Tilbake til forsiden


Avvik

Avvikene er strammet noe inn nå. Noe som kanskje mer eller mindre har hatt et sammenfall med at jeg skjøtter mitt arbeid i Verdens Viktigste Virksomhet med fornyet iver.

TEKST: JORUNN GRAN

Husk at du finner linker til alle nedtegnede avvik her
Vår utmerkede alfabetisering kan være din hjelper i nøden

Nyeste oppdateringer: Forsiden under 'Ganske nytt'
Exit Schpa
Ingen Schpa
Nabo-isfront
På grensen til genialt
Ikke verdens navle
Ting skjer!
På endestasjonen
Stagnasjon er ikke noe videre
Eh..
Drittmaskin
Drittkatter
Avvik, ja
Hæh?
Prosjekt norsk rock og sånt
Aldri galt nok
Slik begynte det
Juks funker kanskje ikke
Nymotens og ukomplisert
Æsj. Hverdag
Ga Drammen en sjanse
Nyeste oppdateringer: Forsiden under 'Ganske nytt'
Alle avvik
Avvik fra perioden 29.12.03-25.2.04
Avvik fra perioden 2.9.03-28.12.03
Avvik fra perioden 10.5.03-28.8.03
Avvik fra perioden 26.2.03-15.5.03
Avvik fra perioden 5.1.03-24.2.03
Avvik fra perioden 19.10.02-20.12.02
Avvik fra perioden 23.8.02-18.10.02
Avvik fra perioden 28.5.02-19.8.02
Avvik fra perioden 16.2.02-28.5.02 her
Avvik fra perioden 28.12.01-15.2.02 her
Ikke helt nye avvik her
Tidligere avvik her
Eldre avvik her

Fredag 15. februar 2002: Exit Schpa
Huffda. Angora-bimbo virker som et hjerterått kallenavn på en eiegod, umistelig hederskatt. Særlig nå som vi ad omveier har funnet ut at 1 stk langhåret, svart kastrat er funnet død på t-banen akkurat den natta da vår kjære og altfor unge Schpa ble borte.

Sorgen klarer likevel ikke å overdøve sinnet over å ha blitt pisset på og driti på av Schpa sin halvbror, Sting, i et forsøk på å vandre bydelen rundt på jakt etter Schpa. Med Sting på armen vandret jeg omkring og ropte "Schpaaaaaaa" av fulle lunger, mens Sting Den Nervøse hylte vilt og kjempet med alle krefter for å komme løs fra matmors armer. Nervøs kattedritt er vel omtrent det eneste som lukter verre enn nervøs kattepiss.
Vel. Vi møtte til slutt en sann kattevenn. Som visste at en katt var gått bort på Haugerud natt til lørdag. Hun sa ikke "sovnet inn", men det er vel det som skjer når en eiegod hederskatt trekker sitt siste sukk i et møte med t-banen. I sin ungdoms vår. Om enn ikke med sin ungdoms kraft og samtlige livssafter helt i behold.

Send gjerne blomster til oss. Send IKKE en gave til dyrebeskyttelsen i Oslo. De er en gjeng spik spenna gærne kjerringer som flyr rundt og stjeler katter som de med skitne knep forvandler til skjødepuser og som de deretter omplasserer med en klausul om at de spik spenna gærne kjerringene kan ringe døgnet rundt og kontrollere at ikke skjødepusen er ute og gjør bruk av sine naturlige instinkter

Onsdag 13. februar 2002: Null Schpa
HP23 er denne uka rammet av fravær av Schpa.
Schpa = ca 2,5 år gml hannkatt med godt under middels intelligens og langt over middels godt utseende.
Jeg kan vel gå så langt som til å antyde synonymet Angora-bimbo. Selv om han kanskje akkurat nå er offer for grusomme kvaler i en av naboenes myke sofaer.

Men fravær av Schpa har selvsagt resultert i de sedvanlige ritualene som følger med Situasjon Katt Mistet:

  • Lange kveldsturer med lokking og pssssssssssssssing
  • Lange kveldssamtaler om hvordan katter faktisk nekter å innrette seg etter mennesker
  • Lange kveldssamtaler om hva vi avtalte da vi begynte å fylle opp HP23 med katter
  • Avbrutt nattesøvn på grunn av mistanke om hjemvendt katt på verandaen
  • Kollektiv skuffelse hver morgen når den forsvunnede ikke er hjemvendt
  • Produksjon av informativt og gripende oppslag som skal spres i nabolaget
  • Kopiering (takk til Verdens Viktigste Virksomhet) av et ubegripelig antall informative og gripende oppslag som skal spres i nabolaget
  • Spredning av informative og gripende oppslag i nabolaget
  • Tråling av 'katt funnet'-annonser og nettsteder
  • Lange samtaler om hvorvidt vi kan anskaffe en ny katt så snart som mulig
  • Lange samtaler om hvor dumt det er å anskaffe et nytt dyr når det gamle ikke nødvendigvis er borte for alltid
  • Lange samtaler om hvorvidt vi kan anskaffe en ny katt så snart som mulig
  • Lange samtaler om hvor ufattelig slitsomt det er å forklare hvorfor vi ikke kan anskaffe en ny katt så snart som mulig.
  • Bebreidelser av alle slag, som for eksempel:
    • Jeg var ikke snill nok mot ham
    • Jeg glemte å klappe ham på fredag
    • Vi skulle ha kjøpt den seifileten likevel
    • Vi burde skjønt at han trengte noen dyre katteleker
    • Hvorfor måtte vi være så grusomme at vi kastrerte ham
    • Hvorfor måtte vi være så grusomme at vi ga ham tørrfôr på en lørdag
    • osv
  • ... and I think that's just about it.
Verdens Viktigste Virksomhet: Joda, forsatt ekstremt viktig
Du tror kanskje jeg er sykmeldt eller noe sånt.
Det er jeg ikke.
Det er klart jeg ser forpliktelsen om å formidle siste nytt fra Verdens Viktigste Virksomhet.
Og virksomheten har kanskje aldri vært så viktig som nå.
Verdens Viktigste Virksomhet har vunnet en rettssak siste uka.
En slags kollektiv-lykke-ispedd-kollektiv-misunnelse preger Huset Ved Ringveien.
Les hvorfor Så Glad Er Vi Så Glad Er Vi [død link - 6.10.05]

Og i dag vikarierte jeg på sentralbordet i dopausen, og advokaten som hadde hjulpet Verdens Viktigste Virksomhet med å vinne rettssaken ringte, og jeg gratulerte ham med seieren, og han ble så glad, og så kom tv og ville filme alle sammen, ja, ikke meg selvsagt, men jeg kjente reporteren, og alle skjønte at innerst inne var jeg en nøkkelperson, men det jeg tenkte litt på, var om advokaten som hadde hjulpet Verdens Viktigste Virksomhet med å vinne rettssaken var ung og kjekk og rik men ikke kjedelig.

