Tilbake til forsiden
Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com
    
    


 
 
Tenker veldig fort

Det kan godt hende at jeg tenker saktere og saktere, men det er det ingen som merker noe til. Folk som tenker fort, ligger alltid noen hakk foran. Ikke på alle områder. Men kanskje særlig i samtaler og møter med andre mennesker.

[I'm a fast thinker, I might be slowing down without anybody really noticing. Fast thinkers are always ahead of everybody. Not in every sense, but especially when socializing.]


tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt

2020

TILBAKE I VIRKELIGHETEN IGJEN:
Aldri pene og unge nok
Sånn ja
Fri!
Sol ute sol inne
Tenker på søvn
Lever drømmen
Avslutter et kapittel
Holder det ekte?
Holder pusten. Puster ut.
Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig
Gir opp. Gir ikke opp.

2019

VILLE VESTEN 2.0
Hyperaktiv
Oida
Finner ut av ting
Putting out fire with gasoline
Ting skjer ikke
Ting skjer
Rigger meg til
Går seg til
Alene hjemme
På stedet hvil
Lander
Finner roen
Leier tilbake
Deja vu
Første fridag i Ville Vesten
Let the game begin
Life is peaceful there?

2018

TILBAKE I VIRKELIGHETEN:
Alt du ikke lurer på
Oida
Hei
Ikke-bloggeren
Tilbake

VILLE VESTEN:
Dette gikk litt for fort
Morgenfugl
Øver
Hujadamej
Lønningsdag
20 uker
Effektiv nå
Rydder i skapet
Lyden av øde øy
Kort innpå
Alene hjemme

2017

Restitusjon
Trekker inn klørne
Søndag
Lørdag
Lærer fugler å fly
Må nok dra videre snart
Som om det var noe nytt
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:
God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik

Egentlig er jeg Shamangran på Twitter. Men denne feeden er mikrobloggen Shamangrana




3. august 2020: Aldri pene og unge nok

Dagsform: Helt ok
Humør: Ganske bra
Antrekk: Boxer, treningstopp og singlet. Det er kvelden
What kind of hair day: Nyvaska. Har jobba meg gjennom skremmende mange knuter

[--- Men seem to find their wives old and boring even though their wives look really good. When a middle aged or older actress play a middle aged or older woman, it makes me happy. But then, as they launch the movie, the middle aged or older actress looks as if she is about 30 years old ---]

Når jeg er på Stellafield, ser jeg stort sett 30 år gamle filmer. Men nå er jeg hjemme og jeg ser litt av hvert. Her om dagen så jeg en film med mange nokså alminnelige par. Det viste seg at mennene syntes at damene var gamle og kjedelige selv om de var både tynne og pene. Det fikk meg til å konkludere med at noen har bestemt at damer går ut på dato.

Egentlig går vel både menn og kvinner ut på dato i våre tider. Selv om mennene kan redde seg i land ved å være styrtrike. Med damene er det sånn at når de for eksempel er med i en film der de spiller en kvinne som har samme alder som skuespilleren og ser sånn ut, så blir jeg veldig glad. Men på bildene fra premierefesten er de godt voksne damene plutselig nokså unge igjen, så de er ikke klare for å ha den alderen de har likevel.

Det tristeste eksempelet på forbilledlig voksen kvinne som blir ung igjen, er Holly Hunter som jeg elsket i Top of the lake der hun var en voksen kvinne med langt, grått hår, en sånn dame som jeg har lyst til å være. Så, rett etterpå, er hun ung og blond igjen. Sånn som voksne kvinner tydeligvis må være i dag. Men hun er altså 62 år gammel.

Jeg klarer å se ungdommelig og kvikk ut på bilder noen ganger. Men heldigvis – eller dessverre – avslører teknologien meg. Jeg finner stadig vekk bilder på telefonen, bilder som telefonen har tatt idet jeg har bøyd meg fram for å gjøre noe helt annet enn å ta selfe. Da kommer sannheten fram.

Jeg fikk en utfordring fra en ung, pen venninne om å dele et svarthvitt bilde av meg selv her om dagen. Det var en sånn kvinnegreie. Men jeg klikket på tæggen som fulgte med, og så at alle de andre var vakre, bleke og interessante. Så jeg dreit i hele greia. Selv om bildene jeg satt og vurderte, for så vidt var nokså fine. Egentlig nesten rockestjernefine:

Klokka er ni. Jeg har nesten ikke sovet natt til i dag fordi jeg sov mesteparten av dagen i går. Jeg må sove litt mer i natt fordi jeg skal møte Sønnen på restaurant etter jobben i morgen og da vil jeg jo gjerne være glad og utsovet.

G O D    N A T T  !

