Tilbake til forsiden
Kontakt: shamangran at gmail.com
    
    


 
 
Tenker veldig fort

Det kan godt hende at jeg tenker saktere og saktere, men det er det ingen som merker noe til. Folk som tenker fort, ligger alltid noen hakk foran. Ikke på alle områder. Men kanskje særlig i samtaler og møter med andre mennesker.

[I'm a fast thinker, I might be slowing down without anybody really noticing. Fast thinkers are always ahead of everybody. Not in every sense, but especially when socializing.]


tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt

2020

TILBAKE I VIRKELIGHETEN IGJEN:
Ærlig talt
Kjærlighet på bålet
Om fotturer og kjærlighet
Lever på en måte drømmen
Interiørfella
Må være rockestjerne
Interiørfella
Jeg-dag 1.0
Lander snart
Et annet sted
Langt der framme
Rundt svingen
På skjæret
Happy endings?
Innendørs
Kjærlighet
Lever drømmen?
Jobber med saka
Fri
Tid for å lande
Tid for brannfakkel?
Aldri pene og unge nok
Sånn ja
Fri!
Sol ute sol inne
Tenker på søvn
Lever drømmen
Avslutter et kapittel
Holder det ekte?
Holder pusten. Puster ut.
Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig
Gir opp. Gir ikke opp.

2019

VILLE VESTEN 2.0
Hyperaktiv
Oida
Finner ut av ting
Putting out fire with gasoline
Ting skjer ikke
Ting skjer
Rigger meg til
Går seg til
Alene hjemme
På stedet hvil
Lander
Finner roen
Leier tilbake
Deja vu
Første fridag i Ville Vesten
Let the game begin
Life is peaceful there?

2018

TILBAKE I VIRKELIGHETEN:
Alt du ikke lurer på
Oida
Hei
Ikke-bloggeren
Tilbake

VILLE VESTEN:
Dette gikk litt for fort
Morgenfugl
Øver
Hujadamej
Lønningsdag
20 uker
Effektiv nå
Rydder i skapet
Lyden av øde øy
Kort innpå
Alene hjemme

2017

Restitusjon
Trekker inn klørne
Søndag
Lørdag
Lærer fugler å fly
Må nok dra videre snart
Som om det var noe nytt
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:
God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik




20. juli 2021: Ærlig talt

Dagsform: Sprek
Humør: Forventningsfull
Antrekk: Treningstøy. Stygg boxer og stygg t-skjorte
What kind of hair day: Varmer vann til hårvask nå

[--- People rarely call me an honest person. I am more of a free spoken individual. We are allowed to lie. I lie a lot. A real writer might read my diary from now on. Being rather self concious I have decided to be a better online writer in case the real writer actually reads any of my updates ---]

Det er sjelden noen kaller meg en ærlig person. Den type ærlige person som jeg er, kalles for andre, mindre flatterende ting. De fleste sier at jeg er direkte. Og modig. Selv føler jeg meg kanskje først og fremst frekk. Og freidig.

Det er nok ikke tillatt for en som lyver så mye som jeg gjør, å kalle seg ærlig. For jeg lyver så ofte jeg kan. Jeg elsker å lyve. Særlig etter at jeg leste at Norges lover tar utgangspunkt i De ti bud – og det gikk opp for meg at Du skal ikke lyve er det eneste budet som ikke dekkes inn av norsk lov. Det er ikke forbudt å lyve! Unntatt hvis du er vitne i en rettssak og ikke er i slekt med tiltalte eller selv er tiltalt. Hvis du er tiltalt, har du lov til å lyve. Og hvis du er i slekt med tiltalte, har du lov til å nekte å si sannheten. Tror jeg.

Men akkurat nå må jeg være litt ærlig med deg. Jeg logga meg inn her i dag for å redigere det siste halvåret av bloggen min fordi jeg ga lenka til bloggen til en ekte forfatter og fikk noia ved tanken på at hun kom til å innse at jeg aldri kan bli forfatter etter å ha lest dagboka mi på www.

Sånn. Der var det sagt. Jeg er forfengelig som skribent. Det skyldes at jeg vet at jeg kan være veldig god som skribent. Men at jeg noen ganger ramler ned i Nå skal du få høre om det kjedelige livet mitt-grøfta. Jeg kommer til å skjerpe meg veldig nå som jeg vet at den ekte forfatteren min kanskje en dag kommer hit for å lese noe jeg har skrevet.

Jeg aner ikke hvorfor jeg skrev at jeg er forventningsfull i dag helt øverst. For det var egentlig en løgn. På lang sikt er jeg selvsagt forventningsfull. Men jeg har absolutt ingen forventninger til dagen i dag. For eksempel prøvde jeg å sette i gang en debatt om middagsforslag i dag tidlig som ble skutt rett ned umiddelbart. Og for eksempel har jeg foreslått å dra ut på eventyr veldig snart, noe som også er blitt skutt rett ned. Som du skjønner, er jeg ikke lenger alene på Stellafield. Alvoret fra villaen på øya har ankommet per tog med prolaps. Og jeg har vært Nurse Diesel i to uker. Eller egentlig Nurse Ratched. Altså en ganske slem og frekk sykesøster. Og det ser ut at jeg skal være søster grusom i noen uker til.

Illustrasjon: Jeg har vært på telttur. Jeg elsker teltturer.




5. juli 2021: Gammel kjærlighet på bålet

Dagsform: Uthvilt
Humør: Glad
Antrekk: Har ikke stått opp ennå. Tights og genser
What kind of hair day: Må vaske håret i dag

[--- We wrote our worst lovers letters and threw the letters in the bonfire. One of the best nights ever! The rest of my vacation will be spent in silence. Twitter has suspended two of my accounts without any good explanation. This did not break me down; I feel rather relieved actually. But I might be visiting Grana.no more often now that I'm not able to express myself on twitter as I used to (even though I still have a couple of accounts that I expect them to close down as soon as they realise they exist). Today is my birthday ---]

Jeg har vært med på noe fantastisk. Og det er for så vidt jeg som har gjort det fantastiske mulig.

Det begynte med at jeg så en episode av tv-serien Better Things. Der var noen venninner sammen og leste opp brev til sine verste ekser. Så kastet de brevene på bålet og ble ferdige med dem én gang for alle.

Jeg tenkte at dette med brev på bålet var en kjempegod idé, og inviterte veldig mange kvinner hjem til meg for å gjøre det samme. Og så kom korona, og seansen ble utsatt. Så var det fortsatt korona, og jeg hatet mer og mer tanken på å måtte være hjemme i Huset bare for å vente på at kvinnene kanskje kom for å kaste brev på bålet. Så jeg inviterte alle sammen til Stellafield i stedet. Og ti kvinner kom hit. De andre syntes det var for langt og for hyttete og alt sånt. Men elleve kloke kvinner rundt bålet ble helt perfekt.

Jeg kunne ikke forestilt meg at bålseansen skulle bli så vellykket som den ble. Kvinnene skrev ærlige brev til noen av de verste mennene Norge og Utlandet har klart å frembringe. Vi leste dem høyt rundt bålet før vi én og én kastet ordene inn i flammene. For et ærlig og ekte alvor! Noe av det vakreste jeg har vært med på noensinne.

Nå starter resten av ferien uten alle de kvitrende og lattermilde kvinnene. Jeg tror det skal gå bra det også. Bortsett fra at det tordnet og lynte i går og at to kvinner døde av lynnedslag i nærheten av der jeg bodde nesten innerst i en fjord.

Siden Stellafield for så vidt bare har cirka 6 ekte sengeplasser, hadde jeg bedt kvinnene ta med telt. Og jeg hadde selv tatt med noen telt. Dermed fikk vi dokumentert at flere områder på tomta faktisk egner seg for telting. Selv lå jeg selvsagt på planet på Navaraen.

Noe alvorlig men likevel sjokkerende overkommelig har skjedd i livet mitt. Twitter har suspendert to av kontoene mine. Begrunnelsen var slik:

    "Your account has been suspended and will not be restored because it was found to be violating the Twitter Terms of Service, specifically the Twitter Rules against managing multiple Twitter accounts for abusive purposes."
Jeg ba dem forklare hva dette handler om, siden jeg aldri har håndtert flere twitterkontoer med overgrep som formål. Men saken er avsluttet fra deres side - og det får være helt greit, nesten litt befriende.

Dette er hva twitter helt uten grunn har frarøvet meg:

  • en twitterkonto der jeg fulgte med på hva andre mennesker mener om det som skjer i verden og selv bare skrev små tøysete anekdoter som ingen brydde seg om. Cirka 800 mennesker fulgte med på det jeg skrev der
  • en twitterkonto som var den personlige dagboka mi om alt som skjedde i livet mitt og hva jeg tenkte om alt som skjedde i livet mitt. Ingen mennesker leste dette fordi jeg ba dem om ikke å følge meg der

Jeg hadde noen flere twitterkontoer som de ikke frarøvet meg. Men tok saken i egne hender og slettet de kontoene jeg hadde opprettet for å bruke i undervisningen. Nå sitter jeg igjen med en lærerkonto, en kattekonto og en dukketeaterkonto. Men siden twitter mener jeg er seriekrenkende, så regner jeg med at disse også ryker snart.

Det kan hende at jeg kommer til å skrive litt mer på Grana.no nå som jeg ikke kan skrive ned tanker og følelser på twitter.

PS. I dag var bursdagen min




28. juni 2021: Om fotturer og kjærlighet

Dagsform: Nydelig
Humør: Bra
Antrekk: truse og t-skjorte fordi det er kvelden og 30 grader
What kind of hair day: Nyvaska

[--- I go hiking a lot and I eat small portions of really lean food, trying to live in a sustainable manner. I don't believe in love, and love songs on the radio make me furious. My romantic encounters have been about sex, friendship, having a laugh and sometimes meeting true intellectuals. A couple of times I've fooled myself into believing that I was in love, but I never was ---]

Så er jeg her jeg vil være. Helt uten forpliktelser. På Stellafield. Og alt er bra. Selv om jeg havnet i en fæl diskusjon forrige uke som resulterte i at jeg måtte tenke litt på at det sikkert er bra for en sånn som meg å føle meg som en dritt innimellom.

Midt oppi det at jeg er litt flatklemt av den veldig krenkende diskusjonen, så er jeg fri som fuglen. På Stellafield, kun omgitt av treningsutstyr, tursko, mager mat, oppbyggelig litteratur og ganske dårlige filmer. Det høres sikkert ut som en slankekur, men egentlig er det bare en slags bærekraftdiett. Jeg trenger lite mat, og da må jeg spise lite mat, og hvis alle spiste så lite som meg, ville det bli nok mat til alle i hele verden. Jeg har dessuten vært et par dager på campingtur siste uka, og da observerte jeg campingkroppene og tenkte at sånn vil jeg ikke være. Jeg vil ikke ha sånn kjerringkropp med fleskevalk rundt magen og lite annet.

Jeg har vært på Stellafield alene veldig mange ganger og noen ganger ganske lenge. Men jeg tror aldri jeg har hatt så lite planer og ting hengende over meg som jeg har nå. Jeg er ferdig med alt vedlikeholdsarbeid og har gjort alle planlagte innkjøp. Snart har jeg også gått alle de planlagte turene. I dag var jeg for eksempel plutselig nesten på toppen av Svartfjellet enda jeg bare skulle rusle meg en tur innover fjellet.

Jeg er en iskald jævel, men i dag da jeg gikk innover fjellet langs Nysæterkampen og Dynjefjell – selveste fjella mine – ble jeg plutselig overveldet av følelser. Og jeg lot det bare skje. Jeg lot Universet få høre hva jeg syns om at det har røvet alle menneskene mine og dumpa meg alene her. Universet hadde selvsagt ikke noe godt svar å komme med.

Tilbake på hytta har jeg prøvd å høre litt på radio. Og det går bra så lenge ingen snakker og så lenge ingen synger sånne jævlige kjærlighetssanger. Men i kveld er det middelaldrende menn sin tur til å spille vanvittig lite troverdige kjærlighetssanger, den ene etter den andre.

En fyr som høres ut som en bygdehipster midt i 30-åra synger "Kan eg få lov til å elske deg?" og jeg spyr nesten. Hvem er det som har klart å innbille generasjon etter generasjon at kjærlighet mellom to mennesker er en slags forutbestemt greie som styres av noe guddommelig eller overjordisk? Jeg er helt med på at det går an å møte et menneske som tar pusten fra deg, som du blir ubeskrivelig fascinert av, som du har lyst til å være sammen med hele tiden, som får deg til å smile med hele deg. Men derfra til å begynne vrøvle om kjærlighet og din og min for evig er veien bare for lang og for usannsynlig.

i dag tenkte jeg gjennom hva som var den røde tråden i de forholdene jeg har vært innviklet i og som andre kanskje har tenkt på som kjærlighetsforhold. Her får du det. Ikke-kronologisk orden for anonymiseringens skyld. Selv om folk som har vært viklet inn i livet mitt har det til felles at de ikke er selvhøytidelige, kanskje med ett uhederlig unntak:

  • sex helt uten kjærlighet men med mye humor
  • sex misforstått som overveldende ekte kjærlighet
  • vænna for livet, genetikk, humor og aldri et fnugg av kjærlighet – men mye sex likevel
  • sex blanda med intellektualitet og vennskap og en del ekte romantikk
  • forelskelse, hjertebank, humor
  • vennskap, intellektualitet, trygghet
  • nostalgi misforstått som kjærlighet
  • sex og humor 50/50
Barna mine leser ikke dette. Ingen andre har vondt av å få det svart på hvitt. At kjærlighet ikke er greia mi. Og at penger heller ikke er greia mi. Jeg ser at antallet kanskje stemmer ganske dårlig med de offisielle tallene. Sånn er det å være rockestjerne.




17. juni 2021: Lever på en måte drømmen

Dagsform: Strålende
Humør: Forventningsfull
Antrekk: truse og singlet
What kind of hair day: Helt ok

[--- I have moved into some kind of wilderness, although rather comfortable. I think of myself as the mountain hermit. Still I'm back in civilisation this week to get my first dose of the vaccine ---]

Jeg har flytta på fjellet. Og er bare hjemme for å jobbe et par dager i uka. Jeg lever drømmen. Jeg elsker at jeg er blitt en fjellkvinne. Jeg har aldri gått så mange fjellturer på så kort tid før. Og fram til nå har jeg hatt fjellet nesten helt for meg selv.

Men denne uka er jeg hjemme et par ekstra dager for å få vaksine! Jeg kan nesten ikke tro at det endelig er min tur. Jeg er livredd for å komme for sent. Kommer til å sitte utenfor vaksinestasjonen en time før de roper meg opp.

Du lurer nok sikkert ikke på hvordan det gikk med oppgaven jeg lagde til elevene. Men jeg forteller for ordens skyld at oppgaven nå er gjennomført – og at den ble bra etter en alvorlig alvorsprat ved oppstarten.

Nå har jeg ikke flere elever å være alvorlig overfor før tidligst om tre måneder og kanskje aldri. Samme prosedyre hvert år. Slutter i juni. Starter kanskje opp igjen i september.

