|
Tilbake til forsiden Kontakt: jorunngr at start.no  :Hvorfor gå omveien via tenkning? [Thinking before speaking makes Jack a dull boy] "De kommer hit fortsatt. Men de har egentlig sluttet med å lure på hvordan vi har det". Sa hun til seg selv. Og fortsatte med å snakke kjempehøyt uten å tenke først.
[They keep on coming here. Not at all wondering how we are. She said to herself. Continously speaking without thinking.]
I en samtale om blackouts her om dagen, var temaet for så vidt a) om det er farlig å få blackouts b) om det er vanlig å få blackouts c) om det virkelig er mulig å ha over 5 blackouts i året i en årrekke og d) om blackouts noen ganger kan være posttraumatisk stress og slett ikke overstadig beruselse.
Samtalen om blackouts var kanskje snarere en monolog enn en samtale. Det er egentlig ingen som er særlig opptatt av fenomenet blackouts.
Har akkurat avslutta Hoffmans Here on Earth. Boka var innledningsvis hyggelig, midtveis litt klissete og avslutningsvis fæl og trist. Jeg holdt på å gi opp midtveis. Men så skjønte jeg at det kom til å bli en del elendighet siden vi bare var midtveis. Boka fikk meg til å tenke på hvor lurt det er å ikke gruble veldig mye over det kjærlighetslivet man har lagt bak seg, fordi det sjelden lar seg gjøre å spole tilbake dit man trykket på pauseknappen, fordi livet ikke har noen pauseknapp, for det meste har livet veldig mye fast forward-knapper. Og ingen delete-knapper.
For spesielt interesserte vil jeg gjerne understreke at jeg vil ikke ha sånt hus som kongen har. Jeg kan ikke forestille meg hvor meningsløst det må føles i å bo i et sånt hus som kongen har. Muligens har de en takterrasse der de kan sitte nakne og prate skit. Men resten må være et mareritt. De har jo ikke strandlinje engang. Pleier ikke tenke så nøye over akkurat dette, men ble minnet på det da blabla skrev om det i dag. Nå sjekka jeg flyfoto på gulesider. Og de har ingen takterrasse der de kan sitte nakne og prate skit. Ergo må det hele være et mareritt.
Opptil flere hyggelige ting skjedde fredag. Jeg ble invitert bort. Jeg lærte litt backgammon. Og en ungdom og jeg frydet oss over en halvgammel mann med wannabewollajakke. Hæh, han har wollajakke! sa jeg. Wannabegangstah! sa ungdommen. Wannabewolla! sa jeg. Nemlig! sa ungdommen. Så sa ungdommen at han at han kom til å stå på skateboard til han ble gammel. Og jeg sa at da måtte han ikke ta et eneste lite avbrekk underveis. Og det lovet han at han ikke skulle. Jeg liker å snakke med ungdommer nå som jeg er voksen selv.
Planene for tiden framover er 1) stramme opp et par ungdommer i et land sør for Norge 2) nakenferie (med tøy på) 3) R O S K I L D A H !
Oppstrammingen av ungdommer er todelt 1) skaff deg en jobb og 2) kødder du med noen jeg bryr meg om, kødder du med meg. Jeg gleder meg mest til del 2.
Fant en nerd jeg aldri har skjønt hva holder på med i Apollon i dag. Han holder altså på med å være universitetskjendis. Så jeg bestemte meg for å følge ham på twitter i tilfelle han blir en megakjendis en av dagene. Sånt vet man aldri.
Merker at jeg sliter med å holde engelsk borte fra dagligtalen etter at jeg begynte å twitre. Jeg er rett og slett så redd for å miste internasjonale followere på twitter, at jeg oppdaterer på ymse fremmedspråk med jevne mellomrom. I tillegg tilbringer jeg så mye tid så mulig med min snart utflyttede sønn. Og har derfor oppdaget at han (basicly) snakker engelsk mesteparten av tiden. Tusen takk til WoW for å ha fremmedgjort min sønn i forhold til sitt morsmål.
Sønnen og jeg var på brun pub i går. Vi var i byen. Det begynte å regne. Jeg sa Nå finner vi oss en hyggelig café! Sønnen sa Der er en café! Og da vi kom inn døra, åpenbarte en overraskende brun pub seg. Med et meget lokalt og tilsynelatende fast klientell. De stirret på oss gjennom hele ølen vår fra alle lokalets hjørner. Og da jeg spurte servitøren om hvorfor vinduene hadde enveisspeil, sa hun Det blir så lyst her når sola skinner. Og så lo hun og sa Neida, det er mange som ikke vil at noen skal se at de drikker øl klokka 12 på formiddagen. Og jeg smilte tilbake og var veldig glad for at jeg ikke er alkis likevel. Enda jeg ofte har planlagt å bli det. Vel. Om ikke annet benyttet vi pub-besøket til å lese Plan B som nesten bare handlet om spill. Dessuten forklarte jeg sønnen litt om forskjellen mellom alkiser og speedfreaker. Som grovt sett så ut til å være klientellet på puben. I blandingsforholdet 15:3.
Nå har jeg ikke nerver til å bruke mer dyrebar nerdefabrikktid på oppdateringer om virkeligheten. Det er sent i verden og noen (jeg) må redde den. Hvilket minner meg om slamvulkanutbruddene det står om i Apollon. De kan skyldes oljeboring. Jeg er ikke sjokkert i det hele tatt.
Hvorfor synger tyske vokalister så overdrevent amerikansk? De burde i stedet synge på tysk. Det har vist seg å funke for Rammstein. Folk driter jo i hva tekstene handler om. Og nesten ingen vet at Rammstein bare synger klisste tekster om kjærlighet og savn.
Nå har jeg tenkt å kjøre litt båt for å bli brun på dekk. Og når jeg har kjørt litt båt og drukket litt morgenkaffe, skal jeg sove litt mer før Ikke-Glassmalersken og Wicked Witch & co dukker opp.
Hører på noe deilig på P3. Veldig ambient. Trodde ikke det var greia lenger. Kanskje det er kommet tilbake ute at jeg har fått det med meg. Hvilket påminner meg om at jeg burde rigge opp noen høyttalere rundt macen sånn at jeg kan høre på Groove Salad på itunes. Nå sa mannen på radioen at han heter DJ Friendly og at vi hører på deilig dyp dub fra Trentemøller. Og jeg kommer på at nettopp deilig dyp dub fra Trentemøller kan jeg få høre mye av nokså snart. Det er faktisk snakk om et københavnsk electronica-vidunder. Nå sier en damestemme at jeg kan skrive til nrk så får jeg vite nøyaktig hva de spilte på radioen siste 2 timene. Det bør jeg vel gjøre. Sånn at de vet at de har en lytter.
Alle bøkene jeg har bestilt til ferien begynner å ramle inn. Jeg håper jeg har råd til å betale dem.
Teltnaboen og jeg skal ut på tur aldri sur for å ta en kaffe og snakke om livet i sola. Derfor rekker jeg bare å fortelle bruddstykker fra nattens drøm:
Leste i avisa i går at enda et trafikkoffer har hatt englevakt. Jeg lurer veldig på hvor alle englene er hver gang noen ikke har englevakt. For de fleste har absolutt ikke englevakt. Og jeg lurer på hvor alle englene var i går da en hund ble sparket i hjel og 4 kattunger ble kasta i søpla. Jeg foreslår et forbud mot bruk av ordet englevakt. I vår tid går det rett og slett ikke an å bruke sånne diskriminerende ord. Mulig jeg bør anmelde både VG og NRK for å slå fast at særdeles selektive englevakter er i sirkulasjon. Hmm. Det var da et mystisk radarpar; VG og NRK lissom.
Jeg gleder meg til å levere inn noe skrot på Roskildah i år som de kan oppbevare et års tid sammen med masse annen skrot. Vel. Egentlig gleder jeg mest til masseslagsmålet neste år når alle skal hente tingene sine og ikke helt husker hvilken utspydde campingstol de har levert inn.
Jeg er så fornøyd i dag at jeg nesten sprekker. Takket være et par ting som har gått veldig i boks. Men jeg har ikke tid til å snakke om det på grunn av tidligere nevnte ut på tur til kaffe. Vel. Den ene tingen som er gått i boks, er selvangivlsen. Den forhatte.
[--- På toppen av alt annet har jeg et alvorlig anfall av fastjobbaversjon. Hvis den ikke går over, må jeg oppføre meg skikkelig og sørge for at noen andre får seg fast jobb i stedet. De har altså begynt å oppføre seg som om de eier meg ---]
Planla å finne fram en bluse eller noe sommerlig til å ha på meg på jobben i morgen. Det viste seg at det var helt uproblematisk å finne opptil flere sommerlige bluser. Men de passet ikke. De var av typen Ti Kilo For Liten-bluser. Enda det bare er cirka 2 kilo siden jeg brukte dem. Dessuten avslørte blusene at jeg burde løpe til hun bh-heksedama og dytte den nye bhen min oppi ræva hennes. Den kosta 830 kroner. Og fungerer i beste fall tildels som en slædd.
Om 17 dager skal jeg vralte omkring på stranda, og jeg har INGENTING å vralte omkring i. Prøv ikke å trøste meg med at jeg kan kjøpe meg noe billig og nytt. De blusene som er ti kilo for små og som jeg allerede har kjøpt, var DE ALLER STØRSTE som selges uten å bli sydd av tjukkasspesialistskreddere etter mål. Akkurat nå føler jeg veldig med de tykke gutta i Sopranos som blir mobba for vekta si hele tiden. For eksempel sier Tony S 'Ikke len deg på bilen min, den kan velte' eller han sier 'Neimen se! En strandet hval'.
Man skulle tro at etter alle disse åra burde det gå greit å komme seg ut av en bikinipsykose. Men nettopp etter alle disse åra synes det helt umulig. Jeg frykter at bikinipsykosen i stedet kan utvikle seg til en helårspsykose. Det er vel ingen grunn til å tro at jeg kommer inn i nissedrakta til jul heller. Eller at dobbelthakene tillater meg å gape så høyt at noen klarer å stappe et eple i munnen min på julaften.
Hvis jeg hadde vært filmstjerne eller popstjerne nå, ville jeg stramma inn livreima, sagt til meg seg at 17 dager er et hav av tid - og straks bestilt noen rocknrolltabletter som fjernet appetitten og økte forbrenningen. Siden jeg ikke er filmstjerne eller popstjerne, skal jeg finne fram en svart sekk og kaste alle klærne mine og ringe en tjukkasspesialistskredder med kort ventetid.
Antall sinte tanker tenkt i dag om at noen mennesker oppfører seg som om de kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv: 25
Kanskje det er hormonelt.
Sønnen er kommet hjem fra fest. Datteren har akkurat smset fra København. Altså ingenting å bekymre seg for her og nå. Bortsett fra fettet og bikinien.
Åpna hjemmekontoret én time senere enn planlagt i dag. Og kommer til å stenge hjemmekontoret én time tidligere enn planlagt kan jeg allerede kjenne. Forsinket åpningstid skyldes en umiskjennelig eim av kattepiss i kontorlokalene. Og jeg klarer bare ikke å finne ut hvor de har innredet sitt alternative toalett. Men litt grønnsåpe dempet i hvert fall eimen enn så lenge. Kombinert med litt røkelse som nå er i ferd med å kvele meg.
Røkelse er noe man enten liker eller ikke liker. De som ikke liker røkelse, liker det veldig ikke. De har en nesten hysterisk aversjon mot røkelse. Dette vet jeg selvsagt fordi jeg har brent røkelse på kontoret nesten alle steder der jeg har jobba. Med unntak av arbeidsplasser der jeg har syntes det har vært skummelt å jobbe, arbeidsplasser der alle har sittet i samme rom og selvsagt arbeidsplasser der der de gjør bare viktige ting.
Time isn't wasted when you're getting wasted. Hva er det for slags tøys? Jeg vil mene at den mest bortkasta tida er den tida du ikke husker. Men det er ikke sikkert at blackouts er så utbredt som jeg tror.
Jeg ønsker meg en musematte! Og jeg ønsker meg et rom med utsikt til noe annet enn folk som lufter hunder. Nei. Det gjør jeg ikke. Det er bare så krevende for fantasien å dra på tur når alt jeg ser er hunder, katter, hundeluftere og skolebarn og når de totalt er cirka 20 i løpet av en hel dag. 3 katter (mine egne), 5 skolebarn (som går på privatskole og tydeligvis ikke har fri fredag etter kristi himmelfartsdag) , 4 hundeluftere (som lufter til sammen 6 hunder) og et par mer diffuse figurer som enten kommer fra fest eller er trygdede. I tillegg ser jeg postmannen i 1330-tida. Og rett etter ser jeg en gammel dame som henter posten sin. Ja. 20 var et godt anslag.
Etter trening torsdag var jeg litt dizzy (siden det var yogatrening; ashtangayoga) og dundra hodet inn i hjørnet på en skapdør og fikk straks en ekte donaldkul. Jeg er den eneste jeg kjenner som konsekvent får donaldkul når jeg slår hodet. Men det aller beste er selvsagt at etter alle donaldkuler kommer det fantastiske pandasyndromet der blåveisen i stedet for å komme der hvor donaldkulen er i ferd med å gå tilbake, kommer i forme av blåmerker under BEGGE øynene. Namaste!
Av en eller annen grunn har det aldri vært slik at noen har mistenkt mine menn for å være voldelige selv om jeg har haltet omkring med blåveiser kanskje 20 prosent av tiden de siste årene. Det er snarere tvert imot. Alle tar det for gitt at menn som på en eller annen måte lever sammen med meg, er utsatt for kontinuerlig tortur og undertrykking og generell utnyttelse. Og det beste (verste) er at det til enhver tid er blitt gjort skremmende lite for å rette opp dette inntrykket. Vel. Som SvennO så treffende og ofte sier det Føkk Deg Mand.
Mora til Pia H er på P3 og er veldig opptatt av at menn må ha mye empati. Enda et tåpelig ord. Hun ønsker også at datteren skal date en mann med mye humor på tv. Noe å merke seg. Etterpå kan det være for sent. Det første man legger merke til, er åssen man spiser og åssen man holder gaffelen, sier mora til Pia H nå (hun, den jålete dama, sier faktisk åssen, I like!). Det visste jeg ikke. Jeg trodde det eneste som betyr noe, er hvor tynn man er. Pia H og mora vil heller ikke kline med de samme mennene. Det spurte hun pene hekkeløperen med det vanskelige navnet om.
Diffus figur passerte nettopp utenfor vinduet mitt. Da er den kvoten straks fylt opp.
Takk til PN for referanse til god underholdning på morgenkvisten. Vel. Kvist og kvist fru blom.
Nok om det meste. Noen må få ræva i gir (gear?) her, sånn at det blir gjennomførbart å reise til andre siden av fjorden for å drikke vin sammen med Mamman til Ludvik og Ikke-Glassmalersken etterpå. Vi skal spise reker. Så da skal jeg kjøpe TTs favorittrekevin. Den som Teltnaboen alltid kjøper når hun planlegger å ikke bli så veldig full.
Mot slutten av kvelden på den nokså stygge, lokale puben, sa noen Sjampanje? og plutselig var KV3 nok engang forvandlet til det lokale cavaskjenkeriet. Helt til vi lå på gulvet og stirret opp i taket og hørte på Dolly P. Det er et rituale.
Den nye vennen oppi gata sov i vinduskarmen på kjøkkenet i natt og lagde seg vegetarfrokost med remulade og tabasco før han dro hjem for å selge en køyeseng. Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene ropte utpå dagen Jeg tar en brødskive! og jeg ropte tilbake Værsågod, men vi har ikke brød! før jeg sov videre til klokka fire i ettermiddag. Klokka 16. Det er fantastisk. Jeg kommer nesten ikke over det. Nå ser jeg Sopranos sesong 1 og drikker solbærsaft. Jeg elsker Kristi Himmelfartsdag. Vi skulle hatt flere av dem.
Ett av de temaene vi har diskutert siste døgnet, er hvor rart det er at vi har et fysisk forhold til enkelte mennesker og ikke til andre. Noen venner er kose-og-sove-med-venner og andre venner er ikke-kose-venner. Og det er ikke nødvendigvis slik at de aller nærmeste vennene er kosevennene.
Jeg har en kusine som har bursdag i dag. Hun ville ikke husket hvem jeg var dersom jeg sendte en gratulasjons-sms. Så det gjør jeg ikke.
Jeg ble forresten veldig upopulær i går da jeg sa at alle familier burde ha en familiebibel der alles fødsels- og dødsdager var skrevet inn. Det viser seg at noen tror at det ikke er noe problem å holde orden på folk sine fødsels- og dødsdager nå i vår elektroniske tidsalder, og det viser seg at noen mener at familiebibler er veldig gammeldags. Ikke vet jeg hvordan andre mennesker klarer å finne slike datoer for levende og døde slektninger ved hjelp av EDB. Kanskje jeg er den eneste som ikke vet hvordan man hækker seg inn på folkeregisteret.
En dame gråter veldig hos doktor Phil nå, fordi alle alltid har vært slemme mot henne og fordi det har gjort henne til en dårlig mor, en dårlig kone og en shopaholic. Vel. Egentlig er hun ikke shopaholic; hun har bare én hylle med vesker og bare cirka 20 par virkelig pene sko.
Prøvde faktisk å kjøpe meg et par virkelig pene sko i går jeg også. Eller rettere sagt; et par virkelig sexy sko. Dom er väldigt moderna nu! sa damen i butikken. Og så sa hun Dom er höga, man måste träna! og jeg sa Jeg tør ikke kjøpe dem for da brekker jeg beina.
Nå sier Phil til dama på tv He ain't perfect but you could do a lot worse. Og deretter sier han at han tror på at mannens rolle er å fø familien og så sier han til mannen You need to stand up and lead your family. Kan noen sende meg en bøtte?
Lassie! Mye bedre enn doktor Phil.
Jeg har tidligere sjekka om det er plass til navnet mitt på en av steinene der ute. Det ville være for ille dersom unga skal ryke på masse tusenlapper til helt ny stein. Dersom det ikke er noen regler om at det er forbudt å ha navn veldig langt nede på steinen, kan det gå bra. På den andre siden skal det jo en del tekst til når det hele er over.
Har svitsjet til en komedie om smaragdstjeling. Nå er de i Hellas - på vei til Istanbul. Trenger jeg si mer? Jeg gleder meg enda mer til å reise til utlandet helt alene de første timene. Og til å ikke være helt alene i utlandet resten av tiden. Men jeg kommer ikke til å være naken i år heller. Har faktisk funnet en bikini som jeg skal kjøpe. Og har bestilt seks bøker på nettet. Hvis bare to av dem ankommer før ferien, er det prima. Det er vel som vanlig grenser for hvor mye jeg får lest i landet langt borte. Bortsett fra cirka 50 sider på vei ut. Shit. Burde jeg kjøpe meg strikketøy?
Har bestilt The Summer Before the Dark i dag. Enda jeg har den på norsk fra før. Fant ut at ekte elendighet som jeg kanskje kan kjenne meg igjen i for tiden, bør leses på originalspråket. Jeg syns å huske at den overflødige kvinnen i boka farger håret knall rødt underveis i boka. Så jeg tipper at det er litt inspirasjon å hente der.
Livet veksler mellom å være voksen, glad, yogatrenende og rik - og å være gammel, trist, tjukk og sliten. Med panikkanfall i dusjen.
For å gjøre det hele nokså mye lystigere, skal jeg ha en liten familiesamling i dag. Ikke akkurat noe vanlig familieselskap. Men min parallell til andre menneskers uendelige mengde familieplikter. Håper det er noen hjemme. Men det er sjeldnere og sjeldnere.
Vårens reality-innspurt er avsluttet. Petter vant paradishotellet. Og jeg håper han har bruk for den voldsomme premien på 150000 kroner. For eksempel kunne han bruke 1000 av dem på å gå til logoped for å rette opp kj/skj-problemet sitt. Gutten har jo en artig variant av kj/skj-problemet; i stedet for å henfalle til østkantens Skjøre bil på skjøkkengulvet, sier han rett og slett Kjenke kjampanje. Han var på radioen i dag, og svarte bra for seg. Høflig og dannet og rutinert. Da programlederen spurte 'Kommer du til å snakke rett fra levra her?' svarte Druse-Petter 'Ja, hvis jeg har noen lever da'. 110 poeng for den. Eller 110 prosent som de ville sagt i paradishotellet.
Via telefonen i dag fant jeg ut at jeg har gjort noe veldig bra på jobben nylig. Altså ingen grunn til bare å se mørkt på det hele. Og kanskje vinner jeg i lotto i morgen. Og om 3,5 uker reiser jeg langt av sted helt alene. Og nå leser noen dette og tenker Alene og alene fru blom. Og de har selvsagt rett; for det er bare de første timene jeg kommer til å være helt alene; og kanskje blir jeg kjent med noen som får lyst til å lage en film om livet mitt; og så blir alt bra.
Teltnaboen og jeg ramla forresten grundig utpå her om dagen. Vi klarte til og med å pådra oss en nabo - eller han pådro seg vel egentlig oss. Og noe konjakk og litt for høy musikk. Og vi orker vel egentlig ikke tenke mer på den saken. Nå må jeg løpe til bussen for å rekke familiegjenforeningen på landet.