Dagens illustrasjoner er der mest fordi jeg ofte lurer på hvorfor jeg ikke viser med bilder hva som skjer i livet mitt. Jeg har meldt meg inn i en gruppe for kvinner som har sine egne skur, og har delt bildet utenfor uthuset med dem fordi det akkurat nå er veldig rotete inni skuret mitt. Jeg har gått sykt mye (til å være meg) i fjellet i sommer, så det var det jo litt greit å dokumentere.




20. juli 2020: Sånn ja

Dagsform: Stigende
Humør: Stigende
Antrekk: Treningstøy. Boxer og stygg trøye
What kind of hair day: Har fått ut alle ferieknytene

[--- I listen to the radio night and day. I read books. The men in the books I read are psychopaths. The women are skinny, pretty and scared ---]

Har kjøpt meg dabradio og har fått et helt nytt liv. Hører på radio hele døgnet. Samtidig som jeg leser gamle krimbøker. Hadde aldri trodd at disse to tingene skulle skje meg. Radio hele døgnet. Krimbøker. Har faktisk lest fire bøker så langt i ferien. Begynner å frykte at jeg kommmer gjennom alle de cirka 15 bøkene på hylla over senga litt for tidlig.

Jeg har blankere ark enn på lenge. De er så blanke at jeg blir litt blenda – sånn at jeg faktisk klarer å glemme de få arka som ikke er helt blanke.

Akkurat nå kan jeg høre at ganske mange som jobber i radioen ikke er veldig gode på radio-smalltalk. Men jeg skal bare klare å drite i det. Drite i at de spiller nesten bare ræva musikk også. For jeg elsker den nye radioen min.

I går leste jeg en bok om en psykopat. Egentlig ikke en krimbok, for han gjorde bare nokså vanlige psykopatgreier. Men jeg ble sittende og tenke over min egen psykopaterfaring. Og vurderte faktisk å ringe en psykopat og stille en del spørsmål. Men jeg nøyde meg med å google ham og konstatere at livet hans har gått mer eller mindre på ræva.

    Jeg håper du leser dette og veit at det er deg jeg snakker om. Vel. Siden du er en vaskeekte psykopat, leser du selvsagt dette.
Nå snakker to 11-åringer på radioen om hvordan man skal takle avstandsforhold. Jeg har aldri hørt maken til piss, og skrur over til en annen kanal der en 80-åring presenterer musikk fra 50-tallet.

Egentlig ser det ut til at de fleste mennene i bøkene jeg leser nå, er psykopater. Damene er tynne og pene og redde. Mennene er tynne og pene og slemme. Damene er redde for å være alene hjemme. Likevel er de mye alene hjemme. Ellers hadde det ikke vært krim. Damene er også flinke til å svømme – uten at psykopatmennene vet det. Sånn at når psykopatmennene bestemmer seg for å drukne de tynne, pene, redde damene, så overlever damene likevel. Jeg hadde selvsagt ikke overlevd at noen prøvde å drukne meg. Noen av damene overlever forresten ved å løpe fort ned trapper i mørket. Det hadde jeg heller aldri klart.

Til å ha ferie, har jeg ganske kort lunte. Følger noen idioter på twitter som er så selvhøytidelige at jeg har lyst til å rope stygge ting til dem. Nøyer meg med en og annen ltt syrlig kommentar.

    Eksempel på selvhøytidelig tvitrer:

    Selvhøytidelig mann: "Iskrem er deilig i sommervarmen. Men har den kjølende effekt? (Lenke til video)"
    Jeg: "Nei"
    Selvhøytidelig mann: "Det var ikke et spørsmål, men en oppfordring om å se videoen"
    Jeg: "Det skjønte jeg. Men det var også et spørsmål. Og jeg svarte på det."
    Selvhøytidelig mann: "Pleier du å svare i kommentarfeltet under spørrende avisoverskrifter også?"
    Jeg: "Jeg er aldri i kommentarfeltene."

Når jeg leser gjennom hva den selvhøytidelige mannen skrev nå, får jeg lyst til å ta bilde av det og skrive en kommentarartikkel om ham, siden han er litt halvkjendis. Men jeg tror jeg dropper det. Jeg lar det bare bli stående som illustrasjon på at twitter omfatter mange stakkarer som er der først og fremst for å markedsføre seg selv.




3. juli 2020: Fri!

Dagsform: Bedre enn i går
Humør: Bedre enn i går
Antrekk: Deilig, kjempestygg fleecegenser. Stillongs
What kind of hair day: Bustehue

[--- Free at last on many levels. Not free to go to a dusty place as planned. But still. Free ---]

Jeg har og er fri på så mange nivåer nå at jeg nesten ikke får puste. Egentlig feil begrep det med å ikke få puste nå, siden jeg har vondt i brystet, hoster og har feber og sikkert kanskje har korona.