Du lurer sikkert heller ikke på hvordan det gikk på eksamen. Men jeg kan fortelle at jeg klarte meg bra. Bedre enn forventet. Det er faktisk helt sjukt at jeg nå har lagt bak meg enda et kurs på universitetet uten at det forandrer noe som helst i livet mitt.

Jeg husker ikke hvorfor jeg logga meg inn her for å rapportere. Det skyldtes nok at jeg hadde behov for å skravle og at jeg ikke ville at behovet skulle resultere i jævlig masse vrøvl på twitter. Nå skal jeg kle på meg og starte på turen til vaksinestasjonen. Deretter skal jeg på kafé med Kvinnen i mitt liv. Og etter det skal jeg lage ny madrass til lasteplanet. Madrassen skal jeg prøveligge neste helg når jeg skal ut på eventyr helt alene. La vita è bella!




9. mai 2021: Bråfeit

Dagsform: Feit
Humør: Fedmegrinete
Antrekk: Tights og t-skjorte
What kind of hair day: Møkkete og nesten uten krøller

[--- I'm suffering from instant obesity today. I also cannot stop being obsessed by interior design. I have planned an assignment that my students will hate. And I have planned a really boring replacement assignment for them to turn in if they refuse to participate in my original plan. That's how I am. Putting out fire with gasoline ---]

Våkna opp bråfeit i dag. Egentlig litt rart siden jeg har hatt et slags helsekostprosjekt etter påske. Men det kan nok forklares med bløtkake til frokost, is og boller til lunsj og bakt potet til middag i går.

Jeg slutter aldri å skuffe meg selv kroppsmessig. Det skyldes at jeg nektet meg selv fett i mange år - på en sånn måte at da jeg begynte å spise normalt igjen, så var basalmetabolismen min på omkring 800 kcal per dag. Og det er ganske lite hvis man skal delta i samfunnets spiserutiner.

Jeg har økt aktivitetsnivået – og dermed muskelmassen – en god del de siste årene. Så jeg tipper at basalmetabolismen er oppe i 1000 nå, og at jeg ved å røre meg litt hverdag, lander på 1300 kcal per dag. Det er flott med tanke på apokalypsen som snart kommer. Men det er litt snaut med tanke på at sesongen for øl, pølser og is er rett rundt hjørnet.

Siden du ganske helt sikkert ikke finnes, føles det godt å være åpen om dette med akutt fedme overfor deg. Jeg sier det høyt. Jeg er ikke redd. Jeg har selvinnsikt. Jeg er ei rockestjerne. Ei feit rockestjerne.

Siden jeg er blitt så sykt bråfeit, blir det ekstra jævlig å skulle gå på jobb i morgen. Fordi jeg allerede gruer meg fordi jeg har lagd en oppgave som elevene kommer til å hate.

Siden jeg forutser at elevene kommer til å hate oppgaven som jeg har brukt jævlig masse tid på, har jeg lagd en oppgave som de kommer til å hate enda mer – som de skal få gjøre som straff for at de hater oppgaven som jeg har brukt jævlig masse tid på. Sånn er jeg. Klar for å møte dritt med dritt. Alltid.

Vel. Det var bare det jeg ville si. Nå skal jeg dukke inn i skapet mitt (skuffene mine, jeg har ikke skap) for å finne klær til i morgen. Tror jeg kommer til å gå for Tante Grusom. Fordi jeg 1) skal presentere en oppgave de hater og 2) presentere reserveopplegget som de i hvert fall kommer til å hate.

Du lurer sikkert på hvordan det går med interiørbesettelsen (hvis du finnes)? Og da må jeg vel bare krype til korset og si at jeg har hatt et ganske alvorlig tilbakefall siste uka. Jeg begynte å kjøpe quilter og metervarer og klarte ikke å slutte. På en måte forakter jeg meg selv for dette tilbakefallet selvsagt. På den andre siden er jeg så forelska i de fire (4) quiltene jeg har kjøpt at jeg driter i at jeg forakter meg selv. Jeg har den ene quilten på føttene nå mens jeg sitter her i senga og nesten ikke klarer å bøye hodet over dobbelthaka sånn at jeg kan se pc-skjermen mens jeg skriver.




30. april 2021: Må være rockestjerne

Dagsform: Litt trøtt kanskje
Humør: Stigende
Antrekk: Boxer og t-skjorte. Som i en film
What kind of hair day: Ganske nyvaska i en knute

[--- I am recovering from my interior design obsession. Partly due to somebody else being contaminated by it and therefore having started discussing expensive adjustments in our house. Nobody sees me in social media, and that's ok, I'm the invisible blogger kind of person. I have published my last paper here on Grana.no. Maybe some future student will find it and plagiarize it. I'm a rock star ---]

Min voldsomme interiørbesettelse har funnet sin egen kur. Besettelsen har smittet. Og jeg er flink til å se feil ved andre. Så da den smittede begynte å snakke om innredning, ny sofa og til og med ny kjøkkenbenk i går, måtte jeg nesten kaste opp litt.

Og i dag våknet jeg helt fri for interiørbesettelse. Hvis du ser bort fra at jeg surfa på noen nydelige gresk-tyrkiske krukker da jeg våkna.

Jeg visste ikke at det fantes gresk-tyrkisk keramikk, men den er kanskje fra Kypros da. Eller så har øyene helt inntil Tyrkia engang i tiden vært bebodd av keramikere som har vært gresk-tyrkiske. På Store norske leksikon står det at Tyrkia inntil for bare 110 år siden cirka hadde en stor gresk befolkning. Ser man det.

Uansett. Jeg roer ned dette med interiør nå. Og skal bruke de neste tre ukene på å orientere meg i pensumlitteraturen fram mot eksamen. Eller kanskje ikke. Jeg skal bruke de neste tre ukene på å lage banebrytende undervisningsopplegg. Og så skal jeg sitte i bakgården hvis det blir ltt varmere.

Jeg har gitt opp sosiale medier som arena. Jeg passer best på arenaen Usynlig Blogger. Innimellom sier jeg kloke ting på twitter som ingen leser. Og jeg lurer egentlig på hvorfor noen stakkarer faktisk følger meg. En dag skrev jeg at jeg trodde at alle følgerne mine var døde. Da var det en som svarte Jeg lever. Og det var jo hyggelig. Og så hender det ganske ofte at folk svarer hvis jeg tægger dem da. I går fikk jeg to hjerter fra en kjendis jeg hadde tægget. Kjendisen var forfatteren jeg har analysert de siste to månedene. Jeg tror jeg skal publisere analysen her på Grana.no sånn at den på en måte blir helt ekte selv om den eneste kommentaren jeg fikk var "Flott at u bruker teoritekstene aktivt". Sånn. Nå gjorde jeg det. Nå er analysen min ute på verdensveven. Tenk om noen som tar kurset neste år, finner den og plagierer den! Det ville ikke vært første gang jeg ble plagiert. Men læll da.

Hvis du finnes, lurer du kanskje på dette med plagiater:

Hva er dette med å være rockestjerne? spør du kanskje (hvis du finnes). Historien er lang. Og kort. For mange år siden forsto jeg at jeg ikke er så glad i å være sammen med andre mennesker. Samtidig liker jeg veldig godt at andre mennesker legger merke til meg. Det finnes fagord for slike personligheter, men jeg orker ikke sånne båser. I stedet bruker jeg begrepet rockestjerne. En som mange liker og som de tåler at de ikke får ha nærkontakt med.

Når jeg bor eller oppholder meg en stund langt hjemmefra, drar jeg noen ganger hjem. Da spør de som jeg lever i nærheten av, om jeg skal hjem for å møte vennene mine. Og jeg svarer konsekvent

    – Jeg har ikke venner
    – Jeg har fanclub
    – Jeg er ei rockestjerne
Og der jeg bodde sist, var det en jeg jobbet sammen med som sa Ja, du er ei rockestjerne. Så da ble det på en måte vedtatt også i særdeles nøkterne kretser.

Noen ganger når vi som bor i dette huset skal ut blant folk, prøver vi å være litt joviale, sånne som går i ett med tapetet, men som folk tross alt slår av en prat med – om oppussing, været eller korona. Men veldig ofte, mens vi driver og kler på oss, ser vi på hverandre og spør Rockestjerner i dag? Så nikker vi, og da vet vi at vi kommer til å slippe å slå av en prat med gud og hvermann – om oppussing, været eller korona. Hvis det i løpet av sosialiseringen blir litt uklart hva slags folk vi er, spiller jeg et vanskelig stykke på pianoet. Og hvis det er helt nødvendig, tar mannen av seg skjorta og spiller luftgitar på bordet. Så blir det helt klart igjen hvem vi er. Rockestjernene.

Bildet øverst? Det er temauke på jobben min. På onsdag var temaet superhelter, og jeg lagde meg et supermannskilt som jeg hadde på meg.




27. april 2021: Interiørfella

Dagsform: Bra!
Humør: Bra!
Antrekk: Det er snart natta. Grå, kjepegode tights og den blå t-skjorta jeg fant igjen på hytta
What kind of hair day: Nyvaska lykkelig hår. Jeg har vært snill mot det noen uker

[--- My paper at the litterature course has been approved! My exam is in a few weeks. I'm still stalking that family on Instagram. Reading the stories from India I am starting to lose faith regarding our global Covid-19 recovery. My obsession with interior design is unhealthy ---]

Jeg har fått godkjent oppgave 2 på kurset jeg tar dette semesteret. Nå gjenstår bare den tredje oppgaven – som er eksamen. Det hele er en slags tretrinnsrakett. Først en snill oppgave på 1000 ord, så en litt strengere oppgave på 2000 ord – og til slutt eksamensoppgaven som jeg tror er på 4000 ord. Men jeg tror jeg begynner å få litt dreisen på det hele. Dreisen nok til å bestå på eksamen og forhåpentligvis få litt bedre enn E.

Siden jeg egentlig har et slags mentalt pusterom nå, velger jeg å fylle hodet mitt med interiørplaner. Det har ikke vært bra for meg å se på serien om den svenske familien som kjøper hus på Sicilia, for jeg drømmer om å bli den kvinnelige hovedpersonen i filmen. Alså. Jeg kunne ikke tenke meg å være henne, men jeg syns livet hennes virker så fritt og kult – selv om hun har fire barn og pendler mellom Sverige og Italia.

Akkurat nå begynner jeg å miste troen på mitt eget italienske eventyr. India har fått så jævlig korona. De dør og dør og dør der av en helt for jævlig variant av Covid-19. Og vi må sende alt mulig til India for å hjelpe dem. Og jeg mistenker at siden alt er så jævlig i India, kommer vi til å glemme at det kan bli jævlig her også. Og så kommer de dustete politikerne i Norge og i Europa til å slippe opp alle restriksjoner. Og så kommer vi til å bli dritsjuke og dø i hauger her også. Hauger.

Det er rimelig sjukt å være lærer i tider som disse. Men heldigvis spør ingen av elevene meg noensinne om hva jeg tenker om framtida. Ingen andre spør meg om det heller. Og det er helt flott. For denne uka er framtida mørk. Framtida foregår inni dette huset hvor alt blir mørkere og tristere minutt for minutt. Og det hjelper ikke at jeg er blitt sykelig opptatt av interiør og har begynt å bestille fantastiske ting som skal gjøre det kjempestilig i og utenfor huset. For huset kan ikke annet enn å bli mørkere og tristere i takt med folka som er her. Vel. Snart er det bare én her igjen håper jeg. Så fort jeg er ferdig med eksamen, skal jeg pendle fra Stellafield. To dager i det mørke triste huset og fem dager på Stellafield. Ja. Sånn må det bli. Jeg har allerede skrevet det inn i kalenderen min. Men det er det ingen som veit. Det er det ingen som hadde brydd seg om dersom det hadde visst det heller. Sånn er det blitt.

Mest for meg selv. Og litt for deg hvis du finnes. Hvilket jeg er nesten sikker på at du ikke gjør. Dette er kurset jeg tar dette semesteret:

  • Vi leser en bunke med dikt, skuespill, romaner og noveller. Og noen få sakprosatekster, litt litteraturhistorie, litt sjangerteori og noen fagartikler om ulike sjangere
  • Vi analyserer tekstene ved å plassere dem i epoker og sjanger og ved å begrunne plasseringen
  • I første oppgave skulle vi drøfte innholdet i en fagartikkel ved å vise til relevant litteratur fra pensum. Jeg valgte et dikt, en roman, et drama og en realityroman. Og fikk veldig gode tilbakemeldinger. I den siste oppgaven fikk vi velge mellom tre oppgaver, og jeg tror vi får det på eksamen også. Jeg valgte å analysere et drama, og fikk fine tilbakemeldinger, men ikke så fine som jeg håpet, for analysen ble fantastisk god rett og slett
  • På eksamen er jeg nesten sikker på at vi får velge mellom et dikt, en novelle og et drama. Hvis vi får diktet Dagen svalnar av Edith Södergran, har jeg kanskje lyst til å velge det. Hvis vi får novellen En af de gode av Roll Anker, har jeg kanskje lyst til å velge den. Og hvis vi får dramaet Nokon kjem til å komme av Fosse, har jeg kanskje lyst til å velge det. Jeg vil ikke analysere Sandels Alberte og Jakob og jeg vil ikke analysere Duuns Menneske og maktene. Men jeg skal klare å bestå uansett hvem jeg må analysere. Den første tilbakemeldingen sa "Bra og detaljert referat, fin (og konkret!) diskusjon". Den andre tilbakemeldingen sa "Flott at du bruker teoritekstene aktivt." Det trodde jeg vi måtte, men jeg liker at jeg tydeligvis gjør akkurat dette riktig
  • Det neste som skal skje på dette kurset, er altså at jeg om tre uker får utdelt en oppgave der jeg kan velge mellom tre analyser. Så leser jeg utgangspunktet for analysen cirka to ganger. Deretter finner jeg sjangerteori og epokekjennetegn. Og så skriver jeg 4000 ord om saka de neste åtte dagene. Og så er jeg ferdig med kurset. For jeg tror det er nesten umulig å stryke
Bildene? De er av pappan min. Jeg fant dem fram til den dagen da det var 50 år siden den siste dagen vår. Han ble veldig levende for meg da jeg fant disse bildene. Det gjorde litt vondt, og jeg har tenkt en del på hvor utrolig trist dette livet har vært stadig vekk.




8. april 2021: Jeg-dag 1.0

Dagsform: Bra!
Humør: Bra!
Antrekk: Tights jeg angrer på at jeg kjøpte (på salg på Bikbok). Kjempesøt bluse som jeg hadde glemt og ikke angrer på
What kind of hair day: Nokså nyvaska. Litt frizzy kanskje

[--- I think it's called metime in English, what I'm trying to do today. I need to do nothing. I need to calm down. I will listen to Tibetan music while lying on the floor on my fabulous carpet. My corona life is almost like my normal life. Except for the fact that everything I'm planning for will happen in a more distant future ---]

I dag er den første jeg-dagen. På en måte hadde jeg litt jeg-dag i går også. Men jeg så på Watergate-dokumentaren, leste en del i en pensumbok, trente, gikk tur og vaska huset. Så helt jeg-dag var det ikke. I går.

