Tilbake til forsiden
Kontakt: shamangran at gmail.com
    
    


 
 
Tenker veldig fort

Det kan godt hende at jeg tenker saktere og saktere, men det er det ingen som merker noe til. Folk som tenker fort, ligger alltid noen hakk foran. Ikke på alle områder. Men kanskje særlig i samtaler og møter med andre mennesker.

[I'm a fast thinker, I might be slowing down without anybody really noticing. Fast thinkers are always ahead of everybody. Not in every sense, but especially when socializing.]


tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt

2020

TILBAKE I VIRKELIGHETEN IGJEN:
Happy endings?/a>
Innendørs
Kjærlighet
Lever drømmen?
Jobber med saka
Fri
Tid for å lande
Tid for brannfakkel?
Aldri pene og unge nok
Sånn ja
Fri!
Sol ute sol inne
Tenker på søvn
Lever drømmen
Avslutter et kapittel
Holder det ekte?
Holder pusten. Puster ut.
Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig
Gir opp. Gir ikke opp.

2019

VILLE VESTEN 2.0
Hyperaktiv
Oida
Finner ut av ting
Putting out fire with gasoline
Ting skjer ikke
Ting skjer
Rigger meg til
Går seg til
Alene hjemme
På stedet hvil
Lander
Finner roen
Leier tilbake
Deja vu
Første fridag i Ville Vesten
Let the game begin
Life is peaceful there?

2018

TILBAKE I VIRKELIGHETEN:
Alt du ikke lurer på
Oida
Hei
Ikke-bloggeren
Tilbake

VILLE VESTEN:
Dette gikk litt for fort
Morgenfugl
Øver
Hujadamej
Lønningsdag
20 uker
Effektiv nå
Rydder i skapet
Lyden av øde øy
Kort innpå
Alene hjemme

2017

Restitusjon
Trekker inn klørne
Søndag
Lørdag
Lærer fugler å fly
Må nok dra videre snart
Som om det var noe nytt
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:
God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik

Egentlig er jeg Shamangran på Twitter. Men denne feeden er mikrobloggen Shamangrana




2. desember 2020: Happy endings?

Dagsform: Trøtt. Helt uten grunn
Humør: Stigende
Antrekk: Den veldig kule og dyre joggebuksa og en veldig ordentlig skjortebluse som gjør at jeg ser helt normal ut
What kind of hair day: Nyvasket. I håndkle.

[--- I love unhappy endings or really bad endings when I watch movies or TV series. I know TV series have bad endings in order to be able to continue the show in a new season. But still. I'm in quarantine and it's all right. I've done too much online shopping recently. My car is in the shop; I worry for her and I miss her. I have plans for Christmas, but I don't know if everything will change because of the virus ---]

Jeg elsker filmer og tv-serier som ender dårlig. Og heldigvis er det i det minste flere og flere tv-serier som ender dårlig. Selv om de gjør det bare for å ha noe dårlig å fortsette fra når neste sesong starter.

Nå har jeg akkurat sett ferdig Эпидемия – eller To the Lake som den absolutt må hete på engelsk. Den hadde en fantastisk fryktelig slutt. Og det var bra, siden dette er en av de beste tv-seriene jeg har sett. Den ga meg tro på mennnesket, på at vi kan søke sammen og få til ting når det ser riktig ille ut.

Hvis du lurer på hvordan det går i karantenen, så er svaret Bra. Helt ok. Greit. Jeg kjeder meg ikke. Livet mitt var fra før så kjedelig at jeg merker absolutt ingen forskjell. Annet enn at jeg slipper å gå i butikken. Men jeg kan gå i butikken hvis jeg vil.

Jeg var i butikken for to dager siden for å hente ei pakke med ei vinterjakke jeg hadde bestilt. Den gamle jeg ville nok blitt veldig lykkelig over å oppdage at det finnes jakker som er altfor store til meg. Den nye jeg ble bare nokså skuffa over hele jakka. Det var ikke bare størrelsen. Det var alt. Den var bare 100 prosent feil. Og jeg som hadde brukt så lang tid på å velge ut akkurat den jakka og på å vente på at den skulle komme på salg. For å trøste meg selv, kjøpte jeg straks en annen jakke som jeg er nesten sikker på at er for liten og kanskje nokså stygg. Men jeg har ventet på at den skulle komme på salg også, og nå var den på salg for andre gang på ei uke. Hujedamej. Jeg har egentlig slutta med å shoppe på nettet, men føler at jeg har et slags amnesti nå under karantene. Selv om budsjettet mitt minner meg om at det ikke finnes noen som helst grunn til å gi meg selv amnesti akkurat nå,

På den veldig lyse siden har jeg fått et bittelite jobbtilbud som var akkurat det jeg trengte for å kjenne meg som en deltaker i den egentlige virkeligheten der alle jobber og er veldig slitne og truer med å sykmelde seg.

Fram til det bittelitte jobbtilbudet blir til en bitteliten jobb, har jeg ganske mye jobb fra dag til dag. Og det trenger jeg for å rette opp i de inngrepene nettshopping-amnestiet har gjort i kredittkortet mitt. Jeg har faktisk tatt meg den frihet å bestille kanskje nokså dårlige julegaver til de tre julegjestene jeg kanskje ikke får på grunn av pandemien. De nokså dårlige julegavene kommer til dels fra Amerika, så det er ingen grunn til å tro at jeg rekker å få dem hit før julaften uansett. Men gavepapiret som jeg har bestilt fra Norge, kommer nok. Og hvis ikke gavene fra Amerika kommer, skal jeg pakke inn helt vanlige matvarer. Bilreparasjonene i tilknytning til den periodiske kjøretøykontrollen har forresten også spist ganske solid av kredittkortet, men egentlig av sparepengene – for jeg takler ikke at bilen min blir en kredittkortgjeldspost.

Det gjorde litt vondt å forlate Navara på et sted der hun aldri har vært før. Og det gjør nokså vondt at han som passer på henne ikke ringer for å fortelle hvordan det går. Men jeg krysser fingrene. Når hun kommer hjem, skal jeg støvsuge og vaske henne fra topp til tå.

Juleplanene mine er forresten disse:

  • Førjulsmiddag med de beste folka
  • Julemiddag med de aller beste folka
  • Juleferie med den beste mannen
  • Nyttår med de to beste mennene
  • Og så er jula over
Det kan bli veldig mange endringer i juleplanene. Det eneste jeg tror er helt sikkert, er det med juleferien. Uansett hvor mye karantene jeg er i, kan jeg sette meg i bilen og kjøre til fjells.




27. november 2020: Innendørs

Dagsform: Trøtt
Humør: Bra!
Antrekk: Den veldig kule og dyre joggebuksa og favoritt-t-skjorta
What kind of hair day: Nyvasket og nykuret. Fabulous

[--- My covid-19 test came back negative. Quarantine becomes me ---]

Jeg drev og hadde så god tid at jeg ikke klarte å rapportere på Grana.no bare på grunn av for god tid. Nå har jeg ikke tid til overs i det hele tatt, så nå har jeg ikke tid til å rapportere på Grana.no.

Jeg er i karantene, men har testet meg og har ikke covid-19 – eller SARS-CoV-2 som det sto på prøvesvaret fra laboratoriet.

Jeg kler veldig godt å være i karantene. Jeg tar bilder av meg hver dag, og jeg blir yngre og penere hele tiden.




12. november 2020: Kjærlighet

Dagsform: Helt fin
Humør: Helt topp
Antrekk: En feilkjøpt treningstights og ei ganske fin metal-trøye (Rage)
What kind of hair day: Akkurat som om det blir kortere og kortere?

[--- My opinions on the concept of love are rather controversial. I do not believe couples generally love each other. I believe movies and magazines draw a false picture of what to expect when it comes to love. My hair grows shorter every day. I'm making a podcast with a friend. It will be a great success ---]

Jeg tror at når jeg snakker med andre mennesker om kjærlighet, så tenker de nok at jeg er 50/50 desillusjonert og kynisk. Det forhindrer ikke at jeg nærmest proklamerer alt jeg tror jeg veit om kjærlighet.

Akkurat nå ser jeg på en tv-serie. Haha. Akkurat nå. Jeg ser alltid på tv-serier. Men nå ser jeg på en tv-serie der hovedpersonen tror hun elsker mannen sin. Hun klamrer seg til ham. Men han har posttraumatisk stressyndrom og skyver henne fra seg. I stedet ligger han med eksen sin – hvis ikke det var noe jeg drømte – jeg gidder ikke å spole tilbake for å sjekke. Uansett så merker jeg at jeg tenker Du elsker ham ikke og Han elsker ikke deg. Med tyngde. Hun er en nokså vellykka journalist og han er en nokså vellykka fotograf. Hun er kul først og fremst fordi skuespilleren er kul i virkeligheten. Han er litt sånn fotballstjerne-hot. Og altså veldig traumatisert, sannsynligvis fordi han rømte unna i en situasjon der kameraten hans ble skutt, men det har vi ikke fått vite noe om ennå – hvis ikke jeg har sovet forbi det også da.

