Tilbake til forsiden Kontakt: jorunngr at start.no :Hvorfor gå omveien via tenkning? "De kommer hit fortsatt. Men de har egentlig sluttet med å lure på hvordan vi har det". Sa hun til seg selv. Og fortsatte med å snakke kjempehøyt uten å tenke først. tekst JORUNN GRAN
Siste tilføyelser Hurra Ikke klappe på kinnet ikke snakke om været Men går det an å grille uten å bli full? Det må da gå an å grille uten å bli feit Sol Lykke Ut å kjøpe korsett Ut å kjøpe spyd Kvinnefrigjøring du lissom Søt bluse? Sikkert Gamle trakter Hvordan får de det til? Planlegger 17. mai og venter på sofa En svart dag Sosialiseringens pris Rettelse. Nye feil følger sikkert Sannhetenes timer Akterutseilt. Selvsagt Lys og varme og litt dritt I've got the power Tar ikke tilbake 00-tallet Tar tilbake 50-tallet Mye tv lite liv Buksemysteriet Påskeaften Feriedesperado Modifisering pågår Etter Palmen Palme Ikke tidsklemme. Bare møtetyranni Å leve med nerder: Slagordidol Muligens usøsterlig Høy sysselsetting sliter på ørene Lite poesi. Mye Depp Hårlengde. Det evige spørsmål Arrrrgggghhh Les alt om det: Bohemuke ble pleiehjem Hunder er sikkert ålreite dyr Tilbake til røttene Det kan da ikke være nødvendig? På tv i gamle dager Politikk er en veldig spennende sport Skiskyting er en veldig spennende sport O Robbie where art thou Tid for alvor NEI, vi lurer ikke på det! Du kan dø av viagra fra internætten Ingenting Hokus-pokus telefon Kanskje enda mer selvinnsikt Muligens selvinnsikt Ikke akkurat Bohemian Rhapsody Lyset er for så vidt fortatt av Lyset er av. Folk er hjemme Lite lys og varme Shining-aktig Vevkamerakritikk Beinbrudd, aids og herpes Tripp Trapp Forstua Tå Aldri mer Mr Big Klamrer meg fast Fakta om noe upassende Tjukkasene først Doris ble Tidlig Plant Pocahontas ble Doris Wikkifri sone ønskes Oida 2008 Sanker stemmer Leter høyt og lavt men tilbake på sporet Grønne glitrende arme små Karrierekvinnen Daddy is Home Når Moder tenner alle lys Så går vi rundt Og reven rasker over isen Hun derre gud? Varsko her Flink eller trist? Krabbende Kvinne med Krykker Når nettene blir lange så sier vesle musemor Hyperaktiv Hva driver hun med der inne? Alt var bedre før? Later som jeg er et barn Dag for collage kanskje Ganske nyttig drøm Skaper framtid Forrige epokes avvik Alle avvik JULEKORTSTATISTIKK 17. mai 2008: Hurra Dagsform: Begynner å komme seg Humør: Bra Antrekk: Ikke akkurat bunad What kind of hair day: Palme Feilberegna litt og feira 16. mai litt for sterkt. Nasjonaldagen er tilbragt i løypa mellom sofaen og doen. Men Sønnen fikk pølser og is til frokost og Teltnaboen kom på den årlige egg-og-sjampanje-eventen - selv om ingen av oss klarte å tvinge ned en eneste dråpe sjampanje. Og jeg fikk med meg hele Den Aller Siste frokost-tv-sendingen. Som blant annet gikk ut på å vise at norske pakistanere har barn med bunad. Etterpå så jeg på hele barnetogsendingen. Som var helt ålreit hvis man ser bort fra alle de slitsomme intervjuene med all verdens merkelige 17. maimennesker. Har telefonisk kontakt med avkommet for å sikre at det ikke inntreffer skandaler i den ungdommelige delen av nasjonaldagsfeiringen. Nå gjenstår noen timer med seriøs tv-titting før søttemai er slutt for i år. Har allerede sett Walk The Line og Slipp Jimmy fri, så jeg kan ikke påstå at det er lav kvalitet på underholdningen.
14. mai 2008: Ikke klappe på kinnet ikke snakke om været Dagsform: Prima. Litt støl Humør: Optimistisk Antrekk: Trøye og boxer. Det er tidlig What kind of hair day: En slags ny hestehale [--- Jeg er ikke helt sikker på når Ikke klappe på kinnet dukket opp i regelverket. Men jeg husker at Ikke snakke om været stammer fra 90-tallet. Regelverket er ikke komplisert; klapp på kinnet er uttrykk for pity, og brukes bare overfor folk man syns synd på; når partneren din klapper på kinnet, er han utro eller planlegger å være det; og folk som snakker om været har ingenting å snakke om og burde holde kjeft ---] Med henvisning til innskutt informasjon over her, skal jeg ikke si mer om været. Annet enn at det kan jo bli helt greit med parkas på 17. mai med tanke på hvor uvellykket Robbie-dietten har vært siste ukene. Men denne uka er Robbie tilbake på skinnene. Selv om jeg skal ha formiddagsselskap med Angelina J og det fantastiske aller minste barnet hennes. Jeg lurte veldig lenge på om jeg bare skulle servere salat først og deretter frukt. Men det virket litt kjipt. Så jeg skal bake rundstykker til salaten. Og servere noen ferdigkjøpte brownies til frukten. Av en eller annen grunn er jeg ikke så innmari vill etter brownies, så dette kan gå fryktelig bra. Selv om jeg skal ut på middag etterpå. Og deretter på et møte hvor de serverer pizza. Mulig jeg må legge inn Robbie på telefonen min og spille ham lavt i øret både under middagen og på møtet. Var i en butikk som solgte bikinier i går. Bestemte meg nok en gang for å drite i å kjøpe bikini. Må heller sette av en kveld til å lete etter gamle plagg som kan brukes som bikiniliknende gevanter. Jeg vet for eksempel at jeg har et veldig søtt omslagsskjørt som kanskje passer. Uæææ. Nå kom jeg på at jeg så på How to Look Good Naked i går. 100 prosent fryktelig! Dama som skulle bli naken, hadde knallblonde, sltte extensions og var vel cirka 45 år. Hun gikk bare i dongerybukser og dongeryjakker, og hadde ikke vist seg naken for mannen sin på 5 år. En homomann som lespet kalte henne My Girl hele tiden, og lærte henne hvordan hun skulle se ut for å få bedre selvtillit. Først bestemte han at hun ikke kunne gå i tenåringsklær. Deretter bestemte han at hun måtte ha kort, brunt hår. Da han var ferdig med henne, så hun 10 år eldre ut. Og da han slapp henne løs på catwalken på slutten av programmet, hadde hun fått så mye selvtillit at hun rett og slett tok av seg bh-en og svingte den rundt i lufta over hodet sitt. Jeg holdt på å begynne å grine. Jeg har jo selv vurdert kort, brunt hår som en mulighet. Nå vurderer jeg i stedet blonde extensions og dongery. Og jeg skal aldri vifte med bh-en over hodet. Jeg tror hun derre gud satte opp det programmet med lespehomoen og My Girl i går for at jeg skal huske å ikke glemmet at selv om man drar på nudistferie, så ser man like jævlig ut naken. Ikke misforstå: My Girl så ikke jævlig ut. Hun var helt ok. Det var bare settinga som var fryktelig. For øvrig ser det ikke lovende ut for tjukkassegmentet av befolkningen. Jeg har omsider skjønt hvordan folk i USA kan være enten tynne eller tjukke. I gamle dager kunne en tynn fyr sjekke opp ei blubbe, og det var helt greit. Eller ei tynn dame kunne sjekke opp en lubben fyr. Men nå er det enten eller. Ingen vil ha de småfeite eller bare litt lubne. Derfor må blubbene søke sammen. Og for å trøste seg selv og hverandre fordi de ikke fikk tynne kjærster, så spiser de sinnssykt mye og blir enda tjukkere. Og de tynne som fikk hverandre, spiser ingenting, for da kan de bli tjukke og da vil de ikke ha hverandre. Altså, den tynne vil ikke ha den tjukke når han blir tjukk. Disse tingene har jeg dels skjønt ved å lytte til ungdommer når de snakker IRL og på www - og dels har jeg skjønt disse tingene ved å følge med på tv. Ingen tynne er sammen med tjukkaser lenger. Men veldig mange tjukkaser er sammen med andre tjukkaser. Og de tjukkasene som er sammen med tynne, er sammen med veldig svaksynte tynne som mener at utseendet ikke betyr noe.
11. mai 2008: Men går det an å grille uten å bli full Dagsform: Litt sjaber kanskje Humør: Prima Antrekk: Pysj What kind of hair day: Krøller [--- ---] Årets første grillfest var for så vidt en suksess. Glassmalersken passet på grillen mens jeg drakk cirka 3 flasker vin. Eller minst 2. Men jeg husket å lage den kjempegode desserten jeg hadde planlagt. Selv om jeg egentlig ikke aner hvordan jeg på mystisk vis klarte å dele opp appelsiner, piske krem, hakke nøtter og deretter dynke det hele med husets dyreste konjakk uten altfor store skandaler. Jeg var kanskje litt raus med konjakken, for det rant fra fatet og utover gulvet på hele veien fra kjøkkenet til verandaen. Men det skulle vise seg at det ikke gjorde noe, for på slutten av grillfesten skjenket jeg meg et alvorlig stort glass med rosévin og deretter slapp jeg glasset i gulvet så vin og glassbiter sprutet. Det er en lykke at ingen hadde gått på bare føtter over gulvet før jeg kunne ta det hele i øyensyn i dag tidlig. For nattens glasskårfjerning var særdeles mangelfull. Jeg vil anta at på skalaen for vertinneskap rangerer jeg cirka godt under middels etter gårsdagens grillfest. Jeg var liksom ikke helt i stand til å sørge for snacks og dip og det hele. Men vi fikk det ned til slutt. Og jeg våkna med én nesten tom og én helt full ølflaske ved siden av meg. Så du kan vel på en måte si at jeg klarte å stoppe i tide. For spesielt interesserte kan jeg nevne at cirka klokka 18 hadde jeg mistet alle konsonantene og rett etter middagen mistet jeg all ansiktsmimikk. Men en time etter det igjen hadde Glassmalersken fylt meg opp med cola så jeg kunne både snakke og røre på ansiktet. Og så kunne festen fortsette. Heldigvis. Bildet av oss to på verandaen sendte vi som mms til alle vi kjente. For at de skulle bli misunnelige på den fine grillfesten vår. Og det ble de nok tenker jeg.
10. mai 2008: Det må da gå an å grille uten å bli feit Dagsform: Våken Humør: Prima og stigende Antrekk: Fortsatt tjukkassommerkjolen What kind of hair day: Krøller [--- ---] En klok Tarzan sa en gang at alle blei feite om sommeren fordi de grilla så mye. Men jeg griller alltid bare tre pølser, så jeg må da klare å arrangere et par grillfester uten å bli smellfeitere. Har i hvert fall skrubba grillen i dag. Og har kjøpt det jeg tror folk forbinder med grillfest. Øl. Vin. Pølser. Og rosa koteletter. Og ferdiggrilla kylling i tilfelle alt går til helvete. Siden naboene har slått seg sammen i Aksjon Støy, har jeg spilt Gasolin, Staus Quo og Gatas Parlament på relativt max volum siden klokka 9 i dag tidlig. Aksjon Støy går ut på at så snart en av naboene har avsluttet boringa på det nye gjerde sitt, så tar en annen av naboene fram motorsaga. Og så snart motorsaga stilner, tar en tredje nabo fram den elektriske hekketrimmeren. Og hammeren. Gøy på landet. Brukte gårsdagen til å gjøre min plikt som overlevende. Kjørte i timesvis i steikende sol og skrubba gravstøtter og planta søte små planter og fylte på jord. Så knipsa jeg bilder av det hele - siden jeg har kjøpt meg telefon med kamera. Og det var bra. For noen ganger lurer jeg på om jeg har planta på riktige graver. Og nå har jeg bildebevis. Jeg målte også om det var plass til navnet mitt nederst på den ene gravstøtta. Og det var det. Og nå har jeg sagt fra at sånn må det bli. Og at de som begraver meg for gudsskyld må huske å lyve litt på alderen. Sånn at dødsfallet blir litt mer tragisk. Tenk! Bare 76 år! kommer de til å sukke når de leser gullbokstavene nederst på gravstøtta. Men egentlig kommer jeg til å ha vært 86. For å rippe enda litt mer opp i gårsdagens plikt som overlevende, kan jeg opplyse om at en av de døde hadde bursdag i dag. Jeg husker ikke akkurat at han ble født, men jeg husker at han hadde seks fingre på den ene hånda. Og hele nabolaget møtte opp da han kom hjem fra barselavdelingen. For å se på fingrene. De fikk se ham gjennom verandadøra, for på den tiden var det livsfarlig for babyer å være utendørs eller å treffe fremmede når de var nyfødte. Nå er det vanlig å ha med nyfødte på kafé uten lue. Tiden går virkelig.
9. mai 2008: Sol Dagsform: Trøtt Humør: Middels Antrekk: Tjukkassommerkjole What kind of hair day: Svett palme [--- ---] Hvis du lurer på hva jeg syns om at det plutselig er sommer, er svaret at jeg syns det er fantastisk. Akkurat nå er jeg imidlertid bare svett og trøtt og tjukk. Skjørtet jeg kjøpte i går som jeg tenkte kunne være bikiniunderdel på nudistferien, er altfor trangt. Men jeg orker ikke tenke så mye på det akkurat nå. Håper bare jeg finner igjen toppen jeg har kjøpt som jeg tenkte kunne være bikinioverdel på nudistferien. Så får det gå som det går.
7. mai 2008: Lykke Dagsform: Veldig bra Humør: Veldig bra Antrekk: Sommerkjole. Det er sommer. What kind of hair day: Sommerpalme. Det er sommer [--- ---] Det er en gåte for meg hvordan noen klarer å finne så meningsfulle jobber at de er i stand til å jobbe hver dag. Jeg velter meg i fridager. Og akkurat nå velter jeg meg i fri i sola. Har vannet blomster og lagt puter på hagesenga. Men har egentlig ikke noe sted å sette hagesenga, så den står i en liten nedoverbakke med de fantastiske hjemmesydde putene som er laget av Sønnens gamle gardiner. Har ikke noe annet å fortelle enn at det er sommer og det visste du allerede. Har lyst på cola, men har allerede begått et colaovertramp denne uka og tør ikke mer for da faller alle tennene ut i små stykker og det vil jeg ikke. Slutter aldri å undre meg over hvordan noen finner det meningsfullt å sende kjappe oppfordringer om jobbrelaterte ting på SMS til nettopp meg. Jeg er allergisk mot kommandoer. Og hater jobbrelaterte ting på sms. Vel. Ikke alltid. Dersom en sms kan avverge en fysisk eller telefonisk samtale, er jeg helt for. Er såpass soleuforisk i dag at jeg ikke er i stand til å finne noe bra musikk å spille. Egentlig skyldes musikkvanskelighetene tildels at naboene gjorde seg snille her om dagen og inviterte oss på restemat etter konfirmasjonen. Jeg holdt på å besvime, men takket ja og møtte opp og gaflet i meg de mest fantastiske retter. Og rødvin. Og siden naboene var så snille, tør jeg ikke spille musikk som de kanskje ikke liker - siden jeg har døra åpen - og siden naboene er i hagen sin. Jeg visste det var et drawback -s sorry - et bakoverstrekk - sved å bli kjent med naboene. Plutselig blir de personer med sarte sjeler som sikkert ikke tåler bass, metal og elgitar. Det er imidlertid mulig det blir vanskelig å late som jeg ikke kjenner dem lenger nå som jeg har gaflet i meg de mest fantastiske retter. Og rødvin. Planlegger å lage en hylle som jeg kan stille ut alle skoa mine på. Ikke fordi det er viktig for meg å stille ut alle skoa mine. Bare fordi en kompis har en kjærste som ifølge ham har en fantastisk skosamling - eller en samling med fantastisk dyre sko er det visst. Jeg vil av en eller annen grunn tippe at mine sko er dyrere enn hennes. Og det irriterer meg at dette med skoene er én av cirka tusen irriterende ting kompisen må fortelle meg om dama si. Og derfor skal jeg sette fram alle de dyre skoa jeg har som ingen veit om fordi jeg ikke bruker dem fordi jeg elsker fine-fine skoa mine og derfor tror alle at jeg ikke har dyre damesko. De fleste driter selvsagt fullstendig i hva slags sko jeg har og ikke har. Men i dag har jeg i hvert fall pussa ned vernetuppene på fine-fine skoa og malt dem med skokrem så de er så gode som nye. Og jeg skal ha dem på meg på restaurant etterpå. Med sommerkjole til. Hvis jeg får på meg en sommerkjole som det passer å ha på seg på restaurant. Så kan du kanskje si Jeg har sett de folka du går på restaurant med - hvorfor bryr du deg om hva slags kjole du har på deg egentlig? Og da vil jeg gjerne påpeke at de folka jeg går på restaurant med har veldig gjennomført stil og bruker mye mer penger enn både deg og meg på å opprettholde den gjennomførte og tilsynelatende tilfeldige klesstilen sin. Sånn er det med den saken. Shit. Ut i sola!
