pr dag, så holder sinnsstemningen seg godt under kjellerhøyde. Fordi jeg ikke klarer å åpne et malingsspann i KV3 uten å tenke på det forferdelige som skjedde forrige jul. Shit. Nå begynner jeg å grine igjen. Jeg har bare lyst til å reise opp til Stellafield, klatre opp på et fjell og stå der og hyle til jeg er ferdig. Men det får vente til høsten når alle turistene har reist ned fra fjellet og er tilbake i de kjempeviktige jobbene sine.

Mellom deg og meg: Jeg må kaste opp når jeg tenker på at det bare er 2 måneder til jeg må tilbake til jobben min.

---

25.6.12: Reality bites. Muligens

---

Hva slags dag er dette: Forventningsfull

---

[--- English summary: none ---]

Skal ha noen timer med virkeligheten slik jeg pleide å kjenne den i dag. Først et møte med supergutta fra Nerdefabrikken. Deretter ut på havet med deler av Nerdefabrikken. Hvis været holder, antar jeg. Hvis været ikke holder, skal jeg dra hjem til Hippiehalvøya og fortsette lediggangen som om ingenting hadde skjedd.

Er sjokkert over minst 2 ting den siste uka. 1) Hvordan kunne jeg finne på å kjøpe meg et festivalskjørt som var så til de grader nesten litt for trangt? og 2) Hvor mye mer enn 1 time hver dag må jeg kjøre valketrening for å få på meg det nesten litt for trange skjørtet?

På de positive siden: Trening i de mengdene jeg kjører (40-60 minutter daglig) har nok aldri skadet noen. Snarere tvert imot vil jeg anta.

På den trivielle siden: La inn en slags teller på Grana.no forrige uke. Den viser at KV3 på www er mer eller mindre det som var planen da vi startet opp i 2001; min egen oppsummering av den uendelige monotoniteten som livet består av supplert med et og annet avvik; ment kun for de som i gamle dager hadde en tendens til å lure på hvordan livet artet seg i HP23. Det er fortsatt kun et par mennesker som lurer på dette; dermed er det ingen grunn til å legge bånd på seg selv om vi er på www.

Det er stille fra nakenferievennefronten denne uka. Noe som garantert betyr at de er lei av meg. Noe som er helt ok.

Nå gjenstår å finne en strategi for Alle Festivalers Mor, en strategi som kan sikre at jeg kan få kjørt huet mitt litt på egenhånd. Det som pleier å funke, er å være så full at ingen orker å være sammen med meg. Alternativt kan jeg være hyperaktiv slik at ingen orker å være sammen meg. Eller enda mer alternativt kan jeg plukke ut band som er så fryktelige at ingen orker å være sammen med meg. Eller jeg kan ligge på hotellrommet og drikke bacardi breezers til det er så sent på kveld at jeg ikke finner igjen noen jeg kjenner når jeg ankommer Dyrskuepladsen. Vel. Ingen av de kjære barna skal på Roskilde i år, så det er fritt fram for bad behaviour

Herregud, hun er ikke så jævlig kul at hun behøver å finne på ting for å slippe å være sammen med oss! sier du nå. Og du har helt rett. Det triste er at de som tar dette til seg, ikke er de som burde gjøre det. Roskilde uten TT og Gruff ville for eksempel være nokså trist.

Shiiit. Må få på meg noen klær og pakke forhåpenligvis-båttur-bæggen.

---

21.6.12: Prøver å komme i gangs

---

Hva slags dag er dette: Trøtt. Glad

---

[--- English summary: Making lists of things to do when I actually have nothing to do ---]

Lediggang er relativt krevende. Våkner med en indre liste over alt jeg må rekke i dag. Kjøpe 3 liter maling. Se 2 episoder av Mad Men. Snakke med jobben min på telefonen. Huske å være ute i sola minst én time.

---

20.6.12: Enda mer tilbake

---

Hva slags dag er dette: Sola skinner i hvert fall

---

[--- English summary: I prefere one-dimensional men and have several good advises on how to make sure your man stays one-dimensional. The advises include plenty of sex, boose, really loud music and sexy underwear. In addition you must ensure good food and clean clothes. And make sure to avoid potentially serious conversations by distracting the man or falling asleep. Except from this; must get in touch with my children today ---]

Sov bort ganske mye av den første dagen hjemme i KV3 etter nakenferien.

Rakk kun dette:

• innkjøp av planter til grekifisering av utearealet. Relativt vellykka om jeg får si det selv
• drink med egentlig ikke så nær bekjent som jeg traff på butikken
• grilling av feit fisk
• besøk av øyhoppingreisefelle som spiste grilla feit fisk men som hadde begynt å trene og ikke ville drikke øl
• 2,5 episoder av Mad Men
• en maskinvask med ferietøy
• tur i sola

Rakk ikke dette:

• lesing av jobb-e-poster og telefonering med Nerdefabrikken
• vektlegging av sunt kosthold
• måtehold i forhold til sjokolade egentlig innkjøpt til de kjære barna
• telefonisk kontakt med de kjære barna

Men i dag skal jeg:

• åpne jobbmaskina og svare på e-post
• sjekke hvordan det egentlig ligger an med prosjekter jeg for så vidt har ansvar for
• ringe til jobben min
• trene i treningsstudio med favorittinstruktøren
• opprette kontakt med de kjære barna
• drikke øl i hagen

Du kan kanskje påpeke at jeg er en over middels dårlig mor som reiser bort veldig lenge og deretter glemmer å ringe barna når jeg kommer hjem. Men det hele er forebyggende. Jeg må være uthvilt nok til å tåle å erkjenne at de egentlig ikke har merka at jeg har vært borte og faktisk ikke har tid til å treffe meg nå når jeg er hjemme igjen.