Men

  • jeg har for det første ferie
  • og for det andre er all paranoia avlyst i uoverskuelig tid framover. Jeg skal feire med å gjenåpne rosabloggen seinere i dag. Være fri. Holde det ekte.

Du vet kanskje ikke at jeg har skrevet en bok de siste månedene. Jeg har wallraffet. Boka er tidvis god og tidvis sutrete. Når jeg kommer meg online, skal jeg lage en kopi, luke ut sutringa og bygge ut det gode – og kanskje gi den ut.

Jeg har jo flytta fra Ville Vesten. Jeg har til og med pakket meg ut av kontoret mitt i Ville Vesten. Men selvsagt kan jeg ikke gjøre det jeg egentlig planla å gjøre etter Ville Vesten; reise til et støvete land veldig lenge. Siden hele verden er syk, må jeg finne litt støvete atmosfære andre steder. Det skal jeg nok klare.

15. juni 2020: Sol ute sol inne


Dagsform: Bra!
Humør: Bra!
Antrekk: For trang skjorte. For store shorts
What kind of hair day: Fint. Ganske rent og ganske krøllete. Med artige farger i

[--- After a short period of paranoia I have decided to reopen my Twitter diary, my micro blog. I will still keep it simple, unreal. But you will be able to read it ---]

Skulle egentlig bare innom her for å friskmelde dagboktweetsene mine. Paranoiaen har begynt å legge seg. Jeg har observert folk med større grunn til paranoia publisere antikarbohydratinnlegg med freidig mot. For ordens skyld vil jeg nok holde det på et nokså banalt nivå en stund framover. Men den som liker om andres hverdag, kan nå atter lese mikrobloggen (Shamangrana).

Sommeren har offisielt begynt. Med sene kvelder og dype samtaler i bakgården. Og bading. Og lite klær på tykke kropper. Tykk kropp, mener jeg. Min egen. Så i helga har vi stort sett spist grønnsaker og fisk. Og i uka som kommmer, skal jeg stort sett spise knekkebrød. I ukene som kommer, mener jeg. Jeg har to normale uker å sulte meg på før ferien. Og så har jeg en halvnormal uke å sulte meg på mens jeg forflytter meg til et feriested. Deretter har jeg fire unormale uker å sulte meg på før jeg skal tilbake til virkeligheten. Eller uvirkeligheten, som jeg velger å kalle det.

Etter mine beregninger vil disse sju ukene med sult føre til at jeg er nogenlunde normalvektig når jeg vender tilbake til virkeligheten (uvirkeligheten). Nogenlunde.

Jeg er ganske heldig. For jeg skal tilbringe flere av ferieukene sammen med en som ikke spiser masse dritt hvis jeg ikke serverer det. Og vi skal være på et sted der det er umulig å unngå fysisk aktivitet. Herregud. Kanskje jeg kommer til å lande langt under normalvekt! Neppe. Bare kødda. Nogenlunde normalvektig er et flott mål. Så lenge klærne ikke sitter som pølseskinn og jeg får plass i et flysete uten å sitte sidelengs med armene, så får det være greit.

Hvis du finnes, lurer du kanskje på hvordan det går med framtidsplanene? Dette lurer du på bare for å kunne forsikre deg selv om at jeg er i den boksen der du forventer at jeg skal være i. Og da er svaret Jeg er ikke i den boksen på nokså lenge ennå. Men helt sikker innen et halvt år. Og da blir jeg i boksen i minst åtte måneder før jeg stikker av. Lenge siden framtidsplanene har vært så organiserte. Jeg har planlagt 18 måneder fram i tid. Hva jeg gjør jula 2021, er fortsatt uklart. Det eneste som er sikkert når det kommer til jula 2021, er dette:

  • Jeg er ikke i familieselskap
  • Jeg arrangerer ikke familieselskap
  • Jeg deltar ikke i julegavehelvetet
  • Jeg drar ikke på julebord
  • Det blir veldig enkelt å ikke dra på julebord, siden jeg jula 2021 ikke har noen arbeidsgiver som arrangerer julebord som inkluderer meg. Det har jeg forresten ikke jula 2020 heller. Så har jeg da heller ikke vært på julebord siden cirka 2006, så gudene veit hvorfor jeg maser om dette med julebord.
Ok. Dagboktweetsene er offisielt gjenåpnet for offentligheten. So long!




7. juni 2020: Tenker på søvn

Dagsform: Snørrete
Humør: Stigende
Antrekk: Gammel trøyekjole
What kind of hair day: Nyoppusset

[--- I have no problem sleeping ---]

De siste nettene har jeg strevd med putesituasjonen. Jeg har sovet oppå en dyne, jeg har sovet med flat pute, jeg har sovet på en hard, liten pute og jeg har sovet på en hard, stor pute.