Jeg har merket meg at dersom noen sier Jeg skal til Sør-Afrika! i et festlig lag, så sier de som allerede har vært i Sør-Afrika Du kan glede deg! og resten smiler litt medfølende fordi de tenker på Sør-Afrika-farernes fryktelige negative klimapåvirkning. Deretter sier kanskje en av de som aldri har vært i Sør-Afrika og som aldri vil dra dit fordi det er farlig for klimaet I sommer gleder jeg meg til å være hjemme! og plutselig husker alle hvor livsfarlig det er for klimaet å reise. Og så setter vi på litt musikk og snakker om noe annet.
Da jeg var tenåring på bedehuset, var det også livsfarlig å reise. Når jeg fortalte at jeg skulle reise utenlands, ble alles ansikter lukkede og strenge. For alle visste jo at det å reise, var å utsette seg selv for muligheten for å glemme Jesus. Derfor snakket jeg ikke så mye om at vi reiste veldig mye i min familie. Dermed kan du nesten si at jeg fikk litt trening til den Klimatrusselens Tid som vi nå er inne i.
Vi må huske å ikke glemme at det å reise for jobben, ikke ødelegger klimaet. Ofte er det faktisk tvert imot. Vanlige arbeidere kan nemlig ikke påvirke hvilke reiser som arbeidsgiveren bestemmer er nødvendige. Og vanlige arbeidere kan aldri antyde at det ville være veldig lurt dersom arbeidsgiveren investerte i klimavennlig videokonferanseutstyr. Gud forby, for å si det sånn.
For ordens skyld: EPA var en butikkjede på 70-80-tallet som solgte masse dritt, noe à la dagens OBS kryssa med dagens Nille. Det var veldig vanlig å si på 80-tallet at folk som var teite eller som gjorde teite ting, var helt EPA.
For enda mer ordens skyld: Det finnes noe enda verre enn å reise utenlands på ferie, og det er å reise PÅ FERIE til land som undertrykker folk i eget land. Her må det tilføyes at overgangene er flytende; i og med at det egentlig finnes undertrykte folk i alle land; derfor finnes det en fy-liste som i skrivende stund består av 1) Israel og 2) Tyrkia. Sorry.
Vi har nå påbegynt prosessen med å lære Ceres å drite utendørs. Jeg har satt huset fast på kattedoen og har satt den innebygde kattedoen utenfor døra til WC. Nå skal vi flytte den gradvis i retning inngangsdøra. Og til slutt skal vi sette den utenfor døra. Sånn at hun skjønner at man driter da vel ikke inne når man er katt og hele verden er en dass. Foreløpig har Ceres sittet på taket av dassen sin og sett ut som om hun har likt veldig godt å få seg et nytt sted å sitte.
I dag hadde noen bursdag for lenge siden. Det er for jævlig det hele.
Livet er såpass vakkert i dag at jeg ikke allerede har begynt å grue meg til mandag morgen. Det er et framskritt.
Teltnaboen tok initiativ til øl som ble veldig hyggelig - og som ikke utartet - i går. Blant annet takket være en tilreisende mann som skal tilbringe 3 dager og netter med å krangle om oljeboring i nord og om samkvem med menneskefiendtlige politiske partier.
En snill mann - ikke en godterimann - hjalp meg med en faglig minikrise i går. En annen snill mann - heller ikke en godterimann - hjalp meg med en annen faglig minikrise i dag. Ifølge lista mi gjenstår da ingen faglige minikriser på denne siden av helga. Enda en ting å være glad for.
Er det bare meg som merker det, eller er jeg blitt kvalmende positiv?
Merker at det å snakke om meg selv (hovedsakelig) på twitter, gjør at jeg glemmer å snakke om KV3 generelt på www. Jeg glemmer også å snakke om planter, bøker, filmer og tøys på origoNO. Og tror det er en trend. Jeg er i ferd med å bli et mer effektivt menneske. Som ser tv-programmer på web i senga før jeg sovner og som twitrer i stedet for å skrive html og som har innsett at de andre folka på origoNO egentlig bare kjeder seg. Men som ikke svikter meg selv ved å effektivisere bort tre ukentlige treningsøkter.
Så snart alle minikrisene på jobben er avviklet neste uke, skal jeg bli så effektiv at jeg bytter ut web-tv med konstruktiv kvalitetstid i skrivehulen. Og da blir alt bra.
Traff en av jentene fra Kampen Turn og Meieri forrige uke. Ble så fortumlet at jeg glemte å spørre hvor det er blitt av alle gutta. Men jeg har guggla henne og skal sende henne en e-post tror jeg kanskje. Eller kanskje ikke egentlig. Hva skal jeg med alle gutta? Annet enn å erkjenne at de er blitt gamle og mindre guttete. Akkurat som oss andre. Tror det er en av mine relativt nye kollegaer som ustanselig minner underbevisstheten min om hvor mange timer, dager, netter og uker jeg en gang i fortiden tilbragte sammen med frittalende skruller. Men jeg antar at livet må gå videre, og at møtet med fortiden forrige uke bør forbigås i stillhet. Vennligst ingen blomster til hjemmet.
Kjære sjefen min! Unnskyld! Der ble det visst 11 minutter privat tøys midt i arbeidstiden. Skal ta det igjen. Høh? De andre skal jo slarve seg gjennom et 28 minutter langt vinlotteri i dag! Hmm. Bør jeg arrangere mitt eget vinlotteri i hjemmekontoret?
Lørdag 2. mai 2009: Prøver så godt jeg kan
Har besøk fra Utlandet denne helga. Skal ikke legge skjul på at vi i KV3 legger nokså mye vekt på å rydde før vi får besøk og at jeg derfor normalt er helt utslitt når gjestene ankommer. Men denne gangen forsøkte vi virkelig å fordele arbeidsoppgavene sånn at vi (jeg) skulle være i stand til å ha det hyggelig når gjestene ankom. Likevel klarer jeg ikke mer enn 2 timer med "In Norway we usually ..." og "How great that you brought summer to Norway" før jeg kjenner at øynene lukker seg og haka faller ned på brystkassa (x-hylla).
I går gjestene rett og slett "We will go for a walk", og jeg sovna instantly. Selvsagt ikke helt riktig, siden Sønnen feirer i røde bukser denne måneden, og siden Sønnens venner - også i røde bukser - holdt på med å gjenopplive en av de rødbuksekledde på badet i KV3 da jeg kom hjem for å sove. Selvsagt ikke helt riktig det heller; det var ikke snakk om en gjenoppliving; det var mer snakk om en; Kanskje Du Skal Drikke Litt Vann Og Deretter Sove Litt-seanse.
Vel. Alt i alt er neste generasjon rørende flinke til å feste og til å ta vare på hverandre. Selv om jeg syns det er litt mye oppkast i sirkulasjon. Kan ikke huske at vi kastet opp så mye da jeg var russ. Selv om jeg husker en episode der jeg insisterte på å bli satt av russebilen i et strøk der de ikke burde satt meg av og at jeg neste dag kun iført nerver, tresko og joggedress gikk en lang tur og tenkte grundig over mine hyss.
Kjenner jeg blir litt samfunnsfilosofisk nå: Kanskje Verden er blitt et så farlig sted at selv de unge og håpefulle har en alltid tilstedeværende følelse av at de må passe på hverandre så ikke Verden kommer og tar dem? Kanskje de ikke er bedre mennesker enn vi var, men bare mennesker som vokser opp i en farligere tid?
Kjenner at jeg tar meg tid til litt selvkritikk oppi dette også: Kanskje vi som oppdrar morgendagens voksne har vært dårlige drikkeforbilder? Jeg tror enkelte av mine barn allerede har fått i seg en alkoholdose som tilsvarer det dobbelte av hva min mor og far drakk til sammen i hele livet sitt. Erindrer at jeg kommenterte Sønnens alkoholinntak i går kveld slik: Da Søstra Di Var Russ Drakk Hu TO Kasser Øl Første Kvelden Og Ble Ikke Full Engang. Ja. Verdens dårligste mor. Men siden Sønnen A) kjenner moren sin og B) kjenner sin søster, så trakk han fra akkurat passe med informasjon, og visste at jeg er stolt av ham fordi han er Verdens Beste Sønn.
Kjenner for øvrig at jeg er nokså rolig i forhold til at både Sønnen og Datteren skal delta på >Årets Viktigste Begivenhet i år.
Nå hører jeg noen som rører seg i KV3. Enda jeg har prøvd å være musestille. Jeg kan bare ikke fatte hvorfor gjester føler seg forpliktet til å stå opp bare fordi de hører noen liste seg forsiktig omkring i huset. Kan de ikke bare sove når de endelig har fri? I hvert fall til jeg er ferdig med å bake brød siden vi glemte å kjøpe brød til helga?
Det er egentlig fint vær, men jeg mistenker at gjestene kommer til å si "It's a bit chilly" og at de deretter ikke vil være med på stranda likevel. Akkurat slik de sa "What do we do if the cats come into the bedroom?" da de la seg i går. Litt kulturkræsj der. All mulig kred til Kvinnen i Mitt Liv som er superallergisk og som lar kattene sove oppå seg og sier "De er så fine og så lenge jeg ikke klapper dem, år det bra, atsjoooo".
Ok. Tid for elting og etterheving og steking. Så begynner dagen
Det var cirka midtveis i det aller siste kakestykket at jeg bestemte meg for å rase ned i vekt. (Iiiiik! En "Det var"-setning. Sånne setninger hater jeg nesten mest av alt!) Og jeg må si selvsuggesjonen går flott. Jeg har spist litt sjokolade begge de to første dagene av vektraset. Men det gjør jo ingenting nå som jeg raser ned i vekt nesten uten å gjøre noe for det. Mandag spiste jeg i tillegg lunsj to ganger. Men likevel er det nesten som jeg kan kjenne ribbeina presse seg fram under den litt for trange toppen jeg har på meg i dag.
Nok om det. Jeg skal ikke utbrodere vektraset mer enn sannsynligvis i alle headinger fram til sommerferien.
Jeg er selvsagt over middels bekymret for svineinfluensaen, og har vurdert å ringe Selveste Fastlegen for å få ham til å sende meg en tamifluresept. Men i går leste jeg at hysteriet allerede er brutt ut i de tusen hjem og at apotekene har fått tamiflurestriksjoner, så jeg tror jeg lar det være. Så fort den første kollegaen min på Nerdefabrikken blekner hen etter et utenlandsbesøk, holder jeg imidlertid hjemmekontor på ubestemt tid. Jeg vet sånn cirka hvem på Nerdefabrikken som kommer til å blekne hen først. En av disse som tror de er uunnværelige og som går rundt i kontorlandskapet og nyser og snørrer hver gang de har influensa. Sånne folk er nesten verre enn joggere når jeg tenker meg om.
Jeg er over middels mye på Twitter for tiden. Den som vil holde seg minutt-til-minutt-oppdatert om livet i KV3, bør vurdere å våre på Twitter; enten som besøkende eller som twittrer.
Designet på KV3 på www rakner litt ja. Jeg ble så lei av de lilla linkene. Skal fikse det neste gang jeg står opp for tidlig.
Den pandemien jeg brukte nokså myte energi på (uten å gå ned et gram) å bekymre meg for da fugleinfluensaen var på høyden, er nå kommet i form av en nordamerikansk svineinfluensa som til og med Aftenpoften kaller for en influensakatastrofe.
Min første tanke er at nå er det hele snart over. Epidemien tar rotta på oss før klimaendringene og kjernefysiske våpen klarer å gjøre det. Min neste tanke er at nå blir alle sommerens festivaler avlyst. Min tredje tanke er at nå blir sikkert årets russefeiring avlyst akkurat idet Sønnen omsider har fått gjort buksene klare til den store festen.
Midt oppi det hele er det fortsatt trygt å spise svinekjøtt. Men jeg tipper det er mange som slutter med det likevel. Selv om det de skal slutte med, er for eksempel å ikke vaske hendene.
En jogger jogget nettopp forbi vinduet her. Joggere er fæle greier. Jeg skal vedde på at jogging ikke er sunt. De folka som jogger, ser uten unntak innbitte og ulykkelige ut. Særlig de som jogger første juledag og sånt, ser veldig ulykkelige ut. De som trener på sats mange ganger i uka derimot, ser veldig lykkelige ut.
Nå går en far med et pludrebarn i barnevogn forbi. Og jeg husker hvor lange dagene pleide å være da jeg sto opp med barn klokka 05, spiste lunsj klokka 09 og fortsatt var ingen andre i verden enn Datteren og meg stått opp. Og vi kunne jo ikke gå på morgenklubb heller. Men vi gikk i kirka på søndager. Ja. Kirka. Hver søndag. Dette var i den fundamentalistiske fasen.
Ååååå. Nå fikk jeg lyst til å gå på morgenklubb! Eller; det er vel mer riktig å si at jeg fikk veldig lyst til å ta fram min indre hippie. Og det kan jeg jo godt gjøre når jeg tenker meg om. Og det passer nokså godt, siden jeg bor i hippieland og om et par timer skal på et lokalt arrangement der det er helt akseptabelt å være hippie. Heldige meg.
Relativt stor begivenhet i går at Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene begynte å twittre. Relativt glad begivenhet i går at Sønnen og jeg spiste årets første is på Aker brygge. Nokså middels begivenhet i går at Ungkaren sendte hjem to bergensere (tror jeg) og nå sitter igjen med en søt jentunge og en smellvakker dame som på Paradise Hotel ville blitt beskyldt for å være veldig stygge ting siden hun prøver å sjekke opp en som er hele ni år yngre. Tenke seg til; NI ÅR YNGRE. Forhørte meg i den aller nærmeste omgangskretsen i går om hvorvidt noen kunne tenke seg å sjekke opp en dame som er ni år eldre. Men det er det ingen som kan tenke seg. Bombe.
Ikke tro at jeg er en av disse alder-er-kun-et-tall-menneskene. Alder er år. År er levd liv. Dersom du er 40 og påstår at 40 bare er et tall, bør du straks sjekke opp for eksempel en 16-åring, for 16 er også bare et tall. Så kan du se hvor gøy du får det. Her er forresten tips til noen setninger du bør lære deg når du starter samlivet med din - i tallet - 24 år yngre kjæreste:
Par som er helt jevngamler er aller best. Særlig dersom de har akkurat de samme interessene og ikke den ene for eksempel er sjuskete og tjukk og lat og den andre har orden på økonomien og er glad i å sykle eller gå på ski.
Par med aldersforskjell på 9 år kan aldri fungere; særlig ikke dersom den ene er veldig stille og alvorlig og veldig tynn og den andre er veldig bråkete og blid og nokså feit.
Øøøøøøy! Veldig fredagsaktig alt dette. Og da kan du jo spørre deg hvorfor jeg ikke avtaler en fredagspils med gode venner eller kollegaer i stedet for å fjåse om aldersforskjeller på www. Og da kan jeg jo svare at Jeg er hun som ingen vil drikke øl med. Ja. Jeg tror det nesten ikke selv, men det er sant.
Det har vært tider da jeg har hatt minst én nokså tørst kompis som alltid har vært klar for øl med meg. Men de tidene er slutt. Når jeg i dag sier til meg selv Det hadde vært digg med en øl etter jobb! sier krysningen mellom Tingeling og Tyler Durden fra skulderen min med en nokså frekk stemme:
Og jeg synker ned over maskina mi og trøstesurfer blant andre som heller ikke har noen å drikke øl sammen med. Det er selvsagt ingen trøst at mange av de jeg trøstesurfer blant, ikke vet hva de går glipp av fordi de aldri har vært fulle sammen med gutta inn i solnedgangen.
Du merket deg internettordet jeg brukte? Jeg brukte trøstesurfer. Jeg skrev ikke trøstechatter eller trøsteskyper. For det er ikke noen som egentlig snakker med meg på www. De bare sier at jeg er flink når jeg er flink. Og noen ganger gidder de å svare hvis jeg stiller et veldig bra spørsmål. Og ellers er de helt stille.
For å være ærlig skal det tilføyes at Datteren faktisk snakker med meg online dersom hun ikke har noe viktig å gjøre og dersom jeg skremmer henne litt. Men aldri når jeg ikke er på fredagspils. For hun blir bedt på fredagspils hver uke.
Dama på tv har sinnssykt mye rynker og de sier at hun har fått det av soling. Jeg skal aldri mer sole meg. Og håper det ikke er for sent. I hvert fall skal jeg bruke ufattelig mye solkrem fra nå. Og bare drikke vann.
Dama på tv har akkurat sånn hår som jeg har - eller som jeg hadde før det ble rødt. De sier at det ser ut som en skrekkparykk. Dette er jo til å grine av. Tror jeg går ut i hagen og maler noen møbler.
Første dag på jobb etter ferien gikk sjokkerende bra. Jeg var verdens mest konsentrert arbeidstaker og ingen ga meg sparken. Jeg var til og med våken nok til å klare å kjøpe tre blomsterpotter på vei hjem fra jobben. Men nå er klokka 18hundre og jeg stuper i seng.
Vel. Kanskje om lag to døgn totalt er brukt til fornuftige og hyggelige ting:
Hæh? 5 timer? Ja. Jeg har funnet ut at egentlig kan jeg sove hele tiden så sant jobbsituasjonen tillater det. Nå som ingen barn forventer at jeg lager mat og sånt. Starter derfor et eksperiment i morgen tidlig. Jeg skal sove hele tiden når jeg ikke jobber eller trener. Førstkommende uke betyr det at jeg sover fra cirka 17 til 0530 natt til onsdag; fra cirka 17 til 0500 natt til torsdag; fra cirka 14 til 15 natt til lørdag; må stå opp lørdag ettermiddag for å delta på en middag; fra cirka 02 natt til søndag og fram til 0530 mandag morgen. I snitt er det snakk om cirka 13 timer søvn i døgnet. Trodde ærlig talt det ville bli mye mer.
Uansett. Når jeg har sovet 13 timer i døgnet et par uker, skal jeg kjenne etter om jeg fortsatt er like trøtt. Hvis jeg er det, skal jeg gå på apoteket og få tak i noen jernpiller man ikke får magekreft av. Jeg har dessuten regnet ut at jeg kan klare å betale alle utgiftene mine med 50 prosent stilling. Det blir 4 timer mer søvn hvert døgn. På den andre siden er det jo faktisk slik at kontrakten min snart dør - så da er det vel nokså utakknemlig og frekt å snakke om mulighetene for å redusere til halv stilling. I virkeligheten er det jo snakk om 0 % stilling.
Noen blir veldig provoserte av arbeidssky mennesker. Tro ikke at jeg ikke blir det. Men det er som kjent ingen umulighet å oppfatte egenskaper hos andre som en provokasjon og samme egenskap hos seg selv som en helt naturlig ting.
For øvrig er det en fryd å ha Datteren hjemme på besøk med en medbragt gjest. Vi skjønner nesten alt han sier, han liker pønkemusikk og han har vært 5 ganger på Roskilde. Ergo ikke særlig å utsette på gjesten.
I tillegg til all maten er KV3 stappfullt av tulipaner. Fordi alle syns at tulipaner er vldig påskete tror jeg. Og så hadde gjestene med 2 påskeegg som er helt tomme. Jeg håper ikke jeg har spist alt, men det kan godt hende. Oppi det ene påskeegget hadde forresten Mamman til Ludvik putta en harry kylling og andre påskeeffekter. Blant annet et egg som skulle puttes i vann og bli til en kylling. Det ligger fortsatt i vann og er ikke blitt til en kylling. Men vi håper fortsatt.
Og da jeg gikk gjennom Se&Hørs bilder av stjerner som ikke slanker seg, gikk det plutselig opp for meg at det å ikke slanke seg, bare betyr at de har litt tykke - eller altså helt normale - lår. For øvrig er de tynne. Og de som ikke har kunstige pupper, er flatbrystede. Og du kan se ribbeina deres når de strekker opp armene.
'Former betyr' 'tynn, men med litt lår'. Altså kan jeg aldri engang bli en dame med 'former'. Jeg kommer alltid til å være tykk. I dag skal jeg spise alt jeg kommer over. Og drikke et par flasker vin. Og det passer bra - siden 30 av de nærmeste vennene straks kommer på palme.
Men leser hun virkelig Se&Hør på nettet? spør noen nå. Og svaret er Ja. Hver Eneste Dag.
Cirka sånn ser min netthverdag ut:
En stjerne er visstnok ifølge nettavisene født. Og siden jeg prioriterte politihunden Rex framfor talentkonkurranse på tv i går, måtte jeg ty til tuben for å se den nye stjerna. Og jeg innser at det ikke er Sønnen som blir årets kjendis-Seb. Men slaget er ikke tapt selvsagt. Selv om det bekymrer meg litt at alle sangstjerner som blir intervjuet, sier at de har vokst opp i en musikalsk og sangglad familie. Det kan neppe mine barn skryte på seg. Med mindre lyd også er musikk. Et piano og et par gitarer gjør ingen musikalsk familie. Selv om det imagemessig ser tøft ut.
Tro det eller ei; nå har jeg lidd meg gjennom bollywoodbarn og kortsjonglører for å høre den nye stjerna én gang til. Og jeg må si at han er jo strålende, men likevel litt vel soft for min smak. Men så tilhører jeg heller ikke framtidens platekjøpere. I hvert fall ikke framtidens kjøpere av plater med lyse mannestemmer. Og vår Seb har da nokså mye finere hår.
Etter at tablettene fra Verdens Beste Fastelege begynte å virke, er denne rehabiliteringsuka helt prima. Bortsett fra at jeg ikke skal spise noe som er godt og ikke drikke kaffe eller te eller alkohol. Eller cola for den saks skyld. Du kommer til å bli kjempetynn! ropte Brura på telefonen. Og det har jeg også tenkt helt til jeg veide meg i dag tidlig og fant ut at jeg har gått opp en kilo på å ikke spise noe som er godt. Har nok spist for mye av den tillatte maten (ris, poteter, grønn te). Alt er mulig.
