|
Tilbake til forsiden Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com  :Hvorfor gå omveien via tenkning? Det spiller da ingen rolle om de ikke kommer hit lenger. Sa hun til seg selv. Hun snakket ikke lenger kjempehøyt uten å tenke først. Men så likevel ingen grunn til å gå omveien via tenkning. [It does not matter that they no longer come here. She told herself. She no longer spoke loudly. But still saw no reason to think before speaking. English summary from updates between brackets]
tekst JORUNN GRAN
|
|
Linker til alle gamle avvik fra HP23 her Nytt Ballbinge Flaggdag? Standup Påskeferie When in doubt ... blog Ny tunnel Kort tunnel Desember, sier de Pause Lære for livet Lavvo og gummistøvler Super Woman Bråk i korridoren Save - print - enjoy! Gir aldri opp Har vel egentlig gitt opp Pust inn, pust ut Herregud som tida flyr Javel Ikke lenger pizzauka Pizzauka 2015 og greier Søndag? Lørdag Bagels og stress Da og nå Tårnfridish Som touch og piano Stille før stormen? Den dagen Okay Hvordan går det? Som bestilt 50/50 noia/gi faen Mens jeg husker det Hujedamej Jeg-uka! Virkelighet Spydkasteraktig 18. juni? Verst Verre Ikke bra Tatt på senga Ikke så verst Going over old ground Festsesongen Hurraaa Tja YOLO? Og det ble lys Hujedamej Raser opp i vekt Ute av trening Selvforherligelse pågår Prøver så godt jeg kan Mer sol Sol Glad for Next to Nada Not so bored housewife Forrige epoke: Det går helt fint Too Much Information Stadig lysere Og det blir lys 2013 Juleheksa Nå tennes én million julelys Mye horisontal nå Euforisk mandag Rett fra levra Kort innpå Opparbeider noia It's alive! I overkant selvopptatt En oppdatering Vet ikke hvor jeg skal begynne Dett var dett Read all about it: Tønne ble kube La vita è bella Ut på tur Pain in my heart Vondt i magen Det snør, det snør Tja Nei. Aldri Søndag Hjemmekontor Pliktoppfyllende 35 år senere Når Twitter ikke strekker til 2013 2012 Søvnløs Ikkeno mye Tinnitus Ekstrajobben min Partygirl Mindre lykke Mer lykke Lykke Kali mera! Sjokkerende avslappet Varsko her Ingenting å melde Hujedamej så skjerpa Og det ble lys igjen Og det ble lys. Og mørke En forglemmelse Sosialiserer No worries Skyggetante på eventyr Tildels tilbake Too much information Happy Birthday Julie 24 minus 3 dager Jøss Natta Middelalderdommens lyse sider Reality bites. Muligens Prøver å komme i gang Enda mer tilbake Tilbake Yabadabadoo Natta Effektiv Gratulerer med 150-årsdagen Definitivt et avvik Mindre og mindre avvikende Elefantaktig på mange plan Eventyr tilbkelagt, more to come Ut på eventyr Rigger og pakker Schäfer på høge hæler Omtåket Fuck forfengelighet Hei Forrige epokes avvik (older updates) Alle avvik |
28.5.16: Lørdag Hva slags dag er dette: Veldig lovende egentlig [--- English summary: My life is a movie ---] Ligger på magen midt i den nye, store senga mi og leser om skipskirkegårder i Afrika og drømmer meg bort. Kommer på hvorfor jeg elsker internett. Når jeg er ferdig med eksamen, skal jeg jammen meg ta en tur til Japan igjen. På Google Earth. Jammen skrives med én m, men det ser rart ut, så jeg bruker to. Etter at jeg fikk denne nye, store senga, har livskvaliteten min økt med 100 prosent. Livet ble altså dobbelt så bra av at jeg bestemte meg for å binde sammen føttene på to madrasser og legge en dyne over på midten for å lage dobbeltseng midt i et rom som er cirka 50 kvadratmeter stort og dermed nesten som et soverom på film. Jeg hengte også opp hvite gardiner og dekket til ørelappstolen i rommet med et hvitt teppe sånn at det ble enda mer filmaktig. Jeg merker at jeg blir glad bare av å skrive om det, enda jeg ligger midt i dette rommet og skriver. Nok en filmeffekt står midt i rommet. En nokså gigantisk gulvvifte som vi fikk med på kjøpet da vi kjøpte fine-fine-bilen. Livet mitt er en film. Igjen. Etter å ha levd helt ytterst på randen i mange uker, klarer jeg i dag plutselig å se flere ting som jeg alltid har drømt om å ha og som jeg når har og som faktisk gjør livet mitt til en film.
27.5.16: Ballbinge Hva slags dag er dette: Egentlig helt fantastisk [--- English summary: My neighbour's son is the elephant in the room ---] Naboen har innredet en ballbinge i uthuset helt inntil huset vårt. Så jeg må flytte. Fordi jeg er så konfliktsky at jeg ikke våger å ringe på hos naboen og fortelle ham hvor mye det bråker når barnet hans cirka 6 timer hver ettermiddag og kveld dundrer en fotball i veggen. Et par ganger har jeg banket på hos barnet, og da ser han vettskremt ut og sier at han ikke driver med noen ball der inne, selv om faren hans har bekreftet at det er non-stop fotballkamp der inne. Planen min er å skaffe meg jobb et sted langt herfra og deretter leie ut en etasje til en gigantisk familie med helt ustyrlige unger. Det er helt typisk meg å ha en sånn rømningsvei klar. Det hører med til historien at når jeg snakker med faren til bråkebarnet, snakker vi om været og aldri om elefanten i rommet. Nok sagt. Nå må jeg ut og kaste et par store steiner på veggen. Da blir det stille i 4-5 minutter. PS. Midt oppi all faenskapen har det skjedd noe helt fantastisk:
8.5.16: Flaggdag? Hva slags dag er dette: Sol ute sol inne [--- English summary: Today we should celebrate Norway's liberation from nazi Germany 71 years ago. I hate smalltalk. I prefer being on my own ---] Jeg våkner med en følelse av at jeg burde heise flagget og tenker på den dagen for 71 år siden da Norge klikka totalt av lykke. Og når jeg skriver det på den måten, tror jeg søren meg jeg går ned og heiser flagget, for det er jo helt vanvittig at det gikk an at vi var innvadert av tyskerne i fem år? Vet ikke om jeg alltid har hatet å ha mennesker innpå meg, eller om jeg var såpass mye alene i oppveksten at jeg ikke behøvde å hate det å ha mennesker innpå meg. Når jeg overhører totalt meningsløse samtaler, så tenker jeg på at det er noe helt dyrisk ved det, som når mus søker inntil hverandre og dytter snutene borti hverandre. Hvis de gjør det da. Folk som snakker med folk de nesten ikke kjenner om helt nøytrale og uviktige temaer bare fordi de treffer hverandre på bussen eller på bussholdeplassen. 27.3.16: Standup Hva slags dag er dette: Ferie. Regnvær. Litt jobb også [--- English summary: The principles of stand up comedy: Self-criticism; fat people make fun of fat people; dark people - even though they might be just 25% Pakistani - are allowed to shout Nigger; people from Norhtern Norway are allowed to speak badly about people from Northern Norway etc ---] Har sett på en del standup-forestillinger i det siste. Og lurer på om det er noe jeg bør begynne med. Det ser ikke så krevende ut. Etter hva jeg kan forstå, er dette malen:
Her har jeg redigert bort introduksjonen til min egen stand-up-forestilling fordi den ble så bra at jeg kan bruke de når jeg ikke har noe annet å finne på enn å gjøre stand-up for å få gratis øl og kanskje en burger. Men slutten ble på samme tid både utrolig platt og skremmende utleverende, at jeg lar den stå:
Jeg trener fem ganger i uka. Når jeg sier det, følger absolutt alle opp dette utsagnet med å gi meg en body-scan. Før de spør: Hva slags trening da? Og når jeg svarer kondisjon og styrke, aerobics og vekter, spør folk før jeg er ferdig med setningen Hvor da? Og så må jeg svare at jeg trener hjemme hos meg selv. Og alt faller på plass. Den filmen samtalepartneren min ser for sitt indre øye, ser jeg også. Feit, halvgammel dame i stygg t-skjorte og grå joggebukser, løfter halvhjertet på noen kjempelette håndvekter mens ABBA synger The winner takes it all i bakgrunnen. På gulvet står en halvliter med cola light. Og på bordet ved siden av meg ligger en stabel med klesvask. Disse kulissene i den indre filmen forteller at jeg egentlig driver med husarbeid og bare setter på en sang og vifter med noen vekter for å innbille meg selv at jeg har trent. Og selv om jeg nesten alltid forklarer de som spør hvor jeg trener, at jeg har treningsrom hjemme med masse utstyr, så fortsetter alltid samtalen med at folk sier: Hvorfor trener du ikke på ... og her legger de til det treningssenteret der de selv har trent rimelig iherdig i cirka 7 uker. Av en eller annen mystisk grunn, er det umulig å se for seg at det går an å trene fem ganger i uka uten å bli tynn. Og av en eller annen annen mystisk grunn, er det umulig for meg å akseptere at andre ikke tror at jeg trener. Derfor trener jeg nå hovedsakelig på slag og spark. 22.3.16: Påskeferie Hva slags dag er dette: Aner ikke [--- English summary: I'm quite sure that I'm sure about not going to the mountains during Easter. I want to break free. What else is new? ---] Har akkurat bestemt meg for ikke å ha dårlig samvittighet hvis jeg ikke drar på Stellafield denne påska. I stedet skal jeg kjøpe en bil etter påske og reise opp dit når ingen andre er i de andre hyttene. Og nå skal jeg finne en flybillett til et sted der jeg slipper å høre lyden av nordmenn som knasker kvikklunsj og skryter av lange skiturer.
Antall nervesammenbrudd siste 5 døgn:
Antall ganger bestemt meg for å selge meg ut av mitt eget liv og dra til en øde øy:
Antall kilo påskegodt spist mens jeg har lurt på hva jeg skal finne på: 18.3.16: When in doubt ... blog Hva slags dag er dette: Fullstendig ræva [--- English summary: I'm having such a bad day I had to blog about it to make sure I didn't do anything really stupid or dangerous ---] Bunnen er nådd. Og for å skåne alle omkring meg for uendelige mengder negativitet, må jeg ty til kommunikasjonsformer jeg nesten hadde sluttet med å bruke. Jeg skrollet litt nå, og ser at jeg for noen uker siden laget en liste som kan brukes som utgangpunkt for denne kommunikasjonen av negativitet fra den bunnen som jeg nådde i dag tidlig. Jeg signaliserte at jeg disse ukene som jeg er inne i nå, skulle smile, le, skrive, trene, lage god mat, danse, høre på musikk, gå på kino, lære italiensk, lære serbisk, lære fransk, gå tur, være utendørs, lage piknik, hekle, være kreativ, kaste skrot, ta fram symaskinen, rydde opp i ting, lære å spille gitar og spille piano. Jeg har smilt og ledd masse, selv om det akkurat føles som om jeg har grini i mange uker. Jeg har ikke skrevet noe som helst og har nesten ikke trent. Har ikke lagd god mat fordi jeg ikke har orket tanken på å gå i butikken og sånt. Han ikke danset, men har vært på to deilige konserter og hørt på en del musikk for å stenge annen dritt ute. Jeg har vært på kino én gang og har lært masse italiensk. Jeg har ikke lært serbisk og fransk, men jeg har gått tur hver dag. Jeg har spist frokost ute hver morgen i flere uker, og jeg har begynt å strikke noen fantastiske leggvarmere som jeg ikke strikker på lenger nå som jeg er handlingslammet med panikkangst. Jeg har vært kreativ på en litt sånn middelaldrende måte, hvilket innebærer at jeg for eksempel limer viktige ting på rosa og gule ark. Jeg har rydda og kasta litt, men har ikke tatt fram symaskinen eller gitaren. Her om dagen spilte jeg imidlertig litt piano. Chopin og Tsjajkovskij. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli noe jeg aldri hadde vært før men alltid hadde drømt om å være. I dag kjenner jeg at jeg ikke er i ferd med å bli noe som helst som jeg aldri har vært før og at jeg muligens ikke orker å være de tingene jeg alltid har vært heller. Jeg tyr i stedet til verdens eldste løsning, jeg lager en strategi for en samtale med de som kan utbetale alle typer stønader her i landet. 13.1.16: Ny tunnel Hva slags dag er dette: Onsdag [--- English summary: My life is all about being inside tunnels and emerging from tunnels before going into new ones ---] Litt feil bare å fortelle om tunnelene siden mye dreier seg om livet i enden av hver tunnel. Den tunnelfrie epoken jeg nå legger bak meg, har vært på høyde med det aller beste. Og inngangspartiet til den tunnelen jeg er i nå, har vært overraskende ok. Men dog tunnelpreget. Langt der framme venter ingenting. Eller alt. Oi. Dette ble litt svart. Liste må følge. Hvordan de neste 21 ukene skal håndteres, er for eksempel sånn:
9.12.15: Kort tunnel Hva slags dag er dette: Umulig å si. Litt stressa kanskje [--- English summary: In just a few hours (30) I will have finished my exams this semester and life will be jolly good. I'm losing weight. This time without Robbie ---] En liten bit av meg er helt i ulage En litt større bit sier Fuck It En annen bit sier Har du slutta å jobbe bare for å si Fuck It til det første fornuftige du fant på å gjøre? Da sier selvsagt noe inni meg Jeg har jobba hele tiden, så hold kjeft mand. Og sånn blir nok denne dagen. Den siste i akkurat denne fasen av livet. Eksamen i morgen. Jeg har lest historisk mye og vært på alle forelesningene og levert alle innleveringsoppgavene. Og selv om folka denne gangen på en måte er flinke, så kan de jo ikke måle seg med flinkishelvete jeg er vant til å ta eksamen sammen med. Likevel er jeg litt skrekkslagen. I tilfelle jeg ikke skjønner oppgaven. Og enda mer i tilfelle jeg blir forbanna når jeg leser oppgaven og ikke klarer å skjerpe meg i seks korte timer. Men jeg har kjøpt godterier og brus for 100 kroner. Og med tanke på at jeg jo egentlig raser ned i vekt, blir det banebrytende å starte dagen i morgen med sjokolade og seigmenn. Før jeg fortsetter å rase ned i vekt. For det må jeg bare for jeg har bestilt enda en bikini på nettet. Eller enda en overdel til den forrige bikinien jeg kjøpte og aldri fikk plass til puppene inni selv om underdelene var perfekte. Ja. Jeg skal begynne med å ta sauna i bikini. For å huske at jeg må rase ned i vekt. Egentlig er det jo litt trist at denne delen av livet mitt ikke involverer Robbie. Hvordan kunne det skje? Jeg merker at jeg forakter meg selv når jeg lurer på om jeg jeg faktisk mener at Robbie er blitt for gammel og feit for å kunne fungere som diettmotivasjon sånn at Robbie-dietten © har gått ut på dato. Okay. Nå løper jeg ned trappa og setter på Feel. Selv om jeg ikke trenger det for ikke å spise akkurat nå. P A U S E Tilbake. Robbie har det fortsatt. Eller i det minste inni hodet mitt har han det fortsatt. Inni meg er Robbie som i opptaket fra Knebworth i 2003. Og det kompletterer jo historien at det var akkurat det året da jeg slutta å være det som jeg hadde vært i veldig mange år: jente. Jeg vet at mange ikke klarer å legge merke til at de selv blir eldre. Men jeg kan godt se at jeg ser helt annerledes ut nå enn da jeg var yngre. Jeg kan fortsatt ta bilder av meg selv der jeg ser ut som før. Men folk som møter meg live, ville aldri visst at jeg er den samme som på de bildene. Unntatt når jeg er mange uker i et varmt og tørt land. Da blir jeg ung igjen. Men det meste av tida er jeg veldig voksen. Siden jeg utsetter den delen av livet der jeg setter med ned i biblioteket for å sammenfatte forelesningsnotater til eksamen, begynte jeg nå å tenke på hvordan Robbie egentlig kom inn i livet mitt. Og først tenkte jeg at jeg må huske feil. Men nå har jeg sjekket. Robbie kom inn i livet mitt en gang i 2006 eller 2007. Vi var på restaurant og jeg spurte Hva er egentlig han der Robbie Williams så innmari kjent for. Og Sønnen lente seg fram og sang Let me. Entertain you. Og da jeg hadde kommet over euforien over hvor flink Sønnen er til å synge, begynte jeg å elske Robbie Williams. Og så tok det på en måte litt av. Hva skjer med kort tunnel? spør du nå. Og da kan jeg minne om at livet helt forenklet består av en reise gjennom tunneler. I enden av hver tunnel venter noe bra. Og selv om mange av oss er flinke til å ha det litt gøy inni tunnelen, så er det alltid befriende å tenke på at noe venter der framme. Altså, ikke langt der framme på slutten av livet, men kanskje bare noen dager eller timer litt lenger fram i tid. Hvorfor nesten aldri bilder på grana.no? spør du kanskje også. Og da tror jeg nesten jeg bør minne om at grana.no - HP23 - i gamledager ALDRI hadde bilder. Og så tror jeg at hvis jeg rekker det, skal jeg poste et bilde av den nye bikinien innen kort tid. 1.12.15: Desember, sier de Hva slags dag er dette: Produktiv. Snart natta nå [--- English summary: I don't do Christmas. So it's a paradox when people want to meet me to exchange Christmas presents. I find it escpecially paradoxical when the people who insist on giving me presents, hand over a sheet of paper telling me that they gave money to the poor instead of buying me a gift ---] Jeg leste en morsom blogg og kom på at jeg pleide å være morsom. Ikke misforstå. Jeg har ikke tenkt å være morsom nå sånn helt på sparket. Badevekt ble nevnt her for noen uker siden. Og i den forbindelse kan jeg først spre generell glede. Badevekta kunne fortelle grusomme sannheter. Sånne sannheter som alle blir glade av. En tykk bekjent er en god bekjent. Derfor er det med blandede følelser jeg nå kan spre litt generell misnøye. Jeg raser ned i vekt. Og trener såpass mye og intensivt at jeg har antydning til magemuskler. I tillegg til vektraset holder jeg på med noe totalt meningsløst som skal vurderes av onde fremmede om en ukes tid. Etter at jeg har levert inn det meningsløse til de onde fremmede, skal jeg levere noe annet til noen andre onde fremmede. Og så er det jul. Eller ikke-jul som vi kaller det her hvor jeg holder til. Du veit hva jeg mener om jul generelt og julegaver spesielt. Så jeg nøyer meg med å referere dagens første tweets som ble framprovosert av noen tekstmeldinger om gaveoverleveringer:
26.11.15: Pause Hva slags dag er dette: Blir bra [--- English summary: A young, girlish woman is delivering a sermon and quoting the bible on the radio. I find it scary because it reminds me of what tolerance actually implies ---] 
Hører en ung kvinnestemme - nesten en slags liten jente - holde andakt på radioen. Og kan nesten ikke klare det. Men holder ut, siden jeg skal høre nyhetene om fire minutter. Men herregud. Tanken på at det finnes små jenter/kvinner i dette landet som blir prester og leser bibelen på radioen, gjør meg skremt. For hvis jeg må tåle det, må jeg også tåle at noen velger å bli fundamentalistiske islamister. For ellers er jeg ikke tolerant. Jada. Du veit at jeg ikke er tolerant. Men hele verden kan ikke få vite det. For å være intolerant er så mye verre enn å være fundamentalistisk ond terrorist. Eller bare ond. De intolerante er selve problemet. Hvis vi bare hadde vært så tolerante alle sammen at vi tålte alt vi ble utsatt for, hadde det vært mindre krig i verden og alle hadde vært glade. Ok. Mulig tolerant ikke har noe med tålegrense å gjøre. Jeg bare syns de ordene passer godt sammen.Å herregud nå kommer jeg på at jeg hater han mannen som er på radioen nå. Og nå sa han "Der hadde jeg sikkert slag eller hjerneblødning eller noe sånt" etter at ko-programlederen påpekte at han blandet sammen biler og busser i trafikkmeldingen. Det er mulig du fortsatt husker at jeg for et par måneder siden begynte å mase om at Grana.no skal bort. Det var ikke løgn. Men i møtet med de folka jeg ikke ville skulle lese Grana.no, har det gått opp for meg at de folka - og nesten ingen andre heller - leser ingenting som ikke inneholder fete overskrifter, sjokkerende bilder og lett tilgjengelige ytringer. Ergo er det ikke noe stress, som ungdommene sier. Pause? spør du. Og svaret er at nå som jeg blitt en slags hyperaktiv eldgammel student med ekstrajob, så er det sjelden jeg kan ligge i senga med laptop klokka halv ni om morgenen. Så det føles som en pause. Dessuten føler jeg meg som hun gamle dama i sangen igjen fordi barna skal komme på middag i kveld og jeg tror det egentlig ikke før jeg ser det - så jeg har ikke vasket gulv eller støvsugd eller noenting, jeg har bare laget kjempegod mat som jeg kan fryse bort hvis de ikke kommer. Og bildet da? spør du nå. Et typisk illustrasjonsbilde fra Trondheim i høst. Den gangen jeg hadde nesten helt mørkt hår. Nå er jeg nesten helt blond igjen. Morsommere det vettu. 9.11.15: Lære for livet Hva slags dag er dette: Sjokkerende bra egentlig [--- English summary: I no longer walk through the woods every day. I sleep a lot and read a lot and watch a lot of television. And I notice how everybody is being very empathetic and caring and even activistic around the issue of thousands of immigrants arriving from Northern Africa and other regions. I've developed 3 talking points in case somebody invites me into the conversations surrounding the immigrant situation: I think Norway should welcome at least one million immigrants. I ask people whether they think the immigrants should have stayed where they come from. I tell people that I perceive their fear ---] Ny fase av livet. Går ikke lenger på små stier gjennom små skoger på vei til en slags jobb. Og går derfor heller ikke i gummistøvler så veldig ofte. Er mye blant folk. Og sover eller leser når jeg ikke er blant folk. Rettelse. Ser som regel på tv når jeg egentlig skal lese. Men jeg leser en del også. Er på en revidert utgave av Robbie-dietten. Siden jeg jo skal lese en del. Så bare unntaksvis heller jeg i meg øl når jeg egentlig vil spise. Hører heller ikke så mye på Robbie. Etter at jeg så et nytt intervju med ham der han var blitt litt gammel og kjedelig. Det er blitt veldig moderne å være empatisk, omsorgsfull og aksjonistisk nå. For å hjelpe tusenvis av flyktninger som kommer nordover fra Nord-Afrika (og Midtøsten? Er Afghanistan i Midtøsten?). Og jeg kan selvsagt være politisk korrekt og fortelle at jeg har gjort det politisk korrekte. Jeg har gitt bort tøy og penger. Og jeg har ment de riktige tingene i debatter på www. Jeg har også laget meg noen standardargumenter i flyktningedebatten, for å slippe å diskutere med folk som enten har rasistiske eller politisk korrekte synspunkter i denne saken:
19. oktober 2015: Lavvo og gummistøvler Hva slags dag er dette: Må våkne litt her [--- English summary: Wearing my lavvu and my wellies. Walking though the woods. Love life in the countryside. But have become really-really fat. ---] I denne fasen av livet mitt, går jeg hver dag på små stier gjennom små skoger på vei til en slags jobb. Og på fuktige dager er jeg endelig der jeg alltid har ønsket å være. På landet i gummistøvler. Selvsagt ikke sånne designgummistøvler til 1300 kroner. Jeg går i støvler kjøpt på Roskilde i 2004 for 50 kroner. Innkjøpet falt imidlertid sammen med det tidspunktet da Ilse Jakobsen lanserte sine høye støvler til cirka 800 kroner. Så alle tror at mine støvler er dyre også. Som om det spiller noen som helst rolle egentlig. Livet er fint. Barna er voksne. Jeg er middelaldrende og usynlig. Økonomien er mager men grei. Og jeg er så feit at jeg må begynne å gå med lavvoen igjen - selv om den er lagt bort for godt egentlig. Den fine, nye vinterjakka jeg kjøpte for bare 4-5 år siden, sitter som et pølseskinn. En beskrivelse som egentlig er nokså absurd, siden pølser er lange og smale uansett hvor tykke de er. På fredag skal jeg veie meg. Da kan jeg godt komme tilbake og fortelle litt om hvordan ståa er. Forplikte meg litt altså.