Da jeg våkna i dag, bytta jeg pute og prøvde å sove videre, men det var ikke mulig. Det var da det slo meg at mange av de folka jeg kjenner har søvnproblemer, og at jeg ikke har det. Jeg sover nesten alltid som en stein i minst ni timer i strekk. Unntatt hvis det er veldig varmt, da hender det at jeg er våken i de ni timene jeg vanligvis sov. Men det er ikke søvnproblemer. Det får aldri bli søvnproblemer.

Min erfaring med håndtering av soving, kan sammenfattes slik:

  1. Overgangsalder: Gjennom de tre åra som kalles overgangsalderen, sov jeg ikke én natt sammenhengende. Noen netter tror jeg ikke jeg sov i det hele tatt. Men jeg kalte det ikke søvnproblemer. Jeg var våken og lagde meg kaffe og så på tv helt til jeg duppet av. Jeg sprayet meg med vann, jeg byttet til helseteppe, jeg lå med oppvridd håndkle oppå meg. Men jeg hadde ikke søvnproblemer, og jeg vurderte aldri å be om innsovningstabletter. Fordi jeg ikke vil være en sånn som har søvnproblemer.

  2. Småbarnsmor: Da Sønnen var tre uker, bestemte han seg for aldri å sove mer enn 40 minutter i strekk. Så jeg var mer eller mindre våken i to år til han bestemte seg for å begynne å sove. I disse to årene kunne jeg blitt gal og ødelagt av søvnmangel. Men jeg bestemte meg for et tall. Tallet var 5. Jeg bestemte meg for å si at det var nok hvis jeg sammenlagt hadde fått fem timer søvn hvert døgn. Det virket.

  3. Naturspeeda: Det hører med til historien at jeg i perioder da jeg var mye yngre, var naturspeeda og ikke trengte verken søvn eller mat. I perioder sov jeg kanskje tre timer og våknet superkvikk og uthvilt. Og klarte ikke å spise annet enn pærer eller appelsiner.

  4. Arbeidsnetter: I mange år, da internett var ungt og systemene overbelastet på dagtid, la jeg inn en ekstra arbeidsdag i uka ved å jobbe gjennom natta. Uten å tenke på fravær av søvn.

  5. Selvforsterkende: Jeg forsto for lenge siden at øvnproblemer avler søvnproblemer. Hvis du sier til deg selv at du ikke får sove, så får du ikke sove. Hvis du sier til deg at det ødelegger neste dag at du ikke får sove, så får du i hvert fall ikke sove.
    Hvis du står opp, lager deg kaffe, skrur på lyset og later som om det er dagen, så blir det mindre ille å ikke få sove. Og du sovner til slutt.
Akkurat nå kommer jeg på at de to gode putene jeg hadde med nesten helt innerst i en fjord, ligger i en sånn ekkel plastikkoppbevaringsbag på vaskerommet. De har til og med myke, nye putetrekk på seg. Dem skal jeg sove med i kveld. Men nå skal jeg drikke kaffe.

Jeg vet. Grana.no er blitt et banalt, intetsigende sted å være på. Men ikke for alltid, baby.




26. mai 2020: Lever drømmen

Dagsform: Helt rolig
Humør: Fornøyd
Antrekk: Fancy stillongs og ulltrøye
What kind of hair day: Pretty Fabulous

[--- Living out my backup plan ---]

Det er jo alltid backup-planen min å flytte til Stellafield. Og nå tester jeg ut backup-planen.

Litt sprøtt at det ikke er noen andre her, bare veldig mange fugler. Jeg så en bil 3 km herfra i går, og veit at campingplassfamilien bor på campingplassen og at fjellbutikkfamilien bor på fjellbutikken. Ellers intet.

Jeg skal gå ned mellom 5 og 10 kilogram i vekt mens jeg er her. Det harmoniserer dårlig med det stappfulle kjøleskapet og med dietten fram til nå, dag 3:

  • Dag 1: Vafler til frokost og pannekaker til middag
  • Dag 2: Knekkebrød til frokost, restepølse i brød og pannekaker til middag. Og noen gulrøtter
  • Dag 3: Knekkebrød til frokost og litt gulrot. Planlegger restesandwich til middag. Og kanskje et par knekkebrød til kvelds hvis jeg ikke sovner klokka 1830 slik jeg gjorde i går
Jobben går fint. Jeg har forberedt offline-kontor. Men har faktisk internett via telefonen hvis jeg trenger det.

