Tilbake til forsiden
Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com



 
 
:Hvorfor gå omveien via tenkning?

Det spiller da ingen rolle om de ikke kommer hit lenger. Sa hun til seg selv.
Hun snakket ikke lenger kjempehøyt uten å tenke først.
Men så likevel ingen grunn til å gå omveien via tenkning.

[It does not matter that they no longer come here. She told herself. She no longer spoke loudly. But still saw no reason to think before speaking. English summary from updates between brackets]

tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt

2019

VILLE VESTEN 2.0

Første fridag i Ville Vesten
Let the game begin
Life is peaceful there?
Ville Vesten 2.0

VIRKELIGHETEN:

Bare en liten ting
Alt du ikke lurer på
Oida
Hei

2018

Ikke-bloggeren
Tilbake

VILLE VESTEN:

Dette gikk litt for fort
Morgenfugl
Øver
Hujadamej
Lønningsdag
20 uker
Effektiv nå
Rydder i skapet
Lyden av øde øy
Kort innpå
Alene hjemme

2017

Restitusjon
Trekker inn klørne
Søndag
Lørdag
Lærer fugler å fly
Må nok dra videre snart
Som om det var noe nytt
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:

God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

2015

Kort tunnel
Desember, sier de
Pause
Lære for livet
Lavvo og gummistøvler
Super Woman
Bråk i korridoren
Save - print - enjoy!
Gir aldri opp
Har vel egentlig gitt opp
Pust inn, pust ut
Herregud som tida flyr
Javel
Ikke lenger pizzauka
Pizzauka
2015 og greier

2014

Søndag?
Lørdag
Bagels og stress
Da og nå
Tårnfridish
Som touch og piano
Stille før stormen?
Den dagen
Okay
Hvordan går det?
Som bestilt
50/50 noia/gi faen
Mens jeg husker det
Hujedamej
Jeg-uka!
Virkelighet
Spydkasteraktig
18. juni?
Verst
Verre
Ikke bra
Tatt på senga
Ikke så verst
Going over old ground
Festsesongen
Hurraaa
Tja
YOLO?
Og det ble lys
Hujedamej
Raser opp i vekt
Ute av trening
Selvforherligelse pågår
Prøver så godt jeg kan
Mer sol
Sol
Glad for
Next to Nada
Not so bored housewife
Det går helt fint
Too Much Information
Stadig lysere
Og det blir lys

Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik


23. november 2919: Bare en liten ting

Dagsform: Uthvilt
Humør: Forventningsfull
Antrekk: Pysj
What kind of hair day: Sovehår

[--- I've updated the Who's that girl sections and renamed them Who is she. In case someone tries to find out who I am without checking my LinkedIn account ---]

I tilfelle noen skulle finne på å lure på noe om meg, har jeg oppdatert Who's that girl. Jeg har til og med endra title til Hvem er hun - fordi jeg neppe kan kalles jente lenger. Jeg mener at voksne folk som kaller seg jenter og gutter, har problemer med et eller annet. Tror kanskje disse snuttene med beskrivelse av utdannelse og jobb, ble laget før de fant opp Linkedin. Men de er ganske søte. Noe helt annet: Tror jeg er blitt historisk feit. Det syns liksom ikke på utsiden, alle buksene passer og sånt, men det kjennes sånn her inne hvor jeg er. Tror kanskje det skyldes litt at jeg ser Mad Men igjen. Og idet Betty Draper fikk på seg fatsuiten i sesong 5, så måtte jeg selvsagt tenke at selv i fatsuit er hun tynnere enn meg. I går tok jeg på meg en ettersittende fløyelskjole bare for å plage meg selv, og jeg holdt på å bli kvalt inni der. I dag skal jeg ha på meg trange dongeryshorts med tykke strømpebukser under bare for å minne meg selv på at det er mulig jeg har mista kontrollen helt. Eller ikke.

