Tilbake til forsiden Mer? Søndagsliv TEKST: JORUNN GRAN Sola skinner gjennom høstløvet. Søndagen benyttes til museumsbesøk og gatelangs vandring i Oslo. Vi får lyst på en is. Og en brus. "Heisann! Tre sultne sjeler?" Hovmesteren på den ultra-amerikanske restauranten er av det kvikke slaget. Og det nok bra, for klokka er bare ett på dagen, og kun tre av bordene i restauranten er befolket. Fire ivrige kelnere - i tillegg til den kvikke hovmesteren - svinser omkring og vet ikke hva godt de skal gjøre for dagens lunsjgjester. Tilsynelatende. "Vi vil bare ha litt is og brus, vi." "Dessverre. Her har vi full spiseplikt." På en søndag formiddag? Med om lag 30 ledige bord i restauranten? Jeg kjenner at den gamle, indignerte damen i meg våkner. Hun som ikke finner seg i kvikke hovmestere som neppe var født ennå da vi andre sto til konfirmasjonen. Kvikkasen får høre litt om hvordan verden var i gamle dager, da hovmestere fortsatt visste hva ordet service betydde. Den gangen da en voksen dame ble geleidet høflig bort til det beste bordet i lokalet, selv om hun bare ba om et glass vann og en stol til å hvile seg på. Da var det ingen som snakket om spisePLIKT. Det var vel mer snakk om en spiseRETT. Som innebar at alle gjester var velkomne, uansett hvilke hensikter de måtte ha. Og hvis man nå skulle få for seg at man hadde lyst på en matbit, så kunne man spise matretter som var så små at de nesten ikke syntes på tallerkenen. Uten at kelneren ble det minste overrasket. Kort sagt. Det er nesten ingen grenser for hvor urimelig jeg gir uttrykk for at jeg mener kvikkasen med hovmestertittelen er. Og selvsagt ender det hele med at vi får velge hvilket bord vi vil sitte ved, og vi får bestille så lite vi bare vil. Iskremen smakte bittert. Brusen også. Det eneste som smakte veldig godt, var å observere at de samme 30 bordene var like ledige da vi betalte våre 241 kroner og gikk videre i høstsola. PUBLISERT I FAGPRESSENYTT I OKTOBER 2002 Mer? Tilbake til forsiden