Poenget mitt akkurat nå er at jeg begynte å tenke på hva det er som gjør at vi ser at noen elsker hverandre og andre ikke gjøre det. Det handler ikke om kyssing og sex og sånt. Det handler om holdninger tror jeg. Når jeg ser at noen respekterer partneren sin og lytter til partneren sin, tror jeg det er kjærlighet. Dette ser jeg veldig sjelden, og derfor tror jeg veldig få mennesker virkelig lever i kjærlighetsforhold.

Ifølge mine teorier – som blir til mens jeg skriver, jeg er ikke en grubler som går omveien via tenkning, finnes det disse typene parforhold:

  1. De forelskede. Dette varer aldri. Dette har ingenting med kjærlighet å gjøre
  2. De fysisk kompatible. De som har mye og bra sex. Dette kan var for evig. Men det handler ikke om kjærlighet
  3. Bestevennene. Dette kan også vare evig dersom ikke én av dem plutselig ramler borti noen som kan tilby dem ett av de ovenfor nevnte kriteriene. Dette er nesten et slags kjærlighetsforhold
  4. Foreldrene. De som har barn sammen og som elsker å ha barn sammen. Dette kan også vare evig dersom de holder tett kontakt med de voksne barna sine. Her dreier det seg på en måte om kjærlighet. Men det kan rakne med utgangspunkt i hendelser knytta til et av de første to punktene i lista
  5. Samarbeiderne. De som har lagt et slags arbeidsfellesskap av parfoldet. Dette kan også var evig dersom ikke én av partene blir forelska i en annen eller treffer noen de er kroppslig kompatible med
  6. Parterapiparene. Dette kan vare ganske lenge, men aldri evig. På et tidspunkt blir minst én av partene lei av å måtte analysere, lytte og forklare. Disse menneskene elsker ikke hverandre
  7. Fornuftparene. De som enten er blitt sammen av fornuftige grunner eller fordi noen omkring dem har bestemt at de skal være sammen. Dette kan vare for evig dersom begge parter er innforstått med premissene – som er å gjøre det absolutt beste ut av situasjonen. Veldig mange mennesker klarer dette. Men jeg er usikker på om det oppstår kjærlighet. Her dreier det seg kanskje mest om lojalitet
  8. De ekte kjærlighetsparene. De som har fått øye på hverandre, beundret hverandre og kjentkjent noe av seg selv i den andre. De som aldri slutter å tenke på partneren som et helt selvstendig individ og som aldri glemmer at de beundrer partneren og gjenkjenner seg selv i partneren. Dette tror jeg er kjærlighet. Og dette tror jeg nesten ikke finnes.
Hvis du finnes og leser dette, kommer det neppe som noe sjokk på deg at jeg neppe passer inn i noen av definisjonene ovenfor. Jeg har definitivt befunnet meg i gruppe 1 og 2.

Jeg tror verden hadde vært et mye bedre sted dersom de som tror på den store kjærligheten, straks slutta med det. Jeg tror fryktelig mye tid og fryktelig mange krefter går tapt i jakten på kjærligheten som i de fleste tilfeller ikke finnes. Jeg tror fryktelig mye tid kastes bort på populærkultur som dyrker ideen om at kjærligheten finnes. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av at de kun fantes filmer som endte med at parene gikk fra hverandre på en vennlig og anstendig måte. Også kunne eventuelt den lykkelige slutten være at de fikk en ny hobby og noen nye venner.

Selv om du kanskje ikke finnes, men siden dette på en måte er et sted jeg går tilbake til for å sjekke hva jeg holdt på med tidliegere, bør jeg nok rapportere om livssituasjonen akkurat nå. Livssituasjonen er rimelig perfekt. Det betyr at jeg har noe meningsfullt å gjøre og tjener penger. Det betyr også at jeg kanskje ikke kan dra på hytta og bli der veldig lenge når bilen er ferdig på verksted. Foreløpig er det litt usikkert.

Sist jeg flåset om jobber jeg hadde søkt på og jobber jeg ikke kunne få, tøysa jeg egentlig litt. Men jeg tøysa faktisk ikke. Jeg tror jeg skal lage en dokumentar eller reportasje om det norske paradokset. Det med at vi skal jobbe til vi er 75 – mens ingen vil ansette oss etter at vi er 48.

Jeg har funnet ut at håret mitt vokser innover i hodet. Nå som jeg skulle spare til veldig langt og kult hår, er jeg flink til å trimme tuppene, for det har jeg lest at man skal. Resultatet er at håret blir kortere og kortere og tykkere og tykkere. Nå har jeg snart en slags kort afro. Og altså ikke to centimeter lengre hår per måned – slik jeg forventa.

På den særdeles lyse siden i dag kan jeg rapportere om at et lenge annonsert prosjekt – om enn noe redefinert – er i ferd med å komme på vingene. Jeg lager podcast. Denne gangen sammen med en venninne og om et helt annet tema enn det som var planen. Denne venninnen og jeg skulle egentlig lage et foredrag vi skulle reise rundt med. Men inntil videre skal vi podcaste.

Jeg tror det blir min jobb i podcasten å sørge for alt det tekniske og betale for alle lisensene og sånt. Så jeg skal øve meg litt, kanskje allerede i dag, for vi skal lage pilot om fem dager. Vi tror begge at podcasten blir en suksess. Til sammen kjenner vi kanskje cirka 30 mennesker som kommer til å høre på piloten.

Den siste uka har det gått opp for meg at dynamikken i og omkring meg er falsk på en komisk eller paradoksal måte:

Jeg kommer til en arbeidsplass. De andre later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. Jeg later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. De andre later som om de er litt misunnelige på meg som lever et så fritt liv. Jeg gjennomskuer dem og forstår at de 50/50 syns synd på meg og er glade for at de selv har gått for den trygge løsningen. Men summa summarum gjelder dette: Jeg liker den måten jeg lever på, selv om det kan være nervepirrende 2-3 uker i året.

Illustrasjon: Jeg har vært på besøk hos ei venninne på landet i helga. Hun bor i et gammelt, fantastisk hus på en gård. Og jeg så rett ut i skogen da jeg våkna på morgenen.




3. november 2020: Lever drømmen?

Dagsform: Tja
Humør: Bra!
Antrekk: Ganske søte pysjbukser og litt for kort t-skjorte
What kind of hair day: Nyvaska. Strålende

[--- Expressions like Live for the moment have no meaning. When you're dead you wont think about what you missed while you were alive ---]

Jeg er blitt hekta på en finsk tv-serie, og prøver å lære meg finsk, men det er vanskelig. Dette er de ordene jeg har lært til nå:
  • joo = ja
  • ei = nei
  • koti = hjem
  • Katso minua = Se på meg
  • minä = jeg
  • sinä = du
  • hyvä = bra
  • moi = hei og ha det
I den finske tv-serien – Bordertown/Sorjonen – ble sønnen til en mann skutt i dag. Faren sa det fikk ham til å tenke på banale uttrykk som Lev i øyeblikket og Livet går videre, og jeg begynte å tenke på at det spiller jo ingenting om vi lever i øyeblikket, for når vi dør, vet vi jo ikke hva vi gikk glipp av, og vi bruker neppe evigheten til å ergre oss over hva vi ikke gjorde mens vi levde. Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet i dag.

I USA skal de velge ny president i dag, og alle syns det er kjempespennende. Jeg tror egentlig at de kommer til å gjenvelge han de har, han jeg ikke orker å skrive navnet på engang. De valgte ham for fire år siden helt ute av det blå. Og jeg tror ikke at noen av oss som ikke er amerikanere har noe utgangspunkt for å forstå hvorfor amerikanere tenker som de gjør. Likevel prøver vi å leve opp til den amerikanske drømmen her i verdens rikeste, frieste land. Forstå det den som kan.

Dette har jeg imot det jeg lærer om USA på tv:

  • Kvinner er mindre verdt enn menn
  • Utseendet betyr alt
  • De fleste mener at svarte er mindre verdt enn hvite, og latinamerikanere er enda mindre verdt enn svarte
  • Kvinnens jobb er å ta seg av barna og huset og ellers passe på å være tynn og pen
  • Abort er mord
  • Pistoler gjør folk trygge
  • Sengetøy skal være laget av syntetisk, blankt materiale
  • Hus skal være laget av papp og fylt med skrot
  • Alle spiser mye og dårlig mat, og særlig slurper de i seg frokostblanding med melk
  • Det er greit å kjøre bil i fylla
  • Utdannelse koster masse penger
  • Osv.
Siden det var allehelgensdag på søndag, delte jeg et bilde av de nærmeste døde. Og da var det mange som reagerte med likes og hjerter – og et par reagerte med litt sånne medfølende kommentarer som jeg sletta. Poenget var å ikke glemme at folk har levd selv om de er døde nå.