4. mai 2008: Ut å kjøpe korsett Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: Brytertrøye og shorts. Har trent What kind of hair day: Svett palme [--- ---] Det er jamen bra at Norge har så mye velferd. Ellers hadde ingen av oss bodd her. Nå skinner sola, og alle er glade. Og vi undrer oss over at vi orker å leve i et land hvor vi må vente så lenge på sommeren hver eneste gang. Spydkasterkvinnen kler selvsagt ikke sommeren så veldig bra. Den neste som sier MEN du har I HVERT FALL pene bein, skal jeg slå rett ned. I HVERT FALL pene bein - hva er det for en ting å si. Se for deg at du møter opp til fest og har kjøpt ny kjole, vært hos frisøren og sminket deg. Og så sier de andre på festen MEN du har i hvert fall pene hender. Ikke bare én sier at du har pene hender, men alle de andre på festen sier det. At du I HVERT FALL har pene hender. Flere ganger. Fy F i innerste H. Lurer på om jeg skal gå med lange skjørt resten av livet. Uæææ! Kanskje det er sannheten om Åse Kleveland? Hun har rett og slett så pene bein og blei så lei av å høre det at hun begynte med lange kjoler! Det er jo fantastisk! Jeg har cirka 20 lange, kjempefine skjørt som jeg aldri bruker. Og hvorfor bruker jeg dem ikke? spør du kanskje. Jo. Fordi alle sier MEN du som har så PENE BEIN burde da gå med kortere skjørt! Lange skjørt - her kommer jeg for å redde dere ut av skapet! Jeg har for eksempel:
Da jeg tittet ut gjennom vinduet i dag tidlig, så jeg naboen på trappa si med miniskjørt, kort boblejakke og sånne svarte, tynne 80-tallsfeststrømper. Det var da et merkelig antrekk å ta på seg på den første sommerdagen. Tenkte jeg. Og konkluderte med at hun nok kom fra en fest som hadde begynt etter at sola gikk ned i går. Og da ga det sens. På en måte. Hvis vi ser bort fra at naboen maximum var 10 år på 80-tallet. Noe som tyder på at feststrømpene fra 80-tallet er kommet tilbake i 00-tallet versjon. Uten at jeg har fått det med meg. Jeg har observert at Siv J har et slags offwhite dataspillheltinneantrek i anledning frpernes landsmøte eller hva det nå er. Et merkelig antrekk å velge når man er på vei direkte i grøfta. Men dataspillheltinnekragen - som er det mest påfallende ved det nye antrekket - skal vel signalisere at partiet har seilene hevet på vei ut i grøfta. Jeg håper de andre tøysepartiene følger frps oppskrift. At de bytter ut pastorer, sauebønder, og kulturlandskapsfanatikere med ei sinte små kjerringer med dataspillheltinneantrekk. I natt drømte jeg at jeg omsider hadde bestemt meg for å flytte sammen med en av eksene. Jeg ankom kåken hans med veldig mange bægger. Og han begynte straks å diskutere hvordan vi skulle sortere vår felles cd-samling. Og jeg våkna og ble glad for at det bare var en drøm. I tilfelle du lurer: Det er 5 uker til nudistferien. Jeg har ikke gått ned 10 kilo ennå. Men ser ikke bort fra at jeg kan klare det. Har økt antall treningsøkter. Og har forandret kostholdet til ernæringsfysiologkosthold. Bortsett fra at jeg drakk et par flasker vin i går (Neida. 1/2 Veuve Clicquot og 2/3 La Vieille Ferme). Og spiste 1/3 pose p-gull. Akkurat nå tittet jeg ut av vinduet og så alle i nabohuset i festklær - fra dress og bunad til 80-tallsstrømper og miniskjørt. Ingen har vært på vei hjem fra fest i det hele tatt - for de skal rett og slett ha konfirmasjon i dag. Hvilket forklarer den hektiske aktiviteten og dugnadsånden som hersket i hagen der i går kveld. Notat til meg selv: Ikke spille høy musikk når konfirmasjonsfeiringen i hagen deres begynner om et par timer.
2. mai 2008: Ut å kjøpe spyd Dagsform: Slett ikke verst Humør: Bra Antrekk: Foreløpig brytertrøye og boxershorts What kind of hair day: Palme [--- ---] Jeg så meg i speilet i dag tidlig, og kom fram til at spydkasterimagen blir mer og mer tydelig. Jeg burde egentlig kjøpe meg et spyd som jeg kunne ha stikkende ut av veska mi sånn at folk som ser meg på vei til eller fra jobb tenker Å, en spydkaster, så sprek hun er i stedet for at de tenker Å det var litt av ei tønne. Men spydkasting er en litt mer krevende idrett enn for eksempel tennis. Jeg kunne fint ha båret meg med en tennisracket i et tøft etui til og fra jobben. Et spyd er imidlertid langt og tungt. Tror jeg. Det jeg for øvrig faktisk skal ut å kjøpe i dag, er en sånn verandastol med fotstøtte. De viste den fram på tv i går, og den er på tilbud i dag og i morgen til bare 200 kroner. Aner ikke hvor butikken som selger stolen ligger, så det er mulig jeg må plusse på noen hundrelapper i taxi. Men det er uansett en stund siden jeg bestemte meg for å kjøpe en sånn stol. Selv om dette blir min sommer som Spydkasterkvinnen, skal det bli min sommer som Den Brune Spydkasterkvinnen. Aiaiai. Jeg skal møte Kvinnen i Mitt Liv før jobben i dag, og har god tid. Men jeg får ikke sove - så jeg skal se om det er noe Morgen-tv jeg kan slå i hjel den neste timen med. På den lyse siden kan jeg nevne at Kvinnen i Mitt Liv og jeg nå møtes så ofte at jeg ikke gidder å prøve å se pen eller tynn ut hver gang jeg treffer henne. Vi utfyller hverandre perfekt. Hun er tynn, høy og smellvakker. Jeg er alminnelig, liten og smellfeit. Eller egentlig er jeg ganske alminnelig, ganske liten og tønneaktig. Første mai ble feiret med flagg, tog og pub. Det begynner å gå opp for meg at det ikke er slik at et lite frp-mindretall er de eneste som ikke markerer 1. mai. Veldig mange tilsynelatende ikke-frpere markerer heller ikke 1. mai. Den viktigste grunnen til at jeg alltid har feiret 1. mai, er nok at min mor om mulig var enda mer begeistret for Gro Harlem Brundtland enn romanfiguren Elling er. Da jeg vandret i retning Youngstorget i går, gikk jeg i meg selv og spurte meg hva jeg egentlig har i 1. maitoget å gjøre når verken Gro eller min mor er der. Og jeg konkluderte med at jeg har et stort behov for å være solidarisk. Deretter gikk jeg i meg selv og spurte meg hvor mange tusen kroner i måneden jeg kunne tenke meg å avse for å være solidarisk. Og jeg konkluderte med at jeg nok kan avse 1000 kroner måneden hvis de som får pengene, vet at det er jeg som har avsett dem. Ergo er jeg akkurat samma egotrollet som alltid. Men de jeg gikk i toget sammen med, smilte til meg og tenkte nok at jeg var litt solidarisk likevel. For det er jeg jo. Akkurat som samme person kan være både snill og slem, kan samme person være både solidarisk og egoistisk. Observerte forresten en LO-pamp-aktig mann som var med å bære et innvandrerbanner. Han så totalt malplassert ut, og jeg brukte en god del av 1. maitoget på å undre meg over hva LO-pampen gjorde under akkurat det banneret. Det hjalp ikke at jeg fikk innspill fra sidelinja som gikk på at mannen jo ikke behøvde å være LO-pamp fordi om han var over 50 og gikk med frakk. Faktisk har jeg aldri skjønt den delen av frp-ideologien som går ut på å trakassere LO-pampene. Men i går gikk jeg et par runder på Youngstorget, og jeg talte cirka 150 ekte pamper. Samtlige var litt overvektige, hadde store tenner og hadde nylig vært i Syden. Jeg kjente at jeg ikke likte tanken på at slike pamper styrer landet mitt. Og besluttet å gjøre alt jeg kan for å hjelpe de unge ikke-pampene fram. Samt avskaffe LO om mulig. Særlig da Hovedpampen presterte å si i talen sin at Vi kan ikke godta at matjord blir brukt til å prodddusere biobrensel i en verden der folk sulter. Mens han så utover pampeveldet sitt og de nikket og tenkte Gudskjelov at jeg slipper å bytte ut børstraktoren med en sånn liten biodrivstoffdrittbil. Nokså skremmende at samferdselsstatsråden lovet i TV2-nyhetene i går kveld at hun skulle revurdere satsningen på økt andel biodrivstoff. Vi sulter jo så innmari i Norge. Og vi sender selvsagt alt det kornet de feite kuene våre ikke klarer å spise opp, til Afrika. Håper folk skjønner at det er jævla oljemafiaen som har klart å piske i stand mat versus drivstoffdiskusjonen. Nei. Selvsagt skjønner ikke folk det. Verden vil bedras.
30. april 2008: Kvinnefrigjøring du lissom Dagsform: Veldig bra faktisk. Om enn tjukkasaktig Humør: Prima Antrekk: Sommerkjole. Selv om det er kaldt i dag. Fordi det var varmt i går What kind of hair day: Plantish [--- ---] Kvinnefrigjøringen ble funnet opp for å presse kvinnenes lønn opp nesten på nivå med mennenes lønn sånn at kvinnene kunne få råd til å jobbe redusert stilling og fortsette med å gjøre alle kvinnetingene som kvinner alltid må gjøre uansett hvor mye de jobber eller tjener utenfor hjemmet. I praksis tjener vi 80 prosent av en lønn som er kanskje 80 prosent av lønna til de sammenliknbare mennene. Og så jobber vi cirka 30 timer der ute og på toppen cirka 30 timer der hjemme. Forskjellen fra 50-tallet er bare at vi ikke bruker tid på å sette hårruller i håret eller stryke kjoler. For ingen bruker hårruller eller kjoler som må strykes lenger. Hvis du spør de mennene som jobber 100 prosent til cirka 150 prosent av 80 prosentlønna vår, så er det bare tull at kvinner behøver å jobbe mer enn menn når de er hjemme. Ifølge mennene, er det nemlig ikke nødvendig å vaske huset eller å vaske klærne - eller å skrubbe vaskeservanten på badet hver dag. Det er bare fordi vi jobber så lite der ute at vi legger merke til hvor møkkete det er der hjemme. Og det er vel egentlig sant. De periodene jeg har jobba i overkant av 100 prosent der ute på 80 prosent av en vanlig mannelønn, har jeg visst at det har vært så møkkete og rotete der hjemme at jeg har gått rett på pub i stedet for rett hjem etter jobben. Og etter et par øl merker selv ikke en kvinne hvor møkkete og rotete det egentlig er der hjemme. Hun nøyer seg med å sjekke at unga lever før hun tar et brød ut av fryseboksen og stuper i seng. Nok om det. Klokka er 0930 og jeg har a) vaska hele kåken og b) satt brøddeig. Nå skal jeg c) se på videofilm og lese bok og slurpe kaffe helt til jeg blir nødt til kle på meg for å møte verden der ute. Sånn cirka klokka 14 har jeg tenkt. Fordi det er fridag i morgen - ikke helligdag tror jeg - bare offentlig fridag - må jeg kjøpe et eller annet som Sønnen kan spise i morgen mens resten av verden marsjerer bak forhåpentligvis meningsfulle paroler.
Vedrørende offentlig fridag i morgen; jeg har alltid mistenkt at naboene er frpere. Og da jeg kom bærende på mitt nyanskaffede verandaflagg (til bare 100 kroner!) i går ettermiddag, ble mistanken bekreftet. Vedrørende gårsdagens ikke så veldig søte bluse: Det første som skjedde da jeg kom på jobben, var at min gravide kollega frydet seg over at vi nå har like bluser. Hun har gravidebluse. Jeg har feitebluse. Men hvis jeg et bittelite øyeblikk skal se litt lyst på livet, så merker jeg faktisk at det er bedre å være spydkastertjukkas enn vraltefeit. Jeg er liksom en temmelig kompakt tønne. Og ikke en overfylt søppelsekk. Hmm. Fra vraltefeit til spydkastertjukkas på to uker. Det er da noe.
29. april 2008: Søt bluse? Sikkert Dagsform: Dårlig start Humør: Æsj Antrekk: Bukser og søt bluse. NOT What kind of hair day: Hestehale. Skal trene [--- ---] En dag jeg hadde litt god tid, droppet jeg innom en butikk og kjøpte to søte sommerbluser. Jeg kjøpte de største de hadde i butikken. Men det hjalp ikke. Jeg har på meg den ene blusen i dag, og den er ikke søt. Den er fryktelig. Og jeg likner ikke lenger på spydkaster-Solberg. Jeg vil ikke si hvem jeg likner på, men hvis jeg klipper håret i en bob og farger det blondt, er jeg helt lik henne. Men jeg gidder ikke tråle gjennom skapet etter noe mindre flodhestaktig. Jeg skal heller låse meg inne på kontoret mitt hele dagen. Med unntak av et VIDEOMØTE! som jeg skal være med på. Aiaiai, mitt første videmøte noensinne, og jeg er selveste mummimamma. Ha en fin dag.
28. april 2008: Gamle trakter Dagsform: Nokså ok Humør: Ganske bra Antrekk: Det er kvelden; boxershorts og undertrøye What kind of hair day: Krøller [--- ---] Jeg har begynt å miste oversikten over hvilken dag det er. Jeg har mageknip og griner til og med av Dagsrevyen. Og jeg har tatt med meg alle private eiendeler fra kontoret mitt. Sånn er det å være ute av stand til å holde seg i ro. Hadde jeg ikke vært så tjukk, skulle jeg ha søkt jobb på en uterestaurant. Men jeg får ikke på meg uniformene de bruker. Og hvis jeg fikk en spesialsydd uniform, ville jeg uansett ikke klart å bevege meg mellom bordene uten å rive ned ting med sideflesket mitt. Åh, hun har falt ut av Robbie-dietten. Tenker du nå. Og hvis du er jente, så smiler du - for alle damer liker jo at andre damer er tjukke. Svaret er Nei jeg har ikke falt ut av Robbie-dietten. Men det er akkurat som om dietten er forvandlet til Trine Solberg-dietten. Jeg blir liksom bare krafigere og mer og mer lik en spydkaster for hver dag som går. Og med klær på ser det ut som om jeg blir feitere og feitere. Og ennå er ikke ølsesongen begynt. Den som på velsignet vis klarer å legge til en halv kilo på hver pupp på grunn av øl-initiert østrogenproduksjon.
27. april 2008: Hvordan får de det til? Dagsform: Nokså kaputt Humør: Prima Antrekk: Sofatøy; boxershorts og undertrøye What kind of hair day: Krøller [--- ---] Siste uka har jeg vært på 1 stk utemiddag, 1 stk øl med Ultrabejb, 1 stk konferanse, 1 stk vernissage og 1 stk bursdagsselskap. Pluss et par treningsøkter. Og jeg føler meg 100 år gammel. Selv om jeg kan legge mye av skylda på dagsformen på 1 stk vernissage med rosa sjampanje og 1 stk bursdagsselskap med cirka 50 alkoholenheter i går, har jeg generelt lav aktivitetstoleranse. Og tankene mine går til alle jeg kjenner som har mye høyere aktivitetsnivå enn meg. Hele tiden. Hver uke. Hele året. Samtidig har de nyvaska klær, nyvaska unger og ryddige kåker. Og de er oppe lenge hver kveld og likevel tilsynelatende uthvilte når de kommer på jobb på morgenen. Og de jobber full jobb. Og er produktive hele dagen etter hva jeg kan se. Mulig jeg må begynne med ginseng. 23. april 2008: Planlegger 17. mai og venter på sofa Dagsform: Ganske ok Humør: Ganske lovende Antrekk: Grønne trange klær What kind of hair day: Hjemmehår - alt bort fra ansiktet [--- ---] Jeg har tatt solarium og er blitt kjempebrun. Men siden jeg er såpass uinteressant som jeg er, er det ingen som påpeker at jeg er blitt kjempebrun. Det kan blant annet skyldes at jeg jobber sammen med folk som mener solarium er minst like skadelig som fett, sukker, alkohol og røyking. Og det er til og med mulig de har rett. Men siden de ikke er feite og siden de ikke ser ut som hvitmalte hvalrosser når de tar på seg bikinien, har de ikke stemmerett. Når jeg tenker meg om, er det sikkert imot bikini også. Sannsynligvis har de lest et sted at bikini er et veldig helseskadelig plagg. Det pågår en hjerteskjærende avveining før årets 17. mai-feiring. Tradisjonen med å spise egg og drikke i sjampanje hele dagen i KV3 kan bli brutt, siden Gatas Parlament feirer 15-årsjubileum på Kuba. Men akkurat nå sjekka jeg, og Gatas spiller et annet sted i Oslo 1. mai. Så det er mulig behovet for å støtte de politiske ræpperne blir dekket allerede 16 dager før 17. mai. Hvis det blir regnvær, er det uansett pyton å være på Kuba. I natt drømte jeg at Datteren insisterte på å veie seg foran meg, og hun veide 15 kilo mindre enn meg, og jeg ble kjempemisunnelig og begynte å bable om at det var livsfarlig å veie for lite. Ingen skal si at jeg likner min egen mor i den sammenhengen. Hun var sin datters personlige slankecheerleader hele livet. Det skal hun ha. Så kan du si at det ser ikke ut til å ha virket å ha en personlig slankecheerleader. Og da kan jeg kanskje påpeke at jeg tross alt har hatt 16 år å feite meg opp på nå. Lurer på om jeg egentlig er lei av å spise egg og drikke sjampanje i KV3 på 17. mai. Og om det er derfor jeg i det hele tatt vurderer å dra på Kuba. Som er en slags mini-Øya der alle kjenner alle. For et par år siden traff jeg for eksempel min gamle sparringpartner fra koldtkjøkkenet på Kampen Turn og Meieri. På Kuba har jeg også truffet reggae-IT-sjefen et par ganger. Og et år traff jeg Espen, Espen og Espen som jeg hadde blitt kjent med på byen uka før og som jeg hadde brukt en uke på å prøve å glemme. Siden Espen, Espen og Espen var heavymusikere og siden de hadde fått det for seg at jeg var musikkjournalist, siden jeg kom fra jobb og hadde med meg noe kamerautstyr på pub. Humor: Jeg kalte dem Espen, Espen og Espen akkurat nå fordi jeg egentlig ikke aner hva de het. Så guggla jeg Espen, Espen og Espen nå - og fant ut at det var akkurat det jeg kalte dem den gangen for 5 år siden også. Mulig jeg er en stagnert person uten evne til nytenkning. Hvis du leser dette og lurer på om jeg bedro deg med Espen, Espen eller Espen: Det gjorde jeg ikke. Espen, Espen og Espen var til sammen cirka 50 år. Apropos gamle damer og unge herrer: Jeg har begynt å se på Ungkaren - og jeg hater det. Hater å se gamle damer prøve å sjekke om en altfor ung mann. Den ene dama kalte seg Baby Spice og hevdet at hun var helt riktig dame for den unge mannen siden hun var bare 38 år og ikke hadde barn ennå. Da holdt jeg på å spy. Og gikk i meg selv. Og gikk bort til speilet. Og begynte å grine litt. Og dreit i hele greia. Og sa til meg selv Men Jeg Er Da Ikke På TV Og Driter Meg Ut! Jeg får litt følelsen av at de voksne damene på Ungkaren spiller på flørtegreia. Litt sånn glimt i øyet og "Jeg kan lære deg mye spennede, gutten min". Det er det jeg blir kvalm av. Ingen skal kunne påstå at jeg har vært sånn noengang. Etter hva jeg kan erindre, har jeg mer vært av typen "Jeg driter i hvor gammel du er, jeg er bare her for å drikke øl og prate skit". Og så har de tenkt at det der var jamen meg en artig figgur med store pupper og kult hår. Og så har de sjekka meg opp og funnet ut at jeg er en artig figgur med kjipe pupper og kult hår og voksne unger og fast jobb og fett stereoanlegg. Hvordan går det med Robbie-dietten? tenker du kanskje akkurat nå. Og hvis du er jente, håper du at kuren går til helvete denne gangen også - siden jenter liker at andre damer er tjukkere enn dem. Hvis du er gutt - eller eventuelt mann - driter du i alt som heter slanking. Altså: Hvis du er jente, vil jeg bare fortelle deg at kuren går helt prima siden jeg ikke har noe valg siden jeg skal på nudistferie om (telle-telle-telle) 7 uker. Hvis du er gutt - eller eventuelt mann - har du for lengst sluttet å lese, og det er bra - for jeg kom på en samtale mellom kvinner her om dagen der jeg hevdet at menn liker å ligge med tykke damer. En av venninnene som er tynn, sa Nei, det tror jeg ikke. Og jeg sa Jo, det er jeg helt sikker på. Og den tynne venninnen sa Nei, det kan ikke stemme. Og jeg sa Jo, det kan stemme, jeg ville i hvert fall likt tykke damer hvis jeg var mann. Og den tynne venninnen sa Aldri i livet. Og det hele kulminerte i et regnestykke der vi delte antall kilo på antall sexpartnere (eller egentlig ikke, for det ville blitt helt feil matematikk, men du skjønner greia) og jeg vant på en måte, selv om jeg midt i debatten var nødt til å bruke Alle Hersketeknikkers Mor som består i å rope Hvor Mange Har Du Egentlig Ligget Med Da? Og da vant jeg - siden jeg var tjukkest og tross alt har vært gift, samboer og en slags kjærste et par ganger. På et lite surferaid på www akkurat nå fant jeg ut at et fotballag har linket opp avvikene mine på bloggen sin, siden jeg har nevnt dem i en ironisk bisetning for lenge siden. Jeg tør ikke nevne navn her, for da linker de meg vel opp igjen. Men artig er det. Jeg er altså blitt en anerkjent fotballkommentator. Takk og lov for at autopilotene er kommet for å bli. Jeg hadde glemt at jeg skulle levere en jobb forrige uke. Men så viser det seg at det jeg egentlig hadde glemt, er at jeg faktisk hadde gjort jobben jeg skulle levert forrige uke. Så nå kan jeg levere den likevel. Én uke for seint og like blid. Jeg tror jeg skal bli journalist når jeg blir stor. Og ernæringsfysiolog hvis jeg blir tynn. Venter på sofa? spør du nå. Og svaret er Ja jeg venter på en lastebil som skal komme med nye møbler til KV3. Fordi det er viktig å ha møbler hvis man vil bli tatt seriøst. Fravær av møbler blir tolket som et tegn på generell fattigdom. Og vi er lei av å måtte forklare at den sofaløse tilværelsen er selvvalgt. Derfor velger vi nå en tilværelse med sofa. Og lenestol. Og flatskjerm-tv. Kvalmt.