Hvorfor måtte Jan Tomas spille inn en popplate? Var det egentlig nødvendig? Det er spørsmålene jeg stiller meg etter at jeg leser at han er slaktet av anmelderne og blir beskyldt for å høres ut som botox. Noe som vel er en litt drøy påstand. Men altså. Når du blir tv-kjendis av å gi råd til jenter som vil være pene, og deretter blir rikskjendis av å gifte seg med en tenåring, så kan det da ikke nødvendig plutselig å våkne opp en morgen og tenke Nå vil jeg bli popstjerne også!
Følger du med på Ungkaren, Paradise Hotel og alt det andre da? spør du nå. Og tenk for det gjør jeg. Jeg har kommet fram til at Ungkaren helt sikkert har en sjel, siden han alltid er veldig brydd når han skal sende en oversminket 20-åring eller en Jeg vet hva han vil ha-dame ut av tv-serien. For ordens skyld vil jeg gjerne understreke at JEG vet hva Ungkaren vil ha. Han vil ha akkurat det samme som alle andre normale, fornuftige menn vil ha: Ei smellvakker sexbombe som sier pene ting til ham ustanselig. Alt det om at han er opptatt av musikk og indre ting og sånt, er jo bare tøys. Og nå har han uansett sendt hjem begge syngedamene. Men halloooo. Hvem gidder å velte rundt i et fruktfat i dagesvis for deretter å ri inn i solnedgangen sammen med en kiwi? Vel. Alle de som jeg har sjekka opp selvsagt. Bortsett fra at jeg er usikker på hvor mye de har velta seg i fruktfatet før de konkluderte med at sex&drugs&rocknroll godt kan utøves i selskap med en voksen dame med ordnet økonomi.
Dersom jeg er like eplekjekk i kveld, skal jeg gå på konsert med Brura & co. Det blir min første pubtur uten alkohol. Og siden jeg ikke liker å drikke farris, blir det spennende å se hvor lenge det er tillatt å bestille kranvann uten isbiter før jeg blir kasta ut. Alternativt hvor lenge jeg orker å høre på at fulle folk vrøvler før jeg går hjem. Bortsett fra at jeg kan ikke gå hjem for Sønnen skal ha *gourmet- & storskjermlan. Og nå har jeg sjekka, og det finnes ingen nattkino jeg kan gå på. Så her er det bare å stålsette seg.
*Gourmet- & storskjermlan er en upresis beskrivelse av en aften der man spiller spill på husets største skjerm og spiser mat som ikke er grandiosa.
Antar jeg forspilte muligheten til å få en fantastisk Bli Frisk-gave.
Til å være så syk som jeg faktisk er, har jeg brukt sjokkerende lite tid på å lete etter diagnoser på internett i dag. Men det er særdeles mulig at jeg har en eller annen sykdom som Selveste Fastlegen blir nødt til å forholde seg til i morgen. For den bittelille diagnoseturen jeg tok på www, tilsier at noen må stikke en slange ned i halsen min og ta bilder av magen. Den andre slangen som skal inn andre veien, satser jeg på å slippe. Når jeg tenker meg om, tror jeg faktisk slangen ned i halsen er det korteste strået her. Jeg har sett en gastroskopi en gang da jeg studerte, og det så helt fryktelig ut. Den andre slangen har jeg prøvd, og den er ikke verre enn klyster.
Har jeg forreste helt glemt å utbrodere at jeg - helt uten sammenheng med ovenfor nevnte slanger i hue og ræva - er tilbake hos Fastfysioterapeuten? Verdens beste Fastfysioterapeut? Vi er vel egentlig enige om at jeg ikke har noe der å gjøre, men jeg går der litt likevel. Hun tegner kryss på skulderen min og sender en form for hetebølger inn i leddet. Og etterpå prøver hun å dra skulderen ut av ledd. Og jeg titter lengselsfullt på løfteanretningen som henger i taket og spør om hun kan heise meg opp i den. Og Fastfysioterapeuten svarer Neste gang. Og så ler vi akkurat som i gamle dager for 3 år siden da jeg trodde jeg skulle ha vondt i skulderen natt og dag resten av livet. Og så gikk det over. Derfor kommer det til å gå over denne gangen også.
Hmm. Ting forandrer seg. Nå prøvde jeg å finne ut hva jeg skrev om skulderen for 3 år siden da jeg trodde den aldri kom til å gå over. Og svaret er INGENTING. Jeg kunne ikke bruke armen på flere måneder og nevnte det ikke med ett ord på www. Nå, 3 år senere, snakker jeg ikke om annet. Jeg er blitt gammel. Dette er blitt en gikt-og-gastroskopi-dagbok. Krise.
Mulig disse tankene skyldes den hele tiden nærværende tanken på at nå kommer snart sommeren før mørket. Mulig jeg bare er lei av folk som så lenge jeg har kjent dem, har prøvd å finne seg sjæl. Noen av de jeg kjenner, har hatt så mange tunge eller tøffe perioder at det sannsynligvis er riktig å omtale dem med Hun tar som regel ting veldig tungt - i stedet for den obligatoriske omtalen Hun har hatt det ganske tungt nå. Jeg kan ikke begripe hvorfor vi skal gå rundt og tro at disse menneskene en vakker dag kommer til å finne seg sjæl og få et lett liv. De tar jo SOM REGEL ting veldig tungt. Det må jo være en personlighetsgreie.
Jeg tror all denne plutselige irritasjon over andre menneskers tunge stunder egentlig skyldes at det er søndag ettermiddag og at jeg som vanlig lurer på hvorfor jeg ikke passet på bruke absolutt hele helga til bare oppbyggelige ting. Jeg kan ikke fatte at jeg skal stå opp og dra på jobben om bare 13 timer. Jeg kan ikke fatte hvordan jeg skal klare å stå opp og dra på jobben i fem hele dager før jeg kan være bare hjemme igjen. Jeg tror jeg er på vei inn i en arbeidssky periode. Og nettopp derfor kan jeg ikke gå til fastlegen med skulderen min. For da vil jeg mistenke at jeg egentlig gjør det fordi jeg er lat. Hva har jeg egentlig brukt denne helga til - siden det føles som om den ikke har vært ennå?
Mitt nye, selvironiske jeg tar oppgaven som målestokk alvorlig. En kollega er på en seriøs slankekur, og jeg tilbyr meg flere ganger daglig å stå ved siden av henne sånn at alle kan se hvor tynn hun er. Hun vifter meg bort og ler. Men jeg ser at hun blir kjempeglad. Folk som blir tynne, blir glade. Og i stedet for å bli misunnelig - som jeg jo selvsagt blir - prøver mitt nye, selvironiske jeg å være hun tykke og morsomme.
I går hadde jeg nok tidenes tjukkashøydepunkt. Jeg skulle på et viktig møte, og hadde bestemt meg for å se ordentlig ut i tøyet. For ikke å knuse selvfølelsen totalt hadde jeg tatt fram mitt aller videste skjørt og en bluse som jeg tenkte sikkert kunne gå bra inni en jakke som pleide å passe. Jeg skal ikke prøve å innbille noen at jeg ble veldig sjokkert da jeg fant ut at a) skjørtet gikk akkurat igjen når jeg holdt pusten og b) blusen var så trang at jeg ikke fikk puste og c) jakka passa ikke i det hele tatt lenger. Men litt rystet ble jeg faktisk.
Det viktige møtet jeg var på, ble avsluttet med en mottakelse der de serverte sjampanje og greier. Jeg hadde egentlig gledet meg veldig til å drikke sjampanje i arbeidstiden, men takket være det for trange antrekket, måtte jeg bare løpe ut av møtet da den formelle delen ble avsluttet. Jeg hentet treningsbagen og stormet inn på toalettet og skiftet til treningsbukser og en singlet som tilfeldigvis var helt ren. Deretter stormet jeg barbeint forbi et par seniorer som hadde en alvorsprat utenfor dametoalettet. Det er ikke min skyld at dere må stå her akkurat den dagen jeg går i pysj på jobben! sa jeg. Så krøp jeg inn i lavvoen og forlot åstedet.
Resten av historien kjenner du. For jeg har allerede fortalt at jeg kjøpte meg lykke på veien hjem.
Og i ettermiddag kom jeg tilbake i boblekåpe og treningsbukser og turnsko - og sa Jeg så på noen fine briller her i går og hvis dere har dem, vil jeg gjerne kjøpe dem! Og gutten som denne gangen passet butikken, låste opp skapene og lot meg boltre meg med det som skulle bli mine briller. Jeg satser på alkoholisert husmor-look i år, sa jeg. Og gutten sa Ja der har vi den sånn cirka. Og jeg sa Vasker du vekk andre menneskers øyebrynsfett og gir meg et etui på kjøpet? Og gutten sa Selvsagt. Og da han kom tilbake med briller og etui, sa han Det er veldig stort, men det er det eneste som passer. Og så får du jo plass til litt alkoholikereffekter oppi. Og jeg utbrøt Lommelerke og munnspray! Genialt! Og så betalte jeg og gikk.
Det gjør ikke så veldig mye om du syns de nye brillene mine er stygge, for du kommer ALDRI til å få låne dem uansett. Jeg syns de er absolutely fabulous og jeg kommer til å ha dem på meg i allslags vær.
Nå tittet jeg på beskrivelsen min av antrekk i brillebutikken, og det gikk opp for meg at "turnsko" er et begrep som yngre generasjoner neppe har noe forhold til. Det gjør vondt i hele ryggraden når jeg tenker på at folk faktisk pleide å utføre fysiske aktiviteter iført det jeg kaller turnsko. Det jeg kaller turnsko, er altså converse-sko. Med og uten stjerne. Jeg har for eksempel et autentisk par fra gamledager.
Nå kom jeg på et gullkorn jeg fant i en Stephen King-bok her om dagen:
Bildet er et illustrasjonsfoto fra gamledager og viser mitt eneste plagg utstyrt med paljetter. Jeg kjøpte det en gang jeg tilbragte en hel dag på et spansk kjøpesenter uten en god plan for hvordan jeg skulle komme meg derfra.
Ikke for å bøte på gammelheten, men for å underholde Sønnen som sliter med et ikke-fungerende skjermkort, har jeg deltatt på noen runder med guitar hero i dag. Og tipper at jeg må gå med begge armer i fatle i morgen. Men jeg var gangske flink. Riktignok ikke like flink som jeg pleide å være. Men jeg kommer til å øve neste gang jeg er alene hjemme.
Åååå! Tre katter har vært innesperret i skredet i Namsos. Men nå ble de reddet ut av en machomann som man aldri skulle trodd var en kattemann. Og reporteren kunne fortelle at bildene vi så fra skredstedet, var tatt av et politihelikopter. Stadig imponert over reporternes nye norske språk. Kan det være påskevikarene som allerede er innkalt? På toppen av det hele står Trond G og snakker om raset. Han har nok ikke lært at skred ruller langs bakken, mens ras faller ned på noe. Vel. Jeg har egentlig bare visst forskjellen på skred og ras i noen få måneder selv.
Toppen på kransekaka i dag er at en natteravn er banka opp i Moss. Det får hele verdensbildet mitt til å vakle. Og jeg innser at da jeg våkna i natt av at noen drita, ukjente ungdommer kasta snøball på vinduet mitt og brølte utenfor huset, var det en helt naturlig og begrunnet reaksjon å bli redd. Folk på fylla er farlige.
Bildet av fuglene hadde opprinnelig et visst paparazzipreg, så jeg måtte rotere det og kråppe strengt så ikke naboen skal saksøke meg for å henge ut fuglene hans.
Jeg skjønner ikke hvorfor alle insisterer på at jeg er sinnssyk når jeg sier at jeg ønsker meg ei ku. Eller i hvert fall ei kvige.
Kära nån! En gjeng med hai inntok en svømmekonkurranse i Australia i dag. As long as you don't see them it's allright, sa en av deltakerne da hun kom på land.
Nå som jeg har blitt kjent med min aller første australier, tror jeg svømmeren mente det hun sa. Og her sitter jeg og skryter av påfugl, esel og grevling.
Klokka har akkurat passert 05 og jeg har satt ny lyspære i lampa på badet og studert hårrøttene på nytt. Jeg har ikke grått hår. Jeg har musebrunt hår. Innerst. Ytterst er det fortsatt ukledelig russisk-blondt.
Jeg våkna først klokka halv to i dag og tenkte at det måtte være morgen. Deretter våkna jeg litt før 5 og var glad for at det var morgen. Nå sitter Hassan i vinduet og venter på at de som tar kvart på 6-bussen skal toge forbi. Men det kommer ingen, for det er lørdag. Og egentlig tror jeg Hassan vet at det er lørdag. Det er absurd å være A-menneske i helgene. Men det jo hva man gjør ut av det som teller.
S E N E R E M Y E S E N E R E :
Nå har sett på to programmer med doktor Phil og én Lassie-episode. Doktor Phil er noe av det mest irriterende jeg vet, så jeg har sett to programmer - på to ulike tv-kanaler - mest fordi jeg har trengt underholdning.
Det første doktor Phil-programmet var verst. En mann hadde bedratt kona si og hun hadde funnet det ut. Dessuten hadde han kjørt i fylla, prøvd å sjekke opp venninna til kona i fylla og omadressert telefonregningene sine til jobben. Doktor Phil skrev en lang liste på veggen med alt det fryktelige mannen hadde gjort før han dro på rehab. Men det viste seg at det var en lang liste med ting som kona hadde gjort også. Hun hadde blant annet ikke laget middag og kommet for sent når hun skulle hente ungene. Dessuten jobbet hun noen ganger 75 timer i uka. Men hun forsikret om at hun likevel rakk å vaske alt tøyet. Ingen sa ett ord om at mannen kunne laget middag eller vasket tøy. Og det ble vedtatt at hun hadde vært en dårlig kone og at han sannsynligvis aldri kom til å forbedre seg. Han hadde nemlig flere ganger drukket både doble og triple drinker. Toppen på kaka var vel egentlig at sønnen på 9 år hadde skrevet en lapp på rommet sitt. På lappen sto det at han skulle drepe kameraten sin og deretter sjekke opp ei jente på skolen og kjøpe en diamantring til henne. Wasn't that what you did? You bought your wife a diamond ring when you had cheated on her? sa doktor Phil strengt til mannen. Og alle skjønte at sønnen på 9 år var i ferd med å bli like upålitelig som sin far på grunn av farens utroskap og på grun av morens morens elendige innsats med matlaging og henting.
Det andre doktor Phil-programmet var helt på trynet. Det handlet om vitnene og jury-medlemmene i den siste saken mot OJ. Det finnes knapt noe mindre stilig enn jurymedlemmer som må sitte i et talkwshow og forsikre at de handlet etter beste overbevisning og vitner som enten juger på tv eller har løyet i rettssaken som ble avslutta for noen måneder siden. Det fine med programmet, er at jeg omsider skjønte hva rettssaken handla om. Det viser seg at den stakkars OJ prøvde å røve tilbake noen trofeer som var blitt stjålet fra ham. Og han måtte gjøre det i Vegas så ikke familien til hun som var kona hans men som ble drept, skulle få tak i pengene han fikk for trofeene. Eller noe sånt.
Lassie-episoden var en nyinnspilling i farger. Sannsynligvis var det den aller første episoden, for hun som skal bli Lassie ble funnet med skadd fot i skogen, og sønnen til en nyinnflyttet veterinær fant henne. Han kalte henne Lassie og så kom en fryktelig slem og møkkete mann i en blå pickup og hentet henne. Og der sluttet episoden.
Det kan bli en stund før jeg får vite hvordan gutten får tilbake Lassie, for nå sjekka jeg, og i morgen går episode 1 på nytt. I tillegg til at de viser episode 20, 46 og 47.
Nå må jeg snart skru av tv før presset fra Ameeriikah blir for sterkt. Nå snakker en dame (Suze Orman) på Oprah om å putte sparepenger på FDIC-sikret konto eller i statsobligasjoner. Og jeg kjenner jeg blir nervøs, siden jeg akkurat har opprettet en helt vanlig sparekonto der det ikke sto ett ord om Federal Deposit Insurance Corporation. Mulig vi har noe liknende i Norge og at det er påbudt for norske banker å være medlem der. Bankgarantifondet? Med sikkerhet for beløp opptil to millioner? Det skulle nok holde.
Ok. Har definitivt sett for mye på tv i dag. Nå har de to morløse guttene i Afrika savnet moren sin mange ganger, og de veldig skuffede miljøagentbarna har vært skuffet i minst ti reklamepauser. Da er det ikke annet å gjøre enn
Alle dere kvinner som skryter av alt dere klarer å gjøre samtidig: Kjeften! Det er mye kulere å gjøre én ting av gangen og å gjøre denne ene tingen med stor tyngde og overbevisning. De siste dagene har for eksempel jeg (mannen i meg) brukt all min energi på et prosjekt som nokså mange ville ansett som håpløst. Men min indre mann hjalp meg gjennom prosessen. Hver gang noen på jobben har spurt meg hva jeg har drevet med denne uka, har jeg dratt meg i håret, pustet tungt og sagt Sot. Og alle har innsett at det eneste de har kunnet gjøre har vært å nikke oppmundtrende og la meg være i fred.
Vel. Nå er sotprosjektet mitt avsluttet (etter 3 måneders fragmentert og kvinnelig virksomhet og 2 dagers macho-tilnærming på slutten), og jeg skal ta fatt på neste prosjekt som skal være mitt eneste prosjekt til jeg er ferdig med det. Midtveis i prosjektet skal jeg ta en øl, rape og spørre hva som er til middag.
Jeg er ikke flaut over at jeg til dels så og til dels zæppet meg gjennom følegende i går kveld:
Jeg syns tv-ungkaren var nokså håpløs. Selv om han ser ærlig ubekvem ut når han må sende hjem damer. Det var helt ok for meg at han klinte med en av 20-åringene. Selv om jeg aldri har skjønt det med klining for kliningas skyld. Og jeg syns det var slemt av kjerringene å legge opp til at 20-åringene måtte diskutere politikk med tv-ungkaren. Jeg ville aldri hatt noe fornuftig å si om a) terrorisme b) Midtøsten eller c) Nelson Mandela da jeg var 20. På den andre siden; jeg kjenner mange 20-åringer som ville hatt mye å melde om temaene. Men de ville aldri vært med på ungkarenprogrammer på tv. Jeg var dessverre på do da damene dansa hiphop, så jeg vet ikke om 20-åringene fikk sin hevn.
Paradise Hotel fikk jeg ikke så veldig mye inntrykk av, annet enn at to av jentene tidligere i uka må ha sloss om en av guttene. Det var i hvert fall en eller annen form for konflikt og litt skjelvende underlepper. Dessuten har to av deltakerne vært kjærester i virkeligheten. Og den sinnssykt pene programledersken spør hele tiden Er det greit for deg at han deler rom med henne? og Hva syns du om at hun ikke valgte deg? og liknende.
Ærlig talt. Nå kjører de en gebrokken norsk ræpp på p3. Karpe Diem er det visst. Høres ut som ekte wannabe-wolla. Men det er visst ironi.
L A T E R M U C H L A T E R :
Det finnes helt klart to typer mennesker her i landet: Handcappede og vektløftere. Det er derfor alle offentlige dører nå tilbyr kun to muligheter: Enten trykker du på knappen merket med en rullestol, og døra går opp av seg selv. Eller så åpner du døra manuelt, og da bør du helst ha pumpet litt jern eller hva det nå heter. Jeg vet ikke om det er den elektriske åpnemekanismen for rullestolbrukere som gjør dørene ekstra tunge. Og jeg driter egentlig i det - siden jeg har sluttet å bry meg om og med ting jeg ikke har noe med. Men det føles litt merkelig å måtte definere seg selv som rullestolbruker fordi det er nesten umulig å åpne offentlige dører manuelt.
Det var bare det jeg ville si. Har nå vært og drukket kaffe hos Den Nye Vennen oppi gata. Han ble skuffet over at jeg ikke hadde med wienerbrød. Men sist jeg snakket med ham, sa han at han bare spiste sunne ting. Og siden jeg skal gå ned 30 kilo før sommeren, så jeg ingen grunn til å kjøpe med wienerbrød.
Vi fikk uansett gjennomdrøftet noen problemstillinger som ble luftet eller skal jeg si som ble initiert sist gang vi traff hverandre - mens vi drakk veldig god økologisk kaffe og spiste veldig sure ikkeøkologiske klementiner som jeg hadde kjøpt i butikken.
Vet du hvorfor disse klementinene er så sure? spurte Den Nye Vennen. Ja fordi ingen spiste dem i jula og nå er det mars; da ville jeg også vært sur hvis jeg hadde tenkt på meg selv som en juleklementin, svarte jeg. De er sure fordi de er modnet i en container, sa Den Nye Vennen oppi gata.
Egentlig liker jeg tanken på at du ikke kan vite hvordan en klementin eller en appelsin smaker før du tar av skallet og tar en bit. Det blir som med de lysegrønne paprikaene; noen ganger smaker de som søt, rød paprika - og noen ganger smaker de som chili.
Så kan du kanskje påpeke at de lysegrønne paprikaene som smaker søtt og de som smaker sterkt, er helt forskjellige paprikaer. Og så kan jeg påpeke tilbake at jeg kjenner folk som dyrker og serverer begge deler om hverandre.