Jeg klarer å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre på Stellafield mens jeg er på kontoret ved det nye fine bordet som nå står midt i stua. Problemet er at jeg så langt har klart å overse alle praktiske ting jeg skal gjøre også på kvelden. Ergo har jeg ikke gjort noen praktiske ting ennå. Annet enn å ta ut ett bord og erstatte det med et annet. Bordet jeg tok ut, erstattet et tredje bord som nå er overflødig. Men jeg lagde en slags dusjvegg av den tredje bordplaten i går etter jobb. Så noe praktisk får jeg da gjort. I dag skal jeg henge opp hengekøya mi etter jobb. Den skal jeg ligge i når det blir flere varmegrader på fredag kveld cirka.

Jeg er egentlig livredd for å poste fra alene-hjemme-tilværelsen, så jeg kommer ikke til å publisere dette før etter at jeg er tilbake i sivilisasjonen. Jeg er livredd for at noen som hater meg, skal oppsøke meg.

Så kan du kanskje mene at å være en middelaldrende kvinne som tror at noen gidder å gå rundt å hate henne, er patetisk. Og der har du sikkert rett. Men min er faring er, basert på folk jeg kjenner, at bitterhet aldri dør. Den som er tråkket på, drømmer for alltid om å tråkke tilbake.

Siden dette ikke skal publiseres, må jeg skrive ned noe jeg tenkte på her om dagen.

Hvorfor har noen mennesker, faktisk veldig mange mennesker, behov for å putte andre mennesker i en boks? Hver gang jeg gjør noe utenfor boksen, sitter noen mennesker og venter på at jeg skal returnere til den boksen de mener jeg skal bo i. Denne gangen hadde jeg dratt til et sted nesten helt innerst i en fjord. Og idet jeg på en måte returnerer derfra, må disse boksemenneskene konkludere med

    Du er hjemme igjen ja.
    Så bra.
Og det hadde for så vidt hatt noe for seg hvis disse folka var noen jeg pleide å treffe ofte eller omgås jevnlig. Men det er ikke sånne folk. Det er folk jeg treffer kanskje to eller tre ganger i året uavhengig av hvor jeg bor og jobber det året.

De folka som vil mure meg inn hjemme på folkeregisterregistrert adresse, gir meg lyst til å bli astronaut (selv om det er for sent) eller krigsreporter i et livsfarlig land. Hadde likt å svare på en sms med

    Kan dessverre ikke komme på grillfest, er på mars.
    Kan dessverre ikke være med, er i Kabul.




22. mai 2020: Avslutter et kapittel

Dagsform: Faktisk ganske trøtt
Humør: Ganske bra
Antrekk: Myke og gode tights jeg hadde glemt at jeg hadde
What kind of hair day: Veldig uvaska

[--- Leaving my temporary home this weekend ---]

Jeg har bodd eventyrlig, idyllisk de siste månedene, eller egentlig månedene før de siste månedene.

Nå går livet videre bosituasjonsmessig. Hvor livet går videre livssituasjonsmessig helt generelt, er selvsagt et åpent spørsmål slik det alltid er på denne tida av året.

Jeg skal hente bøker og sko på kontoret mitt etterpå. Det er visst lov å låse seg inn der nå.

Etterpå skal jeg skaffe

  • verktøy til å skru fra hverandre senga jeg har kjøpt
  • et gult laken som skal erstatte et lånt et som er fullt av solbærsaft
  • en vannkanne med kran på til å henge på veggen på Stellafield i sommer hvis det kommer besøk
Og før sola går ned skal jeg vaske huset her for siste gang.

Men akkurat nå er jeg faktisk på jobb.

PS: Den Observante gjest vil merke seg at Grana.no akkurat nå er en slags samling meningsløse og uinteressante ytringer. Da kan den observante gjest trøste seg med at om 100 dager blir livet som før, bare annerledes.




2. mai 2020: Holder det ekte?

Dagsform: Litt anspent kanskje?
Humør: Apatisk igjen
Antrekk: Boxer og en jævlig t-skjorte
What kind of hair day: Nyvaska nesten

[--- My dream is to be in a dusty, hot place. Alone. ---]

Unntakstilstand passer egentlig bedre for meg enn ikke-unntakstilstand. Med ett unntak. Alle drømmer om å være alene på et støvete, varmt sted er satt på vent på ubestemt tid. Og ubestemt tid føles som alltid akkurat nå. Og alltid uten drømmer om å være på et støvete, varmt sted, føles uoverkommelig.

Nå skal det bli tillatt å treffe litt flere mennesker, og da går det opp for meg at jeg egentlig ikke har litt flere mennesker å treffe. Tipper ganske mange andre også finner ut at de ikke har så mange flere mennesker å treffe sånn helt uten videre.