Disse fem tenker jeg på som de nærmeste døde:

  • mamma
  • pappa
  • Torbjørn
  • Robert
  • Nicolai
Jeg tenker nok mest på Torbjørn og Nicolai og mamma når jeg tenker på de døde. Jeg husker ikke pappa og Robert – selv om jeg kunne ha husket dem hvis noen fortalte meg om dem og viste meg bilder av dem etter at de døde.

Jeg har skrevet ei bok til Torbjørn. Fordi han er den jeg de siste par årene har tenkt aller mest på. Før det tenkte jeg på Nicolai hver dag. Og før det igjen tenkte jeg på mamma hver dag. Robert tenker jeg på når jeg ser bilder fra jeg var liten, og pappa tenker jeg på som en mann det ville ha vært veldig fint å kjenne.

Hvis noen skulle lage en trist beretning om oppveksten min, ville de nok lagt vekt på at pappa døde rett før jeg ble sju, ved rattet på motorveien, med meg i baksetet og høygravide mamma ved siden av seg.

Hvis jeg skulle lage en trist beretning om oppveksten min, ville den handlet om stillheten i leiligheten med de mosegrønne veggene, om mamma som aldri gråt og om den fineste lille gutten som visnet bort og døde foran øynene mine uten at jeg skjønte noe som helst. Deretter ville fortellingen kanskje skildret hvilket avstumpet, iskaldt menneske jeg ble. Og så ville den nok endt med at jeg først skjønte at jeg døde sammen med Torbjørn og deretter mistet meg selv totalt da Nicolai døde. Siden både Torbjørn og Nicolai var sånne uimotståelige krølltopper, ville det kanskje blitt en gripende film. Men filmen ville bli skjemmet av at hovedpersonen – jeg – var ei tjukk skravlebøtte med en jævlig ekkel latter.

I tilfelle noen leser dette og lurer på hvordan ståa er akkurat nå, kan jeg fortelle følgende: Jeg har funnet cirka tre jobber som jeg virkelig drømmer om å få. Jeg tror jeg kunne fått to av dem hvis jeg hadde vært ganske mye yngre, men jeg vet at jeg ikke får noen av dem siden jeg er for gammel. Jeg vet jeg ikke er for gammel for jobbene, men jeg vet at de som leser søknadene mine syns jeg er for gammel. Dette er mer et samfunnsproblem enn et personlig problem, så jeg har bestemt meg for ikke å lage noe ut av det. Hvis jeg ikke søker, får jeg ikke jobbene. Hvis jeg søker, får jeg dem likevel ikke, men da kan ingen si at jeg ikke prøvde.

På grunnlag av dette med at jeg er for gammel for alle utlyste jobber, har jeg bestemt meg for å flytte på hytta så fort bilen er ferdig på verksted om cirka én måned. Så skal jeg reise hjem til jul og lage cirka fem timer med julefeiring for familien før jeg drar tilbake til hytta.

Utover våren skal jeg bli en skikkelig langhåret hippie i veldig kule villmarksklær. Jeg skal ikke kjøpe meg nye, kule villmarksklær, jeg skal bare slite de klærne jeg har sånn at de blir kule. De blir også kulere når jeg blir tynnere og tynnere der oppe i ødemarka fordi jeg ikke har så mye penger til mat og heller ikke gidder å lage mat. For eksempel kan jeg bruke brede belter på de altfor store buksene og jakkene mine. Jeg har sett at kule hippier gjør sånt.

På dagene skal jeg gå i fjellet og lese bøker og på nettene skal jeg sove med stearinlys på nattbordet. Og i helgene kommer jeg kanskje cirka seks ganger til å få besøk. Da kan vi fyre i peisen og ta badstue og drikke rødvin. Jeg tror kanskje ikke jeg skal drikke så mye rødvin når jeg er alene. Det har jeg ikke råd til. Men jeg kunne kanskje ta med en flaske rom og ta meg en knert hvis jeg syns det blir skummelt eller trist å være alene så mange måneder.

Når sommeren kommer, skal jeg se om jeg vil flytte tilbake til huset vårt, eller investeringsobjektet mitt som jeg har begynt å kalle det. Jeg kommer nok ikke helt til å klare å flytte tilbake til huset vårt, det kjenner jeg på meg. Men kanskje det blir digg å få vasket litt tøy og sånt.

Så kommer høsten og alle som ikke har hatt korona, er blitt vaksinert mot sykdommen. Da skal jeg reise til Sicilia og bli der fram til neste jul. Eller lenger hvis jeg har råd til det. Men det har jeg nok kanskje ikke.

Jeg har – i tillegg til hytta og julaften – noen få, hyggelige planer framover. Jeg skal på bålvake i kveld, jeg skal på metal-konsert på torsdag, jeg skal på middag med de aller beste vennene på lørdag og jeg skal se film sammen med verdens beste svigersønn på mandag. Etter det skjer det absolutt ingenting før det med hytta og jula. Så vet du det (hvis du finnes og det gjør du kanskje ikke).




27. oktober 2020: Jobber med saka

Dagsform: Faktisk helt ok
Humør: Bra!
Antrekk: Pysjbukser og en litt søt trøye
What kind of hair day: Pretty fabulous

[--- I have a micro blog and I need access to all of it in order to collect all my dreams and interpretations. I need to remind myself that I'm not allowed to be stressed about my situation. And I spend some time trying to rent a horse and a carriage for Christmas Eve ---]

Jeg har lest mikrobloggen min i dag fordi jeg holder på med å samle drømmeloggene mine. Der så jeg at jeg har prøvd å forberede meg selv på den epoken jeg er inne i akkurat nå. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at jeg kommer til å få stress men at jeg ikke skal få stress denne gangen. Men jeg har hatt litt stress.

Stresset denne gangen kulminerte i en negativt ladd samtale på fredag som endte med at jeg ropte ganske høyt. Og siden det var så deilig å rope høyt – og siden jeg på en måte ropte til meg selv også – har stresset nesten forlatt meg. Nå gjør jeg de tingene jeg skal gjøre i denne fasen av livet. Skriver og leser og drikker kaffe og trener.

Men jeg har ikke så veldig mye nytt å fortelle om. Annet enn at jeg slter med å få loggen ut av mikrobloggen og at mikrobloggen derfor stanser 25. januar i år selv om den er åtte år gammel. Noe inni meg blit litt hysterisk over den forsvunne mikrobloggen. Men noe annet inni meg forteller meg at det er for mye informasjon i verden og at kanskje jeg skal gi slipp på sju og et halvt år med personlige nedtegnelser.

Det jeg har funnet av drømmelogger er forresten helt fantastisk. Den noe yngre meg har virkelig investert i framtida ved å skrive ned drømmer og tolkninger fortløpende.

Utover å samle drømmelogger, holder jeg på med å bestille hest og kjerre eller slede til julaften. Det er vel mer eller mindre blitt en slags besettelse å få til akkurat det. Men jeg har lagt en forespørsel inn i et forum, og har allerede fått fire svar. Det er visst ikke mangel på hester. (Bildet er lånt fra Flickrs creative commons-avdeling)




9. oktober 2020: Fri

Dagsform: Euforisk på en måte
Humør: Bra!
Antrekk: Tights, kult skjørt og tights (tar meg sammen)
What kind of hair day: Katotisk

[--- I'm home and I think I will stay here forever. I need to stop going to bed at 6 PM. And I need to edit the book I have written while in the Wild Wild West. The world needs to hear my story. I need to tell it before I start forgetting the horrible days among people who just can't be bothered to behave decently towards newcomers ---]

Jeg har landa på Hippiehalvøya og tror aldri jeg skal dra herfra igjen.

Jeg tar tilbake livet mitt på alle nivåer fra og med i kveld. Aldri mer skal noen få lov til å legge bånd på hva jeg sier og skriver når jeg ikke er på jobb. Det siste året har gitt meg overdose med tvedydighet, forsiktighet, grettenhet og iniativfattigdom.

Jeg har selvsagt ikke rukket å være helt crazy ennå – hvis vi ser bort fra de tre tequila-shotsene jeg rakk idet jeg landa fra Ville Vesten for ei uke siden. Jeg har hatt oppgaver som har krevd både anstendig oppførsel, anstendig frisyre og anstendig antrekk. Men nå begynner jeg å se framover.

I anledning min første kveld i frihet har jeg på en måte pynta meg litt før jeg spiste en helt jævlig middag som jeg skylte ned med to glass vin.