Jeg våkna før 06 i anledning jeg-dagen. Siden jeg ikke behøvde å stå opp egentlig.

Disse forberedelsene har jeg gjort til den første jeg-dagen:

  • Jeg har båret høyttalerne opp på loftet
  • Jeg har kjøpt kjempekubbelys til de fantastiske lyktene jeg har kjøpt som egentlig skal være i bakgården men som jeg har tenkt å ha på loftet på den aller første jeg-dagen
  • Jeg har nektet meg selv å laste ned en pensumlydbok fordi jeg ikke skal lese pensum i dag
Denne aller første jeg-dagen skal jeg øve på å ligge helt rolig på det fantastiske gulvteppet på loftet mens jeg hører på tibetansk musikk. Det er derfor jeg har båret opp høyttalerne. Det er den eneste planen jeg har for dagen. Pluss at jeg skal drikke grønn te.

Jeg startet dagen med å se en film. Det er ikke tillatt på jeg-dagen. Men jeg gjorde det fordi jeg våkna så sykt tidlig. Filmen – Every Brilliant Thing – var fantastisk. Et slags stand-up-show kombinert med teatersport. Om selvmord og depresjon og lykke. Helt genialt at hovedpersonen – Jonny Donahoe – delte ut replikker til publikum før forestillingen og at han fikk dem til å improvisere sammen med ham underveis. Jeg mistenker nesten at det ikke var helt improvisert. Men bra var det. Nå har jeg sendt en melding til Donahoe på twitter og fortalt at jeg elsket filmen. Han er jo kjendis, så han leser sikkert ikke meldinga mi. Men jeg har sinnssykt sterk tro på at alle blir glade for positive tilbakemeldinger.

Det alle snakker om hele tiden nå, er om vi tror at korona snart går over sånn at vi kan begynne å gjøre alt vi gjorde før igjen. Jeg snakker ikke så mye om akkurat det. Jeg snakker om at jeg vil ha den vaksina. Og jeg snakker om at det er merkelig at vi som jobber på skoler kan ha uendelig mange nærkontakter på jobben og bare én hjemme.

Hvis du finnes – hvilket jeg tror du faktisk ikke gjør – lurer du kanskje på hvordan koronalivet mitt er. Og da kan jeg fortelle deg – som nokså sikkert ikke finnes – dette:

  • Jeg er mye alene. Det har jeg alltid vært. Jeg elsker å være mye alene
  • Jeg treffer venner en sjelden gang. Det har jeg alltid gjort. Jeg liker å treffe venner en sjelden gang og ikke for ofte
  • Jeg jobber. Det har jeg alltid gjort. Jeg liker å jobbe
  • Jeg ser framover. Det gjør jeg alltid. Det er det jeg holder på med for det meste. Mangelen på evne til å leve i nuet er en av grunnene til at jeg måtte innføre jeg-dagen
  • Jeg ser langt framover. Det har jeg også alltid gjort. Forskjellen nå er at alt som jeg virkelig gleder meg til, ligger langt fram i tid og ikke innenfor en tidsramme på et par måneder
  • Jeg ser for mye på tv på den halvgamle datamaskinen min. Jeg har alltid sett mye på tv, men aldri så mye som nå. Enda en av grunnene til innføringen av jeg-dagen
  • Jeg leser pensumlitteratur på det fantastiske kurset jeg tar på universitetet. Og jeg gjør obligatoriske oppgaver på det fantastiske kurset jeg tar på universitetet. Jeg har aldri noensinne lagt så mye arbeid i et kurs på universitetet. Selv om jeg faktisk må ha tatt 30 kurs ved ulike universiteter og høyskoler i landet her. Nå prøvde jeg selvsagt å telle, men jeg gidder ikke å plukke fram vitnemålene, så jeg lander på 25 kurs ved ulike universiteter og høyskoler i landet her (E100, statistikk, kjemi, biokjemi, fysiologi, anatomi, mikrobiologi, E200, E300, kommunikasjon, toksikologi, patologi, ex phil, miljøkjemi, arbeidsmiljøkjemi, journalistikk, retorikk, radioproduksjon, tv-produksjon, statsvitenskap, kildekritikk, pressejuss, praktisk pedagogikk, naturfagdidaktikk, mediedidaktikk). Og så er det sikkert minst 5 dustete minikurs jeg har glemt. Patologi var det enkleste og ex phil det vanskeligste – i tilfelle du lurte (i tilfelle du finnes)

Ok. På tide å starte jeg-dagen på ekte. Men en frokost som bare gjør gode ting for kroppen og hjernen.

Bildene? Klikk på dem, så får du se føtter og sko (hvis du finnes)




22. mars 2021: Lander snart

Dagsform: Litt apatisk kanskje
Humør: Bra!
Antrekk: Veldig fin tunika og ikke så fine stillongs (fordi jeg skal undervise på nettet og da syns ikke beina)
What kind of hair day: Relativt greit. Har vært snill mot det de siste ukene

[--- I need to touch ground really soon. I shall start living in the moment. It is difficult. Easter holidays are coming up in four and a half day. My face looks older every minute, I'm trying to get used to it ---]

Når det gjelder bildet. Det er så vanskelig å venne seg til det å se eldre ut for hvert minutt. Men jeg vil gjerne venne meg til det. Derfor tar jeg bilder av meg selv som jeg studerer nøye og nesten aldri deler med noen. Dagens bilde er et forsiktig forsøk på være ærlig. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få rynker over munnen. Men til og med det har jeg fått nå.

Jeg skal veldig snart begynne å øve på å leve i nuet. Å leve i nuet må være det aller vanskeligste. Jeg lever alltid flere måneder fram i tid. Samtidig som jeg styrer hverdagene mine minutt for minutt. Jeg blir hysterisk hvis jeg ikke får lagt meg innen klokka åtte hver kveld. Og jeg føler meg helt mislykka hver gang jeg ser bunkene med selvutviklingslitteratur jeg har kjøpt men aldri leser i.

Jeg drømmer om å være i stand til å sitte på ei pute i bakgården med en kopp grønn te og la humla suse. Jeg drømmer om å ligge på det røde gulvteppet mitt mens jeg hører på musikk fra Tibet og lar humla suse. Jeg drømmer om å dingle i hengekøya på loftet og bare være. Men jeg får det ikke til.

Om fem dager – eller om fire og en halv dag – begynner påskeferien. Da skal jeg faktisk ha ekte fri. Med unntak av noe litteratur jeg må lese til det fantastiske kurset på universitetet som jeg går på dette semesteret. Etter påskeferien tror jeg at jeg må sette av én jeg-dag i uka. Eller i hvert fall annenhver uke. Jeg tror kanskje det må bli torsdager. Ja. Nå sjekka jeg kalenderen, og torsdager er den dagen da jeg sjeldnest har vikarjobber.

Mest for meg selv, og litt for deg – hvis du finnes: Dette skal jeg gjøre i fire og en halv dag fram til påskeferien:

  • sammenfatte internasjonal forskning om hørespill i 2 timer
  • undervise i mediekommunikasjon i 4 timer
  • høre forelsening om Tarjei Vesaas i 2 timer
  • undervise i nettjournalistikk og språk i 10 timer
  • skrive ferdig en litteraturanalyse i cirka 8 timer
  • undervise i kommunikasjon og i helsefag 4 timer
  • 30 timer. Det skulle vel bli nokså nøyaktig fire og en halv dag det? Hvis du ser bort fra at mange av timene ovenfor regnes som dobbelttimer




22. februar 2021: Et annet sted

Dagsform: Uthvilt
Humør: Stigende. Litt stressa kanskje
Antrekk: Ulltrøye og de fantastiske ullbuksene jeg bare måtte kjøpe
What kind of hair day: Helt for jævlig. Tror jeg må klippe det av

[--- I'm at Stellafield – my cabin in the mountains. Life is ok. I have an assignment due in 5 days. I'm stalking a family on instagram. My skin and my hair is dying ---]

Jeg er på Stellafield. Her kan jeg egentlig bli for alltid. Bortsett fra at jeg må tjene noen penger mellom slagene. Alt er magisk og ukomplisert her. Vi har gravd søte små gater i snøen, sånn at vi lever som hobbiter. Ikke at jeg egentlig vet hvordan hobbiter lever, men jeg har sett filmklipp.

Det er straks ett år siden alt ble annerledes. Siden jeg bor i stort hus på landet og siden det nå er tillatt å reise på hytta på fjellet, så går livet sin gang på en relativt ok måte. Men jeg kaster opp ved tanken på å være innesperra i dette landet for alltid.

Lyspunktet i tilværelsen de siste ukene har vært en familie jeg har begynt å følge på instagram. Sånn er det blitt. Det begynte med at jeg søkte etter noe på tv om Sicilia. Så fant jeg denne familien som hadde kjøpt et hus i en by sør for Palermo. Jeg så alle episodene av serien – som handler om å innrede hus egentlig. Deretter fant jeg ut at familien hadde vært med i en tidligere sesong av tv-serien og hadde innredet et annet hus. Og at nesten hver sesong av tv-serien (innredningsserien) hadde et innslag med dem. De ble skilt i første sesong og da fikk kona kreft. Så ble de sammen igjen i neste sesong og fikk et nytt barn. Og i den sesongen som sendes i år, har de altså kjøpt denne kjempevillaen på Sicilia. Jeg føler meg som en stalker fordi jeg sjekker hver morgen hvordan det går med dem på instagram. Jeg fortalte en venninne om familien, og nå har hun også begynt å følge dem. Og jeg sa til venninnen at jeg har tenkt å besøke dem når jeg kommer til Sicilia. Og venninnen sa Det må du gjøre! De blir sikkert glade! Sånne venner har jeg.

Sånn bruker jeg tida mi for tiden: Arbeidsuka fordeler jeg cirka 50/50 på jobb/studier. Fritiden bruker jeg cirka 50/40/10 på soving/tv-serier/spising. Jeg trener ofte bare én gang i uka nå. Men jeg går ofte ganske mye. Og måker snø og sånt som jo er litt trening. Men jeg må legge inn ei fast økt til i uka. Jeg må dessuten legge inn noen timer til hud- og hårpleie hver uke.

Jeg ser ut som en blek rosin som noen har festet litt tørr mose på toppen av. Jeg ser virkelig for jævlig ut. Har blitt cirka 15 år eldre de siste 14 månedene. Takk og lov for munnbind og store briller og lue. Men jeg må altså bestille noen rocknrollprodukter til hud og hår. Eller så må jeg barbere av meg håret. Jeg klipper tuppene nesten hver uke og de rekker å bli like slitt mellom hver gang. Jeg hadde ganske langt hår for et år siden, men nå blir det kortere og kortere for hver dag. Kort, sprøtt, tynt, stygt hår. Rynkete, blek, papiraktig hud.

Jeg har oppdaget noen kjeks (kjekser?) som er kjempegode og har spist tre pakker av dem på to uker. Men jeg har slutta nå. Jeg orker ikke å bli dritfeit på toppen av rynkene og det jævlige håret. Det orker jeg bare ikke.

Akkurat nå prokrastinerer jeg. Det er helt nytt for meg. Jeg pleier å få ting gjort. Men den oppgaven jeg skal levere om fem dager på universitetet, den sitter litt langt inne. Eller, selvsagt har jeg skrevet den, jeg klarer bare ikke å gjøre den fiks ferdig. Derav prokrastinering. Om ni minutter ringer alarmen min, for da er det planlagt at oppgaven skal skrives ferdig. Den skal være på maks 1150 ord. Min er på 1950. Den skal være på nynorsk. Nynorsken min er perfekt! Det er da noe.

Neste gang du (hvis du finnes) hører fra meg, er oppgaven ferdig! Og jeg har begynt med dyre hud- og hårprodukter og jeg trener to faste økter i uka og spiser ingen sjokoladekjeks.

Illustrasjon: Det er ganske mye tåke på Stellafield denne uka. Men tåke kan jo være ganske magisk.

Illustration: Rather foggy in the mountains this week. Foggy in a magic way




6. februar 2021: Langt der framme

Dagsform: Helt fin
Humør: Topp fordi det er lørdag
Antrekk: Den nye, giganstiske, lilla t-skjorta og de stygge olivengrønne haremsbuksene som jeg ikke aner hvorfor jeg kjøpte
What kind of hair day: Helt ok. Det blir kortere og kortere uten at jeg klipper det

[--- I have completely lost confidence in our govenment's and official agencies' information regarding Covid-19. I cannot look forward and I cannot look back. I read a lot and I watch a lot of tv. The things I read are connected to the course I'm taking at the university this semester ---]

Jeg har mista trua på at disse koronagreiene noensinne kommer til å gå over. Jeg tar fullstendig avstand fra all informasjon som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig. Nå har de delt inn regionen jeg bor i, i ringer. Jeg bor i ring 2. Det betyr at det meste er forbudt. Samtidig gjør folk akkurat som det passer dem. Reiser hit og dit (forbudt), holder kjøpesentre åpne (forbudt), går uten munnbind (forbudt) og har åpen skole (tillatt).

Siden jeg tar fullstendig avstand fra all informasjon som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig, og siden barna mine har sagt meget tydelig fra om at de er voksne nå, så forbeholder jeg meg friheten å bare tenke på meg selv. Og når jeg bare tenker på meg selv, så tenker jeg dette:

  • Jeg har det helt greit inni huset mitt
  • Jeg har det helt greit når jeg er på jobben min
  • Jeg bruker masse tid på å studere siden jeg er halvtidsstudent
  • Jeg orker ikke å drømme om framtida, siden det føles som om framtida ikke finnes
  • Jeg prøver å ikke tenke på fortida, for når jeg gjør det, begynner jeg å kaste opp
  • Jeg tror jeg skal være halvtidsstudent resten av livet fordi det er meningsfullt. Jeg har aldri studert noe så meningsfullt som jeg gjør nå før
  • Ok. Alle fagene jeg har studert før, har for så vidt vært meningsfulle. Men ikke på denne avslappede måten her
  • Siden alt blir svart når jeg ser framover, og siden jeg kaster opp når jeg ser bakover, trenger jeg ikke å tenke på alminnelige ting som matlaging og klesvask og sånt. Jeg driter rett og slett i det
  • Siden alt blir svart når jeg ser framover og siden jeg kaster opp når jeg ser bakover, gidder jeg ikke reparere varmeapparatet i bilen. Det er uansett forbudt å kjøre noe sted nå. Eller kanskje det er tillatt. Det er umulig å forstå utfra informasjonen som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig
  • Jeg klarer å finne lyse øyeblikk inni huset og i nærmiljøet. Jeg går tur i strålende sol og bitende kulde hver dag. Jeg sitter i badstua på kvelden noen ganger. Jeg lager fine lykter som jeg setter ut i snøen
  • Jeg tenker litt på at når jeg, som alltid ser lyset langt der framme, ikke klarer å se det lenger, så er det virkelig alvor. Og jeg er blitt som de høyreradikale i Amerika; jeg klandrer regjeringen for alt sammen. Ikke for pandemien, men for desinformasjonen og mangelen på klare linjer som gjør at framtida kanskje ikke finnes lenger
Sånn. Der fikk jeg sagt det.