Tror dette at dagens ungdom ikke har tid til dagens foreldre skyldes at vi lever i et grisete, kvalmende, rikt land. Dersom vi hadde vært fattige, ville barna ha bodd hjemme hos meg. Eller de ville ha sittet på trappa innhule av sult når jeg kom hjem. Og jeg ville selvsagt aldri reist bort i det hele tatt hvis jeg ikke tilhørte en motbydelig rik kultur (selv om en måned i nakenlandet strengt tatt ikke koster mer enn 2100 kroner for flybillett, 600 kroner for båtbillett, 2400 kroner for rom og noen få kroner til mat og øl og sånt).

Jeg kjenner flere som sier at barna deres elsker å besøke dem og at barna deres er sammen med foreldrene så ofte de kan. Og tror dette enten er a) løgn eller b) uttrykk for at foreldrene aldri gir barna cash - slik at barna må ta ut foreldrestøtten i naturalia. Jeg gir cash. Så mye jeg klarer.

Hører på Katie Meluas Closest Thing To Crazy og kjenner at jeg er et av de mest kyniske menneskene jeg kjenner. Jeg kjenner forresten 82 mennesker nå. Har gått gjennom adresselistene mine og skrevet opp alle jeg skal invitere i bursdagen min når jeg skal feire den om noen år. Etter mine beregninger kommer cirka 50 av de 82 i bursdagen - siden jeg har bursdag midt i ferien og siden mange av de 82 rett og slett aldri i verden kommer til å kaste bort ett døgn på å vrøvle med meg på Hippiehalvøya. Men læll da. 50 er akkurat så mange som det er plass til i KV3. Da får 20 av de 50 sitte. Og jeg kjenner cirka 20 som må sitte på fest fordi de er a) late b) gamle c) feite eller d) bare glade i å sitte stadig vekk.

The Closest Thing To Crazy ble sunget i et bryllup jeg var i for noen år siden. Uka før bryllupet spurte jeg bruden Elsker du ham? Og hun sa Kutt ut da! Og ett år senere var de skilt. Selvsagt. Bare brudgommen spurte meg om dette da jeg giftet meg en gang. Og jeg svarte Jada. Og en stund senere var vi også skilt.

Det ble nokså klart gjennom lange samtaler på båter og klubber og barer i Nakenlandet at jeg har svært upassende preferanser vedrørende menn. Jeg liker dem jævlig hotte og éndimensjonale! sa jeg. Og reisefølget sa Du kødder! Og jeg svarte Nei. Menn skal være hotte og tause og enkle å ha med å gjøre!

Så kan du kanskje si at jeg sjelden har kommet nær mine uttalte preferanser når jeg har valgt menn. Og da må jeg bare vedgå at desperasjon og frykt har ledet meg på villspor flere enn én gang. Men flere av dem har likevel vært jævlig hotte. Og siden jeg aldri hører etter når folk snakker, så har jeg opplevd dem som rimelig éndimensjonale også.

For å klare å oppleve folk som éndimensjonale, har jeg noen enkle grep:

• vær ekstremt opptatt av sex
• lag veldig god mat
• vask tøy
• kjøp masse sexy undertøy (du behøver ikke å bruke det, du skal bare vise det fram)
• velg en mann som drikker plenty med alkohol (hver helg holder ikke)
• spill veldig høy musikk (hver dag, ikke bare i helgene)
• led alle potensielt alvorlige samtaler over i Skal vi ta en øl? Vil du høre på Slayer nå? Se på denne du!
• eller sørg for å sovne tidlig på kvelden. Flerdimensjonale menn begynner gjerne å kjøre huene sine sent på kveld, ofte etter en skuffende fotballkamp
• gi mannen rett hvis han gir uttrykk for at han vil diskutere noe, diskusjoner kan ofte bringe fram dimensjoner vi ikke ønsker
• sørg for at han fortsetter med å være jævlig hot, enten ved aktiviteter eller ved selvsuggesjon
• prøv å holde deg jævlig hot selv også, ellers stikker han kanskje på tross av maten, sexen, spriten og den høye musikken

Du kjenner meg. Derfor sier du nå Bull Shit Me. Og jeg sier Luk Røven. Og så er vi i gang. Livet er en lek. Den som ikke er med på leken, får ikke smake steken.

Oooooh I'm so back!