Jeg kjenner at det blir vanskelig å venne meg til ikke å legge meg klokka seks. Klokka er kvart over nå, og jeg kjenner at senga roper på meg. Men jeg behøver jo ikke stå opp med det første, så jeg må prøve å snu døgnrytmen.

Er veldig stolt over at jeg har klart å skyve alt det morsomme jeg skal gjøre fra nå foran meg hele denne første uka på Hippiehalvøya. Det har klødd veldig i de fingrene som neste uke skal ommøblere arbeidsrommet og rydde unna alle distraksjoner før jeg blir 100 prosent skapende.

Tror jeg bør reinskrive boka jeg har skrevet i Ville Vesten før jeg begynner å tenke at de ikke var så ille der likevel. Det var ille. Det var virkelig ille. Jeg tror verden trenger å høre hvor dårlig enkelte syns det er greit å behandle tilflytta korttidsansatte.

Jeg har lagd noen utklipp fra boka som jeg har brukt til å muntre meg selv opp, eller kanskje det motsatte. Tror jeg skal dele klippa på Grana.no framover for å holde temaet varmt. Så får det heller bli sånn at noen legger sammen to og to og skjønner at det er jeg som har skrevet den famøse boka fra Ville Vesten.

I dag smalt jeg rett i Tveitafella for første gang på mange år. Jeg glemte at mottoet mitt er Never Less Than Perfect, og dro på butikken i dritstygge klær og med dritstygt hår. Der møtte jeg en kjekkas-bekjent, og kjente at jeg bare hadde lyst til å synke gjennom gulvet. Men siden vi ble så glade for å treffe hverandre, lot jeg det stå til, og vi ble stående å snakke om alt som har skjedd siden sist og om alle de øllene vi snart skal drikke sammen. La vita è bella!




27. september 2020: Tid for å lande

Dagsform: Lat
Humør: Stigende
Antrekk: Boxer og t-skjorte (har ikke stått opp ennå)
What kind of hair day: Knute (må dusje i dag)

[--- Very soon I will be leaving the wild wild west for good. I had some kind of panic attack in the woods yesterday. I have real plans for my life when I arrive back home at The Hippie Peninsula ---]

Hvis jeg regner med denne dagen, har jeg fire dager igjen på et sted nesten helt innerst i en fjord. Jeg har gjort alt jeg kan de siste ukene for ikke å komme i en smitte- eller karantenesituasjon. Jeg tror jeg klarer det. De siste tre dagene på jobb har jeg så sykt mye å avslutte at jeg må sitte alene på kontoret mitt uten å puste inn annen luft enn den jeg selv puster ut.

Og onsdag kveld letter flyet mitt i retning framtiden. Jeg har arrangert et 1,5 timer langt møte når jeg lander i Hovedstaden. Vi skal drikke shots før jeg tar ferga ut til Hippiehalvøya. Jeg har ikke så mange penger, så jeg håper ingen orker flere enn to shots hver. Vi blir cirka sju personer. Det skulle bli cirka 1400 kroner som jeg ikke har, men som banken min elsker å kunne låne meg

Det er nesten helt utrolig, men jeg har faktisk lagt tre planer for livet etter livet nesten helt innerst i en fjord:

  • Velkommen-hjem-shots
  • Svartmetallkonsert med Svigersønnen
  • 30-årsmiddag for Sønnen
Etter disse tre arrangementene har jeg ingen planer. Hvilket er en løgn, for jeg har store planer karrieremessig:
  • Jeg skal lese alt som ligger i innboksen min fra Dark Mountain-folka
  • Jeg skal skrive et bidrag til neste publikasjon fra Dark Mountain-folka
  • Jeg skal lese Freuds drømmetolkningsleksikon og det andre drømmeleksikonet jeg har kjøpt
  • Jeg skal lage et foredrag om drømmer
  • Jeg skal lage en podcast
  • Jeg skal skaffe meg en jobb
Det ser kanskje litt upassende ut at det å skaffe meg en jobb ligger på sjetteplass. Men tanken er selvsagt at jeg skal skaffe meg en jobb samtidig som jeg gjør de andre tingene.

Før jeg gjennomfører alle planene mine hjemme i virkeligheten, skal jeg jobbe litt for folka nesten helt innerst i en fjord. Jeg ble så smigret da de spurte meg at jeg svarte ja. Selvsagt gjorde jeg det.

I går skjedde noe som bare har skjedd meg to ganger før i verden. Jeg fikk naturangst. Altså frykt for å gå inn i naturen. Første gang det skjedde, skulle jeg gå til Jutulan på Lækka. Neste gang skulle jeg gå forbi et skummelt fjell ved Frøvik på Lækka. Og denne gangen skulle jeg gå gjennom en bitteliten skog opp mot Galten på Folkestad. Jeg fikk hjertebank og ble kvalm. Jeg som går på tur alene alle steder jeg er. Men det var så absurd å være på et sted jeg aldri hadde vært før uten å møte et eneste menneske og uten å vite hva jeg kunne treffe på inni den skogen. Så jeg snudde. Og fikk ikke tatt bilde av meg selv på Galten. Men det var helt greit. Angst er ekte.

Det er søndag. Jeg kunne ha jobbet, siden jeg har tatt meg litt vann over hodet her. Men siden jeg jobba en del i går og siden jeg har lagd en plan for gjennomføringa av kommende oppgaver, ligger jeg i senga på verdens beste Airbnb og ser på film og drikker kaffe. Om to timer kommer noen av de tidligere studentene mine hit på saft og boller. Hybel style og corona style. Pappkrus og én meters avstand.

I kveld skal jeg dusje. Jeg veit at andre mennesker dusjer hver dag, men jeg dusjer bare tre ganger i uka. To ganger etter trening og én gang søndag kveld for å få alle knutene ut av håret. Jeg har tatt med meg en bitteliten conditioner-flaske hjemmefra, så jeg håper jeg klarer meg uten å måtte klippe av for mange dreads denne gangen. Jeg har uansett ikke saks.

Illustrasjoner: Det øverste bildet er fra Folkestad. Bildet med snø på er fra Jululan på Lækka, litt før jeg snudde. Bildet uten snø er også fra Folkestad, en stund etter at jeg snudde




10. august 2020: Tid for brannfakkel?

Dagsform: Fin
Humør: Bra!
Antrekk: Shorts og skjorte. Det er tusen grader
What kind of hair day: Nyvaska. Kjerringaktig med stive krøller

[--- I have some strong opinions on mental health issues. But I have to wait to tell you about them until they can no longer be used against me ---]

Jeg er egentlig svanger med en brannfakkel om psykisk helse. Men tenker vi lar den ligge til ingen kan bruke den mot meg.

I stedet for brannfakkelen om psykisk helse, kan jeg jo rante litt over folks behov for å plassere andre mennesker. Igjen. Fordi dette behovet folk har for å plassere meg, åpenbarer seg hele tiden.

    – Hvor er du nå?
    – Hvor lenge blir du der?
    – Hvor skal du etterpå?

    Og så selvsagt:

    – Har du søkt en fast jobb?
    – Du kunne vel få en fast jobb på ...
    – Du reiser ikke bort igjen nå vel?

    Og så kulminerer det i:

    – Har du tenkt på pensjonspoengene?
    – Kan du få AFP?
    – Du må kanskje tenke på en pensjonsordning?

Jeg er rutinert. Jeg klarer stort sett å børste av meg sånne spørsmål. Og idet jeg børster, klarer jeg stort sett å svare noe litt høflig. Mens stemmen inne i meg roper
    DET SPILLER DA VEL INGEN ROLLE FOR DEG OM JEG ER HER ELLER DER, OM JEG HAR FAST JOBB ELLER IKKE OG OM JEG BLIR MINSTEPENSJONIST ELLER IKKE?

Det demrer for meg at det er vanskelig for folk å lese meg som en person som har ting på stell. Jeg må nok tåle å bli feiltolket takket være signalene jeg strør om meg med:

  • stygt hår
  • stygge klær
  • uvettig pengebruk
  • feil holdning til materielle verdier
  • manglende vilje til å skaffe meg fast jobb
Selv om det demrer for meg at jeg lager ris til egen bak ved ikke å føye meg etter reglene for hår, klær, pengebruk, ting og jobb, kommer jeg ikke til å forandre de signalene jeg sender.

Jeg drømmer om at folk rundt meg skal bli uredde og litt freidige når jeg går foran med et godt eksempel. Selv om den eneste som faktisk fulgte mitt eksempel, på en måte gikk direkte på dunken, kan det jo hende at noen andre kan finne litt frihet og positiv uro.