Hvis jeg ser bort fra den ubrukelige informasjonen som tåkefyrstene i statsapparatet spyr ut ustanselig, så er livet fylt hovedsakelig med fiksjon for tiden når jeg ikke jobber.

Dette er fiksjon jeg har fylt hodet med siste uka:

  • Genanse og verdighet av Dag Solstad. Oppskrytt bok om en lektor som tilter. Historien er fin. Teksten er oppsvulmet og full av tilbakeblikk og skildringer. Ikke helt meg
  • På Memphis Station. Dikt av Johannes Jensen som er helt ok
  • Dagen svalnar. Dikt av Edith Södergran som var ei super dame som jeg har begynt å beundre nesten grenseløst
  • Det ror og ror. Dikta av Tarjei Vesasas som jeg ikke skjønner noe av
  • Isberget. Dikt av Kristofer Uppdal. Litt usikker på hva jeg skal få ut av det
  • No reiser kvelden seg. Dikt av Olav Nygaard. Tja
  • Jordange. Dikt av Halldis Moren Vesaas. Om kjærlighet tror jeg
  • Jeg skjærer datteren min ut av selje av Gro Dahle. Dikt som er veldig bissart i første strofe og ganske begripelig om mor og barn i andre strofe
  • Nokon kjem til å komme. Skuespill av Jon Fosse. Dette likte jeg kjempegodt og jeg skjønte hva det handlet om
  • Måkespisere av Cecilie Løveid. Veldig gripende skuespill. Og bonus var at jeg hadde et spørsmål om diktet som Løveid besvarte på twitter!
  • Ansigterne av Tove Ditlevsen. Crazy roman om crazy dame. Likte den
  • En af de gode av Nini Roll Anker. Fin novelle om arbeidere og ikke-arbeidere
  • Lupin. Fransk, nydelig tv-serie om en gentlemanstyv
  • Intouchables. Fransk, nydelig film om en assistent og en invalid mann. Basert på en sann historie
  • West Wing. Deilig gjensyn med sånn som jeg tror at livet i Det Hvite Hus var før Trump
  • Dix pour cent. Fransk tv-serie som er morsom og god
  • Heartbeat. Hjartet på rette staden som jeg ser mellom slagene mens jeg legger kabal
Som du ser (hvis du finnes), så holder jeg det ekte i litteraturstudiet. Jeg leser og leser og leser.

Illustrasjoner: Jeg har laget lykter av plastflaskebunner. De ble faktisk helt fantastiske. Jeg tilbringer mye tid i arbeidsrommet mitt. Og når jeg hører på lydbok, ligger jeg i senga der.

Illustrations: I made some nice lamps from plastic bottles last week. I spend a lot of time in my library. I often lie in bed while listening to audio books




4. januar 2021: Rundt svingen

Dagsform: Glad
Humør: Bra
Antrekk: Treningstøy
What kind of hair day: Møkkete treningshår

[--- Things are looking brighter than they did before Christmas. My Christmas was fabulous. This spring will be fabulous. And I will spend my summer in the mountains. Unless they change the rules and make it possible to have the huge party I'm planning to have while the others go to Roskilde Festival. My bones have started to break. They break without me tripping or falling and without anywone pushing or hitting me. My GP is eleven years old, but I think I will have to see her about the breaking bones. She will send me through som x ray machines somewhere remote and unreachable, and then she will forget all about me, until I trip and break both legs, my hip, my back, four ribs and one arm – and sue her for millions ---]

Det så veldig svart ut sist jeg var på baksiden av Grana.no. Det ble litt etter litt litt lysere. Og nå er det helt lyst igjen. Bare på en helt ny måte.

Juleferien denne gangan ble akkurat det jeg trengte uten å få akkurat det jeg trengte. Jeg fikk bål og mat og drikke og hotell og hytte og fjell. Jeg fikk ikke sol og strand og varmegrader og alt det som jeg egentlig trenger hver jul. Men jeg starter det nye året med friskt mot og ikke akkurat blanke ark.

Det neste halvåret skal jeg lese litteratur og undervise i journalistikk vekselvis. Jeg skal nok undervise i en del annet også. Så lenge jeg får tid til dette med litteraturen.

Til sommeren, når jeg er ferdig med litteratur og journalistikk, skal jeg på fjellet i minst fem uker. Hvis det ikke blir nye regler sånn at jeg kan ha en fest jeg har planlagt ganske lenge. Men jeg tror ikke at det blir nye regler så fort.

På jobben min har de i dag kastet ut alle møbler som gjør det mulig for ungdommene å sitte tett i tett og smitte hverandre. Jeg har fått en e-post om dette med sofaene. Jeg tror det ikke før jeg får se det. For det er etter mine beregninger snakk om to lange, én rund og to korte sofaer som kanskje sitter fast i både vegger og fulv for alt jeg vet.

Jeg har spist kontinuerlig og ikke rørt meg i det hele tatt i juleferien. Derfor kom det som et sjokk på meg at jeg klarte å gjennomføre en treningsøkt i dag uten å dø.

Jeg har kanskje ikke snakket så mye om at beina inni kroppen min har begynt å knekke uten at jeg faller og uten at noen dytter borti meg. Jeg tipper det er en alvorlig grad av beinskjørhet. Kanskje blir jeg plutselig liggend ei en eske, støttet opp av bomull. For jeg tror ikke det finnes noen kur mot selvknekte knokler. Dessverre. Men jeg skal ta en tur innom den nye fastlegen. 11-åringen. Så kan hun si Dette går over. Og så kan jeg si Hva er det for slags vås? Og så kan hun si Vi kan jo ta noen bilder og prøver. Og så kan jeg si Det er jo derfor jeg er her. Og da kan hun si masse faglig vås som bare 11-åringer klarer å lire av seg. Og så får jeg time til kroppsfotografering et eller annet sted langt unna om tre uker. Og når jeg har tatt bildene, glemmer 11-åringen selvsagt at hun skal ringe til meg og fortelle hvordan det ligger an. Og derfor kan jeg saksøke henne for millioner når jeg om kanskje cirka seks måneder snubler i en dørterskel, tryner og brekker begge beina, hofta, ryggen, fire ribbein og én arm.

Jeg er ikke redd for at 11-åringen skal lese dette og finne ut hvor lave tanker jeg har om henne. Hun har aldri lest en blogg i hele sitt liv, og ville uansett aldri i verden ha klart å sile ut denne dagboka blant alt visvaset som jorunn graner begår på verdensveven fra morgen til kveld.

Dagens illustrasjoner: Juleidyll fra Stellafield. Juleidyll fra Valdres. Nyttårsidyll fra Stellafield.




19. desember 2020: På skjæret

Dagsform: Fornøyd
Humør: Bra
Antrekk: Tights og kjempestor, kjempeslitt genser
What kind of hair day: Krøller

[--- I cant't be bothered with finding the correct English words for this update. I've landed on a reef, I'm partly on land enjoying the sun and partly below water disintegrating ---]

Hvis du finnes, så lurer du kanskje på hvordan det går her. Og da kan jeg fortelle at jeg er en sliten trebåt som har gått på grunn. Det der var en ganske dårlig metafor. Men denne trebåten sitter fast på et skjær med fronten godt planta over vannet mens resten ligger i vannet og råtner og trutner vekselvis.

Det som er bra akkurat nå, er at jeg har jobb, en plan for året som kommer og gode venner som forteller meg at jeg er verdifull.

Det som er dårlig akkurat nå, er at jeg må brenne en bro som jeg trodde var lagd av stål eller titan eller et eller annet ikke-brennbart.

For å bruke båt på skjæret-metaforen videre, så skal jeg stå på dette skjæret og fryde meg over sola som skinner på baugen på gode dager mens akterenden aldri kommer over vannet igjen. Mulig denne opptaderingen ikke kommer til å tåle tidens tann, men siden du kanskje ikke finnes, kan vi jo gi det et forsøk.

Dagens illustrasjon: Jeg forbereder jula nesten litt manisk. Jeg henger opp stjerne, baker småkaker, stryker juleduker, kjøper juletre og lager pepperkakehus.




2. desember 2020: Happy endings?

Dagsform: Trøtt. Helt uten grunn
Humør: Stigende
Antrekk: Den veldig kule og dyre joggebuksa og en veldig ordentlig skjortebluse som gjør at jeg ser helt normal ut
What kind of hair day: Nyvasket. I håndkle.

[--- I love unhappy endings or really bad endings when I watch movies or TV series. I know TV series have bad endings in order to be able to continue the show in a new season. But still. I'm in quarantine and it's all right. I've done too much online shopping recently. My car is in the shop; I worry for her and I miss her. I have plans for Christmas, but I don't know if everything will change because of the virus ---]

Jeg elsker filmer og tv-serier som ender dårlig. Og heldigvis er det i det minste flere og flere tv-serier som ender dårlig. Selv om de gjør det bare for å ha noe dårlig å fortsette fra når neste sesong starter.

Nå har jeg akkurat sett ferdig Эпидемия – eller To the Lake som den absolutt må hete på engelsk. Den hadde en fantastisk fryktelig slutt. Og det var bra, siden dette er en av de beste tv-seriene jeg har sett. Den ga meg tro på mennnesket, på at vi kan søke sammen og få til ting når det ser riktig ille ut.

Hvis du lurer på hvordan det går i karantenen, så er svaret Bra. Helt ok. Greit. Jeg kjeder meg ikke. Livet mitt var fra før så kjedelig at jeg merker absolutt ingen forskjell. Annet enn at jeg slipper å gå i butikken. Men jeg kan gå i butikken hvis jeg vil.

Jeg var i butikken for to dager siden for å hente ei pakke med ei vinterjakke jeg hadde bestilt. Den gamle jeg ville nok blitt veldig lykkelig over å oppdage at det finnes jakker som er altfor store til meg. Den nye jeg ble bare nokså skuffa over hele jakka. Det var ikke bare størrelsen. Det var alt. Den var bare 100 prosent feil. Og jeg som hadde brukt så lang tid på å velge ut akkurat den jakka og på å vente på at den skulle komme på salg. For å trøste meg selv, kjøpte jeg straks en annen jakke som jeg er nesten sikker på at er for liten og kanskje nokså stygg. Men jeg har ventet på at den skulle komme på salg også, og nå var den på salg for andre gang på ei uke. Hujedamej. Jeg har egentlig slutta med å shoppe på nettet, men føler at jeg har et slags amnesti nå under karantene. Selv om budsjettet mitt minner meg om at det ikke finnes noen som helst grunn til å gi meg selv amnesti akkurat nå,

På den veldig lyse siden har jeg fått et bittelite jobbtilbud som var akkurat det jeg trengte for å kjenne meg som en deltaker i den egentlige virkeligheten der alle jobber og er veldig slitne og truer med å sykmelde seg.

Fram til det bittelitte jobbtilbudet blir til en bitteliten jobb, har jeg ganske mye jobb fra dag til dag. Og det trenger jeg for å rette opp i de inngrepene nettshopping-amnestiet har gjort i kredittkortet mitt. Jeg har faktisk tatt meg den frihet å bestille kanskje nokså dårlige julegaver til de tre julegjestene jeg kanskje ikke får på grunn av pandemien. De nokså dårlige julegavene kommer til dels fra Amerika, så det er ingen grunn til å tro at jeg rekker å få dem hit før julaften uansett. Men gavepapiret som jeg har bestilt fra Norge, kommer nok. Og hvis ikke gavene fra Amerika kommer, skal jeg pakke inn helt vanlige matvarer. Bilreparasjonene i tilknytning til den periodiske kjøretøykontrollen har forresten også spist ganske solid av kredittkortet, men egentlig av sparepengene – for jeg takler ikke at bilen min blir en kredittkortgjeldspost.

Det gjorde litt vondt å forlate Navara på et sted der hun aldri har vært før. Og det gjør nokså vondt at han som passer på henne ikke ringer for å fortelle hvordan det går. Men jeg krysser fingrene. Når hun kommer hjem, skal jeg støvsuge og vaske henne fra topp til tå.

Juleplanene mine er forresten disse:

  • Førjulsmiddag med de beste folka
  • Julemiddag med de aller beste folka
  • Juleferie med den beste mannen
  • Nyttår med de to beste mennene
  • Og så er jula over
Det kan bli veldig mange endringer i juleplanene. Det eneste jeg tror er helt sikkert, er det med juleferien. Uansett hvor mye karantene jeg er i, kan jeg sette meg i bilen og kjøre til fjells.




27. november 2020: Innendørs

Dagsform: Trøtt
Humør: Bra!
Antrekk: Den veldig kule og dyre joggebuksa og favoritt-t-skjorta
What kind of hair day: Nyvasket og nykuret. Fabulous

[--- My covid-19 test came back negative. Quarantine becomes me ---]

Jeg drev og hadde så god tid at jeg ikke klarte å rapportere på Grana.no bare på grunn av for god tid. Nå har jeg ikke tid til overs i det hele tatt, så nå har jeg ikke tid til å rapportere på Grana.no.

Jeg er i karantene, men har testet meg og har ikke covid-19 – eller SARS-CoV-2 som det sto på prøvesvaret fra laboratoriet.

Jeg kler veldig godt å være i karantene. Jeg tar bilder av meg hver dag, og jeg blir yngre og penere hele tiden.




12. november 2020: Kjærlighet

Dagsform: Helt fin
Humør: Helt topp
Antrekk: En feilkjøpt treningstights og ei ganske fin metal-trøye (Rage)
What kind of hair day: Akkurat som om det blir kortere og kortere?

[--- My opinions on the concept of love are rather controversial. I do not believe couples generally love each other. I believe movies and magazines draw a false picture of what to expect when it comes to love. My hair grows shorter every day. I'm making a podcast with a friend. It will be a great success ---]

Jeg tror at når jeg snakker med andre mennesker om kjærlighet, så tenker de nok at jeg er 50/50 desillusjonert og kynisk. Det forhindrer ikke at jeg nærmest proklamerer alt jeg tror jeg veit om kjærlighet.

Akkurat nå ser jeg på en tv-serie. Haha. Akkurat nå. Jeg ser alltid på tv-serier. Men nå ser jeg på en tv-serie der hovedpersonen tror hun elsker mannen sin. Hun klamrer seg til ham. Men han har posttraumatisk stressyndrom og skyver henne fra seg. I stedet ligger han med eksen sin – hvis ikke det var noe jeg drømte – jeg gidder ikke å spole tilbake for å sjekke. Uansett så merker jeg at jeg tenker Du elsker ham ikke og Han elsker ikke deg. Med tyngde. Hun er en nokså vellykka journalist og han er en nokså vellykka fotograf. Hun er kul først og fremst fordi skuespilleren er kul i virkeligheten. Han er litt sånn fotballstjerne-hot. Og altså veldig traumatisert, sannsynligvis fordi han rømte unna i en situasjon der kameraten hans ble skutt, men det har vi ikke fått vite noe om ennå – hvis ikke jeg har sovet forbi det også da.