Snakka med en gammel venninne her om dagen, og hun sa Jeg har rett og slett ikke tid til å være på instagram og facebook. Og jeg sa Men du har et liv, det har ikke jeg. Men nå i ettertid tenker jeg at jeg skal heller ikke ha tid til facebook de neste månedene. Og jeg skal bare poste på den nesten-hemmelige instagramkontoen min - og ikke på den offisielle eller den superhemmelige.


17. november 2919: Omrokkering

Dagsform: Uthvilt
Humør: Søndag!
Antrekk: Treningstopp og vrange treningsbukser fordi jeg skal sparkle mur
What kind of hair day: Knutepalme. Stygg

[--- I'm going west but my social media accounts are staying at the Hippie Peninsula since I hate it when people start making a fuss about my life choices ---]

Du (hvis du finnes) kommer ikke til å merke noe til det. Men i tilfelle du finnes og legger merke til det, så starter straks et nytt avvik, og det markeres med blanke ark i dagboka og kanskje litt situasjonsbetinget layout, og i så tilfelle litt mer gjennomtenkt situasjonsbetinget layout enn sist.

Da jeg dro til Ville Vesten i 2017, tenkte jeg at tida kom til å gå veldig langsomt der ute på den øde øya og at jeg kom til å få tid til å lese bøker og skrive bøker og tenke over mine hyss. Men selv om jeg for så vidt hadde fryktelig mye tid, så rakk jeg knapt å skrive dagbok.

Og jeg skrev dagen før jeg dro tilbake til sivilisasjonen:

    Nå er eventyret over. Jeg er innhentet av virkeligheten. Jeg er ikke trist. Jeg er ikke glad. Jeg har ingen planer. Jeg har ingen penger.

Men eventyret er aldri over, og straks drar jeg til en litt mindre vill del av del av Ville Vesten. Det eneste jeg gruer meg til, er å kjøre alene i lange tunneler under isbreer. Men jeg har tenkt å kjøre til siden før tunnelåpningen og vente til det kommer en lang rekke med biler som jeg kan kjøre sammen med sånn at de kan redde meg hvis det kommer en elg eller en kriminell eller noe sånt.

Da jeg dro til den øde øya i Ville Vesten for å bo der et år, hadde jeg med meg bagger fulle av pene klær fordi jeg trodde jeg kom til å være med på mange arrangementer som krevde pene klær. Jeg endte opp med å gå i ull og allværsbukser og -jakker i ett år. Så denne gangen tar jeg med én poweroutfit, to par powersko og ellers bare allværstøy og ull. Og jeg har pakka ned sju tekopper bare for at det skal se ut som om jeg planlegger å få nye venner som jeg kan be på te. Selvsagt skal jeg ikke få nye venner. Det er ikke greia mi. Og selvsagt skal jeg ikke få besøk av gamle venner. Mine gamle venner er travelt opptatt med å holde på med ting som det virker som de hater mens de tjener masse penger som om det virker som om de brenner opp i peisen. De har verken tid eller råd til å hoppe på en buss i retning Ville Vesten. Og det er nok greit, siden jeg så langt kun har en 190x70x7 cm3 madrass som jeg skal ligge på foran peisen i Ville Vesten.

Sånn. Forandringene som skjer:


17. september 2919: Alt du ikke lurer på

Dagsform: Litt uavklart
Humør: Helt ok
Antrekk: De altfor korte haremsbuksene og en gjennomsiktig nød-t-skjorte
What kind of hair day: Knute. Bestemor-style

[--- I sometimes wonder if someone wonders what happened to me, how I am these days. Then I realise nobody actually cares how other people are unless other people are really sick or celebrities ---]

Innimellom, men egentlig veldig sjelden, tenker jeg at noen lurer på hvordan det gikk med meg. Hvordan det går med meg. Og rett etter at jeg tenker at noen lurer på hvordan det går med meg, tenker jeg at ingen egentlig lurer på hvordan det går med andre mennesker, med mindre de andre menneskene er veldig syke eller kjendiser.