3. august 2020: Aldri pene og unge nok

Dagsform: Helt ok
Humør: Ganske bra
Antrekk: Boxer, treningstopp og singlet. Det er kvelden
What kind of hair day: Nyvaska. Har jobba meg gjennom skremmende mange knuter

[--- Men seem to find their wives old and boring even though their wives look really good. When a middle aged or older actress play a middle aged or older woman, it makes me happy. But then, as they launch the movie, the middle aged or older actress looks as if she is about 30 years old ---]

Når jeg er på Stellafield, ser jeg stort sett 30 år gamle filmer. Men nå er jeg hjemme og jeg ser litt av hvert. Her om dagen så jeg en film med mange nokså alminnelige par. Det viste seg at mennene syntes at damene var gamle og kjedelige selv om de var både tynne og pene. Det fikk meg til å konkludere med at noen har bestemt at damer går ut på dato.

Egentlig går vel både menn og kvinner ut på dato i våre tider. Selv om mennene kan redde seg i land ved å være styrtrike. Med damene er det sånn at når de for eksempel er med i en film der de spiller en kvinne som har samme alder som skuespilleren og ser sånn ut, så blir jeg veldig glad. Men på bildene fra premierefesten er de godt voksne damene plutselig nokså unge igjen, så de er ikke klare for å ha den alderen de har likevel.

Det tristeste eksempelet på forbilledlig voksen kvinne som blir ung igjen, er Holly Hunter som jeg elsket i Top of the lake der hun var en voksen kvinne med langt, grått hår, en sånn dame som jeg har lyst til å være. Så, rett etterpå, er hun ung og blond igjen. Sånn som voksne kvinner tydeligvis må være i dag. Men hun er altså 62 år gammel.

Jeg klarer å se ungdommelig og kvikk ut på bilder noen ganger. Men heldigvis – eller dessverre – avslører teknologien meg. Jeg finner stadig vekk bilder på telefonen, bilder som telefonen har tatt idet jeg har bøyd meg fram for å gjøre noe helt annet enn å ta selfe. Da kommer sannheten fram.

Jeg fikk en utfordring fra en ung, pen venninne om å dele et svarthvitt bilde av meg selv her om dagen. Det var en sånn kvinnegreie. Men jeg klikket på tæggen som fulgte med, og så at alle de andre var vakre, bleke og interessante. Så jeg dreit i hele greia. Selv om bildene jeg satt og vurderte, for så vidt var nokså fine. Egentlig nesten rockestjernefine:

Klokka er ni. Jeg har nesten ikke sovet natt til i dag fordi jeg sov mesteparten av dagen i går. Jeg må sove litt mer i natt fordi jeg skal møte Sønnen på restaurant etter jobben i morgen og da vil jeg jo gjerne være glad og utsovet.

G O D    N A T T  !

Dagens illustrasjoner er der mest fordi jeg ofte lurer på hvorfor jeg ikke viser med bilder hva som skjer i livet mitt. Jeg har meldt meg inn i en gruppe for kvinner som har sine egne skur, og har delt bildet utenfor uthuset med dem fordi det akkurat nå er veldig rotete inni skuret mitt. Jeg har gått sykt mye (til å være meg) i fjellet i sommer, så det var det jo litt greit å dokumentere.




20. juli 2020: Sånn ja

Dagsform: Stigende
Humør: Stigende
Antrekk: Treningstøy. Boxer og stygg trøye
What kind of hair day: Har fått ut alle ferieknytene

[--- I listen to the radio night and day. I read books. The men in the books I read are psychopaths. The women are skinny, pretty and scared ---]

Har kjøpt meg dabradio og har fått et helt nytt liv. Hører på radio hele døgnet. Samtidig som jeg leser gamle krimbøker. Hadde aldri trodd at disse to tingene skulle skje meg. Radio hele døgnet. Krimbøker. Har faktisk lest fire bøker så langt i ferien. Begynner å frykte at jeg kommmer gjennom alle de cirka 15 bøkene på hylla over senga litt for tidlig.

Jeg har blankere ark enn på lenge. De er så blanke at jeg blir litt blenda – sånn at jeg faktisk klarer å glemme de få arka som ikke er helt blanke.

Akkurat nå kan jeg høre at ganske mange som jobber i radioen ikke er veldig gode på radio-smalltalk. Men jeg skal bare klare å drite i det. Drite i at de spiller nesten bare ræva musikk også. For jeg elsker den nye radioen min.

I går leste jeg en bok om en psykopat. Egentlig ikke en krimbok, for han gjorde bare nokså vanlige psykopatgreier. Men jeg ble sittende og tenke over min egen psykopaterfaring. Og vurderte faktisk å ringe en psykopat og stille en del spørsmål. Men jeg nøyde meg med å google ham og konstatere at livet hans har gått mer eller mindre på ræva.

    Jeg håper du leser dette og veit at det er deg jeg snakker om. Vel. Siden du er en vaskeekte psykopat, leser du selvsagt dette.
Nå snakker to 11-åringer på radioen om hvordan man skal takle avstandsforhold. Jeg har aldri hørt maken til piss, og skrur over til en annen kanal der en 80-åring presenterer musikk fra 50-tallet.

Egentlig ser det ut til at de fleste mennene i bøkene jeg leser nå, er psykopater. Damene er tynne og pene og redde. Mennene er tynne og pene og slemme. Damene er redde for å være alene hjemme. Likevel er de mye alene hjemme. Ellers hadde det ikke vært krim. Damene er også flinke til å svømme – uten at psykopatmennene vet det. Sånn at når psykopatmennene bestemmer seg for å drukne de tynne, pene, redde damene, så overlever damene likevel. Jeg hadde selvsagt ikke overlevd at noen prøvde å drukne meg. Noen av damene overlever forresten ved å løpe fort ned trapper i mørket. Det hadde jeg heller aldri klart.

Til å ha ferie, har jeg ganske kort lunte. Følger noen idioter på twitter som er så selvhøytidelige at jeg har lyst til å rope stygge ting til dem. Nøyer meg med en og annen ltt syrlig kommentar.

    Eksempel på selvhøytidelig tvitrer:

    Selvhøytidelig mann: "Iskrem er deilig i sommervarmen. Men har den kjølende effekt? (Lenke til video)"
    Jeg: "Nei"
    Selvhøytidelig mann: "Det var ikke et spørsmål, men en oppfordring om å se videoen"
    Jeg: "Det skjønte jeg. Men det var også et spørsmål. Og jeg svarte på det."
    Selvhøytidelig mann: "Pleier du å svare i kommentarfeltet under spørrende avisoverskrifter også?"
    Jeg: "Jeg er aldri i kommentarfeltene."

Når jeg leser gjennom hva den selvhøytidelige mannen skrev nå, får jeg lyst til å ta bilde av det og skrive en kommentarartikkel om ham, siden han er litt halvkjendis. Men jeg tror jeg dropper det. Jeg lar det bare bli stående som illustrasjon på at twitter omfatter mange stakkarer som er der først og fremst for å markedsføre seg selv.




3. juli 2020: Fri!

Dagsform: Bedre enn i går
Humør: Bedre enn i går
Antrekk: Deilig, kjempestygg fleecegenser. Stillongs
What kind of hair day: Bustehue

[--- Free at last on many levels. Not free to go to a dusty place as planned. But still. Free ---]

Jeg har og er fri på så mange nivåer nå at jeg nesten ikke får puste. Egentlig feil begrep det med å ikke få puste nå, siden jeg har vondt i brystet, hoster og har feber og sikkert kanskje har korona.

Men

  • jeg har for det første ferie
  • og for det andre er all paranoia avlyst i uoverskuelig tid framover. Jeg skal feire med å gjenåpne rosabloggen seinere i dag. Være fri. Holde det ekte.

Du vet kanskje ikke at jeg har skrevet en bok de siste månedene. Jeg har wallraffet. Boka er tidvis god og tidvis sutrete. Når jeg kommer meg online, skal jeg lage en kopi, luke ut sutringa og bygge ut det gode – og kanskje gi den ut.

Jeg har jo flytta fra Ville Vesten. Jeg har til og med pakket meg ut av kontoret mitt i Ville Vesten. Men selvsagt kan jeg ikke gjøre det jeg egentlig planla å gjøre etter Ville Vesten; reise til et støvete land veldig lenge. Siden hele verden er syk, må jeg finne litt støvete atmosfære andre steder. Det skal jeg nok klare.

15. juni 2020: Sol ute sol inne


Dagsform: Bra!
Humør: Bra!
Antrekk: For trang skjorte. For store shorts
What kind of hair day: Fint. Ganske rent og ganske krøllete. Med artige farger i

[--- After a short period of paranoia I have decided to reopen my Twitter diary, my micro blog. I will still keep it simple, unreal. But you will be able to read it ---]

Skulle egentlig bare innom her for å friskmelde dagboktweetsene mine. Paranoiaen har begynt å legge seg. Jeg har observert folk med større grunn til paranoia publisere antikarbohydratinnlegg med freidig mot. For ordens skyld vil jeg nok holde det på et nokså banalt nivå en stund framover. Men den som liker å lese om andres hverdag, kan nå atter lese mikrobloggen min på toppen av siden her.