Poenget mitt akkurat nå er at jeg begynte å tenke på hva det er som gjør at vi ser at noen elsker hverandre og andre ikke gjøre det. Det handler ikke om kyssing og sex og sånt. Det handler om holdninger tror jeg. Når jeg ser at noen respekterer partneren sin og lytter til partneren sin, tror jeg det er kjærlighet. Dette ser jeg veldig sjelden, og derfor tror jeg veldig få mennesker virkelig lever i kjærlighetsforhold.

Ifølge mine teorier – som blir til mens jeg skriver, jeg er ikke en grubler som går omveien via tenkning, finnes det disse typene parforhold:

  1. De forelskede. Dette varer aldri. Dette har ingenting med kjærlighet å gjøre
  2. De fysisk kompatible. De som har mye og bra sex. Dette kan var for evig. Men det handler ikke om kjærlighet
  3. Bestevennene. Dette kan også vare evig dersom ikke én av dem plutselig ramler borti noen som kan tilby dem ett av de ovenfor nevnte kriteriene. Dette er nesten et slags kjærlighetsforhold
  4. Foreldrene. De som har barn sammen og som elsker å ha barn sammen. Dette kan også vare evig dersom de holder tett kontakt med de voksne barna sine. Her dreier det seg på en måte om kjærlighet. Men det kan rakne med utgangspunkt i hendelser knytta til et av de første to punktene i lista
  5. Samarbeiderne. De som har lagt et slags arbeidsfellesskap av parfoldet. Dette kan også var evig dersom ikke én av partene blir forelska i en annen eller treffer noen de er kroppslig kompatible med
  6. Parterapiparene. Dette kan vare ganske lenge, men aldri evig. På et tidspunkt blir minst én av partene lei av å måtte analysere, lytte og forklare. Disse menneskene elsker ikke hverandre
  7. Fornuftparene. De som enten er blitt sammen av fornuftige grunner eller fordi noen omkring dem har bestemt at de skal være sammen. Dette kan vare for evig dersom begge parter er innforstått med premissene – som er å gjøre det absolutt beste ut av situasjonen. Veldig mange mennesker klarer dette. Men jeg er usikker på om det oppstår kjærlighet. Her dreier det seg kanskje mest om lojalitet
  8. De ekte kjærlighetsparene. De som har fått øye på hverandre, beundret hverandre og kjentkjent noe av seg selv i den andre. De som aldri slutter å tenke på partneren som et helt selvstendig individ og som aldri glemmer at de beundrer partneren og gjenkjenner seg selv i partneren. Dette tror jeg er kjærlighet. Og dette tror jeg nesten ikke finnes.
Hvis du finnes og leser dette, kommer det neppe som noe sjokk på deg at jeg neppe passer inn i noen av definisjonene ovenfor. Jeg har definitivt befunnet meg i gruppe 1 og 2.

Jeg tror verden hadde vært et mye bedre sted dersom de som tror på den store kjærligheten, straks slutta med det. Jeg tror fryktelig mye tid og fryktelig mange krefter går tapt i jakten på kjærligheten som i de fleste tilfeller ikke finnes. Jeg tror fryktelig mye tid kastes bort på populærkultur som dyrker ideen om at kjærligheten finnes. Jeg tror vi alle hadde hatt godt av at de kun fantes filmer som endte med at parene gikk fra hverandre på en vennlig og anstendig måte. Også kunne eventuelt den lykkelige slutten være at de fikk en ny hobby og noen nye venner.

Selv om du kanskje ikke finnes, men siden dette på en måte er et sted jeg går tilbake til for å sjekke hva jeg holdt på med tidliegere, bør jeg nok rapportere om livssituasjonen akkurat nå. Livssituasjonen er rimelig perfekt. Det betyr at jeg har noe meningsfullt å gjøre og tjener penger. Det betyr også at jeg kanskje ikke kan dra på hytta og bli der veldig lenge når bilen er ferdig på verksted. Foreløpig er det litt usikkert.

Sist jeg flåset om jobber jeg hadde søkt på og jobber jeg ikke kunne få, tøysa jeg egentlig litt. Men jeg tøysa faktisk ikke. Jeg tror jeg skal lage en dokumentar eller reportasje om det norske paradokset. Det med at vi skal jobbe til vi er 75 – mens ingen vil ansette oss etter at vi er 48.

Jeg har funnet ut at håret mitt vokser innover i hodet. Nå som jeg skulle spare til veldig langt og kult hår, er jeg flink til å trimme tuppene, for det har jeg lest at man skal. Resultatet er at håret blir kortere og kortere og tykkere og tykkere. Nå har jeg snart en slags kort afro. Og altså ikke to centimeter lengre hår per måned – slik jeg forventa.

På den særdeles lyse siden i dag kan jeg rapportere om at et lenge annonsert prosjekt – om enn noe redefinert – er i ferd med å komme på vingene. Jeg lager podcast. Denne gangen sammen med en venninne og om et helt annet tema enn det som var planen. Denne venninnen og jeg skulle egentlig lage et foredrag vi skulle reise rundt med. Men inntil videre skal vi podcaste.

Jeg tror det blir min jobb i podcasten å sørge for alt det tekniske og betale for alle lisensene og sånt. Så jeg skal øve meg litt, kanskje allerede i dag, for vi skal lage pilot om fem dager. Vi tror begge at podcasten blir en suksess. Til sammen kjenner vi kanskje cirka 30 mennesker som kommer til å høre på piloten.

Den siste uka har det gått opp for meg at dynamikken i og omkring meg er falsk på en komisk eller paradoksal måte:

Jeg kommer til en arbeidsplass. De andre later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. Jeg later som om det er spennende at jeg bare har dratt ut i verden igjen. De andre later som om de er litt misunnelige på meg som lever et så fritt liv. Jeg gjennomskuer dem og forstår at de 50/50 syns synd på meg og er glade for at de selv har gått for den trygge løsningen. Men summa summarum gjelder dette: Jeg liker den måten jeg lever på, selv om det kan være nervepirrende 2-3 uker i året.

Illustrasjon: Jeg har vært på besøk hos ei venninne på landet i helga. Hun bor i et gammelt, fantastisk hus på en gård. Og jeg så rett ut i skogen da jeg våkna på morgenen.




3. november 2020: Lever drømmen?

Dagsform: Tja
Humør: Bra!
Antrekk: Ganske søte pysjbukser og litt for kort t-skjorte
What kind of hair day: Nyvaska. Strålende

[--- Expressions like Live for the moment have no meaning. When you're dead you wont think about what you missed while you were alive ---]

Jeg er blitt hekta på en finsk tv-serie, og prøver å lære meg finsk, men det er vanskelig. Dette er de ordene jeg har lært til nå:
  • joo = ja
  • ei = nei
  • koti = hjem
  • Katso minua = Se på meg
  • minä = jeg
  • sinä = du
  • hyvä = bra
  • moi = hei og ha det
I den finske tv-serien – Bordertown/Sorjonen – ble sønnen til en mann skutt i dag. Faren sa det fikk ham til å tenke på banale uttrykk som Lev i øyeblikket og Livet går videre, og jeg begynte å tenke på at det spiller jo ingenting om vi lever i øyeblikket, for når vi dør, vet vi jo ikke hva vi gikk glipp av, og vi bruker neppe evigheten til å ergre oss over hva vi ikke gjorde mens vi levde. Det var egentlig bare det jeg hadde på hjertet i dag.

I USA skal de velge ny president i dag, og alle syns det er kjempespennende. Jeg tror egentlig at de kommer til å gjenvelge han de har, han jeg ikke orker å skrive navnet på engang. De valgte ham for fire år siden helt ute av det blå. Og jeg tror ikke at noen av oss som ikke er amerikanere har noe utgangspunkt for å forstå hvorfor amerikanere tenker som de gjør. Likevel prøver vi å leve opp til den amerikanske drømmen her i verdens rikeste, frieste land. Forstå det den som kan.

Dette har jeg imot det jeg lærer om USA på tv:

  • Kvinner er mindre verdt enn menn
  • Utseendet betyr alt
  • De fleste mener at svarte er mindre verdt enn hvite, og latinamerikanere er enda mindre verdt enn svarte
  • Kvinnens jobb er å ta seg av barna og huset og ellers passe på å være tynn og pen
  • Abort er mord
  • Pistoler gjør folk trygge
  • Sengetøy skal være laget av syntetisk, blankt materiale
  • Hus skal være laget av papp og fylt med skrot
  • Alle spiser mye og dårlig mat, og særlig slurper de i seg frokostblanding med melk
  • Det er greit å kjøre bil i fylla
  • Utdannelse koster masse penger
  • Osv.
Siden det var allehelgensdag på søndag, delte jeg et bilde av de nærmeste døde. Og da var det mange som reagerte med likes og hjerter – og et par reagerte med litt sånne medfølende kommentarer som jeg sletta. Poenget var å ikke glemme at folk har levd selv om de er døde nå.

Disse fem tenker jeg på som de nærmeste døde:

  • mamma
  • pappa
  • Torbjørn
  • Robert
  • Nicolai
Jeg tenker nok mest på Torbjørn og Nicolai og mamma når jeg tenker på de døde. Jeg husker ikke pappa og Robert – selv om jeg kunne ha husket dem hvis noen fortalte meg om dem og viste meg bilder av dem etter at de døde.

Jeg har skrevet ei bok til Torbjørn. Fordi han er den jeg de siste par årene har tenkt aller mest på. Før det tenkte jeg på Nicolai hver dag. Og før det igjen tenkte jeg på mamma hver dag. Robert tenker jeg på når jeg ser bilder fra jeg var liten, og pappa tenker jeg på som en mann det ville ha vært veldig fint å kjenne.

Hvis noen skulle lage en trist beretning om oppveksten min, ville de nok lagt vekt på at pappa døde rett før jeg ble sju, ved rattet på motorveien, med meg i baksetet og høygravide mamma ved siden av seg.

Hvis jeg skulle lage en trist beretning om oppveksten min, ville den handlet om stillheten i leiligheten med de mosegrønne veggene, om mamma som aldri gråt og om den fineste lille gutten som visnet bort og døde foran øynene mine uten at jeg skjønte noe som helst. Deretter ville fortellingen kanskje skildret hvilket avstumpet, iskaldt menneske jeg ble. Og så ville den nok endt med at jeg først skjønte at jeg døde sammen med Torbjørn og deretter mistet meg selv totalt da Nicolai døde. Siden både Torbjørn og Nicolai var sånne uimotståelige krølltopper, ville det kanskje blitt en gripende film. Men filmen ville bli skjemmet av at hovedpersonen – jeg – var ei tjukk skravlebøtte med en jævlig ekkel latter.

I tilfelle noen leser dette og lurer på hvordan ståa er akkurat nå, kan jeg fortelle følgende: Jeg har funnet cirka tre jobber som jeg virkelig drømmer om å få. Jeg tror jeg kunne fått to av dem hvis jeg hadde vært ganske mye yngre, men jeg vet at jeg ikke får noen av dem siden jeg er for gammel. Jeg vet jeg ikke er for gammel for jobbene, men jeg vet at de som leser søknadene mine syns jeg er for gammel. Dette er mer et samfunnsproblem enn et personlig problem, så jeg har bestemt meg for ikke å lage noe ut av det. Hvis jeg ikke søker, får jeg ikke jobbene. Hvis jeg søker, får jeg dem likevel ikke, men da kan ingen si at jeg ikke prøvde.

På grunnlag av dette med at jeg er for gammel for alle utlyste jobber, har jeg bestemt meg for å flytte på hytta så fort bilen er ferdig på verksted om cirka én måned. Så skal jeg reise hjem til jul og lage cirka fem timer med julefeiring for familien før jeg drar tilbake til hytta.

Utover våren skal jeg bli en skikkelig langhåret hippie i veldig kule villmarksklær. Jeg skal ikke kjøpe meg nye, kule villmarksklær, jeg skal bare slite de klærne jeg har sånn at de blir kule. De blir også kulere når jeg blir tynnere og tynnere der oppe i ødemarka fordi jeg ikke har så mye penger til mat og heller ikke gidder å lage mat. For eksempel kan jeg bruke brede belter på de altfor store buksene og jakkene mine. Jeg har sett at kule hippier gjør sånt.

På dagene skal jeg gå i fjellet og lese bøker og på nettene skal jeg sove med stearinlys på nattbordet. Og i helgene kommer jeg kanskje cirka seks ganger til å få besøk. Da kan vi fyre i peisen og ta badstue og drikke rødvin. Jeg tror kanskje ikke jeg skal drikke så mye rødvin når jeg er alene. Det har jeg ikke råd til. Men jeg kunne kanskje ta med en flaske rom og ta meg en knert hvis jeg syns det blir skummelt eller trist å være alene så mange måneder.

Når sommeren kommer, skal jeg se om jeg vil flytte tilbake til huset vårt, eller investeringsobjektet mitt som jeg har begynt å kalle det. Jeg kommer nok ikke helt til å klare å flytte tilbake til huset vårt, det kjenner jeg på meg. Men kanskje det blir digg å få vasket litt tøy og sånt.

Så kommer høsten og alle som ikke har hatt korona, er blitt vaksinert mot sykdommen. Da skal jeg reise til Sicilia og bli der fram til neste jul. Eller lenger hvis jeg har råd til det. Men det har jeg nok kanskje ikke.

Jeg har – i tillegg til hytta og julaften – noen få, hyggelige planer framover. Jeg skal på bålvake i kveld, jeg skal på metal-konsert på torsdag, jeg skal på middag med de aller beste vennene på lørdag og jeg skal se film sammen med verdens beste svigersønn på mandag. Etter det skjer det absolutt ingenting før det med hytta og jula. Så vet du det (hvis du finnes og det gjør du kanskje ikke).




27. oktober 2020: Jobber med saka

Dagsform: Faktisk helt ok
Humør: Bra!
Antrekk: Pysjbukser og en litt søt trøye
What kind of hair day: Pretty fabulous

[--- I have a micro blog and I need access to all of it in order to collect all my dreams and interpretations. I need to remind myself that I'm not allowed to be stressed about my situation. And I spend some time trying to rent a horse and a carriage for Christmas Eve ---]

Jeg har lest mikrobloggen min i dag fordi jeg holder på med å samle drømmeloggene mine. Der så jeg at jeg har prøvd å forberede meg selv på den epoken jeg er inne i akkurat nå. Jeg har prøvd å fortelle meg selv at jeg kommer til å få stress men at jeg ikke skal få stress denne gangen. Men jeg har hatt litt stress.

Stresset denne gangen kulminerte i en negativt ladd samtale på fredag som endte med at jeg ropte ganske høyt. Og siden det var så deilig å rope høyt – og siden jeg på en måte ropte til meg selv også – har stresset nesten forlatt meg. Nå gjør jeg de tingene jeg skal gjøre i denne fasen av livet. Skriver og leser og drikker kaffe og trener.

Men jeg har ikke så veldig mye nytt å fortelle om. Annet enn at jeg slter med å få loggen ut av mikrobloggen og at mikrobloggen derfor stanser 25. januar i år selv om den er åtte år gammel. Noe inni meg blit litt hysterisk over den forsvunne mikrobloggen. Men noe annet inni meg forteller meg at det er for mye informasjon i verden og at kanskje jeg skal gi slipp på sju og et halvt år med personlige nedtegnelser.

