 (Pet Shop Boys)
Fra tida da jorda var rund:
Linker til alle gamle avvik fra HP23 her |
24. juni 2018: Dette gikk litt for fort Hva slags dag er dette: Fin [--- English summary: none ---] Det som ting gikk litt for fort for, var ambisjonene om å fortelle om livet i Ville Vesten på www. Mulig det var inspirasjonen som ikke kom og ikke tida som gikk for fort. Nå er eventyret over. Jeg er innhentet av virkeligheten. Jeg er ikke trist. Jeg er ikke glad. Jeg har ingen planer. Jeg har ingen penger. Det kan hende jeg får noen penger, siden jeg fant ut siste uka at de andre i Ville Vesten fikk 100.000 mer i lønn enn meg. Lønningsdamen sa Æ ha reagert på den lave lønna di ja. Og jeg sa Men du tenkte ikke på å tipse meg om det da? Og hun bøyde hodet i den klassiske, lokale smålighetsstilen. Fy faen. Det beste med hele greia er at han som skulle passa på at jeg fikk riktig lønn, min lokale fagforeningsrepresentant, ikke klarer å følge opp saken for da må han gjøre jobben sin og det blir ubehagelig og sånt kan man ikke ha i Norges minst rause samfunn. Men jeg skal årne opp selv. Først i brev. Så, om nødvendig, i pressemelding. Oida. Det der ble uvanlig krasst. Jeg kan slette det når jeg har sovet på det. Men nå skal jeg være våken i minst 18 timer. For jeg skal hjem til Hippieland. Der skal jeg åpne en flaske med vin. Den skal jeg drikke i bakgården. Og hvis én flaske ikke er nok, skal jeg åpne én til. Og én til. Og så skal jeg sove i den fine senga mi i det fine soverommet mitt og våkne til et helt nytt liv i morgen.
16.3.18: Morgenfugl Hva slags dag er dette: Må Bli Bra På Sikt [--- English summary: none ---] Jeg mener at de som står helt nær oss, skal oppmuntre forbi det som er realistisk - og at verden utenfor kan ta seg av realitetsorienteringa. Forakt kommer i mange forkledninger. Men siden forakt er så gjennomskuelig, blir det som å komme på kostymefest med hatten opp/ned og kjolen bak/fram. Alle skjønner at det er noe muffens. Etter å ha vokst opp i en Dette Fikser Du-kultur, har det vært en prøvelse å serieknuse meg selv i omgang med folk fra Du Skal Ikke Tro At Du Er Noe-kulturer. Og jeg var egentlig ferdig med det. Ikke. Nå skal jeg øve meg på å sitte stille i et hjørne og fikse alt uten å gi næring til de som ser umuligheter i stedet for muligheter. Så får vi se hva som skjer. Jeg begynte egentlig for to uker siden etter en historisk krenkende og umulighetsfokuserende samtale. Dette blir nesten som AA. Én dag av gangen. Noe helt annet: Av frykt for at min første alene-palme på 19 år skulle bli en katastrofe, har jeg vurdert å arrangere en improlunsj. Så kom jeg på hvor mye jeg hater å være sammen med andre mennesker, og bestemte at jeg kan da alltids kjøpe noen ranunkler og et par flasker vin og et kyllinglår og spille Killing In The Name helt alene på palmelørdag. 15.3.18: Øver Hva slags dag er dette: Torsdag [--- English summary: Soon I will be myself again in an environment where nobody knows me ---] Jeg øver på å bli meg selv igjen etter å ha svevd mellom å være Den Fremmede og Selveste Bygdetrollet en god stund nå. Det beste blir at ingen kommer til å vite noe som helst om meg igjen. Jeg kommer ikke til å jobbe der jeg lever der jeg sover der jeg spiser der jeg drikker. Jeg kommer ikke til å være Hun Gærne fordi alle er litt gale i virkeligheten. Jeg kommer til å begynne med å låse døra fordi jeg ikke kjenner alle som går forbi huset mitt. Og jeg kommer ikke til å ha utsikt.
Jeg kommer altså ikke til å ha utsikt.
Men jeg kommer til å bli et bedre menneske fordi jeg har lært hvilke egenskaper det er verdt å framelske og hvilke egenskaper som skal kveles langsomt. Eller helst veldig fort. I morgen er det festligheter med jobben og jeg gruer meg som alltid. Fordi jeg kommer fra et liv med seriejobbfestligheter som ingenting kan måle seg med. Og bra er for så vidt det.
26.2.18: Hujedamej Hva slags dag er dette: Måneskinn nå. Minus 17 [--- English summary: I feel like The Martian stretching a hand into the world wide web ---] Kjære leser! Altså Kjære meg selv! Det bare må gå an å leve livet slik det er ment å leves i ytterkanten av Norge. Det er veldig The Martian å sitte i senga under to dyner fullt påkledd og strekke en arm ut på verdensveven og lure på om noen får øye på en fingertupp i det minste. Dagens illustrasjon: Langgrunt i Likvika.
12.2.18: Lønningsdag Hva slags dag er dette: Kuling. Våkna 04 [--- English summary: I'm good with money, although I spend too much of it. Working hard to suppress negative energies. Must succeed ---] Mamma ville ha vært stolt av meg hvis hun hadde sett hvor flink jeg er til å holde oversikt over økonomien min. Litt mindre stolt over enkelte prioriteringer selvsagt. Men totalt sett stolt. Tror jeg. I dag er det lønningsdag og jeg tjuvtittet på lønnsslippen og så at jeg fikk nøyaktig 2000 kroner mindre enn beregnet. Så jeg skrev en fortvilt e-post til lønningssjefen. Så gråt jeg litt. Deretter justerte jeg budsjettet sånn at det skal gå i hop. Til slutt bestilte jeg et nytt par av favorittskoa mine. Jobbskoa som jeg har brukt hver arbeidsdag og på hver fest i over to år. De er slitne men tidløse. Altså et nytt par. På den lyse siden, ble de på mystisk vis 500 kroner billigere da jeg puttet dem i handlekurven i nettbutikken. Kanskje jeg er den viktigste kunden deres. Jeg håper ikke det. Jeg jobba i hele går med å gjøre gjennomføringen av denne uka helt overkommelig. Tror jeg klarte det. Gruer meg ikke til å gå på jobb. Wow. Gruer meg ikke til å gå på jobb! Det har jeg ikke gjort siden jeg slutta på Nerdefabrikken for fire år siden. For fire år siden?! Herreguyd. Det er rystende hvor mye energi jeg bruker på å undertrykke negative energier i tilværelsen for tiden. Men jeg tror at denne uka blir et vendepunkt.