Sommeren har offisielt begynt. Med sene kvelder og dype samtaler i bakgården. Og bading. Og lite klær på tykke kropper. Tykk kropp, mener jeg. Min egen. Så i helga har vi stort sett spist grønnsaker og fisk. Og i uka som kommmer, skal jeg stort sett spise knekkebrød. I ukene som kommer, mener jeg. Jeg har to normale uker å sulte meg på før ferien. Og så har jeg en halvnormal uke å sulte meg på mens jeg forflytter meg til et feriested. Deretter har jeg fire unormale uker å sulte meg på før jeg skal tilbake til virkeligheten. Eller uvirkeligheten, som jeg velger å kalle det.

Etter mine beregninger vil disse sju ukene med sult føre til at jeg er nogenlunde normalvektig når jeg vender tilbake til virkeligheten (uvirkeligheten). Nogenlunde.

Jeg er ganske heldig. For jeg skal tilbringe flere av ferieukene sammen med en som ikke spiser masse dritt hvis jeg ikke serverer det. Og vi skal være på et sted der det er umulig å unngå fysisk aktivitet. Herregud. Kanskje jeg kommer til å lande langt under normalvekt! Neppe. Bare kødda. Nogenlunde normalvektig er et flott mål. Så lenge klærne ikke sitter som pølseskinn og jeg får plass i et flysete uten å sitte sidelengs med armene, så får det være greit.

Hvis du finnes, lurer du kanskje på hvordan det går med framtidsplanene? Dette lurer du på bare for å kunne forsikre deg selv om at jeg er i den boksen der du forventer at jeg skal være i. Og da er svaret Jeg er ikke i den boksen på nokså lenge ennå. Men helt sikker innen et halvt år. Og da blir jeg i boksen i minst åtte måneder før jeg stikker av. Lenge siden framtidsplanene har vært så organiserte. Jeg har planlagt 18 måneder fram i tid. Hva jeg gjør jula 2021, er fortsatt uklart. Det eneste som er sikkert når det kommer til jula 2021, er dette:

  • Jeg er ikke i familieselskap
  • Jeg arrangerer ikke familieselskap
  • Jeg deltar ikke i julegavehelvetet
  • Jeg drar ikke på julebord
  • Det blir veldig enkelt å ikke dra på julebord, siden jeg jula 2021 ikke har noen arbeidsgiver som arrangerer julebord som inkluderer meg. Det har jeg forresten ikke jula 2020 heller. Så har jeg da heller ikke vært på julebord siden cirka 2006, så gudene veit hvorfor jeg maser om dette med julebord.

Ok. Dagboktweetsene er offisielt gjenåpnet for offentligheten. So long!




7. juni 2020: Tenker på søvn

Dagsform: Snørrete
Humør: Stigende
Antrekk: Gammel trøyekjole
What kind of hair day: Nyoppusset

[--- I have no problem sleeping ---]

De siste nettene har jeg strevd med putesituasjonen. Jeg har sovet oppå en dyne, jeg har sovet med flat pute, jeg har sovet på en hard, liten pute og jeg har sovet på en hard, stor pute.

Da jeg våkna i dag, bytta jeg pute og prøvde å sove videre, men det var ikke mulig. Det var da det slo meg at mange av de folka jeg kjenner har søvnproblemer, og at jeg ikke har det. Jeg sover nesten alltid som en stein i minst ni timer i strekk. Unntatt hvis det er veldig varmt, da hender det at jeg er våken i de ni timene jeg vanligvis sov. Men det er ikke søvnproblemer. Det får aldri bli søvnproblemer.

Min erfaring med håndtering av soving, kan sammenfattes slik:

  1. Overgangsalder: Gjennom de tre åra som kalles overgangsalderen, sov jeg ikke én natt sammenhengende. Noen netter tror jeg ikke jeg sov i det hele tatt. Men jeg kalte det ikke søvnproblemer. Jeg var våken og lagde meg kaffe og så på tv helt til jeg duppet av. Jeg sprayet meg med vann, jeg byttet til helseteppe, jeg lå med oppvridd håndkle oppå meg. Men jeg hadde ikke søvnproblemer, og jeg vurderte aldri å be om innsovningstabletter. Fordi jeg ikke vil være en sånn som har søvnproblemer.

  2. Småbarnsmor: Da Sønnen var tre uker, bestemte han seg for aldri å sove mer enn 40 minutter i strekk. Så jeg var mer eller mindre våken i to år til han bestemte seg for å begynne å sove. I disse to årene kunne jeg blitt gal og ødelagt av søvnmangel. Men jeg bestemte meg for et tall. Tallet var 5. Jeg bestemte meg for å si at det var nok hvis jeg sammenlagt hadde fått fem timer søvn hvert døgn. Det virket.

  3. Naturspeeda: Det hører med til historien at jeg i perioder da jeg var mye yngre, var naturspeeda og ikke trengte verken søvn eller mat. I perioder sov jeg kanskje tre timer og våknet superkvikk og uthvilt. Og klarte ikke å spise annet enn pærer eller appelsiner.

  4. Arbeidsnetter: I mange år, da internett var ungt og systemene overbelastet på dagtid, la jeg inn en ekstra arbeidsdag i uka ved å jobbe gjennom natta. Uten å tenke på fravær av søvn.

  5. Selvforsterkende: Jeg forsto for lenge siden at øvnproblemer avler søvnproblemer. Hvis du sier til deg selv at du ikke får sove, så får du ikke sove. Hvis du sier til deg at det ødelegger neste dag at du ikke får sove, så får du i hvert fall ikke sove.
    Hvis du står opp, lager deg kaffe, skrur på lyset og later som om det er dagen, så blir det mindre ille å ikke få sove. Og du sovner til slutt.
Akkurat nå kommer jeg på at de to gode putene jeg hadde med nesten helt innerst i en fjord, ligger i en sånn ekkel plastikkoppbevaringsbag på vaskerommet. De har til og med myke, nye putetrekk på seg. Dem skal jeg sove med i kveld. Men nå skal jeg drikke kaffe.

Jeg vet. Grana.no er blitt et banalt, intetsigende sted å være på. Men ikke for alltid, baby.




26. mai 2020: Lever drømmen

Dagsform: Helt rolig
Humør: Fornøyd
Antrekk: Fancy stillongs og ulltrøye
What kind of hair day: Pretty Fabulous

[--- Living out my backup plan ---]

Det er jo alltid backup-planen min å flytte til Stellafield. Og nå tester jeg ut backup-planen.

Litt sprøtt at det ikke er noen andre her, bare veldig mange fugler. Jeg så en bil 3 km herfra i går, og veit at campingplassfamilien bor på campingplassen og at fjellbutikkfamilien bor på fjellbutikken. Ellers intet.

Jeg skal gå ned mellom 5 og 10 kilogram i vekt mens jeg er her. Det harmoniserer dårlig med det stappfulle kjøleskapet og med dietten fram til nå, dag 3:

  • Dag 1: Vafler til frokost og pannekaker til middag
  • Dag 2: Knekkebrød til frokost, restepølse i brød og pannekaker til middag. Og noen gulrøtter
  • Dag 3: Knekkebrød til frokost og litt gulrot. Planlegger restesandwich til middag. Og kanskje et par knekkebrød til kvelds hvis jeg ikke sovner klokka 1830 slik jeg gjorde i går
Jobben går fint. Jeg har forberedt offline-kontor. Men har faktisk internett via telefonen hvis jeg trenger det.

Jeg klarer å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre på Stellafield mens jeg er på kontoret ved det nye fine bordet som nå står midt i stua. Problemet er at jeg så langt har klart å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre også på kvelden. Ergo har jeg ikke gjort noen praktiske ting ennå. Annet enn å ta ut ett bord og erstatte det med et annet. Bordet jeg tok ut, erstattet et tredje bord som nå er overflødig. Men jeg lagde en slags dusjvegg av den tredje bordplaten i går etter jobb. Så noe praktisk får jeg da gjort. I dag skal jeg henge opp hengekøya mi etter jobb. Den skal jeg ligge i når det blir flere varmegrader på fredag kveld cirka.

Jeg er egentlig livredd for å poste fra alene-hjemme-tilværelsen, så jeg kommer ikke til å publisere dette før etter at jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg er livredd for at noen som hater meg, skal oppsøke meg.