Hvorfor blir det noe rart med å skrive en setning som betynner med Jeg kjenner folk som dyrker ...? Det er akkurat som min indre hippie drømmer om å skrive navnet på alle narkotikaplanter jeg vet om. Enda sannheten er at jeg ikke kjenner noen som dyrker andre ting enn mais og squash. Men en gang jeg gikk tur midt på natta sammen med to homoer, så fant vi en valmue og homoene insisterte på at det var en opiumsvalmue og de skar den opp, men jeg tror ikke det var opium inni. En annen gang plukket vi masse bittesmå sopp som vi trodde var fleinsopp men som ikke var fleinsopp likevel. Det oppsummerer vel sånn cirka min omgang med narkotikaplanter. Eller min mangel på omgang med sådanne.
Nå må jeg skjerpe meg og jobbe fram til Magnum. Det er trøstepremien i dag. Hovedpremien - slik den er hver fredag - var å bli nedringt av artige venner som vil finne å hyss og skøy og annet. Den vinner jeg sjelden. Men så har jeg til gjengjeld hatt hell i kjærlighet nokså mange ganger i mitt unge liv.
-->
-->
Det blikket hun sender når fortelleren sier fast hon var en ko.
I dag har jeg servert og spist noen fiskekaker jeg kjøpte en gang for lenge siden da jeg planla å få et veldig variert kosthold. Nå holdt fiskekakene på å gå ut på dato og det var derfor jeg serverte og spiste dem i dag. De smakte nokså fryktelig. Det er egentlig ikke mer å si om den saken. Annet enn at nå må jeg gå hele kvelden og rape nokså vonde fiskekaker. Eller snarere gørpe nokså vonde fiskekaker. Tenke seg til; jeg hadde nesten glemt ordet gørp - som er en slags bulimisk rap; en blanding mellom rap og gulp.
Jeg har tenkt å se på den tydelig Jan Tomas-inspirerte tv-ungkaren i kveld; han som liksom skal sjekke opp damer på 20 og 40 vekselvis i noen uker. Alle som har øyne i hodet, skjønner vel egentlig at det er menneskelig at en litt femi 30-åring som tydeligvis er nokså opptatt av utseendet, velger en vakker 20-åring med glatt hud framfor en voksen dame som sier Vi vet hva han vil ha og det kan han ikke få fra en 20-åring. Halloooo. Én ting er å være 40 år og gå på byen og klare å rægge opp en smågutt en sen aften. En helt annen ting er å vurdert opp mot heldeffa ferskener i dagesvis. Jeg ville i hvert fall ikke vurdert en av Vi vet hva han vil ha-damene hvis jeg var han tv-jålebukken. Noen vil kanskje si at jeg ikke akkurat er kjent for å spytte i fruktfatet og at jeg på en måte har bevist at det jeg sier nå ikke stemmer. Men da må jeg få gjøre oppmerksom på at det sjelden har stått 10 ferskenmyke 20-åringer rundt meg når jeg har stupt uti fruktfatet. Litt selvinnsikt må man kunne koste på seg.
For å bøte på fiskekakemiddagen, har jeg nå laget meg en kopp te som jeg først har skoldet tunga på og deretter har veltet på bordet. Tror jeg er i ferd med å legge meg med feil fot i kveld.
Nattens servering fra underbevisstheten er følgende interessante historie:
Mine gamle drømmetydervenner (Dreammoods, Drommetydning.dk og Droemmetydning.com) hadde såpass uklare forklaringer på den fantastiske kudrømmen at jeg egentlig er litt skuffet. Som for eksempel: "En båt er et symbol for hele ditt liv og din sinnstilstand. Generelt kan man si at hadde du det bra på båten har du også et bra liv"
"Skibet er det transportmiddel man fra tidernes morgen har brugt for at komme i kontakt med andre f.eks. over kontinenter eller imellem øer. Derfor bliver skibet symbol på at forene "løsrevne" sider eller aspekter af sit ubevidste materiale"
"To dream that you are in or see a boat, signifies your ability to cope with and express your emotions"
"En flokk med kyr som spiser symboliserer at livet ditt kan bli lett. Hvis du prøver å tvinge kyrne til å gå et sted tyder dette på at du må jobbe hardere for å opprettholde inntekten din. Det kan også hende du har gjort, eller vil gjøre noe dumt. En ku kan også symbolisere morsinstinktet"
"To see a cow in your dream, symbolizes your passive and docile nature. You obey others without question. Alternatively, a cow represents maternal instincts or the desire to be cared for. For some cultures, the cow represents divine qualities of fertility, nourishment and motherhood"
Hvordan skal jeg liksom tolke dette? At alt var bedre før? Var det dumt å avslutte livet slik det var før? Eller kanskje drømmen handler om Den Store Løsrivelsen når Datteren og Sønnen stikker av?
Promenade des Anglais, Nice -->
Prokopios, Naxos -->
Playa del Ingles, Gran Canaria -->
Nå kan du kanskje påpeke at et par av de stedene jeg har knipsa screenshots av, ikke nødvendigvis har drømmeårstiden akkurat nå. Men da har du for så vidt ikke skjønt så mye. Det er ikke bare sola som gjelder. Kanskje med unntak av Juleøya. Men der er det til gjengjeld alltid en eller annen form for sommer.
Spiralen det her er snakk om, er fenomenet trening. De som tror at noen får god samvittighet av å trene 2-3 ganger i uka, må tro om igjen. Det er nemlig bare to typer mennesker; de vellykka og de mislykka. De vellykka trener dobbelttimer fire ganger i uka. De mislykka ligger på sofaen og eter p-gull, eller de gjør husarbeid i stedet for å trene, eller de prioriterer barna sine, eller de trener bare 2-3 ganger i uka.
Det har vært tider da jeg ville tenkt på det som noe stort å trene både kondisjonstrening og styrketrening to ganger i uka. Men det viser seg at det er bare hvis du snakker om trening på et veldig høyt nivå, drikker ulike treningsdrikker, har veldig trangt treningstøy og pulsklokke og faktisk altså trener minst fire dobbelttimer i uka, at du kan føle at du faktisk trener. Jeg vet du tror jeg tuller, men halvgamle kjerringer over det ganske land går nå rundt i krepptights med pulsklokke på armen og en slags pulsmåler rundt ribbeina. Vel. Over det ganske land er det vel litt drøyt å si at jeg kan mene noe om. Over den ganske hovedstad og rundt omkring på tv-skjermen mener jeg nok. Det er rart de ikke kaster opp når jeg kommer med min Planet Hollywood-trøye fra 90-tallet og vanlige treningsbukser og pensjonistjoggesko. Hmm. De kaster sikkert opp når jeg tenker meg om.
Til og med når jeg går på en helt vanlig gruppetime med øvelser for mage og rygg, må instruktøren bruke en masse fremmedord og pådytte meg en hel haug av nye øvelser.
Det er godt mulig at jeg ser litt mørkt på det akkurat nå. Da skyldes det i så tilfelle et tv-program jeg akkurat zæppet forbi som het Legene og som handlet om hvor mange armløft det gikk an å ta selv om man var en solariumbrun gamling.
Æsj. Kanskje jeg skal finne fram min indre cowboy og drite i å tenke mer på det med trening. Jeg har jo egentlig sluttet med å bry meg om og med ting.
Dobbelt-æsj. Nå griner noen på tv fordi en tidligere frøken Norge har bytta ut det beige tapetet deres med brune blomster med gusjegrønn maling. Hvor er egentlig verden på vei? Åja. I dass. Glemte det et lite øyeblikk der.
Valgets kvaler river og sliter i meg. Dersom jeg legger meg på sofaen foran tv, kan jeg se på tv og ikke bare på nett-tv og dvd. Dersom jeg legger meg i senga med laptopen, har jeg seng og dyne og pute og msn og skype. Dersom jeg tar med dyna og puta til sofaen, har jeg fortsatt ikke seng. Men jeg kan ha med laptopen.
Valget burde være enkelt, siden helgas tidsfordriv har vært å male 2 stk hyller som nå står midt 5 meter fra sofaen og lukter sniff. Men dersom jeg legger meg på soverommet, kommer jeg neppe til å stå opp igjen i dag. Selv om klokka bare er halv 2.
Og det er lettere å drikke kaffe uten å søle på sofaen. Ikke fordi jeg har bordet ved siden av - jeg har jo nattbord ved siden av senga også - men fordi sofaen var så innmari dyr.
Hmmm. Hvor mye og hvor langt må man egentlig fly for å fly tusenvis av mil hvert år? Hvor langt er det for eksempel Oslo-København-Oslo pluss Oslo-Las Palmas-Oslo pluss Oslo-New York-Oslo pluss Oslo-Aten-Oslo pluss litt mer Oslo-København-Oslo? Sikkert ikke flere tusen mil . Kanskje vi får drite i oppdrettsscampi og satse på å redde verden likevel.
Oi. Der logga en av gutta på jobben seg på msn. Men jeg tror det er slik at man ikke skal snakke til folk på msn i tide og utide. Og søndag er definitivt utide når det kommer til kollegaer.
Snart kommer Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene for å hente bilen sin igjen. Men jeg behøver ikke lage kaffe, for hun skal rett på spa med Eddie. Kjenner etter om jeg kunne tenkt meg å dra på spa i dag. Nei. Det kunne jeg ikke. Ikke i dag. Ikke i morgen. Ikke neste år engang. Spa er for folk som liker å være nakne tror jeg.
Hva skjer med masse bilder fra KV3? spør du nå. Fikk det bare plutselig for meg at det måtte være veldig artig for noen å få noen (uskarpe) detaljer fra KV3. Det gjør at de som snart skal til KV3, begynner å glede seg. Og det gjør at de som aldri skal til KV3, syns at de har vært der litt. Kanskje. Grumsetheten og mangelen på helhetlighet er helt med vilje. Dette er da ikke noen vanlig hjemme-hos-blogg. Med unntak av utsnittet fra biblioteket. Ja. Jeg elsker Hiaasen. Og Bukowski. Og Alice Hoffmann. Det er vel stort sett den hylla som syns på bildet. Og bilder fra ymse barndommer.
Egentlig bra at jeg tok bilde av bokhylla. Da husket jeg å sjekke om det Bukowski skrev om ekstrem acne i Ham on Rye var selvbiografisk. Og det var det. Faktisk viser det seg at Bukowski skrev selvbiografisk fiksjon. Noe å merke seg. Dersom fantasien svikter, er det en mulighet å grafse litt i gammel elendighet. Ikke misforstå; jeg sier ikke at Bukowski hadde lite fantasi; jeg snakker om oss andre som kunne tenke oss å bli ufattelig rike og berømte.
Noen sammenliknet meg med en tidligere idoldeltaker i går. Og magen ble fylt av en stor klump med fedmefrykt. En revy passerte i hodet mitt; kunne jeg huske noen ekstremt feit idoldeltaker noensinne? Deretter gugglet jeg idoldeltakeren og hun var tynn og liknet ikke på meg i det hele tatt. Men jeg kom på at flere har sagt at vi minner om hverandre, så jeg vil anta at hun blunker jævlig mye - men jeg har aldri sett henne på tv. Hmmm. Nå fant jeg henne på Tuben, og hun blunker ikke mye. Så hun vifter sannsynligvis usannsynlig mye med hendene når hun snakker da. Vel. Det kommer jeg til å finne ut, for vi skal drikke vin en dag.
Rekk opp hånda alle som holdt på å dø ikke av sult i går! Kvinnen med bare én Hanske men to Hender og jeg fikk drøftet de aller viktigste temaene i løpet av litt electric lemonade og nogo attåt. Det er besluttet at det er tillatt å ta avstand fra den amerikanske kulturen slik den blir presentert på tv og samtidig omfavne deler av den amerikanske matkulturen uten å bli sett på som en innbitt motstander av Castros regime.
Castro? Hvordan kom han inn i bildet egentlig? spør du nå. Og da må jeg erkjenne at det må ha vært noen rester fra gårsdagens arbeidsdag som satt igjen i fingertuppene der. Jeg visste ikke at jeg hadde det i meg, men jeg har faktisk en autopilot som sletter Castro-hets når jeg har ansvar for å redigere ting. Den samme autopiloten våkner også når noen sier ordet Sovjetunionen. Verst var det vel da denne samtalen utspilte seg på min forrige arbeidsplass:
Hva skjer med ikke å kommentere dagens bilde? spør du nå. Og da kan jeg kommentere på denne måten: Jeg tok onsdag fram mitt indre heavyhue og dro først på Elm og deretter på Vobeat på Sentrum Scene. Jeg døde nesten av begeistring da gutta kom på scenen; rigget var gigantisk; lyden var sykt bra; publikum var elleville; og Sønnen fikk kjøpt sin aller første Vært-På-Konsert-Med-trøye som han i går kveld framviste i kombinasjon med Alle-Mødres-Skrekk-Buksa, den røde som skal brukes i nøyaktig 3 uker kombinert med øl.
Siden jeg ikke har vært på konsert på sinnssykt lenge, ble jeg forbigående litt Sverre Fjellstad:
Min nye livsstil heter fading. Har akkurat lest en bok om en liten gutt som vokser opp på kirkegården; The Graveyard Book av Neil Gaiman. Gutten (Nobody Owens) lærer seg blant annet å fade. Tror det norske ordet blir blekne; selv om jeg mistenker at fade betyr mer noe i retningen av å bli gradvis usynlig; utvisket. Og det er vel egentlig mer utvisket og ikke nødvendigvis bare blekere jeg ønsker å bli.
Saken er at det kun gjenstår cirka et halvt år av livet slik jeg kjenner det. Når Sønnen pakker og drar, har jeg ingen andre forpliktelser i livet enn å forsørge meg selv, og jeg har en idé om at det kan være lurt å gjøre prosessen dithen litt gradvis, ellers blir det vel som plutselig å befinne seg på kanten av et stup.
Heldigvis kjenner jeg nesten ingen her på landet, så prosessen med å bli utvisket har for så vidt gått helt av seg selv. De få (cirka 4) jeg er blitt kjent med på tre år, kommer ikke til å huske at de noensinne har møtt meg hvis jeg bare lar være å gripe fatt i dem neste gang jeg ser dem på et offentlig sted. Det er jo ikke akkurat slik at de har tryglet om å bli kjent med meg.
Når jeg er totalt utvisket, skal jeg vurdere hvorvidt utviskede mennesker egentlig trenger mat og stort hus. Dersom jeg konkluderer med at utviskede mennesker kan bo i en liten hytte nesten uten mat, skal jeg slutte å jobbe. Så slipper jeg jobben med å gjøre meg synlig mellom 8 og 16 hver dag.
Det er enda en ting som sjefer kan gjøre. Det leste jeg i går. Men det er ikke noe nytt egentlig: Dersom jeg skriver noe veldig stygt om sjefen min på en blogg, kan sjefen gi meg sparken. Det blir dagen! Når en av mine sjefer plutselig finner på å mene at noe av det jeg skriver på www på fritida handler om dem! Den rettssaken gleder jeg meg til! Det blir mine 15 minutter berømmelse!
Akkurat nå fikk jeg en såpass stor grad av noia at jeg måtte guggle avvikene og sjefene mine. Konklusjonen er at det er meget mulig at enkelte tidligere sjefer kunne finne på å anse seg for forbigåede krenket av mine nedtegnelser. Men ikke verre enn at det ikke ville holdt i retten. Mine nåværende sjefer kunne jeg ikke få meg til å krenke, såpass guddommelige er de. Inntil videre.
Лаку ноћ - Laku noc
Det er et slags KV3-jubileum i dag. Så jeg har klikket meg litt bakover i tid for å si hva vi egentlig meldte da HP23 ble KV3. Og jeg kan nå avsløre at vi meldte INGENTING! Litt finlesning mellom linjene avslører for så vidt at vi engang mellom 12.3.06 og 23.3.06 anskaffet en pickup. Og det står noe om at Hassan har fått nye venner og at vi har vært på IKEA. Men mye tyder på at KV3 på www fungerer dårlig for å få oversikt over kronologi og faktiske hendelser. Mye av det som står beskrevet her, aner ikke engang avsenderen hva handler om; fordi vi har bestrebet oss fryktelig på ikke å utlevere noen på www. Ikke Utlevere Noen? spør du nå litt vantro. Og hvis du nå litt vantro spør om akkurat dette, så har du ikke skjønt noe som helst. Som at KV3 på www først og fremst er tolkninger av virkeligheten. Kanskje med unntak av de stedene der vi skriver om døde slektninger (som vi som regel gjør i februar eller i april hvert år).
Takk til Mamman til Ludvik og Kvinnen som ikke vil bli kalt Glassmalersken for uforglemmelige timer vest for Oslo på fredag. Jeg er glad jeg hadde kommet meg litt ovenpå før det neste morgen ble avslørt at Mamman til Ludvik og jeg faktisk hadde tyllet i oss peppermyntelikør på tampen av danseoppvisningen. Jeg skal aldri mer drikke peppermyntelikør. Men jeg skal drikke ouzo igjen så snart jeg får anledning. Tror jeg har en liten ouzolerke i kjøleskapet faktisk.
I dag har jeg kun to oppgaver:
På den lyse siden kan jeg melde om at cowboyen begynner å virke. Enda jeg kjøpte den for å tøffe opp alle andre, er det akkurat som om jeg har fått en venn. På nattbordet. Det var vel ikke annet å vente med min dypt religiøse bakgrunn; et tomrom i hodet mitt har i mange år ventet på en ny beboer etter at jesusbarnet & co ble oppsagt tidlig på 90-tallet. Og så kom cowboyen. Det kunne ha vært Forfengelighetsmonsteret eller til og med Satan som flytta inn; så vi får være glade for cowboyen tross alt. Så glad er vi så glad er vi vi svinger oss i kretsen og bukker og neier (eller omvendt? etter at jesusbarnet & co flyttet ut, er jeg ikke så god på julesanger lenger).
L A T E R M U C H L A T E R :
En supermodell jeg aldri har hørt om, har giftet seg med en fotballspiller jeg aldri har hørt om. Av en eller annen grunn ender jeg alltid opp med å klikke meg inn på celebritetssakene når jeg skal skaffe meg oversikt over dagens nyheter. I går brukte jeg kanskje fem minutter før jeg dro på jobben på å konstatere at en komiker jeg etterpå ikke husket navnet på, hadde stått fram som homofil på premieren på sitt nyeste show. Han sa i en av artiklene at etter at han ble mammutkjent, ble damene klin gærne. Mammutkjent må bety kjent for veldig lenge siden; før jeg ble født. En av gutta på jobben sa uansett at han sikkert sto fram for å få oppmerksomhet og at det sikkert ikke er sant at han er homo. Jeg kan kjenne at det er det samme for meg om han er homo eller hetero. Men at jeg gidder å lese disse greiene, er jo en skandale.
Det er fredag. Jeg har jobbet noen timer. Jeg har veldig ikke lyst til å jobbe noen timer til. Jeg lurer på om jeg skal gå i butikken og kjøpe cola og kattemat. Trenger å trøstedrikke litt. For jeg glemte å betale regninger forrige uke, og har en bunke med truende vendinger liggende på skrivebordet; det hjelper ikke at jeg faktisk betalte alle regningene før de truende vendingene begynte å dukke opp i postkassa; jeg er bare så lettpåvirkelig når det kommer til ord som Varsel om tvangsfullbyrdelse, Forhøyet utgående avgift og Kan ikke se å ha mottatt.
Nå vil den observante leser merke seg at de har da aldri mottatt slike setninger i posten. Og da bør jeg kanskje tilføye at det er bare Selveste Moder Den Norske Stat som bruker de to første setningene. Og det er følgelig bare vi som somler med skatter og avgifter som mottar den type setninger i posten. Den siste typen setninger - Kan ikke se å ha mottatt - har nok de fleste vært ute for (unntatt TT som aldri har fått en purring i hele sitt liv; så har han det heller ikke hatt det mye moro; bortsett fra fyll og fanteri; som er kunstig moro; ekte moro er å dra på ferie for de penga du ikke har mens du skulker en jobb du ikke har). Denne gangen var det for øvrig - av alle - kredittkortselskapet mitt (ett av dem) som ikke kunne se å ha mottatt, og som truet med å sperre kortet mitt; og min indre cowboy ropte La Dem Sperre Det Jævla Kortet En Gang For Alle; mens mitt egentlige jeg hvisket forsiktig Psst! Da kan vi ikke kjøpe månedskort og du må late som om du er syk helt fram til lønningsdagen.
Alle de cirka 4 millioner bloggerne i Norge tror at alle andre som forteller om seg selv på www, bare kan klikke seg inn på en bloggemaskin og spy ut av seg ord og bilder. Det kunne jeg nesten da KV3 (eller egentlig HP23) på www var på startNO. Men nå som KV3 på www er på lan i KV3 IVL, så kan jeg bare spytte ut ord og bilder når jeg er i KV3 IVL. Derfor bare sporadiske oppdateringer. Noe sjefene mine sikkert er veldig glade for. Eller de ville vært glade dersom de hadde visst at det finnes en mulighet for at jeg kunne vært enda mer mentalt fraværende i arbeidstiden enn jeg allerede er.
For ordens skyld; siden jeg kjenner folk som kjenner sitt internett og ditt og mitt LAN; ja; det går an å logge seg på KV3 på www uten å være i KV3 IVL. Jeg vil bare for alt i verden late som om det ikke går an.
