Tilbake til forsiden Mer? Gode venner TEKST: JORUNN GRAN Noen ganger i året får jeg helt nye korttids-venner som behandler meg bedre enn alle de gamle vennene mine til sammen. De nye vennene kalles flyvertinner eller stewarder. Og ingen kan hilse så hjertelig som de kan. Med så store smil. Jeg har ofte lurt på hvorfor det er så viktig for kabinpersonalet å bli bestevenn med hver og en av oss når vi entrer flyet. - Eller entrer maskinen som korttids-bestevennene kaller det. Men det måtte en ikke-smilende utgave av arten til for å overbevise meg om at det er ekstremt viktig at disse menneskene blir alle passasjerers bestevenn. Det finnes ikke noe skumlere enn en sur flyvertinne når du sitter i et flysete. - Noe er galt her. Tenker jeg - Hvorfor er hun så stresset? - Hørte hun også de merkelige lydene ved take-off? - Tenker hun på barrna og mannen der hjemme som hun aldri får se igjen? Borte var følelsen av å ha en bestevenn ombord som kunne fortelle meg at det å lette fra bakken i selskap med flere tonn er helt normalt. Borte var vissheten om at jeg bare kunne trykke på den røde knappen hvis jeg ble redd, og så ville min aller nyeste korttids-bestevenn passe på meg. Det ER ulogisk å fly. Mennesker skal være på bakken. Derfor blir mange av oss redde når vi flyr. Og de eneste som kan fortelle oss at vi ikke har noen som helst grunn til å være redde, er kabinpersonalet. Derfor smiler de. Og nikker. Og smiler. Og henter ting. Og smiler igjen. Og når noen tar seg en øl eller to før de går ombord i flyet, er det rett og slett fordi de frykter å bli tildelt en sur flyvertinne. En som ikke smiler, og som til avveksling ikke orker å være alles bestevenn. PUBLISERT I FORBRUKER-RAPORTEN I SEPTEMBER 2002 Mer? Tilbake til forsiden