Ok, nå har jeg sjekka, og han er sikkert ganske rik, men du kan vel egentlig bare sjekke selv [død link - 6.10.05]
Jeg tror det er et dårlig bilde. Han hørtes kvikk og ung ut på telefonen.

Is i magan, s'il vous plaît!
Drit i det advokat-tullet. Det var mer følelsen av å være i nærheten av noe litt fiffens.

Anyway. Hadde planlagt en helaften alene med rødvin og tv i dag.
Men. Unnskyld meg? Hva er det egentlig som foregår? Ikke engang Cæsar-reprisen har de skam nok til å sende til riktig tid denne uka.
Jeg fylles ikke av noe annet enn kvalme når jeg ser kronprins Haakon danse med Bente Skari til trekkspill og allsang i Salt Lake City. Sorry. Og nå har de vist det fryktelig mange ganger.

Og Bente Skari er gæern. Hun har rødfarge i håret. Rampejenta. En slags kvinnelig Daniel Franck (det tror jeg i hvert fall han heter, han med snowboardet).

Men. Jeg gidder ikke late som om jeg ikke røres til tårer når premiene blir delt ut. Problemet er vel mer at jeg gråter uansett hvilken nasjonalsang de spiller. Det har jeg alltid gjort.

Ved middagsbordet oppdaget jeg noe annet vedrørende det som foregår i SLC. 11-åringen i HP23 er i ferd med å tape både ansikt og innsats i klassens OL-veddemål. Jeg har sviktet som mor. Jeg har ikke forklart ham hvor mange grener og distanser Norge deltar i. Derfor har han tippet et antall GULLmedaljer som overstiger antall norske utøvere totalt i OL.
Hvorfor kan ikke dere fedre og eks-stefedre ta ansvar og informere unger om alt som er nødvendig for å unngå å bli latterliggjort i olympisk sammenheng?
Hvorfor skal også dette ansvaret ligge på oss mødre?
Hadde det ikke vært for at det er Edgars uke, så hadde jeg ikke husket at det er OL engang, men siden jeg nå faktisk ser på Edgar hver morgen annenhver uke, så får jeg med meg alle medaljene. Og nasjonalsangene.
Har du glemt hvem Edgar er?

Torsdag 7. februar: Isfront i oppgangen
 Skip bakgrunnsinformasjonen
I sommer fikk jeg nye naboer.
De flyttet inn i stillhet.
De snudde ryggen til hver gang jeg passerte dem omkring flyttelasset.
De skrudde opp mengder av postkasseskilt, ringeklokkeskilt og dørskilt.
Så jeg vet hva de heter.
Men de hadde ikke behov for å hilse på sine nye naboer.
Greit nok det.
Det beste med å bo i en by, er at det går an å være på grensen til usynlig hvis man vil.

Så ble min 11-åring venn med den nye naboens 11-åring.
En hyggelig og høflig 11-åring spiste med oss, var med på turer og på kino og ble et slags innslag i den sosiale kretsen min.
En dag gikk jeg opp trappa for å hente min 11-åring hos den nye naboens 11-åring.
En kvinne åpnet døra, og jeg rakk å rekke fram hånda, si hvem jeg var og trekke til meg hånda igjen før hun bjeffet fram et navn, smelte igjen døra og sendte en syrlig beskjed inn til 11-åringene. Jeg måtte kjenne etter om hun faktisk hadde glefset av en bit av nesa mi. Det hadde hun ikke. Egentlig kanskje dumt, for vi kunne jo blitt ganske godt kjent i en rettssal.

Et halvt år er gått, og de nye naboene bor her fortsatt.
I anledning et av borettslagets årlige sosiale arrangementer, møttes nylig naboens 11-åring og min 11-åring i utgangsdøra på vei til forsamlingslokalet. Hr og fru nabo kom i følge med 11-åringen, og vi ble alle sammen gående i flokk til det årlige sosiale arrangementet i forsamlingslokalet.
Hr og fru nabo gikk med ryggen til meg hele veien. Én meter unna meg. Og klok av skade forsøkte jeg ikke å nærme meg dem med en eneste av mine kroppsdeler.

Jeg gikk i meg selv. Tenkte: Jeg er da ikke et nervevrak som kommer til å renne ned dørene hos de nye naboene på jakt etter trøst og valium.
Så tenkte jeg: Ok. De kjenner mange nok fra før, og vil helst ikke involvere seg med sine nye naboer.
Og jeg tenkte: Det er jo ikke alle som mener at en 11-åring er et barn og at det kunne være greit å følge litt med på hva slags folk 11-åringen er på turer med og på kino med og sånt.

Men det jeg aller mest har tenkt, er dette:
Jeg skal f... ikke prøve å hilse på mine nye naboer flere ganger.
Jeg skal faktisk sette alt inn på å IKKE hilse på mine nye naboer. Noensinne.
Og jeg vil gjerne at mine nye naboer skal oppfatte at jeg IKKE hilser på dem og at jeg IKKE har planer om noensinne å utveksle verbaliteter med dem.

I samråd med en klok kvinne fra et annet nabolag, har jeg laget en prosjektskisse for hvordan jeg skal få naboene til å oppfatte at jeg faktisk overser dem totalt:

Prosjektskisse: Overse de nye naboene og la dem vite at du gjør det
Trinn 1: Bli kjendis
Trinn 2: Ikke hils på de nye naboene

Konsekvensestimat etter gjennomføring av Trinn 1 og Trinn 2:
Trinn 3: Naboene kommer til å bli opprømt over å bo i samme oppgang som en kjendis.
Trinn 4: De kommer til å begynne å hilse på meg så ofte de kan.