Så kan du kanskje mene at å være en middelaldrende kvinne som tror at noen gidder å gå rundt å hate henne, er patetisk. Og der har du sikkert rett. Men min er faring er, basert på folk jeg kjenner, at bitterhet aldri dør. Den som er tråkket på, drømmer for alltid om å tråkke tilbake.

Siden dette ikke skal publiseres, må jeg skrive ned noe jeg tenkte på her om dagen.

Hvorfor har noen mennesker, faktisk veldig mange mennesker, behov for å putte andre mennesker i en boks? Hver gang jeg gjør noe utenfor boksen, sitter noen mennesker og venter på at jeg skal returnere til den boksen de mener jeg skal bo i. Denne gangen hadde jeg dratt til et sted nesten helt innerst i en fjord. Og idet jeg på en måte returnerer derfra, må disse boksemenneskene konkludere med

    Du er hjemme igjen ja.
    Så bra.
Og det hadde for så vidt hatt noe for seg hvis disse folka var noen jeg pleide å treffe ofte eller omgås jevnlig. Men det er ikke sånne folk. Det er folk jeg treffer kanskje to eller tre ganger i året uavhengig av hvor jeg bor og jobber det året.

De folka som vil mure meg inn hjemme på folkeregisterregistrert adresse, gir meg lyst til å bli astronaut (selv om det er for sent) eller krigsreporter i et livsfarlig land. Hadde likt å svare på en sms med

    Kan dessverre ikke komme på grillfest, er på mars.
    Kan dessverre ikke være med, er i Kabul.




22. mai 2020: Avslutter et kapittel

Dagsform: Faktisk ganske trøtt
Humør: Ganske bra
Antrekk: Myke og gode tights jeg hadde glemt at jeg hadde
What kind of hair day: Veldig uvaska

[--- Leaving my temporary home this weekend ---]

Jeg har bodd eventyrlig, idyllisk de siste månedene, eller egentlig månedene før de siste månedene.

Nå går livet videre bosituasjonsmessig. Hvor livet går videre livssituasjonsmessig helt generelt, er selvsagt et åpent spørsmål slik det alltid er på denne tida av året.

Jeg skal hente bøker og sko på kontoret mitt etterpå. Det er visst lov å låse seg inn der nå.

Etterpå skal jeg skaffe

  • verktøy til å skru fra hverandre senga jeg har kjøpt
  • et gult laken som skal erstatte et lånt et som er fullt av solbærsaft
  • en vannkanne med kran på til å henge på veggen på Stellafield i sommer hvis det kommer besøk
Og før sola går ned skal jeg vaske huset her for siste gang.

Men akkurat nå er jeg faktisk på jobb.

PS: Den Observante gjest vil merke seg at Grana.no akkurat nå er en slags samling meningsløse og uinteressante ytringer. Da kan den observante gjest trøste seg med at om 100 dager blir livet som før, bare annerledes.




2. mai 2020: Holder det ekte?

Dagsform: Litt anspent kanskje?
Humør: Apatisk igjen
Antrekk: Boxer og en jævlig t-skjorte
What kind of hair day: Nyvaska nesten

[--- My dream is to be in a dusty, hot place. Alone. ---]

Unntakstilstand passer egentlig bedre for meg enn ikke-unntakstilstand. Med ett unntak. Alle drømmer om å være alene på et støvete, varmt sted er satt på vent på ubestemt tid. Og ubestemt tid føles som alltid akkurat nå. Og alltid uten drømmer om å være på et støvete, varmt sted, føles uoverkommelig.

Nå skal det bli tillatt å treffe litt flere mennesker, og da går det opp for meg at jeg egentlig ikke har litt flere mennesker å treffe. Tipper ganske mange andre også finner ut at de ikke har så mange flere mennesker å treffe sånn helt uten videre.

Jeg liker å invitere mange gjester. Jeg liker lyden av mange mennesker. Jeg liker at folk liker maten jeg lager, selv om jeg hater å lage mat. Jeg liker at vi spiller høy musikk og danser. Men alt dette skjer bare cirka to ganger i året, så vi kan vel regne med at om cirka seks uker så kommer ganske mange til å være sammen her hvor jeg bor. Og etter det, om kanskje fem måneder, så kommer jeg og ganske mange kommer til å å være sammen et annet sted en kveld. Og bortsett fra det, kommer alt til å være akkurt sånn som det er nå. Pluss kanskje et restaurantbesøk i ny og ne.

23. april 2020: Holder pusten. Puster ut.


Dagsform: Skuldre litt over ørene
Humør: Helt ok
Antrekk: De kjempedyra joggebuksene og en shabby-chic bluse
What kind of hair day: Litt fabulous kanskje

[--- I need to catch my breath ---]

For å være helt ærlig så har jeg litt internettparanoia for tiden selv om jeg veit at veien til meg og mitt på internett er såpass lang at jeg ikke trenger å være særlig internettparanoid.

Det er uansett lurt å øve seg på trå litt varsomt på verdensveven. Plutselig en dag blir jeg statsminister og da kommer alt fram, det veit vi jo.

Men det må være tillatt å erkjenne at de siste ukenes jobbinnsats har tatt litt på og at jeg derfor er nødt til å finne en måte å puste ut på.

Vanligvis puster jeg ut ved å sove uanstendig mye. Så jeg tror det må bli løsningen denne gangen også. I tillegg skal jeg bruke litt faglydbøker for å spare skuldrene for ytterligere heving. De er nå på høyde med øverste del av ørene.




19. april 2020: Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig

Dagsform: Frisk tror jeg nok
Humør: Melankolsk
Antrekk: Myk, deilig t-skjorte jeg fant igjen
What kind of hair day: Musefletter. Uten knuter

[--- Yesterday I made my first video that is not a video blog. I even put it on youtube for everyone to see ---]

Jeg er ikke stolt av hvordan jeg ser ut i profil. Men en venninne holder på med et kunstprosjekt, og det var til slutt lettere å knipse bilde av Kvinnen uten hake enn ikke å gjøre det.

Jeg har prøvd å følge med på hva kunstprosjektet går ut på, men finner bare masse bilder av tynne damer med glatt hår, spisse neser og markerte haker.

Så jeg er nok med for å få dem til å se enda tynnere og skarpere ut. Men jeg driter i det. Om noen måneder kan vi jo være utsletta alle sammen.

Jeg håper denne helga er bunnen av dalen, men jeg mistenker at den ikke er det. Jeg er vel først og fremst lei av hele koronaviruset. Samtidig tenker jeg mye på at livet mitt er akkurat sånn som det ville vært dersom vi ikke hadde vært utsatt for koronaviruset. Bortsett fra at jeg cirka 30 ganger mellom påske og sommerferien ville ha møtt andre mennesker.

Jeg veit ikke hvorfor jeg plager meg selv med bilder fra Sicilia. De månedene jeg skulle være der, skjer ikke nå. Men de skjer kanskje senere.

Det som skal skje, er at jeg i stedet for å dra til Sicilia, drar til fjells så fort som mulig. Jeg skal til og med skaffe meg nok internett til å ha hjemmekontor på fjellet noen uker.

Men før jeg kan dra til fjells, må jeg over fjellet for å tømme huset jeg ikke skal bo i lenger nesten helt innerst i en fjord.

Jeg hadde plutselig en drøm for to dager siden. Drømmen startet med at en venninne sendte meg en sykt god hjemmevideo som en helt perfekt niese hadde lagd i karantene i Tyskland. Jeg fikk det for meg at jeg også kunne lage en sånn video selv om jeg ikke er perfekt og ikke veit hvordan jeg lager hjemmevideo. Så jeg lagde en hjemmevideo i går. Min første video som ikke er en videoblogg, men mer en slags reportasje.




31. mars 2020: Gir opp. Gir ikke opp.

Dagsform: Litt mer tett i nesa kanskje
Humør: Melankolsk
Antrekk: Satyricon-trøye og tights
What kind of hair day: Nyvaska!

[--- I will bring my inner cowboy to a beach this week and create some magic on my own ---]

Jeg er verdensmester i å ha det gøy når det er umulig å ha det gøy. Men for første gang på mange år så gidder jeg ikke ha det gøy. Jeg er lei av å lese om hvor mange som er smitta og hva vi må gjøre for at ikke flere skal bli smitta. Jeg tror alle kommer til å bli smitta og at ganske mange kommer til å bli veldig syke og dø. Sånn. Der sa jeg deg høyt.

Dersom alle faktisk blir smitta uansett og veldig mange blir syke og dør, så burde vi kanskje drite i denne isolasjonsgreia, men det har kanskje med sykehuskapasiteten å gjøre. Vi skal få viruset bit for bit og ikke hele bildet med én gang.

Jeg snakka med en som kjenner en som har smitta to personer som har dødd nå. Så du kan si at nettet snører seg sammen.