---

19.6.12: Tilbake

---

Hva slags dag er dette: Brun kropp. Nesten hvit dag

---

[--- English summary: Spent 4 weeks in Greece ---]

Til den det måtte angå:

• Festen tok aldri slutt, et fryktelig avvik fra opprinnelig plan
• Ny hudfarge, muligens den fargen jeg er genetisk disponert for å ha
• Har gått 25 mil - som er cirka 25 færre mil enn jeg planla å gå. Men de nye joggeskoa gjorde definitivt jobben sin
• Denne kvinnen har badet i dypt vann fra seilbåt; sannsynligvis det største skrittet jeg har tatt i nyere tid (siden jeg ikke egentlig kan svømme)
• Bikini er det nye antrekket, for første gang siden cirka 1980 tror jeg
• Fått nye vænna med vanskelige navn som betyr sånne ting som kjærlighetsguden og den lille gylne
• Men vi kalte dem enklere ting som Gud, Hans, Banksjefen og Jimi
• Fått mange nye navn selv, det jeg liker best er Tree (amerikansk forenkling av Gran). Veldig krevende å prøve å forklare utlendinger at det ikke er noen grunn til å lære seg å uttale fornavnet mitt siden jeg aldri bruker det selv. De fleste har insistert på å si Jourooooon og Joren og sånt
• Har ikke fulgt rettssaken som pågår i Oslo
• Leste 2 bøker på 4 uker, enda planen var å lese cirka de 4 jeg hadde med meg og cirka
  10 jeg skulle kjøpe underveis

  
  

• Likte veldig godt The Particular Sadness of Lemon Cake av Aimee Bender, mens Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant var morsom men irriterende barnslig oversatt
• Har ikke tenkt på Nerdefabrikken i det hele tatt, med unntak av noen få elektroniske postlesningsseanser
• Skal ikke begynne med å tenke på Nerdefabrikken nå, med unntak av noen presserende oppgaver som må gjøres i dag
• I dag? Å! Nei! Vær så snill!
• Har sett fryktelig masse blomster og besluttet at så straks blomstermannen åpner utsalget oppi gata her, så skal jeg kjøpe alt som kan se ut til å klare å overleve i KV3s utearealer
• Feriebudsjettet ble på en måte sprengt, men ikke helt sprengt. For eksempel kan ikke 300€ i hotellkostnader på 1 måned sies å være spesielt grensesprengende
• Øyhopping er litt meg. Og litt ikke meg
• Syros er øya si. Og Rune er mannen som tok oss med til Kini beach
• Folegandros er yndig og vi ble kjent med en god del av øyas 600 innbyggere
• Brosjyren om Milos anbefalte et besøk på en kafé med en eldgammel jukeboks. Og plutselig var vi på kafeen ved en feil

  
  

• Utendørskino er nå noe av det kuleste jeg vet. Selv om filmen brått tok slutt på grunn av tekniske problemer
• Det er nesten ikke grenser for hvor sent på kveld det går an å beslutte at det er på tide å ta taxi til byen
• Byen er ikke akkurat en by, mer en gate som krysses av en annen gate
• Det går an å finne et sydhavsparadis på en øde strekning langs Egeerhavet. Mer sjokkerende er det å finne en vaskeekte rave-DJ som er selvutnevnt Exotic Barman midt i sydhavsparadiset
• Grekere orker egentlig ikke å diskutere politikk. Rettelse: Grekere som jobber med turisme, orker egentlig ikke å diskutere politikk
• Det holder ikke å dra til Hellas og bruke masse penger for å redde gresk økonomi; du må be om kvittering hver gang du bruker penger - siden det ikke er den svarte økonomien vi har lyst til å redde
• Jøss. Veldig politisk korrekt der
• Tror jeg må sove litt før jeg avslutter oppsummeringen av My Big Fat Greek Holiday
• Glemte noe viktig: Grekere er jævlig hotte. Mange av dem

---

19.5.12: Yabadabadoo

---

Hva slags dag er dette: Jippiiidagen

---

[--- English summary: Some people never make mistakes and they certainly wouldn't dream about not reading a letter from the waste management company. I should sleep, but I'm awake. Have prepared a travel kit with spices. But still haven't packed for my trip south. Found 75 euros around the house. Can now pay for bus, ferry and a couple of beers ---]

Lurer på hvordan det er å være en sånn person som gjør bare riktige ting. Sånn at når noen reiser bort og legger et brev fra renovasjonsselskapet på bordet, så kommer eden personen aldri i verden til bare å drite i brevet. I stedet kan vi være sikre på at klistremerket (Hent meg!) som skal settes på den gamle søppelkassa kommer til å være på plass før sola går ned. Muligens kommer en hårføner til å være involvert, for på baksiden av klistremerket har jeg sett at det står at det kan være vanskelig å feste det på vått underlag.

Cirka halvparten av de folka jeg kjenner hadde driti fullstendig i hele greia. Både brevet og klistremerket. Og så hadde vi sittet der med søppelkassa i postkassa for å si det sånn. Vi hadde sikkert kommet til å kaste søppel i den gamle kassa i fylla også.

Cirka en fjerdedel av de folka jeg kjenner hadde bestemt seg for ikke å drite i hele grea, men så hadde de glemt hele brevet. Eller rota det bort.

Cirka en sjettedel av de folka jeg kjenner hadde bestemt seg for at det der får noen andre ordne opp i.

Den siste tolvtedelen av folka jeg kjenner hadde aktivt fått noen andre til å orde oppi dette med at hele gata skal få nye søppelkasser.