L I T T S E N E R E :
19. april 2008: En svart dag [--- ---] Verdens ikke aller beste uke er avsluttet med verdens verste helg. I går kveld ringte to alvorlige naboer på døra. De bar på en bærepose og sa - Du har katt, ikke sant? Oppi posen lå Zelda. De hadde funnet henne i grøfta ihjelkjørt. Siden det har vi sittet rundt en eske med Zelda oppi og grini. Naboen kom tilbake blomster til Sønnen - siden Zelda var Sønnens pus. Og Datteren kom i hui og hast fra Hovedstaden for å delta i sørgehøytiden. De andre kattene har tatt dødsfallet med stoisk ro. De konstaterte at det ikke sto til liv i esken. Og i dag begravde vi fine-fine katten i hagen. Og naboene kondolerte. Deretter dukket en av naboenes kattunger opp og sa seg villig til å spise Zeldas andel av kattematen og for øvrig gjøre så godt den kunne for å fylle tomrommet. Vi forklarte den at ingen kan erstatte Uglefangeren Zelda. Og etterpå var vi på en konsert i nabolaget for å muntre oss selv opp litt. Jeg trekker så innmari tilbake alle mine tøffe uttalelser om at en katt er bare en katt og at katter kommer og katter går. Zelda kom og gikk. Og KV3 kommer til å være Verdens Tristeste Sted en god stund nå.
Det er selvsagt tillatt å maile eller smse oss for å uttrykke sorg og vantro over livets gang. En spesiell takk i dag til gutten på dyreklinikken som med alvorlig og medfølende mine sa vi kunne levere Zelda til kremering. Og til damen i jernvarehandelen som selv hadde mistet en katt og skjønte hvor fælt vi har det. Takk også til Teltnaboen fra Roskilde som kom til begravelsen. Og selvsagt til naboen som hadde den tøffe jobben med å overlevere katten - og som var så trist at han kom tilbake med blomster etterpå.
16. april 2008: Sosialiseringens pris Dagsform: Jul og bursdag. Ikke helt Humør: Ganske lovende Antrekk: Foreløpig veldig pysjish What kind of hair day: Palme [--- ---] Ved en slags feil havna jeg på et dukketeater på dutuben i dag. Og kom på at jeg elsker dukketeater og at jeg for så vidt alltid har ønsket meg å jobbe med dukketeater. Jeg lagde jo i sin tid et slags dukketeaterskrog som selvsagt for lengst er kastet. Men jeg kan kjenne på meg at dukketeaterets tid er i ferd med å komme tilbake. Og jeg skal bruke tid på å finne de riktige dukketeaterdukkene når jeg starter årets reisevirksomhet i juni en gang. Mens jeg sitter her og lover meg selv å skaffe meg dukketeaterdukker, går det opp for meg at noen ser for seg at jeg drømmer om å bli puppeteer. Men de som kjenner meg, vet at finmotorikk og koordinasjon ikke er mine sterkeste sider. Jeg skal selvsagt anskaffe fingerdukker. Håndterbare figurer som jeg kan ha på hendene og vifte med mens jeg kommer med krenkende og sjokkerende ytringer. Jeg kjenner at denne ideen er en av de ideene mine som har utviklet seg raskest. Jeg skal selvsagt lage et politisk dukketeater som blir en hit i valgkampen. Fordi ingen hadde tenkt på at det gikk an å formulere politiske budskap og holdninger så klart og begripelig som dukkene mine kan gjøre det. En pensjonist på sykkel deler ut noe træsj i postkassene akkurat nå. Jeg har ikke hjerte til å løpe ut for å brøle at jeg hater hobbyen hans. For jeg kan se at han elsker å sykle fra postkasse til postkasse med træsjet sitt. Og på møtene i foreningen han deler ut træsj for, sier de sikkert Og Nå vil vi gi en Applaus til Bjarne som deler ut Hyggeforeningsfolderen til alle husstander i distriktet sitt Hver Eneste Måned. Uten Deg ville Hyggeforeningen ikke vært den samme, Bjarne! Ganske snart skal jeg rematerialisere meg som deltaker i et større nettsamfunn. Ikke for å sjekke menn. Ikke for å breie meg. Ikke for å spionere på andre. Bare for å være der det skjer. Jeg må bare først stjele noens identitet sånn at jeg får lov til å registrere meg. For min egentlige identitet ligger allerede i systemene der ute. Og jeg vet at hvis jeg registrerer telefonnummeret mitt eller epostadressen min, så kommer en liten boks opp på skjermen som sier Velkommen Tilbake! Og jeg vil gjerne være ny og ikke den gamle meg. Så kan du kanskje hevde at jeg bare kan opprette en ny epostkonto og så er saken biff. Men det er der telefonnummeret kommer inn i bildet. For å sikre at de har seriøse brukere, har nettsamfunnene betynt å sende ut passord på sms. Selvsagt for at de da kan få all info de ønsker om brukerne via telefonkataloger og sånt. Akkurat nå ringte en pianostemmer og sa han kom til å kjøre forbi huset mitt denne uka. Det er nøyaktig ett år siden jeg ringte og spurte om pianostemmeren kunne komme til å kjøre forbi huset mitt snart. Og siden de ikke kunne love noe, bestilte jeg en helt annen pianostemmer som var prikk lik en av eksene mine sånn at jeg nesten ikke våget å åpne døra da han kom. Jeg løy til pianostemmeren som ringte i dag - og sa jeg hadde stemt pianoet til jul. Det illustrerer at jeg ikke er så slem som jeg later som. Jeg kunne jo bare brølt Hva er poenget med å ringe ETT ÅR ETTER at jeg prøvde å bestille pianostemmer? Tror du virkelig at jeg gidder å spille på et ustemt piano i ETT HELT ÅR bare fordi dere ikke gidder å kjøre hit hvor jeg bor?! Siden jeg har besluttet at jeg er nødt til å nettverke for å komme meg videre i dette livet, har jeg sett meg nødt til å avstå fra så mye søvn som jeg trenger de siste ukene. Det er til dels sant at positive opplevelser gir energi og at mye soving kan være et signal om manglende tilfredshet. Men samtidig er det ikke spesielt gjennomførbart å bare sove 4-5 timer per natt. Det er mulig sosialiseringens pris er for høy for sånne som meg. Med mindre sosialiseringens endelige belønning er et løft over i en ny tilværelse. Ikke døden. Bare en slags ny tilværelse. Dersom du leser dette og er sykelig opptatt av orddelinger på www, ta snarest kontakt så vi kan starte en klubb! I gamle dager da internett ikke fantes, men elektronisk tekstbehandling begynte å finnes, kodet vi alternative orddelinger inn i ord som vi visste kunne få behov for deling på grunn av linjebredden. I dag finner de i stedet opp tåpelige, korte ny-ord som
Jeg syns noen styggere burde dødd i stedet. Men det er ikke tillatt å si sånt. For hvis jeg for eksempel sier at folk som ikke er opptatt av andre menneskers utseende, bør velge virkelig stygge kjærester, så beviser jeg at jeg egentlig ikke har sjel likevel. Vel. Hvem bryr seg egentlig om hvem som har sjel og hvem som ikke har det? Festen er snart slutt og kaka har snerk.
13. april 2008: Rettelse. Nye feil følger sikkert Dagsform: Tjukkasaktig. Men optimistisk Humør: Tjukkasaktig. Men veldig blid egentlig Antrekk: Kjolen jeg kjøpte til julebordet. Som er blitt til en genser siden jeg er blitt så feit What kind of hair day: Fletter. Fordi dansende krøller blir som eple i grisemunn på julebordet [--- ---] Siden jeg har brukt litt tid på å bli kjent med Charlotte, Norges hotteste programleder siste uka, vil jeg gjerne oppklare en misforståelse jeg kan ha spredd: Norges hotteste programleder er VJ, og jeg sa det betydde at hun var videojournalist, noe jeg mente at hun ikke var. Jeg mente jo at hun var YO!dame. Så viser det seg - det kom fram i en samtale om Norges hotteste programleder i går kveld - at hun er videojockey. Altså en discjokey som spiller videoer i stedet for plater (discs). Det er jo fabulous! Enda et moderne ord jeg ikke kunne - og som understreker at jeg sliter med å følge med i tiden. Valgets kvaler i dag er hvorvidt jeg skal fortsette med å lese Miss Wyoming, gå tur (til videosjappa) eller kjøre full 50-tallssøndag med stryking av duker og baking av kaker. Ikke bli hysterisk nå. Jeg må bake, for jeg får besøk i morgen. Og jeg orker ikke å lage fancy middag, så jeg må servere fancy dessert. Sånn er reglene. Avansert middag - ingen dessert; lettvint middag - dessert. Dette betyr ikke at jeg allerede har gitt opp slankekuren som skal fjerne ti kilo før nudistferien. Det er derfor jeg skal servere grønnsakssuppe før kaka. Og spise et bittelite stykke kake i veldig små biter mens jeg distraherer gjestene så de ikke ser hvor flink jeg er til ikke å spise. Jeg hadde tenkt å lage en langpannekake. Men nå lurer jeg på om det er best å lage en rund kake. Da kan jeg ikke forsyne meg av den før gjestene kommer. Naboen rett over veien vinket entusiastisk til meg da jeg hentet avisa i dag morges. Det har hun aldri gjort før. Kanskje hun har fått alzheimer. Men jeg ble så rørt at jeg bestemte meg for å be henne inn på kaffe neste gang jeg treffer henne. Hvis det passer sånn og hvis jeg har vaska huset. Og hvis jeg har noe å servere til kaffen. Lurer du på om jeg om mulig er blitt enda mer selvopptatt enn tidligere, siden jeg plutselig nå og da publiserer bilder av meg selv? Da vil jeg gjerne forklare at jeg publiserer bilder fordi jeg ikke ønsker å falle i evig-ung-fella. Jeg digger bildene fra Roskilde'96-03. Men innser at vi lever i 2008 og at det er like greit å være ærlig. Derfor nå og da bilder direkte fra webcam. Forsidebildene er fire måneder gamle. Jeg vurderer å datere dem, samt å bytte dem ut med nye bilder cirka hvert halvår.
12. april 2008: Sannhetenes timer Dagsform: Tjukkasaktig Humør: Tjukkasaktig Antrekk: Slåbrok. Får ikke på meg noe annet What kind of hair day: Nyvaska tjukkashår [--- ---] Fra jeg sto opp i dag tidlig for cirka 4 timer siden og til nå, har det bare gått én vei. Først tok jeg fram badevekta og brukte den. Deretter brukte jeg badevekta én gang til for jeg trodde ikke mine egne øyne. Deretter vurderte jeg å slå meg selv i hjel med badevekta. Men jeg tok en dusj og logget meg på nettbanken i stedet. Der registrerte jeg at antall kroner som var kommet inn på kontoen i går, var nøyaktig samme beløp som utestående regninger. Vel. Jeg lyver. Det er en differense på 70 kroner som jeg skal bruke på slankepiller på Rimi etterpå. Jeg har ikke vurdert å slå meg selv i hjel med laptopen inklusiv nettbanken. Men jeg er vel på alle tiders lav nå. Borte er all forundring over hvor trang dressjakka mi var da jeg skulle pynte meg i går. Borte er all tro på at de fantastisk vonde rundstykkene jeg har begynt å bake, gjør underverker med forbrenningen. Borte er all tro på at budsjettet mitt som skal gå i null 31.12.08, kommer til å gå i null. Tilbake sitter jeg og gleder meg til barnebidraget som kommer om 3 dager og som sats skal ha halvparten av. Tilbake sitter jeg og lurer på hvordan det går an å bruke så mye penger på dritt og så lite penger på mat og samtidig trene både kondisjon og styrke to ganger i uka likevel bli så utrolig F E I T Jeg har lenge ledd i all hemmelighet - og litt helt åpenlyst - av andre som sier de trener masse og bare spiser sunt og likevel blir feite. Jeg har også ledd når de har sagt at de faktisk ikke spiser i det hele tatt nesten. Nå skal jeg aldri mer le av andre mennesker. Fra nå av skal jeg sitte helt stille i en krok. Og jeg skal henge badevekta i en snor foran kjøleskapet sånn at den slår meg i hodet hver gang jeg stikker de tykke små syltelabbene mine inn i skapet for å stappe i meg noe dritt. Klokka er 13. Jeg har drukket to kopper kaffe i dag. Kjenner meg allerede litt tynnere. Og selv om jeg bare har 70 kroner, så har jeg jo betalt husleia. Og strømregninga. Og veiavgiften. Og telefonregninga. Og kontaktlinsene. Og momsen. Og tv-boksen. Og festivalsommeren. Og resten gikk til å betale renter på kredittkortene mine. Nå har jeg brukt en halvtime på å prøve å finne alle boksene til mailen min på denne gamle maskina sånn at jeg kan kopiere alt til den nye maskina. Det er da helt utrolig at nå som de lager alt så enkelt og greit, så er det helt umulig for et vanlig menneske å finne de filene som jeg veit ligger et sted inni maskina? Akkurat nå befinner jeg meg på C:\Documents and Settings\jorunn\Programdata\Mozilla\Profiles\ og litt til. Men tror du at mailboksene mine ligger der? Er det virkelig meningen at vanlige mennesker skal bestille time hos en it-ekspert for å få med seg de gamle mailene sine til en ny maskin? Nå har jeg prøvd å installere mailprogrammet på den nye maskina i håp om at den nye maskina spurte om jeg ville kopiere noe fra et sted og hadde en hjelpeknapp direkte til et kapittel med overskriften Slik kopierer du mailbokser fra en annen maskin til denne. Men jeg svarte feil allerede på første spørsmål. Æsj. Jeg får bruke den vanlige metoden. Spørre noen som blir stolte over å bli spurt. Lurer på hvorfor disse som kan alt om datamaskiner aldri spør om jeg kan vise dem noe som jeg kan og som ikke de kan. For eksempel kunne jeg gjerne bytte mailboksene mine mot et kurs i enkel pianospilling, avansert fransk matlaging, regelrette serbiske verb, virkelig obskjøne kjønnsorganbanneord eller noe annet som jeg kan. Hekling kanskje. Holder på å sulte i hjel. Må drikke mer kaffe. Og midlertidig (i cirka 10 kilo) oppheve forbudet mot light-brus. I dag tidlig på Krusern på P3 var innledningsledetråden at en kjent programleder som var datteren til en kjent rogalendingen, var sammen med en rockeartist i en band som hadde et navn som liknet på tittelen til en kjent bok. Og jeg visste at jeg bare behøvde å guggle 'famous novel 120' for å finne enden på ledetråden. Takket være at jeg for to dager siden gjorde en innsats for å finne ut hvem Charlotte, Norges hotteste programleder er. Hva gir du meg? Kanskje jeg likevel følger med i tiden? Boka var 120 Days of of Sodom av Marquis de Sade. Selvsagt følger jeg med i tiden. Jeg er cirka norgesmester i guggling.
10. april 2008: Akterutseilt. Selvsagt Dagsform: Uggen Humør: Muggent Antrekk: For trang topp og kjedelig skjørt som jeg trodde var kult da jeg kjøpte det What kind of hair day: Akkurat vasket det. Har vært høysåte i hele dag [--- ---] Vet jeg hvem Charlotte - Norges hotteste programleder er? Nei. Vet jeg hvem Ådne - kjæresten til Norges hotteste programleder er? Nei Ble jeg imponert over at bladet Where2Go hadde klart å overtale Charlotte til å vise fram undertøy i nyeste utgave? Nei. Jeg ante jo ikke hvem hun er.
Charlotte er datteren til Erik Thorstvedt - sagnomsust norsk fotballkeeper (det visste jeg). Hun er programleder - eller VJ som det heter - på MTV. Jeg tror VJ betyr videojournalist - og egentlig er feil beskriveste av den godeste Charlotte. For jeg tror ikke MTV har videojournalister - bare videopresentører. Altså er hun kanskje en slags hallodame. Eller YO!dame som de kanskje kaller det på MTV. Jeg har ikke MTV på tv-en min. Ellers skulle jeg sett på Charlotte. Nå som jeg har sett henne i undertøyet i Where2Go. Nå som jeg vet nesten alt om Charlotte og Ådne, skal jeg feire med å drikke vin til dagens episode av Cæsar. I går fikk Pelle et sjalusianfall fordi Belinda snakket med fetteren hans. Og Liv slettet Jensaugusts telefonnummer fra mobiltelefonen sin. Eller Gaute - eeh, Marius - slettet det for henne. Fordi han er veldig keen [ken] på henne.