Ting jeg ville lurt på om meg hvis jeg ikke hadde vært meg og kanskje bare hadde kjent meg via en eller annen blogg eller jobb:

  • Hvor tjukk er hun egentlig nå?
  • Hvor jobber hun? (Jeg tror faktisk ingen ville gå ut fra at jeg ikke jobber noe sted i det hele tatt)
  • Hvor bor hun? Eller kanskje mer: Hvordan og med hvem bor hun?
  • Har hun masse penger? Jeg er nesten sikker på at folk lurer på sånt.
  • Og sist men ikke minst: Hvordan går det med de kjære barna?
Jeg var i et selskap for et par år siden og traff mange gamle nestenslektninger. De kom bort til meg og sa (med skrøpelige gamle stemmer):
- Jeg har mange ganger lurt på hvordan det gikk med deg.

Og jeg aner ikke hva de mente, men sannsynligivs ville de vite om jeg var godt gift og hadde jobb. Så jeg svarte:
- Jeg har gått mange år i terapi, så dette går ganske bra etterhvert.

Og da smilte de og strakk fra skrøpelige gamle hender som de klappet meg på skulderen med.

Mot slutten av selskapet holdt jeg en liten tale for jubilanten. Og da skjønte alle at det går veldig bra med meg. At jeg er en av de folka da har gått virkelig bra med. Neste gang jeg treffer disse menneskene, leser jeg navnene deres på gravstøtter.

Men altså. Seriøst:
  • Hvor tjukk er hun egentlig nå?
    Ikke så veldig tjukk. Og godt trent. Blæh.
  • Hvor jobber hun?
    Jeg bytter fortsatt jobb hvert år. Driver og bytter jobb akkurat nå.
  • Hvor bor hun?
    Jeg bor i et fantastisk hus på landet sammen med en fantastisk ung mann. Det skrev jeg bare for å kødde med deg. Han er bare 9 år yngre enn meg.
  • Har hun masse penger?
    Nei. Men jeg er skremmende flink med de penga jeg har. Image is everything.
  • Og sist men ikke minst: Hvordan går det med de kjære barna?
    De kjære barna har det bra De har tatt utdanning og jobber. Og ingen av dem har fått barn.
Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde akkurat det der. Kanskje mest for å fortelle meg selv at noen ting endrer seg aldri.

Jeg skal faktisk a) lære spansk b) skrive bok og c) en del andre ting. Det er derfor jeg sitter ved skrivebordet i stedet for å ligge på sofaen akkurat nå. Jeg har til og med kopla på en stor ekstra skjerm for å kunne redigere boka jeg skal skrive. Jeg elsker dette skrivebordet. Det gamle spisebordet som vi kjøpte fordi vi trodde det var antikt, men så var det bare shabby chic. Og etter hvert mer shabby enn chic. Men nå ser det ut som skrivebordet til en stor forfatter. Det er derfor jeg sitter her.
2. september 2919: Oida

Dagsform: Våken
Humør: Over middels
Antrekk: Stygge sommerbukser og tjukkas-t-skjorte
What kind of hair day: Absolutely fabulous

[--- I might have bragged about having been a blogger for a very long time. It occurs to me that I planned to take this blog offline as I changed occupation, but forgot. I really don't care, haters are gonna hate. Some of my colleagues like to scare people, I think. I don't believe in scaring young people or in demonstrating power towards them ---]

Jeg snakket om blogging her om dagen og skrøt kanskje litt. Om at jeg har blogget i veldig mange år. For det har jeg jo strengt tatt gjort.