Siden jeg likevel er våken når jeg egentlig skulle sove, prøver jeg å holde meg våken til klokka er akkurat så mange at jeg kan sjekke inn på flyet mitt og finne et sete jeg kan sove i i cirka 4 timer før jeg finner en sofa jeg kan sove i i cirka 6 timer. Og du kan forestille deg hysteriet inni meg idet jeg logget meg inn hos flyselskapet nøyaktig 24 timer før avreise og fikk beskjed om at jeg ikke finnes. Så leste jeg den bittelille skriften - fontstørrelse cirka 7 - og innså at jeg må vente til det er 22 timer til avreise.

Nå kan du kanskje påpeke at jeg ser ut til plutselig å ha blitt hun som ståker veldig mye med å skulle reise bort. Da bør jeg kanskje fortelle at bortsett fra at jeg i natt sto med en papirtrakt og fylte pepper og grillkrydder i en reisekrydderboks, så har lite skjedd på pakkefronten foreløpig. Men da jeg lette etter kvitteringen til Sønnens headset (som er stjålet), fant jeg et lite syltetøyglass med 40 euro oppi. Litt senere fant jeg en veske med 35 euro oppi. Så du kan vel si det sånn at jeg allerede har penger nok til bussen (5 euro) og båten (45 euro, business class) og cirka 8-10 øl eller 2 øl og litt mat. Men da har jeg ikke penger til taxi.

55 minutter til jeg kan sjekke inn. Kaffe. Jeg kunne jo like gjerne sovet nå i stedet for å holde meg våken til jeg kan booke et sete som jeg kan sove i.

---

12/13.5.12: Natta

---

Hva slags dag er dette: Bra

---

[--- English summary: I'm awake. Thinking about the Med and Bobby McGee lyrics ---]

I går hadde jeg akkurat en sånn kveld som jeg drømmer om å ha hver kveld. Etter samtaler i vinduskarmen og et par flasker vin, danset jeg alene til Harry Belafonte midt på natta. Og nå er det natta igjen og jeg er våken igjen. Og egentlig vil jeg sitte i bakgården (hagen?) med levende lys og se på hagegardina jeg rigga opp i dag fordi jeg nå engang hadde kjøpt den og ville se hvordan den funka. Men jeg tror det er for kaldt. Likevel, det kan jo ikke skade å prøve. Kan ta med kaffe.

Snart drar jeg. Og jeg har akkurat regna ut at jeg ikke kommer til å ha penger til mat mer enn de 2-3 første dagene. Så du kan regne med at jeg blir skremmende tynn innen jeg er tilbake i den norske sommeren.

Selvangivelsen min tok noen timer i dag men blir litt finere i år enn i fjor tror jeg. Sånn at jeg ikke må på fattigkassa uti oktober.

Har satt meg fore å lære teksten til Me and Bobby McGee siden jeg trener vekter til den. Og ble ganske overraska da jeg faktisk fikk med meg hva den handlet om. Syntes først at en av setningene var veldig bra. Men så har jeg tenkt litt på hvor ulogisk den er:

But I'd trade all of my tomorrows for just one yesterday

Ikke engang jeg vil bytte bort hele framtida mi mot én dag fra fortiden. For da ville jo det hele være over og den dagen ville jo ikke vare evig akkurat. Men skal tenke litt mer på det.

---

11.5.12: Effektiv

---

Hva slags dag er dette: Fredag. Heldigvis

---

[--- English summary: I'm not embarassed to tell people I watch way too much television. But my man eating days are over ---]

Tok nettopp en test som avslørte at jeg har sett for mange tv-serier. Men så er jeg da heller ikke en av disse som sitter i selskapslivet og skryter av at jeg aldri ser på tv. Jeg legger vel heller vekt på å være hun som ser på alt, inkludert en del slum-reality. Og takket være slum-reality-tittinga, kan jeg helt uten problemer diskutere med den yngre generasjonen for eksempel hvem som er kjekkest eller dummest i Paradise Hotel (hhv Tommy og Christina) og hvem som bør vinne American Idol (fine-fine-fantastiske Phillip Phillips). Jeg vurderer vel egentlig å adoptere Phillip - bortsett fra at allerede har flotte, kjempestolte foreldre. Vel. Du kan vel fryde deg over at jeg i det minste ikke vurderer å gifte meg med guttungen.

Min tid som man eater er definitivt over. Så la oss alle fryde oss over at det var tider da boltring i fruktfatet tok mer enn nok tid og at vi har gått videre i livet og nå konsentrerer oss om gulvmaling og porselen. Men dog ikke gardiner. Ett sted går fortsatt grensen.

---

10.5.12: Gratulerer med 150-årsdagen

---

Hva slags dag er dette: Tja

---

[--- English summary: I have a cold and I am allergic to pollen and still some. Feel like I'm 150 years old ---]

---

Et par dager i fatle ble til tre dager i fatle som kulminerte i et slags 150-årslag der en forkjølelse-pollen-kombo slo ned som lyn fra rave-flekkete tak eller noe sånt.

7.5.12: Definitivt et avvik

---

Hva slags dag er dette: Uæææææ

---

[--- English summary: My arm hurts ---]

Det er besluttet at høyre arm har to valg: Et par dager i fatle eller førtidsamputering. Nå pågår computer aided (datamaskinassistert) jakt på tv-programmer som kan fylle dagen.

Natten var for øvrig svært innholdsrik. Det viste seg (i en drøm) at ferien jeg hadde gledet meg så lenge til, var over nesten før den var begynt. Liggende i en hotellseng med ubegripelig lys hudfarge tenkte jeg først at hele ferien var en drøm. Deretter tok jeg fram flybilletten og fant ut at det var 5 uker til hjemreisen. Lykke.