Vi har rydda og vaska matskapene i helga, og vet nå at vi har mat nok for minst ett år. Det viser seg at hamstringen - eller snarere preppingen - som jeg dreiv med for et par år siden, har resultert i uante reserver med tørrvarer. Og nå har vi i tillegg masse hermetikk som jeg ikke skal ta æren (skylden) for. Vi kasta flere årganger med eksotiske sauser og sånt, og sitter igjen med en bunke posesupper som bare er noen få år over datoen. Vi spiser én suppe per dag denne uka helt fram til påskeferien. Og i påskeferien skal vil lage ekte mat sånn som alle andre gjør.

Denne husstanden er helt ræva på ekte mat. Det mest ekte vi klarer, er:

  • pizza
  • carbonara
  • lasagne
  • ziti
Men jeg tror at når det blir påske om tre dager cirka, så skal vi lage:
  • pinnekjøtt
  • ribbe
  • bakgårdspizza
  • Jeg kommer ikke på noe mer egentlig
  • Men jeg tror pinnekjøtt varer i tre dager og ribbe varer i minst tre dager
  • Og vi kommer til å ha vafler til middag 3-4 dager
  • Og plutselig er påska over.
Dagens illustrasjon er fra en strandtur i helga som skulle bli magisk og som kunne blitt det hvis det ikke var sånn at jeg for veldig mange år siden bestemte meg for at en introvert nevrotiker måtte være et gogt partnervalg. Idet jeg skriver dette, føler jeg meg litt slem, men jeg føler meg først og fremst litt utro mot min indre cowboy. Hvis det er så viktig for meg å gjøre magiske ting, så kan jeg vel for faen gjøre det helt alene uten å blande inn folk som ikke syns at magi i hverdagen er så veldig viktig.

Allerede en kveld denne uka skal jeg fylle bilen med magiske effekter og kjøre til en strand der jeg kan sitte ved bålet hele kvelden og ha det magisk. Og hvis jeg vil, så kan jeg sove i bilen.




28. mars 2020: Tid for ettertanke?

Dagsform: Tett i nesa, men det har jeg vært i flere år
Humør: Mer redd enn apatisk
Antrekk: Kjempedyr singlet og kjempebillig truse
What kind of hair day: Nyvaska, men tror jeg skal klippe det av i dag

[--- The UN says the corona virus threatens whole of humanity. That scares me big time ---]

Sånn. Nå har jeg parkert Ville Vesten 2.0 og bestemt meg for å være i et rom (dette) der jeg kan snakke friere.

Selv om jeg har gjort det mange ganger før, tar det alltid litt tid å lage et nytt html-rom, så nå har jeg glemt hvorfor det var så viktig for meg å flytte ut av Ville Vesten 2.0 akkurat nå.

Jeg leste på fronten av VG i dag at ti eksperter hadde fortalt avisa om hvordan livet blir etter koronaviruset. For mine ører (øyne?) blir det akkurat som å snakke om at noen skal til himmelen og andre skal til helvete. Ingen vet hvor lenge og i hvort stort omfang vi skal ha akkurat denne pandemien blant oss. Det som er sikkert, er at dette er ikke den første og den blir ikke den siste.

Jeg har selvsagt lest meg litt opp på pandemier. Mest fordi jeg ikke ante hva ordet betyr da avisene begynte å skrive om det og WHO erklærte at nå var det en pandemi. Dette er cirka den femte pandemien i vår tid.

  • Først hadde vi spanskesyken i 1918-20 som kom i tre bølger og som drepte 50 til 100 millioner mennesker, 15000 av dem i Norge
  • Så Hadde vi asiasyken i 1957-58 som drepte 1-2 millioner
  • Så hadde vi hongkongsyken i 1968-70 som drepte 800.000
  • Deretter kom hiv-epidemien som ble oppdaget i 1981 og har tatt livet av kanskje 30 millioner til nå
  • Og nå har vi COVID-19-viruset som til nå har tatt livet av over 27000 mennesker. 9000 i Italia, 5000 i Spania og 3000 i Kina
Jeg har hele tiden tenkt at dette kommer til å ta lang tid. Men jeg har hele tiden også sett for meg at jeg kan reise på fjellet om en stund og puste inn en annen luft enn den som er inni huset her. Men så sa en mann fra FN denne uka at MENNESKEHETEN ER TRUET og da gikk jeg litt i svart og ble redd på min helt egen måte.

Siden jeg for så vidt er vant til å klare meg selv (selv om kusinene mine har en teori om at jeg alltid har vært en bortskjemt jævel), er det helt naturlig å starte med familiesituasjonen og økonomien når jeg er redd. Har barna det bra? Har jeg nok penger? Og når dette er avklart, gjenstår bare det store spørsmålet Er jeg redd for å dø? Og det overrasker meg at jeg som ofte har gledet meg til å dø, nå blir redd ved tanken på at jeg skal dø. Blir redd ved tanken på at mange jeg kjenner skal dø. Likevel er jeg kanskje mest redd for at alle i Norge skal bli fattige. På en dårlig måte. Jeg leste at 15 (eller 16) prosent av oljefondet var forsvunnet de siste ukene. Det betyr vel at Norge blør penger og at det innen jeg blir syk og døende ikke kommer til å være igjen nok penger til å gi meg morfin engangs. Jeg vurderer seriøst å ta ut de pengene jeg har i banken og kjøpe gullbarrer for dem. Eller noe annet som kommer til å være verdifullt på sikt. Mat kanskje?




24 mars 2020: Roser meg selv

Dagsform: Kvikk
Humør: Fortsatt apatisk
Antrekk: Akkurat nå: Treningstøy
What kind of hair day: Må vaskes

[--- Praising myself for jobs well done so far ---]

Jeg driter i at du ikke lurer på hvordan det går med jobbelista mi. Jeg har behov for å gi meg selv ros. Og jeg gjør det slik:

Dette er altså lista over alt jeg må levere før jeg blir syk:

  • FERDIG! Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • FERDIG! To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • DELEGERT BORT Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • FERDIG! Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Som du ser - selv om du driter i det - så går dette veldig bra.

Illustrasjonen dokumenterer at i tillegg til å være kjempeflink til å jobbe meg ferdig med alt før jeg blir syk og eventuelt dør, så deltar jeg på hjemmekonserter som streames på nettet stadig vekk. Jeg gjør dette for å gjøre andre glade. Egentlig har jeg bare lyst til å sove når jeg ikke jobber. Altså har jeg egentlig lyst til å gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg bor i Ville Vesten.




22 mars 2020: Hyperaktiv

Dagsform: Våken
Humør: Apatisk
Antrekk: Den fantastiske lange genseren som er helt utslitt
What kind of hair day: Nesten nyvaska. Det er da noe

[--- Being hyperactive in social medias. Doing a lot of work. Listening to a true crime podcast ---]

Selv om jeg ikke er en veldig sosial person, har jeg vært hyperaktiv i sosiale medier den siste uka. Jeg har kommunisert med studenter på instagram og med venner på facebook (som jeg jo hater).

I tillegg til å være hyperaktiv i sosiale medier, har jeg vært hyperaktiv på jobb. Jeg har jobba stappfulle dager i frykt for å bli syk sånn at jeg ikke blir ferdig med alt jeg skal levere.

Dette må jeg levere før jeg blir syk:

  • Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Jeg er ferdig med de eksterne forelesningene og mye av innholdet i de interne forelesningene. Hvis jeg blir syk og ikke kan snakke, kan jeg likevel sende forelesningene til studentene, siden jeg har vært flink til å skrive opp hvor de finner mer informasjon. Jeg er også ferdig med å samle sammen problemstillinger til eksamen og jeg tror jeg har funnet det jeg trenger av bakgrunnsmateriale. Så egentlig kan jeg vel høste fruktene av denne ukas hyperaktivitet på jobb dersom jeg våkner i morgen og er nesten død.

Et øyeblikk med hjerteskjærende ærlighet her nå: Jeg vet ikke om jeg er hyperaktiv i sosiale medier fordi jeg trenger å kommunisere med andre mennesker eller fordi jeg prøver å oppmuntre andre mennesker eller fordi jeg har lyst til at andre mennesker skal synes at jeg er kul og har et kult liv tross alt. Jeg kjenner meg selv godt nok til å helle mot den siste forklaringen dessverre. Sånn er det å være rockestjerne.

Jeg hører på en podcast om bestialske drap på homofile menn i Toronto. Jeg er jo litt hekta på true crime. Beklager. Men det er faktisk nyttig å bli minnet på hvor jævlig dårlig vi har behandlet homofile gjennom tidene. Podcasten handler om at politiet dreit i å etterforske drapene skikkelig, og at de som ble dømt for drap på homofile, i mange år fikk minimale straffer med begrunnelsen at en homse hadde lagt an på dem.



Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About Grana.no/KV3 | A propos de nous | Über uns