Det jeg har funnet av drømmelogger er forresten helt fantastisk. Den noe yngre meg har virkelig investert i framtida ved å skrive ned drømmer og tolkninger fortløpende.

Utover å samle drømmelogger, holder jeg på med å bestille hest og kjerre eller slede til julaften. Det er vel mer eller mindre blitt en slags besettelse å få til akkurat det. Men jeg har lagt en forespørsel inn i et forum, og har allerede fått fire svar. Det er visst ikke mangel på hester. (Bildet er lånt fra Flickrs creative commons-avdeling)




9. oktober 2020: Fri

Dagsform: Euforisk på en måte
Humør: Bra!
Antrekk: Tights, kult skjørt og tights (tar meg sammen)
What kind of hair day: Katotisk

[--- I'm home and I think I will stay here forever. I need to stop going to bed at 6 PM. And I need to edit the book I have written while in the Wild Wild West. The world needs to hear my story. I need to tell it before I start forgetting the horrible days among people who just can't be bothered to behave decently towards newcomers ---]

Jeg har landa på Hippiehalvøya og tror aldri jeg skal dra herfra igjen.

Jeg tar tilbake livet mitt på alle nivåer fra og med i kveld. Aldri mer skal noen få lov til å legge bånd på hva jeg sier og skriver når jeg ikke er på jobb. Det siste året har gitt meg overdose med tvedydighet, forsiktighet, grettenhet og iniativfattigdom.

Jeg har selvsagt ikke rukket å være helt crazy ennå – hvis vi ser bort fra de tre tequila-shotsene jeg rakk idet jeg landa fra Ville Vesten for ei uke siden. Jeg har hatt oppgaver som har krevd både anstendig oppførsel, anstendig frisyre og anstendig antrekk. Men nå begynner jeg å se framover.

I anledning min første kveld i frihet har jeg på en måte pynta meg litt før jeg spiste en helt jævlig middag som jeg skylte ned med to glass vin.

Jeg kjenner at det blir vanskelig å venne meg til ikke å legge meg klokka seks. Klokka er kvart over nå, og jeg kjenner at senga roper på meg. Men jeg behøver jo ikke stå opp med det første, så jeg må prøve å snu døgnrytmen.

Er veldig stolt over at jeg har klart å skyve alt det morsomme jeg skal gjøre fra nå foran meg hele denne første uka på Hippiehalvøya. Det har klødd veldig i de fingrene som neste uke skal ommøblere arbeidsrommet og rydde unna alle distraksjoner før jeg blir 100 prosent skapende.

Tror jeg bør reinskrive boka jeg har skrevet i Ville Vesten før jeg begynner å tenke at de ikke var så ille der likevel. Det var ille. Det var virkelig ille. Jeg tror verden trenger å høre hvor dårlig enkelte syns det er greit å behandle tilflytta korttidsansatte.

Jeg har lagd noen utklipp fra boka som jeg har brukt til å muntre meg selv opp, eller kanskje det motsatte. Tror jeg skal dele klippa på Grana.no framover for å holde temaet varmt. Så får det heller bli sånn at noen legger sammen to og to og skjønner at det er jeg som har skrevet den famøse boka fra Ville Vesten.

I dag smalt jeg rett i Tveitafella for første gang på mange år. Jeg glemte at mottoet mitt er Never Less Than Perfect, og dro på butikken i dritstygge klær og med dritstygt hår. Der møtte jeg en kjekkas-bekjent, og kjente at jeg bare hadde lyst til å synke gjennom gulvet. Men siden vi ble så glade for å treffe hverandre, lot jeg det stå til, og vi ble stående å snakke om alt som har skjedd siden sist og om alle de øllene vi snart skal drikke sammen. La vita è bella!




27. september 2020: Tid for å lande

Dagsform: Lat
Humør: Stigende
Antrekk: Boxer og t-skjorte (har ikke stått opp ennå)
What kind of hair day: Knute (må dusje i dag)

[--- Very soon I will be leaving the wild wild west for good. I had some kind of panic attack in the woods yesterday. I have real plans for my life when I arrive back home at The Hippie Peninsula ---]

Hvis jeg regner med denne dagen, har jeg fire dager igjen på et sted nesten helt innerst i en fjord. Jeg har gjort alt jeg kan de siste ukene for ikke å komme i en smitte- eller karantenesituasjon. Jeg tror jeg klarer det. De siste tre dagene på jobb har jeg så sykt mye å avslutte at jeg må sitte alene på kontoret mitt uten å puste inn annen luft enn den jeg selv puster ut.

Og onsdag kveld letter flyet mitt i retning framtiden. Jeg har arrangert et 1,5 timer langt møte når jeg lander i Hovedstaden. Vi skal drikke shots før jeg tar ferga ut til Hippiehalvøya. Jeg har ikke så mange penger, så jeg håper ingen orker flere enn to shots hver. Vi blir cirka sju personer. Det skulle bli cirka 1400 kroner som jeg ikke har, men som banken min elsker å kunne låne meg

Det er nesten helt utrolig, men jeg har faktisk lagt tre planer for livet etter livet nesten helt innerst i en fjord:

  • Velkommen-hjem-shots
  • Svartmetallkonsert med Svigersønnen
  • 30-årsmiddag for Sønnen
Etter disse tre arrangementene har jeg ingen planer. Hvilket er en løgn, for jeg har store planer karrieremessig:
  • Jeg skal lese alt som ligger i innboksen min fra Dark Mountain-folka
  • Jeg skal skrive et bidrag til neste publikasjon fra Dark Mountain-folka
  • Jeg skal lese Freuds drømmetolkningsleksikon og det andre drømmeleksikonet jeg har kjøpt
  • Jeg skal lage et foredrag om drømmer
  • Jeg skal lage en podcast
  • Jeg skal skaffe meg en jobb
Det ser kanskje litt upassende ut at det å skaffe meg en jobb ligger på sjetteplass. Men tanken er selvsagt at jeg skal skaffe meg en jobb samtidig som jeg gjør de andre tingene.

Før jeg gjennomfører alle planene mine hjemme i virkeligheten, skal jeg jobbe litt for folka nesten helt innerst i en fjord. Jeg ble så smigret da de spurte meg at jeg svarte ja. Selvsagt gjorde jeg det.

I går skjedde noe som bare har skjedd meg to ganger før i verden. Jeg fikk naturangst. Altså frykt for å gå inn i naturen. Første gang det skjedde, skulle jeg gå til Jutulan på Lækka. Neste gang skulle jeg gå forbi et skummelt fjell ved Frøvik på Lækka. Og denne gangen skulle jeg gå gjennom en bitteliten skog opp mot Galten på Folkestad. Jeg fikk hjertebank og ble kvalm. Jeg som går på tur alene alle steder jeg er. Men det var så absurd å være på et sted jeg aldri hadde vært før uten å møte et eneste menneske og uten å vite hva jeg kunne treffe på inni den skogen. Så jeg snudde. Og fikk ikke tatt bilde av meg selv på Galten. Men det var helt greit. Angst er ekte.

Det er søndag. Jeg kunne ha jobbet, siden jeg har tatt meg litt vann over hodet her. Men siden jeg jobba en del i går og siden jeg har lagd en plan for gjennomføringa av kommende oppgaver, ligger jeg i senga på verdens beste Airbnb og ser på film og drikker kaffe. Om to timer kommer noen av de tidligere studentene mine hit på saft og boller. Hybel style og corona style. Pappkrus og én meters avstand.

I kveld skal jeg dusje. Jeg veit at andre mennesker dusjer hver dag, men jeg dusjer bare tre ganger i uka. To ganger etter trening og én gang søndag kveld for å få alle knutene ut av håret. Jeg har tatt med meg en bitteliten conditioner-flaske hjemmefra, så jeg håper jeg klarer meg uten å måtte klippe av for mange dreads denne gangen. Jeg har uansett ikke saks.

Illustrasjoner: Det øverste bildet er fra Folkestad. Bildet med snø på er fra Jululan på Lækka, litt før jeg snudde. Bildet uten snø er også fra Folkestad, en stund etter at jeg snudde




10. august 2020: Tid for brannfakkel?

Dagsform: Fin
Humør: Bra!
Antrekk: Shorts og skjorte. Det er tusen grader
What kind of hair day: Nyvaska. Kjerringaktig med stive krøller

[--- I have some strong opinions on mental health issues. But I have to wait to tell you about them until they can no longer be used against me ---]

Jeg er egentlig svanger med en brannfakkel om psykisk helse. Men tenker vi lar den ligge til ingen kan bruke den mot meg.

I stedet for brannfakkelen om psykisk helse, kan jeg jo rante litt over folks behov for å plassere andre mennesker. Igjen. Fordi dette behovet folk har for å plassere meg, åpenbarer seg hele tiden.

    – Hvor er du nå?
    – Hvor lenge blir du der?
    – Hvor skal du etterpå?

    Og så selvsagt:

    – Har du søkt en fast jobb?
    – Du kunne vel få en fast jobb på ...
    – Du reiser ikke bort igjen nå vel?

    Og så kulminerer det i:

    – Har du tenkt på pensjonspoengene?
    – Kan du få AFP?
    – Du må kanskje tenke på en pensjonsordning?

Jeg er rutinert. Jeg klarer stort sett å børste av meg sånne spørsmål. Og idet jeg børster, klarer jeg stort sett å svare noe litt høflig. Mens stemmen inne i meg roper
    DET SPILLER DA VEL INGEN ROLLE FOR DEG OM JEG ER HER ELLER DER, OM JEG HAR FAST JOBB ELLER IKKE OG OM JEG BLIR MINSTEPENSJONIST ELLER IKKE?

Det demrer for meg at det er vanskelig for folk å lese meg som en person som har ting på stell. Jeg må nok tåle å bli feiltolket takket være signalene jeg strør om meg med:

  • stygt hår
  • stygge klær
  • uvettig pengebruk
  • feil holdning til materielle verdier
  • manglende vilje til å skaffe meg fast jobb
Selv om det demrer for meg at jeg lager ris til egen bak ved ikke å føye meg etter reglene for hår, klær, pengebruk, ting og jobb, kommer jeg ikke til å forandre de signalene jeg sender.

Jeg drømmer om at folk rundt meg skal bli uredde og litt freidige når jeg går foran med et godt eksempel. Selv om den eneste som faktisk fulgte mitt eksempel, på en måte gikk direkte på dunken, kan det jo hende at noen andre kan finne litt frihet og positiv uro.




3. august 2020: Aldri pene og unge nok

Dagsform: Helt ok
Humør: Ganske bra
Antrekk: Boxer, treningstopp og singlet. Det er kvelden
What kind of hair day: Nyvaska. Har jobba meg gjennom skremmende mange knuter

[--- Men seem to find their wives old and boring even though their wives look really good. When a middle aged or older actress play a middle aged or older woman, it makes me happy. But then, as they launch the movie, the middle aged or older actress looks as if she is about 30 years old ---]

Når jeg er på Stellafield, ser jeg stort sett 30 år gamle filmer. Men nå er jeg hjemme og jeg ser litt av hvert. Her om dagen så jeg en film med mange nokså alminnelige par. Det viste seg at mennene syntes at damene var gamle og kjedelige selv om de var både tynne og pene. Det fikk meg til å konkludere med at noen har bestemt at damer går ut på dato.

Egentlig går vel både menn og kvinner ut på dato i våre tider. Selv om mennene kan redde seg i land ved å være styrtrike. Med damene er det sånn at når de for eksempel er med i en film der de spiller en kvinne som har samme alder som skuespilleren og ser sånn ut, så blir jeg veldig glad. Men på bildene fra premierefesten er de godt voksne damene plutselig nokså unge igjen, så de er ikke klare for å ha den alderen de har likevel.

Det tristeste eksempelet på forbilledlig voksen kvinne som blir ung igjen, er Holly Hunter som jeg elsket i Top of the lake der hun var en voksen kvinne med langt, grått hår, en sånn dame som jeg har lyst til å være. Så, rett etterpå, er hun ung og blond igjen. Sånn som voksne kvinner tydeligvis må være i dag. Men hun er altså 62 år gammel.

Jeg klarer å se ungdommelig og kvikk ut på bilder noen ganger. Men heldigvis – eller dessverre – avslører teknologien meg. Jeg finner stadig vekk bilder på telefonen, bilder som telefonen har tatt idet jeg har bøyd meg fram for å gjøre noe helt annet enn å ta selfe. Da kommer sannheten fram.

Jeg fikk en utfordring fra en ung, pen venninne om å dele et svarthvitt bilde av meg selv her om dagen. Det var en sånn kvinnegreie. Men jeg klikket på tæggen som fulgte med, og så at alle de andre var vakre, bleke og interessante. Så jeg dreit i hele greia. Selv om bildene jeg satt og vurderte, for så vidt var nokså fine. Egentlig nesten rockestjernefine:

Klokka er ni. Jeg har nesten ikke sovet natt til i dag fordi jeg sov mesteparten av dagen i går. Jeg må sove litt mer i natt fordi jeg skal møte Sønnen på restaurant etter jobben i morgen og da vil jeg jo gjerne være glad og utsovet.

G O D    N A T T  !

Dagens illustrasjoner er der mest fordi jeg ofte lurer på hvorfor jeg ikke viser med bilder hva som skjer i livet mitt. Jeg har meldt meg inn i en gruppe for kvinner som har sine egne skur, og har delt bildet utenfor uthuset med dem fordi det akkurat nå er veldig rotete inni skuret mitt. Jeg har gått sykt mye (til å være meg) i fjellet i sommer, så det var det jo litt greit å dokumentere.




20. juli 2020: Sånn ja

Dagsform: Stigende
Humør: Stigende
Antrekk: Treningstøy. Boxer og stygg trøye
What kind of hair day: Har fått ut alle ferieknytene

[--- I listen to the radio night and day. I read books. The men in the books I read are psychopaths. The women are skinny, pretty and scared ---]

Har kjøpt meg dabradio og har fått et helt nytt liv. Hører på radio hele døgnet. Samtidig som jeg leser gamle krimbøker. Hadde aldri trodd at disse to tingene skulle skje meg. Radio hele døgnet. Krimbøker. Har faktisk lest fire bøker så langt i ferien. Begynner å frykte at jeg kommmer gjennom alle de cirka 15 bøkene på hylla over senga litt for tidlig.

Jeg har blankere ark enn på lenge. De er så blanke at jeg blir litt blenda – sånn at jeg faktisk klarer å glemme de få arka som ikke er helt blanke.

Akkurat nå kan jeg høre at ganske mange som jobber i radioen ikke er veldig gode på radio-smalltalk. Men jeg skal bare klare å drite i det. Drite i at de spiller nesten bare ræva musikk også. For jeg elsker den nye radioen min.

I går leste jeg en bok om en psykopat. Egentlig ikke en krimbok, for han gjorde bare nokså vanlige psykopatgreier. Men jeg ble sittende og tenke over min egen psykopaterfaring. Og vurderte faktisk å ringe en psykopat og stille en del spørsmål. Men jeg nøyde meg med å google ham og konstatere at livet hans har gått mer eller mindre på ræva.