9. april 2008: Lys og varme og litt dritt Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: Syrbukser og kimono What kind of hair day: Prima [--- ---] Jeg signaliserer lys og varme og litt dritt. Men mener egentlig mye dritt men heldigvis også mye lys og varme. Siden jeg her om dagen la litt energi i å tilbakevise at folk som snakker på www, snakker om egentlig personlige ting, skal jeg ikke utdype det med Mye Dritt noe særlig. Annet enn ved å si at selvinnsikt i enkelte kretser er kraftig undervurdert. Og kanskje rett og slett ved å sitere gode, gamle Salomon:
er en dåre som gjentar sin dumhet
Blir altfor lite morgen-tv for tiden. Det skyldes sannsynligvis den nye kjøkkeninnredningen som er totalt uimotståelig - men som ennå ikke omfatter tv. (Og det er egentlig tull. For vi har flyttet om på tv-situasjonen, og bak den tv-en jeg nå bruker, er det virkelig en slags reise-tv-holdeplass som bare venter på å bli tømt. ) Nå må jeg altså straks sette i gang med dagens 50-tallsinspirerte arbeidsoppgaver. Tre dansende middagsgjester er ventet til KV3 i 4-tida. Og jeg har ennå ikke planlagt menyen, strøket duken eller arrangert blomstene. Tre dansende middagsgjester? spør du nå. Og svaret er: Ja. Tre dansende middagsgjester. Som kommer til KV3 mest fordi de liker å danse. Og litt fordi maten er god her. Noen jeg kjenner inviterer venner til Pasta og Prat. Vi burde altså spise noe som begynner på D. Dressing og Dans, kanskje? Alternativt Pasta og Polka. Eller Bolognese og Breakdance. Dadler og Disco?
6. april 2008: I've got the power (Jeg har makta) Dagsform: Særdeles lovende Humør: Særdeles stigende Antrekk: Akkurat nå: Pysj. Men ikke samme pysj som i går What kind of hair day: Fletter [--- ---] Har tilbragt et par timer med Kim Bodnia på morgenkvisten, så du får unnskylde at jeg er litt hyper. Kim Bodnia er best. Jeg vet du blir forvirret nå. Fordi du mener å ha hørt det samme om for eksempel Robbie W, Brad P og Aksel H. Men innerst inne har Kim B alltid vært best. Mine to timer med Kim B har bestått i å se Pusher. En film som er langt utenfor mine foretrukne sjangre. Men som en dansk venn nylig anbefalte svært sterkt etter at han hadde spurt meg hvem som var verdens beste mannlige skuespiller og jeg hadde svart Jeg Elsker Kim Bodnia. Filmen var en overkommelig representant for sjangeren 'vold og narko uten romantikk eller sentimentalitet'. Og min danske venn hadde rett: Kim B var spesielt fantastisk i Pusher. Mads Mikkelsen var kanskje enda mer usympatisk enn i Blinkende lygter. Bortsett fra at han egentlig ikke er usympatisk i Blinkende lygter, bare trist og teit. Men Kim Bodnia er ikke med i Blinkende lygter. Det er vel det eneste triste med akkurat den filmen. Alt det som var bra med Pusher, forsvant som dugg for sola - fryktelig uttrykk - da jeg trykket på knappen 'Extras' og fikk se intervju med regissøren eller produsenten eller hva det nå heter. Han er helt sikkert kjempeflink og verdenskjent og alt mulig. Men han gjorde ikke et veldig godt inntrykk. Og understreket blant annet betydningen av å ha hake dersom du vil at folk skal ta deg seriøst. Noe å tenke på der. Hake er viktig. HakeR er ikke bra. Etter Pusher skulle jeg vaske huset. Ja. Vaske huset. Klokka 9 søndag morgen. Men jeg ble sittende og lese Aftenpostens oppslag om smiskere i stedet. Og smiskekulturen og den rå moralen i Pusher smeltet sammen til et voldsomt behov for å analysere det spillet vi alle er en del av der ute i virkeligheten (IRL). Pusher handler om dominoeffekten av at en narkodealer blir arrestert, mister varene - og derfor ikke klarer å betale leverandøren. Det er lite sånt i min del av IRL, men det handler om å gi og ta hele veien. Artikkelen i Aftenposten slår vel egentlig fast det motsatte av det jeg alltid har trodd - Tystere Skal Dø). Skal jeg tro forfatteren som blir intervjuet og som har skrevet en bok om smisking, trenger vi flere tystere. Det er i stedet smiskerne som skal dø. Tankene går i dette øyeblikk til mine indoktrinerte barn. De har fått sin dose med barnelærdom om tystere. Også i barneselskaper i salige HP23 hendte det jo at små sladrehanker fikk innpass og kom sutrende ut til de voksne på verandaen - hvorpå jeg slepte med meg sladrehanken tilbake inn til bermen og henvendte meg til eget avkom med spørsmålet: Hva skjer med tystere? Og mine barn svarte i kor Tystere Skal Dø. Vel. Nå skal tysterne ifølge Aftenposten leve. Vær så god. Men veldig skremmende dersom smisking på arbeidsplassen kan gjøre så mye skade som avisa skriver. Det begynner å gå opp for meg at folk flest - eller gud og hvermann om du vil - kan for lite om makt. Dersom det å smiske med sjefen eller det å tyste til sjefen - eller om sjefen - er veien å gå, kaster jeg inn tørkerullen. Selv om jeg skjønner at mannen i Aftenposten nok mer tar til orde for varsling enn tysting. Varsling er kjempeflott på arbeidsplasser med cirka 1000 ansatte og cirka 20 toppledere og 2-3 fagforeninger med forhandlingsrett. Andre steder må vi nok fortsatt kalle det tysting. Du lurer ikke på det. Og det driter jeg i. For jeg har ikke bedt deg komme hit. Men jeg mener dette er veien å gå:
Nå smeller det i kattedøra og jeg manner meg opp til å hilse på dagens fangst. Håper det ikke er en nyfødt grevling. Noe helt annet: Begynte å diskutere psykiatriske diagnoser i går. Var utsikre på hvilke diagnoser som egentlig er avskaffet og hvilke nye som er kommet til. For eksempel var vi usikre på om psykopati var en diagnose. For ordens skyld har jeg - til egen bruk - gugglet etter et psykoleksikon i dag, og har takket være Forbundet mot rusgift funnet ut sånn cirka følgende:
Lørdag 5. april 2008: Tar ikke tilbake 00-tallet Dagsform: Lovende Humør: Stigende Antrekk: Akkurat nå: Pysj What kind of hair day: Palme/påfugl [--- ---] På denne dagen vil jeg rette en uforbeholden takk til Douglas Coupland som har en så ubeskrivelig evne til å ordne opp i livet mitt. Det er vel egentlig ikke vanlig å rette en uforbeholden takk til noen; det er vel egentlig unnskyldninger som aller helst skal være uforbeholdne. Men det har ingenting med saken å gjøre. Girlfriend in a Coma var akkurat det jeg trengte denne uka. Jeg trengte boka faktisk så mye at jeg dro på pub etter jobben i går for å lese ferdig boka i fred. Og litt for å drikke øl. Mens jeg satt og leste boka, bøyde en mann seg over meg og spurte 1) om han kjente meg fra før og 2) om jeg var singel. Så forklarte han at han var enslig far og ensom. Og jeg sa at det kom nok til å gå bra og hvorfor tok han ikke rett og slett med seg barnet på sirkus i morgen? Og så gikk han sin vei. Og jeg leste ferdig Girlfriend in a Coma. Og ville egentlig bare grine. Men jeg var så lykkelig over å ha lest en så bra bok, så jeg smilte i stedet. Og ringte til Teltnaboen fra Roskilde med de røde skoene og spurte om jeg kunne ta en tur over. Og hun sa ja. Men så dro jeg hjem og sovnet til en japansk animasjonsfilm jeg hadde lånt på biblioteket for å vise Sønnen at jeg faktisk bryr meg om den kulturen han sogner til. Filmen - Tokyo Godfathers - var ifølge Sønnen helt prima. Og jeg lovte å se den så snart jeg våknet i dag. Men siden jeg ikke er så flink med animasjonsfilmer, har jeg utsatt filmen i det lengste. Klokka er nå snart 11 på formiddagen. Og om bare 4-5 timer våkner Sønnen og spør om jeg har sett filmen. Siden du er lei av å lese bøker på min anbefaling fordi du aldri syns bøkene jeg anbefaler er bra; ikke engang begripelige, lurer du nok heller ikke på hva Girlfriend in a Coma handler om. Jeg nevnte noe om det forrige helg. Jeg nevnte at boka har "interessante betraktninger om tidsklemme og tomhet" og at boka "egentlig handler om udødelighet". Men en slik beskrivelse av boka blir for grunn. Boka handler om absolutt alt vi er redd for - men ikke vet vi er redd for. Den er en Sci-fi-utgave av I am Legend-filmen. Og er på overflaten en påminnelse om at jeg må huske på å ordne et lager av vannkanner, hermetisk kjøtt, hermetisk frukt, vikingmelk, batterier, lommelykt, fyrstikker, stearinlys, radio med sender og sikkert mye mer. Siden det faktisk ikke er sikkert at vi alle sammen dør med et pang ved neste katastrofe. Eller rettere sagt: Ved den framtidige ødeleggende katastrofen. Under overflaten er boka imidlertid en deprimerende beskrivelse av hvordan folkesykdommen effektivitet snart har drept oss alle sammen. Og jeg skal ikke legge skjul på at det ikke er helt uten selvtilfredshet at jeg konstaterer at jeg fortsatt er det eneste mennesket jeg kjenner som aldri er opptatt og som aldri har dårlig tid. Vel. Jeg kjenner én til som aldri er opptatt og som aldri har dårlig tid. På frokost med Kvinnen i Mitt Liv i går, viftet vi med hver vår tomme dagbok. Og sa oss fornøyde med livene våre i hver vår boble. Vi frydet oss også litt over de yngste barna våre som mer eller mindre ufrivillig er fanget i våre respektive bobler. Ingen av oss sa med rene ord at det er en svært tynn linje mellom sunn fornuft og fanatisme. Kvinnen i Mitt Liv roste meg for gjennomført indoktrinering av mine barn. Og jeg roste henne for det samme.
Og nå: Et ekte avvik! Zelda har fanget en ugle. En levende ugle. Ugla satt en ettermiddag i vinduskarmen hos Sønnen og blunket med store ugleøyne - mens Zelda satt ved siden av og lurte på hvordan hun skulle gripe an en middag med så skarpe klør. Det er ingen som vet hvordan Zelda til stadighet klarer å 1) fange store fugler og 2) frakte dem uskadd inn i huset gjennom den bittelille kattedøra. Dyrevernalliansen vil imidlertid fryde seg over at både forrige ukes skjære og denne ukes ugle ble reddet av KV3s beboere. Det samme gjelder gårsdagens markmus. Hassans aller første fangst i KV3. Tankene går selvsagt i dette sekund til de titalls kjøttmeiser som har endt sine dager i Zeldas torturkammer under trappa. Vi kan ikke si annet enn dette: Vi redder så mange vi klarer. Men vi kan ikke ha døgnvakt heller. En jeg kjenner skal ta fri en uke fra tidsklemma si for å skrive en roman som skal bli en bestselger som løfter ham ut av tidsklemma. Jeg prøvde å dempe forventningene hans med å si at kanskje han får skrivesperre. Men han er sikker på at han kommer til å skrive minst 100 sider. Og jeg kommer til å kjøpe boka. Og jeg kommer ikke til å lyve om hva jeg syns om den. Bare litt. Heldigvis er det hundrevis av måter å gi tilbakemeldinger på uten å fortelle hva man egentlig mener:
To andre jeg kjenner, har gitt ut bok siste året. Ingen av dem ga meg et gratiseksemplar. Den ene kjøpte jeg fordi jeg ville støtte forfatteren. Den andre kjøpte jeg ikke fordi jeg ble sur fordi jeg ikke fikk et gratiseksemplar. Den boka jeg kjøpte, ble en av årets bestselgere. (Så forfatteren trengte egentlig ikke at jeg kjøpte den. Men han sa han ble glad for at jeg hadde lest den). Den boka jeg ikke kjøpte, har sannsynligvis ingen andre kjøpt heller. Æda-bæda. Det er en utbredt misforståelse at folk som skriver dagbok på www, utleverer sjela si til gud og hvermann. Dette er en utbredt misforståelse fordi:
På den lyse siden: Akkurat nå måtte jeg bare slå opp verbet å synes i ordboka. Jeg kjente plutselig at jeg var veldig sliten av alltid å føle meg sjuskete når jeg skriver 'syns' i presens. Så viste det seg at det er 100 prosent tillatt å skrive både 'syns' og 'synes' i presens. Og jeg ble så glad at jeg nesten glemte drømmen jeg hadde i natt der jeg prøvde badedrakter helt til jeg fant en som var oransjerød og var langermet og som alle ropte Nå var du fin! til - og som var det grusomste jeg noensinne hadde sett når jeg så meg selv i speilet. Og i drømmen skjønte jeg plutselig at alle de som ropte Nå var du fin! egentlig mente at jeg aldri burde gå i badedrakt i det hele tatt og at jeg egentlig burde gå for den tildekkede linja. Også på stranda.
30. mars 2008: Tar tilbake 50-tallet Dagsform: Bra Humør: Veldig bra Antrekk: Fra pysj til morgenkåpe og tilbake til pysj What kind of hair day: Nyvaska [--- ---] En bjelle sa dingdong et par ganger sånn cirka halvveis i dagens gjøremål. Det gikk opp for meg at jeg oppfører meg som en husmor fra 50-tallet. Første dingdong kom da kjøkkenklokka ringte for å varsle at de 100 prosent hjemmebakte rundstykkene var ferdige og jeg fikk et glimt av mitt forklebekledde jeg i speilet. Moderne kvinner baker ikke. Og hvis de baker, bruker de ikke forkle. Og de bruker i hvert fall ikke kjøkkenklokke. Neste dingdong kom da jeg slepte alle gulvteppene opp fra vaskekjellern og gikk løs på dem med et tepperensemiddel som den lokale isenkramsjappa sikkert har hatt siden 50-tallet. Moderne kvinner har ikke tepper fordi barna deres er allergiske. Og hvis de har tepper, leier de inn profesjonelle tepperensefolk to ganger i året. Og moderne kvinner har ikke vaskekjeller. De har spa og trimrom. Egentlig liker jeg å være husmor. Det eneste jeg eventuelt ikke ville likt ved å gå for husmoryrket på heltid, er den labre statusen jeg ville ha ute blant folk. Men jeg kunne jo selvsagt dekke over husmortilværelsen med å si at jeg er en slags kunstner. Installasjonskunster kanskje. På den andre siden burde jeg vel være voksen nok til å drite i om folk ser ned på meg fordi jeg er husmor. Hvis ikke jeg tør å bli husmor, hvem skal da våge å ta skrittet hele veien tilbake til 50-tallet? Rundstykkene har jeg egentlig bakt for å gjøre veien til modellkroppen litt morsommere. Det er såpass mange fiberrike ingredienser i rundstykkene, at jeg regner med at det kommer til å kreve energi å fordøye dem. Vi snakker altså minuskalorier. Da får det ikke hjelpe at de smaker forferdelig. "De skal ned både 50 og 100 kilo" sier en mann på tv akkurat nå. Han prøver å få meg til å se på en slankekrigserie. Det må være et tegn. Og det er en trøst å vite at jeg har klekket ut en perfekt slankekur: På ferie for to år siden kjøpte jeg en kjempefin for trang shorts. Nå skal den være badevekt fram til (den påkledde) nudistferien om 10 uker. Jeg har bestemt at hver centimeter shortsen er for trang, er 1 kilo. Og jeg skal prøve shortsen i morgen tidlig. Hvis den er 15 centimeter for trang, sliter jeg selvsagt. Mest psykisk. Fordi jeg husker at jeg var på mitt aller smellfeiteste gjennom alle tider akkurat da jeg kjøpte shortsen. Kanskje jeg ikke får sove i natt fordi jeg kommer til å ha mareritt om en 30 centimeter for trang shorts. Hvis shortsen derimot bare er 3 centimeter for trang, teller hver centimeter 3 kilo. Leser enda en Coupland-bok nå; Girlfriend in a Coma. Interessante betraktninger om tidsklemme og tomhet der. Men det hjelper ikke at jeg finner betraktningene interessante så lenge jeg er den eneste jeg kjenner som ikke har dårlig tid. Vel. Egentlig handler boka om udødelighet tror jeg. Dagens nedtur: Husket å lese av strømmåleren og registrere forbruket hos kraftleverandøren. Ble veldig glad for at vi hadde brukt så lite strøm. Og så skjønte jeg at jeg hadde lest av måleren én måned for tidlig.
29. mars 2008: Mye tv lite liv Dagsform: Godt over middels Humør: Prima Antrekk: Frekk, grønn trøye og syrebukser What kind of hair day: Jeg antar ok. Men jeg hater dette håret [--- ---] Aller først: Jeg hørte akkurat Morten Harket på tv og tenkte for meg selv at egentlig liker jeg ikke stemmen til Gaute i det hele tatt. Men det var Harket. Og det var en telefonreklame tror jeg. I anledning et eller annet jeg ikke husker, har jeg tapt et lotteri som gikk ut på at jeg skulle ha en bittliten reise-tv i mitt tv-areal i en kortere periode, siden tenåringer skulle gjøre noe veldig viktig med en stor tv. Derfor er det nokså ubegripelig at akkurat denne perioden sammenfaller med mitt tilbakefall til non-stop tv-titting. Jeg hadde nesten glemt hvor glad jeg er i å se på tv. I anledning tilbakefallet, har jeg for eksempel sett:
Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at Robbie-dietten går kjempefint. Men det gjør den ikke. Jeg har for så vidt klart å klatre over kanten av smultgryta. Men har et bittelite sugerør oppi gryta fortsatt. Beklager. Og i det fjerne synger nudiststranda som jeg skal til (med klær på) om 10 uker. Oi! Nå begynte Klassefesten og han jeg kjenner, ble akkurat introdusert. Kommer til å sove godt i natt. Vel vitende om at jeg kjenner en kjendis.
23. mars 2008: Buksemysteriet Dagsform: Bra Humør: Stigende Antrekk: Hvit, ny trøye og et par bukser fra Datteren What kind of hair day: Absolutely Fabulous [--- ---] Jeg har en skuff som jeg oppbevarer langbukser i. Egentlig er det to skuffer, siden bunnen i den øverste skuffen er falt ut sånn at jeg bruker skuffen som en ekstra høy skuff. Dessuten kan ikke den nederste skuffen åpnes ordentlig på grunn av en stikkontakt som stikker ut foran skuffen. Uansett. Dette betyr at jeg har en ganske stor skuff til å oppbevare bukser i. Og jeg har lenge tenkt at jeg har for mange bukser siden jeg ikke finner noen ting i skuffen(e). Men i dag hadde jeg bestemt meg for å finne en bukse uansett hvor mye jeg måtte lete i skuffen(e). Og hva fant jeg?