Heldigvis er den såkalte bloggen min umulig å finne for andre enn de som er pesielt interesserte eller de som er spesielt onde. De onde klarer det meste. Siden de spesielt interesserte egentlig kan deles inn i to grupper: a) Folk som vil meg vel og b) Folk som ikke vil meg vel, har jeg faktisk helt glemt at jeg skulle ta ned hele dagboka på www når jeg skiftet yrke. Det betyr kanskje ikke at det er for sent å gjøre det nå. Må i så fall finne en sky jeg stoler 100 prosent på og i tillegg kjøpe meg en 2-3 ekstra harddisker. De onde har sikkert lasta ned backup uansett. Som de ikke kan gjøre noe ondt med, siden jeg har backup av et par drøye overtramp fra de ondes side. Som jeg ikke kommer til å nøle med å bruke hvis jeg føler at jeg må. Oi. Det ble truende.

    De onde? tenker du nå, og lurer på om det har rablet helt for meg. Men et par av dere vet hvem jeg snakker om og hvorfor.

Rydda på maskina mi i går, og fant igjen en mappe full av dikt. Leste diktene. I går var de veldig gode. De er det noen ganger. Særlig var det et par drøye dikt om kjærlighet der. Jeg husker ikke at har vært en sånn person som tenker på kjærlighet noe særlig. Hvis jeg tenker på kjærlighet, handler det stort sett om å fortelle meg selv og alle andre at a) Den store kjærligheten finnes ikke og b) Det finnes mange små kjærligheter. Men det ene diktet mitt handlet om en særdeles alvorlig kjærlighet som jeg i produksjonsøyeblikket (skapelsesøyeblikket?) antok ville vare livet ut. Så jeg må ha tenkt alvorlig omkring fenomenet kjærlighet en gang i tiden ja.

I det yrket jeg for så vidt har akkurat nå, er det mange som tar ting veldig alvorlig. Det er det fjerde året mitt i dette yrket, og jeg vet at jeg tar det akkurat passe alvorlig. Jeg tar dem jeg jobber med alvorlig. Men jeg prøver å ikke skremme dem for mye. Jeg syns noen av kollegaene mine virker som om de har valgt dette yrket for å kunne skremme unge mennesker ustanselig. Eller for å vise at de har massevis av makt. Sånt egner jeg meg ikke helt for. Jeg skriver et kryss på tavla og ser strengt på en liten bråkebøtte mens jeg gjør det. Det er alvor nok for meg. Jeg har skremt mange unge mennesker med små kryss på tavla de siste årene.


28. april 2019: Hei

Dagsform: Ganske bra
Humør: Bra. Jeg har begynt å like søndager
Antrekk: Søte knepysjbukser og rar t-skjorte
What kind of hair day: Knutegrorudpalme

[--- I spend all my time on Netflix and other streaming services. That's why I don't come here anymore. And I have another blog. But you can read one of my twitter feeds above this text. In Norwegian. If you google translate it, you'll have a lot of fun ---]

Jeg er her i dag bare for å forklare at Netflix, HBO, Filmrommet og annet ræl er grunnen til at jeg aldri er her lenger. Og så har jeg lagd en parodiblogga> der jeg får utløp for litt skrivekløe innimellom. Dessuten er jeg rimelig hyperaktiv på Shamangrana på twitter som du ser feeden fra øverst på denne siden hvis du er kvikk nok i hodet til å få med deg det.

Den nye editoren jeg bruker for å kode Grana.no er også noe av årsaken til at jeg ikke kommer hit så ofte lenger. Den har masse jævlig irriterende fargekoder som jeg ikke gidder å finne ut hvordan jeg skrur av.