Okay. På noe jobbaktig nå. Ønsk meg lykke til. 28.8.15: Super Woman Hva slags dag er dette: Helt ok [--- English summary: I'm multitasking ---] Noe skjedde plutselig med formatteringen her men jeg orker ikke fikse det siden alt skal vekk straks Jeg har en venninne som aldri går tom for energi. Hun spretter fra gjøremål til gjøremål og rekker både å jobbe, være sammen med kjæresten, være sammen med venninner, gå på kafé, gå på kulturarrangementer og masse annet. Idet jeg forlater henne etter 3-4 dager intens kvinneaktivitet, står hun klar med piknikkurven for å gjøre noe sammen med de hun ikke har rukket å treffe mens jeg har vært på besøk. Ja. Poenget med dette, er at jeg er blitt en sånn dame nå. Nesten. Plutselig kan jeg økonomisere med tiden min og utnytte ledige minutter til de utroligste ting. I dag har jeg for eksempel jobbet på jobbene mine og laget naturfageksperiment i lunsjen. Nå driver jeg og lager stuing og rundstykker som jeg skal ha med på en utflukt i morgen - samtidig som jeg pakker til utflukten. Og jeg har testet ekseperimentet mitt mens jeg lager maten. Jeg måtte droppe innetreninga i dag - og skal løpe (powerwalk) til en fest jeg skal på i kveld i stedet. På veien skal jeg kjøpe en ananas som vertinnegave og nå skal jeg finne en sløyfe til ananasen. Denne uka har jeg dessuten trosset elementene og shoppet planter i lunsjpausen for så å dra til kirkegården på ettermiddagen for å gjøre alt klart til markeringen av pappas 80-årsdag. Og jeg har hatt power dinner med Datteren. Etter middagen hadde jeg ti minutter til å kjøpe en genser som jeg trengte til helga. Aner ikke hvorfor jeg sitter og skriver dette, siden hele Grana.no skal tas ned innen utgangen av neste uke fordi jeg skal ut i virkeligheten i en sammenheng der det er viktig at enkelte sider av meg ikke er eksponert for allmennheten. Hujedamej. Nå hører jeg at vaskemaskinen er ferdig. Må tørke noen strømper som skal være med på utflukten i morgen. 26.8.15: Bråk i korridoren Hva slags dag er dette: Veldig trøtt. Hele tiden [--- English summary: My brain is at work just as it just to be back in the old days. It takes too long to explain what that means, it's something about how my brain is a building with dusty rooms that are becoming more and more undusty ---] Plutselig virket hodet mitt slik det pleide å fungere for et par år siden og bakover så langt jeg kan huske. Jeg klarte å få med meg hva folk sa. Jeg kunne lese bøker. Jeg kunne skrive fort. Jeg kunne se hva som manglet. Jeg kunne stille spørsmål. Livet var ikke slutt likevel. En forklaringsmodell for hva som skjer er denne:
16. august 2015: Save - print - enjoy! Hva slags dag er dette: Kommer seg [--- English summary: Most of this blog will soon disappear. I am back at the university. In a new way. They make us do homework now. Makes me want to drink tequila. I keep forgetting things. But I don't have dementia ---] 
Kun kort tid. Alt skal vekk. Du som på en måte er litt glad i grana.no, bør henge med i svingene nå.Noe nytt og spennende har skjedd og livet er ikke slutt likevel. Jeg er tilbake på universitetet. På en god måte. Ikke på den panikkerte måten jeg var der før. Noe annet nytt er at jeg er blitt et ja-menneske. Folk inviterer. Jeg sier ja. Og har nå full kalender fram til midten av november. I tillegg til at jeg jobber og studerer. I går kveld var jeg på en sommerfest med nesten bare fremmede mennesker og ble kjent med kanskje 1/3 av dem. I dag skal jeg underholde Teltnaboen som skal reise tilbake til Det Mørke Nord, jeg skal bære kofferten hennes cirka fram til flytoget og så skal vi ta tåredryppende farvel for denne gang. Det som er urovekkende og skikkelig dritt med universitetet i dag kontra universitetet på den panikkerte tiden, er at vi har lekser. Jeg kan nesten ikke tro at jeg har tilbragt søndagsmorgenen med å gjøre lekser. Får nesten lyst på litt tequila som premie. Neida. Det skriver jeg bare for å tøffe meg. Jeg drakk tequila på fredag. Og skal drikke tequila neste helg. Det får holde. Jeg har tidligere fortalt om dette med at jeg mister cirka 5 vanskelige substantiver daglig. Jeg har kanskje ikke fortalt at jeg mister tid og sted. Så jeg har en hemmelig vegg der jeg henger opp små gule lapper med de forskjellige dagene. Det er mulig at jeg er litt wannabe-dement. Fordi jeg så en film om en kjekkas som fikk hukommelsessvikt og startet hver dag uten å huske noe annet enn fjern fortid. På nattbordet hadde han en perm påskrevet Les dette når du våkner! Og så hadde han en diktafon som han snakket inn alt viktig i. Shit. Jeg har en dritdyr opptaksmaskin som jeg aldri har brukt. Mulig jeg skal begynne å bruke den. In the name of dementia. For ordens skyld må jeg tilføye at selv om jeg ble bergtatt av filmen Still Alice, så ser jeg absolutt ingen fordeler med å pådra seg tidlig demens. Så jeg håper jeg ikke har det. 15.7.15: Gir aldri opp Hva slags dag er dette: Døgnvill [--- English summary: I might have dementia, I have difficulties with words, especially nouns. Trying to recapitulate the last 3 months of my life. I'm reading books again, I go to the movies again, I go to the gym a lot, I have noe illnesses, I might have something in my leg, I'm still traveling whenever possible, my children are grown-ups now and are travling on their own, I'm ashamed to be a Norwegian: After a few days on the brink of Europe I'm incredibly ashamed of being white and rich from a selfish, un-solidary, evil oil nation. I don't think I can bear to share a single piano-playing dog or vegetarian recipe for very long. I was thinking about burning my my passport in front of the castle. But they say it's not going to help refugees in North Africa. The only thing that helps is to send money so they can live in tents for the rest of their lives, so that we don't have to think about whether we can afford to have them here in our country. If global warming is a scam, I hope we'll have a new ice age very quickly, so we can die slowly, firmly frozen inside the ice blocks, dreaming of a future in Africa ---] 
Etter et så langt fravær fra oppdateringen av avvik i KV3 og andre steder, kunne det forventes en full rekapitulasjon av siste måneders hendelser. Noe som selvsagt er ugjennomførbart når avsender knapt nok husker om hun har tatt på seg bukser før hun drar til jobben. Skal vi se ...