Sluttfase av prosjektet: Den totale ydmykelse!
Trinn 5: Jeg kommer IKKE til å hilse på de nye naboene. Jeg kommer til å drite i at jeg er kjendis og at de kan komme til å ødelegge ryktet mitt ved å fortelle alle at jeg er blitt overlegen etter at jeg ble kjendis. Jeg kommer til å fortsette med å hilse på alle de gamle naboene mine selv om jeg blir kjendis. Kanskje jeg også kommer til å begynnne med å ta en øl på verandaen til naboen vegg i vegg med de nye naboene. Sånn at alle ser og hører at jeg er en folkelig kjendis. Og de nye naboene spør seg igjen og igjen:
- HVA ER GALT MED OSS? HVORFOR VIL HUN IKKE SNAKKE MED OSS?

Søndag 3. februar 2002: Evaluerer
 Sjefen min har bestemt at jeg er kompentent nok til å vurdere innhold og funksjonalitet på kommunale nettsteder.
Det sier seg selv at en som er kompetent nok til å vurdere innhold og funksjonalitet på kommunale nettsteder, selv lager web som er både innholdsrik og funksjonell.
Nå har jeg vurdert HP23 online, og konkluderer med følgende:
  • Tanken var god
  • Innholdsleverandøren var optimist
  • Brukerne var få
  • Den tekniske kunnskapen bak webben var liten
  • Viljen til å tilegne seg teknisk kunnskap var enorm
  • Antallet hjelpsomme elementer i omgangskretsen var lite, men kvalitatvit sett var hjelperne overveldende kunnskapsrike og omsorgsfulle
  • Antall kvalifiserte tilbakemeldinger var i begynnelsen veldig mange
  • Antall lykkelige informerte var til å begynne med overveldende
  • Antall bitre desinformerte ble etterhvert dominerende
  • Responsen hos slektninger som sjelden påtreffes i HP23 var meget positiv
  • Responsen hos ex-samboere som så navnet sitt skrevet i parentes med liten bokstav og spørsmålstegn bak, var meget negativ
  • Innholdsleverandørens evne til å ikke prøve å lage noe som teknisk sett ikke kan la seg gjennomføre har vært stor. Overraskende stor
  • Høy grad av anonymisering har vært gjennomført. Med unntak av Kjell Magne og Ari
  • Fargebruken har aldri gått utover godtatte grenser for brukervennlighet. Med unntak av i prøveprosjektene Tristesser i loop og Sitemap.
  • Typografien har etterhvert fått en form som kan komme til å tilfredsstille webbrukernes behov for lesevennlighet
  • Bildene på webben er få, men gode, og ikke for store
  • Innholdsleverandøren har klart å styre unna "Se, så mange jeg kjenner og så fine barn jeg har"-syken
  • Innholdsleverandøren har IKKE klart å få på plass fotoprosjekter som i lang tid har vært lovet brukerne.
    Se for eksempel på Roskilde - ingen over - ingen ved siden
  • Innholdsleverandøren har på ingen måte prøvd å prakke på brukerne cv og annet profesjonelt orientert piss
  • Hall of embarrassment er IKKE et forsøk på å prakke på brukerne profesjonelt orientert piss. Hvis du kan engelsk, forstår du hva dette innholdselementet er.
  • HP23 har bare i liten grad klart å aktivisere brukerne
  • HP23 har bare i liten grad klart å dra i gang debatter som har hatt betydning for den generelle folkeopplysningen
    (Eks. på ikke så banebrytende debatt på HP23: Milliarder av mødre)
  • Mest engasjerende på HP23 ser ut til å ha vært Julekortstatistikken og annet julestoff (Gå til Troll og 'jul'
  • Evaluering av hvorfor julestoffet ble mest besøkt: Innholdsleverandøren klarte i for stor grad å skape sympati omkring sin eremittiske julehåndtering
  • Lærdom trukket ut av responsen jula 2001: Folk blir veldig samvittighetsfulle når det er jul. Dette må ikke misbrukes.
  • Mest irriterende på HP23 ser ut til å ha vært Prosjekt norsk rock og sånt
  • Innhold som innholdsleverandøren mener at flere brukere ville ha nytte av å vende tilbake til til stadighet, er Slyngel (på grunn av kloke ord) og Fortsatt en lek (på grunn av bildene)
  • Vurdering av FAQ: På grensen til verdiløs
  • Vurdering av Sitemap: Innholdsleverandøren har ikke lykkes i å forklare kategoriseringen som er valgt på HP23
  • Vurdering av Alternativ forside [endret 6.10.05]: Den er da virkelig ganske brukervennlig!?
  • Innholdsleverandør forsvar for elementet Gumleguf: Hvis cven min hadde ligge på webben, ville brukerne ha forstått tilknytningen til emnet omtalt under Gumleguf.
  • Evaluering av hvordan temaet slanking har vært taklet på HP23: For mye omtalt i forhold til vesentlighet både for innholdsleverandøren og brukerne. Sorry
  • Evaluering av hvordan tunge, internasjonale problemstillinger har vært håndtert på HP23: Livet har nok vært litt for mye lek og litt for lite globalisert
  • Evaluering av grad av antatt viten omkring tv-helters og andre helters betydning for HP23: Litt for stor. Dette gjelder for eksempel ved omtale av Edgar og diverse forbrukerhelter
Har du innspill som bør med i evalueringen av innhold og funksjonalitet på HP23?
Send en mail til jorunngr@start.no