Jeg ser for meg at besøket fra Big is Beautiful-speiderne har foregått cirka slik:
- Mjaaaaaaaauuu [Hassan. Som elsker at det ringer på døra] - Åh? Hei? [KV3-beboer som ikke aner hva han skal si når det ringer på døra] - Hei, vi kommer fra speidernes Big is Beautiful-loppemarked. Har dere noen Big is Beautiful-lopper å gi bort? [to smålubne smågutter i 11-årsalderen iført stygge, rutete skjerf og spederluer] - Æh? Jeg veit ikke? Mener dere kjempestore klær? [KV3-beboer] - Ja. Big is Beautfil betyr Stort er Vakkert [speiderguttene] - Ok. Jeg skjønner. Da kan dere egentlig ta hva som helst fra dette skapet [KV3-beboer som peker på skapet mitt som står rett ved siden av døra] Dagbladet har publisert en liste over Norges 20 beste fotballspillere. Eller egentlig en liste over først de 20 beste og deretter de 30 ikke helt beste, men likevel veldig gode. Jeg testet meg selv - først i en ikke-hjulpet test der jeg bare leste navnene - og deretter med bilder. Jeg visste navnene på cirka 7 av de 20 beste og 1 av de 30 ikke helt beste. Riise husket jeg ikke helt, men jeg kjente ham igjen på bildet. Det er han som alltid løper uten trøye etter kampene. Han kjekke med hårbåndet hadde sett før, men aldri hørt navnet til, men han heter Helstad. Den eneste jeg kunne navnet til blant de 30 ikke helt beste, var en vålerengaspiller som har vært på trening med Datteren et par ganger. Jeg har nå bestemt meg for at det må da gå an å lære seg disse navnene én gang for alle. Selv om til og med jeg vet at de bytter dem ut neste år. De fleste av dem i hvert fall. Det andre jeg har bestemt meg for å lære, er alle afrikanske land og deres styresett, religion, hovednæringer og annet som kan være greit å vite. For eksempel hadde jeg jo den opplevelsen med han afrikanske dørselgeren fra Uganda som måtte forklare meg at folk fra Botswana er rike, mens folk fra Uganda er fattige. Sånne ting burde jeg ha visst. For å komme i gang, vil jeg gjerne oppsummere det jeg vet om Afrika sånn innledningsvis:
22. mars 2008: Påskeaften Dagsform: Slækk Humør: Stigende Antrekk: Pysj What kind of hair day: Luehue [--- ---] Jeg kan komme til å skyte tv-en neste gang de viser en reklame for hun fæle syngedama med den helt forferdelige låta som handler om å jakte på fortau eller noe sånt. Jo eldre jeg blir, desto mer går det opp for meg at syngedamer er noe av det verste jeg hører. Påskas foreløpige høydepunkt må være Hells Bells i KV3 i natt - da vi kom på at vi skulle ha på oss kortbukser og spille luftgitar på elgitaren. Deretter kom vi på at vi hadde den sangen som Elton John endret på til Dianas begravelse. Og etterpå spilte vi George Michaels versjon av Don't let the sun go down on me mens Teltnaboen og jeg lå på gulvet mellom høyttalerne. For å være helt ærlig, driter jeg i om George Michael har hatt sex med unge gutter på offentlige toaletter, for den gutten kan synge. Bare Freddie Mercury var nok hakket raffere. Til å ha drukket 2,5 flasker vin i går, er jeg i skremmende god form. Det illustrerer vel egentlig hvor mye dansing betyr for alkoholforbrenningen. Vurderer nå å lage den en beef pie som jeg begynte på i går i et anfall av overmodig husmoderlighet. På et tidspunkt putret det fra kjeler på kjøkkenets samtlige plater. For eksempel lagde jeg en helt fryktelig sursøt saus basert på noe død sjampanje jeg fant i kjøleskapet. Og en nokså god mos baserte på kålrot og fløte og litt for mye pepper. Men jeg lagde altså i tillegg en kjøttstuing som skal være inni en pai. Og grunnen til at jeg kaller den beef pie, er at oppskriften er skotsk og nokså berømt i våre kretser. Oi. Værdama på tv har en yndig gul kjole på seg. Det minner meg på at det faktisk er påskeaften i dag. Jeg har feiret med å snakke med Sønnen via telefon og webkamera. Men bør kanskje finne fram en gul kjole og se å få lagd den paien før tv-en kupper hele livet mitt. Kjenner for øvrig at jeg er begynnende politisk engasjert. Jeg så et intervju med John McCain på tv i dag. Og jeg grep meg selv i å bli fortørnet. Jeg klarte faktisk å plukke utsagnene hans i småbiter helt på egen hånd. Dette skjedde bare få timer etter at jeg i går kveld sjokkerte alle med en plan for hvordan Rødt skal få 10 prosent av stemmene neste år. Det hører med til historien at jeg resten av kvelden i går ble kalt for Egon Jeg Har En Plan Olsen. Men jeg har en plan. Ånei! Nå er det masse kuer som ikke blir melka fordi strømmen er gått på sørlandet. Og alt sammen er Agder Energi sin skyld ifølge bonden som blir intervjua på tv. Men Agder Energi sier at alt sammen er gud sin skyld. Eller været sier de egentlig. Men siden det hele skjer på sørlandet, mener de sikkert gud.
19. mars 2008: Feriedesperado Dagsform: Godteritjukkas Humør: Helt fint Antrekk: Stygt hjemmetøy What kind of hair day: Stygt påskehår [--- ---] Er så desperat etter å få mest mulig ut av påskeferien, at jeg prøver å gjøre alle ting på én gang. Jeg ser på lånte dvd-filmer parallelt med såpeoperaer og talkshows. Jeg spiser alt jeg finner som ikke inneholder vitaminer, parallelt med at jeg planlegger sunne påskemåltider som jeg har handlet inn til for tusenvis av kroner. Jeg planlegger å drikke vin og øl med begge hender, men det passer elendig sammen med småsjokolader for 50 kroner. Jeg prøver å være offline, men er online på to maskiner samtidig for kunne se webcast fra TG og spille tetris samtidig. Jeg ringer ikke til TG-sønnen, men har funnet ut hvor han sitter på TG og kommer til å sende ham en sms i 3-tida i natt og be ham sove litt eller ta en paracet eller litt mat. Jeg slanker meg og blir tykkere og tykkere for hvert minutt. Jeg prøver å kose meg med ny musikk, men ender opp med å se på de samme gamle videoene på Dutuben. Jeg har egentlig mest dårlig samvittighet overfor den unge utgaven av Sven Nordin (i bibliotekets utgave av tv-serien Rød Snø) som jeg hadde planlagt skulle prege påskestemningen ganske mye. Stemningen når jeg prøver å se rød snø, veksler mellom Var det slik de lagde tv-serier i gamledager? og Jeg skjønte aldri at den tv-serien handlet om krigen, jeg trodde det var en kjærlighetshistorie. Klokka er snart kvelden og jeg har brukt opp en hel feriedag på ikke å få til å feriere på en bra måte. Jeg har til og med lest jobbmailen min og har sendt noen meningsløse artikler til en dansk kollega i nød. Men Sønnen var i lokalavisa i dag. Og alle er glade. Det er da noe. Datteren ble ikke sjalu over at Sønnen var i lokalavisa. For hun hadde vært med å lage en kortfilm i går og er snart på Dutuben. Det er da også noe. Min ferievellykkethet måles nå i avkommets evne til å opptre i mediene. Så fort helligdagene er over, skal jeg gå på et bruktutsalg og kjøpe 5 pologensere av den gamle, trange typen. Jeg skal klippe av kroppen og ermene sånn at bare halsen og litt av brystkassa blir igjen. Så lei er jeg av å kjenne på min egen dobbelthake når jeg ligger i senga med laptopen og ser på tv. Jeg har dessuten sett på Oprah i dag at dobbelthake er stygt uansett hvor rik man er. Vel. Det er på en måte en trøst at Oprah sikkert også dytter i seg småsjokolader for 50 kroner nå og da. Enda hun er rik og sikkert har både personlig trener og personlig kostholdsveileder. Når jeg blir liten, skal jeg bli ernæringsfysiolog. (Hvis jeg slanker meg 3 kilo i uka, kan jeg bli ernæringsfysiolog om cirka 10 uker. Det passer fint. For da skal jeg på ferie også. Nakenferie. Jeg tuller ikke. ) Siden Sønnen er på TG, skulle jeg lage meg en sånn msn-greie for at han kunne vise meg ting fra festen. Og jeg skulle forberede meg på TG-sjargongen med å lære meg noen morsommet uttrykk fra byordboka. Men siden jeg ikke klarte å lage en sånn msn-greie, putter jeg lista med de uttrykkene jeg likte best her i stedet:
18. mars 2008: Modifisering pågår Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Litt Tykkere Tidlig Sporty Spice What kind of hair day: Nokså fryktelig [--- ---] Etter telefonsamtale med eldre slektning i dag, kan det bli nødvendig å modifisere språket hos KV3 på www. - Hadde ikke du en slags dagbok på nettet? [eldre slektning] - Joda. Men den er ikke så veldig spennende. Det er bare masse tøys der [jeg] - Men hvordan finner jeg fram til denne dagboken da? [eldre slektning] Og dermed var vi i gang. Selvsagt måtte denne nyvåknede interessen for yngre slektning på internætten dukke opp dagen etter at jeg har publisert en oppdatering som inneholder opptil flere fy-ord brukt om fordøyelse og om frisyrer for den saks skyld. Jeg håper i det lengste at han ikke husker nettadressen eller at han blir så fornøyd med å se bilder av sin yngre slektning på forsiden, at han glemmer å klikke seg fram til avvikene. Jeg har ikke lyst til å bli historieforfalsker bare for å være snill og grei. Kjære guden for eldresurferne, send litt glemmestøv over min eldre slektning sånn at han taster seg inn på påsketilbudene hos ICA i stedet! Og ællers? Veldig god stemning i KV3. Ungdommane er blitt intervjua av lokalavisa og har deretter gjort sitt for å tømme lageret med restemat etter palmen. Og snart drar de på ferie. Men foreløpig er de på supply shopping. Du veit du har tapt som forelder når du aksepterer at det å oppsøke spillebutikker er en form for friluftsliv. Men hvis vi teller inn skrittene til og fra bussen, så blir det jo en slags tur i hvert fall. 17. mars 2008: Etter Palmen Dagsform: Bra Humør: Begynnende påskemelankolsk Antrekk: Tidlig Sporty Spice What kind of hair day: Helt jævlig. Send over en saks vil du? [--- ---] Hvis folk som må ty til assistert befruktning, føler seg bare halvparten så juksete som jeg gjør fordi jeg må ty til assistert driting, må det bli født en del unger med kraftig bismak i dette landet. Du kan kanskje tenke at det er fryktelig upassende å snakke om driting når det er påske og all ting. Men det er da mange nok som snakker om spising hele tida når det er påske og all ting. Med assistert driting mener jeg ikke dorbantyl eller microlax. Jeg mener noen piller man får kjøpt i helsekostforretningen og som spoler tarmsystemet tilbake til tidlig tenårsalder da alt funka. Det er mulig det hadde vært lurere å begynne med en veldig sunn og balansert livsstil. Men det er såpass sent i verden at jeg kan ikke helt se vitsen med det. Det er mange nok omkring meg som bruker nesten all energien sin på å framstå som gjennomført sunne. Har hatt besøk av et par elektronikkallergikere i helga. Og har egentlig ikke noe ordforråd som dekker hva jeg mener om folk som er så allergiske mot elektronikk at de tillater seg å kople fra samtlige maskiner i hele huset for å få sove. Uten å spørre først. Det må være et slags generasjonsskille. Og jeg må egentlig være på feil side av skillet. For de som har koplet fra alt som er, er egentlig på min alder. Jeg har vært såpass sint i dag der jeg har ligget under skrivebord og bak hyller for å vekke til live livet mitt, at det er bra jeg har ny telefon som jeg ikke klarer å skrive raske, frekke tekstmeldinger på. Nå ligger et par potensielt mentalhelseskadelig krenkende meldinger med masse skrivefeil i den boksen som heter 'utkast'. Hvis jeg fortsatt er sint neste gang jeg treffer elektronikkreaksjonistene, skal jeg åpne utkastene og vise dem fram. En mann fra forsikringsselskapet mitt driver og ringer meg om en teit forsikring. Jeg kapitulerte i dag og svarte da han ringte. Han var en hyggelig, voksen mann, sannsynligvis tidligere bilselger. Han trodde jeg var cirka 11 år og at jeg hadde vokst opp inni en glassboble uten å få med meg noe som helst her i verden. Og han har tydeligvis vært hjemme med syke barnebarn hver gang de har hatt salgskurs på jobben hans. Du innleder bare ikke en samtale med en voksen dame med å forklare helt innlysende ting om gjeld og eiendom og arverett. Men siden jeg satt her helt alene, tok jeg meg bryderiet med å lete etter brevet han har sendt meg mens han snakket til min innerste 11-åring. Og siden jeg ikke fant brevet, sa jeg at han kunne sende det én gang til. Det kom noe veldig bra ut av samtalen. "Gjeldsforsikring er en fordel bare for banken." Sa Mannen. Det hadde jeg aldri tenkt på. Men nå tenker jeg på det. Og er glad for at jeg ikke har gjeldsforsikring. Hvordan gikk palmen? spør du kanskje. Og da må jeg få si at palmen i år var om mulig den mest prima palmen på veldig lenge. Selvsagt ikke så begivenhetsrik som den gangen Gutta fra Calcutta hadde Hjernen er alene-oppvisning i sofaen. Og selvsagt ikke så begivenhetsrik som den gangen Tarzan løftet Jane etter håret. Og selvsagt ikke så begivenhetsrik som da Herr og Fru Hansen tok det endelige ekteskapelige oppgjøret i trappa i HP23 mens Herr Suksess og Frøken Lovende låste seg inne på barnerommet. Men definitivt en prima palme i år. Jeg prøvde å loggføre så mange samtaleemner jeg klarte å få med meg i løpet av palmedøgnet. Vi snakket blant annet om
Det skjedde veldig mye fryktelig i gamle dager. Så mye at det ikke ble ropt høyt om det. Mine barn ville ikke overlevd en tilfeldig valgt gjennomsnittlig uke av min oppvekst. Men i dag skal det ikke mer enn et krefttilfelle og en nesten-dødelig ulykke med ti års mellomrom til, før dobbeltsiden i en tabloid eller et ukeblad er sikra. Shit. Hvis den samme naboen som kjørte over skia mine da jeg var 4, skulle komme til å kjøre over noe annet jeg eier, ville det selvsagt bli en god story. Nå har jeg sjekka i telefonkatalogen, og naboen fra gamledag lever fortsatt. Nøyaktig 1,6 kilometer fra der han kjørte over skia mine. Jeg lurer på om han noen ganger går forbi åstedet for skioverkjøringen og tenker på hva han gjorde. Og mens jeg var i gang med å bruke internættens muligheter for korrekte avstandsberegninger, regnet jeg ut at jeg selv akkurat nå befinner meg nøyaktig 63,4 kilometer fra der skia mine ble overkjørt. Jeg vet du tror at jeg finner på historien med naboen som kjørte over skia, bare for å gjøre meg mer interessant enn Oddvar Brå. Men da kan jeg fortelle deg at jeg alltid har vært mer interessant enn Oddvar Brå. Men aldri like sympatisk. Jeg tror Oddvar Brå er den mest sympatiske personen jeg vet om. Nå har jeg tenkt en liten stund, for jeg mener å huske at jeg har utpekt noen andre til å være den mest sympatiske personen jeg vet om. Men jeg kommer ikke på noen annen akkurat nå. Fy flate. Akkurat nå kommer jeg på hva vi voksne egentlig driver med. Vi driver og tar fram gammel elendighet og blankpusser den. Sånn at ting som var helt uproblematiske og ikke gikk innpå oss i det hele tatt da vi var unge, blir til livsvarige traumer vi aldri blir ferdige med som voksne. Dette er jo egentlig en form for grov historieforfalskning. Dersom foreldrene dine skiller seg når du er 13 og du syns det er helt greit fordi du får ny sykkel og større rom, er det da ingen grunn til å begynne å oppleve skilsmissen som traumatisk 20-30 år senere. Det er ikke mange måter å beskrive denne trenden på. Men en fyr vi har sett på film, beskriver det såpass godt at vi gjentar hva han pleier å si (i filmen):