2. november 2018: Regn, men det er fredag

Dagsform: Optimistisk
Humør: Over middels
Antrekk: Joggebukser og den fine genseren fra El Medano
What kind of hair day: Fletter og knuter overalt

[--- I watched The Kongo Murders last night. I think you should probably watch it too - if you are curious about what really happened when two Norwegian cowboys set out for Africa in 2009 and ended up in jail because the Norwegian government refused to pay 500 billion dollars to get them safe home. In the end one of them killed himself and the Norwegian government 3 years later helped the other one get safe home because his mother was very sad. He arrived in Oslo on Constitution Day 2017, and Mrs Solberg was extremely proud of this accomplishment. The rest of us really didn't care a lot ---]

Jeg så Mordene i Kongo, filmen om French og Moland, på kino i går. Hadde jeg kommet én dag før, ville jeg møtte Joshua French. Det fortalte billettmannen som også solgte vin og øl og snacks før filmen.

Jeg føler at jeg skylder universet å mene noe om Mordene i Kongo, siden jeg nå både har hørt hele podcasten på Nrk.no og sett hele filmen på Vika kino.

Jeg fulgte selvsagt ikke så nøye med på kongosaken i de åtte årene den varte. Jeg fikk med meg at to norske cowboyer ble arrestert i Kongo, at de ble dømt til livstid for mord, at den ene døde på cella - og at den andre kom hjem til Norge fordi mora hans aldri ga opp og det syntes Erna Solberg var rørende og flott.

Etter å ha hørt Nrks podcast om hendelsene, fikk jeg et ganske klart inntrykk av hva dette dreide seg om. To eventyrere fra Norge likte å være soldater og var ikke redde for å ta sjanser. Den ene elska Afrika. De kom opp i en situasjon der en sjåfør ble drept. Tilsynelatende av den ene nordmannen. De ble arrestert, og Norge nekta å bla opp 500 milliarder dollar for å få dem fri. Etter fem år tok den ene livet av seg på cella, og den andre ble dømt for å ha drept kameraten sin. Hvilket han nok ikke hadde gjort. Etter ytterligere tre år syntes Norges statsminister så synd på mora til den overlevende fangen at de fikk ham hjem ved hjelp av utviklingspenger og en slant til familien til den drepte sjåføren, Abedi Kasongo. Pengene til Kasongos familie var det forresten familien til French som bladde opp.

Jeg mener saken med Moland og French tjener som en advarsel til norske cowboyer som tror de kan dra ut i verden med telt og skytevåpen for så å bli hentet tilbake av moder Norge på 1-2-3 når ting går skikkelig til hælvete.

Jeg tror kanskje ingen blir klokere av at jeg mener mer om denne saken. Men jeg likte podcasten og jeg likte filmen.


1. oktober 2018: Dårlig samvittighet

Dagsform: Litt stressa
Humør: Litt stressa
Antrekk: Hullete t-skjorte og rød boxer
What kind of hair day: Svett palme. Tror jeg skal klippe av meg håret etterpå

[--- I have sort of a job and right now I sort of have vacation. I've become really old in a short time. If I met me a few years ago, I wouldn't have recognised myself ---]

Jeg har på en måte fått meg jobb og har på en måte ferie akkurat nå.

På en måte betyr at jobben jeg har fått er mer enn midlertidig og langt unna full jobb på en sånn måte at jeg for eksempel ikke får lønn nå når jeg på en måte har ferie.

Men jeg sier til alle at jeg har fått jobb, for da blir de så glade og så slipper jeg å svare på flere spørsmål om den saken. Det vil si, selv om folk kjenner meg relativt godt, så de selvsagt følge opp med spørsmålet "Fast jobb?" etter at jeg har sagt at jeg har fått jobb. Og da hever jeg øyebryna mine så høyt som det skrukkete ansiktet mitt tillater (altså ikke særlig høyt) og sukker så tungt som det skrukkete brystet mitt tillater (altså ikke særlig tungt) - før jeg gjentar meg selv:

Jeg ønsker meg ikke fast jobb. Jeg ønsker meg ikke full jobb. Jeg er ikke en sånn person som må ha fast jobb for å føle meg trygg. Jeg er ikke en sånn person som må ha full jobb for å ha nok penger.

Og så går livet videre.