Jeg liker å invitere mange gjester. Jeg liker lyden av mange mennesker. Jeg liker at folk liker maten jeg lager, selv om jeg hater å lage mat. Jeg liker at vi spiller høy musikk og danser. Men alt dette skjer bare cirka to ganger i året, så vi kan vel regne med at om cirka seks uker så kommer ganske mange til å være sammen her hvor jeg bor. Og etter det, om kanskje fem måneder, så kommer jeg og ganske mange kommer til å å være sammen et annet sted en kveld. Og bortsett fra det, kommer alt til å være akkurt sånn som det er nå. Pluss kanskje et restaurantbesøk i ny og ne.

23. april 2020: Holder pusten. Puster ut.


Dagsform: Skuldre litt over ørene
Humør: Helt ok
Antrekk: De kjempedyra joggebuksene og en shabby-chic bluse
What kind of hair day: Litt fabulous kanskje

[--- I need to catch my breath ---]

For å være helt ærlig så har jeg litt internettparanoia for tiden selv om jeg veit at veien til meg og mitt på internett er såpass lang at jeg ikke trenger å være særlig internettparanoid.

Det er uansett lurt å øve seg på trå litt varsomt på verdensveven. Plutselig en dag blir jeg statsminister og da kommer alt fram, det veit vi jo.

Men det må være tillatt å erkjenne at de siste ukenes jobbinnsats har tatt litt på og at jeg derfor er nødt til å finne en måte å puste ut på.

Vanligvis puster jeg ut ved å sove uanstendig mye. Så jeg tror det må bli løsningen denne gangen også. I tillegg skal jeg bruke litt faglydbøker for å spare skuldrene for ytterligere heving. De er nå på høyde med øverste del av ørene.




19. april 2020: Akkurat som vanlig. Og ikke akkurat som vanlig

Dagsform: Frisk tror jeg nok
Humør: Melankolsk
Antrekk: Myk, deilig t-skjorte jeg fant igjen
What kind of hair day: Musefletter. Uten knuter

[--- Yesterday I made my first video that is not a video blog. I even put it on youtube for everyone to see ---]

Jeg er ikke stolt av hvordan jeg ser ut i profil. Men en venninne holder på med et kunstprosjekt, og det var til slutt lettere å knipse bilde av Kvinnen uten hake enn ikke å gjøre det.

Jeg har prøvd å følge med på hva kunstprosjektet går ut på, men finner bare masse bilder av tynne damer med glatt hår, spisse neser og markerte haker.

Så jeg er nok med for å få dem til å se enda tynnere og skarpere ut. Men jeg driter i det. Om noen måneder kan vi jo være utsletta alle sammen.

Jeg håper denne helga er bunnen av dalen, men jeg mistenker at den ikke er det. Jeg er vel først og fremst lei av hele koronaviruset. Samtidig tenker jeg mye på at livet mitt er akkurat sånn som det ville vært dersom vi ikke hadde vært utsatt for koronaviruset. Bortsett fra at jeg cirka 30 ganger mellom påske og sommerferien ville ha møtt andre mennesker.

Jeg veit ikke hvorfor jeg plager meg selv med bilder fra Sicilia. De månedene jeg skulle være der, skjer ikke nå. Men de skjer kanskje senere.

Det som skal skje, er at jeg i stedet for å dra til Sicilia, drar til fjells så fort som mulig. Jeg skal til og med skaffe meg nok internett til å ha hjemmekontor på fjellet noen uker.

Men før jeg kan dra til fjells, må jeg over fjellet for å tømme huset jeg ikke skal bo i lenger nesten helt innerst i en fjord.

Jeg hadde plutselig en drøm for to dager siden. Drømmen startet med at en venninne sendte meg en sykt god hjemmevideo som en helt perfekt niese hadde lagd i karantene i Tyskland. Jeg fikk det for meg at jeg også kunne lage en sånn video selv om jeg ikke er perfekt og ikke veit hvordan jeg lager hjemmevideo. Så jeg lagde en hjemmevideo i går. Min første video som ikke er en videoblogg, men mer en slags reportasje.




31. mars 2020: Gir opp. Gir ikke opp.

Dagsform: Litt mer tett i nesa kanskje
Humør: Melankolsk
Antrekk: Satyricon-trøye og tights
What kind of hair day: Nyvaska!

[--- I will bring my inner cowboy to a beach this week and create some magic on my own ---]

Jeg er verdensmester i å ha det gøy når det er umulig å ha det gøy. Men for første gang på mange år så gidder jeg ikke ha det gøy. Jeg er lei av å lese om hvor mange som er smitta og hva vi må gjøre for at ikke flere skal bli smitta. Jeg tror alle kommer til å bli smitta og at ganske mange kommer til å bli veldig syke og dø. Sånn. Der sa jeg deg høyt.