Moralen - eller drømmetolkningen - er at det kan bli for mye forhåndssnakk om tross alt tidsavgrensa hendelser. På tide å leve i nuet. Med fatle.

Dagens illustrasjon er Janes saronger fra naborommet i Prokopios. Selvsagt en type forhåndssnakk det også. Men jeg blir alltid glad av å se de skjerfene fordi de minner meg om to bra ting på én gang; livet der ute og livet her hjemme.

PS. Sønnen har fått dress; hujedamej

---

6.5.12: Mindre og mindre avvikende

---

Hva slags dag er dette: Familieselskapsdag

---

[--- English summary: I am now to such a degree middle aged that I mostly spend time yelling at my colleagues, do the laundry, sleep or visit my doctor. Still. Last weekend I had some tequila and fell a sleep in the dog's bed on the floor and woke up the next morning only to realize that my blue dress is of excellent quality; I felt like Patsy in Absolutely Fabulous ---]

Jeg er så middelaldrende nå at jeg for det meste

• er på jobben og kjefter og er sur
• vasker tøy jeg skal ha på meg når jeg skal på jobben
• sover
• eller går til legen

Selveste Fastlegen tar det med et smil og sier jeg er søt når jeg har

• pollen
• hetetokter
• og skulderkreft

Men Selveste Fastlegen vet at han må late som om han tar meg litt alvorlig, så nå har jeg tabletter mot pollen og skulder og henvisning til lysbilder av skulderen og til symptombehandling hos fysioterapeuten. Men det med hetetoktene skal vi ikke ta så tungt ennå. Og nå er det faktisk ett døgn siden sist. Kanskje det ikke er hetetokter, men bare forskningsformidlingstokter jeg har fått.

Robbie-dietten går ganske bra om jeg får si det selv. Og forrige helg fikk jeg i meg alle alkoholenhetene jeg burde ha spredd utover cirka én måned på Robbie-dietten. Og nå er jeg tilbake i Høre-på-Robbie-og-ta-en-øl-modus. Bortsett fra i dag når jeg skal være sjåfør til familieselskapet i ødemarka der vi skal markere at enda et tantebarn i gamledager ville vært gammel nok til å bli sendt til sjøs.

Et ekte Patsy-og-Edina-øyeblikk i forbindelse med forrige helgs inntak av hele månedens alkoholenheter i løpet av cirka 5 timer: Etter å ha servert noen runder med tequila til hele selskapet mens jeg forsynte meg relativt grundig selv også, endte jeg opp med å sovne med finkjolen på i Ludviks hundeseng. Neste morgen våkna jeg med finstasen like intakt, og kunne fortsatt festen hvis det ikke hadde vist seg at alle de andre hadde danset og drukket vin til 5 på morgenen. I like!

Snart kommer Sønnen for å være med til familieselskapet. Men før han kommer skal jeg bake Tante Jorunns Kanelboller som familieselskapsarrangørene har etterspurt. Jeg liker å være leverandør av etterspurte produkter. Og med alderen blir jo produktene færre og færre for å si det sånn. Ikke engang Shagmaster ville bedt om særlig mer enn kanelboller these days. Men who cares (hvem bryr seg)?

På telefonen min står tallet 14, og jeg har akkurat sjekka at rommet mitt på Soula er ledig og at Fotis har fått seg internettbooking så nå kan ingenting gå galt. Vel. Det kunne det ikke i utgangspunktet heller. Hi. Do you remember me? I have no place to sleep. And I need a tequila and a Mythos. Så tenker jeg det ville ordna seg jeg.

Har lagd en ny spalte til et manneblad i morgentimene. Men er såpass voksen nå at jeg vet at ett innlegg gjør ingen spalte. Så jeg skal skal skrive 3 innlegg til før jeg ringer til mannebladet og gir dem et tilbud de ikke kan avslå (motstå?).

Det er ganske høy grad av lykke i KV3 akkurat denne helga fordi vi har kjørt igang Boardwalk Empire og funnet ut at vi er veldig begeistra for den. Selv om jeg har sett han som spiller Jimmy Darmody i en veldig ekkel rolle som psykopatisk drapsmann.

---

26.4.12: Elefantaktig på mange plan

---

Hva slags dag er dette: Merkelig

---

[--- English summary: I'm like an elephant on so many levels. My memory is excellent. I never get over things. So I cry frequently over really old stuff. Had some good news today. Almost called my mum. Then I cried some more until the state over hyperventilation ---]

Jeg er en sånn som aldri kommer over noe. Andre kan si at når noe fælt skjer, så går det over etter en stund. Men for meg går aldri noe over i det hele tatt. Så du kan si jeg er litt som elefanten akkurat der. Og selvsagt på andre måter også. Bortsett fra ørene og nesa muligens.