Torsdag 31. januar: Altså. Furuset
Hver mandag tilbringer jeg 1,5 timer på Furuset senter.
Det er veldig mange grunner til aldri noensinne å tilbringe et eneste minutt på Furuset senter:
  • For det første: Lukta. Vet ikke hvor den kommer fra, men det er helt utrolig at et senter med klorvannbasseng i kjelleren kan lukte så sinnsykt vondt. Noen må ha murt søppel inn i veggene.
  • Folka. Sinte, foroverlente, misfornøyde og ingen som smiler.
  • Servicetilbudet. Ca 6 butikker som er stengt på ettermiddagen. Fire caféer, hvorav én er nedlagt, to er kveldsstengte og én er en kinarestaurant som hovedsaklig tar inn penger på øl og spilleautomater.
  • Jeg har prøvd å sette meg ned på innendørs-uteserveringen til den ene kveldsstengte caféen noen ganger. Med en god bok. Men da, som troll av eske (vel, egentlig som pakistaner av bakrom) kommer en høflig, men sint ung mann fram under en innbruddssikker lem. Han starter iltert med å stable stoler opp på bordene på innendørs-uteserveringen. Og jeg skjønner at jeg ikke er velkommen.
  • En annen attraksjon på Furuset senter er Frivillighetssentralen. Med vinduene fulle av antiruskampanjestoff. Ikke nok med at hele senteret er en fornærmelse mot alt som heter estetikk, høflighet og luktesans; det er også om å gjøre å få fortalt meg hver eneste uke at alkohol er skadelig og dumt og ytterst betenkelig hvis man er foreldre til barn.
  • Men: Ett lyspunkt har til nå vært at det finnes et treningsstudio med solstudio i underetasjen, ved siden av svømmehallen og taekwondo-senteret.
  • En trendy lunge i en stinkende slum, har jeg tenkt.
  • Gjennom vinduene til treningsstudioet har jeg skimtet unge, kvikke mennesker og moderne treningsapparater.
  • Og et solstudio. Som jeg endelig bestemte meg for å prøve. Med polett til 40 kroner for 24 minutter.
  • Selvsagt høyttaler i kabinettet som spilte Radio 1 på full til halv guff. Og selvsagt nokså støvete og slitent med en litt flekkete solseng.
  • Men da solsenga skrudde seg på, glemte jeg alt som het støv og flekker: Solsengene på Furuset gir nemlig full valuta for pengene. Det suste og blåste og lyset var kvassere enn den skarpeste påskesol mot hvit snø.
  • Etter 10 minutter var jeg dønn solbrent, og måtte åpne toppen på solsenga.
  • Etter 15 minutter klarte jeg ikke mer. Hele jeg kokte og sved, og øynene hadde behov for salve og briller av alle slag. Jeg hadde bare én eneste tanke i hodet: Malignt melanom. Ondartet føflekkreft.
  • Nå, tre dager etter Infernoet på Furuset Solstudio, er jeg knallbrun, og fortsatt litt solbrent på ryggen. Jeg har ennå ikke målt føflekkene mine, men satser på at det bare er snakk om en kraftig advarsel, og ikke noe malignt eller melanomt.

Lørdag 26. januar: Ting skjer!
Jeg er i ferd med å bli sosialisert.
Siste uka har jeg vært med på følgende:
  • Én familiemiddag
  • Ett kvinne-kurs
  • Én øl-kveld
  • Ett bursdagsselskap
  • Og i kveld skal jeg tilbake i uniform. Natteravn-uniformen som jeg liker så godt.
Noen tar ansvar!
Over en øl med Erik i høst nevnte jeg ca i annenhver setning at jeg aldri blir bedt noe sted.
Gutten skjønte at denne kvinnen ikke hadde noe liv, og inviterte meg på bursdagsfest med Coq au vin i går. Og jeg traff ca 20 mennesker jeg aldri har truffet før. Og verden var god.

Ikke bare god, da
Lykkelig over å ha blitt bedt bort, tok jeg likevel til fornuften og satset på t-banen hjem. Jeg husker jeg smilte for meg selv på vei til selveste Majorstuen stasjon. Jeg tok fram en god bok og frydet meg over at jeg kom til å være relativt tidlig hjemme. Det neste jeg husker er at ALLE forlot t-banen. På veggene ved perrongen stod det ELLINGSRUDÅSEN.

Jeg har sovna på t-banen før. Men aldri så lenge som til ELLINGSRUDÅSEN.
Litt bekymret ble jeg da hele forsamlingen toget mot fire heissjakter. Ok, så var vi langt under jorda på ELLINGSRUDÅSEN.
Vel oppe var det på ingen måte tegn til taxi-holdeplass. Eller folk.
Men en dame kom spaserende etter en stund, og hun pekte mot nærmeste hovedvei. Og anbefalte tlf 02323.
Tenk om jeg hadde vært 17 år, full og tynnkledt! Tenkte jeg. Men jeg var 37 år, edruelig og velkledt. Og gikk bort til en bortbestilt drosje som stod på en parkeringsplass, for å spørre om råd vedrørende transporten tilbake til sivilisasjonen.

Det finnes virkelig omsorgsfulle taxi-sjåfører. Det finnes virkelig søkende og omsorgsfulle taxi-sjåfører. Det finnes virkelig søkende og omsorgsfulle taxi-sjåfører som rett og slett prøver å bli kjent med velkledte og edruelige 37-åringer. Og tilbyr dem å sitte foran i drosjen for en rimelig pris mens han kjører fulle ungdommer til byen og deretter følger velkledt og edruelig 37-åring hjem. Nesten gratis.

Så jeg tilbød meg å hoppe av på motorveien for ikke å skape for mye omsorgsarbeid. Men DA våknet tre fulle omsorgspersoner med ølbokser i baksetet. DE skjønte at den eneste omsorgen jeg trengte, var å bli frakta til HP23 gratis. Dermed kunne den omsorgsfulle taxi-sjåføren konsentrere seg om å vise andre kvinner omsorg denne kvelden. Og jeg kom hjem i tide til å se Psycho på tv3.
Så verden var egentlig god likevel. Viste det seg.

Mandag 21. januar: Stagnerer liksom
Jeg vet du sikkert venter ivrig på at visdom skal innta mitt hode vedrørende norsk rock og sånt.
Men jeg er ikke god til å finne særtrekk ved norske rockegrupper. Så langt føles det som om jeg ikke liker norsk rock og sånt så veldig godt. Gidder ikke late som annet. Kåre and the cavemen er vel så langt unntaket.
Mer om dette her

VVV snegler videre
Livet i Verdens Viktigste Virksomhet er preget av travel stillstand (eller stagnasjon om du vil). Tiden fram til lunsj (2 t og 55 min) er liksom blitt lengre de siste ukene. Kaffen i kantina er ikke blitt veldig mye bedre, og kaffen i avdelingen er definitivt blitt verre. Likevel sto det 8 tomme kaffekopper på desken da jeg gikk i dag. Håper ikke alle var mine.

På hjemmefronten
Hvis jeg hadde vært en ekte forbrukerjournalist, så hadde jeg vært på vei til Stabburets produksjonsanlegg på Kolbotn med kamera og diktafon by now.
Hva er det egentlig de folka putter i sine såkalte "kjøttboller i kraft"?
46,1 prosent storfekjøtt står det på boksen. Jeg skulle likt å se en storf som er så lys i kjøttet som Stabburets kjøttboller.
Hvis jeg en gang blir fanget og spist av en kannibal, kommer jeg til å rødme av skam i oppkuttet tilstand hvis jeg smaker så lite som Stabburets kjøttboller av storf og potetmel.