ORDLISTE:
Dersom justisministeren besvimte fordi noen kalte ham En Sprett, må jeg si at ministeren og jeg har enda mindre til felles enn jeg opprinnelig trodde. Dersom noen hadde kalt meg en sprett, ville jeg trøstet meg veldig med at ingen veldig tjukke folk noensinne blir kalt for en sprett. Det viser seg at en som jeg ofte kaller for En Fjott var den personen som hadde kalt han andre for En Sprett. En Hopp og Sprett faktisk.
Tankene går med ett til vår gamle nabo som alltid ropte Hopp og Sprætt, Hopp og Sprætt når han møtte hunden vår (Salige Oscar - cirka en sånn). Vi ropte alltid So Help Us God når vi møtte hunden til naboen (Salige Castor cirka en sånn), men det hendte at den bet likevel.
Men jeg har altså sett på tv en hest på fly. Og det så ikke ut som en
lykkelig hest. De andre i lunsjen påpekte imidlertid at det sikkert er enda
verre for hesten å stå bak bilen i en sånn hestetralle. Men jeg tror at
hesteeierne stanser ofte og roper Hei Brunen! Går det bra?
Det ble antydet at hesten sikkert kan bedøves når den skal fly. Men
jeg visste at det var forbudt og jeg hadde rett: According to the ASPCA
and many veterinarians, as well as most airlines, pets should not be sedated
for air travel. If you are concerned about your pet being over anxious
during travel, then please discuss this with your veterinarian.
Hvis halvparten av den omsorgen som rike mennesker har overfor dyra
sine kunne overføres til de voksne i Afrika, tror jeg verden ville bli et
mye bedre sted. Men ingenting tyder egentlig på at vi på et generelt nivå
ønsker at verden skal bli et mye bedre sted. Da ville vi vel gjort det meste
nokså annerledes.
Nå som jeg har sluttet å bry meg om og med alt mulig uvesentlig, er jeg litt usikker på om det selvpålagte forbudet mot å bry meg også omfatter generell undring. Det er vel tryggest å anta at undring fortsatt er tillatt; en liten ventil i tilværelsen liksom.
For eksempel undret jeg meg i dag over hvor gamle fedre med babyer egentlig kan være for tiden. To babyer har jeg i dag sett i selskap med fedre med grått hår og grått skjegg. La oss håpe gamlingene har god helse, sånn at de får se barnas første skoledag. Og kanskje konfirmasjonen til barna. Selv om jeg vil anta at konfirmasjonen som fenomen sannsynligvis er avskaffet om 10-15 år.
Midt i alt det nitriste, snøsørpeaktige dukket en dame opp på t-banen i dag med spisse sølvsko, sølvskjerf og gullommebok i hånda. Hun så ikke flau ut og så ikke ut som om hun følte seg utrolig malplassert blant oss goretex-og-ull-folka. Hadde vært gøy med slik selvtillit bare for en eneste dag. Så kan du kanskje tenke at det skal da litt selvtillit for å gå i de fæle klærne jeg går med også. Men da må jeg nok presisere at klærne mine er nok stygge (og ofte for trange), men de er ikke sølvfarget.
Jeg kødder ikke (selv om bildet er veldig uskarpt). Jeg er bare så drit lei av folk som er redde for autoriteter og som ikke tør å ta avgjørelser. Derfor hadde jeg i utgangspunktet tenkt å kjøpe mange cowboyer og dele dem ut. Men de var så dyre at jeg kjøpte bare én som jeg kan ta bilde av og sende rundt på e-post. Tror jeg skal invitere cowboyen på en ekte fotosession med et ekte kamera i morgen. Og etter det skal jeg treffe Mamman Til Ludvik og Glassmalersken. Og da blir alt bra. Eller kanskje jeg har med cowboyen i veska for sikkerhets skyld.
Eksempel på ting jeg skal slutte å bry meg med og om, er - når jeg sveiper innom både reelle og tenkte eksmempler:
Right now
Right now
Right now
Tusen takk til Kvinnen i Mitt Liv som gjorde verden vakker ved å besøke KV3 i går kveld. Utrolig hvor høy grad av sosialisering det kan bli av to flasker cava, noen flasker rødvin, litt ost og noen tulipaner. Det hjalp selvsagt at Selveste Underholdningssjefen var med. Og at det viste seg at han faktisk kjenner alle jeg kjenner. Underholdningsverdien i dette for de øvrige tilstedeværende, må ha vært at en del av våre felles bekjente har veldig spesielle navn. Tusen takk til Nerdefabrikken for at jeg har fått anledning til å jobbe både lørdag og søndag. Uten overtidsbetaling. Men nå har jeg i hvert fall enda flere timer jeg kan bruke på å gjøre ingenting når det en vakker dag passer Nerdefabrikken at vi tar fri.
Jeg har glemt å ta inn bjørkekvister som kan bli til gåsunger siden det er fastelavn. Mest har jeg glemt det fordi jeg ikke vet om det er noen bjørketrær på tomta her. Nest mest har jeg glemt det fordi jeg må gå på ski hvis jeg skal bevege meg rundt huset. Og egentlig driter jeg i fastlavnsris. Det har jeg ikke hatt i hus siden jeg var barn tror jeg. Av en eller annen grunn bedrev vi heftig fastelavnsfeireing i min barndom. Bortsett fra at vi av en eller annen grunn hadde vannbakkels i stedet for boller. Nå fant jeg en beskrivelse på www der det står at både boller og vannbakkels er helt normalt på en dag som denne. Men i dag kjører vi boller. Og de er straks ferdige. Og Sønnen har allerede tinget på å få spise kremrestene ut av rørebollen. Og Datteren ligger sikkert i en seng i København og har angst eller kjærlighetssorg og er trist fordi hun ikke får fastelavnsboller. Eller kanskje hun er lykkelig og ung og vakker.
Dersom du er i tvil om hvordan det går med Saab, kan jeg videreformidle P3nyhetenes siste om saken: Saab har vært på randen til å gå konkurs. På randen til. Å gå konkurs. Har de begynt med vikarer i vinterferien også nå?
Hvis det fortsetter å snø særlig mange uker nå, er jeg redd den totale apati kommer til å gripe om seg. Den har allerede begynt. Her om dagen var det for eksempel en dame som insisterte på å presse seg inn på t-banen utstyrt med nyinnkjøpte gardinstenger - FØR vi andre hadde begynt å gå av t-banevogna. Ingen reagerte. De bare lot dama presse seg inn med gardinstengene. Så gikk de ut av vogna.
Det som folk imidlertid er veldig opptatt nå som det snør så mye, er at sko blir stygge av salt. Det har jeg hørt flere snakke om siste uka. De som snakker om det, har etter min vurdering allerede i utgangspunktet ufattelig stygge sko. Så hvordan litt salt skal kunne gjøre noe fra eller til, er utenfor min begripelse; det vil si nokså langt ute. Jeg er usikker på om mine egne sko er immune mot salt, eller om jeg aldri befinner meg i områder som er saltet. Tror kanskje at jeg aldri befinner meg i områder som er saltet; siden de stedene der jeg befinner meg, til enhver tid har store mengder snø som aldri ser ut til å bli borte.
Har dere vært på restaurant denne uka da? spør du nå. Fordi du er blitt vant til å få restaurantanmeldelser fra KV3. Svaret er at denne uka har vi vært på en helt ny og veldig lokal kneipe. Det beste som kan sies om kneipa, er at vi nå har en brun pub bare noen hundre meter hjemmefra. Det verste som kan sies om kneipa, er at det er en fotballpub og at vi mistenker at innehaveren er en fyr fra Jessheim med permanent utestemme. Det nest verste vi kan si, er at pizzaen var jævlig. Men servitøren var hyggelig og svensk og vinen og øllen var prima. Så vi ga 100 kroner i tips og lovet å komme snart tilbake. Og det kommer vi til å gjøre. Siden øllen (eller ølet om du vil) og vinen var prima. Og servitøren hyggelig. Så får vi bare håpe at Innehaveren med Utestemmen ikke alltid er der. Hvis han virkelig er fra Jessheim, må han i hvert fall dra tidlig hjem.
Her skal det bli karaoke! sa en ung mann på den nye puben. Sønnen ble virkelig skjelven, og jeg måtte forsikre ham om at hans karaokejulegave til meg skal gjennomføres i mer urbane strøk. Selv om jeg tror han ville være en suksess også lokalt, så har jeg en viss forståelse for at det er greit å teste ut konseptet på bortebane.
Jeg har lenge rost meg av å være i stand til å bo på landet uten å utføre utearbeid som gressklipping og hekketrimming. Men erkjenner nå at jeg begynner å smake steken. Den steken som heter snømåking. Ellers får vi ikke opp døra for eksempel. Og vi finner verken postkassa eller søppelkassa.
Det nokså fascinerende er at en kattedo jeg ikke gadd tømme, men i stedet satte på trappa før det begynte å snø, fortsatt stinker som h.... selv om den har snødd ned. The Power of Cats!
Iiiiik! Nå kjørte en brannbil forbi i stikkveien her. Men det var uten blålys, så det er mulig de bare har utrykningsfredagskaffe i rødekorshytta borti gata. Utrykningsvinlotteri kanskje!
Roskildah begynner for øvrig å bli rimelig redda. Madness og Slipknot har fått selskap av Satyricon. Og Skambankt, men de skal få spille i fred for meg. La oss håpe de får samme slot som sist; grønn under tømminga av dassene; det var en uforglemmelig og stinkende opplevelse.
Hva nå? Snipshot tar penger plutselig. Ergo må jeg finne meg en annen online, gratis bildeeditor. Og det gikk så kjapt som bare det. Og Picnik er faktisk bedre enn Snipshot-pengehaiene. Særlig auto-fix-knappen.
Hmmm. NU vil legge press på det de kaller Våre Motpartier i oljeboring i nord-saka fram mot valget, sier de på P3nyhetene akkurat nå. Stiller virkelig NU til valg? Enda et parti ikke å stemme på. (Jadda. Internpiss suger stor tid. Bli kjent med NU!. Kjekke ungdommar.
Men nå er det tid for å sove til Barfly igjen. Har sett starten hver kveld i tre kvelder nå. Pluss at jeg viste starten til kollegaen på nabokontoret på jobben i dag. Siden hun hadde vært ute en vinternatt før, smilte hun veldig da Henry Chinasky kom på skjermen og hun var enig i at det er gutten sin det.
Æsj. Nå blinker en sånn oppdateringsjordklode på maskina her. Og jordkloden sier at oppdateringen krever omstart. Jeg tar det som et hint. God natt.
Ord for dagen: Realkompetanse. Det er en av mine oppgaver å kartlegge både formell kompetanse og realkompetanse ved hjelp av programmerte spørringer. Jeg kan ikke annet si enn at det er en veldig givende oppgave. For eksempel kan jeg komme til å finne ut at noen vet veldig mye om utviklingsland selv om de til daglig jobber med ressursøkonomi og policy. For alt jeg vet, kan ressursøkonomi handle om utviklingsland. Og policy kan vel strengt tatt handle om hva som helst. Så oppgaven jeg har er rimelig ubegrenset og selvsagt veldig krevende. Det er sikkert derfor jeg har fått oppgaven. Eller så driver de og gir meg tulleoppgaver sånn at jeg skal bli så lei at jeg sier opp eller sånn at jeg skal bli så lei at jeg ikke gidder å gjøre tulleoppgavene sånn at de kan si meg opp.
Kjente meg litt igjen i forordet til Bukowski-boka (Ham on Rye) jeg begynte på i dag. Forordet er skrevet av Roddy Doyle for sikkerhets skyld, og Doyle peker på en setning i Bukowskis Factotum:
Anbefaling: Har kost meg sinnssykt med Rønning & Byes parodier på Migrapolis i helga. Dessverre finner jeg ikke den om rytmesans på tuben.
Patina; jeg hater å bruke ord jeg ikke aner hva betyr; nå ser jeg at det betyr den grønnfargen som kommer på kobber; men at det også kan bety edelt og ærverdig preg; ergo er det feil ord å bruke om spisebordet i KV3 ; og jeg må granske min indre database for å prøve å komme på hva min gamle venn egentlig sa om bordet i sin tid. Du tror kanskje ikke at det går an å være så lettpåvirkelig som jeg er; men noen mennesker har en fantastisk evne til å lure meg til å være enig i ting jeg ikke aner hva betyr. Min gamle venn sa i sin tid Vi Er Pragmatikere Vi To Vet Du. Og jeg sa Ja Det Er Vi. Og løp hjem og sjekket og fant ut at jeg var en praktisk anlagt person. Og det var sikkert riktig på en måte. Så da den samme vennen sa at Vi Vil Ha Bord Med Patina Vi To Vet Du, tenkte jeg at det var sikkert riktig det også. Bortsett fra at han altså ikke brukte ordet patina, men et annet ord som betydde Bord Med Flekker Som Ikke Går Bort, Ser Tøffe Ut.
Bildet fra Stellafield er her for å minne meg på at jeg må huske å dra dit snart. Husker ikke om jeg egentlig har invitert med noen dit. Men er 100 prosent sikker på at jeg ikke skal kjøre bil dit. Har fått det for meg at det er livsfarlig å kjøre bil. Og i tilfelle det ikke bare er en fiks idé, men faktisk et omen, vil jeg ikke kjøre bil eller sitte på før det blir sommer. Så da passer det egentlig godt at jeg ikke har bil og ikke har venner som vil kjøre meg noe sted.
Har akkurat spist min ukentlige dose egg&bacon. Er hekta på egg&bacon. Og har mange egg&bacon-frie år å ta igjen. Mange tiår faktisk.
Gøy. Nå sjekka jeg storyen bak regissørdatteren; det viser seg at hun fikk rollen fordi hun som skulle ha den (Winona Ryder) plutselig ble syk; og den stakkars Sofia ble kåret til årets dårligste birolle for innsatsen. Mulig jeg burde bli filmkritiker likvel. Hvis jeg kan bli det uten å gå på kino hele tiden.
Siden jeg er i researchhjørnet, fant jeg ut at den godeste Sofia C regisserte Virgin Suicide - som jo ble en elendig film til tross for den bra musikken. Hun regisserte også Lost in Translation som jeg likte godt.
Og alt dette hadde altså ingenting å gjøre med den fantastiske scenen der Mary blir skutt på trappa og Michael skriker lydløst kjempelenge i Gudfaren III. Men noen har vært så greie å legge den på tuben så kan jeg se på den hver eneste dag. Hvis jeg har helse til det. Men det har jeg nok ikke. For nå så jeg scenen på nytt og jeg ble akkurat like trist som jeg ble da jeg så den i går. Og dersom jeg hadde hatt sterk trang til å kjøre hue mitt, kunne jeg sagt at scenen går så veldig inn på meg fordi jeg har sett noen skrike akkurat sånn i virkeligheten. Men siden jeg ikke har noen som helst trang til verken å kjøre hue mitt eller å være interessant, så lar vi saken ligge.
Klokka er halv tre på ettermiddagen. Jeg har akkurat lagt meg. Og jeg erkjenner at jeg ikke har trang til å gjøre meg interessant. Klart jeg må være syk. Håper Selveste Fastlegen leser dette og sender meg noen lykkepiller eller egentlig noen valium. Har ikke behov for å bli flatet ut. Har behov for å bli lykkelig. Valiumlykkelig.
Jeg har jo begynt med msn. Men har bare 3 venner. Og ingen av dem er på msn nå. På skype som jeg også har begynt med, har jeg 2 venner. Og ingen av dem er på skype nå heller. Vurderer å hente meg en øl. Men tror Sønnen kan bli skremt dersom han finner ut at ikke bare holder jeg senga hele dagen andre dag på rad, men jeg drikker også øl i senga. Tror det er sånt som kan gjøre traumer enda mer traumatiske når Sønnen en gang for eksempel blir dumpa av en dame og må begynne i terapi. Min Mor Lå Til Sengs Hele Dagen Og Drakk Øl. Jeg syns jeg hører ham.
Egentlig har jeg aldri hørt om eller sett noen ligge i senga og drikke øl. På senga ja. Men ikke under dyna. Ikke engang i Barfly drikker de øl under dyna. De drikker sprit. Alt dette minner meg på at jeg har en splitter ny Bukowski å lese. Da skal jeg spesielt være oppmerksom på øldrikkescener under dyna. Det er da noe.
Fikk en plutselig innskytelse om å skrive en roman akkurat nå. Var vel det med å drikke øl i senga på søndag som inspirerte meg. Åpna et helt blankt worddokument. Skrev en setning. Lukket igjen hele dritten uten å lagre. Bad Novel Day. Kommer på at jeg har telefonen full av tristesser som jeg ikke har lagra på maskina. Men orker ikke overføre dem heller. Bad Tristesse Day også. Orka å overføre dem likevel fordi jeg begynte å lure på om det går an å sende notater fra telefonen med blåtann. Og det går an. Good Tristesse Day da.
Nå har jeg nesten sovet, i hvert fall døset, og idet jeg kommer tilbake til maskina forteller tordenfuglen at jeg har to nye mail. Jeg blir kjempeglad og vil nå gjerne fortelle hva slags mailer jeg hadde fått:
Nå ringte Datteren. Og jeg snakket med en mulig svigersønn på telefonen. Han sa Hei Mor. Det var det. Han virka som en skikkelig grepa kar.
Mye av aftenen med kvinnene fra landet langt borte - som er nakenferiekvinnene - gikk med til å diskutere hvem som skal reise når til landet langt borte dette året. De som hadde datoene sine klare, hadde en litt hetsende tone overfor oss som ikke helt har funnet tid til å sette oss ned med LavprisflyNO og mastercardet ennå. Jeg vurderte en stund å bestille meg billett og deretter reise til nabobyen og sitte på et hotellrom alene hele ferien. Det ville vært til pass for dem. Men det ville jo vært ris til egen bak. Ris til egen bak på nakenferie! En film!
Siden helga er gått enda fortere enn vanlig, har jeg stått opp i svinotta i dag for å se træsh-vhs og drikke kaffe før de andre står opp. Tipper Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene straks er i farta, siden hun kjøpte seg ny Mac OG iPod i går og var så Apple-euforisk utover kvelden at jeg bare måtte kaste inn håndkledet.
Gjensyn med Patsy og Edina akkurat nå. Patsy forklarer at hun ikke er for gammel for motebransjen, det er homomafiaen som har ødelagt alt. The Gay Mafia - fantastisk begrep.
Så Gudfaren i går morges. Etter Sopranos ble det en slags nedtur. Men ikke mer nedtur enn at jeg bli minnet om å lage ekte italiensk aften i KV3 i går. Rutete duk og baked ziti. Om jeg skal si det selv, var det et av mine bedre forsøk på å være italiensk husmor. Og i dag skal jeg lage pannacotta. Hvis det ikke er fastelavnssøndag. Da skal jeg eventuelt lage boller med krem i stedet. Nå sjekka jeg, og det er ikke fastelavnssøndag. Det er morsdag. Som vi ikke feirer i KV3 fordi det er noe skikkelig tøys. Vi feirer ikke bursdag, vi feirer ikke jul, vi feirer ikke morsdag. Med unntak av Sønnens bursdag som vi alltid feirer rimelig bredt. Fordi vi innerst inne tror på patriarkiet, antakelig. Og Sønnen har tross alt vært den mest stabilt tilstedeværende mannen i KV3 og HP23 de siste 18 årene.
Takk til den nye vennen oppi gata som inviterte på lunsj i går. Vi fikk chai. Og datteren til vennen lærte oss alt om hvor fryktelig de behandler dyr innenfor pelsdyroppdretten. Jeg brukte setningen som jeg nylig leste i en bok. Those minks are born to be coats. Deretter insisterte vi på at Teltnaboens velourkåpe faktisk hadde vært et dyr. Og datteren til vennen viste en film fra en minkfarm på Dutuben. Verden kan være vakker.
Nå hører jeg snøplogen. Og jeg som tenkte å gå på ski midt i veien i dag.
Rekk opp hånda alle som var på urpremiere på Appelsinpiken i går! Vi var der mest som representanter for Datteren, siden hun kjenner noen i filmen, men ikke kunne komme til filmvisningen fordi hun bor i Utlandet. Vi tror Appelsinpiken ble glad for at vi støttet opp om saken. Og av alle ting fikk vi først og fremst lyst til å reise på fjellet og gå på ski da vi så filmen. De som ikke er særlig herdet av livets skole, kan også finne å å gråte en skvett underveis. Sønnen kunne dessuten observere enda en av særemneforfatterne sine på nært hold. Men han turde ikke hilse på ham. Han turde imidlertid å klemme Selveste Appelsinpiken flere ganger. En prioritering jeg skjønner godt.
Ukas restaurantbesøk var prima selv om servicen var godt under middels. San Lorenzo var innledningsvis akkurat så sympatisk som Aftenpoftn sier. Det var stappfullt da vi kom, men vi fikk komme tilbake en halvtime senere og da la de seg i selen for å organisere et bord for oss. Maten var sinnssykt god. Vinen også. Og isen. Og alt var billig. Men hun som hadde ansvar for bordet vårt, dreit stort sett i oss. Vi ga henne en god del tips likevel. Kanskje hun husker oss neste gang og skjerper seg. TIP betyr når alt kommer til alt To Improve Performance.
Vi har altså begynt å vurdere restauranter fordi vi går ofte på restaurant og fordi vi er så lei av å bli lurt til å gå på drittsteder eller frarådet å gå på steder som faktisk er prima selv om anmelderne mener noe annet.