Du tenker kanskje at jeg har en litt dårlig dag når jeg roper på www og i tillegg understreker at jeg er skrukkete og rynkete. Og det med ropinga er nok et symptom på at jeg har jævlig dårlig samvittighet for en jobb jeg ikke har levert. Men nå sjekka jeg, og det er faktisk bare 19 dager siden jeg fikk oppdraget, og jeg har ikke hatt mange ledige stunder på de dagene, og to av dagene har jeg faktisk jobbet litt med oppdraget. Nå skal jeg lage litt kaffe og befri meg fra den dårlige samvittigheten. Og når jeg har skrevet i cirka en time, skal jeg ringe oppdragsgiveren og spørre om vi kan snakke om dette.

Dette med skrukkete kan være noe som tvinger seg til overflaten nå som jeg jobber med ungdommer igjen og ikke utelukkende omgår folk som er minst ti år eldre enn meg. Men jeg tror egentlig ikke at det er omgangskretsen som gjør meg gammel. Jeg er er bare blitt gammel over natta. Påfallende gammel. Uopprettelig gammel. Hvis jeg - ved et uhell på grunn av feil telefoninnstillinger - knipser et bilde av meg selv, aner jeg ikke hvem som er på bildet. Og jeg ville aldri kjent igjen meg selv på gata for ti år siden. For fem år siden. For to år siden. Jeg ser for eksempel mye eldre ut enn moren min gjorde da hun døde (ett år eldre enn jeg er nå og veldig syk). Og jeg ser faktisk eldre ut enn mormor gjorde da hun døde (86 år gammel).

Nå lagde jeg en kollasj med meg for nøyaktig ett år siden og meg i går. Men jeg ble så kvalm at jeg kan bare ikke publisere bildene. Jeg tror det beste jeg kan gjøre, er å klippe av meg håret og selge alle de fantastiske klærne jeg har kjøpt og aldri brukt. Jeg har ikke brukt klærne fordi jeg ikke har noen steder å bruke dem. De er ikke for trange eller noe sånt. Men når jeg for eksempel tar på meg en søt, dyr kjole som jeg har kjøpt, og ser på den gamle dama i speilet som tror hun er fin med kjole, så får jeg bare lyst til å klippe kjolen av kroppen og dra på meg ullundertøy og legge meg under dyna. Det er derfor jeg må selge alle de fine klærne. Før jeg klipper dem i stykker.

Jeg vet du tror jeg overdriver. Og jeg skal publisere et bilde som får deg til å tenke at du har rett. For det er hyggeligere for meg at andre tenker at de har rett enn at jeg veit at jeg har rett. Bildet er tatt for to uker siden. Jeg er blitt mye eldre siden da.


21. september 2018: Ikke-bloggeren

Dagsform: Stiv nakke
Humør: Optimistisk
Antrekk: Hippiepysjbukser og stygg hippietunika
What kind of hair day: Artig Afrika-palmee

[--- I have a headache and a stiff neck. Other than that I'm ok, so I'm sure I don't have meningitis. In my old texts on grana.no I was so obsessed with anonymisation that even I can't find out what they're actually about. I don't worry that my pupils will read my blog (which is not a blog) and find out scary shit about me. They know everything about me just from listening to me for 5 minutes in the classroom. Our house is redecorated ---]

Dersom jeg hadde hatt feber, hadde jeg nok vært på legevakta nå - etter noen dager med hodepine og stiv nakke. Men siden jeg føler meg helt ok bortsett fra den stive nakken, så er jeg hjemme og prøver å la være å underholde (forstyrre) rørleggeren i stedet.

Siden sist har jeg selvsagt skaffa meg jobb. Jeg er en slags tilfeldig arbeider. Hun som på en eller annen måte får seg noe å gjøre uten egentlig å bruke de kriteriene hun har laget for drømmejobben. Men jeg har lagd kriterier for drømmeklientellet også. Og der er jeg mer nå enn tidligere.