Ikke noe i veien med tilbehøret mitt derimot. Jeg har lært å kjøpe riktig type ris (jasmin. klebrig. lukter litt frekt). Og jeg har varmet den i dampkoker (stiiiiiiiilig!).

Verken tenåring eller 11-åring skrøt av den autentisk tilberedte risen i dag. Men jeg kunne se at det lå anerkjennelse i måten de lesset opp på. Og jeg har ennå ikke mottatt klager på bollene av storf, bortsett fra at jeg måtte sverge på at det ikke var fiskeboller før 11-åring turde forsyne seg.
Det sier vel litt, Stabburet, når unger ikke ser forskjell på storf-boller og fiskeboller?

Søndag 20. januar: ?
Husker ikke hvorfor jeg logga meg på. Drikker kaffe i stedet.

Torsdag 17. januar: Uvenn med teknikken
Nå hadde jeg akkurat skrevet en lang betraktning om hvor viktig det er med overleveringer fra generasjon til generasjon, og om hvor fantastisk det hadde vært om mine foreldre hadde laget hjemmesider der jeg kunne lest meg fram til hvordan de tenkte og hva de holdt på med.

Så kræsja maskinen. De (foreldrene) tenkte vel som så at slike betraktninger ikke har noe på verdensveven å gjøre. Akkurat som de (foreldrene, avbildet i København) av og til stuper hånd i hånd ned fra veggen her hvis jeg på en eller annen måte viser tegn til avvikende adferd. (Vel, de stuper ikke så mye nå lenger, etter at jeg festet bildet på en ny krok. Så det er mulig at det ikke var parapsykologiske elementer inne i bildet i det hele tatt. Men fascinerende å tenke på er det: Storebror ser deg. Alltid.)

Jeg vet jeg har lesere som føler trang til en stor grad av omsorg når de leser ordene maskin og kræsj i samme setning. Derfor føler jeg meg trygg på at fenomenet maskinkræsj er en meget midlertidig problem i HP23.

Dagens spørsmål er:
Kan kræsjing av maskin ha sammenheng med at jeg daglig kommer hjem og finner nye multimediaprogrammer etc lastet ned og lagra på pcen min? Sletta fire fargeglade snarveier fra skrivebordet i går. (Jada. Sletta dem fra programfilmer også. Bortsett fra det ene (iMesh) som nektet å la seg slette.)

Drittkatter
Dagens tema er mark. Resten kan du tenke deg.
2 av 3 runder med Panacur er tilbakelagt. 10 av 50 desinfiseringer av kjøkkenet er tilbakelagt. 100 av 1000 avvisninger av smiskende pelskladder er tilbakelagt.
Kan ikke annet enn si: Uæææsj!
Det finnes et nettsted som heter nettkatten.no. På HP23 har vi i dag gleden av å presentere drittkatten.no [i ettertid angrer vi uttalelsen - 6.10.05]

Mandag 14. januar: Slike avvik tenkte jeg på
Endelig et avvik jeg er programforpliktet til å skrive om!
Jeg lovet at livet mitt besto i å rekke t-banen og toget hver morgen.
I dag sto vi bom fast i en tunnel i t-banen i om lag 15 minutter!
Rakk IKKE toget.
Rakk dessverre møtet jeg skulle ha.
Men dog et avvik.

På prosjekt nå
Jeg er så heldig at jeg er med i en prosjektgruppe i Verdens Viktigste Virksomhet.
Prosjektlederen har gått på PROSJEKTLEDERKURS.
Hvilket gjør at jeg kan gi deg følgende råd:
Delta ALDRI i et prosjekt som ledes av en som har gått på PROSJEKTLEDERKURS.
Medmindre du er familiær med begreper som 'milepæl', 'aktivitet', 'parallelle løp', 'milepæls-ID' osv.
Nå har jeg vært i prosjektgruppa i noen måneder. Og jeg skjønner fortsatt ikke hva ordene prosjektlederen bruker betyr. De andre smiler og nikker, tilsynelatende på de riktige stedene.
Jeg geiper og rister på hodet. Hele tiden. Og spør hva alle ordene betyr. Hver gang. Og kommer med feil innspill. I hvert fall til feil tid.
På forrige møte planla vi milepæler. Ved hjelp av ord på gule lapper. Jeg herma etter Torgeir som satt ved siden av meg. Og skrev så vage ord jeg greide for at ingen skulle oppdage alt jeg ikke kan om PROSJEKTLEDELSESSTRATEGIER.
I dag evaluerte vi milepæler. Og fikk en liste der alle de parallelle løpene var skissert med ID-nummer og greier. Og på to oppslagstavler hang jamen meg grafiske illustrasjoner som utdypet listene med de parallelle løpene.
Da viste det seg at flere av deltakerne i prosjektgruppa slet litt med PROSJEKTLEDELSESSTRATEGIEN. Men vi gikk gjennom milepæler og aktiviteter og dreit i de parallelle løpene. Etter hva jeg kan forstå.

Neste gang skal vi DEFINERE INNHOLD. Og kartlegge eksisterende innhold. Det gleder jeg meg til. For da skal vi sikkert skrive på gule lapper igjen. Og jeg er god til å skrive skrift som ingen kan etterspore.
Er jeg heldig, kan jeg sikkert herme etter Torgeir igjen. For alle nikka megetsigende hver gang hans lapper ble lest opp forrige gang.

Sånn er livet i Staten these days.

Lørdag 12. januar: Ingen avvik. Ingen.
Tilbake i Verdens Viktigste Virksomhet konstaterer jeg at livet i Staten nok en gang er uoverkommelig på grensen til det fryktligste.

Hyggelig avbrekk denne uka: Besøk på det lokale legesenteret:
Veldig pinsestemning (hvis du har lest bøkenes bok), dvs minst fem språk snakkes/ropes samtidig på venterom 1.
I venterom 2 tilspisser det hele seg, men i og med at bare ca 15 personer er i venterom 2 av gangen, snakkes det der bare ca 3 språk parallelt. I tillegg skriker alle unger som har levert blodprøve eller som skal levere blodprøve. Og gamle diabetikere lager klikk-klakk-lyder med plastkrusene som de har prøvd å tisse i på unisex-dassen.