Puster ut negativ energi Tenker gode tanker Sier gode ord Gjør gode handlinger Værsåsnill
E L L E V E T I M E R S E N E R E Dette gikk skikkelig til helvete. Fikk raserianfall idet dagen begynte fordi elevene hadde omøblert tilbake de skrivebordene og stolene jeg hadde omorganisert fredag ettermiddag. Jeg har aldri før ropt så høyt til en skoleklasse, og jeg håper det var første og siste gang. Tror ikke det er sunt å bruke så mye av fritiden på å planlegge arbeidsuka. Sånne dager som denne gjør det lystbetont å tenke på at ingenting varer evig. At ingen jobber varer evig. I min tilværelse. Nå er klokka 18 og jeg skal sove i 12 timer. Så får vi se hvordan humøret er i den andre enden. Kanskje det var dumt å stå opp klokka 04 i dag. Hva vet vel jeg. 6.2.18: 20 uker Hva slags dag er dette: Sola skinner i hvert fall [--- English summary: Life in the Wild Wild West is difficult some times ---] Nå er det 20 uker til jeg skal reise fra Ville Vesten. Jeg sa forrige uke at jeg ikke visste om jeg kom til å klare å dra herfra. Men nå veit jeg at jeg kommer til å klare det. I den anledning vil jeg gjerne benytte anledningen til å takke folk helt uten hemninger og helt ute av stand til å sette grenser for seg selv for at de har hjulpet meg med å forstå at Ville Vesten må være noe tidsavgrenset. Tradisjonen tro har jeg laget dimmelenke og begynt å pakke. Det vil si, min indre sigøyner har gjort det for meg. Nå gjenstår bare å legge litt bomull rundt elendighetsreseptorene i hjernen min sånn at jeg kan nyte de 96 siste dagene (20 uker minus fridager jeg ikke skal være i Ville Vesten). 28.1.18: Effektiv nå Hva slags dag er dette: Kaldt ute. Kaldt inne [--- English summary: I'm printing bomb planes ---] Min egen evne til selvregulering når det gjelder arbeidsoppgaver slutter aldri å overraske meg. Når demensen kommer, vil sviktende oppfølging av planlagte oppgaver være første signal. Jeg har rett og slett ikke evne til klassisk prokrastinering. Jeg gjør det jeg har bestemt meg for å gjøre. Jeg jobber. Jeg trener. Jeg spiser. Jeg sover. Der snek det seg inn et ord som neppe kan være helt under kontroll. Hvorfor ser hun ut som ei tønne hvis hun bare spiser det hun har bestemt seg for å spise? tenker du nå. Og da kan jeg vel svare at Jeg spiser en del i tillegg til det jeg har bestemt meg for å spise, men jeg utsetter aldri å spise det jeg har planlagt å spise. Blæh. I tillegg til å være strengt selvregulert (bortsett fra det med kroppsvekt), er jeg i ferd med å bli Malin i tv-serien Dag. Altså ikke like pen og fantastisk som Agnes Kittelsen, men like sprø som forværelsesdamen Malin som skriver bøker og begynner å leve i en annen tid. Jeg lever nå under andre verdenskrig. Og naboene mine er bombefly som dukker opp nokså regelmessig. Først klokka 8 om morgenen. Deretter tidlig ettermiddag. Og til slutt uavbrutt fra klokka 19 til klokka 2130. For å gjøre noe konstruktivt ut av naboenes støynivå, tenker jeg på støyen som bombeangrep. Og i dag har jeg funnet bilder tatt nedenfra av bombefly som jeg skal printe ut og henge i taket. Sånn at jeg kan se opp og leve meg inn i hvordan det var å leve under andre verdenskrig. Bildene av bombefly er én av grunnene til at jeg må på jobben i ettermiddag selv om det er søndag. Jeg kan ikke printe ut bombefly når det er andre folk på jobben. For kontorfolka i Ville Vesten kommer løpende til meg med utskriftene mine så fort de kommer ut av skriveren. Og 15 bombefly kan få dem til å begynne å lure. Eller ikke. Men nå har jeg pause. Akkurat idet tidlig ettermiddagsbombing setter inn. Hujedamej. Bilde: Morgenheilhorn.
27.1.18: Rydder i skapet Hva slags dag er dette: Strålende og effektiv og litt slækk [--- English summary: Making lists of things I have to forget in order to have a good life in the Wild Wild West ---] På noen kommmer det ikke som et sjokk at det er litt krevende å bo på et sted der alle kjenner alle. Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare meg bra i Ville Vesten fordi jeg ikke kjenner noen her og fordi jeg endelig skulle få dagesvis in silence som jeg jo trenger. Men nå kjenner jeg alle og alle kjenner meg og jeg veit litt mer om alle enn jeg egentlig trengte å vite. Derfor bruker jeg helga til å rydde i skapet. Du kjenner meg nok ikke godt nok til å vite at all rydding i skapet hos meg foregår på excel. Men du skjønner sikkert at rydding i skapet er i overført betydning. Jeg har så masse faktiske skap her i Ville Vesten at alt jeg har kan få sin egen hylle. Jeg har for eksempel en hylle til bare potetgull. Siden jeg for så vidt følger med i tiden, har jeg besluttet at excel ikke skal få bo i telefonen min. Mye rydding foregår derfor i lister i Keep. Veldig mye rydding foregår der. Og hvis jeg mener at ryddingen og listene angår flere, trykker jeg bare på "del". Den første lista består av negativ omtale som jeg skal slette fra hjernen min. Ja. Helt feil å skrive en liste med informasjon som skal glemmes, men viktig å ha dokumentert informasjonen før jeg sletter den fra hjernen. Den andre lista består av informasjon som jeg ikke egentlig skal ha, men som jeg har fått fordi jeg er en person som hører ting som folk ikke skjønner at de forteller meg. Denne lista må finnes i tilfelle dritten treffer vifta og jeg står i nærheten av vifta. Jeg er den gladeste dama i Ville Vesten, men jeg kan også være den sinteste, men det veit de ikke ennå. Den tredje lista inneholder positiv omtale - og den er selvsagt jævlig kort. Noe som er svært påfallende i Ville Vesten og hos folka her, er den totale mangelen på evne til å si hyggelige ting om og til andre. Til meg sier de selvsagt hyggelige ting hele tiden fordi de tror jeg snart kommer til å reise uansett og da kan jeg si at alle i Ville Vesten var veldig hyggelige og greie. Slapp av, det kommer jeg til å si uansett - så fort jeg er ferdig med å rydde og har sletta all dritten. En ting som ikke er påfallende, men mer nokså rystende på grensen til frastøtende, er hvordan mennene i Ville Vesten ikke er i stand til å ta imot ros. Jeg roser alle hver gang jeg syns de sier eller gjør noe bra. Jeg kommer ikke til å slutte med det. Men mennene i Ville Vesten hører konsekvent noe helt annet enn det jeg sier:
Stor pikk! (hører mannen)
Det du sa på møtet i går var veldig viktig (jeg)
Kan du hjelpe meg med å skru fast dørhåndtaket? (jeg)
Jeg kunne aldri forestilt meg at jeg kom til å bo på et så fantastisk sted. Nå veit jeg hva kuling og storm er - og jeg elsker det. Men det er for så vidt helt greit at det har regnet veldig lite de siste månedene. Jeg veit ikke om jeg klarer å dra herfra. Men jeg tipper at jeg klarer det. Når jeg drar herfra, må jeg huske å si til meg selv at jeg endelig fikk leve det livet jeg alltid har drømt om å leve. Med bål på stranda og storm i håret og skinnfell foran peisen og fantastisk mye tid til bare å være.