Siden jeg har vært hjemme to dager denne uka, er det begrenset hvor mye informasjon jeg har klart å plukke opp til og fra jobb. Men et og annet har jeg da fått med meg:
Siden Sønnen ikke kan lyve, var utfallet av det lenge fryktede møtet med de uniformkledde helt uvisst. Men frykten var grunnløs. Det er såpass mange som frivillig vil innlemmes i Meningsløs Virksomhet, at de som sier de egentlig ikke har lyst, får beskjed om å gå hjem og vente til det eventuelt blir en veldig stor krig. Da kan de bli invitert til å pakke kanonkuler i kasser, presse offisersskjorter og annet lettere - men tilsynelatende viktig - arbeid for Kongeriket.
I brevet fra Avdelingen for Meningsløs Virksomhet sto det presisert at dersom Sønnen tar en utdanning som den meningsløse virksomheten har bruk for, kan de finne på at de trenger ham likevel. De ønskede utdanningene sto spesifisert, og er jo rett og slett prima yrkesveiledning. Sønnen kommer neppe til å bli lege, tannlege, veterinær eller prest nå.
A propos prest; debatten om blasfemiparagrafen på tv2 i går var fantastisk. Kanskje den beste tv-debatten jeg har sett på lenge. En helt fjern religionsforsker sa ustanselig ting som ikke passet inn i debatten. (Sånt er alltid gøy; når noen snakker og snakker og vifter med armene og ikke skjønner at de andre bare er høflige og fortsetter debatten uten henne.) En nyklippet karikaturpubliserer var jovial som f. En lettere lattermild og nokså oppgitt Anders Heger kom med fornuftige poenger som ingen hadde tid til å høre på. Arild Rønsen hadde hettegenser og insisterte på at han ikke prøvde å provosere noen selv om han tilsynelatende tror at rampeguttaktige utsagn er veien å gå i tv-debatt. Er det rart Saka aldri får noe gjennombrudd i dette landet her?
Duverden så bra det hadde vært dersom ikke Arild R hadde tøyd alt han sa i helt fjollete retning. Hvorfor måtte han begynne å kalle bibelen en eventyrbok og sammenlikne den med Asbjørnsen og Moe, hvorfor kunne han ikke bare holdt fingrene i kryss og sagt at han respekterer andre menneskers rett til å tro på usynlige guder som tilsynelatende driter i alt og alle?
Og midt oppi det hele satt en senterpartistatsråd - egentlig i form av partileder - og sa at hun var kristen og at for alt hun visste, så hadde kanskje Otto Jespersen allerede brent en bibel på tv. Flere av debattantene påpekte at rasisme og håning av religion er to helt forskjellige ting. En eller annen klarte underveis å få inn noen fornuftige meldinger som sammenliknet fundamentalistiske muslimer med fundamentalistiske kristne. Og ingen sa ett ord om Israel eller jødene. Det er nemlig vedtatt nå at du er antisemittist dersom du sier at Israel holder på med overgrep. Og så redde er vi for å være antisemittiske at vi ikke tør å nevne jødedommen i debatter om religion.
Utpå morgenkvisten i dag gjennomførte jeg en egendiagnostisering av den syke foten ved hjelp av noen rocknrolltabletter jeg har fått mot noe annet for lenge siden. Siden tablettene virket, har jeg en liknende sykdom i foten som jeg i gamledager hadde i skulderen. Og det er ingen grunn til å hinke til legevakten for å lete etter kreftsvulster som var planene for kvelden i dag.
Siden jeg er syk har jeg spilt bare trist musikk i hele dag. Det er rett og slett så deprimerende at jeg til slutt ropte til Hassan Det Er Da Ingen Som Er Døde Heller! Men Hassan stirret strengt tilbake og da kom jeg på at selvsagt er det noen som er døde. Det er jo 2. februar i dag.
Nå skal jeg legge meg under dyna resten av denne sykefraværsdagen som i grunnen har gått nokså fort.
Breeeeems. Først må jeg forklare overskriften Hei Mads til den som ikke har fått med seg at slutten på Sopranos betyr starten på Matador. Noen ville nok tro at det har var snakk om å trøste seg med en bunke Mads Mikkelsen etter tapet av Tony. Men det er Mads Andersen-Skjern himself det er snakk om. Ikke akkurat noe sex-symbol. Men sannsynligvis verdens nest beste tv-serie. Fram til vi starter på The Wire. Sier alle som har greie på det.
Hvis vi ser bort fra fraværet av Tony i livet mitt, er det for øyeblikket andre, mer presserende problemstillinger å ta stilling til; som for eksempel at jeg i løpet av en togstrekning på 10 mil fredag klarte å pådra meg tidenes senestrekk. Jeg kan ikke gå. Og aner ikke hvordan en fot kan invalidisere seg selv så effektivt uten ytre påvirkning. I det ene øyeblikket satt jeg i togsetet og kjente en liten murring i foten. I det neste øyeblikket var jeg kraftig handikæppet.
Noe sier meg at det er Hun Derre Gud som vil holde meg i ro i senga til jeg er kommet over tapet av Tony. Og det kan godt hende at det er akkurat det jeg skal gjøre, siden det ikke akkurat er krykkeføre ute. På den andre siden; i morgen kan det hele være over og foten kan være så god som ny. Eller det kan være en svulst som gjør at foten må skjæres over. Ånei, kanskje det er den samme sykdommen som hun modellen som døde fikk! Jeg orker egentlig ikke tenke mer over dette før jeg våkner i morgen og kjenner etter om foten er bedre eller verre.
Vært på fylla i helga, da? spør noen sikkert. Siden de tror at det er noe jeg ofte er i helga. Og denne helga har de på en måte litt rett. Hva annet kan man gjøre når man får akutt fotskade enn å drukne smertene i ... i ... i ... HVITVIN! Ja. Jeg vet. Jeg drikker aldri hvitvin. Bare et bittelite glass til forretten under formelle middager. Men på grunn av fotskaden, kom jeg fredag i skade for å drikke intet mindre enn cirka en halv kartong nokså vond hvitvin. Og jeg spiste reker til. Det burde fått alarmlampene til å lyse i det middels lystige selskapet. Men ingen la merke til noe unormalt ved adferden min. Og da jeg neste morgen våknet opp til Buss For Tog Til Samma Prisen, var jeg nær ved å lage fullstendig skandale. Du kan prøve selv å sitte ti mil i en VANLIG BYBUSS - ikke en turbuss - men en VANLIG BYBUSS med kanskje kreft i foten og tidenes HVITVINShangover. Det er et under at jeg fortsatt lever. Men vi vet altså ikke hvor lenge det varer.
Hun burde da gå til legen med den foten hvis den er så vond! sier du nå. Og da kan jeg kanskje ta meg bryderiet med å skissere saksgangen ved denne typen vondter i det norske helsevesen:
Uæææææ! Helga er straks over og jeg har ikke gjort noe supah-dupah-gøy ennå. Jeg rekker å steke et dødt dyr, tenne små stearinlys over hele stua, sette på noe som er deilig å høre på - og lalle meg selv til å tro at livet er bare vakkert.
Ukas restaurantbesøk var forbløffende vellykket. Til min overraskelse ser jeg i ettertid at også Blabla skriver nokså pent om T.G.I. Friday's på Aker brygge. Servitørene var ikke så masete som de pleier å være. Og maten var bare sinnssykt god. Jeg spiste biff med potetmos og brokkoli, og da jeg gikk, sa jeg til servitøren at jeg var sjokkert over at noe kunne smake så godt på Friday's. Det var ment som et kompliment. Så opprømte var vi mot slutten av måltidet, at vi kosta på oss drinker og dessert. Og vi fikk brukt rabattkupongen vi fikk på Max Manus.
Et gammelt irritasjonsmoment jeg bare må spytte ut akkurat nå: Hvorfor driver folk og legger inn fraværsmeldinger på e-postprogrammet sitt bare fordi de skal gå en time tidligere en dag? Skjønner de ikke hvor harry det virker? Tror de virkelig at folk som bare må ha tak i dem, bruker e-post?
Bare én ting til før jeg klapper sammen maskina. Hvorfor må alle treff med venninner på død og liv bli til først og fremst middager? Når det tikker inn en bitteliten melding med spørsmålet Skal vi ta en øl? så blir jeg selvsagt glad. Men når alle andre impliserte på død og liv må legge øllen til et jævla gourmetspisested, da lukter det fint lite av fredagspils og fint mye av etegilde. Tankene går i skrivende stund til en god gammel venn; Blir vi sultne, tar vi en Guiness, var hans valgspråk. Je t'aime à jamais!
Hassan har akkurat sagt fra om at døra til badet var stengt sånn at han ikke fikk lagt seg demonstrativt i vaskeservanten. Da jeg åpna døra, viste det seg at han bare skulle drikke litt fra badekaret (der jeg har laget en manuell vannlås, siden vi bor på landet og siden vi bor på landet et sted der kloakksystemene ikke alltid er helt i rute med tidsriktig standard for å si det sånn).
Det artige med Sopranos er at de på en måte er parodier på et eller annet som ingen kan bekrefte eller avkrefte. Måten de snakker på er litt for drøy. All banninga går dårlig overens med en del av de generelle samtaleemnene. Damene er litt for frivillig uvitende for vår tid. Og variasjonen over eliminering av mennesker er litt overdreven. Hvorfor dumper de ikke alle i havet? Men raseriutbruddene ser autentiske ut. For oss som har hatt æren av å observere raseriutbrudd i lange tidsserier.
Jeg hadde fredagsvett nok til å ta en Sopranos-pause under Nyttpånytt. Og må nok si at de innimellom har elendige gjester. Og at noen av morsomhetene deres er nokså smakløse. Mulig jeg begynner å bli for gammel også for Nyttpånytt. Alderdommen er en lunefull greie; og det hjelper ikke at jeg klarer å installere snakkeprogrammer på pc og mac; jeg følger nok ikke med i tiden likevel.
Har nokså konkrete planer om å dra på senteret for å handle i dag og samtidig stikke innom Kvinnen i mitt liv med en Velkommen På Landet-gave. Hvis hun ikke er hjemme, skal jeg henge gaven på døra, så vet hun hva hun har å gjøre; åpne gaven; undre seg over at jeg tror at hun kommer til å få plass til den noe som helst sted.
Korleis går det med lanarane? spør du nå. Dei som ikkje var på ball i går, men som i staden lana heile natta? Og svaret er at Eg veit ikkje korleis det går med lanarane; dei lanar nok framleis. And that completes the service for our nynorske readers. Som vi ikkje har. Jeg syntes bare at lanarane var et fole flott ord.
Oi. Der sa det pip i maskina fordi jeg fikk en spørreundersøkelse på e-post. Nå har jeg svart på utallige spørsmål om hva jeg drikker og hvorfor. Det var helt tydelig at jeg skulle være med på å kartlegge hvorfor folk velger brus med kunstige søtstoffer. Og jeg ødela sikkert undersøkelsen med svarene mine, for alle andre kommer til å svare at de er veldig bekymra for at de kan få kreft av kunstige søtstoffer, men at de drikker light-brus for ikke å bli feite. Håper jeg får med meg publiseringen av undersøkelsen. Så kan jeg skrive et leserinnlegg om de ledende spørsmålene vi fikk. Herregud så meningsløse slike undersøkelser er. Må huske på å minne meg selv på å huske at jeg aldri skal tro på avisartikler som forteller at 8 av 10 nordmenn frykter at de kan få kreft av cola light, men 6 av 10 nordmenn drikker det likevel for å slanke seg. Og så uttaler en eller annen nestenekspert at det er skremmende at 6 av 10 nordmenn drikker cola light, mens en annen ekspert uttaler at for det første er det skremmende at nordmenn drikker så mye BRUS, men at det for det andre tross alt er bra at all brusen ikke øker sukkerinntaket.
Ukas restaurantbesøk var en oppløftende opplevelse. Vi er langt på vei enige med anmelderne i blabla om at Eataly er et vellykket konsept. Selv om servitøren glemte at vi skulle få brød før maten. Dessertene var bittesmå og billige, og det var jo en glimrende idé.
Hva skjer med restauranter og terningkast? spør du nå. Og svaret er at de anmeldelsene vi finner online, er så vilkårlige at KV3 påberoper seg retten til å skrive sine egne. Sånn at de som driver restaurantene, kan guggle seg selv og finne alminnelige menneskers vurdering av stedene og ikke noen jålete tullinger sine vurderinger.
Vet ennå ikke om vi gidder å opprette en retrospektiv anmelderside under KV3 på www; i så tilfelle blir det en sjau (som Svenno ville sagt det). Men neste uke blir helt grei fordi det er Sønnen sin tur til å velge spisested, og det betyr TGI Friday eller Steakers; den første med prima mat og kunstig service; den andre med prima mat OG prima service; og vi skal ha med Reservedatteren hvis hun har tid; må huske å si fra til henne at jeg har gitt opp å kople henne med Sønnen; ellers tør hun vel ikke bli med.
Fire kinesere er døde av fugleinfluensa, og her sitter jeg og plaprer om restauranter. Folkehelsa sier at 30.000 kan dø av en fugleinfluensapandemi i Norge, men en mann har sagt til Vege at halve Norge kan dø og at det kan bli reineste Svartedauden. Her gjelder det å gripe dagen.
L A T E R B U T N O T M U C H L A T E R :
Alt var bedre før.
Har en følelse av at det er noe mer jeg burde ha gjort for å føle at jeg fortjener å ta helg nå. Men har tenkt å gå til butikken etter cola og deretter drukne følelsen av at det er noe mer jeg burde ha gjort i cola. Og kanskje en halvflaske musserende. For å feire Obama. Eller bare for å drikke musserende.
På den veldig gode siden har jeg snakket med en av mine eldste og beste venner denne uka. Og han har det bra.
På den veldig onde siden klarer jeg egentlig ikke å komme på noe spesielt akkurat nå. Annet enn at jeg har glemt å betale årsavgiften på grusveien hytta. Og kassereren er så snill og grei at jeg har ikke hjerte til å tenke på at han sitter og bekymrer seg over at det kanskje ikke blir nok penger til grus i år.
Når jeg har vært i butikken og drukket cola og drukket musserende og kanskje sett litt på tv, skal jeg rydde i alt tøyet mitt og deretter skal jeg kople opp vhs-spilleren som Sønnen var så snill å trylle fram fra skrotet sitt i går og så skal jeg se Matador, Moonstruck og Barfly på repeat til det er mandag morgen og jeg må på jobb igjen. Det høres kanskje ut som en intetsigende og begivenhetsløs livsstil dette; men sånn går nu dagan. Det kommer jo alltid an på hva man sammenlikner med.
Men før helgelivsstilen kan materialisere seg, må jeg gjøre noe i retning av å dusje og ta på deo; kjøpte ny herredeo i går; er spent på om den virker; er nok engang inne i den indre diskusjonen om hvorvidt mannedeodoranter trenger høye nivåer av testosteron for å virke på kvinner; har hatt denne indre diskusjonen med meg selv tidligere også.
Under over alle under. Nå dukket et ølinvitasjon fra framtiden opp på e-post. Da har jeg noe å glede meg til mens jeg drikker fredagsmusserende i ensomhet. Feil uttrykk. Mens jeg drikker fredagsmusserende alene mente jeg. Jeg var noen ganger litt ensom i Polen før jul. Bortsett fra det, har det ikke vært mange ensomme stunder på denne siden av årtusenskiftet.
Ååååå, den applikasjonen jeg lasta ned på macen i dag er søt; den er en grønn fugl, og når jeg logga meg ut av den, lukket den øynene på ikonet sitt!
Ånei. Nå spiller de What's on your mind på P3. Det er en av de sangene som Teltnaboen pleier å synge kjempehøyt. Men jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn Roger Whittaker når jeg hører Madrugada for tiden. Jeg må se å få gjort dem oppmerksomme på på at de er godt over kanten av Whittakergrøfta. Eller er det noe med at Madrugada ikke finnes lenger? Var ikke jeg på et par avskjedskonserter med dem i fjor? Eller var det minnekonserter fordi den ene døde? Takk og lov for www; de har splitta opp; de har hatt avskjedskonsert; de har hatt minnekonserter; de finnes ikke mer; så blir det vel heller ikke mer whittakersound derfra.
Ble jeg rørt da Obama ble tatt i ed i går? Nei. Jeg ble bekymra. For han var så alvorlig under eden og under talen at jeg lurer litt på om han angrer på hele greia. Bekymringsrynke i panna hadde han også. Vel. Nå kikka jeg på noen bilder fra i går; og han begynte visst å smile etter hvert. Nå blir det spennende å se hvordan han skal klare å redde økonomien, lage helsereform, slutte å krige og lage ny klimapolitikk og samtidig være populær nok til at demokratene blir gjenvalgt.
Er såpass slåbrokantrukket, bustete og udusjet i dag at jeg definitivt ville blitt definert inn i kategorien ikkearbedssøkende arbeidsledig dersom noen hadde tatt en titt på meg fra utsiden. Hvilket selvsagt ingen gjør. De eneste som passerer vinduet i hjemmekontoret, er kjerringer med nokså shabby hunder. Og katter som streifer på kryss og tvers på jakt etter mus og andre katter de kan prøve å drepe.
Har fått rigga opp en stor skjerm koplet til macen i dag. Først gikk det kjempefint fordi skjermbildet delte seg i to skjermer. Men nå har jeg på mystisk vis fått samme bildet på begge skjermene. Med en helt elendig oppløsning. Beslutter akkurat nå at jeg skal ta lunsjpause og benytte pausen til en restart av alt sammen. Har ikke våget å prøve på nye innstillinger før jeg fikk sendt fra meg det grøvste arbeidet til Sjefene som sitter på Nerdefabrikken og tripper. Krysser inntil videre av i checkboxen for Flink Pike Fram Til Lunsj. Flink Pike Som Har Begynt Å Spise Dessert Hver Dag. Faen ta Sopranos.
Utrolig! Nå spiller de Turboneger på P3 og de spiller den låta jeg håpet de skulle spille da de sa Nå skal vi spille den aller beste Turboneger-låta. Antar det gjør meg nokså gjennomsnittlig. Jeg fikk uansett ikke med meg hva låta heter. Jeg har uansett ikke noen spesilt lysende fortid med Turboneger; sist jeg 'hørte' dem lå jeg på gresset utenfor konserten og sov mens jeg håpet at det snart skulle gå over. Konserten altså. Tror det er de turbojugenduniformene som setter meg ut. Det er for pinlig. Som om ikke all uniformering relatert til musikksjangre er for pinlig.
L A T E R M U C H L A T E R :
Når jeg slipper å kle på meg og slipper å dra på jobben, sparer jeg så mye tid at det føles som om jeg går på trygd selv om jeg jobber full dag. Det er vel derfor folk som ikke jobber, har tid til å holde på med så mye merkelig. I tillegg til at de går i terapi og til frisøren.
I dag har jeg hatt tid til å
Sånn. Til deg som trodde jeg bare var opptatt av fett; det er jeg altså ikke; jeg er også opptatt av sex.
Nå kom jeg på noe jeg har lovet meg selv å fikse snart; jeg må montere opp en vhs-spiller som faktisk virker som spillemaskin og ikke tyggemaskin; deretter skal jeg se alle 24 episoder av Matador; det bestemte jeg sist jeg så Blinkende Lygter: Prøver likevel å toppe gårsdagens antrekk som var et historisk bunnpunkt; altfor store armycordfløyelsbukser akkompagnert av en for kort og for trang trøye med en for trang jakke utenpå. Det var så miss Piggy at det nesten var gøy.
I dag skal forandringen begynne over der og i resten av verden. Tror kanskje jeg skal se paraden i Washington på tv. Hvis jeg ikke ramler rett i Sopranos-grøfta når jeg kommer hjem. Men tenk om det er sant at alt blir bedre med Obama?
Noe er virkelig på vei tilbake til den gamle normalen. Jeg er nå i ferd med å klare å irritere meg over banaliteter på Nerdefabrikken. Banaliteter jeg ikke har lagt merke til engang de siste månedene. Som at en av de engelsktalende utlendingene later som om han ikke skjønner hva jeg sier hvis jeg uttaler et engelsk ord litt feil. Litt feil altså. Ikke mye feil. Jeg kan ikke noe for at jeg får lyst til å rope
Noen barn ringte meg i går og spurte Hvordan virker en turbin? og jeg svarte Dere må ha ringt feil og så kom jeg på at det sikkert finnes et eller annet sted på www der det står at alle som lurer på hvordan en turbin virker, kan ringe til meg for å få svar. Jeg aner ikke hva en turbin er engang.
Vet hun ikke hva en turbin er?! Er hun helt tett?! tenker du nå. Og det må du gjerne tenke. Jeg vet nøyaktig like mye om turbiner som enhver gjennomsnittlig nordmann. Men en liten tur med guggel får meg til å skjønne hvorfor barna ringte meg. Shit.
Ukas restaurantbesøk var en gedigen skuffelse. Vi lengtet etter ekte italiensk matglede og tok en tur med guggel og fant noe som skulle være autentisk og på høyde med det beste i utlandet (Italia). Og ble rystet over den elendige maten og den elendige servicen på Amundsen og Nobile. Orker ikke engang snakke om det akkurat nå. Annet enn at Noen må ha blitt bestukket. Faktisk må enda flere ha blitt bestukket. Eller så hadde de ekte italienere og kokken deres en elendig dag på onsdag. Nøff sagt.