    Jeg håper du leser dette og veit at det er deg jeg snakker om. Vel. Siden du er en vaskeekte psykopat, leser du selvsagt dette.
Nå snakker to 11-åringer på radioen om hvordan man skal takle avstandsforhold. Jeg har aldri hørt maken til piss, og skrur over til en annen kanal der en 80-åring presenterer musikk fra 50-tallet.

Egentlig ser det ut til at de fleste mennene i bøkene jeg leser nå, er psykopater. Damene er tynne og pene og redde. Mennene er tynne og pene og slemme. Damene er redde for å være alene hjemme. Likevel er de mye alene hjemme. Ellers hadde det ikke vært krim. Damene er også flinke til å svømme – uten at psykopatmennene vet det. Sånn at når psykopatmennene bestemmer seg for å drukne de tynne, pene, redde damene, så overlever damene likevel. Jeg hadde selvsagt ikke overlevd at noen prøvde å drukne meg. Noen av damene overlever forresten ved å løpe fort ned trapper i mørket. Det hadde jeg heller aldri klart.

Til å ha ferie, har jeg ganske kort lunte. Følger noen idioter på twitter som er så selvhøytidelige at jeg har lyst til å rope stygge ting til dem. Nøyer meg med en og annen ltt syrlig kommentar.

    Eksempel på selvhøytidelig tvitrer:

    Selvhøytidelig mann: "Iskrem er deilig i sommervarmen. Men har den kjølende effekt? (Lenke til video)"
    Jeg: "Nei"
    Selvhøytidelig mann: "Det var ikke et spørsmål, men en oppfordring om å se videoen"
    Jeg: "Det skjønte jeg. Men det var også et spørsmål. Og jeg svarte på det."
    Selvhøytidelig mann: "Pleier du å svare i kommentarfeltet under spørrende avisoverskrifter også?"
    Jeg: "Jeg er aldri i kommentarfeltene."

Når jeg leser gjennom hva den selvhøytidelige mannen skrev nå, får jeg lyst til å ta bilde av det og skrive en kommentarartikkel om ham, siden han er litt halvkjendis. Men jeg tror jeg dropper det. Jeg lar det bare bli stående som illustrasjon på at twitter omfatter mange stakkarer som er der først og fremst for å markedsføre seg selv.




3. juli 2020: Fri!

Dagsform: Bedre enn i går
Humør: Bedre enn i går
Antrekk: Deilig, kjempestygg fleecegenser. Stillongs
What kind of hair day: Bustehue

[--- Free at last on many levels. Not free to go to a dusty place as planned. But still. Free ---]

Jeg har og er fri på så mange nivåer nå at jeg nesten ikke får puste. Egentlig feil begrep det med å ikke få puste nå, siden jeg har vondt i brystet, hoster og har feber og sikkert kanskje har korona.

Men

  • jeg har for det første ferie
  • og for det andre er all paranoia avlyst i uoverskuelig tid framover. Jeg skal feire med å gjenåpne rosabloggen seinere i dag. Være fri. Holde det ekte.

Du vet kanskje ikke at jeg har skrevet en bok de siste månedene. Jeg har wallraffet. Boka er tidvis god og tidvis sutrete. Når jeg kommer meg online, skal jeg lage en kopi, luke ut sutringa og bygge ut det gode – og kanskje gi den ut.

Jeg har jo flytta fra Ville Vesten. Jeg har til og med pakket meg ut av kontoret mitt i Ville Vesten. Men selvsagt kan jeg ikke gjøre det jeg egentlig planla å gjøre etter Ville Vesten; reise til et støvete land veldig lenge. Siden hele verden er syk, må jeg finne litt støvete atmosfære andre steder. Det skal jeg nok klare.

15. juni 2020: Sol ute sol inne


Dagsform: Bra!
Humør: Bra!
Antrekk: For trang skjorte. For store shorts
What kind of hair day: Fint. Ganske rent og ganske krøllete. Med artige farger i

[--- After a short period of paranoia I have decided to reopen my Twitter diary, my micro blog. I will still keep it simple, unreal. But you will be able to read it ---]

Skulle egentlig bare innom her for å friskmelde dagboktweetsene mine. Paranoiaen har begynt å legge seg. Jeg har observert folk med større grunn til paranoia publisere antikarbohydratinnlegg med freidig mot. For ordens skyld vil jeg nok holde det på et nokså banalt nivå en stund framover. Men den som liker å lese om andres hverdag, kan nå atter lese mikrobloggen min på toppen av siden her.

Sommeren har offisielt begynt. Med sene kvelder og dype samtaler i bakgården. Og bading. Og lite klær på tykke kropper. Tykk kropp, mener jeg. Min egen. Så i helga har vi stort sett spist grønnsaker og fisk. Og i uka som kommmer, skal jeg stort sett spise knekkebrød. I ukene som kommer, mener jeg. Jeg har to normale uker å sulte meg på før ferien. Og så har jeg en halvnormal uke å sulte meg på mens jeg forflytter meg til et feriested. Deretter har jeg fire unormale uker å sulte meg på før jeg skal tilbake til virkeligheten. Eller uvirkeligheten, som jeg velger å kalle det.

Etter mine beregninger vil disse sju ukene med sult føre til at jeg er nogenlunde normalvektig når jeg vender tilbake til virkeligheten (uvirkeligheten). Nogenlunde.

Jeg er ganske heldig. For jeg skal tilbringe flere av ferieukene sammen med en som ikke spiser masse dritt hvis jeg ikke serverer det. Og vi skal være på et sted der det er umulig å unngå fysisk aktivitet. Herregud. Kanskje jeg kommer til å lande langt under normalvekt! Neppe. Bare kødda. Nogenlunde normalvektig er et flott mål. Så lenge klærne ikke sitter som pølseskinn og jeg får plass i et flysete uten å sitte sidelengs med armene, så får det være greit.

Hvis du finnes, lurer du kanskje på hvordan det går med framtidsplanene? Dette lurer du på bare for å kunne forsikre deg selv om at jeg er i den boksen der du forventer at jeg skal være i. Og da er svaret Jeg er ikke i den boksen på nokså lenge ennå. Men helt sikker innen et halvt år. Og da blir jeg i boksen i minst åtte måneder før jeg stikker av. Lenge siden framtidsplanene har vært så organiserte. Jeg har planlagt 18 måneder fram i tid. Hva jeg gjør jula 2021, er fortsatt uklart. Det eneste som er sikkert når det kommer til jula 2021, er dette:

  • Jeg er ikke i familieselskap
  • Jeg arrangerer ikke familieselskap
  • Jeg deltar ikke i julegavehelvetet
  • Jeg drar ikke på julebord
  • Det blir veldig enkelt å ikke dra på julebord, siden jeg jula 2021 ikke har noen arbeidsgiver som arrangerer julebord som inkluderer meg. Det har jeg forresten ikke jula 2020 heller. Så har jeg da heller ikke vært på julebord siden cirka 2006, så gudene veit hvorfor jeg maser om dette med julebord.

Ok. Dagboktweetsene er offisielt gjenåpnet for offentligheten. So long!




7. juni 2020: Tenker på søvn

Dagsform: Snørrete
Humør: Stigende
Antrekk: Gammel trøyekjole
What kind of hair day: Nyoppusset

[--- I have no problem sleeping ---]

De siste nettene har jeg strevd med putesituasjonen. Jeg har sovet oppå en dyne, jeg har sovet med flat pute, jeg har sovet på en hard, liten pute og jeg har sovet på en hard, stor pute.

Da jeg våkna i dag, bytta jeg pute og prøvde å sove videre, men det var ikke mulig. Det var da det slo meg at mange av de folka jeg kjenner har søvnproblemer, og at jeg ikke har det. Jeg sover nesten alltid som en stein i minst ni timer i strekk. Unntatt hvis det er veldig varmt, da hender det at jeg er våken i de ni timene jeg vanligvis sov. Men det er ikke søvnproblemer. Det får aldri bli søvnproblemer.

Min erfaring med håndtering av soving, kan sammenfattes slik:

  1. Overgangsalder: Gjennom de tre åra som kalles overgangsalderen, sov jeg ikke én natt sammenhengende. Noen netter tror jeg ikke jeg sov i det hele tatt. Men jeg kalte det ikke søvnproblemer. Jeg var våken og lagde meg kaffe og så på tv helt til jeg duppet av. Jeg sprayet meg med vann, jeg byttet til helseteppe, jeg lå med oppvridd håndkle oppå meg. Men jeg hadde ikke søvnproblemer, og jeg vurderte aldri å be om innsovningstabletter. Fordi jeg ikke vil være en sånn som har søvnproblemer.

  2. Småbarnsmor: Da Sønnen var tre uker, bestemte han seg for aldri å sove mer enn 40 minutter i strekk. Så jeg var mer eller mindre våken i to år til han bestemte seg for å begynne å sove. I disse to årene kunne jeg blitt gal og ødelagt av søvnmangel. Men jeg bestemte meg for et tall. Tallet var 5. Jeg bestemte meg for å si at det var nok hvis jeg sammenlagt hadde fått fem timer søvn hvert døgn. Det virket.

  3. Naturspeeda: Det hører med til historien at jeg i perioder da jeg var mye yngre, var naturspeeda og ikke trengte verken søvn eller mat. I perioder sov jeg kanskje tre timer og våknet superkvikk og uthvilt. Og klarte ikke å spise annet enn pærer eller appelsiner.

  4. Arbeidsnetter: I mange år, da internett var ungt og systemene overbelastet på dagtid, la jeg inn en ekstra arbeidsdag i uka ved å jobbe gjennom natta. Uten å tenke på fravær av søvn.

  5. Selvforsterkende: Jeg forsto for lenge siden at øvnproblemer avler søvnproblemer. Hvis du sier til deg selv at du ikke får sove, så får du ikke sove. Hvis du sier til deg at det ødelegger neste dag at du ikke får sove, så får du i hvert fall ikke sove.
    Hvis du står opp, lager deg kaffe, skrur på lyset og later som om det er dagen, så blir det mindre ille å ikke få sove. Og du sovner til slutt.
Akkurat nå kommer jeg på at de to gode putene jeg hadde med nesten helt innerst i en fjord, ligger i en sånn ekkel plastikkoppbevaringsbag på vaskerommet. De har til og med myke, nye putetrekk på seg. Dem skal jeg sove med i kveld. Men nå skal jeg drikke kaffe.

Jeg vet. Grana.no er blitt et banalt, intetsigende sted å være på. Men ikke for alltid, baby.




26. mai 2020: Lever drømmen

Dagsform: Helt rolig
Humør: Fornøyd
Antrekk: Fancy stillongs og ulltrøye
What kind of hair day: Pretty Fabulous

[--- Living out my backup plan ---]

Det er jo alltid backup-planen min å flytte til Stellafield. Og nå tester jeg ut backup-planen.

Litt sprøtt at det ikke er noen andre her, bare veldig mange fugler. Jeg så en bil 3 km herfra i går, og veit at campingplassfamilien bor på campingplassen og at fjellbutikkfamilien bor på fjellbutikken. Ellers intet.

Jeg skal gå ned mellom 5 og 10 kilogram i vekt mens jeg er her. Det harmoniserer dårlig med det stappfulle kjøleskapet og med dietten fram til nå, dag 3:

  • Dag 1: Vafler til frokost og pannekaker til middag
  • Dag 2: Knekkebrød til frokost, restepølse i brød og pannekaker til middag. Og noen gulrøtter
  • Dag 3: Knekkebrød til frokost og litt gulrot. Planlegger restesandwich til middag. Og kanskje et par knekkebrød til kvelds hvis jeg ikke sovner klokka 1830 slik jeg gjorde i går
Jobben går fint. Jeg har forberedt offline-kontor. Men har faktisk internett via telefonen hvis jeg trenger det.

Jeg klarer å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre på Stellafield mens jeg er på kontoret ved det nye fine bordet som nå står midt i stua. Problemet er at jeg så langt har klart å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre også på kvelden. Ergo har jeg ikke gjort noen praktiske ting ennå. Annet enn å ta ut ett bord og erstatte det med et annet. Bordet jeg tok ut, erstattet et tredje bord som nå er overflødig. Men jeg lagde en slags dusjvegg av den tredje bordplaten i går etter jobb. Så noe praktisk får jeg da gjort. I dag skal jeg henge opp hengekøya mi etter jobb. Den skal jeg ligge i når det blir flere varmegrader på fredag kveld cirka.

Jeg er egentlig livredd for å poste fra alene-hjemme-tilværelsen, så jeg kommer ikke til å publisere dette før etter at jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg er livredd for at noen som hater meg, skal oppsøke meg.

Så kan du kanskje mene at å være en middelaldrende kvinne som tror at noen gidder å gå rundt å hate henne, er patetisk. Og der har du sikkert rett. Men min er faring er, basert på folk jeg kjenner, at bitterhet aldri dør. Den som er tråkket på, drømmer for alltid om å tråkke tilbake.

Siden dette ikke skal publiseres, må jeg skrive ned noe jeg tenkte på her om dagen.

Hvorfor har noen mennesker, faktisk veldig mange mennesker, behov for å putte andre mennesker i en boks? Hver gang jeg gjør noe utenfor boksen, sitter noen mennesker og venter på at jeg skal returnere til den boksen de mener jeg skal bo i. Denne gangen hadde jeg dratt til et sted nesten helt innerst i en fjord. Og idet jeg på en måte returnerer derfra, må disse boksemenneskene konkludere med

    Du er hjemme igjen ja.
    Så bra.
Og det hadde for så vidt hatt noe for seg hvis disse folka var noen jeg pleide å treffe ofte eller omgås jevnlig. Men det er ikke sånne folk. Det er folk jeg treffer kanskje to eller tre ganger i året uavhengig av hvor jeg bor og jobber det året.

De folka som vil mure meg inn hjemme på folkeregisterregistrert adresse, gir meg lyst til å bli astronaut (selv om det er for sent) eller krigsreporter i et livsfarlig land. Hadde likt å svare på en sms med

    Kan dessverre ikke komme på grillfest, er på mars.
    Kan dessverre ikke være med, er i Kabul.




22. mai 2020: Avslutter et kapittel

Dagsform: Faktisk ganske trøtt
Humør: Ganske bra
Antrekk: Myke og gode tights jeg hadde glemt at jeg hadde
What kind of hair day: Veldig uvaska

[--- Leaving my temporary home this weekend ---]

Jeg har bodd eventyrlig, idyllisk de siste månedene, eller egentlig månedene før de siste månedene.

Nå går livet videre bosituasjonsmessig. Hvor livet går videre livssituasjonsmessig helt generelt, er selvsagt et åpent spørsmål slik det alltid er på denne tida av året.

Jeg skal hente bøker og sko på kontoret mitt etterpå. Det er visst lov å låse seg inn der nå.