Noen ganger bruker jeg grana.no som oppslagsverk for å huske hva jeg gjorde på et gitt tidspunkt i fortiden bakover til 2001. Da slår det meg at jeg i gamledager brukte så mye anonymisering at ikke jeg selv engang aner hva tekstene handler om. Jeg har for eksempel beskrevet en banebrytende krenkende samtale som jeg er veldig nysgjerrig på, men jeg klarer ikke å finne ut hvem som deltok i samtalen eller hva den handlet om. Det er nærliggende å tenke at den foregikk mellom meg og en av de aller nærmeste og at den handlet om et av mine mest negative personlighetstrekk. Men betegnelsen "banebrytende krenkende" antyder at det er et personlighetstrekk jeg selv ikke erkjenner å ha. Da kan det handle om intelligensnivå. Noen jeg egentlig liker, har kalt meg dum. Jeg skal drikke meg til mot og forhøre meg litt i den nærmeste kretsen.

Siden vi i forbindelse med sommerens inngrep i KV3 ikke lenger har mikrobølgeovn, driver jeg for øyeblikket og varmer opp risposen min på en livsfarlig oljefylt varmeovn som jeg egentlig er nektet å bruke. Det betyr at jeg er rimelig hysterisk med tanke på å huske å trekke ut ledningen etter avsluttet prosess. Jeg brukte cirka en halvtime på å google hvordan posen kan varmes opp uten mikrobølgeovn. De fleste foreslo stekeovnen, men det forutsetter sikkert at stekeovnen ikke renner over av gammel moro som klistrer seg fast til risposer og deretter til huden eller tøyet mitt og som dessuten stinker a) pizza b) baked ziti c) kylling.

Er du ikke redd for at elevene skal lese ikke-bloggen din og finne ut for mye om privatlivet ditt nå som du er lærer? tenker du kanskje. Og da må jeg svare at Elevene mine vet for mye for meg etter bare cirka 5 minutter av en hvilken som helst time, og ikke-bloggen kan bare rette opp inntrykket og aldri gjøre det verre. Men jeg er sterk og klar om a) rus b) rasisme og c) andre temaer som det er viktig at lærere er klare omkring. Jeg er til og med nesten helt nøytral når jeg snakker om Trump eller Frp.

Jeg skal si dette bare én gang: Vi har pussa opp store deler av KV3 i sommer (det har jeg sagt før) og det ble dritfint (det har jeg ikke sagt før).


4. august 2018: 119 år

Dagsform: Ferierende
Humør: Stigende
Antrekk: Shorts og den søte toppen jeg kler så godt
What kind of hair day: Eh. Twinsen forever?

[--- 119 years ago today my grandmother was born. I wish I had known her now when I am old enough to ask her the questions I should have asked her. The painter showed up today even though he was supposed to have a day off. We might be going camping tonight ---]

I dag er det 119 år siden mormor ble født så det er egentlig ikke så rart at hun er død.

Skulle ønske jeg hadde kjent mormor nå som jeg er voksen og veit hva jeg burde spurt henne om. Jeg tror aldri jeg spurte henne om noe som helst. For eksempel skulle jeg gjerne visst hvordan det var å være en ung lestadianer som kom til ei bygd midt i Norge som tjenestepike og deretter gifta seg med en odelsgutt og fikk sju barn med ham.

Jeg var mye sammen med mormor. Så mye at jeg blir sur hver gang en av de tusen (sju) kusinene skriver om henne på facebook på en måte som får det til å høres ut som om hun var deres mormor også. Men ingen av dem flytta inn hos henne i juni hver sommer og ble der hele sommeren. Det der er sikkert løgn når jeg tenker meg om. Jeg tror den eldste kusina mi gjorde det samme mange år før meg. På den andre siden så gjorde vel ikke jeg det heller mer enn cirka to år. Men de andre årene var jeg hos henne hver dag. Og jeg var der hver juleferie til jeg var cirka 14 år. Det er derfor jeg ikke klarer å feire jul.