Var ikke på Youngstorget og sang Barn av regnbuen i dag. Jeg trodde ikke det kom til å bli en stor greie og dessuten huska jeg det ikke for vi hadde møte på jobben og dessuten ville jeg absolutt ikke gått dit hvis jeg hadde visst at de skulle bli 40.000 siden jeg er redd for store folkemengder etter fru Balas sitt kalas på Rådhusplassen ved århundreskiftet (har aldri vært reddere enn den natta). Men ble selvsagt rørt da jeg så på tv at folk sang og sang over hele landet. Og etter at jeg så at folk sang og sang over hele landet, så jeg en norsk dokumentar på svensk tv om ungdommer som overlevde Utøya og så grein jeg i en halvtimes tid når jeg tenkte på at dette kommer vi aldri over, i hvert fall ikke jeg.

I natt drømte jeg at en dame på jobben friserte og farga håret mitt i tre farger; mørkt på ene siden og lyst på andre og brunt bak. Tror denne drømmen skyldes 50/50 at jeg så den Mad Men-episoden der Roger tar LSD og at jeg ofte drar til jobben samtidig som en dame som har trefarget nokså fryktelig hår.

Om 24 dager er jeg et helt annet sted og det er nesten ikke til å tro. Fram til da er jeg her og det er heller ikke til å tro nesten.

I går skjedde noe veldig hyggelig og jeg holdt på å ringe til Mamma for jeg kom ikke på noen andre som ville bli like glad som meg over fine ting som skjer meg. Men så kom jeg på at det var en utrolig dårlig idé så jeg fikk et av disse hysteriske, hyperventilerende gråteanfallene som jeg har begynt med siste halvåret.

---

22. april 2012: Eventyr tilbakelagt, more to come

---

Hva slags dag er dette: Elsker søndagsmorgener

---

[--- English summary: Went to China and loved being over there. Can't believe it was actually me who experienced this ---]

Noen ganger tenker jeg at jeg er verdens heldigste menneske. Som når jeg får reise på jobb til steder som jeg aldri kunne tenkt meg at jeg ville reist til.

Jeg har vært i Kina og føler meg litt verdensvant. Selv om jeg egentlig bare har vært i Beijing og på strekningen mellom PEK (flyplassen) og Beijing. Kineserne var snille mot meg. Byen var fin å gå tur i. Ikke så mange skjønte engelsk. Men jeg hadde det bare fantastisk. Kommer nesten ikke over det. Må dunke meg i panna med den fine, lille vifta jeg kjøpte når jeg prøver å skjønne at denna dama har vært ute på eventyr. Kanskje for aller siste gang.

Kanskje for aller siste gang? sier du nå. Og da kan jeg utdype slik: Noen reisemål er for meg bare mulige dersom noen sender meg av gårde på jobb dit. Kina ble prikken over i-en. Med mindre de sender meg til Afghanistan, Pakistan, Iran eller Irak som står høyt oppe på lista over steder jeg vil de skal sende meg til. Men når jeg tenker meg om, synger nok min tid som reisende representant for kunnskapen på aller siste verset. Folk med mye større ambisjoner enn meg - faktisk nokså gigantiske ambisjoner - har for så vidt tatt over det hele. Tilbake sitter jeg og er skyggetanten i fjerde etasje, hun som de fleste tror er en del av regnskapsavdelingen eller noe sånt. Ikke at det er noe galt med regnskapsavdelingen, men jeg jobber bare ikke der.

Eneste skåret i Kina-gleden må være at fine-fine baggen for aller første gang ikke var med ut på et ekte eventyr. Tror du må ha vært litt ensom på litt mange flyplasser med samme bagasje og en god del flyskrekk for å kunne leve deg inn i den der. På den andre siden kan det tenkes at mange har det akkurat sånn som meg, at hjertet gjør et hopp hver gang bagasjen deres dukker opp på bagasjebåndet etter å ha vært levert til en dame bak en skranke på den andre siden av jorda. Vel. Nok om det.

Note to self: Husk å bestille lille prinsen på kinesisk siden jeg ikke fant noen bokhandel i Beijing: 小王子 som den heter over der.

---

10.4.12: Ut på eventyr

---

Hva slags dag er dette: Nokså kriblende

---

[--- English summary: I'm a determinist. That means I have stuff to do whenever I'm leaving the country ---]

Min mor sa engang Du er heldig, du kommer til å få reise til Kina. Og sannelig. Det hadde jeg aldri trodd.

Vi determinister har litt mer å ordne når vi skal ut på eventyr enn det helt vanlige mennesker har, de som tror at alt går bra til slutt (fnys!).

Nå skulle imidlertid det meste være i orden. Det lyseblå arket i boksen på skrivebordet er oppdatert. Og de som synes det er i overkant å ha et oppdatert lyseblått ark i boksen på skrivebordet, kan merke seg at dette ikke er noe jeg har funnet på selv. Min mor hadde en hel perm som vi gikk gjennom når hun skulle ut på eventyr.

---

9. april: Rigger og pakker

---

Hva slags dag er dette: Det regner men det gjør ikke noe

---

[--- English summary: Packing for an adventure and putting up my hammock. Have knitted a small rug this Easter. The rug is now being felted in the washing machine. I would like people to remember me as She Who On Top Of Everything Knitted Rugs if I don't return from my adventure this week ---]

Har hele påskeferien planlagt å ligge i hengekøya med en bok. Samtidig har jeg planlagt å pakke til et eventyr jeg skal ut på i morgen. I anledning påskeferiens aller siste dag har jeg omsider rigga opp hengekøya og tatt fram tøyet som skal pakkes til eventyret.