18.1.18: Lyden av øde øy Hva slags dag er dette: Trøtt [--- English summary: none ---] I Ville Vesten er folk nå leie av lyden av vind. De får ikke sove. Og de kaller vinden for Han. Jeg gledet meg jo veldig til vær da jeg dro til Ville Vesten. Men innser kanskje at jeg tenkte mest på store bølger som slo mot land og mindre på lyden av kuling som aldri tar slutt. På den lyse siden har jeg klart å lokalisere alle ventilene i huset mitt og lukket dem igjen. Og jeg har funnet en metode for å tørke ved som er våt fra forrige storm. Siden jeg skal få besøk av en av kvinnene i mitt liv, har jeg handlet mat i nærbutikken for 1200 kroner og drikke på internett for 457 kroner. Med tanke på ovenfor nevnte vær, er det vel 50/50 sjanse for at jeg får besøk/ikke får besøk, og jeg er forberedt på å legge all maten i fryseren og sove hele helga. Sånn er bare livet i ødemarka. Nå skal jeg sove. For hvis jeg faktisk får besøk, må jeg nok være våken litt lenger enn til klokka 18 i morgen. Kanskje helt til klokka 22. Herregud. Har du noen fine nye bilder fra Ville Vesten da? spør du nå. Og da må jeg erkjenne at det er for kaldt til å ta fram telefonen ute for å ta bilder. Men her er første forsøk på vedtørk. Neste - og mer vellykkede - forsøk var å tørke ved på varmekablene på badet.
15.1.18: Kort innpå Hva slags dag er dette: Store forventninger [--- English summary: Starting a new and better life today. Have read an article about the EPA and the DDT ban this morning. Bringing Silent Spring to work - to read during my lunch break ---] I dag begynner jeg et nytt og bedre liv. Jeg har allerede lest en artikkel om sprøytemidler, og har med meg Silent Spring i sekken så jeg kan lese i lunsjpausen i stedet for å snakke hull i hodet på de stakkars øyboerne (øybeboerne?) Ute er det storm og jeg har gledet meg i hele natt til å gå ut i stormen. Jeg håper at ikke alle elevene mine har influensa, for jeg har forberedt masse underholdning til dem og kjøpt nye (brukte) kopper til pauserommet deres. 14.1.18: Alene hjemme Hva slags dag er dette: Avslappet [--- English summary: I think about what I think about living alone. My situation probably is different from other people living alone, since I have to be alone most of the time because there's nowhere to go and noone to talk to ---] Prøver å tenke litt på hvordan det er å bo helt alene. Mulig livssituasjonen min er litt lite sammenliknbar med andre aleneboere, siden jeg i tillegg til å bo alene, faktisk må være alene nesten hele tiden. Jeg føler meg noen ganger som Matt Damon i The Martian. Og det er jo egenlig litt kult da. Bortsett fra at jeg har naboer da. Ekstremt høylytte naboer.
Jobben min er på en måte bedre og verre enn før. Bedre fordi jeg har nye fag. Verre fordi jeg ikke klarer å være kreativ helt alene på en øde øy. Men øya er like fin da:
15.12.17: Restitusjon Hva slags dag er dette: Frrrrrrredag [--- English summary: I am looking forward to putting Christmas behind me before it even starts ---] Jeg må kjøpe meg kam eller hårbørste. Eller jeg må vaske håret og bruke balsam hver dag. Eller jeg må slutte med å legge meg klokka 18 og sove til 04 neste morgen. Jeg fikk besøk to dager etter at jeg ikke fikk besøk likevel og alt ble veldig bra og litt katastrofalt men mest bra. Etter besøket har jeg mannet meg opp og vært på jobb i massevis av timer hver dag og vært med på de utroligste juleaktige aktiviteter og det som verre er. Nå gjenstår kun to arbeidsdager med Fake It Till You Make It-juleforberedelser før jeg kan legge jula 2017 bak meg. Men først er det helg Siden jeg har levd på småkaker og andre juleaktige matvarer i et par uker nå, markerte jeg slutten på uka med å smelle i meg en halv grandiosa med pepperoni og ekstra kjøttdeig. Så nå vet jeg at julekvalmen ikke forsvinner av å legge et lag med pizza på toppen. Hva skal du gjøre i helga da? spør du kanskje nå. Og da må jeg bare svare Alt og ingenting. Først skal jeg gjøre ingenting i cirka 20 timer. Deretter skal jeg gjøre alt jeg ikke har rukket å gjøre på jobben i cirka 10 timer. Så skal jeg gjøre ingenting igjen. Og så er helga slutt.
Bilde: Likvika forrige helg. Mitt første bål.
5.12.17: Trekker inn klørne? Hva slags dag er dette: Lang [--- English summary: Today I felt my claws retract as my arm threw a towel on the floor and all of a sudden the scenario describing my future involves a dull environment where I sit in an ugly chair wearing a practical outfit and a disasterous hairdo ---] Det kommer en dag i en kvinnes liv når hun trekker inn klørne og gir opp. Jeg håpet det var minst ti år til den dagen kom til meg. Men i dag kjente jeg plutselig at klørne utenfor genserermene ble veldig korte. Kvinnene i mitt liv og jeg er sånne som gjør akkurat som det passer oss. De andre gjøre akkurat som det passer dem stort sett innenfor rammene som de eventuelle mennene og de kjedelige jobbene deres tillater. Jeg har aldri latt eventuelle menn eller kjedelige jobber bestemme rammene. Og jeg har fnyst foraktfullt inni meg når jeg har sett håndklær bli kastet inn. Men i dag, i noen minutter, så jeg plutselig at den ene armen min nesten helt uten klør strakte seg fram og kastet fra seg et håndkle. Og mens armen min gjorde det, klarte jeg bare å tenke Men jeg skal faen ikke feire jul. Før alt ble svart. Nå klarer jeg bare å se for meg meg selv som en slags Fru Hansen i en stressless resten av livet. Med mosegrønne vegger og praktiske klær og stygt hår og aldri mer morsomme fester og ferier. Det skal kanskje godt gjøres for meg å skaffe meg en jobb som er så kjedelig at den matcher Fru Hansen i stresslessen med mosegrønne vegger og praktiske klær og stygt hår. Men jeg kommer til å jobbe på den morsomme jobben min med vissheten om at etter arbeidstid og i alle ferier så venter de mosegrønne veggene og stresslessen. De første månedene som Fru Hansen kan det godt hende at jeg får invitasjoner til morsomme fester. Men når jeg tenker meg om, så får jeg ikke det nå engang. Ikke fester som jeg ikke lager selv. Så overgangen til det mosegrønne blir nok rimelig umerkelig. Jeg hater mosegrønt. Jeg vokste opp i en mosegrønn leilighet som ville vært trendy i dag. Selv om de møblene jeg vokste opp med og som ville vært trendy i dag, midt oppi en serie katastrofer ble byttet ut med et ikke-matchende 70-tallsmonster av en sofa og to svingstoler. Mosegrønne vegger og sjøgrønn monstersalong. Vel. I stedet for å tenke mer på at jeg ikke får besøk i Ville Vesten i morgen likevel, skal jeg sove noen timer til det blir morgen og jeg skal på et viktig møte. God natt. 3.12.17: Søndag Hva slags dag er dette: Fri [--- English summary: I wake up early and I prepare for next week. I'm a truly terrible teacher but I try to stick to the book. I must have lived in a city subject to countless bomb attackts in a former life because the noisy children upstairs make me really sick ---] Våkna litt før 06 og rakk å drikke kaffe før blitzkrigen startet i etasjen over. Jobbet et par timer i senga. Lagde fantastiske oppgaver og differensiert undervisning:
Elevene mine har koranskole med en annen lærer én gang i uka. De pugger lange lister som de ikke skjønner og opplever grenseløs mestring helt til jeg ber dem om å bruke noe fra listene. Sånn må livet være i Ville Vesten. Fake it till you make it! Var kjempekvalm i sted og tenkte jeg hadde fått omgangssyke. Men det var visst bare helt alminnelige bombetraumer. Sånne som jeg har fordi jeg må ha levd i et land utsatt for gjentatte flyangrep i et tidligere liv. Ellers hadde jeg ikke blitt syk av bråkete naboer. Ikke litt bråkete naboer. Sinnssykt bråkete naboer. På en øde øy. Hva faen gir du meg? 2.12.17: Lørdag Hva slags dag er dette: Det regner [--- English summary: I have to read a book to day but I rented a couple of movies anyway. The people upstairs were supposed to move out this week but they didn't. It's like the Blitz Krieg in this house every morning. I hate me so much right now. Sunrise at 948 and sunset at 1416 today and it's getting darker every day ---] Jeg skal lese minst en hel bok i dag og klokka er bare 09 så jeg kan fortsatt rekke det selv om jeg startet dagen med å kjøpe 2-3 filmer på Itunes (ja jeg veit de skriver det iTunes men jeg er norsklærer). De lovet at familien i etasjen over skulle flytte 1. desember, men det gjorde de ikke, så lørdagen begynner som alle andre lørdager: Jeg tror det er krig og flyangrep og verdens ende idet de slipper ungene ut av sengene og lar dem begynne å løpe fram og tilbake. Jeg kjøpte filmer på nettet egentlig fordi jeg lette etter en for jævlig krigsfilm der Hitler eller Mussoline roper høyt hele tiden. Jeg tenkte å sette på filmen på max volum på blasteren min og deretter gå meg en tur. Noen ganger blir det litt stille i etasjen over hvis jeg bråker sinnssykt mye selv. Egentlig skulle jeg ha pikinik på stranda nedenfor huset i dag. Jeg hadde planlagt alt sammen, og fant underveis selvsagt ut at jeg ikke var så original da jeg tenkte at mandala og bål på stranda må bli perfekt. Men det pøsregner og jeg kan ikke tenne bål i oppholdsvær engang. Og ingen av de påmeldte har ringt for å spørre om det blir noe av pikniken. Det var to påmeldte. Vaktmesteren og vaktmesterassistenten. Jeg hater meg selv så mye at jeg har lyst til å låse meg inne på kottet og bli der hele helga. Litt for å nyte følelsen av å ha et kott også egentlig, ikke bare for å bedrive destruktivt selvhat. Herregud, nå står straks sola opp i Ville Vesten. Eller ganske snart. Opp klokka 0948 og ned klokka 1416 i dag. Absolutely Fabulous. Om tre uker har vi sol i Ville Vesten fra halv 11 til 14. Jeg trøster meg med at Teltnaboen fra Roskilde med de røde skoene mista sola helt for en uke siden og ikke får den igjen før 20. januar. Da får hun én time. Gudene må vite hvordan sola kan være helt borte og så plutselig være der en hel time. Det skal jeg spørre en klok mann om. Jeg har møtt en klok mann i Ville Vesten. Han vet noe om nesten alt. Altså ikke møtt. Men blitt kjent med. 30.11.17: Lærer fugler å fly Hva slags dag er dette: Sola har ikke stått opp ennå [--- English summary: On good days I'm teaching birds how to fly. And I actually had good intentions when I moved to the wild wild west; I was planning to read both Freud's The Interpretation of Dreams and Louise Hay's You can heal your life. But until now I heaven't read a word. Nevertheless, some days I am able to teach my pupils how to clear away obstructions and draw pictures of possibilities ---] På gode dager lærer jeg fugler å fly. Det betyr at jeg overtaler noen til å tenke at det bare finnes muligheter. Da jeg flytta til Ville Vesten bestemte jeg meg for å lese masse meningsfulle bøker. Etter snart fire måneder har jeg totalt lest 5 ord i Freuds bok om drømmer og 10 ord i Silent Spring. Hvis jeg hadde gjort viktige ting i stedet for å lese, hadde jeg ikke skammet meg. Men jeg har stort sett sovet og sett på tv-serier. Men jeg hadde altså en baktanke (et formål?) med å kjøpe for eksempel The Interpretation of Dreams (Freud om sovedrømmer) og You can heal your life (Hay om dagdrømmer). Jeg skulle starte som drømmekonsulent og lære folk å bruke drømmer og dagdrømmer til noe nyttig. Selv om jeg ikke har lest banebrytende bøker om dagdrømmer og ekte drømmer, merker jeg imidlertid at jeg på en måte er i gang med å lære bort drømming. Med å rydde bort tanker om at ting er vanskelig. Med å tegne bilder av ting som er mulig. Det er da noe. I dag trodde jeg at jeg skulle på en julelunsj jeg skulle levere en gave til. Jeg stormet på butikken og kjøpte en stygg liten ting til 49 kroner siden det sto max 50 kroner på invitasjonen. Jeg pakket inn den stygge lille tingen i krøllete papir og leverte den til de som arrangerer lunsjen. De sa at julelunsjen jeg er invitert til, er om to uker. Det er en annen lunsj i dag. Og da jeg så på kalenderen der den aksepterte invitasjonen var blitt til en event, hadde de helt rett. Jeg hater outlook. Jeg tror jeg egentlig ikke er invitert til den lunsjen de har i dag, men har tenkt å gå på den, siden jeg ikke har planlagt noen matpakke og siden jeg er vikar før og etter lunsj og koordinator for gullstolungdommene etter det igjen. La vita è bella! Men ikke fortell Selveste Fastlegen hvor jævlig høyt blodtrykk jeg kjenner at jeg har, for da kommer han til Ville Vesten med en sprøyte med betablokkere og så er vi i gang med å aldri kunne overleve apokalypsen fordi jeg blir avhengig av medisiner jeg ikke kan skaffe når hele verden brenner og ingen har mat. Shit. Jeg må ringe Selveste Fastlegen uansett for å få en resept. Kanskje det høye blodtrykket bare er en live-huskelapp? Dagens bilde fra Ville Vesten. Det er sånn jeg lærer fugler å fly:
28.11.17: Må nok dra videre snart Hva slags dag er dette: Aner ikke [--- English summary: I hate myself and so does everybody else. I never listen. My favourite men are coming to visit me and I will not speak for the entire weekend because I don't want them to hate me as well. I bought a lot of stuff online and it arrived and now I'm poor for a couple of years ---] Nå har jeg vært lenge nok i Ville Vesten til å bli varm nok i trøya til å hate meg selv igjen. På den lyse siden så tok det nesten tre måneder denne gangen. Og på den løsningsorienterte siden så har jeg fått et kontor jeg kan være på når jeg ikke orker å se hvor mye alle på jobben hater meg tilbake. Jeg så på en video om å lytte i dag og rødmet hele tiden fordi jeg veit at jeg snakker hele tiden for å slippe å lytte. Og jeg veit at sånne som meg ikke skal være på felleslunsj og sånt. Og jeg må huske at ingen orker å snakke i timene fra 06 til lunsj. Ha ha nå skrev jeg noe om jobben min som jeg sletta fordi det siste jeg trenger er en puck som tror han finner ut noe interessant om meg og deretter bruker det mot meg for alt det er verdt. Det er mulig jeg er en utålelig skravlebøtte, men helt idiot blir jeg nok aldri. Jeg får snart besøk av de to favorittmennene mine (hvis du blir krenket nå: to av favorittmennene mine mener jeg selvsagt). Når jeg får besøk, skal jeg være helt stille hele helga så ikke de også blir lei av meg og aldri mer kommer tilbake til Ville Vesten. Jeg skal øve på å være stille hele førstkommende helg sånn at det faller helt naturlig å bare si Hei når gutta kommer og la dem snakke resten av tida. Jeg kan selvsagt innimellom si sånne ting som Så fine dere er! og Vil dere ha mer øl? Jeg har jo som tidligere nevnt gått på en shoppingsmell som jeg egentlig ikke angrer på men som setter økonomien litt tilbake et par (20) måneder. Jeg kjøpte altså
Den nye kjolen er til bursdagen til Datteren som skal feires om 6 måneder. Jeg vil egentlig ikke på festen og Datteren vil egentlig ikke at jeg skal komme. Men i tilfelle det passer seg sånn at jeg må komme, har jeg kjøpt en kjole som gjør at jeg er usynlig på en kledelig måte. En litt påkosta skyggetantekjole kan man vel si. Med jævlig fete lakkboots til. Herregud. 21.11.17: Som om det var noe nytt Hva slags dag er dette: Helt ok [--- English summary: I almost never communicate online, I just speak, and nobody listens. I used to be a blogger on a desktop, commenting daytime television. Now I'm in a borrowed bed with my laptop, fully dressed because I'm afraid to use power for heating. I'm going to the mainland in two days ---] Jeg annonserte et eller annet sted, sannsynligvis på dagboktwitter, at jeg er tilbake på énveiskommunikasjon på Grana.no. Det hørtes litt moderne ut, men sannheten er jo at all kommunikasjon jeg bedriver, er énveis - med unntak av når jeg deler et veldig pent bilde i en lokal gruppe på facebook, da blir alle kjempestolte av hjemstedet sitt og skriver "Vakkert bilde!" selv om bildet som regel er litt ordinært siden jeg er for kjip til å kjøpe et skikkelig bra kamera. Jeg har begynt å se på en tv-serie som jeg tror har vunnet masse Emmys og sånt. Jeg skal skrive ned morsomme ting som dukker opp, for jeg glemmer dem med én gang. Det mest geniale så langt er Future Ted and Future Marshall. Det skal jeg såååå adoptere i framtidige diskusjoner i huset der jeg egentlig bor. Overlate vanskelige beslutninger til framtidige versjoner av oss selv. Tror det blir en kjempehit. Mulig det er en slags retardasjon at jeg plutselig ligger under dyna og ikkeblogger klokka 9 på morgenen. Men det er vesentlige forskjeller fra 00-tallet: 1) Jeg har ikke en liten, brannfarlig Mitsubishi-tv på et vaklevorent bord som spyr ut morgen-tv-sendinger og 2) Jeg har ikke desktop-pc på et vaklevorent bord foran vinduet. Jeg har i stedet en lånt seng med fjærer som graver seg inn i ryggen min og en laptop som kan være med oppi den lånte senga der jeg ligger fullt påkledd under dyna fordi jeg ikke tør bruke strøm før jeg vet hva strømprisene er i Ville Vesten og fordi jeg ikke klarer å fyre opp veden som jeg glemte å dekke til sist det var regn og storm. La vita è bella. Først og fremst fordi jeg tok to betennelsesdempende piller i går kveld som på mirakuløst vis fjernet en slags nær-døden-smerte jeg har hatt i høyre fot siden lørdag. Tror pillene også skal ha litt av æren for at jeg har sovet nesten sammenhengende i hele natt med unntak av de minuttene jeg har våkna og tenkt at jeg burde lukke igjen vinduet siden det er iskaldt å stå opp når vinduet har vært åpent hele natta. Om to dager skal jeg på tur med kollegaene mine. Selvsagt gruer jeg meg. Men samtidig vet jeg at jeg får a) eget rom på et sannsynligvis helt ålreit hotell og b) tre timer fri til å være helt alene i en slags by fra 15 til 18 på dag 2 og c) muligheten til å være på det norske fastlandet i totalt to døgn. Jeg har bestemt meg for ikke å grue meg til selve reisen, siden alle som bor på øde øyer, ser ut til å være flinke til å kjøre bil i all slags vær fordi det må de bare være. Jeg har ikke noen nye bilder fra Ville Vesten, men dette er fra helga for 10 dager siden:
19.11.17: Puster inn - puster ut Hva slags dag er dette: Skummel [--- English summary: Somebody invited me for lunch and I'm not good at tasting strange food. Dreamt that I fell in love with a young man wearing a yellow raincoat ---] Dette er nokså fryktelig. Jeg er invitert på en slags lunsj i dag. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å svelge maten de serverer. Jeg har sett bilder av den. Jeg har sett ingrediensene. Jeg har bare lyst til å gråte. Jeg er sensasjonelt dårlig til å smake på fremmed mat. Og samtidig ekstremt dårlig til å si nei takk. Trøster meg med at de som har invitert meg, ikke kan spise noe som helst av det jeg tilbyr dem på grunn av allergier og religiøse begrensninger. De ser ikke ut til å føle seg frekke når de konsekvent takker nei til mat jeg vet de faktisk kan spise. Ergo bør de kanskje få smake sin egen medisin. På en måte håper jeg at det er masse eddik, rømme eller yoghurt i maten, for da kan jeg ikke spise den og da er jeg ikke redd for å si at jeg ikke kan spise den. Så kan du kanskje si at det må da for faen gå an å skjerpe seg litt for å være høflig. Og da kan jeg kanskje svare at jeg er fryktelig høflig hele jævla tiden hver jævla dag men kroppen min er mitt tempel og jeg bestemmer hva som får komme inn i tempelet. Drømte i natt at jeg blei forelska i en ung fyr i gul regnfrakk som skulle flytte til Amerika. Jeg lovet å vente på ham til han kom tilbake til sommeren. Ja. Jeg veit. Symboltungt dette (Takk til Dreammoods.com):
* Nå var det jo han og ikke jeg som hadde regnfrakken, så vi kan vel gå ut fra at han faktisk ikke var så forelska i meg som jeg var i ham?
"The color yellow has both positive and negative connotations. If the dream is a pleasant one, then the color yellow is symbolic of intellect, energy, agility, happiness, harmony, and wisdom."