Dersom alle faktisk blir smitta uansett og veldig mange blir syke og dør, så burde vi kanskje drite i denne isolasjonsgreia, men det har kanskje med sykehuskapasiteten å gjøre. Vi skal få viruset bit for bit og ikke hele bildet med én gang.

Jeg snakka med en som kjenner en som har smitta to personer som har dødd nå. Så du kan si at nettet snører seg sammen.

Vi har rydda og vaska matskapene i helga, og vet nå at vi har mat nok for minst ett år. Det viser seg at hamstringen - eller snarere preppingen - som jeg dreiv med for et par år siden, har resultert i uante reserver med tørrvarer. Og nå har vi i tillegg masse hermetikk som jeg ikke skal ta æren (skylden) for. Vi kasta flere årganger med eksotiske sauser og sånt, og sitter igjen med en bunke posesupper som bare er noen få år over datoen. Vi spiser én suppe per dag denne uka helt fram til påskeferien. Og i påskeferien skal vil lage ekte mat sånn som alle andre gjør.

Denne husstanden er helt ræva på ekte mat. Det mest ekte vi klarer, er:

  • pizza
  • carbonara
  • lasagne
  • ziti
Men jeg tror at når det blir påske om tre dager cirka, så skal vi lage:
  • pinnekjøtt
  • ribbe
  • bakgårdspizza
  • Jeg kommer ikke på noe mer egentlig
  • Men jeg tror pinnekjøtt varer i tre dager og ribbe varer i minst tre dager
  • Og vi kommer til å ha vafler til middag 3-4 dager
  • Og plutselig er påska over.
Dagens illustrasjon er fra en strandtur i helga som skulle bli magisk og som kunne blitt det hvis det ikke var sånn at jeg for veldig mange år siden bestemte meg for at en introvert nevrotiker måtte være et gogt partnervalg. Idet jeg skriver dette, føler jeg meg litt slem, men jeg føler meg først og fremst litt utro mot min indre cowboy. Hvis det er så viktig for meg å gjøre magiske ting, så kan jeg vel for faen gjøre det helt alene uten å blande inn folk som ikke syns at magi i hverdagen er så veldig viktig.

Allerede en kveld denne uka skal jeg fylle bilen med magiske effekter og kjøre til en strand der jeg kan sitte ved bålet hele kvelden og ha det magisk. Og hvis jeg vil, så kan jeg sove i bilen.




28. mars 2020: Tid for ettertanke?

Dagsform: Tett i nesa, men det har jeg vært i flere år
Humør: Mer redd enn apatisk
Antrekk: Kjempedyr singlet og kjempebillig truse
What kind of hair day: Nyvaska, men tror jeg skal klippe det av i dag

[--- The UN says the corona virus threatens whole of humanity. That scares me big time ---]

Sånn. Nå har jeg parkert Ville Vesten 2.0 og bestemt meg for å være i et rom (dette) der jeg kan snakke friere.

Selv om jeg har gjort det mange ganger før, tar det alltid litt tid å lage et nytt html-rom, så nå har jeg glemt hvorfor det var så viktig for meg å flytte ut av Ville Vesten 2.0 akkurat nå.

Jeg leste på fronten av VG i dag at ti eksperter hadde fortalt avisa om hvordan livet blir etter koronaviruset. For mine ører (øyne?) blir det akkurat som å snakke om at noen skal til himmelen og andre skal til helvete. Ingen vet hvor lenge og i hvort stort omfang vi skal ha akkurat denne pandemien blant oss. Det som er sikkert, er at dette er ikke den første og den blir ikke den siste.

Jeg har selvsagt lest meg litt opp på pandemier. Mest fordi jeg ikke ante hva ordet betyr da avisene begynte å skrive om det og WHO erklærte at nå var det en pandemi. Dette er cirka den femte pandemien i vår tid.

  • Først hadde vi spanskesyken i 1918-20 som kom i tre bølger og som drepte 50 til 100 millioner mennesker, 15000 av dem i Norge
  • Så Hadde vi asiasyken i 1957-58 som drepte 1-2 millioner
  • Så hadde vi hongkongsyken i 1968-70 som drepte 800.000
  • Deretter kom hiv-epidemien som ble oppdaget i 1981 og har tatt livet av kanskje 30 millioner til nå
  • Og nå har vi COVID-19-viruset som til nå har tatt livet av over 27000 mennesker. 9000 i Italia, 5000 i Spania og 3000 i Kina
Jeg har hele tiden tenkt at dette kommer til å ta lang tid. Men jeg har hele tiden også sett for meg at jeg kan reise på fjellet om en stund og puste inn en annen luft enn den som er inni huset her. Men så sa en mann fra FN denne uka at MENNESKEHETEN ER TRUET og da gikk jeg litt i svart og ble redd på min helt egen måte.