Gamle diabetikere liker ikke yngre flerspråklige ventende pasienter. Men de satser på en viss folkeskikk, og nøyer seg med å kjøre nazi light-showet sitt. Som omfatter sukking og hevede øyebryn og grynting hvis noen som ikke er født for mer enn 78 år siden i Oslo Øst skulle finne på å tro at normal køkultur passer seg.

To timer brukte jeg på det lokale legesenteret denne uka. To vel anvendte timer som jeg håper gir negativt resultat. Blodprøvetakeren var så sliten at hun måtte ta rennefart for å treffe en blodåre hos meg da det ble min tur etter de internasjonale pasientene og nazi light-kjerringene.

Nå er jeg blå fra albuen til håndleddet (pluss/minus), men i motsetning til tidligere, bærer jeg ikke nag til blodprøvetakeren. Jeg må ha blitt mild med årene.
I gamle dager foregikk levering av blodprøver alltid slik:
- Er du bioingeniør?
- Nei. Sykepleier.
- Har du tatt mange blodprøver?
- Det er jobben min.
- Men pleier du å treffe på første forsøk?
- Det pleier å gå bra.
- Det er ikke lett å treffe MINE blodårer. Bare så du vet det.
- Kanskje du heller skal be legen om å henvise deg til et laboratorium?
- Nei. Prøv du. Men sist var jeg gul og blå i ukesvis.
- Uffda. Kanskje du skal be legen om å henvise deg til et laboratorium i stedet?
- Nei. Vi prøver her. Men jeg håper du treffer.
- Kanskje du skal be legen om å henvise deg til et laboratorium i stedet?
osv osv

Mandag 7. januar: Skepsis anbefales
Stol aldri på noen som sier: "Nå kan det bare gå oppover"
Om det er aldri så galt, så kan det ALLTID bli verre.

Søndag 6. januar: Jeg ville bare være snill
Det var ikke annet å vente.
Ord for dagen-avvikene i HP23 skulle være med på å gjøre livet til en lek.
Boikotten måtte selvsagt komme.
"Det har jeg da fortalt deg" fikk en ny betydning i HP23.
Og den sure svie uteble på ingen måte.

Ingen har lyst til å vite bare det som alle andre også vet om en venn.
Jeg tok det for eksempel som en selvfølge at alle jeg kjenner visste at jeg hadde tilbragt jula med bandasjert kne.
Jeg hadde jo fortalt det.
Buksa kosta tross alt 600 kroner.
Les alt om bandasjen

Framtidstelefonsamtale:
- Hei, hvorfor står ungene plutselig på trappa mi? (EKSMANN. SINT)
- Bonjour! Ca va? (JEG. GLAD)
- Hva driver du egentlig med? (EKSMANN. FORTSATT SINT)
- Hikk... hikk... Je ne comprends pas? Voulez vous parler avec Don Juan? (JEG. GLAD)
- Skjerp deg! Hva holder du på med? (EKSMANN. IKKE TÅLMODIG)
- Åh, er det deg. Jeg er på Rivieraen! (JEG. GLAD)
- Har du bare reist fra ungene?!?? (EKSMANN. SINT, MENS HAN BEREGNER TREKK I BIDRAGET OG PLANLEGGER BREVET TIL BARNEVERNET)
- Vær så snill, mann! Jeg har gitt deg beskjed om at du skulle ha dem denne uka. Og du kom ikke med innsigelser. (JEG. GLAD)
- Hæh?!? (EKSMANN. TOTALT DESORIENTERT)
- Jeg sa fra torsdag i forrige uke. Mellom "Tupperware til besvær" og "Kjeder meg". På webben min. Jeg la inn mailadressen min, men hørte ikke noe fra deg. (JEG. GLAD)

Åh. Livet kan bli en lek i framtida.
Det kjenner jeg. På tross av de nye og urettferdige reglene for barnebidrag.
Tenke seg til; jeg skal i framtida få svi hvis jeg tjener flere penger enn mine barns far.
Men: Jeg visste at det var en mening med at jeg på så ulykksalig vis kom til å søke jobb i Verdens Viktigste Virksomhet og at de klarte å ringe meg tilbake da jeg var på Roskilde festival og ikke hadde annet ordforråd enn Skål! Ja! Ja takk! Mer! og Visst Fanden!)

Og så er det én ting til med de nye bidragsreglene.
Én av barnas foreldre må kreve ny beregning av bidraget og BETALE for beregningen. Dermed er det ikke store sjanser for at en ikke alltid så energisk eksmann med skotske aner lager særlig mye bråk hvis lønna mi i Verdens Viktigste Virksomhet skulle vippe opp over sosialkontorenes livsopphold-satser.

Jeg er bare så glad i dag
Selv om jeg ifølge 13-åring den siste uka har glemt å kjøpe
a) ny tv
b) dvd-spiller
c) ny seng til rommet hennes

Fredag 4. januar: Prøvde å jukse litt
Filmen er kommet. FILMEN altså. Jeg er den eneste jeg vet om som ikke har lest Ringenes herre. På originalspråket og på norsk. Joda, boka lå på hylla her i et par år før den ble krevet tilbake fra utlåneren. Men den var stor og tung. Jeg åpna den aldri engang. Selv om hun som hadde lånt meg den ropte begeistret hver gang hun var innom og fikk et kort gjensyn med selveste BOKA.

Det er forventet at jeg skal sitte i en kinosal i 3,5 timer og se på FILMEN. Men først er det forventet at jeg skal lese BOKA. Ellers er jeg ikke et ekte menneske. Sier de.
Jeg tenkte en stund på å kjøre rett på med filmen. På Colosseum og greier. Men du kan tenke deg hva som da skjedde. DE har bestemt at BOKA må leses før FILMEN sees. Ellers kan FILMEN påvirke tolkningen min av BOKA. Mener DE.

MEN: 11-åring har fått tegnefilmen Ringenes herre til jul.
To (tre) fluer i én smekk var planen:
1) Jeg skjønner tegninga og setter meg inn i tenkemåten.
2) Jeg har ingen skuespilleransikter på netthinnen som kan forstyrre tolkningen av historien.
(Og 3) jeg gleder en 11-åring ved å tilbringe enda en video-kveld sammen med ham.
Forrige video-kveld har du kanskje glemt?