"To dream of love or being in love suggests intense feelings carried over from a waking relationship. It refers to your contentment with what you already have and where you are in life. On the other hand, the dream may be compensatory and implies that you may not be getting enough love in your life. We naturally long for the sense to belong and to be accepted."
T R E T I M E R S E N E R E Det gikk fint. Maten var ikke mystisk. Den smakte godt. Ingen brydde seg egentlig om hva jeg spiste, men jeg smakte på alt for å være skikkelig høflig. De serverte taita (eritreiske pannekaker av byggmel), kylling i tomatsaus, egg i tomatsaus, linsestuing, kål/gulrot/potet og vanlig salat. Og etterpå fikk vi noe de kalte brød, men som faktisk var veldig god hvetekake. Vi fikk også oppskåret frukt, popcorn, peanøtter og potetgull. Og som drikke fikk vi velge mellom cola, sprite, solo og rødbrus. Til slutt fikk vi helt vanlig pulverkaffe. Det eneste som var nokså unorsk var fatet med popcorn og kjeks blandet og blandingen av kål, gulrot og potet. Før og etter maten var det bordbønn med vekselbønn. Og under hele måltidet viste de salmevideoer fra Eritrea og Etiopia. Nå er jeg hjemme og skal lage innlegg til planleggingsdag til uka. Jeg har tenkt å legge inn et innslag om kroppsspråk i innlegget, siden jeg har fått med meg at folk i Ville Vesten ikke går av veien for å bruke kroppsspråk demonstrativt og åpenlyst. 18.11.17: Mista det Hva slags dag er dette: Helt ok [--- English summary: I used to be a writer but I lost it. I now write like an older relative. Bought two dresses, a backpack, a pair of shoes and a sweater online. Some new friends invited me for beers, but I mostly drink on skype these days ---] Jeg pleide å leve av å skrive både det ene og det andre. Det har vel aldri vært noen tvil at som journalist har jeg vært mer flink pike enn spesielt begavet. Men som petitskribent og blogger og poet og sånt, vet jeg at jeg hadde noe engang. Nå har jeg ingenting. Siden jeg kan (kunne) skrive, tilbød jeg meg å levere en tekst til ekstremtlokalavisa. Jeg pleier (pleide) å sette meg ned ti minutter og skape noe som folk likte å lese. Og jeg skriver fortsatt like fort. Men etter ti minutter hadde jeg altså produsert noe som minnet mistenkelig om et brev fra en velmenende eldre slektning. Så jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Jeg skrev teksten på nytt mens jeg helt forrerst i bevisstheten hadde visjonen om Velmenende Eldre Slektning. Resultatet ble ikke Selveste Grana, men det ble greit nok til å leveres uten byline. Dette er ikke skryt: Dette er mer vantro: Leserne likte teksten godt. Noen syns den var kjempemorsom. Noen blei rørt. Men det eneste jeg klarer å tenke, er Jeg har føkkings mista det. Det som jeg skulle falle tilbake på. Det som alltid var meg. Det jeg elsket å drive med. Det er knallvær ute (uuups; velmenende eldre slektning-formulering) og jeg skal være kjørelærer for en ung dame som aldri har sittet bak rattet. Men jeg tror jeg skal smette inn en kjapp tur opp i høyden (ja, jeg har mista mer enn skriveevnen, jeg har faen meg blitt turgåer) mens himmelen er blå. Hvis du lurer på hvordan det går med meg i Ville Vesten nå som jeg har bestemt meg for ikke å publisere bilder på instagram lenger, har jeg følgende tilbakemelding:
Fra tur forrige helg:
12.11.17: Julemiddag Hva slags dag er dette: Sol ute. Sol inne. Så mørkt [--- English summary: Listening to an old song trying to remember all the lives I've lived. I will start reading and writing again tomorrow. If I'm able to sell a few texts, I can buy myself a dress that I'll never be able to wear out her in the Wild wild west ---] Skulle skrive noe men har helt mistet evnen. Hører på Dover Calais med Style på repeat og lurer på hvordan jeg kunne leve så mange liv etter hverandre at jeg ikke husker at jeg har deltatt på de første 7 av dem. Liten jente. Liten prinsesse. Trist prinsesse. Enda tristere prinsesse. Stor jente. Voksen jente. Gift jente. Mamma. Skilt jente. Spinnvill jente. Imponerende jente. Kvinne. Voksen kvinne. Rimelig ferdig kvinne. Kvinne på eventyr i mange kapitler. Dover Calais var vel i gift jente-livet som varte i 7 år uten et sekund alminnelighet. Ingen skal få si at vi skilte oss fordi vi begynte å kjede oss. I morgen begynner jeg på et nytt og bedre liv. I stedet for å være hun som bor på en øde øy og har god tid, skal jeg bli hun som bor på en øde øy og gjør fornuftige ting. Jeg skal lese og skrive sånn som jeg pleide å gjøre før for å tjene penger. Og når det jeg skriver blir bra, skal jeg selge det til folk som kjøper tekster. Og så får jeg råd til den kjolen jeg aldri kommer til å få bruk for fordi jeg bor på en øde øy der vi går i allværsklær og ulltøy hele tiden. Det vil si. Jeg tror de andre på øya noen ganger besøker hverandre og har fester og pynter seg og sånt. Men siden jeg ikke kjenner de andre på øya, trenger jeg altså ikke noen kjole til å pynte meg med. Nå skal jeg spille Dover Calais-sangen én gang til og så skal jeg legge meg. Klokka er tross alt snart halv seks på kvelden og det er stupmørkt ute. Jeg spiste ribbe og pølse til middag på vertshuset i dag. Så er jeg ferdig med jula og kan konsentrere meg om det jeg nevnte ovenfor. Lesing, skriving og innsending av tekster. Wow. Jeg kjenner at jeg har det i meg fortsatt. Den ekstreme selvreguleringen som tvinger fram tekster. Nå hører jeg sentrifugen på badet. Faen. Jeg kan ikke legge meg før jeg har hengt opp tøyet. PS. Ville Vesten er fortsatt magisk:
3.10.17: Loner Hva slags dag er dette: Bra! [--- English summary: I read an article about special personality traits in people who like to be alone. Except from the paragraph about the loyal friend trait, the article was more or less about me ---]  Ser nå at i et øyeblikk av villevesteneufori har jeg laget en jallautgave av Grana på www. Skal fikse det om cirka 2,5 uker etter at jeg har hatt et lite opphold fra livet i Ville Vesten. Leste nettopp en artikkel om loners, om spesielle personlighetstrekk hos folk som liker å være alene. Følte at artikkelen kanskje angikk meg, og merket meg disse særtrekkene:
Det med intuisjon har jeg nylig erfart på en skummel måte. Det med full av godhet og omtanke sitter langt inne for de fleste å mene passer på meg. Men så tenker de seg om og kommer på at det passer veldig bra. Det eneste som ikke passer, er dette med å være en lojal venn. Det er jeg ikke. Jeg er ikke en venn i det hele tatt. Jeg tar meg selv i nakken med ujevne mellomrom og gjør venneaktige gjerninger og sier venneaktige ting. På en autistisk måte. Vel. Ikke helt. I motsetning til autister bryr jeg meg om nesten alle. Jeg vil bare ikke at de skal bry seg om og med meg.