Etterpå skal jeg skaffe

  • verktøy til å skru fra hverandre senga jeg har kjøpt
  • et gult laken som skal erstatte et lånt et som er fullt av solbærsaft
  • en vannkanne med kran på til å henge på veggen på Stellafield i sommer hvis det kommer besøk
Og før sola går ned skal jeg vaske huset her for siste gang.

Men akkurat nå er jeg faktisk på jobb.

PS: Den Observante gjest vil merke seg at Grana.no akkurat nå er en slags samling meningsløse og uinteressante ytringer. Da kan den observante gjest trøste seg med at om 100 dager blir livet som før, bare annerledes.




2. mai 2020: Holder det ekte?

Dagsform: Litt anspent kanskje?
Humør: Apatisk igjen
Antrekk: Boxer og en jævlig t-skjorte
What kind of hair day: Nyvaska nesten

[--- My dream is to be in a dusty, hot place. Alone. ---]

Unntakstilstand passer egentlig bedre for meg enn ikke-unntakstilstand. Med ett unntak. Alle drømmer om å være alene på et støvete, varmt sted er satt på vent på ubestemt tid. Og ubestemt tid føles som alltid akkurat nå. Og alltid uten drømmer om å være på et støvete, varmt sted, føles uoverkommelig.

Nå skal det bli tillatt å treffe litt flere mennesker, og da går det opp for meg at jeg egentlig ikke har litt flere mennesker å treffe. Tipper ganske mange andre også finner ut at de ikke har så mange flere mennesker å treffe sånn helt uten videre.

Jeg liker å invitere mange gjester. Jeg liker lyden av mange mennesker. Jeg liker at folk liker maten jeg lager, selv om jeg hater å lage mat. Jeg liker at vi spiller høy musikk og danser. Men alt dette skjer bare cirka to ganger i året, så vi kan vel regne med at om cirka seks uker så kommer ganske mange til å være sammen her hvor jeg bor. Og etter det, om kanskje fem måneder, så kommer jeg og ganske mange kommer til å å være sammen et annet sted en kveld. Og bortsett fra det, kommer alt til å være akkurt sånn som det er nå. Pluss kanskje et restaurantbesøk i ny og ne.

23. april 2020: Holder pusten. Puster ut.


Dagsform: Skuldre litt over ørene
Humør: Helt ok
Antrekk: De kjempedyra joggebuksene og en shabby-chic bluse
What kind of hair day: Litt fabulous kanskje

[--- I need to catch my breath ---]

For å være helt ærlig så har jeg litt internettparanoia for tiden selv om jeg veit at veien til meg og mitt på internett er såpass lang at jeg ikke trenger å være særlig internettparanoid.

Det er uansett lurt å øve seg på trå litt varsomt på verdensveven. Plutselig en dag blir jeg statsminister og da kommer alt fram, det veit vi jo.

Men det må være tillatt å erkjenne at de siste ukenes jobbinnsats har tatt litt på og at jeg derfor er nødt til å finne en måte å puste ut på.

Vanligvis puster jeg ut ved å sove uanstendig mye. Så jeg tror det må bli løsningen denne gangen også. I tillegg skal jeg bruke litt faglydbøker for å spare skuldrene for ytterligere heving. De er nå på høyde med øverste del av ørene.




19. april 2020: Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig

Dagsform: Frisk tror jeg nok
Humør: Melankolsk
Antrekk: Myk, deilig t-skjorte jeg fant igjen
What kind of hair day: Musefletter. Uten knuter

[--- Yesterday I made my first video that is not a video blog. I even put it on youtube for everyone to see ---]

Jeg er ikke stolt av hvordan jeg ser ut i profil. Men en venninne holder på med et kunstprosjekt, og det var til slutt lettere å knipse bilde av Kvinnen uten hake enn ikke å gjøre det.

Jeg har prøvd å følge med på hva kunstprosjektet går ut på, men finner bare masse bilder av tynne damer med glatt hår, spisse neser og markerte haker.

Så jeg er nok med for å få dem til å se enda tynnere og skarpere ut. Men jeg driter i det. Om noen måneder kan vi jo være utsletta alle sammen.

Jeg håper denne helga er bunnen av dalen, men jeg mistenker at den ikke er det. Jeg er vel først og fremst lei av hele koronaviruset. Samtidig tenker jeg mye på at livet mitt er akkurat sånn som det ville vært dersom vi ikke hadde vært utsatt for koronaviruset. Bortsett fra at jeg cirka 30 ganger mellom påske og sommerferien ville ha møtt andre mennesker.

Jeg veit ikke hvorfor jeg plager meg selv med bilder fra Sicilia. De månedene jeg skulle være der, skjer ikke nå. Men de skjer kanskje senere.

Det som skal skje, er at jeg i stedet for å dra til Sicilia, drar til fjells så fort som mulig. Jeg skal til og med skaffe meg nok internett til å ha hjemmekontor på fjellet noen uker.

Men før jeg kan dra til fjells, må jeg over fjellet for å tømme huset jeg ikke skal bo i lenger nesten helt innerst i en fjord.

Jeg hadde plutselig en drøm for to dager siden. Drømmen startet med at en venninne sendte meg en sykt god hjemmevideo som en helt perfekt niese hadde lagd i karantene i Tyskland. Jeg fikk det for meg at jeg også kunne lage en sånn video selv om jeg ikke er perfekt og ikke veit hvordan jeg lager hjemmevideo. Så jeg lagde en hjemmevideo i går. Min første video som ikke er en videoblogg, men mer en slags reportasje.




31. mars 2020: Gir opp. Gir ikke opp.

Dagsform: Litt mer tett i nesa kanskje
Humør: Melankolsk
Antrekk: Satyricon-trøye og tights
What kind of hair day: Nyvaska!

[--- I will bring my inner cowboy to a beach this week and create some magic on my own ---]

Jeg er verdensmester i å ha det gøy når det er umulig å ha det gøy. Men for første gang på mange år så gidder jeg ikke ha det gøy. Jeg er lei av å lese om hvor mange som er smitta og hva vi må gjøre for at ikke flere skal bli smitta. Jeg tror alle kommer til å bli smitta og at ganske mange kommer til å bli veldig syke og dø. Sånn. Der sa jeg deg høyt.

Dersom alle faktisk blir smitta uansett og veldig mange blir syke og dør, så burde vi kanskje drite i denne isolasjonsgreia, men det har kanskje med sykehuskapasiteten å gjøre. Vi skal få viruset bit for bit og ikke hele bildet med én gang.

Jeg snakka med en som kjenner en som har smitta to personer som har dødd nå. Så du kan si at nettet snører seg sammen.

Vi har rydda og vaska matskapene i helga, og vet nå at vi har mat nok for minst ett år. Det viser seg at hamstringen - eller snarere preppingen - som jeg dreiv med for et par år siden, har resultert i uante reserver med tørrvarer. Og nå har vi i tillegg masse hermetikk som jeg ikke skal ta æren (skylden) for. Vi kasta flere årganger med eksotiske sauser og sånt, og sitter igjen med en bunke posesupper som bare er noen få år over datoen. Vi spiser én suppe per dag denne uka helt fram til påskeferien. Og i påskeferien skal vil lage ekte mat sånn som alle andre gjør.

Denne husstanden er helt ræva på ekte mat. Det mest ekte vi klarer, er:

  • pizza
  • carbonara
  • lasagne
  • ziti
Men jeg tror at når det blir påske om tre dager cirka, så skal vi lage:
  • pinnekjøtt
  • ribbe
  • bakgårdspizza
  • Jeg kommer ikke på noe mer egentlig
  • Men jeg tror pinnekjøtt varer i tre dager og ribbe varer i minst tre dager
  • Og vi kommer til å ha vafler til middag 3-4 dager
  • Og plutselig er påska over.
Dagens illustrasjon er fra en strandtur i helga som skulle bli magisk og som kunne blitt det hvis det ikke var sånn at jeg for veldig mange år siden bestemte meg for at en introvert nevrotiker måtte være et gogt partnervalg. Idet jeg skriver dette, føler jeg meg litt slem, men jeg føler meg først og fremst litt utro mot min indre cowboy. Hvis det er så viktig for meg å gjøre magiske ting, så kan jeg vel for faen gjøre det helt alene uten å blande inn folk som ikke syns at magi i hverdagen er så veldig viktig.

Allerede en kveld denne uka skal jeg fylle bilen med magiske effekter og kjøre til en strand der jeg kan sitte ved bålet hele kvelden og ha det magisk. Og hvis jeg vil, så kan jeg sove i bilen.




28. mars 2020: Tid for ettertanke?

Dagsform: Tett i nesa, men det har jeg vært i flere år
Humør: Mer redd enn apatisk
Antrekk: Kjempedyr singlet og kjempebillig truse
What kind of hair day: Nyvaska, men tror jeg skal klippe det av i dag

[--- The UN says the corona virus threatens whole of humanity. That scares me big time ---]

Sånn. Nå har jeg parkert Ville Vesten 2.0 og bestemt meg for å være i et rom (dette) der jeg kan snakke friere.

Selv om jeg har gjort det mange ganger før, tar det alltid litt tid å lage et nytt html-rom, så nå har jeg glemt hvorfor det var så viktig for meg å flytte ut av Ville Vesten 2.0 akkurat nå.

Jeg leste på fronten av VG i dag at ti eksperter hadde fortalt avisa om hvordan livet blir etter koronaviruset. For mine ører (øyne?) blir det akkurat som å snakke om at noen skal til himmelen og andre skal til helvete. Ingen vet hvor lenge og i hvort stort omfang vi skal ha akkurat denne pandemien blant oss. Det som er sikkert, er at dette er ikke den første og den blir ikke den siste.

Jeg har selvsagt lest meg litt opp på pandemier. Mest fordi jeg ikke ante hva ordet betyr da avisene begynte å skrive om det og WHO erklærte at nå var det en pandemi. Dette er cirka den femte pandemien i vår tid.

  • Først hadde vi spanskesyken i 1918-20 som kom i tre bølger og som drepte 50 til 100 millioner mennesker, 15000 av dem i Norge
  • Så Hadde vi asiasyken i 1957-58 som drepte 1-2 millioner
  • Så hadde vi hongkongsyken i 1968-70 som drepte 800.000
  • Deretter kom hiv-epidemien som ble oppdaget i 1981 og har tatt livet av kanskje 30 millioner til nå
  • Og nå har vi COVID-19-viruset som til nå har tatt livet av over 27000 mennesker. 9000 i Italia, 5000 i Spania og 3000 i Kina
Jeg har hele tiden tenkt at dette kommer til å ta lang tid. Men jeg har hele tiden også sett for meg at jeg kan reise på fjellet om en stund og puste inn en annen luft enn den som er inni huset her. Men så sa en mann fra FN denne uka at MENNESKEHETEN ER TRUET og da gikk jeg litt i svart og ble redd på min helt egen måte.

Siden jeg for så vidt er vant til å klare meg selv (selv om kusinene mine har en teori om at jeg alltid har vært en bortskjemt jævel), er det helt naturlig å starte med familiesituasjonen og økonomien når jeg er redd. Har barna det bra? Har jeg nok penger? Og når dette er avklart, gjenstår bare det store spørsmålet Er jeg redd for å dø? Og det overrasker meg at jeg som ofte har gledet meg til å dø, nå blir redd ved tanken på at jeg skal dø. Blir redd ved tanken på at mange jeg kjenner skal dø. Likevel er jeg kanskje mest redd for at alle i Norge skal bli fattige. På en dårlig måte. Jeg leste at 15 (eller 16) prosent av oljefondet var forsvunnet de siste ukene. Det betyr vel at Norge blør penger og at det innen jeg blir syk og døende ikke kommer til å være igjen nok penger til å gi meg morfin engangs. Jeg vurderer seriøst å ta ut de pengene jeg har i banken og kjøpe gullbarrer for dem. Eller noe annet som kommer til å være verdifullt på sikt. Mat kanskje?




24 mars 2020: Roser meg selv

Dagsform: Kvikk
Humør: Fortsatt apatisk
Antrekk: Akkurat nå: Treningstøy
What kind of hair day: Må vaskes

[--- Praising myself for jobs well done so far ---]

Jeg driter i at du ikke lurer på hvordan det går med jobbelista mi. Jeg har behov for å gi meg selv ros. Og jeg gjør det slik:

Dette er altså lista over alt jeg må levere før jeg blir syk:

  • FERDIG! Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • FERDIG! To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • DELEGERT BORT Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • FERDIG! Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Som du ser - selv om du driter i det - så går dette veldig bra.

Illustrasjonen dokumenterer at i tillegg til å være kjempeflink til å jobbe meg ferdig med alt før jeg blir syk og eventuelt dør, så deltar jeg på hjemmekonserter som streames på nettet stadig vekk. Jeg gjør dette for å gjøre andre glade. Egentlig har jeg bare lyst til å sove når jeg ikke jobber. Altså har jeg egentlig lyst til å gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg bor i Ville Vesten.




22 mars 2020: Hyperaktiv

Dagsform: Våken
Humør: Apatisk
Antrekk: Den fantastiske lange genseren som er helt utslitt
What kind of hair day: Nesten nyvaska. Det er da noe

[--- Being hyperactive in social medias. Doing a lot of work. Listening to a true crime podcast ---]

Selv om jeg ikke er en veldig sosial person, har jeg vært hyperaktiv i sosiale medier den siste uka. Jeg har kommunisert med studenter på instagram og med venner på facebook (som jeg jo hater).

I tillegg til å være hyperaktiv i sosiale medier, har jeg vært hyperaktiv på jobb. Jeg har jobba stappfulle dager i frykt for å bli syk sånn at jeg ikke blir ferdig med alt jeg skal levere.

Dette må jeg levere før jeg blir syk:

  • Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Jeg er ferdig med de eksterne forelesningene og mye av innholdet i de interne forelesningene. Hvis jeg blir syk og ikke kan snakke, kan jeg likevel sende forelesningene til studentene, siden jeg har vært flink til å skrive opp hvor de finner mer informasjon. Jeg er også ferdig med å samle sammen problemstillinger til eksamen og jeg tror jeg har funnet det jeg trenger av bakgrunnsmateriale. Så egentlig kan jeg vel høste fruktene av denne ukas hyperaktivitet på jobb dersom jeg våkner i morgen og er nesten død.

Et øyeblikk med hjerteskjærende ærlighet her nå: Jeg vet ikke om jeg er hyperaktiv i sosiale medier fordi jeg trenger å kommunisere med andre mennesker eller fordi jeg prøver å oppmuntre andre mennesker eller fordi jeg har lyst til at andre mennesker skal synes at jeg er kul og har et kult liv tross alt. Jeg kjenner meg selv godt nok til å helle mot den siste forklaringen dessverre. Sånn er det å være rockestjerne.

Jeg hører på en podcast om bestialske drap på homofile menn i Toronto. Jeg er jo litt hekta på true crime. Beklager. Men det er faktisk nyttig å bli minnet på hvor jævlig dårlig vi har behandlet homofile gjennom tidene. Podcasten handler om at politiet dreit i å etterforske drapene skikkelig, og at de som ble dømt for drap på homofile, i mange år fikk minimale straffer med begrunnelsen at en homse hadde lagt an på dem.



Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About Grana.no/KV3 | A propos de nous | Über uns