VEL: Jeg sovna så fort de første nuggetene hadde entret skjermen. Hobbitene? Ok. Det var noe om alver. Dverger? Hobbiter?
Poenget med ringene ble borte for meg. Men den ringen jeg så, ledet ikke varme i det hele tatt.
Da jeg våkna etter introen var det mye snakk om ondskap. Og det var en god del kriging. Og en fryktelig, liten og grå figur som jeg skjønte var nesten like søt som de sedvanlige små hjelperne i Disney-filmene. (Oi, den figuren er sikkert ikke med i BOKA. Men jeg har glemt hva de kalte figuren. Det var i hvert fall ikke en nugget.)

Jeg føler meg over hodet ikke forberedt til å se FILMEN.
Tror jeg har kjøpt en bok med tegninger av Tolkien-figurer til 11-åring da han var 9-åring. Mulig jeg kan nappe med meg den boka og forberede meg litt mer. Før jeg entrer kinosalen sammen med alle som har lest BOKA på originalspråket. Og på norsk.

Men nå har jeg nettopp kommet på hva som sikkert er i ferd med å skje:
ALLE jeg kjenner som har lest BOKA og som vil se FILMEN, definerer meg ut som en litteraturmessig analfabet hvis de leser dette. De nekter å bli observert i kinosalen sammen med meg. Jeg må gå alene for å se FILMEN uten å ha lest BOKA. Jeg sovner med én gang nuggetene entrer lerretet. Ok; hobbitene. Men jeg kan si at jeg har sett FILMEN. Og hvis jeg kommer i fengsel skal jeg lese BOKA.

Onsdag 2. januar: Fra nærmiljøet
På senteret passerer jeg en mann i rød dunjakke ved en av spilleautomatene.
- Nei, jøss!
- Hallå!
- Prøver lykken?
- Jepp
- Må skynde meg hjem, jeg. Skal se Pulp Fiction med ungene i kveld. Den er vel ikke for rå?
- Går nok bra. Hade'a.
- Hade'a!
Min eksmann. Gift i sju år. Mine barns far.
Så enkelt kan livet være på Oslo Øst.

PS:
Hvis noe er forandret i Verdens Viktigste Virksomhet på 3 uker, så må det være til det verre.
Men har gjort banebrytende innsats for Saken Vi Alle Brenner For i dag:
Forbruker, kjenn din rett, be de uniformerte klemme på varene dine!

Er du usikker på om du kan ta med deg din 400 iso film gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen?
Lurer du på hva som skjer med kofferten din etter at du har sjekket den inn?
Tror du amerikanske røntgenscannere er like snille som tyske?
Spør meg om forskjellen på Heimann-scannere og CTX-scannere!

Uuups!
Pulp Fiction har 18-årsgrense. Men nå er det for seint. 11-åring har sverget på å ikke skryte av å ha sett en video-orgie og av dop, blod og vold sammen med sin mor.
Vi spiste vafler til. Det var tross alt barnas videokveld i HP23.

Mandag 31. desember 2001: Innhentet av virkeligheten
Jeg vil ikke tenke på det. Jeg orker ikke å tenke på det. Jeg klarer ikke å tenke på det. Men jeg klarer ikke la være heller:
2 dager til Hverdagen i Verdens Viktigste Virksomhet innhenter meg.
Hadde mareritt i natt.
Ingenting var forandret på tre uker.
Stygt redd jeg er sanndrømt akkurat der.
Ingenting forandrer seg noensinne i Verdens Viktigste Virksomhet.
Bortsett fra at vi prøvde oss med både rosa, turkis, oransje og grønn logo rett før jul. Men det var bare en kampanje.

Fredag 28. desember 2001: Drammen - en romjulsdrøm
Hvor skal jeg begynne?
Kanskje like greit å begynne med forventningene.
Vi var vilt begeistret for Håvard Lilleheie, og bestemte oss for å gi Drammen en sjanse i romjula.
Rommet på First Hotel Ambassadeur var booket til 3. juledag.
Prisen var nesten ikke til å tro: 950 kroner for 4 personer.
Togturen gikk knirkefritt. For 124 kroner fraktet NSB oss til Drammen og tilbake til Oslo neste dag.
Pølsene på Drammen stasjon var upåklagelige; 25 kroner for en kjempegrillmeny, og 30 kroner for en baconpølsemeny.
Hotellet var rett ved stasjonen.
Og vi ble plassert på rom 317 i E-fløyen (viktig informasjon).

Rommet var mer en slags kombinert handicap-dass og sovesal.
6 vinduer ut mot elva. Og - viste det seg sendere - de samme vinduene vendte ut mot jernbanen.
Hele natta dundrer lange godstog gjennom Drammen.
Og før godstogene kimer det i varselklokker langs hele linja.
Men: Vi hadde 2 dobbeltsenger og 1 enkeltseng, 3 lenestoler og alt vi ellers trengte. Vi var bare 4 personer.

Del 2: Slappet av litt på rommet
Oppholdet i Drammen startet med at vi slappet av ca 7 timer på rom 317 i E-fløyen.
Enkelte ble etterhvert sultne, og det ble besluttet av det var på sin plass å teste ut et av Drammens bedre spisesteder.
Selskapet forlot hotellrommet og bega seg i to puljer i retning av det vi trodde var resepsjonen.
Men E-fløyen var av en eller annen grunn ikke lenger knyttet til resepsjonsfløyen og inngangspartiet.
Pulje 2 (inkl. meg) befant seg snart i en labyrint av korridorer, trapper, heiser og platåer som på ingen måte førte til resepsjonen.
Først etter om lag én time (minst 20 minutter, i hvert fall), fant vi et skilt som viste vei til resepsjonen.

Vi kom vel kanskje i skade for å nevne i et par bisetninger overfor resepsjonisten at vi fant det relativt skandaløst at et så stort hotell hadde en så uframkommelig struktur.
Vi påpekte for eksempel at vi garantert hadde brent inne hvis vi hadde forsøkt å evakuere oss fra dette navigasjonsmessige misfosteret av et overnattingssted.
Den uhøflige (og uflidde, tror jeg) resepsjonisten bjeffet på ekte drammenservis (skulle vi senere lære oss):
- Dere kunne jo prøvd å huske hvordan dere kom dere fra resepsjonen til hotellrommet da dere sjekket inn.
Lett for henne å si.
Som ikke hadde gjort annet hele kvelden enn å sitte med stygg, brun ullgenser på seg og vente på overfakturerte gjester som sjekket inn og ut.