Bare én ting til: Jeg veide meg i dag og var så forberedt på Det Aller Verste, at jeg faktisk ble lettet. Men ikke så lettet at jeg ikke skal tilbake til Robbie-dietten. Og det passer bra siden det er fredag. Sånn at den biten som går ut på å ta en øl når jeg er sulten, er helt gjennomførbar uten å bli oppfattet som alkis. Som om jeg ville brydd meg om at noen trodde jeg var alkis. Drøm på. Veiingen skyldtes at jeg skal møte Wicked Witch i morgen. Og hun forteller alltid hvor mye hun veier og jeg lurer alltid på hvor mye jeg veier sammenliknet med henne. Og nå vet jeg det. Men jeg kommer ikke til å nevne tall.
Foreløpig har jeg nesten meldt meg på en skihelg. Og jeg har nesten avtalt enda en skiferie. Og jeg har meldt meg inn i en organisasjon for fred. Og har fått meg en ny gjesteskribentjobb. Dessuten skal jeg begynne å gå på kino. Og jeg har begynt å småprate med de folka jeg trener sammen med.
Jeg syns jeg er ganske flink til å finne meg hobbyer.
Denne helga har vært preget av gjensyn med Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene. Vi spiste lunsj og drakk fancy kaffe på fredag. Så dro vi til KV3 og drakk te og så Blinkende Lygter. Deretter satt vi i vinduskarmen og drakk mer te. Helt til vi fant ut at vi hadde egentlig lyst på øl. Og Teltnaboen dro hjem og slapp ut Albert og kjøpte øl på vei tilbake. Og så drakk vi 6 øl og 6 flasker vin. Jo. Vel. Vi fikk hjelp av Gruff.
For å klare å overleve lørdagens roskildereunion, var det helt nødvendig først å ligge foran tv, se mange Sopranos-episoder og spise makaroni pluss ymse proteintilskudd. Vi trodde lenge at løpet var kjørt. Men; voila! Presis klokka 18 var vi atter samlet med hver vår pose øl og sprit og inntok fancy faciliteter på Oslo øst.
Jeg hadde lest meg opp på Roskilde08 for ikke å drite meg ut på quiz og i generelle samtaler; men det var ikke derfor AC og jeg vant quizen; vi var rett og slett i en klasse for oss selv. Premien var en t-skjorte fra 2005 som ingen av oss ville ha; men selve hovedpremien var likevel å danke ut alle de andre.
Det kom fram i løpet av kvelden at AC og TT har et ufattelig arsenal av kjøkkenmaskiner; de har for eksempel TO isknusemaskiner, en kaffemaskin som lager kaffe fra HELE bønner og en sitruspresse som både ser fancy ut OG virker. Dessuten har de vin- og vannkarafler som ser så dyre ut at jeg må bruke støttehjul for å skjenke opp glasset. OG de har zwarovskifigurer under en spot i en liten hylle; figurer som mangler armer og bein fordi vi visstnok hadde danset på dem på forrige roskildereunion. Dessuten er den hvite hunden en ekte afrikansk hund som har vært i karantene i fire måneder.
Var det gøy å se bilder fra forrige Roskilde-festival? spør du nå. Og det var det. Ikke. Og nå skal jeg gå ned ikke bare 50 men faktisk 150 kilo før jeg viser meg offentlig igen.
Ok; på tide å skride til verket; noen venter på middag, og jeg gidder ikke leke Carmela i dag; så vi skal bestille mat ute; til Teltnaboen også; noen ganger er hun veldig sulten.
Og i Nord-Norge sitter Svenno og klamrer seg til en velfortjent øl etter en ufortjent snøstorm. Alt vi mennesker må gå gjennom for å redde verden.
Om noen dager gjetter jeg at alle A-menneske-wannabeene gir opp nyttårsforsettene sine og forsvinner fra morgensonen som tilhører oss som alltid står opp med fuglene. Fy f så teite wannabeene ser ut der de med bastante skritt strener inn og tar setene våre og puster inn lufta vår. Men; det varer neppe lenge. Innen fredag er de sannsynligvis tilbake på kjøret. Og vi kan ta tilbake sonen vår.
Var nokså nær ved å kjøpe en John Lennon-cd i dag. Fordi jeg plutselig innså at gode, gamle Rietje virkelig var inne på noe da hun insisterte på at Gruff er helt lik Lennon.
Hva gjør en godt voksen dame på Platekompaniet? spør du kanskje nå. Og svaret er at jeg er lei av å spille plater jeg liker på Dutuben. Derfor ville jeg kjøpe et par reggaeskiver jeg har ønska meg lenge. Og Hun derre gud var med meg - for begge de låtene jeg ønsket meg, var på én og samme cd til 109 kroner. Nå venter jeg bare på å ferdigforhandle med Sønnen vedrørende et par høyttalere han egentlig ikke trenger lenger. Så skal jeg sove til Marley så lenge jeg orker.
Og ællers? Et par ting er skikkelig dritt for tiden. I tillegg til Den Virkelig Store Dritten som foregår i Gaza. Så snart jeg kommer over litt penger, skal jeg stikke av. Fram til jeg kan stikke av, skal jeg bevise at det går an å slutte med å drikke øl til frokost så enkelt som bare det. På vei hjem i dag landet Kong Alkohol nokså overraskende på skulderen min og foreslo et par glass vin for å roe nervene etter dagens dritt på jobben. Jeg ble så rystet over forslaget at jeg besluttet å ha en slags hvit uke. Da hjelper det for så vidt at stampuben min er stengt for oppussing eller noe sånt. Og det hjelper å tenke på at dette er uka for årets (fjorårets) roskildereunion. Har ennå ikke tatt stilling til hvilke effekter jeg skal medbringe. Bortsett fra kanskje en fruktkniv. Og daquiri-mix. Og; ok da; tequila.
Oida. Det er straks natta og jeg har ikke sett en eneste Sopranos-episode ennå. Og akkurat nå smset Kvinnen i mitt liv at vi snart skal sykle og drikke vin sammen på landet ustanselig. Så var livet slik jeg kjenner det likevel ikke helt slutt da.
For øvrig har juleferien vært en av de bedre.
Akkurat idet jeg har laget et juleforsett om å slutte å fantasere om kjendiser, klarer p3 å servere Aksel Hennie i TO TIMER på morgenkvisten. Og han er som skapt for radio. Selvsagt. Og han leser opp nyhetsmeldinger med fantastisk britisk aksent. Så sier han at han skal til Thailand i jula. Så kjent er han blitt at han ikke kan feire jul her hjemme sånn som alle de andre.
Takk til Gruff for dagens beste link til verdens beste navn på trådløst nett. Akkurat idet jeg trodde at verden hadde nådd sitt maksimum med tanke på møtesteder og informasjonsutvekslinger, dukker altså enda en fantastisk mulighet opp; vi kan sende beskjeder til naboene via navnet på det trådløse nettverket. Nettverket i KV3 skal fra nå av hete Den som ringer til snuten, skal dø! Bare uten komma og utropstegn - for det er sikkert forbudt i nettverksnavn.
Er du i rute til jul, eller har du mye stress? spurte en av gutta på jobben i går. Jeg svarte Jeg feirer ikke jul. Og han hastet videre og angret nok på at han brøt med Nerdefabrikkveteranenes regel om ikke å snakke med folk som har jobbet der i mindre enn 50 år.
Er det frekt å kjøpe fotdeodorant til noen i julegave? Vel. Nå er det uansett for seint. Jeg visste ikke at det fantes fotdeodoranter engang - før fastfotterapeuten min viste meg det. De finnes både som balsam og spray. Kanskje de virker. Det kan det hende vi finner ut.
Det er så innmari forbudt å lagre andres ting på egen server og deretter sende andres ting ut til hele verden. Men siden hele verden ikke kommer til KV3 og siden jeg ikke finner originalen på www, må jeg bare viderebringe Ernfrids julehilsen fra noen år tilbake:
Men underbevissthetens veier er uransakelige. Derfor befant noen seg for et par uker siden plutselig inne på metroen medbragt en tralle som strengt tatt skulle blitt satt igjen utenfor metroen.
Så ble jeg på en måte nattens dronning med lånte fjær. Oppmuntret av de lokale heltene på Salonen, sendte jeg melding til en annen lokal helt som straks ringte opp.
Tror jeg skal gå med lue på jobben i morgen. Sittende på gulvet i Datterens nye bopel fikk jeg passet påskrevet og håret farget i går.
Det er vanskelig å krangle med barn som har flyttet til utlandet, så jeg ga opp til slutt og sa Det blir sikkert fint, jeg stoler på deg.
Det ble sikkert fint. Hvis jeg hadde bodd i Russland. Nå er jeg tildels blond og tildels oransje. Og har tildels mørke røtter noen steder. Hvis jeg møter opp på jobben og sier Jeg har gjort det selv altså! Så kommer de på jobben til å svare I fylla da? Derfor; siden det bare er noen få arbeidsdager igjen til jul, vurderer jeg å gå med lue og late som om det med håret er noe som har skjedd i jula. For da kan jo alt skje.
Jeg har bestemt meg for å begynne å fly business-klasse. Egen innsjekking, egen security-kø, god mat, masse drikke, egen dass på flyet - hva mer kan man egentlig ønske seg? Det syns kanskje ikke så godt på bildet; men jeg prøvde å dokumentere at jeg faktisk kunne sitte med beina rett ut uten å treffe veggen foran meg.
Så kan du for så vidt si Men Du Bør Jo Ikke Fly I Det Hele Tatt! Tenk På Klimaet! Og så kan jeg kanskje svare Kjeften! Jeg gjør nesten ikke annet. Så kan du for så vidt si Dobbeltmoralist. Og så kan jeg kanskje svare Kjeften! en gang til.
Folka var glade og snille og hjelpsomme. Maten var god for oss som liker svin og kål. Kaffen var god. Kakene var gode. Osten var god. Hotellet mitt i ødemarka var sannsynligvis nasjonens hyggeligste. TV-en på rommet hadde 7 polske kanaler, 1 fransk, 1 sveitsisk, 3 tyske og BBC World eller noe sånt - den som viser World Business News nesten hele tiden, avbrutt av et værverdenskart med 5 utvalgte steder. Derfor har jeg sett tyske dokumentarfilmer i to uker.
Ånei, den kjøper vi ikke. Aldri i verden om hun har sittet på hotellrommet hver kveld i TO UKER. Men det har jeg. Hver eneste kveld. Helt alene. Med 7 polske tv-kanaler, 1 fransk, 1 sveitsisk, 3 tyske og BBC World eller noe sånt.
Traff en gammel bekjent på vei hjem i går kveld. Jeg spurte om han fortsatt hadde skiva med Why Hawaii og det hadde han, og han husket at vi hadde spilt scrabble og hørt på skiva i gamle dager. Han hadde for øvrig med seg barnet sitt som var blitt nesten voksen siden sist jeg så henne. Datteren kunne fortelle at hun går på en skole Toska har gått på. Og faren så Å Huff Da. Og jeg smilte hele veien hjem.
Selveste Fastlegen var brun og fresh. Og jeg lurer litt på om det kanskje ikke var bilder av koner men bare av barn på hylla på kontoret denne gangen. Men jeg kunne ikke ta på meg brillene sånn helt uten videre. Jeg kunne imdlertid se at han hadde savnet meg. Og det var jo totalt gjensidig. Så nå skal jeg gå dit ofte igjen.
En mann sto lenge og så på dukkehusene i vindusutstillingen hos Riktige Leker i dag. Jeg holdt på å rope
Tenk hvor gøy det hadde vært å være gift med en dukkehusfanatiker. Vi ville sittet på Dolls House Emporium på kveldene og drømt oss bort. Og vi ville kjøpt små stoler og bord til hverandre i gave. Og ingen ville besøkt oss fordi de ville trodd vi var veldig kinky eller i beste fall litt tilbakestående. Og vi ville levd lykkelig i dukkeland til evig tid.
I stedet skal jeg til Polen og være flink. In case I don't see you Merry Christmas, Happy Newyear and Happy Birthday.
Det beste er nok om denne fasen inntreffer ganske sent i livet.
Mulig dette er den internasjonale karrierefraværsuka - The International Career Absence Week? The Festival of the Unsuccessful? The Shitty-shitty Hate Week? Syns veldig mange tanker har kretset rundt verdien av høyere utdanning nylig. Mulig det skyldes en doktordisputas forrige uke. Som bragte tankene til alt det går an å få gaver for uten å gifte seg.
Men dersom du møter noen som sier
Forbigåede tilbakefall til tv-titter-tilværelsen. Alt fra reality til såpeopera til Sopranos på dvd. Må prøve å slutte i tide denne gangen. Før sideflesket eser utover kanten av sofaen og umuliggjør all kontakt med virkeligheten.
Men snart flytter Kvinnen i Mitt Liv på landet. Og da blir alt bra. Stikk i strid med det gamle ordtaket Gutta kommer og alt blir bra.
Hver gang jeg husker et ordtak fra Kampen Turn og Meieri, blir jeg trist fordi jeg ikke vet hvor det er blitt av alle gutta. Sleng'a i veggen og kall'a for Agnes. Er vel ikke mer å si om dem saken.
På julemarked i går kjøpte jeg hjemmelaget sjokolade. Akkurat sånn sjokolade som i filmen Chocolat. Sa Mannen. Men han jugde. Sjokoladen var jævlig. Men heldigvis hadde Glassmalersken med seg en stor pose med småsjokolader som vi spiste før og etter julemarkedet.
Etter sjokolade og julemarkedkarameller, noen vonde bær og noen flasker sjampanje, lagde vi pizza, og på 1-2-3 ble vi til en italiensk familie med mat og drikke og høylydte samtaler. Folk på landet er ikke vanskelige å be når det er snakk om mat. Er det med sopp? spurte den nyeste vennen oppi åsen. Og det viste seg at dette er et spørsmål som han bruker om all mat fordi det aldri kan slå feil. Teltnaboen fra Roskilde med De Røde Skoene drakk vann. Det slår heller aldri feil.
Koordinering er vanskelig for mange. På et sted jeg jobba før, lukta det dritt i korridorene. En av gutta forklarte meg at det skyldtes at folke ikke kunne koordinere. De dusja og skifta klær på motsatte dager. På samme måten er det med Teltnaboen med de Røde Skoene. Hun drikker ofte vann når andre drikker vin. Og vin når andre sover.
Temaer som ble diskutert under den italienske aftenen i går, og under den italienske frokosten som har vart nesten hele dagen i dag, var for eksempel
Er det defensivt å fraskrive seg behovet for karrierestige og insistere på å bevege seg sidelengs i det uendelige? Hvem har egentlig bestemt at all vekst må foregå oppover? Disse og andre problemstillinger ble løselig drøftet i et par samtaler i går. Det viser seg at til og med de tilsynelatende ikke-ambisiøse har ambisjoner om å klatre. Kanskje er det bare den som er helt fri for autoritetsangst - eller autoritetsanerkjennelse - som ikke behøver å ha ambisjoner om å klatre. Hvis det ikke finnes noe oppover, er det ikke behov for stige. Men det krever vel noen år i livets skoles obs-klasse for å komme til slike erkjennelser. Ikke si at neste trinn i erkjennelsen er at det får være helt greit at noen tar lederansvar her i verden. Det orker vi ikke høre på.
Det er helt hypotetisk at Island kan komme til å søke medlemskap i EU. Sier Trollet Sjæl. Er det mulig å være så trollete første dag på jobb etter et langt fravær? Island er i krise og ser seg om til alle kanter. Sier Trollet. Hold kjeft Troll! Tenk om det kunne komme noe bra ut av denne krisa? Tenk om også Norge kunne bli en solidarisk nasjon som begynte å tenke på andre også litegrann for det syns jeg godt man kan. Hilsen Titten Tei. Litt overtrøtt kanskje.
Tankene går til forrige disputt med elghunden i solnedgangen. Jeg kjørte boombox mot elghund i to låter før de tok hintet og kneblet bikkja. Eller noe sånt.
PS: Fine-fine Pickupen er død. Lenge leve fine-fine Pickupen. På Frya huggeri. Hos frekke-frekke Mannen (muligens Knut Børre).
Du behøver ikke være minstepensjonist for å være hun som sitter alene og 50-50 fryder seg og er vemodig over alt som andre mennesker holder på med. Men takket være moderne teknologi er det heldigvis mulig å være den første som ser bildene fra Sensation Denmark før alle andre har stått opp. Så kan du si at Alle Tog Er Gått og Det Ble Aldri Noe Ekte Houseparty På Deg. Og så kan jeg kanskje si tilbake Se På Bildene; Det Er Helt Sikkert Akkurat Sånn Vi Får Det i Evigheten. Så kan du si Hvordan Vet Du At Det Var Så Bra? Og så kan jeg henvise til nattens siste sms som lød Dette er så &#!#$ bra! Jeg gruer meg til det er over!
Ånei! Tror du det var narkotika inne i bildet? Man leser da aviser, og i går skrev de for eksempel Østerbro koger – politiet holder øje og har allerede snuppet små narko-glade fest-aber.
Små narko-glade fest-aber!?
Og bakom synger fortsatt skogene. Mens GM (som blabla kaller Verdens Største Bilgigant; blir ikke det som å kalle Harald for Norges Kongeligste Konge?) er i ferd med å gå konkurs. Og homoer i Ameeriikah er rasende over en ny lov. Nesten verst har det visst gått for seg i Michigan, der Gay Fascists Storm Church. Vinklinga er kanskje ikke morsom for folk som ikke er eks-kristenfundamentalister. For dem er vel vinklinga nærmest krenkende. Vel. Så kommer jeg vel i fengsel også nå.
På tv sender de en serie kalt Foster's Home for Imaginary Friends. Og jeg lurer på om fantasivenner bringer større lykke enn det å støtte seg på kjendiser som Robbie.
Det har selvsagt vært epoker med en slags fantasivenner i KV3 og HP23 også. Men krysningen mellom Tyler Durden og Tingeling har for så vidt dreid seg om en erstatning for samvittigheten som noen kom i skade for å miste i kampens hete på 90-tallet en gang.
Som gryende intellektuell strever jeg meg nå daglig gjennom 1-2 meningsbærende aviser. Jeg har sett at det virker på Teltnaboen fra Roskilde Med de Røde Skoene. Så da skal det virke på meg også. Vi testa det faktisk ut her om dagen. Jeg hadde lest en veldig interessant artikkel om Ameeriikah - The Triumph of Ignorance - der Monbiot sier at fundamentalistisk religion gjør folk dumme. Og Teltnaboen hadde hørt et radioprogram om et liknende emne. Til sammen ble vi dynamitt.
Et dypdykk i andre menneskers papirer (de lå på kjøkkenbenken) i dag, ga innsikt i et fire siders spørreskjema som alle norske gutter på 18 år må fylle ut. Sesjon ser ut som noe som kunne blitt en flott seanse for en voksen dame. Har du natt noen nervøs lidelse? Hva slags spørsmål er nå det? Har noen i familien din hatt følgende sykdommer? Ja. Alle.
Åååå - dette syke, umettelige behovet for oppmerksomhet! Noen ganger virker det som en bra ting å sjekke opp en av disse myke, overempatiske mennene som er på grensen til homo med all sin innlevelse og følsomhet!
L A T E R M U C H L A T E R
Akkurat som deler av KV3 er opptatt av å anerkjenne misunnelsen som en ærlig følelse eller tilstand, kom det i går kveld opp en sterk trang til å ta avstand fra det tåpelige begrepet tapperhet. Å være tapper er å late som om det ikke gjør noe når du står midt oppi noe fryktelig. Tapre mennesker er liksom ikke redde, enda det
er akkurat det de er. Og så får de kred for å sette på seg en uredd maske sånn at det skal se ut som om de er tøffere enn toget.
Det er helt ok at folk prøver å skåne hverandre for ordens skyld. Men å late
som om du ikke er misunnelig på noe misunnelsesverdig er jo bare tåpelig. På samme måten kan ingen være tjent med at folk er tapre. Smågutter som må i krigen, er enten dumme (dersom de gjør det frivillig) eller livredde (dersom de blir tvunget til det). Da blir det for teit å klistre merkelappen "Tapper" på dem.
Og dersom en gravid småbarnsmor mister mannen sin, er det da vel ingen grunn til at hun skal være tapper? La dama skrike ut sin smerte for hele verden. Stapp deretter i henne litt valium. Ungene dør jo ikke av det. De kan tvert imot vokse opp og bli både velfødde og frekke og freidige. Men tapre kommer de aldri til å bli, for de har lært at ekte følelser (og litt valium) er nærmere sannheten.
Noen ganger er det helt nødvendig å iføre seg noen særs fargerike gevanter så folk skal tro at de møter en slags kunstner. For det vil jeg vel egentlig være når alt kommer til alt. En kjent kunstner vel å merke. En kjent kunstner som er folkelig og blek og interessant og som ikke er opptatt av å bli gjenkjent på gata.
Brura har tipset meg om at hun kommer til å dukke opp i KV3 i kveld. Det samme har Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene tipset om. Hva er dette? Har jeg bursdag eller?
Kontornaboen mente for eksempel at det var lurt å nevne det med at Robbie-dietten oppfordrer til å ta en øl dersom det ikke virker å sette på en Robbie-låt når man er sulten. På den måten siler du ut småripsa på vei inn i anorexien sa kontornaboen. Og han har helt rett. Han var også enig i at Boyband-dietten © er en bedre tittel på boka enn Robbie-dietten - fordi boyband på en måte beskriver en sjanger og ikke en artist som kanskje kan oppfattes som avdanka (gud forby. allah forby også).
Vel. Naboen brukte ikke ordet avdanka. Sikkert fordi han selv er på Robbies alder. Og det er alltid trist når man må begynne å tenke
på jevnaldrede som avdanka. Thank God for Demi, sier jeg. For ikke å snakke om Inger Lise Rypdal.