15. mars 2008: Palme Dagsform: Prima Humør: Palmete Antrekk: Forløpig shoppingantrekk. What kind of hair day: Nyvaska. Planlegger Tidlig Plant. Eller aller helst Janis på en god dag [--- ---] Palme er nok den høytiden som markeres aller sterkest i KV3. I dag vil jeg egentlig si til landsmenn i det fjerne og på havet: Wish You Were Here. Selvsagt ikke til forkleinelse for de som har valgt å feire palmen i KV3. Akkurat nå pågår Jakten På Status Quo. Ja. Jeg vet. Jeg er blitt gammel. Lista over låter jeg forbinder med høy stemning, blir kortere for hver time som går. Siste uka har lista vært kortet ned til vekselvis Whatever You Want og Sweet Child O'Mine. Ja. Jeg vet. Sweet Child O'Mine er ikke Status Quo. Jeg er blitt gammel. Men ikke så gammel. Jeg prøver å ikke tenke for mye på at Stellafield står og gråter og venter på meg. Tider skal komme. Selv om det er sent i verden, skal tider komme en stund til. Robbie går på anlegget nå. For å minne meg på at det ikke er noen vits å markere palmen med å gå opp hundre kilo. På den andre siden bør jeg nok se Barfly før jeg begynner å drikke. For å minne meg selv på at det er et poeng å spise litt også. Apropos Barfly; lørdag for noen uker siden spiste jeg lunsj på den lokale kneipa. Og observerte en eldre dame med bustete hår som heiv innpå et par halvlitere før hun vandret videre i verden. Det så ufattelig ustilig ut. Og var en virkelig tankevekker i retning av at jeg må huske på å skaffe meg en ryddig frisyre før jeg blir livsnyter på heltid. Hvorfor er det slik at menn kan være helt ok - ja faktisk veldig sexy - selv om de er både gamle og bustete - mens kvinner ser ut som uteliggere hvis de er over middagshøyden og sjangler bittelitte grann? Kanskje dette er den egentlige kvinneundertrykkelsen? At det er bestemt for veldig lenge siden at slitne menn er ok mens slitne kvinner er noe fryktelig som bør unngås for enhver pris. Akkurat nå går tankene til Mickey R som ikke skjønte hvor sexy han var da han var sliten - og i stedet måtte fikse så mye på seg selv at han ble helt merkelig. Iiiiik! Det går opp for meg at jeg ikke aner om stakkars Mickey faktisk har overlevd en brann og har fått operert inn hud fra hoftene i ansiktet. Dette lover jeg å finne ut. På den gamle måten. Jeg skal spørre alle jeg kjenner i stedet for å guggle Mickey og 'face'. Drøm på. Selvsagt måtte jeg guggle. Og fant Mickey blant annet under overskriften Awful Plastic Surgery: Scary Celebrities Archives. Selv om siden ikke lot seg åpne på denne steinaldermaskina som jeg sitter ved akkurat nå, skjønte jeg såpass som at det ikke var noen brannskader eller hoftehud inne i bildet her. (Dersom det er forbudt å linke inn bilder av filmstjerner sånn som jeg prøvde å gjøre med Mickey akkurat nå: Unnskyld Laurent Denis. Jeg ble bare så forferdelig nostalgisk et øyeblikk. Så fort jeg kommer på en annen maskin, skal jeg lage en faksimile i stedet. For det er ikke forbudt tror jeg,) Til butikken nå. 13. mars 2008: Ikke tidsklemme. Bare møtetyranni Dagsform: Kaputt Humør: Straks påskeeuforisk Antrekk: Har hatt møteklær i hele dag. Er nå i ferd med å bli meg selv igjen. What kind of hair day: Nyvaska. Fantastisk krøllete [--- ---] Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette på en pen måte uten å krenke noen som ser annerledes på livet enn jeg gjør. Det jeg gjerne vil si er at
Jeg lider av alvorlig møtevegring og nesten invalidiserende seminaraversjon Det burde forbys ved lov å sperre mennesker som jobber med helt forskjellige ting, inne på fancy møterom fylt med positivisme, non-stop og twist. Det eneste jeg klarte å stå over, var en slags formkake med rosiner inni. Det er da noe. Jeg merket meg at vi som kom fra den avdelingen som ikke er vant til å bruke fremmedord i hver eneste setning, spiste flest twist og i det hele tatt så nokså malplasserte ut. Vår del av seminaret var å presentere en strategi som vi ikke hadde tatt oss bryderiet med å lage. Min rolle i presentasjonen av strategien som vi ikke hadde tatt oss bryderiet med å lage, var å være Tause Birgitte Med Lyd. Hvilket betød at jeg skulle forklare de fem setningene jeg hadde komponert i anledning seminaret. Men da det var vår tur til å presentere, var jeg så kokt av kompetanseoverføring og konkurransefortrinn, at jeg ikke kjente igjen mine egne setninger og derfor egentlig ikke klarte å være en inspirerende Tause Birgitte Med Lyd. Jeg vet at nesten alle andre klarer å løse situasjoner som skissert ovenfor, ved å lene seg tilbake og nikke og smile. Og jeg prøvde. Men det funket bare ikke. I stedet for å være lyttende og oppmuntrende og en høflig Tause Birgitte Med Lyd, ble jeg Våsete Birgitte Med Støy. Det hjalp nok ikke at jeg prøvde å gi positive tilbakemeldinger om arrangørene av seminaret. De skjønte tegninga. Og bestemte seg helt sikkert for å gjøre neste seminar enda mer kreativt. Vel. Samma det. Nå er det påskeferie. Og i anledning påsken har x-files mobilisert nok farskjærlighet og x-stefarskjærlighet til å forbarme seg over både Sønnen og Datteren i overskuelig framtid. Æsj, nå er jeg sulten. Men jeg klarer bare ikke å stable meg på beina for å vakle i retning kjøkkenet. Og siden jeg har spist en gedigen seminarlunsj og cirka 20 twist i dag, er det vel like greit å bli liggende foran tv. 10. mars 2008: Å leve med nerder: Slagordidol Dagsform: Helt ok Humør: Helt ok Antrekk: Bukse og genser. Jeg ser helt gjennomsnittlig ut. Litt tjukk kanskje What kind of hair day: Nyvaska. Litt sånn amerikansk 80-tallssåpeoperaaktig [--- ---] Jeg har i helga lansert forslagene til meningsytringer som kan brukes på naboens Gaza-mur. Det er ingen tvil om at
my work here is done Og ællers? Har pussa opp kåken. Eller tror det heter ominnredet. Har ikke feiret kvinnedagen. Har laget veldig god coq au vin. For jeg ble veldig usikker da jeg forrige uke ramset retten opp som noe fransk jeg kunne lage. Nå kan jeg det i hvert fall. Neste gang skal jeg lage bouillabaisse. Men først skal jeg bli kjent med noen som er glad i skalldyr. Øh. Jeg kjenner allerede minst 10 som er veldig glad i skalldyr. Og skal snart finne ut hvem av dem som det går an å invitere til testfiskesuppemiddag. Må løpe. Eller i hvert fall gå. Er oppstemt, for denne uka består av 2 dager med halvparten av jobben på kurs og 2 dager med den andre halvparten av jobben på seminar. Eneste strek i regninga er for så vidt at jeg må være med på seminaret de siste to dagene. De to første dagene blir i hvert fall et bad. Og jeg har tatt med en Pavarotti-cd for å irritere naboen i korridoren. S E N E R E. M Y E S E N E R E. Har akkurat sett en dokumentar på tvNorge om en dame som veide 400 kilo. Følte meg så tynn mens jeg så på filmen, at jeg vurderte å frese i gang noe smult. Men så døde dama på filmen av komplikasjoner etter slankeoperasjonen, og dermed var festen slutt. Det sjokkerer meg ikke at det går an å veie 400 kilo. For eksempel er det vel gjennomførbart å gå opp ti kilo hver eneste måned til man veier 400 kilo. For den gjennomsnittlige filmstjernen ville det altså ta nøyaktig tre år å bli 400 kilo. For meg ville det gått litt fortere. Oi! Nå er det single mødre som jakter på menn på tv. Men den single moren i dag ser jo ut som en liten jente, og da er det juks. Hun kunne fått seg mann uten å være på tv. De kunne reservert programmet for de som sliter litt. Uups. Det er visst flere damer i samme program. Nå dukka det opp en mer voksen variant. Og en frier som enten er veldig nervøs eller litt drita. Eeh. Han var visst bare østerriker. Dette er et fryktelig lærerikt program, for den voksne dama har småjentestrømper og jeg kan se at det ikke passer på voksne damer. Derfor er jeg veldig glad for at jeg la de aller nyeste strømpene mine med rysjer på, tilbake i skuffen da jeg la fram tøy til i morgen. Jeg har faktisk funnet fram et jenteskjørt. Men de er en del av den nye, totalt smakløse stilen min. Som igjen er en del av den nye ideologien min som går ut på å innse at løpet er kjørt, fettet er stempla fast på kroppen, det er sent i verden og absolutt ingen bryr seg om hva jeg har på meg uansett. 8. mars 2008: Muligens usøsterlig Dagsform: Tjukkasaktig Humør: Ok Antrekk: Pysj What kind of hair day: Tjukkasaktig [--- ---] Hva slag dagsform er tjukkasaktig og hva slags frisyre er tjukkasaktig? I går var jeg i en butikk for å kjøpe tre meter skumgummi til å polstre en benk med. Det viste seg at kun to spesialforretninger i hele Oslo selger skumgummi i løsvekt for tiden. Jeg må enten dra til Majorstua eller CarlBerner for å få kjøpt 3 meter skumgummi. I dag våkna jeg og det gikk opp for meg at jeg hadde fått kjøpt skumgummien likevel og at jeg faktisk hadde drapert den rundt hele kroppen min flere ganger. Det er tjukkasaktig dagsform. Tjukkasaktig frisyre er når håret egentlig er helt ok, men dobbelthaka er så enorm at det ser ut som om håret er som det er bare i et forsøk på å kamuflere dobbelthaka. Jeg så et program om skotske kvinner som var sammen med menn på death row i Amerika her om dagen. Alle damene hadde tjukkasfrisyrer; lange krøller som på ingen måte eliminerte de relativt omfattende dobbelthakene deres. Sånn. Der var de begrepene forklart. Jeg har fordelt fritiden denne helga slik:
Det er ikke en stor hage, så det hadde sannsynligvis latt set gjøre å gjøre alt hagearbeidet før 1. mai-toget uten å stå opp altfor tidlig. Vel. Egentlig er det en så stygg hage, at ingen dager er lange nok til å pynte på den. Det eneste som ikke er med på bildet, er paddene som bor i hagen. Det skyldes at de ikke er kommet over fra nabolagets paddeutklekkingstjern ennå. Grevlingen som bor bak hekken, er ikke med på bildet fordi a) den er ikke kommet ut av hiet b) grevlinger liker ikke å bli fotografert. Padder liker heller ikke å bli fotografert, men siden de paralyseres av lys, er det rimelig gjennomførbart å fotografere dem hvis man har blitz. Det du ikke ser på bildet, er naboens Gaza-mur, et veldig høyt og veldig stygt gjerde som de har anskaffet fordi de ikke liker oss - og som vi på vår side skal male svart og deretter fylle med meningsfulle tægger. Sånn at det på avstand ser ut som en slags mosaikk. Og neste gang gjerdet blåser overende fordi det er feilkonstruert, får naboen hagen full av meningsytringer som de egentlig aldri hadde planlagt å omgi seg med. Meningsytringer som skal være på muren, er for eksempel
For å være helt ærlig, er ikke ytringene gjengitt ovenfor akkurat sånne som jeg hadde tenkt å ha på hagemuren. Men jeg antar at veien her vil bli til mens vi går. Trinn 1 er å male muren svart. Trinn 2 er å sette fram rikelig med maling og pensler hver gang det kommer folk på besøk. Maling og pensler og sentralstimulerende midler. Med sentralstimulerende mener jeg her alkohol. Dersom jeg får tak i noe mer stimulerende enn alkohol, skal jeg stappe i meg alt selv for å bli kvitt noen valker i en fei. Jeg kødder ikke. Dessverre. Tilføyelse: Dersom du er en sånn verdensvevovervåkningssnut; kødder jeg selvsagt. 7. mars 2008: Høy sysselsetting sliter på ørene Dagsform: Bra Humør: Strålende Antrekk: Har akkurat skiftet fra møteantrekk til chillout-tøy What kind of hair day: En slags palme [--- ---] Det må være vanskelig å få tak i rutinerte tv-journalister for tiden. Og nå begynner jeg å bli så lei av nyhetsreportasjer akkompagnert av teatralske reportere med de mest fantastiske tonefall og talefeil, at jeg snart må ta grep. I dag kunne for eksempel Nrk-nyhetene fortelle om at kongen og dronninga hadde vært på besøk på en skole for elever med lærervansker. Kunne jo vært den perfekte skolen for alle som sliter med lærere. Men jeg antar det heller var reporteren som hadde lærevansker. Dersom ikke Nrk skjerper seg nå, kommer jeg å tilkalle en sånn spesialmann som plomberer tv-apparater sånn at de ikke kan ta inn tv-signaler. Da slipper jeg å betale tv-lisensen, og da behøver jeg ikke ergre meg over at jeg er med på å betale for det synkende nivået på nyhetsjournalistikken i statskanalen. Slapp av. Jeg kommer selvsagt ikke til å la dem plombere alle tv-ene i huset. Jeg vil jo gjerne fortsatt se reality og såpe på tv2 og tv3 og tvNorge. Og jeg har bestemt meg for å ofre litt for å kunne kople Nrk-irettesettelse med fortsatt mulighet til å se nyhetsfri tv. Offeret består i å plante en cannabisplante i entreen. På den måten får de som rykker ut for å kontrollere tv-vanene våre, noe annet enn tv-apparater å konsentrere seg om. Så kan du kanskje si at det er ikke lisenskontrollørene som håndhever legemiddelloven. Og da vil jeg gjerne påpeke at ingen har tillatelse til å tvinge seg inn i norske privatboliger uten en kjennelse fra politiet. Ergo kommer jeg ikke til å slippe inn første kontrollpulje - og i stedet vente på onkel. Nå har jeg sjekka på cannabisforum for å finne ut hva jeg risikerer i kampen mot journalistikkdøden i statskanalen. Det ser ut til at én plante i verste fall gir meg en bot. Jeg vet ikke om jeg kan la boten sitte fast på planten, slik at jeg ikke risikerer ytterligere bøter ved neste kontroll, slik man gjør med parkeringsbøter, dersom bilen blir stående fra den fikk boten. Iiik! Kan det være forbudt å skrive på www at man vurderer å sette en cannabisplante i entreen for å snyte Nrk for lisensen? Dersom det skulle være noen tvil om hvor jeg står i cannabisdebatten, vil jeg gjerne gjør det helt klart at planten i entreen vil være et reinspikka offer og ikke et forsøk på å øke husstandens eller andres bruk av rusmidler. 6. mars 2008: Lite poesi. Mye Depp Dagsform: Prima Humør: Strålende Antrekk: Kimono i noen timer til. Deretter flyttebyråantrekk What kind of hair day: Palme/påfugl [--- ---] Ok. Så var det ikke tidsklemma som hemmet poeten i meg. Tror hele poeten er offer for en autoimmun prosess der poeten har drept seg selv for å gi plass til Den Late Tjukkasen. Poesiuka 2008 avsluttes uten andre resultater enn at jeg har satt meg inn i teksten til Ole og Ali og har funnet ut at den er nokså grov. I går så jeg Once Upon a Time in Mexico der Depp blant annet får boret ut øynene sine. Altså ikke akkurat lystig underholdning. Men tidvis estetisk på høyden. Så på høyden at jeg fikk lyst til å reise til Mexico med én gang. Eller til et annet sted med gult lys og late cafeer. "Skal hun ikke si noe som helst om Antonio Banderas?" spør du nå. Og jo, det skal jeg. Han er AbFab. Nesten like AbFab som Marco Leonardi - som jeg aldri hadde hørt om - og som er full nesten hele filmen, og derfor selvsagt en mann av mitt hjerte. At Mickey Rourke var med i filmen, fikk jeg ikke med meg. Noe som selvsagt skyldes at det finnes bare én Mickey Rourke i mitt liv. Sånn cirka denne Mickey R. Eller denne. Så kan du kanskje påpeke at det å sette pris på Mickey R slik han var før, er tåpelig - siden han tydeligvis har gjort et eller annet fryktelig med fjeset sitt. Og du kan kanskje påpeke at det likner mistenkelig på å være betatt av den tidlige Elvis eller den tidlige Michael J. Og da kan jeg kanskje påpeke tilbake at det spiller vel ingen rolle så lenge det er snakk om stemninger her og at det ikke akkurat er snakk om å lete etter den rette. Det er mulig at det er noe upassende på grensen til skadelig ved voksne kvinner som sikler på unge utgaver av falmede filmstjerner. Men det er en syk verden vi lever i. Og det er veldig sent i denne syke verden vi lever i. Så litt tidlig Rourke eller tidlig Marco Leonardi kan neppe skade. Eller litt samtidig Depp for den saks skyld. Jeg tar aldri t-banen lenger. Derfor blir det mye mannlige superstjerner og lite østkantnytt fra KV3 på www. Men snart skal jeg tilbake til Tveita en tur. Og da regner jeg med å kunne rapportere om hva som er skjedd siden sist. Jeg har et ærend der oppe som må gjennomføres i kontortiden. Derfor har jeg tenkt å føre The 2008 Tveita Experience inn som et eksternt møte i kalenderen på jobben. Jeg kommer selvsagt ikke til å ta betalt for de timene jeg tilbringer på gamle trakter. Men det er mulig at jeg kommer til å bli så sentimental av å dra dit, at jeg må ta resten av dagen fri. Dersom den mulige sentimentaliteten ender opp med å grense til en skikkelig psykisk knekk, skal jeg dra innom Selveste Fastlegen og få tak i en diagnose og noen henvisninger. Han savner meg sikkert. Altså kan jeg ikke dra på Tveita på en tirsdag når Fastlegen er andresteder. Og jeg må dra så tidlig at det går an å grine seg inn til en akuttkonsultasjon. Hvilket betyr å være på legekontoret minst en halvtime før de stenger. "Hvordan innbiller hun seg at det går an å grine seg inn til en lege en halvtime før stengetid? Hvem tror hun at hun er?" spør du nå. Og svaret er at de fleste leger blir lyse til sinns av å få besøk av en frisk hypokonder nå og da. Det med grininga er selvsagt et møkkete triks. Men jeg kan love deg at ingen forværelsesdamer orker å se på en voksen kvinne som hikster og gråter foran et måpende venteværelse. Ahh! Jeg kjenner at jeg savner østkantlivet. Ikke sånn å forstå at jeg er blitt vestkantberte. Men livet på landsbygda blir aldri det samme som østkantlivet. Her er det ingen som prøver å fiffe seg opp med stygge bluser, for trange boblekåper og for høye hæler. Her loffer folk omkring i gummistøvler og slåbrok. Og caps. Jeg visste egentlig ikke at caps var ut før jeg hadde besøk av en venninne i helga som utbrøt "Åsså caps da du! Det er det lenge siden jeg har sett folk gå med!" Hun var mer forsiktig med å påpeke at vi også traff folk i cowboyhatt. Hun vet nok at jeg er svak for cowboyhatter. Hva skjer med flyttebyråantrekk'a? spør du nå hvis du har lest toppen av oppdateringa vedrørende dagens antrekk. Og da vil jeg få understreke at ingen skal flytte. Men noen skal få nye, veldig gamle møbler til terrassen sin. Og noen skal omsider få tilbake sin egen seng. Dessuten skal noen bytte et bord på Ikea. Du tror det kanskje ikke; men det går an å kjøpe et bord på Ikea som skal stå på én eneste lang stang - uten å reagere på at esken er bitteliten og aldri i verden kan romme denne eneste lange stanga. Det blir tøft å dra tilbake på jobb i morgen. Programmet for dagen er krevende:
(Hehe. Nå tittet jeg på morgendagsns gjøremål. Og det går opp for meg at det ser ut som om jeg har en kul jobb. Det har jeg ikke.) Her skjeddde et eller annet. Gå til erstatningsside!