I dag skulle håndverkeren ha fri, men så dukka han opp likevel, og jeg måtte stå opp og kle på meg sånn at han slipper å se en middelaldrende dame med puppene hengende nedenfor pysjamastoppen.

Det er første gang vi har håndverker som det er vanskelig å bli kjent med. Men han blir glad når jeg snakker slovakisk med ham, siden han snakker russisk. Siden han kom i dag når han egentlig skulle ha fri, skal jeg servere boller til kaffen om en stund.

Teltnaboen fra Roskilde med de røde skoene er på besøk. Hun har røde tresko i år og vi har bare drukket masse vin én av de to dagene hun har vært her og i kveld drar hun videre tror jeg men sånt vet man aldri med Teltnaboen.

Vi skal kanskje på camping i kveld og kanskje ikke. Egentlig kan vi ikke kjøre så langt før verkstedmannen har skrudd fast bakskjermen på fine-fine pickupen. Men det er magisk å dra på camping nå som vi er blitt ekte campinghippier.

Jeg må vaske håret i dag, ellers må jeg klippe det av. Og det passer jo jævlig dårlig å vaske håret akkurat i dag når kommunen har sendt ut melding om at ingen får lov til å bruke vann de ikke trenger å bruke siden lagrene er nesten tomme. Kommunen skrev at vi må samle opp vann fra dusjen og gi det til plantene og vi må ikke trekke ned når vi er på do.


2. august 2018: Tilbake

Dagsform: Forventningsfull
Humør: Kurven er flat
Antrekk: Bikini-ish
What kind of hair day: Twinsentopp

[--- In a couple of years I will enjoy that I described my outfit and my hair because it says something about how I feel about myself and life in general. Somebody who hates me will read this and I hate it but at the same time like that time spent reading my diary will keep hateful people from doing bad things for a few minutes ---]

I vår familie har vi særlig to frisyrer vi bruker som referanser. Den ene er Twinsen. Den andre er Krusty the Clown. Samtaler om hår kan da foregå slik:
    - Twinsen?
    - Ja. Det ble sånn.
Eller slik:
    - Uææææ! Krusty!
    - Kutt ut!
Egentlig tror jeg det er feil å si "I vår familie" i denne sammenheng. Jeg tror det er Sønnen og jeg som har disse referansene, siden den ene er en spillreferanse og den andre er en figur i The Simpsons. Jeg tipper at Datteren egentlig ikke har disse referansene inne, men jeg skal spørre henne senere i dag.

Dette med antrekk og hår i dagboka er noe jeg plukka opp fra cirka 10 år tilbake. Jeg leste litt der, og fant ut at det å beskrive hår og klær i ettertid sier mye om hvordan livet er. Klærne sier noe om nivået av kroppsbevissthet og håret sier noe om hvordan jeg egentlig har det.

Det er litt gøy men mest ekkelt å tenke på at noen som hater meg, leser dette. Men så kan vi tenke som så at den som sitter og hater tidligere bekjente, sitter i hvert fall ikke og runker på bilder av barn. Så kanskje jeg bare skal skrive og skrive og publisere og publisere så det ikke blir tid igjen til å være predator eller bare generelt ekkel.

Mulig jeg sletter det der snart. Ikke av hensyn til runkende predatorer, men av hensyn til min egen mentale helse. Jeg ser meg aldri tilbake. Jeg går alltid videre. Selv om jeg akkurat nå står nokså stille. Fanget i et hus under oppussing. Og det var nøkkelen jeg trengte, for om noen minutter kommer håndverkeren og jeg må kle på meg først og ta med alle tingene ned i underetasjen i tilfelle det er i dag han skal male trappa opp hit hvor jeg er akkurat nå.














Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About Grana.no/KV3 | A propos de nous | Über uns