Del 3: Taxi til byen
I Drammen ligger de trivelige spisestedene som perler på en snor med én gang du krysser brua ved jernbanestasjonen. Sa resepsjonisten.
67 kroner betalte vi for å krysse broa, og sjåføren pekte ut byens påståtte restaurant-belte. Som viste seg å være noen stusselige, små spisesteder som stort sett var stengt. Og klokka var bare 2245.

Men vi fikk napp på Egons. Som vi alle hater i utgangspunktet. Men som hadde åpent helt til klokka 24. Stod det på døra.
Matserveringen var stengt.
Betjeningen var et grettent tospann som ikke likte godt å bli minnet om hva fire sultne kvinner forventer når dørskiltet forteller "Åpent til kl 24".

De gretne anti-service-innstilte drammenserne på Egon kunne fortelle oss at det helt sikkert var mat å få på Park Hotel.
Vi hadde i utgangspunktet en avtale om ikke å besøke Park Hotel mens vi var i Drammen, siden én person i gruppa fra før av ikke hadde et så veldig godt kundeforhold til hotellet. Men vi satset på at vår vilje til å betale unevnelige summer for et varmt måltid ville glatte over gamle synder.
Park Hotel hadde imidlertid ikke mat i det hele tatt. Bare en slags danserestaurant. Med verdens sureste DJ. VERDENS SURESTE.

Uansett. Vi hadde spist såpass mye konfekt på rom 317 i E-fløyen, at halsbrannen var til å ta og føle på. Vår utsendte gikk derfor til baren og bestilte 1 cola, 1 margarita og 2 glass melk.
Selvfølgelig serverer de ikke melk i baren på Park Hotel i Drammen.
Men det var ikke noe problem. For et hotell med frokostservering har jo alltid noen kartonger melk klar til neste morgen. Trodde vi. Men tok feil.

Vi (jeg) kan ha kommet i skade for - i et par innskutte bisetninger - å nevne hvor utrolig skandaløst det er når et hotell ikke har melk klar til frokosten tre timer senere. Vi noterte (for 3. gang den kvelden ) navnet på eieren av etablissementet, og kan ha kommet i skade for å nevne at vi ville skrive et brev for å påpeke det paradoksale i at de insisterte på å selge oss cola til 30 kroner pr stk, når vi gladelig ville ha betalt 100 kroner pr glass melk.

Del 4: Taxi til maten
Hvem er det som vet alt om norske småbyer? Taxisjåførene!
En hyggelig drosjekusk fraktet selskapet på 4 fra Park Hotel, men han nektet å ta oss med hjem til søsteren sin for å servere internasjonale retter mot skyhøy betaling.
Det er mulig at jeg nå er på grensen til intolerant, men; det falt meg ikke inn ett eneste øyeblikk at en nordafrikansk taxi-sjåfør i Drammen ikke hadde kvinnelige slektninger innenfor rimelig rekkevidde. INGEN kan da finne på å frakte drammensere omkring til alle døgnets tider uten å ha noen krevende personer å brødfø???!

Men den hyggelige drosjemannen fraktet oss i stedet til en kebabsjappe.
Og selskapet ropte i kor:
- Æsj, harskt sauefett!
- Jippi! Kebab! En stor en!
- Kylling! Med ekstra mais!
- Og et glass melk!

Og drosjekusken ventet utenfor.
Og for bare 171 kroner totalt, fraktet han oss tilbake til First Hotel Ambassadeur.
Der resepsjonisten var byttet ut. Med alle grinebiteres mor. Som IKKE kunne skaffe et glass melk.
Hva gir du meg?

Tilbake til 317 i E-fløyen
Jeg er egentlig ganske fornøyd med retretten i retning rom 317 i E-fløyen denne gangen:
- Hvis det begynner å brenne, vil vi bare forsikre deg om at det er vi fire som kommer til å brenne opp i E-fløyen, siden det er umulig å finne en utgang fra denne fløyen.
- Jajaja, jeg har hørt om dere.
Sutrete sladrekjerringer. Med stygge gensere.

Det er ikke mye å si om resten av kvelden. Annet enn at én sovnet med én gang i den største dobbeltsenga. Én spiste mais og pommes frites utover hele enkeltsenga. Én mente resten var bremser som ikke ville være oppe hele natta. Og den fjerde svinset omkring i silkekimono og frøs på føttene.

Når fire kvinner skal sove i samme rom, møtes fire rytmer.
Våre rytmer er slik:
Én sover aldri.
To snorker.
Én er A-menneske.
To må på do hver time.
Én er frysepinn.
To er friskluftfanatikere.
Én promper og sover samtidig.
osv.

Neste dag (i dag) rakk vi ikke frokosten.
Men vi spurte resepsjonisten (ny dame denne gangen. i skikkelig First-uniform) om hun kunne anbefale et lite, hyggelig konditori.
- Åja, rett bak hotellet her ligger et konditori, det er lite hyggelig.
Drammen i et nøtteskall. Vi spør etter en hyggelig café, og de blir lykkelige over at de endelig kan anbefale et ræva sted.
- Nei, vi mener et hyggelig sted å drikke kaffe.
- Åja, rett rundt svingen der borte.
- Er det et hyggelig sted?
- Åja, det er det.
Men det var det ikke. Det var et grusomt konditori av typen Confused Respatex i et kjøpesenter bestående av Rimi, "Sjeldne gaver" og, altså - Verdens Verste Konditori.

Del 4: Exit Drammen
Vi fant til slutt en hyggelig kaffebar. Med trivelig personale.
Og vi rakk toget tilbake til Oslo.

Drammen levde opp til forventningene og vel så det: Makan til ræva søpleby har vi aldri sett. Makan til anti-service-innstilling har vi aldri møtt.

Alle avvik
Nyeste oppdateringer: Forsiden under 'Ganske nytt'
Alle avvik
Avvik fra perioden 29.12.03-25.2.04
Avvik fra perioden 2.9.03-28.12.03
Avvik fra perioden 10.5.03-28.8.03
Avvik fra perioden 26.2.03-15.5.03
Avvik fra perioden 5.1.03-24.2.03
Avvik fra perioden 19.10.02-20.12.02
Avvik fra perioden 23.8.02-18.10.02
Avvik fra perioden 28.5.02-19.8.02
Avvik fra perioden 16.2.02-28.5.02 her
Avvik fra perioden 28.12.01-15.2.02 her
Ikke helt nye avvik her
Tidligere avvik her
Eldre avvik her

Vekk herfra
 Tilbake til forsiden