5. mars 2008: Hårlengde. Det evige spørsmål Dagsform: Lovende Humør: Lovende Antrekk: Kimono. Har tross alt fri What kind of hair day: Fabulous [--- ---] Nå har Kokkelise klippet håret og fått krøller. Og i går hadde Gabrielle også klippet håret og var selvsagt totalt uimotståelig. Jeg kjenner at dette med hårlengde er så vanskelig å forholde seg til at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Vi diskuterte temaet nok en gang i helga i samtale mellom tre voksne kvinner med til sammen cirka 1,20 meter hår. - Skal jeg klippe håret kort? [Glassmalersken] - Neeeeeei! [Wicked Witch og jeg] - Men jeg er så lei av dette håret [Glassmalersken] - Så da skal du ha kort krøllete hår lissom? [Wicked Witch og jeg] Du vet jeg elsker Kokkelise. Men jeg kjenner at jeg må bruke litt tid på å venne meg til det nye håret hennes. Det verste er at jeg syns krøller og matlaging er så feil. Jeg får ikke lyst til å spise mat laget av en krølltopp. Fordi jeg innbiller meg at det kommer mer hår i maten når håret er av det slaget som snor seg i alle retninger. Og hvem er jeg til å snakke lissom? Men jeg setter faktisk håret opp når jeg lager mat. Og bruker skaut hvis jeg lager mat til klassefester. For jeg innbiller meg at det eneste som er pinligere enn å ha en mor som er wannabehippie i gummistøvler og som kjører pickupen fra helvete, er å servere boller fulle av hår til vennene sine. TV-nyhetene har ansatt et lite barn som nyhetsanker. Egentlig er det pedagogisk og flott. For de lyver sjelden på tv-nyhetene. Dermed må jeg bli vant til at Den Nye Tiden er kommet. De aller minste har overtatt jorden. Og vi andre kan lene oss tilbake mens vi nynner
I feel stupid and contagious Here we are now Entertain us A mulatto An albino A mosquito My libido Yea Nå har jeg sett nærmere på de korte krøllene til Kokkelise. Hun er fortsatt et av de peneste jeg vet. Men nå er hun plutselig en av de peneste jeg vet fra 50-tallet. Og jeg kommer på at jeg må se på nytt den grønn/røde filmen om den gifte mannen som egentlig er homo (Far From Heaven). Der har alle damene sånt hår. Kokkelisefrisyre. Kjære guden for frisyrer! Ikke la meg forlede meg selv til å tro at jeg kommer til å bli like pen som Kokkelise med korte krøller! Minn meg på at en tjukk krølltopp er en tjukk krølltopp er en tjukk krølltopp. (Du lurer på hvordan nettverkskvelden i går gikk? Det ble ikke kino. Det ble mager mat og dyr vin og tidlig kvelden. Men veldig hyggelig.) 4. mars 2008: Arrrrgggghhh Dagsform: Kan bli bedre Humør: Foreløpig veldig irritert Antrekk: Ræva What kind of hair day: Ræva [--- ---] Nå har jeg brukt cirka en time på å lete etter to brev som jeg har lagt på et lurt sted. Jeg er i ferd med å bli komplett hysterisk over at det viser seg at jeg har et så sviktende arkiveringssystem. Hadde det bare vært ett brev, kunne det ha havnet et eller annet sted ved en feil. Men siden det er to relaterte brev, kan de ikke bare ha forsvunnet av seg selv. Etter å ha lett gjennom alle tenkelige esker og skuffer og etter å ha gått gjennom alle aviser og all reklame i hele huset, har jeg selvsagt bare lyst til å grine resten av dagen. Heldigvis klarte jeg å skjerpe meg så pass at jeg var hyggelig mot de snille mennene som kom og leverte den nye kjøkkenbenken akkurat nå. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av kvitteringen nå som jeg tydligvis er blitt et rotehue som ikke kan holde orden på papirene mine. Jeg bør vel egentlig putte den i bhen og kopiere den i ti kopier på nærmeste postkontor. Egentlig er jeg usikker på om det var feil kjøkkenbenk jeg fikk, men jeg konsentrerte meg så sterkt om å være hyggelig, at jeg ikke orket tanken på å påpeke at det kanskje ikke var akkurat sånn jeg så for meg at den nye benken kom til å se ut. Nå skal jeg prøve å stable den nye kjøkkenbenken opp på kjøkkenet for å se om de i det minste har klart å kappe den i riktig lengde. Hvis lengden er feil, skal jeg ta meg en øl selv om klokka bare er 1013 på morgenen. Deretter skal jeg legge meg i badekaret og grine over at jeg nå har fått både alzheimer og tourettes. Og det kommer ikke til å være noen trøst at jeg har skrevet opp hver minste detalj fra bestillingen av kjøkkenbenken. Her jeg sitter, kan jeg nesten se for meg at jeg har kommet i skade for å bestille en rosa sofa også. Og en gul lenestol. Men det finner jeg ikke ut før om noen uker. Heldigvis får jeg nesten si. Nå har jeg sjekket lengden på benken og jeg tror den er akkurat passe. Men siden den er veldig tung, klarer jeg ikke å løfte den forbi listverket på begge sider samtidig. Så akkurat nå har jeg kjørt fast hele greia midt mellom døråpningen og veggen. Heldigvis var jeg forutseende nok til å rydde unna ting som kan knuse når enten veggen eller døråpningen gir etter i løpet av dagen. Litt dumt er det selvsagt at Sønnen skal bruke kjøkkenet til avansert matlaging senere i dag mens jeg er på kino. Ja. Kino. Jeg hadde ikke hjerte til å si at jeg hater å gå på kino da deler av kvinnenettverket lanserte forslaget. Hun har sikkert ingenting å snakke med meg om. Og sannsynligvis er hun på en eller annen diett som forbyr både alkohol og mat. Og hun gidder ikke sitte sammen med meg og drikke farris i flere timer. Men da kunne hun foreslått en kopp svart kaffe på et støyende sted. Jeg er ikke vanskelig på den måten. Jeg kan ikke se bort fra at nettverk har hatt betydning også i mitt liv. Men jeg foretrekker å dyrke nettverk på opplyste steder der de serverer alkohol. Og unntaksvis kaffe. Ønsker du å se en kvinne med pigger, kan du bare sende en sms med innholdet "Nå MÅ vi treffes snart!". Jeg har bare lyst til å svare "Nei. Det må vi ikke. Håper du har det bra. Jeg har det bra." Men jeg har begynt å svare "Kaffe på Aker brygge torsdag mellom 16 og 17". Nettverkskvinnene vil uansett bare møtes for å opprettholde sitt eget nettverk. Og da holder det med en times kaffe. Da finner de uansett ut at jeg ikke akkurat passer på A-lista i nettverket deres. Jeg har ingen gode kontakter å formidle. Og har ikke makt til å forandre noe som helst for andre mennesker. Selvsagt er det herlige unntak fra nettverkeriet. Det finnes kvinner som bor i hjertet mitt og som jeg gjerne ville gått inn i solnedgangen og tilbake sammen med. De starter ikke smsene sine med "Nå MÅ vi møtes". De skriver "Jeg savner deg". Og jeg svarer "MissU2" siden jeg er en moderne smser. Og så hender det at vi faktisk treffes. Men ofte treffes vi ikke. For vi er jo i livene til hverandre åndelig sett uten å treffes. Jeg har kjempegod tid. Jeg har mest tid av alle jeg kjenner. Jeg har valgt det selv. Og grunnen til at jeg har lyst til å svare på smser med "Nei. Det må vi ikke", er at i min langsomme tilværelse blottet for viktige avtaler og store begivenheter, orker jeg ikke at det skal komme stupende kvinner som av ukjent årsak MÅ treffe meg og som når vi omsider har vaglet oss opp på et cafébord, svarer på alle innkommende samtaler på mobiltelefonen uten å forklare innringeren at de er på café med en de har insistert på å gå på café med. Disse kvinnene er i tillegg nylig kommet over en langvarig jobbkrise eller kjærlighetskrise som jeg egentlig aldri har fått med meg, og de har nettopp lest en bok som akkurat jeg bør lese og som jeg - siden jeg har best tid av alle i hele verden - enten allerede har lest eller bevisst har valgt ikke å lese. Nå ringte nettopp dagens avtale og hun kunne godt stå over kinoen. Men jeg tror hun ble litt skuffet, så vi går nok på kino likevel. Så får jeg i hvert fall sovet et par timer. Jeg skjønner uansett aldri handligen i sånne psykologiske dramaer som kvinner liker å se på kino. Jeg skjønner heller aldri handlingen i sånne actionthrillere som menn liker å se på kino. Bare absurde og morsomme filmer klarer jeg å følge med på. Men jeg har en veldig god evne til å få andre til å rekonstruere begivenheter jeg burde ha husket. Den bruker jeg etter kinofilmer også. Siden jeg er så lite glad i kino, virker det kanskje merkelig at jeg vurderte å skrive brev til en forsker som akkurat nå samler inn kinoopplevelser fra folk. Men jeg har tross alt et par uforglemmelige kinoopplevelser bak meg. Opplevelser med både lukt og smak. På slutten av radioprogrammet om forskeren som skriver om kinoopplevelser, sa imidlertid forskeren "Hvis folk har kinoopplevelser å fortelle om, vil jeg gjerne komme i kontakt med de". Og jeg skjønte at dama ikke kunne norsk. Og bestemte meg for at jeg ikke ville at navnet mitt skulle besmittes av en forskningsoppgave som sannsynligvis kommer til å bli stappfull av de som objektform, tidsadverbialet ennå som komparativt adverbial, potensialE med e til slutt, målsetNinger med n midt inni og dessuten ord som fokus, kompetanse og kommunikasjon. Det hører for så vidt med til historien at forskeren samler inn filmopplevelser fra Oppland. Og jeg har aldri vært på kino i Oppland. Jeg visste ikke at de hadde kinoer i Oppland. Vel. Kanskje i Lillehammer. Noe må vel konene til idrettsfolka ha holdt på med under OL i 1994. Ganske mange av de jeg har spurt, husker hvor de var da Brå brakk staven. Men alle husker hvor de var da WTC ble utsatt for terrorangrep. Og nesten like mange husker hvor de var da Diana døde. Du har sikker lenge lurt på hvor jeg var under en del viktige begivenheter i verdensbildet:
Nå har jeg gredd gjennom håret og ser ut som Madam Mim (som er skremmende lik meg på starten av dette klippet på Dutuben. Hmm. Det var spansk. Her er et enda bedre klipp på japansk og et på tysk. I filmen har Madam Mim i hvert fall visjoner om forvandling som minner nokså mye om mine egne.) Her må virkelig noe gjøres. 10 minutter senere. Nå har jeg smurt inn håret med H2O2 eller noe sånt. Jeg fatter bare ikke hvordan jeg skulle klart å ta var på meg selv dersom jeg ikke hadde en tenåringsdatter som kan konsulteres om alt fra hår og øyebryn til negler og de nyeste trendene. Ja. Jeg vet. Du har sett min datter og kan ikke for ditt bare liv forstå hvordan hun kan være konsulent på pleie av hår. Hvilket for så vidt sier en del om din innsikt i den rabiate delen av norsk ungdomskultur. Platinablonde dreads av eget hår kommer nemlig ikke sånn helt uten videre. Jada. Langdryg oppdatering blottet for både innhold og form. Sorry. Det verste er at jeg klarer nesten ikke å slutte. For akkurat nå, da jeg sto i dusjen for noen minutter siden, kom jeg til å tenke på hovedpersonen i filmen Monster. Alle var så rystet over hvor tjukk og stygg Charlize Theron hadde gjort seg i anledning filmen. Og jeg husker hvor tjukk jeg følte meg da jentene på jobben grøsset seg over at det gikk an å bli så feit bare for en film. I filmen var i hvert fall Charlize mye tynnere enn jeg er når jeg føler meg helt ok. Det er sånne historier som får en voksen kvinne til å innse at det er ikke over før det er over men når det er over så er det faen meg over også. Vel. Nå sjekket jeg litt. Og det var ikke sant at Charlize gjorde seg feit til filmen. Hun la på seg litt, men hun sier selv at "it wasn't about trying to be fat, because Aileen wasn't fat, just trying to live her life". Takk og lov for snille amerikanske superstjerner. Og fy skam på hysteriske norske kvinner. Jeg kjenner at jeg driver og bygger meg opp til en muligens hysterisk helaften. Hysteriet vil i så tilfelle bestå i historier om mange daglige treningsøkter, historier om kosthold blottet for sukker og fett og historier om bratt stupende vektkurver. Jeg har akkurat tatt på meg et skjørt som for et par uker siden passet helt fint, men som nå ikke passet helt fint. Jeg gidder ikke konstruere en livsløgn som går ut på at jeg har tykkere strømpebukser under skjørtet nå enn da jeg brukte det sist. Skjørtet er ikke nyvaska. Jeg har nesten ingenting under skjørtet. Jeg er blitt enda feitere. Nå kan ikke engang Robbie hjelpe meg. Jeg må kjøpe en kjevelås for de aller siste pengene mine. (Kakao med krem, her kommer jeg! Aldri så låst at det ikke er mulig å sluse inn litt mettet fett og sukker.) Er midt i en Robbie-lunsj. Rødvin og brødpinner. 3. mars 2008: Les alt om det: Bohemuke ble pleiehjem Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Pysjish What kind of hair day: Bra. Tidlig Løkkeberg [--- ---] Inspirert av de siste ukenes Bukowski-lesning, har jeg satt av tid til å ta fram min indre poet. Men etter det første mandagsrødvinsglasset fikk jeg bare lyst på dyne og såpeopera. Så der er jeg nå. På pleiehjemmet. Uten sykepleiere. Kanskje tirsdagssjampanjebrunsj i morgen går bedre. Fram til tirsdagssjampanjefrunsjen skal jeg trøste meg litt med at repertoaret mitt av fransk kjøkken begynner å bli nokså bra. I hvert fall når jeg ramser det hele opp med rimelig grei aksent. Dette er det foreløpige repertoaret:
Nå har jeg surfet omkring på franske restauranter på www for å finne matretter som jeg kan lære meg å lage for å bli mer internasjonal og interessant. Resultatet er at jeg har prøvd å finne en billig billett nedover i morgen tidlig. Den billigste kostet 3000 kroner én vei, så jeg har nå lagt planen om å reise nedover i morgen tidlig bak meg. I stedet har jeg begynt å sikle på en billett til 500 kroner tur retur om 4 uker. Så da veit du hvor du finner meg hvis jeg ikke tar telefonen. Humor. Jeg tar aldri telefonen. Jeg liker at Cæsar-Pelle har vært på date selv om jeg var forbanna på ham da han drev og lurte Svein. Og jeg liker at Juni er forelska i han som spilles av hun som spiller Juni sin mann i virkeligheten. Men jeg liker ikke at Elling-Ellefsen er blitt en slem hotelldirektør. Og derfor skal Sønnen og jeg på flesk-og-duppe-restaurant på onskdag for å gjenoppfriske minnet om Ellefsen på det aller beste. Jeg merker meg at hodejegerfirmaet som Nadia bruker på Cæsar, er veldig slemme. Og jeg innser at virkelighetens hodejegerfirmaer helt sikkert kommer til å være slemme mot meg også. Derfor må jeg oppføre meg sånn at jeg ikke får sparken. Heldigvis har jeg fortalt alle på jobben om min egendiagnostiserte tourettes. Dermed har jeg litt å gå på. 2. mars 2008: Hunder er sikkert ålreite dyr Dagsform: Optimistisk Humør: Sjokkerende prima Antrekk: Kjole og tights. Postmoderne og nokså ukledelig What kind of hair day: Helt ok [--- ---] Vi er nå inne i poesiuka, dag 0. Det vil innen rimelig tid vise seg om det å avspasere fra jobben for å dyrke sin poetiske nerve døgnet rundt, gir resultater. Dersom det ikke gir resultater, frykter jeg at livet som ung pensjonist på rivieraen kan bli en mager tilværelse. Hvilket for så vidt ville vært en smart affære de første 25 kiloene. Men som deretter kanskje kan bli litt krevende. Dessuten er jeg vel for gammel til å være heldøgnsbeachbum når jeg ikke har råd til å leie et sted der jeg kan bo med hengekøya mi og de utagerende drikkevanene som jeg planlegger å ha. I konversasjon med venner som er hundeeiere, slår det meg at hundeeiere i stor grad på sikt egentlig anskaffer seg en gammel tante som de må ha på slep til tanten dør. I gode og onde dager og så videre. En hundeeiervenns hund har nå fått epilepsi. Hunden får anfall med jevne mellomrom og må holdes rundt til anfallet går over. Den samme hunden blir også veldig trist når hundeeiervennen min skal reise fra hunden. Altså epilepsi og depresjon. Hos en hund. En annen hundeeiervenns hund har fått spiseforstyrrelser og spiser alt den finner på bakken. Hunden er nå veldig overvektig og veldig gammel. Og hundeiervennen må ha barnevakt til hunden når han skal overnatte borte. Og han må ringe hjem til barnevakten for å høre om alt går bra. Altså bulimi og alderdomstegn. Hos en hund. En tredje hundeiervenns hund er blitt inkontinent på sine gamle dager. Hundeiervennen kan ikke ha med hunden bort fordi hunden kan komme til å tisse på gulvene borte hos folk. Hun må ha en omtenksom hundevakt når hun skal være borte fra hunden. Altså inkontinens og alerdom. Hos en hund. Min egen hund - nå på de evige jaktmarker - ble så svaksynt at han ikke gjenkjente kjentfolk på sine gamle dager. Dermed kunne han ikke være med bort fordi han fant det nødvendig å betrakte alle andre enn den nærmeste familie som potensielt livsfarlige inntrengere som burde irettesettes. Da vi omplasserte ham i høy alder fordi han ikke kunne delta i vårt daglige liv, lette han etter oss hele dagen i flere uker. Og han kom hjem gråtende - med tårevåte kinn - til den nye eieren hver kveld. Men han slo seg til ro og fikk fire lykkelige år på Finnskogen før han en morgen fikk slag og måtte dø. Altså svaksynthet, depresjon og hjerneslag. Hos en hund. Lista kunne muligens vært lengre. For jeg kjenner sikkert flere som har hunder som har vist seg å bli gamle tanter som trenger omsorg. Alle kattene mine har dødd av unaturlige årsaker lenge før de har fått epilepsi, bulimi, inkontinens, depresjon, svaksynthet og hjerneblødning. Og jeg vurderer ikke å anskaffe et dyr som viser seg å ha menneskelige helseegenskaper. Så kan du kanskje påpeke at Stella hadde astma, at Schpaa led av overdreven forfengelighet, at Sting hadde 100 prosent overvekt og leversvikt og at Hassan har adskillelsangst. Og da må jeg kanskje innse at tiden er inne for å innrømme at også katter har sine sider. Men ikke så mange sider at ikke Verdens Snilleste Kattemann passer på alle sammen i flere uker av gangen for den nette sum av bare cirka 300 kroner døgnet inkludert alle måltider. Dersom du finner det nødvendig å oppfatte mine nedtegnelser om hunder som minner om gamle tanter, som krenkende, kan jeg ikke hindre deg å ha denne oppfatningen. Hverdagskrenkelsen er en del av det naturlige kretsløpet. Akkurat som regelmessig avføring og en god latter. Dersom du finner mine nedtegnelser om hunder med menneskelige helseproblemer krenkende, vil det antakelig heller ikke glede deg å lese mine nedtegnelser om foreldre uten selvinnsikt. Jeg vedgår med én gang at min egen formkurve i forhold til barn har vært en relativt svingende kurve. Eller kanskje mer gaussisk enn svingende hvis jeg skal være helt ærlig. Jeg har rett og slett gått fra mor til heks på svært kort tid. Eller egentlig fra heks til mor og tilbake til heks på nokså lang tid. Før jeg fikk barn, mislikte jeg barn. Da jeg fikk barn, likte jeg mine egne barn veldig godt. Og da mine egne barn ble litt større, likte jeg for så vidt andres barn en stund også. Men da mine egne barn ble enda større, forsvant min toleranse overfor andres barn. Og nå når jeg for så vidt ikke har barn, men voksne, har jeg mistet all forståelse for at barn skal ha lov til å lage så mye støy de bare orker hele tiden og overalt. "Hva mener hun egentlig?" tenker du nå. Og da skal jeg forklare hva jeg egentlig mener:
Jeg blir kvalm av å se Anne G på tv som prøver å lage samfunnsjournalistikk av alt fra teateroppsetninger til idrettsbegivenheter. De kan godt prøve å late som om folk faktisk er interessert i å høre mest mulig om ting som skjer akkurat nå. Men jeg tror ikke det er sant. Jeg tror det er medias jobb å gi folk noe å være opptatt av. Noe som ikke handler om å skaffe oppmerksomhet, omsetning og billettinntekter til all verdens tøyseprosjekter. Mitt nye slagord må være noe i nærheten av Norge rundt på alle kanaler. Hele tiden. Eller noe sånt. Det kan godt hende at min omtale av A) hunder B) barn og C) lanseringsjournalistikken er utfall av min nylig egendiagnostiserte tourettes. De siste ukene har jeg brukt skremmende mye tid og energi på å være sint på andre mennesker og på å kjefte og skrike til og om andre mennesker. Tics har jeg jo alltid hatt. Så tourettes er en av de enkleste diagnosene jeg noensinne har stilt på meg selv. Kakestykke. Som de ville sagt på engelsk. Jeg aner ikke hvorfor de sier kakestykke hver gang noe er kjempeenkelt. Selvsagt kan guggel avsløre at veldig mange lurer på hvor kakestykke-uttrykket kommer fra. Jeg blir egentlig ikke klok på noen av forslagene. Men jeg får frisket opp at slike uttrykk faktisk kalles idiomer. Nå kan du gjerne påpeke at til å være på dag 0 av poesiuka, er jeg rimelig uinspirert og lite inspirerende akkurat nå. Men jeg støtter meg på at til og med Bukowski - en av mine aller nyeste helter - hadde dårlige dager. Og at til og med Coupland sikkert også har dårlige dager rett før han glimter til og begår en bestselger. Men nå må jeg se på jakten på den sjette sansen. En totalt uimotståelig tv-serie hvis du spør meg. 24. februar 2008: Tilbake til røttene Dagsform: Hodepine. Sannsynligvis koffeinabstinens Humør: Ikke så verst Antrekk: Slåbrok, tights og ullsokker What kind of hair day: Nokså fryktelig [--- ---] Har benyttet skolens vinterferie til å gå i barndommen på en måte. Gå i barndommen på ski. På fjellet. For å gå rett på sak: Jeg kan ikke gå på ski lenger. Og jeg har feil utstyr. Feil klær. Feil ski. Feil støvler. Feil staver. Til og med feil briller - selv om brillene mine er skikkelig fancy til bybruk. Etter cirka én kilometer var jeg døden nær. Og ble stående å henge på stavene. Da hadde jeg rikelig anledning til å observere de andre skiløperne. De andre skiløperne:
Marineblått og Kongeblått til Knallrødt i det hele tatt var i besittelse av fantasi, kan de kanskje ha trodd at jeg var statist i en retrovideo om overvektige wannabesnowboardere på midten av 90-tallet. Merk deg at liknelsene om 80-tallsjentebandvokalisten og 90-tallswannabesnowboarderen bare er liknelser i denne sammenhengen. Liknelser som nok passer bedre i mine referanserammer enn i dine. Jeg har tross alt vært på fjellet med både 80-tallsrockere uten kondis og 90-tallswannabes av alle slag. Det med overvektig er bare noe jeg legger på av gammel vane. Ikke sånn å forstå at jeg er blitt tynn. Men sånn å forstå at 80-tallsvokalister sjelden er feite. Mens 90-tallswannabes godt kan ha blitt det for alt jeg veit. Men jeg var på fjellet. Og jeg hadde det prima. Selv om jeg altså innså at intet treningsstudio som besøkes omkring 1,5 ganger i uka og suppleres med cirka 3 sett med manualtrening i uka, kan forberede en voksen kvinne på skisporets utfordringer. Og jeg innså også at i tillegg til å ha elendig skikondis, har jeg siden sist jeg var på ski, pådratt meg en overveldende skrekk for utforbakker. Og jeg hadde glemt hvor slitsomt det kan være å måtte måke meg gjennom 1 meter dyp snø for å få driti. Jeg hadde med meg 3 glass vin til hver kveld. Det holdt akkurat ikke. Men jeg spedde likevel ikke på med slivovica. Jeg gikk imidlertid gjennom det voldsomt oppskrytte slivovicalageret og konkluderte med at det er temmelig overestimert. I praksis er det snakk om:
Til deg som syns det er ubeskrivelig langt og slitsomt å dra til Stellafield: Det kan gjøres på denne måten: Buss 199 kroner + taxi 230 kroner + taxi 290 kroner + buss 199 kroner = totalt 918 kroner for å sove mesteparten av turen og inkludert gratis kaffe begge veier. CO2-messig må da buss telle som kollektivtransport? Og taxien er bare 10 kilometer av turen. Mulig jeg rett og slett har vært på en skikkelig klimavennlig ferie. Hadde jeg vært Jens, ville jeg lagt ut et par CO2-kvoter på Ku-XL etter turen. Men jeg er ikke Jens. Og jeg vil ikke ha Jens. Etter alle disse årene. Vedrørende bildene fra Stellafield: Årsaken til at bildene egentlig ikke viser Stellafield, men uthuset, er selvsagt at det var 1 meter dyp snø overalt og jeg gad ikke ta på meg truger for å gå ut i bushen for å kunne ta bilder av selve Stellafield. Så kan du kanskje påpeke at jeg må ha vært på fotograferingsavstand hvis jeg har måket meg fram til dassen. Og da vil jeg gjerne si at Du tror vel ikke at jeg har kjøpt meg splitter ny designtelefon bare for å drukne den i én meter dyp snø i forsøk på å ta bilde av hytta i bitende kulde? For øvrig har jeg spilt inn cirka 6 videosnutter på Stellafield som jeg skal publisere som en serie. Jeg må bare se gjennom dem for å sjekke om det kan være noe ikkepubliserbart materiale der. Nå må jeg legge meg. Fordi jeg gleder meg så innmari til å dra på jobben i morgen tidlig. NOT Nei jeg kan ikke legge meg nå. For jeg har ikke anmeldt konserten til Trashcan Darlings i går kveld.
18. februar 2008: Det kan da ikke være nødvendig? Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: Litt for ungdomsaktig kanskje? Frekt rutete skjørt og tilbehør What kind of hair day: Nokså fabulous [--- ---] Skrudde på nyhetene litt sent i kveld, og havnet nesten rett i sporten. Det er helt greit for meg at idrett er viktig for noen og at det vises på tv. Men at det skal oppta opptil en tredel av tiden på nythetssendingene, er for drøyt. I dag er det Kosovos første dag som selvstendig nasjon. Og det er valg i Pakistan. Men på kveldsnyhetene skal de søren meg kjøre flere minutter med en eller annen friidrettsutøver som er i uvanlig god form for årstiden. 17. februar 2008: På tv i gamle dager Dagsform: Prima Humør: Prima Antrekk: American Dream: Joggebukser og t-skjorte What kind of hair day: Nyvasket palme [--- ---] Hvorfor blir tv-programmer så fort gammeldagse? Når jeg nå (søndag morgen) ser på Melrose Place, syns jeg det hele er pinling gammeldags. Folka, klærne, frisyrene - til og med intrigene er gammeldagse. Bare Amanda er alltid vakker. Vel. Og Jo. Jo er vakker selv om hun er gammeldags. Men mens jeg i gamledager var helt enig med henne vedrørende det at Jake var guds gave, syns jeg i dag at han er en stut med stygg frisyre. Med Billy er det annerledes. Han har alltid vært en usexy stut, så den er grei. På den måten er han tidløs på sin egen amerikanske måte. Jeg tror Heather L er et slags geni. Det må være hun selv som bestemte at rollefiguren Amanda skulle ha tidløs frisyre og tidløs garderobe. Bare den slemme broren til Jake er like tidløs på mannesiden. Fordi han er en slags hippie. Og stakkars Alison er jo alltid et kapittel for seg selv. Særlig etter at hun ble med i Ally McBeal og fant det nødvendig å halvere vekten sin (fra cirka 50 til cirka 25 kilo) for å matche hovedrolleinnehaveren. Det der minner meg alltid om at jeg burde jobbe et sted der alle er kjempefeite. Noe som selvsagt er helt umulig, for det finnes ingen feite mennesker som jobber lenger. Bare de tynne jobber. Og de feite er på trygd. Bortsett fra meg. Nå kan du selvsagt mene at jeg er i overkant opptatt av det med tynne damer, men i går var jeg faktisk i treningsstudio. Vi var ti damer på aerobics-timen. Vi veide til sammen cirka 500 kilo. Og det var ikke fordi gjennomsnittet var 50 kilo. Det var fordi de andre veide 40 kilo hver. Jeg våget faktisk ikke ta av meg jakka jeg hadde utenpå treningstrøya. Av frykt for at de andre skulle begynne å kaste opp og bli om mulig enda tynnere. Etter treninga strevde jeg med å presse sjampo ut av en dispenser på veggen, og en av de tynne sa: - Jeg har sjampo og balsam - vil du ha? Jeg ble så glad at jeg nesten begynte å grine. Det er første gang noen har snakket til meg på treninga. Siden den gangen i fjor da jeg snakket først til den dama som sa at håret hennes så ut som en legoborg. Nå har jeg nettopp veltet kaffekoppen min. Det er nokså problematisk siden stuebordet mitt er en sånn hullete ikeakasse som jeg oppbevarer skoene mine oppi. Men jeg har velta kaffekopper så ofte på det bordet, at jeg orker ikke se etter hvordan det går med skoa. Jo. Nå orket jeg å se etter likevel, for jeg kom på at jeg har et par veldig dyre semska sko. De var ikke oppi kassa. Ferdig med den saken. Om et par timer erklærer Kosovo seg som selvstendig stat. Og jeg lurer på hvordan det skal gå. Og jeg skulle ønske jeg var der. Det er skummelt å tenke på at mens serbernes offisielle behov for å beholde Kosovo er det historiske slaget på Kosovosletta, så er den egentlige grunnen frykten for at islams østlige grense skal flyttes vestover. I hvert fall tror jeg det er slik. Og jeg lurer på hva som kommer til å skje når Kosovo slår seg sammen med Albania. Noe jeg har en idé om at kommer til å skje. Ikke at jeg har greie på dette. Det er det som er The Fabulous World of Blogging: Alle kan mene noe om alt. Det jeg husker best fra Kosovo (i tillegg til maskingeværmennene og vår personlige livvakt), er kråkene. Og jeg tror det er en eller annen sammenheng mellom navnet Kosovo og kråkene. Eller om det er noe med flagget. Kråkene i Kosovo fløy ut på bygda på morgenen, og kom tilbake til byen i store flokker på kvelden. Fantastisk. Jeg husker selvsagt også de serbiske nasjonalistene som var blitt mobilisert for å distrahere oss fra det alt egentlig dreide seg om den gangen. Som blant annet var dette her: Jeg har en del bilder av propagandaen til serberne, men siden jeg ikke er stø nok i serbisk til å oversette tekstene, tør jeg ikke publisere dem. Selv om det er mer snakk om kråker med revolvere enn avbildede profeter denne gangen. Og over kråkene står det СТОП [Bildene ovenfor er som vanlig webkameraavbildinger av papirfotografier. Siden jeg verken har digitale bilder eller scanner akkurat nå. Helt i tråd med det en foreleser en gang i tiden sa om at dårlige bilder faktisk kan øke inntrykket av ekteehet.] 15. februar 2008: Politikk er en veldig spennende sport Dagsform: Bra Humør: Bra Antrekk: Tights og t-skjorte. Har akkurat skiftet til pysj What kind of hair day: Palme [--- ---] Ikke før har jeg uttrykt min sympati med den stakkars Manuela som er offer for nettverkskonspirasjoner, før hele dama er ute av dansen fordi hun har fortalt for mange historier som ikke stemmer overens med hverandre og virkeligheten. Men jeg er fortsatt pinlig berørt over opposisjonspolitikere som krevde at hele regjeringen skulle gå av. Og liker PK Foss veldig godt fordi han var den som sa færrest stygge ting midt i kampens hete. Dersom den aller mest høyrøstede opposisjonspolitikeren noensinne kommer i posisjon, skal jeg si fra meg alle tjenester knytta til departementet han eventuelt kommer til å bestyre. Dersom det for eksempel blir trygdedepartementet, skal jeg si fra meg hele barnetrygden. Men i og med at det er nokså lenge til neste maktskifte, vil akkurat det spille svært liten rolle. Men dersom han blir miljøvernminister, skal jeg gi avkall på et rent miljø. Og dersom han blir landbruksminister, skal jeg gi avkall på drømmen om å skaffe meg en ku. Diskusjon over fredagspils i dag: Blir kuer mindre lykkelige av å få kappet av hornene og av å få plastikkmerkelapper i ørene? Jeg er nokså sikker på at økologiske kuer ikke kan ha avkappede horn og øremerkelapper, men fikk ikke medhold på fredagspilsen. Jeg kom midt i dyreverndebatten på et par ting jeg mener å huske er forbudt. Jeg har lest at kastrering av hund og ring i grisetryner er forbudt. Og jeg har helt rett. Selv om det er så mange unntak fra regelen, at det sannsynligvis vandrer kastrerte hunder og tryneringgriser omkring overalt i landet her. 13. februar 2008: Skiskyting er en veldig spennende sport Dagsform: Stigende Humør: Stigende Antrekk: Tights og kjole. Egentlig en slags pysj What kind of hair day: Palme [--- ---] Jeg liker faktisk at de intervjuer norske sportsveteraner på morgen-tv. Når de er skikkelige veteraner og ikke bare besserwissere som nylig har lagt opp og som derfor trenger omtale for om mulig å få seg jobb for eksempel som sportssjef eller hva de nå bruker slike slippersbekledde, kneskadde knekkebrødspisere til i ettertid. Men jeg tåler ikke at Pål T sitter og sier at skiskyting er en veldig spennende idrett. Jeg har i hvert fall ikke sett noen bli skutt på skikyterstevner. Nå har jeg for så vidt heller aldri sett noe skiskyterstevne. Men spennende kan det ikke være. De snakker om - og viser fram - moonwalk på morgen-tv i dag også. Det viser seg at flere av de ungdommene som blir stoppet på gata, faktisk kan gjøre moonwalk. Og - under over alle under - Brita kan det også. Hun er faktisk kjempegod, hvilket bestyrker min beslutning fra i går om at Brita bør resirkuleres på skjermen når de tre andre stues inn i arkivet. Dessuten er hun jo fra Enebakk. Nå snakker musikkeksperten med de store tennene og lipglossen om Thriller. Hun har en tilsynelatende skremmende innsikt i alt arbeidet bak Thriller-videoen og debatten omkring den. Da er det kanskje på tide å nevne første gang jeg så videoen. På et utested i Oslo faktisk. En eller annen nokså fancy klubb som ikke finnes lenger. Jeg husker at gutta var nokså ekstatiske. Og at jeg selv på den tiden var mer opptatt av hvorvidt jeg så feit ut i de nye buksene. Det slår meg at det eneste som for så vidt har forandret seg siden da, er at gutta er mye mindre ekstatiske. Jeg har bestemt meg for å stemme på Obama. Jeg vet ikke hva som har gått av meg fram til nå. I alle samtaler om nominasjonsvalg og presidentvalg i Amerrika, har jeg med skarp tone sagt Det spiller ingen rolle om dere foretrekker Hillary eller Obama, for McCain kommer til å vinne enda han er 100 år og republikaner. Min nye strategi er heretter å tale Obamas sak i alle samtaler om nominasjonsvalg og presidentvalg i Amerrika. Jeg håper ikke Hillary blir presidentkandidat. Da kunne de like gjerne importert Åslaug H (som denne uka har smiska på seg hele den kraftkrevende industrien med løfter om konkurransedyktige kraftpriser i all evighet sånn at elendigheta aldri skal ta slutt). Jeg har også bestemt meg for å stemme på Manuela. Jeg orker ikke tanken på at hele Norge går berserk fordi en ansettelse eventuelt nå har foregått med litt hjelp fra et kvinnenettverk. At mektige konsernsjefer har stanset kjempeavgjørelser i Stortinget med private telefonsamtaler, er tydeligvis glemt nå. For Manuela har vært på café en dame hun nå har ansatt. Og Siv er selvsagt rasende. Hun ble vel ikke bedt med på café. Vel. Selvsagt vet du at jeg ikke kan stemme på Obama siden jeg ikke er amerrikaner. Og at jeg ikke kan stemme på Manuela siden jeg ikke er sosialdemokrat. Men i ånden skal jeg støtte dem til Dovre faller. En designekspert sa på tv nå at det er fantastisk at norske designere nå endelig bruker pels. Og jeg kom til å tenke på at det er å tide å sjekke nyttårsforsettene mine:
12. februar 2008: O Robbie Where art Thou Dagsform: Fortsatt laber Humør: Sengeliggende stabilt Antrekk: Har dusja og skiftet til for trange klær for å huske å slanke meg What kind of hair day: Nyvasket [--- ---] Selv om jeg ligger helt stille i senga hele dagen, holder jeg på å sulte i hjel. Kan det være slik at immunforsvaret trenger energi for å virke optimalt? Burde jeg rett og slett utsette Robbie-diettens fase II til jeg er helt frisk igjen? Eller er jeg nå i ferd med å lalle meg selv fullstendig bort? Fra sengeleiet skuer jeg Selveste Statsministeren på morgen-tv. Og han har også influensa. Alternativt er han veldig trøtt. Men jeg syns stemmen hans er litt skrøpelig. Så det er nok influensa. En ekspert sier på tv nå at kunstig sukker lurer kroppen til å tro at det kommer mat og at resultatet er at du blir veldig sulten. Det er første gang en ekspert sier det på tv. Jeg aner ikke hva slags ekspert det er snakk om. Men jeg er nokså lettet. For jeg har sagt det om kunstig sukker og sult for veldig mange år siden. Og det er ikke blitt fjernet. Heldigvis er det en frekk mann som later som om det er han som er opphavet til dette. Men teksten var opprinnelig min. Selv om den frekke mannen av en eller annen mystisk grunn har lagt inn plenty av feilskrivinger (tall med tall, merkelige forkortelser og en fantastisk skrivemåte for 'en 70 kilos person'). Selvsagt introduserte Cille søtstoffeksperten med Nå skal vi snakke om kunstig sukker og det er farlige greier hihihi. Kanskje like greit at det bare er 13 uker igjen. Av Cille/Petter/Pål T/Brita-epoken. Men håper de resirkulerer Brita på skjermen. Resten kan godt jobbe i arkivet. Petter kan bli researcher. Det blir en enkel jobb for ham siden han allerede i dag vet mer enn alle intervjuobjektene om alt. Som for eksempel om Nepal og India i dag. Men han sier ikke ett ord om at tunfiskfilet er bannlyst mat. 11. februar 2008: Tid for alvor Dagsform: Fortsatt laber |