Jeg hater at folk later som om de kjenner meg. Jeg kaster opp inni hele meg hvis noen ser rett på meg og starter setningen med "Du er ..." Du verden, det ble en morgen med selvinnsikt og selvrefleksjon dette. Men noe må jeg jo holde på med i Ville Vesten mellom jobbinga og turgåinga. I dag skal turgåing og jobbing kombineres. Siden det nesten ikke er storm på den øde øya i dag. Sånn for ordens skyld:
Nei. Jeg har ikke fått noen venner Nei. Ikke en eneste venn Men ja. Det går bra. Nei. Jeg har ikke fått skrevet bok eller annet Nei. Jeg er ikke flink i jobben min Nei. De liker meg ikke Men jeg omfavner alt og alle og har bestemt meg for at bedre enn dette kommer livet aldri til å bli (hvis jeg ikke klarer å skaffe de pengene og komme meg til et varmt og støvete land da. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kommer til å klare akkurat det.)
É N T I M E S E N E R E
“The most spiritual human beings, assuming they are the most courageous, also experience by far the most painful tragedies: but it is precisely for this reason that they honor life, because it brings against them its most formidable weapons.” Det der hadde jeg aldri tenkt over før i dag (bortsett fra da mamma sa det om seg selv etter dødsdommen). 10.9.17: In silence Hva slags dag er dette: Prima [--- English summary: Up at 4 AM. To bed at 8 PM. That's just about it ---] Så en film om en dame som ble utsatt for en psykopat. Begynte å tenke over hvor lett det er å bli utsatt for en psykopat akkurat lenge nok til at det nesten ikke går an å rømme. Kom så på hvordan alt i livet mitt alltid har handlet om å være føre var og planlegge løsninger. Husker at psykopatløsningen jeg tenkte ut en gang i tiden, var torpedo. Sukker så ved tanken på at nå er en påtenkte torpedoen død. Han ville ikke være her lenger. Siden jeg ikke er særlig meddelsom på www, kan du nok innbille det at tiden i Ville Vesten går veldig fort. Men det gjør den ikke. Jeg våkner klokka 04. Ja. 04. Og lurer på hva dagen vil bringe. Klokka 20. Ja 20. Erkjenner jeg at dagen ikke bragte noe som helst. Og legger meg og sover til jeg våkner neste morgen klokka 04. Om fire dager skal jeg ta flyet sørover for noen dager med sivilisasjon. Tror det blir stress. Men skal prøve å sove hele veien ned. Om åtte dager får jeg besøk. Det veit jeg blir stress. Fordi jeg ikke passer til å ha besøk når jeg skal jobbe. Siden jeg legger meg klokka 20 og står opp klokka 04. Men gjesterommet er ute i gangen. Så kanskje jeg kan ha min egen døgnrytme selv om jeg har besøk. Ikke at jeg skjønner hvorfor noen gidder å besøke noen som de ikke kommer til å treffe mer enn kanskje to timer hver dag. Dem om det. Jeg praktiserer det å være in silence 65 timer i uka for tiden. Blir ikke helt som fire uker in silence i Nakenlandet. Men det er alt jeg får til. Føler meg litt som Matt Damon i The Martian når jeg skriver her. Ikke før det oppstår en eller annen form for panikk kommer noen til å lese dette. Vil du kanskje se noen flere bilder fra Ville Vesten? Ja det vil du!
dato: 27.8.17: Hviledagen da vel Hva slags dag er dette: Sol ute sol inne [--- English summary: I might start videoblogging ---] Havna på en nettside med en dame som intervjuer rare mennesker og lager youtubevideoer og holder på med all slags greier og som sier hun har en intensjon om å inspirere alle til å leve med utgangspunkt i indre visdom og samtidig følge drømmene. Jeg ble mest opptatt av at det var noe kjent med dama, og jobba litt med å finne ut at hun hadde spilt noen sesonger i Hotel Cæsar. Så tenkte jeg på at designet på nettsidene hennes er da ikke helt ræva og jeg bør kanskje designe noe pent og ikke helt ræva selv snart. Og kanskje bør jeg lage videoblogg for det blir jeg jo så glad av. Nå har jeg dytta i meg potetgullrestene fra helgas besøk og resten av livet kan straks begynne. Men egentlig tenker jeg at resten av livet begynner med at jeg er på jobb én time før første undervisningstime i morgen og tar det derfra. 24.8.17: En ny dag truer ikke akkurat Hva slags dag er dette: Lovende [--- English summary: I'm expecting a visitor ---] Våkna av uvær i natt. Våkna til strålende sol i dag. Nå er det straks noe midt i mellom. Typisk Ville Vesten, Jeg får besøk i dag! Og har rydda i min midlertidige bopel og lagt til rette for et liv som likner på det jeg reiste fra. Jeg har ikke satt fram lysestakene mine siden de skjærer voldsomt med den maritime atmosfæren jeg leier akkurat nå. Men jeg skal kjøpe telys og putte oppi de maritime lysestakene som utleierne har plassert på strategiske steder. Før jeg får besøk skal jeg på et lynkurs i Verdens Dyreste Smartboard. Eller som forhandleren må ha sagt det da skolesjefen fra Ville Vesten ble kapra på skolemessa i Enda Villere Vesten: The world’s most advanced touchscreens. User-friendly down to the last detail! Vil du forresten se bilder av hvordan vi har det her i Ville Vesten ja det vil du!
Nå må jeg hoppe i cowboystøvlene og ile bort til Joker for å høre om den økologiske melka mi har kommet. Og for å kjøpe øl, p-gull og telys til kveldens gjestebud. Tra-la-la [Det som ikke nevnes med ett ord (før her i fotnoten) er at alle typer besøk i Ville Vesten omfatter ferge, biltur, venting, biltur, ferge sånn at det er ikke bare å sprette en øl og vente på innrykk i tilfelle du trodde det]
N O E N T I M E R S E N E RE Det var ikke et kurs. Det var en montør som satte fast den smarte tavla på veggen og sa at uten pc inni er den bare som en vanlig skjerm. Og så dro han. Men to gutter fra fastlandet viste seg å være IT-gutta våre og jeg fikk græbba en printerkabel og to telefonnummer før alles veier skiltes for dagen. 20. august 2017: Is there life on Mars? Hva slags dag er dette: Perff [--- English summary: Life is great ---] La vita è bella!