Men først og fremst har jeg strikket et gulvteppe i ferien. Et teppe som nå er til toving i vaskemaskinen. Og som må tørke før jeg reiser sånn at hvis jeg ikke kommer tilbake fra eventyret kan de for alltid tenke på meg som Hun Som Strikket Gulvtepper På Toppen Av Det Hele.

Så langt har det vært lite snakk om 9. april i avisene på nettet. Kanskje vi omsider er der at alle som husker krigen er enten døde eller demente. Men jeg husker alltid 9. april. Det var bryllupsdagen til herr og fru Gran og det var også den datoen alt endte noen år seinere.

Har lest Obos-bladet på do nå. Og må si at av alle overflødige tidsskrifter så ranker det magasinet ganske høyt. De lover for eksempel Kjøkken-spesial, og så har de bilder fra én stk oppussing av kjøkken og 10 sider med annonser fra kjøkkenleverandører. Frekke greier. Mulig jeg ikke er i målgruppen for sånne interiørgreier uansett. Siden vi sliter litt på interiørsiden i KV3.

Vel. Vi sliter ikke så mye med interiør i KV3 som man skulle tro. For vi har laget en liste over inngrep som skal løfte KV3 til nye høyder. Kottet som pleide å huse kun skisko og lyspærer og som nå huser kun lyspærer, skal rives. Det er avgjort. Og avgjørelsen er en slags milepæl i interiørhistorien til KV3. Så får vi se hva som skjer.

Besluttet nettopp at jeg må en tur til Stellafield etter påske. Så kom jeg på at det er cirka null helger som passer for å dra til Stellafield etter påske. Dessuten er det kanskje umulig å komme fram i vårløsningen. Men jeg lar det stå på blokka likevel: Husk å dra til Stellafield.

På tide å ligge i hengekøya før jeg glemmer det igjen.

---

7.4.12: Schäfer på høge hæler

---

Hva slags dag er dette: Påskeaften. Iskaldt

---

[--- English summary: Discovered that my coat was all hairy as I went into town today. Some of the hairs were mine, some belonged to visiting dogs. Trying to calculate how much body fat it is wise to have if I end up as a begger in the streets if all my hair falls off. I believe women who lose all their hair also lose their jobs. Would like to cut into my abdominal fat layers just to see what would be revealed if I was to end up in surgery ---]

Oppdaget på vei til byen at jeg som skulle se ordentlig ut med høyhælte sko og kåpe, faktisk var som en vaklende gammel tante med hundekostyme på toppen. Det viser seg at gjestende hunder av typen husky, schäfer og volkodov har storkost seg med kåpa mi. På toppen av at jeg selv mister anselige mengder hår stadig vekk.

Da jeg ga påskepenger til en tigger og han kysset meg på hånda, skyldtes kanskje kysset vissheten han hadde om at jeg snart blir en av dem. Tiggerne. Han tenkte kanskje at alt håret mitt er i ferd med å falle av. Og han vet bedre enn noen andre at den som ikke har hår, har ikke jobb. Den kvinnen som ikke har hår altså. Menn uten hår er jo snart mer regelen enn unntaket.

Lurer på hvor mye ekstra fett det er lurt å ha på kroppen når man er uteligger. Bør jeg passe på å ikke rase for mye ned i vekt mens håret faller av? Eller har kvinner alltid et ekstra lag med fett som er godt å ha når man ligger på fortauet og tigger penger?

Ganske ofte har jeg lyst til å skære litt i min egen mage for å se hvordan det faktisk ligger an med fett. Om jeg faktisk ser ut som en svinekotelett på innsiden. Jeg syns det er så ekkelt å tenke på at den kirurgen som plutselig må operere meg, må brette til side mange centimeter med hvitt fett som er helt lik det som de fleste (men ikke jeg selvsagt) skjærer bort fra kotelettene. Dette er særlig aktualisert etter at sykehuskretsene ble slått sammen i distriktet her sånn at jeg nå kan komme til å bli operert av en kirurg jeg kjenner. Vel. Heldigvis ikke av den kuleste kirurgen jeg kjenner; han er fortsatt i et annet distrikt. Men dog. Av en kirurg som jeg senere må møte ansikt til ansikt og i hvis ansikt jeg kommer til å se at han husker kotelettranden som lå rundt innvollene mine i det skarpe lyset på operasjonsbordet. Det er vel helst på rumpa det er lurt å ha fett når man er tigger. Og der opererer de sjelden også. Men kunsten å flytte bukfettet til ræva er det svært få som behersker; så mye vet jeg.

---

4.4.12: Omtåket

---

Hva slags dag er dette: Trøtt. Sliten. Gammel

---

[--- English summary: Give me some money and I will stop working. Thinking about becoming an agony aunt on the radio. Then I remember that to get people to listen to you on the radio, you have to be young and pretty. The weather is great. I hate people who talk about the weather. The flowers are leftovers from our annual Palm celebration in KV3 ---]

Helt umulig å beslutte hva jeg mener om livet i og utenfor Nerdefabrikken these days. En bunke penger ville nok fort blitt tungen på vektskålen; Nerdefabrikken good-bye, Livet hello!

Når du må gå i terapi for å orke å gå på jobben og likevel ikke orker å gå på jobben, er du etter mine standarder i dyp møkk. Som om jeg i det hele tatt har noen standarder.