Siden jeg for så vidt er vant til å klare meg selv (selv om kusinene mine har en teori om at jeg alltid har vært en bortskjemt jævel), er det helt naturlig å starte med familiesituasjonen og økonomien når jeg er redd. Har barna det bra? Har jeg nok penger? Og når dette er avklart, gjenstår bare det store spørsmålet Er jeg redd for å dø? Og det overrasker meg at jeg som ofte har gledet meg til å dø, nå blir redd ved tanken på at jeg skal dø. Blir redd ved tanken på at mange jeg kjenner skal dø. Likevel er jeg kanskje mest redd for at alle i Norge skal bli fattige. På en dårlig måte. Jeg leste at 15 (eller 16) prosent av oljefondet var forsvunnet de siste ukene. Det betyr vel at Norge blør penger og at det innen jeg blir syk og døende ikke kommer til å være igjen nok penger til å gi meg morfin engangs. Jeg vurderer seriøst å ta ut de pengene jeg har i banken og kjøpe gullbarrer for dem. Eller noe annet som kommer til å være verdifullt på sikt. Mat kanskje?




24 mars 2020: Roser meg selv

Dagsform: Kvikk
Humør: Fortsatt apatisk
Antrekk: Akkurat nå: Treningstøy
What kind of hair day: Må vaskes

[--- Praising myself for jobs well done so far ---]

Jeg driter i at du ikke lurer på hvordan det går med jobbelista mi. Jeg har behov for å gi meg selv ros. Og jeg gjør det slik:

Dette er altså lista over alt jeg må levere før jeg blir syk:

  • FERDIG! Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • FERDIG! To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • DELEGERT BORT Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • FERDIG! Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Som du ser - selv om du driter i det - så går dette veldig bra.

Illustrasjonen dokumenterer at i tillegg til å være kjempeflink til å jobbe meg ferdig med alt før jeg blir syk og eventuelt dør, så deltar jeg på hjemmekonserter som streames på nettet stadig vekk. Jeg gjør dette for å gjøre andre glade. Egentlig har jeg bare lyst til å sove når jeg ikke jobber. Altså har jeg egentlig lyst til å gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg bor i Ville Vesten.




22 mars 2020: Hyperaktiv

Dagsform: Våken
Humør: Apatisk
Antrekk: Den fantastiske lange genseren som er helt utslitt
What kind of hair day: Nesten nyvaska. Det er da noe

[--- Being hyperactive in social medias. Doing a lot of work. Listening to a true crime podcast ---]

Selv om jeg ikke er en veldig sosial person, har jeg vært hyperaktiv i sosiale medier den siste uka. Jeg har kommunisert med studenter på instagram og med venner på facebook (som jeg jo hater).

I tillegg til å være hyperaktiv i sosiale medier, har jeg vært hyperaktiv på jobb. Jeg har jobba stappfulle dager i frykt for å bli syk sånn at jeg ikke blir ferdig med alt jeg skal levere.

Dette må jeg levere før jeg blir syk:

  • Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Jeg er ferdig med de eksterne forelesningene og mye av innholdet i de interne forelesningene. Hvis jeg blir syk og ikke kan snakke, kan jeg likevel sende forelesningene til studentene, siden jeg har vært flink til å skrive opp hvor de finner mer informasjon. Jeg er også ferdig med å samle sammen problemstillinger til eksamen og jeg tror jeg har funnet det jeg trenger av bakgrunnsmateriale. Så egentlig kan jeg vel høste fruktene av denne ukas hyperaktivitet på jobb dersom jeg våkner i morgen og er nesten død.

Et øyeblikk med hjerteskjærende ærlighet her nå: Jeg vet ikke om jeg er hyperaktiv i sosiale medier fordi jeg trenger å kommunisere med andre mennesker eller fordi jeg prøver å oppmuntre andre mennesker eller fordi jeg har lyst til at andre mennesker skal synes at jeg er kul og har et kult liv tross alt. Jeg kjenner meg selv godt nok til å helle mot den siste forklaringen dessverre. Sånn er det å være rockestjerne.

Jeg hører på en podcast om bestialske drap på homofile menn i Toronto. Jeg er jo litt hekta på true crime. Beklager. Men det er faktisk nyttig å bli minnet på hvor jævlig dårlig vi har behandlet homofile gjennom tidene. Podcasten handler om at politiet dreit i å etterforske drapene skikkelig, og at de som ble dømt for drap på homofile, i mange år fikk minimale straffer med begrunnelsen at en homse hadde lagt an på dem.



Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About Grana.no/KV3 | A propos de nous | Über uns