30.10.14: Før og nå INNSPILL I EN ØNSKET DEBATT KANSKJE [--- English summary: none ---] Jeg kommer fra gamledager og jeg burde blitt der. I gamledager tror jeg at de fleste ikke reiste noen steder i det hele tatt. Og kanskje cirka hvert femte år kom noen til bygda som hadde vært på reise for eksempel til Amerika eller Spania. Eller Sverige. Og da fortalte den reisende alt om hvor annerledes og fantastisk og litt skummelt det var i Amerika eller Spania. Eller Sverige. Han fortalte for eksempel at i Sverige så heter is glass. Og så lo alle, enda de bare hadde spist cirka to is hver i sitt liv, siden ingen hadde fryser. Og så fortalte den reisende at i Amerika var husene så høye som 20 låver oppå hverandre. Og da lo alle, for de visste at han løy. Men aller mest lo alle da den reisende fortalte at det går an å bade midt på vinteren i Spania, de lo enda de selv bare hadde badet kanskje tre ganger i livet, de tre dagene for 20 år siden da det var så ulidelig varmt. Tenk hvor langsomt alt må ha vært i gamledager da pizzaen ikke var funnet opp og flatbrød fra skuffen under spisebordet var eneste tillatte mellommåltid og nesten ingen hadde tv. De kom hjem fra jobb klokka seks. Spiste litt flatbrød mens potetene kokte. Spiste middag. Vasket opp fram til nyhetene på radioen i nitiden. Og så hadde de sex et par timer før de sovnet. Og på morgenen hadde de sex igjen siden det ikke var noen nettnyheter eller sosiale kanaler å bruke tid på. Så spiste de litt flatbrød mens de kokte kaffe. Og så dro de på jobb der de jobbet med helt ekte ting i åtte-ti timer kanskje. Og de hadde aldri ferie. Bare fri hver søndag. Og da spiste de ekstra mye flatbrød og hadde ekstra mye sex. Jeg tror at det hendte at de drakk alkohol på lørdagene i gamledager. Cirka én øl hver. Og etterpå sloss de. Og spilte kort eller danset. Før de la seg og hadde sex før de sovnet. Og på søndagen sov de en halvtime ekstra på morgenen siden de hadde fri. Så da rakk de ikke flatbrød før kaffen var klar, siden kona i huset aldri hadde spilt kort eller drukket en øl og derfor var oppe tidlig for å lage kaffe. Bare de færreste gikk i kirka på søndager. Og siden det var forbudt å jobbe på søndager i gamledager, tror jeg at de fleste bare satt på stoler og spiste flatbrød mellom måltidene. Og kanskje allerede klokka åtte la de seg for å ha sex før de sovnet i titiden mens de gledet seg til å gå på jobb neste morgen. På lørdagskvelden tror jeg forresten at alle badet før de eventuelt drakk en øl og sloss eller spilte kort. Og etter at alle hadde badet, tror jeg at de vasket alt hverdagstøyet i badevannet. Det må de ha gjort for de hadde ikke varmtvannsbeholder. Å herregud som jeg ønsker at jeg levde i gamledager. Jeg elsker å slåss på lørdagene. 21.4.15: Det kan vi snakke om senere KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE [--- English summary: none ---]
Okay. Vi var litt forberedt. Vi hadde lest invitasjonen. Som sa nordisk etno-noir, eksplosivt, basstungt, inderlig og vrient på en og samme tid. Ingen grunn til å late som om vi ble klokere av de ordene. På gulvet satt vi. Foran i auditoriet på Kunstnernes Hus. Og der fikk vi først kirkeorgel og sekkepipe. Som var merkelig og deilig på samme tid. Deretter kom Mannen og fire andre menn. Mannen sa ‘Jeg ser dere sitter. Dette er ikke noen sittekonsert. Men det kan vi snakke mer om senere’. Kjærlighet ved første blikk og tone. I ettertid klarer vi ikke å beskrive hva det var som traff oss. Bortsett fra at det var basstungt, inderlig og vrient på samme tid selvsagt. Vi er nokså sikre på at Mannen – Kyrre Bjørkås – hadde mye å si for totalinntrykket. Erfaringsmessig er det slik at fremmed sjanger kombinert med slem mann, blir vond opplevelse. Men her viste det seg at fremmed sjanger kombinert med Supermann ble befriende og deilig. De fire andre mennene spilte på mandolin, kjeler, mystiske rytmeinstrumenter, gitar, bass og en slags synthesizer kanskje. Hva vet vel vi. Det vi vet, er at disse folka må ha øvd masse. Ellers kunne neppe eksplosivt, basstungt og vrient framstått som så til de grader samspilt og beroligende. Kjære New World Vulture: Takk for oss. You say when. [Publisert i Gatelangs på Origo.no]15.7.14: Ute i hagen vår KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE [--- English summary: none ---]
Med livsfilosofien ‘Alt er mulig’ kombinert med den grunnleggende holdningen ‘Alt tilhører fellesskapet’, finnes det faktisk ikke grenser for hva vi kan få til på Hippiehalvøya. Dere tror meg ikke når jeg sier at det var opprinnelig plan at Ozzy Osbourne skulle spille i hagen vår sist helg men det var faktisk opprinnelig plan. Til vi fant Grande. Vi fant ham i Ravndalen i Kristiansand en regntung sommerkveld i 2011. Og det var nok skjebnen som viste fram Kjetil Grande akkurat i grevens tid, dagen før det som skulle bli mitt siste frivillige møte med Ozzy. Not. Jeg tror ikke på skjebnen. Det var Universet som grep inn og brølte Let me introduce …! Okay. Jeg visste det ville bli fabulous. Jeg visste at gjestene mine kom til å bli bergtatt langt forbi forventningene mine. Men jeg kunne bare ikke forutsett at bakgården i KV3 skulle bli til en Det-gjør-ikke-noe-om-det-er-ett-år-til-Roskilde-15-opplevelse. For det ble det. Altså. Jeg erkjenner at jeg ikke kan ramse opp setlista som Grande, Martens og Peterson spilte, jeg var simpelthen for euforisk. Jeg veit bare at de spilte You Are The Night spesielt for meg, at de fikk bakgården til å koke med Foxy Lady (Hendrix) og at de avsluttet med 11 minutter The End (Doors) som fikk publikum til å gråte etter mer – bare at da var det tid for mat. Jeg kjøper fortsatt plater på iTunes Store når jeg finner noen jeg liker som fortjener litt mer enn Spotify-småpenger. Fra nå av skal jeg fortsette med å bestille de folka jeg liker hjem til min egen hage. Og jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme. Foto: Thomas Grotmol, Folkefiender (PS Jeg lyver om at jeg ikke kan ramse opp setlista, for den lå igjen på loftet da gutta dro) [Publisert i Gatelangs på Origo.no]
6.7.10: Valient Thorr - gutta med støvlene KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE [--- English summary: none ---]
Valient Thorr tok rotta på oss selv om vi innledningsvis var skeptiske da vokalisten ropte We ARE this festival!
Avslutningsvis var vi ikke skeptiske i det hele tatt. Bare helt overbegeistra. Etter 30 andre konserter er vi like begeistra. Og skal klippe ut Valient Himself i helfigur i papp til neste juleselskap. [Publisert i Gatelangs på Origo.no]
Alle avvik Vekk herfra Tilbake til forsiden Sitemap | Om KV3 | About HP23 | A propos de nous | Über uns
|
Vi møtte opp helt uten forventninger. Og det var like greit. For ingenting kunne forberedt på det som møtte oss på Kunstnernes Hus 18. april.
Hvilke kriterier har vi så for å kåre årets konsert på Roskilde Festival? Forsøk på å snakke med publikum vektes fryktelig høyt. Forsøk på å underholde publikum vektes også rimelig høyt. Energi på scenen veier veldig tungt. Og røde støvler tar kaka. 