Naboen har også hjulpet meg med å lage en strategi for lanseringen av Robbie-boka - for det er viktig å være kjempetynn når boka lanseres. Ergo skal jeg skrive boka mens jeg er på Robbie-dietten (for eksempel nå). Deretter blir jeg selvsagt feit igjen. Og må bruke tiden fram til lanseringa (mens boka oversettes og trykkes og sånn) til å bli tynn igjen til lanseringa. Det er veldig viktig at du er kjempetynn på lanseringa, dette er
DIN bok, sa naboen (da jeg foreslo å leie inn en skinny bekjent til å fronte boka på lanseringa).
For det første: De fleste mener at de er breiere over ræva enn de fleste. For det andre: Ingen kvinne ville våge å peke på en annen kvinne og påstå at den andre kvinnen er breiere over ræva enn henne selv. Altså en skikkelig juksereality.
Ikke engang JEG som ofte tror jeg er smalere over ræva enn jeg faktisk er, ville våget å peke på en annens koffert og påstå at den var breiere enn min. Og jeg vet hva jeg snakker om, for jeg har lang fartstid i hofteviddeselvbedrag. Cirka 50 altfor trange skjørt ligger i skapet og er tause, smale vitner til dette uendelige selvbedraget.
På serien om kjælighetsbøndene i dag var det stor dramatikk da den morsomme og sjarmerende fyren nekta å bli igjen på gården sammen med den staute traustingen. Nå antar jeg at odelsjenta og traustingen er nødt til å bli kjærester enten de vil eller ikke. Og den mystiske nordlendingen forlot den blonde odelsjenta før utstemmingen. Så mye dramatikk har vi ikke sett blant kjærlighetsbøndene siden hun blondina ble drita. Men det var i Ungaren. Så vi har vel egentlig aldri sett så mye drama blant kjærlighetsbøndene noensinne.
10. november 2008: Gjenopptar gammel hobby
Hvis jeg lurer på om det er en elg foran meg på veien, lyser jeg litt med mobiltelefonen. Men som regel er det bare rådyr som løper fram og tilbake på veien. De ser ut som ulver. For de er mye lavere enn jeg egentlig hadde trodd at rådyr faktisk er. Men har selvsagt ikke like spisse ansikter som jeg innbiller meg at ulver har.
Jeg vet at jeg var inne på det med dødelige sykdommer i går allerede. Etter episoden i badekaret. Og det er godt mulig at underbevisstheten har spunnet tilbake til en nesten glemt epoke i timene som er gått siden badekarettertanken. I gamledager var jo hypokondriet sterkt framtredende i HP23. Men altså; i dag på vei hjem fra jobben resonnerte jeg meg fram til en dødelig sykdom som jeg faktisk hadde glemt at det gikk an å få. Enda det er den mest innlysende sykdommen av dem alle sammen. Det hele var et sånt Klappe meg på pannen og stønne Hvorfor har jeg ikke tenkt på det før-øyeblikk.
Det nye er vel for så vidt at veien fra egendiagnosen til venteværelsen hos Selveste Fastlegen er blitt så mye lenger. Også mentalt. Jeg vurderer derfor å gå til en sånn privatklinikk for å få en uttalelse om egendiagnosen. For jeg tror Selveste Fastlegen kan ta det som et setback etter at han nå må være nokså overbevist om at jeg er kommet på bedre tanker.
Vel. Hvis det nå skulle vise seg å være den mest innlysende sykdommen av dem alle sammen, så skal jeg love at det skal bli dokumentarfilm, bok, magasinartikler, se og hør-artikler og radiodokumentarer av det hele. Jeg skal f... meg ned med flaggene til topps. Og jeg kommer til å være kjempetynn. Og blek. Og interessant.
Ikke misforstå nå; jeg vil faktisk heller være blekfet og uinteressant og ikkekjendis og alt jeg allerede er, enn å få den mest innlysende sykdommen av dem alle sammen.
Jeg kan ikke tro det; jeg av alle mennesker ble plutselig fryktelig overtroisk. Hva blir det neste? Julebord og skjørt nedenfor knærne?
På vei hjem fra jobb i dag syns jeg at jeg dro kjensel på en kvinne fra fortiden. Jeg kom ikke nær nok til å kjenne lukten av henne. Men håret og skoa var det noe kjent med. Slapp av. Ikke en sånn kvinne fra fortiden.
Judge Judy har akkurat nå besøk av en dame som forfølger sin 17 år yngre eks-forlovede. Han er 20 år. Dette er for vilt. Folk må bare skjerpe seg og skjønne at ett sted går grensen.
I badekaret i går kom jeg på at det bare tar ett år å gå ned 25 kilo. Men at ett år tross alt er ganske lang tid. Hva om jeg får en dødelig sykdom underveis. Da tror alle at det er sykdommen som har gjort meg tynn. Og ingen skjønner at jeg har forsaket sukker og fett i månedsvis. Vel. Nå har jeg for så vidt skrevet det her. Sånn at alle vet at i det minste de første kiloene vil være egeninnsats.
Har hatt et par interessante drømmer siste uka. Den jeg våkna av i natt, var at jeg hadde begynt på danseskole. Alle skulle velge partnere - og to menn og meg sto igjen til slutt. Da sa de 'vi vil danse med hverandre vi'. Og jeg gikk gråtende hjem.
Litt sånn Lille Adams Store Hode Kneiser på Hans Tynne Hals. Og jeg var glad for at jeg ikke har meldt meg på danseskole.
Etter at jeg her om dagen brukte kjedsommelige linjer på å sutre over at smilende mennesker som egentlig er alvorlige, blir tatt for å være sure når de ikke smiler, har jeg gjort litt research. Det viser seg at jeg alltid har vært blid. På cirka 100 bilder av meg i fotoalbumet fra barndommen smiler jeg på cirka 98 av dem. Ikke kunstige Jeg Blir Fotografert-smil; de er helt ekte smil. Så det med årevis med falske smil var nok en løgn. Vel. Så er det da også en menneskerett å ha totalt forkvaklede oppfatninger om sin egen oppvekst. Jeg har hørt såpass mye barndomspiss fra folk gjennom årene at jeg vet nettopp det.
Det er søndag. Det er snart kvelden. Jeg har ikke gjort en dritt hele helga. Men er likevel helt pumpa. Håper jeg har krefter til å se Robinson.
Jeg har forresten gjort en dritt i helga. Jeg dro til byen for å kjøpe dressbukser. Du kan si det sånn at de buksene ble det ikkenoe av. Og jeg kjøpte leppestift for alle penga i stedet. Og etterpå fant jeg ut at fargen på leppestiften så helt syk ut på meg. Selvsagt. Da er det ekstra flott at jeg kjøpte både leppestift OG lipliner i samme fargen. På et ordentlig parfymeri. Hva tenkte jeg på egentlig. Feite damer med leppestift bringer jo kun fram én eneste assosiasjon. Håper grisen med eple i munnen kommer fram. Nå skal jeg skylle leppestiften ned i dass.
|
Turen til fortiden i går gikk fint. Bortsett fra at én av plantene jeg hadde kjøpt, falt ned av setet da bussen bråstoppa (fordi jeg hadde trykket på stoppknappen på feil stasjon), så jeg måtte kjøpe en ny. Av en dame i ulljakke som egentlig var lei av å selge planter og som derfor prøvde å snyte seg selv for penger da jeg betalte. Gøy på landet. Det mest sjokkerende er vel egentlig at noen har funnet på å rigge opp en blomsterbutikk midt i ødemarka.
Jeg leser stadig om stjerner som raser ned i vekt. Og tror at de føler et press på seg til å rase ned i vekt fordi ukeblader og aviser alltid skriver om det. Så min nye strategi er å omtale meg selv som en som raser ned i vekt. Jeg begynte å rase ned i vekt på mandag. Etter en slags kakefinale på søndag da jeg - som egentlig ikke liker kaker engang - glefsa i meg flere kakestykker i et familieselskap og nesten ikke klarte å gå hjem etterpå. Det hjalp selvsagt ikke på ganglaget at jeg hadde høyhælte sko. 
Mulig det hele løser seg ved at jeg blir innkalt til sjefen i morgen tidlig og ved at hun sier Vi Har Dessverre Ikke Jobb Til Deg Lenger. Deretter oppsummerer hun hvor ubrukelig jeg har vært det siste halvåret; et tap for bedriften. Så leser hun opp noen e-poster fra eksterne oppdragsgivere som - på en pen måte - forteller at de helst ikke vil ha meg som konsulent lenger. Til slutt sier hun - med tårer i øynene - at hun forstår at dette blir vanskelig for hele familien og at hun naturligvis gjerne vil høre med venner som driver dagligvareforretninger og frisørsalonger om de trenger en litt tykk ryddepike. Og jeg roper Kjeften! og løper ut av lokalene. Senere samme kveld låser jeg meg inn og henter de personlige eiendelene mine; en collage med dels kommunistiske, dels monarkistiske innslag; tekoppen min; drikkeflaska mi; saccosekken min og et avisutklipp der x-en til Madonna kaller henne ett blikkspann. Og så er det hele over for denne gang.
KV3 er stappfullt av mat som folk ikke spiste opp. I går kveld fant vi for eksempel en stor pakke med serranoskinke og to uspiste pannacottaer og en hel flaske med karamellsaus. Og i dag fant vi en parmesanost og en gulrotkake. Etter at vi hadde funnet 8 kokte egg og en pose med fancy rundstykker. Når jeg skriver at 'vi' driver og finner all denne maten, vet alle at jeg tøyser. Det er selvsagt jeg som driver og finner - og dytter i meg - mat over hele huset. 
Ble veldig glad i dag tidlig da jeg leste Se&Hør og helt øverst så tre nesten normalvektige kvinner i bikini. Så scrollet jeg nedover, og det var selvsagt hele poenget med omslaget. Dette var jo de tre eneste 
Tiårets frisørbesøk ble for øvrig tilbakelagt i går. Nå er håret rødt. Og veldig fint. Og ingen av de polske stripene syns lenger. 
Jeg fikk Bli Frisk-gave likevel -->
Ikke som trøsteshopping men av ren nødvendighet spaserte jeg i går inn i en snobbete brillebutikk og ba dem vise meg årets solbriller. Damen bak disken sjokkerte meg med først å låse opp samtlige brilleskap for deretter å la meg boltre meg helt hemningsløst. Enda jeg hadde stygt hår, boblekåpe, tights og turnsko. Vi landet på et par briller som jeg tok bilde av og gikk hjem og sov på. 
Med det samme jeg er i gang, så er det noe jeg har brukt noen milligram energi på siste uka - selv om jeg har sluttet å bry meg om og med ting jeg ikke har noe med. Hvorfor er det tillatt å selge gensere med paljetter til nitriste mennesker med stygt hår? Det er mulig du aldri tenker over det; men det er faktisk ingenting som blir penere ved å tilsette paljetter.
Der! var søndagsmiddagen klar. Grandiosa med pepperoni. Absolutely fabulous. Da gjenstår det bare å fortelle at en av naboene våre har høner og en påfugl (ytterst til høyre på bildet). I en vanlig villa.
Hva gir du meg? Dette er det nabolaget der jeg fra før har observert utallige digre padder, løpende flokker med rådyr, søppelstjelende grevling på trappa, snikende pinnsvin og stillestående men levende 
En ting til. Se på kua på bildet:
Legge meg i senga med laptopen? Eller legge meg på sofaen foran tv?
OK. Jeg er et luksusdyr. Det finnes mennesker som ligger på pappesker utenfor t-banestasjoner med pappkopper ved siden av seg og små pappskilt der det står Jeg er narkoman men ikke kriminell, og dersom du gir meg penger, slipper jeg å bli kriminell. Kanskje jeg skal legge meg på trappa utenfor huset med en pappkopp ved siden meg og et lite pappskilt der det står Jeg er ikke narkoman og ikke kriminell, men ligger her i sympati med de som er narkomane eller kriminelle, og dessuten har jeg ikke hatt penger på kontoen siden 4 dager etter forrige lønning. Klysete. Ja. 
Og ællers? Nokså mange øl å fredag. Men heldigvis ikke for mange. Nokså mye mat i går. Men heldigvis ikke for mye. Prøvde å lage sånn mat som Mamman til Ludvik lagde forrige helg. Det ble skikkelig mislykka. Enda vi kjøpte frittgående scampi for en formue. Jeg fikk det for meg at scampiene var giftige eller noe sånt. Og er fornøyd med å være i live i dag. Neste gang skal vi kjøpe oppdrettsscampi. Sånne som ødelegger rismarker og fører til at folk mister næringsgrunnlaget sitt. Hallo! Vi flyr jo tusenvis av mil hvert år og kan jo uansett ikke ha noen visjon om å bidra til å redde verden.
På torsdag lovet jeg Ceres at jeg skulle grave en vei til henne rundt huset siden hun er redd for snø. På fredag gravde jeg en vei til Ceres rundt huset. På lørdag snødde veien igjen. Men vi drar ikke til syden av den grunn. Det blir jo som å sette plaster på en ondartet føflekk. Når vi kommer hjem etter en uke med sol og sandaler, er føflekken der fortsatt.
Endelig kan jeg hjelpe Røde kors. Et eller annet sted i Hallingdalen sliter de lokale hjelperne med at noen (turistene?) stjeler flaskene de samler inn i en Røde kors-container for å få penger til å hjelpe folk over hele verden. Dette er blitt et kjempeproblem og de lokale hjelperne vurderer å RADIOMERKE flaskene for å kunne pågripe panteflasketyvene ved panteautomaten. Dette er bare helt fantastisk; se for deg en hel haug av frivillige med røde kryss på ryggen som står på hodet i en container og RADIOMERKER møkkete ølflasker - for deretter å sitte i en kassebil med mørke ruter mens de venter på at en av de merkede flaskene skal tikke inn på skjermen sånn at de kan følge den til nærmeste jokerpokerbutikk eller noe sånt. La oss håpe inderlig at ingen stikker innom pantecontaineren for å finne en flaske som egner seg til urinprøve:
Men gullommeboka fikk meg til å tenke på den kjempefine lommeboka som jeg kjøpte i Spania og som jeg gledet meg til å vise til alle, men som ingen egentlig gidder å se på. Men jeg begynte ikke å grine i dag da jeg tenkte på lommeboka. Jeg gikk i stedet inn på Riktige Leker og kjøpte meg en cowboy. 
På vei hjem fra jobb i går la jeg merke til en særdeles ung dame i kåpe og fargeglade stillongs som holdt en splitter ny rokkering med prislappen hengende på rundt seg. Det snødde tett, og at noen både klarte å smile og holde en rokkering stolt oppe rundt midjen, var nesten for mye for meg. Selv om hun var cirka 3 år. Bak meg hørte jeg en begeistret stemme utbryte Se! Lokkejing! Så det var ikke bare jeg som la merke til de unge damen.
Ozzie er forresten Verdens Beste Pus -->
Besøk på fredag ble til fest på fredag. Teltnaboen fra Roskilde med de Røde Skoene hadde donert en kartong rødvin fordi hun har fått vin i KV3 før. Søstra til TT, den nye vennen oppi gata og jeg spiste fantastisk nesten-coq au vin og drakk hele kartongen. Deretter spilte vi nokså gammel musikk og dansa og sølte veldig mye vin utover bordet. Og selv om flekker på bordet skal tilføre patina, ser det ikke bra ut i dagslys. 
Gjensyn med kvinnene fra landet langt borte varmet sjela på fredag. Har regnet ut at jeg drakk nøyaktig 10 alkoholenheter og brukte nøyaktig 1000 kroner. Altså ikke de billigste alkoholenhetene. Men absolutt verdt pengene.
Etter å ha sett 5 sesonger av Sopranos de siste ukene, vedgår jeg at jeg begynner å bli påvirka. Ikke bare det med at jeg lager dobbelt så mye mat og spiser dessert nesten hver dag; jeg er liksom blitt litt Carmela på husarbeidfronten; og jeg har i tillegg fått litt sans for måten gutta rydder opp i ting på; ikke all drepinga; bare måten de kontrollerer folk rundt seg på. Litt. Hvis vi skal være helt ærlige, er det jo en del mennesker rundt omkring som kunne hatt behov for å bli satt på plass.
Jeg kom i dag til å tenke på at da jeg var yngre, kjente jeg mye slemmere folk enn de jeg kjenner nå, og jeg vurderte faktisk en gang i tiden å sende et par slemme fyrer på en drittsekk som plaget meg. Og i går tenkte jeg over at det er da virkelig mye kan kan utrette med å true folk litt. Det er godt jeg er på siste sesong. Gud veit hvor dette kunne endt opp. For eksempel begynte jeg å se for meg ukentlige sitdowns med jentene der vi ordna opp i litt av hvert. I skrivende stund går det opp for meg at det sikkert arrangeres sitdowns både her og der over det ganske land - akkurat slik det blir beskrevet i Kongepudlene (som jeg leste forrige uke).
Nyinnflyttet slektning på landet har anskaffet en chihuahua. Dette er den første chihuahuaen jeg noensinne har løftet og hilst skikkelig på. Det var i grenselandet mellom komisk og skremmende å tenke på at det faktisk er en hund. Særlig øynene er jo helt animasjonsfilm. Kattene holdt ærbødig avstand mens hunden var på besøk; mulig det skjønte at det var en hund; men vi var rimelig sikre på at lille Stylish ville blitt slaktet dersom vi lot den være på gulvet. Så den var på armen hele kvelden. Men når den går på gulvet, ser den ut som en kjøpesentertrekkopphund. Sorry. Eieren ville ikke si hvor mye hun har betalt for den; men jeg har sjekka litt på www, og den kostet nok cirka 25.000 NOK; ikke rart hun ikke ville fortelle det til oss 
Det var en opptur å finne ut at et par uker i et land langt borte hadde gjort underverker med kondisen. Til tross for at jeg har lagt på meg omkring 50 kilo midt i trynet og rundt brystpartiet (beina er selvsagt like tynne). Jeg var såpass brun og sprek på treninga i dag at jeg tilga treningssenterkjeden at de hadde investert i noe som abosolutt alle kunne se var slankespeil. Eller narrespeil om du vil.
I forbindelse med ikke-julefeiringen har jeg spist cirka en halv okse og drukket noen kasser øl. Resultatet kjente jeg plutselig her om dagen; i stedet for pupper har jeg nå en helt kompakt bilring omkring brystet og ryggen. Som en slags badering som er glidd opp. Og jeg kan ikke lenger ha armene inntil kroppen, og går i stedet omkring som et slags konglemenneske - sånne figurer som vi lagde da vi var små, med fyrstikker til armer og bein. Noe som i det minste gjør det mulig å kjenne meg igjen; veldig få voksne mennesker går omkring med begge armene rett ut til sidene.
Jeg mistenker at snippsjått har et filter som har som eneste formål å gjøre alle bilder som blir åpna i programmet, enda litt dårligere enn de er. Men de blir ikke så dårlige at jeg gidder å leite etter fotosjåpp-cden.
Selv om noen går konkurs sånn at noen andre taper masse penger på dem, er det ikke tillatt å stjele ting som de som har gått konkurs, har eid. Derfor ville vi aldri bevisst stjålet noe fra noen som var gått konkurs og som skyldte oss en del penger.
Vi håpet lenge at tralla ville være stjålet neste dag. Eller at noen fra lufthavnen ville kjøre forbi og tenke Nei, der er sgu en tralle! og ta den med. Men den forsvant ikke. Jeg vet hvor den er nå. Men jeg orker ikke snakke om det. Jeg velger å sette en rød strek over hele greia - med underteksten Dere Skylder Meg Penger Og Dere Veit Det. 
- Altså nå må du skjerpe deg! Mødre her i Danmark er faktisk ikke så kjedelige som deg! De farger håret og går med cowboyboots og har piercinger! Jeg syns faktisk du skal få deg en piercing nå! Og hvis jeg skal fikse håret ditt, får du tåle at det blir litt farge!
En annen mulighet er selvsagt at jeg faktisk har vært så lenge borte fra jobben nå uansett, at ingen på jobben husker hvordan jeg pleide å se ut. Som ville være bra. Bortsett fra at hvis jeg faktisk har gått ned et par kilo under fraværet fra jobben, så ville jeg jo gjerne at de skulle se det.
Men Hvordan var det i Utlandet da? spør du kanskje. Det er vanskelig å si for det var tåke og cirka 4 grader hele tiden. Så jeg så ikke så mye fra trikkevinduet på vei til og fra jobb. Nå juger jeg selvsagt litt, for jeg hadde fri søndag og da var jeg på tre kafeer. Én med sinnssykt god kaffe, én med sinnssykt kult interiør og tema Katt - og én med helt grei mat. Og så var fridagen slutt.
Stellafield står 30 mil unna og hvisker at snøen er kommet og at freden har senket seg. Ingen jævlige elghunder står i solnedgangen og bjeffer vettet av seg selv og andre mens grillosen ligger tykt over de hylende skrikerungene i nabohytta. Artig den der. Elghund i solnedgang.
På Hvordan Se Bra Ut Naken i dag skulle deltakeren vurdere en gjeng med damer i bikini og plukke ut hvilke som var smalere og breiere enn henne over ræva. Finn tusen feil lissom.
Illustrasjonsbilde på en måte. Så mørkt er det på landet når jeg går tur om kvelden for å overbevise meg selv om at jeg er i toppform. 
Illustrasjonsbilde. Roskilde '08. 