Forfriskende flashback til livet slik det var for et par år siden i natt. Min tid som sjelesørger og livscoach var likevel ikke over. Hvilket kanskje revitaliserer drømmen om å jobbe på heltid med et radioprogram der folk kan ringe inn slik at jeg kan løse problemene deres. Akkurat i dag er jeg klar nok i hodet til å innse at også det toget har gått. Selv om du er betro-deg-til-tanten på radio så må du være ung og pen - ellers vil ingen høre på deg. Med mindre programmet heter Snakk Med Skyggetanten! Ok. La den der være en beslutning om at jeg i løpet av påska ringer noen jeg kjenner i en radiostasjon og selger inn skyggetantekonseptet. Som går ut på å være på lufta to timer i uka og ellers være utenfor rekkevidde for absolutt alle. Bortsett fra de kjære barna.

Det er så fint vær ute at det er til å grine av. Ja. Jeg er blitt til hun som snakker om været. Fy faen.

Naboen har ikke luftet hunden i dag. De pleier å lufte den cirka annenhver time. Så jeg kan nok konkludere med at a) hunden er død eller b) naboen er død eller c) naboen og hunden har reist på påskeferie.

Og idet jeg skriver ordet påskeferie, begynner hjertet å krympe til en liten, trist klump. Stellafield står helt alene og lurer på hvor jeg er blitt av.

Dagens illustrasjon: Blomster etter årets palmefeiring i KV3 som gikk over all forventning. Blomstene står på det nye bordet fra Dubai via Finn.no. Bordet som har forvandlet spisesalen i KV3 til en overklassekjellerstue. Hvis vi ser bort fra de flekkete veggene, det flekkete taket, det kjipe gulvet, fraværet av gardiner og den kjipe peisen.

---

29.2.12: Fuck Forfengelighet

---

Hva slags dag er dette: Helt ok

---

[--- English summary: Vanity rules the nation. Teetotalism becomes me. Until Saturday ---]

Etter åpenhjertighet om dagbokvirksomhet på Nerdefabrikken i dag føler jeg behov for å begå noe eksepsjonelt på Grana.no. Men så kommer jeg på at jeg forakter forfengelighet og bestemmer meg for å drite i det eksepsjonelle.

La vita è bella på en måte. Bella og rævva på samme tid kan du si.

Robbie-dietten i modifisert utgave funker. Selv om den blir litt kjip når modifiseringen består i å fjerne alt som lukter av alkohol. Men den blir fullkommen igjen når vi spretter den brune tequilaen til frokost på lørdag. Note to self: Husk å spise.

Nå tenker du selvsagt Som om hun noensinne har glemt å spise. Og da sier jeg bare Luk røven! Og idet jeg sier Luk røven! begynner jeg selvsagt å gråte litt. Men da tenker jeg at det er jo bedre å gråte litt nå enn etter 6 tequila-shots til frokost på lørdag. Note to self: Husk å ikke tenke på danske setninger når jeg drikker tequila.

Æsj. Nå ble jeg nedstemt. Og da hjelper det ikke at det nye spisebordet jeg kjøpte på Finn i går ser ut som helvete. Helvete på fire bein med maritimt inspirert bordplate. Stakkars stua i KV3 ser ut som kjellerstua til noen rike mennesker med dårlig smak.

---

23. mars 2012: Hei

---

Hva slags dag er dette: Fuglekvitterdag. Må bety noe

---

[--- English summary: Moving on and linking back ---]

Sånn. Nå har jeg tatt fram et blankt ark. Klar for nye avvik. Uten noe av etterslepet fra Den Tunge Tiden. Shit. Jeg som liker etterslep fra tunge tider egentlig. Og jeg som er redd for å komme til helvete hvis jeg ikke dveler ved alt det fryktelige som har skjedd med folk. Så dette er hvordan jeg gjør det:

• Flytt deg hvis du vil lese hvor fryktelig livet var i hele fjor.
  Eller:
• Flytt deg enda litt mer hvis du vil lese hvordan livet var før alt ble svart

.

Våkna klokka 04 og begynte å lese aviser. Begynte å irritere meg over språket i avisene jeg leste. Irriterte meg først over at Dagbladet hevdet å ha fått "tilgang til rettighetene" og deretter rett og slett "retteighetene"til å vise fotballkampene i tippeligaen på internett, enda jeg veit at de i beste fall har fått "rettigheter" - og jeg som hater fotball. Deretter irriterte jeg meg over at VG ikke kan forskjellen på Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Og til slutt ble jeg sittende fast i nesten kreftframkallende irritasjon over Tines egenevaluering av det som skjedde med smøret i vinter. Egentlig er hele Tine veldig skremmende. Tror jeg må få meg ei ku.

I går observerte jeg 4 gutter på 13-15 år som lekesloss hele veien hjem. De byttet på med å være offeret, jeg forsikret meg virkelig om at det ikke var 3 mot den samme stakkaren hele tiden. Jeg hadde lyst til å fortelle dem at jeg vet at unge gutter har et nesten sykelig behov for kroppskontakt og at det er derfor de dytter på hverandre hele tiden. Men jeg sa ingenting.

Bildet fra Chora skal minne meg på at det snart er tid for å stikke av for en lang stund igjen.

Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About HP23 | A propos de nous | Über uns