22.4.15: Har vel egentlig gitt opp Hva slags dag er dette: Sola skinner. Livet smiler [--- English summary: My blog is the loser in this social media hellish reality that I try to cope with ---] I mylderet av publiseringsmuligheter taper Grana.no igjen og igjen. Kanskje aller mest fordi frykten for at noen skal vite hva jeg holder på med og hvordan jeg har det, er nokså fraværende så lenge jeg ikke har langvarig og seriøs tilknytning til krenkbare arbeidsgivere. I stedet for å dele ting på Grana.no, deler jeg for eksempel skremmende mye intetsigende dritt på Instagram og en del kvasiseriøs informasjon på Facebook-profilen min (som er usynlig hvis du ikke er på facebook heldigvis) og samtidig selvsagt uendelige strømmer av meningsløsheter på twitter blandet med en seig strøm av ærlig informasjon på en annen twitter-profil og noen ganger, cirka én gang i uka oppdaterer jeg prosjektet Filmklubb - som forresten har en slags lillesøster på Grana.no - Grana.no/film. Ja. Jeg vet. Pinlige greier alt sammen. Men jeg har innimellom fortsatt lyse øyeblikk. Sånn som her om dagen da jeg skrev om en konsert jeg har vært på. 6.3.15: Pust inn, pust ut Hva slags dag er dette: Usikker [--- English summary: Something's not right in my fridge ---] Leser en artikkel om keisersnitt. En blogg fra en dame som svarer på en blogg fra en annen dame. Den ene dama erklærte at det var hennes soleklare rett å velge å ikke presse en unge ut gjennom vaginaen sin. Den andre dama forklarer noen av poengene med at barnet bør fødes på naturlig måte. Og det eneste jeg klarer å mene om saken er at verden har gått fullstendig av skaftet. 40 år gamle damer skal bli gravide på kunstig måte og få barnet fjernet fra kroppen kirurgisk. Deretter skal barnet mates med flaske fordi helsemyndighetene anbefaler amming og fordi det er all grunn til å tro at helsemyndighetene har onde baktanker. Det lille barnet som ikke har fått den livsviktige påkjenningen med å presse seg gjennom fødselskanalen der hun også ville fått en god dose med livsviktige bakterier, skal ikke få morsmelk som inneholder livsviktige immunstoffer og som er perfekt mat for babyer. Og for sikkerhets skyld skal det lille barnet heller ikke vaksineres fordi vaksine er noe som helsemyndighetene har funnet på fordi de ikke har greie på noe som helst, for eksempel kan de da ikke mene at de vil å beskytte hele befolkningen mot alvorlige sykdommer. Så kvalm og uvel som jeg blir av alt jeg leser og hører for tida, så burde jeg veid maksimum 30 kilo. Men det gjør jeg ikke. Det er akkurat som om det skjedde over natta. At jeg ble en sur, middelaldrende, misfornøyd drittkjerring. Jeg kjefter på alle avisartikler jeg leser. Jeg syns alle jeg snakker med er duster. Jeg klarer ikke å konsentrere meg om noe som helst. jeg lever i en svinesti av et hus. Jeg har bare stygge klær - enda jeg har kjøpt meg nye klær som jeg trodde skulle være fine. Jeg sover 14-16 timer i døgnet i prikkete sengetøy som gjør meg sinnssyk når jeg våkner på natta og sjekker om det er morgen ennå - fordi gatelyset utenfor vinduet får prikkene til å bli marerittaktig irriterende. Og alt jeg spiser og drikker smaker syntetisk fordi et eller annet syntetisk lekker ut i kjøleskapet eller fordi et eller annet ligger og råtner i kjøleskapet på en syntetisk måte. På toppen av det hele skal Paul McCartney spille på Roskilde Festival, en gammel mann lemlestet av plastiske operasjoner og hårfargingsmiddel. Hvilket minner meg på at jeg selv er lemlestet av hårblekingsmiddel, så til de grader at jeg kjøpte en flaske med hårfarge i går og skal farge alt håret lysebrunt i dag. Ja. Lysebrunt. Det finnes neppe nok positiv visualisering i verden til å redde denne dama her akkurat nå. Er vel derfor jeg startet dagen med å tenke at hvis jeg ikke hadde våknet, så ville jeg ha vært død, og da ville jeg ikke ha visst det, og det ville vært helt ok. Forsøk på positiv visualisering:
15.2.15: Herregud som tida flyr Hva slags dag er dette: Søndag. Alltid bra med søndag. [--- English summary: I didn't open a bank account. I'm still annoyed about everything. I envy other people when the succeed. And I'm fat ---] Jeg åpnet selvsagt ikke den bankkontoen. Resonnementet falt på sin egen urimelighet - eller hva det nå heter når noe allerede i idéfasen er ugjennomførbart. Jeg har heller ikke klart å
Hallo. Som om noen lurer på sånt. Nytt forsett:
I dag leste jeg i avisa om en voksen mann som veier - eller har veid, jeg leste ikke så nøye - 45 kilo. Det var jo ganske fryktelig. Og egentlig ikke misunnelsesverdig. Men i samme artikkel sto det om en dame som hadde veid 49 kilo. Det var nokså misunnelsesverdig. Hvem vil vel ikke veie 49 kilo. På den lyse siden: I dag har jeg kommet et skritt videre i prosessen med å starte min egen organisasjon. Jeg snakket med Kusinami i telefonen. Og prøvde å beskrive hva slags organisasjon jeg vil starte. Og selv om hun ikke var helt med, var hun heller ikke helt 100 prosent skeptisk til ideen. I hvert fall ikke på telefonen. Så nå må jeg bare renskrive underlagsmaterialet. Notater fra mengder av merkelige foredrag. Så jeg har noe å presentere til medlemmene i organisasjonen. Jeg må også finne ut hvordan jeg skal gå fram for å utelukke folk jeg ikke vil ha med i organisasjonen. I hvert fall innledningsvis. Når vi blir en hard kjerne i organisasjonen, kan folk vi ikke vil ha med, også komme på møtene våre. Og så kan vi si Nei, denne organisasjonen handler ikke om det du snakker om der, dette er nok ikke en organisasjon for deg. Ting som ikke skal være med i organisasjonen:
5.2.15: Javel Hva slags dag er dette: Torsdag. Lovende [--- English summary: I dreamt about an ex boyfriend and cried a lot. Must remember not to trigger my subconscience about matters I don't want it to work on while I sleep. I should have been a trained nurse or a teacher. I've edited my linkedin profile today. I could have been rich and successful. I will open an account in a bank and start on a serious saving scheme. I will stop being extremely envious whenever people accomplish things I would have wanted to accomplish myself. My shoes are expensive, they just aren't elegant ---] Sannsynligvis takket være det jeg tenkte på i går om gamle folk og kjærlighetssorg og forelskelse og sånt, så drømte jeg i natt at jeg var ute og kjørte bil med en eks og det viste seg at det bare var ham jeg ville ha i hele verden og det kunne aldri bli oss enda det bare måtte bli oss, og jeg gråt og gråt. Hva kan vi lære av dette? Husk å ikke sette i gang tankerekker som jeg ikke ønsker at underbevisstheten skal holde på med når den er alene hjemme mens jeg sover. Det er nesten ikke til å tro at jeg etter en traumatiserende drøm fylt av ekte kjærlighet, har klart å oppdatere linkedin-profilen min på morgenkvisten. Sånn at alle skal se at jeg er en kvinne i full aktivitet med en fortid komplett uten huller. Med unntak av det året da jeg var hjemmemamma med Datteren. Når jeg tenker meg om, er det året også fullt av aktivitet på linkedin-profilen fordi jeg tok noen småfag nå og da på universitetet. Den typen fag som ser veldig flott ut på linkedin. Og som egentlig var veldig flotte i virkeligheten også. Patologi. Toksikologi. Tsjekkisk. Joda. Jeg har vært ute en vinternatt før jeg. Jeg angrer veldig på at jeg ikke tok meg tid til å bli sykepleier mens jeg først holdt på med å ta utdanning. Eller lærer. Sånn at jeg bare kunne gått inn på en hvilken som helst jobb og sagt Hei, jeg kan begynne nå! og så hadde jeg blitt ansatt. I gamle dager da jeg var ung og pen uten å vite det, kunne jeg også gå inn på en hvilken som helst jobb, eller bare litt langsomt forbi hvilken som helst jobb, og de ropte Hei, vil du jobbe her? I nyere tider kunne jeg ha sittet i sofaen i resepsjonen på en hvilken som helst jobb i månedsvis uten at de ville vurdert meg som egnet til å jobbe der. Vel. Jeg ville egentlig heller aldri ansatt noen som bodde på sofaen i resepsjonen. Vel. Drit i det. Negative tanker. I will survive. Hvilket minner meg på at jeg må huske å søke på en del videreutdanninger innen en eller annen dato. Nå sjekka jeg. Og de åpna søknadene i samordna opptak 1. februar. Frist for Politihøgskolen og for flyverutdanning er 1. mars. De andre utdanningene har frist 15. april. Ergo må jeg bestemme meg innen 28. februar for om jeg vil bli politi eller flyver. Men jeg tror jeg er for feit. Tenker på den gangen da jeg var så lei av å være ernæringsfysiolog og bestemte meg for å bli mattelærer. Og siden jeg likevel skulle omskolere meg, tenkte jeg nøye etter om jeg egentlig ville bli mattelærer. Og fant ut at jeg egentlig ville bli journalist. Og glemte hele greia til jeg en dag var ute og kjørte bil i Oslo sentrum og plutselig tenkte at det var 15. april og at jeg vel burde søke på jouralisthøyskolen hvis jeg ville bli journalist. Og så viste det seg at jeg var i Pilestredet rett utenfor journalisthøyskolen, og jeg parkerte og gikk inn og hentet søknadsskjemaet, fylte det ut og sendte inn slik vi gjorde i gamle dager i 1996 rett før internett kom til Norge. Jeg ville sannsynligvis ha vært Norges beste mattelærer med egen TV-serie og greier hvis jeg ikke hadde kommet inn på journalisthøyskolen. Og jeg ville helt sikkert ha vært gift og bodd i en leilighet i Oslo og hatt bil i garasjen. Og jeg ville vært rik kanskje. Eller i hvert fall litt rikere enn jeg er nå, for vi ville hatt felles sparekonto som det var umulig å snike seg unna. Faen heller. Det er løsningen. Med felles sparekonto blir det som å betale en regning. Hvilket gjør at pengene blir værende på kontoen i stedet for at jeg tar dem ut etter et par måneder og er rik i cirka to timer! I kveld skal jeg opprette en felles sparekonto i den der franske eller svenske banken uten gebyrer, og så skal jeg spare så det svir. La oss si 5000 i måneden som blir 100.000 på bare 20 måneder! Og nå tenker du Hva er det hun babler om, hvordan kan hun plutselig ha 5000 kroner til overs hver måned? Og da må jeg bare få si at selvsagt har jeg alltid 5000 kroner et eller annet sted etter at jeg har betalt alle regningene mine eller nesten alle regningene mine. Jeg har jo for eksempel sko for cirka 15.000 kroner stående ved inngangsdøra. De kunne helt fint ha vært sko for cirka 3000, hvilket ville frigjort penger til 2,5 måneder med sparing. Når jeg tenker meg om, er vel de middels dyre skoa mine det eneste jeg kunne droppet å kjøpe ved opprettelse av en felles sparekonto. Og hud- og hårpleier for cirka 5000 i året. Strømper og undertøy for cirka 5000 i året. Okay. Nå gikk jeg inn i mitt kombinerte budsjett og regnskap (ja, selvsagt har jeg sånt, på excel, jeg er jo ikke helt ute av kontroll heller), og det viser seg at verken sko eller strømper gjør særlig utslag i kolonnene. Det er reiser som koster flesk. Jeg må slutte å reise hvis jeg skal spare på felles sparekonto. Dersom jeg ikke oppretter kontoen sammen med en som syns at felles sparekonto er en så flott idé at han gjerne vil spandere alle reisene på meg nå som vi tross alt har den felles sparekontoen som jo nesten blir som et slags ekteskap. Ja. I et lite rom inni hjernen min sitter nå en liten reisebyråagent og regner på hvordan det skal bli mulig å snike unna 1000 kroner i måneden til en ikke-felles konto som det går an å reise for og cirka 1000 kroner i måneden til myk hud og mykt hår. Og kanskje cirka 5000 i året til fantastiske sko. Nytt tema. Sko. Jeg kjenner en som kjenner en dame som kjøper fantastiske og flotte sko. Han som kjenner den dama som kjøper skoa, har ikke peiling på sko. Så jeg mistenker at det dreier seg om helt middelmådige, veldig høyhælte sko i friske farger. Og hver gang han som jeg kjenner skryter av venninnens fantastiske skosamling, så tenker jeg Å hold så kjæft, mand! for jeg vet at jeg selv har en nokså fantastisk skosamling som ikke syns fordi jeg ikke kjøper høyhælte røde sko til 500 kroner og i stedet kjøper boots med lisser til 2000 kroner og sånt. Altså, ikke lisser til 2000 kroner da. Bare sko med lisser. Som du skjønner så er jeg ikke så flink til å være en nøysom person som ting preller av på. Nesten ingenting preller av på meg, det meste triller ned i lommene mine sånn at jeg kan ta det fram og irritere meg. Februarforsetter:
4.2.15: Ikke lenger pizzauka Hva slags dag er dette: Sol ute som inne sol i hjertet sol i sinnet? [--- English summary: none ---] Har en ekte, gammeldags fridag i dag. Og skal benytte meg av de tre fattigmannsgodene mine:
Jeg kommer aldri mer til å ha kjærlighetssorg. Det er sånt som ungdommer har. Jeg ler hver eneste gang jeg ser reklame for datingtjenester for gamlinger med bilder av gamle kjærestepar på nettet. Okay, gamle folk er noen ganger fortsatt glade i hverandre når de blir gamle sammen. Men ingen skal få innbille meg at gamle menn blir forelska i gamle damer. Menn over 40 blir kun forelska i yngre damer. Menn rundt 30 kan bli forelska i damer på rundt 40. Men når damene blir over 40, blir ingen noensinne forelska i dem igjen. I oss. Og siden énsidig forelskelse etter mine beregninger ikke kan føre til kjærlighetssorg, går det helt fint an å konkludere med at den slags traumer er tilbakelagt. Det der ble da ubegripelig klønete formulert. Jævla personvernhensyn man alltid må ta. Tror dette er første gangen på veldig mange år at jeg har forbigått den aller verste dagen i året uten å dvele ved den. Det skyldes sannsynligvis at jeg det siste året har skrevet en hel bok som dveler ved den aller verste dagen. Har på en måte tatt hele dritten ut på forskudd. Og boka skulle egentlig for lengst ha vært i bokhandelen. Men jeg har mista motet. Igjen. 1.2.15: Pizzauka Hva slags dag er dette: Slækk søndag [--- English summary: I've been eating pizza for a weak now ---] Har spist pizza hver dag i én uke. Grandiosa og pitapizza. Vanskelig å slutte med sånt. Ikke at jeg mener at det ikke er sunt eller noe sånt. Men kanskje litt ensformig kanskje. Det er fullstendig tenkelig at jeg er veldig opptatt av mat for tiden fordi jeg jobber som ernæringsfysiolog. Det er også fullstendig tenkelig at jeg ikke bør jobbe som ernæringsfysiolog på fulltid, siden jeg får veldig lyst til å være ortorektisk (en som bare spiser riktige ting) sånn at de andre skal syns at jeg er en fantastisk ernæringsfysiolog. Og jeg er jo ikke veldig glad i å være en som gjør riktige ting ustanselig. Og ællers? Nesten ingenting. Skal i et møte i morgen vedrørende framtida mi. Gleder meg egentlig til å finne ut mer om framtida mi. Har hengt opp en knaggrekke i dag. Uten vater. Den ble ganske fin. Har også rydda i vinduskarmen på kjøkkenet i dag. Og jeg har rydda i alt tøyet mitt. Fant fire pysjjakker. Visste at jeg hadde pysjjakker, men ikke at jeg hadde fire stykker av dem. Én rosa med striper, én blå med striper, én blå med ruter og en hvit og rosa med mønster. Jeg tror aldri jeg kommer til å bruke dem. Men jeg brettet dem pent sammen og tenkte at kanskje jeg skal bli en sånn som bruker pysjjakke. Det gjør de på film. Forrige uke fortalte jeg litt om det nye og bedre livet jeg skulle begynne med cirka 1. mars. Og selv om det ikke er 1. mars ennå, må jeg si at jeg nokså godt i gang med lista. I hvert fall det med mye trening og trening av høy kvalitet og lesing og ensomhet og litt mindre moderlighet. Og minst mulig alkohol. 21.1.15: 2015 og greier Hva slags dag er dette: Det snør, det snør [--- English summary: I have started a new and better life. Or I will start one around March 1. My new life will include healthy food, exercise, dieting, books, movies and less motherly behaviour. I'm afraid of people with big teeth. I have a sauna in my garden, and it is making me rather popular. I don't have a lot of friends. I wish I had a really old friend ---]  Har begynt et nytt og bedre liv. Hvilket betyr at jeg er totalt innstilt på å begynne et nytt og bedre liv cirka 1. mars. For nå er det vått og kaldt og jeg har mer enn nok med å holde ut. Bortsett fra at i dag er det hvitt og ikke så veldig kaldt. Et nytt og bedre liv omfatter:
 Har fått badstue i hagen. Den har økt livskvaliteten med cirka 100 prosent, og har gjort meg veldig populær, så populær at jeg er blitt en sånn som må porsjonere ut samværstiden. Ikke misforstå, jeg har fortsatt bare 2-3 nære venner. Og jeg får stadig færre bekjente siden jeg er nokså gammel og stygg nå. Og tjukk selvsagt. Tjukk på en gammel måte. Som betyr at jeg egentlig ikke er helsefarlig tjukk, bare tjukk på en måte som understreker at jeg er gammel og stygg. Og uinteressant. Skyggetantetjukk. Altså. Selvsagt ikke stygg på den stygge måten (ørnenese underbitt). Først og fremst stygg på den gamle, uinteressante måten. Nå skal jeg se litt mer Varg Veum før jeg får lunsjbesøk. Ikke saunalunsjbesøk. Det er bare onsdag. Mer et slags bekjentskaplunsjbesøk. Som betyr at det ikke er en av de 2-3 nære vennene som kommer, men en som jeg bryr meg om og gleder meg til å treffe. Nå har jeg tenkt gjennom dette med nære venner. Jeg har cirka 3-4 av dem. Og de er egentlig ikke så nære lenger. Akkurat nå har jeg kun cirka 1-2 venner som jeg kan fortelle hva som helst til. Men dersom en krise skulle oppstå, ville jeg fortalt om det til 3-4. De 3-4 nokså nære vennene mine er:
21.12.14: Søndag? Hva slags dag er dette: Perfecto [--- English summary: The people I'm traveling with know a lot about international politics and other complicated matters. I'm worried that the bank will forget I paid my morgage if their computers go down during the apocalypse ---]  Jeg har fri og det spiller ingen rolle hvilken dag det er men jeg har regnet meg fram til at det må være søndag. Og jeg er på fjelltur. Det er mulig at denne reisen blir litt mentalt invalidiserende, for de andre snakker om internasjonal politikk og andre kompliserte emner som jeg jo ikke kan snakke om. Jeg prøvde å delta litt i går da de snakket om USA og CIA og masseødeleggelsesvåpen. Jeg sa "Iran?" og de svarte strengt og oppgitt "Nei. Irak." Og jeg skjønte at jeg bør holde kjeft. Men jeg klarte det ikke, så da de snakket om at Nord-Korea har hacket Sony og at USA er veldig sårbar, sa jeg at jeg er veldig redd for at alt skal kollapse og at banken skal miste dokumentasjon på hvor mye jeg har betalt på lånet mitt. Da sa de "Nedbetalingsplanen ligger sammen med gjeldsbrevet. Du er ikke kastet ut av huset. Ergo har du betalt". Så nå skal jeg ikke si mer når de snakker om krevende temaer. Men snart skal jeg spørre om de vil ha litt kaffe. Quieres un poco de café, skal jeg si. dato: 22.11.14Lørdag Hva slags dag er dette: Lovende [--- English summary: none ---] En absolutt fordel med å jobbe, er at helgene får betydning. Våkna 0555 i dag, og stormet ut av senga for å få mest mulig ut av fridagen. Nå er klokka 0805, og jeg skal trene før jeg baker muffins, tiner av kjøleskapet og ommøblerer stua. Deretter skal jeg male en lysestake og en knaggrekke, før jeg drar på senteret for å tippe lotto og lete etter flere knagger. 13.11.14: Bagels og stress Hva slags dag er dette: Jippiiiidagen [--- English summary: Almost forgot I was planning to have bagels for lunch ---] Sto opp halv seks og fikk så god tid at jeg surra bort tida og glemte at jeg hadde bagels til tining på kjøkkenbenken så da ble det stress likevel. I høst har det ikke vært noe som helst å glede seg til før i dag. Er nok derfor jeg er tidlig oppe og like blid selv om jeg måtte løpe til bussen med den jævla lånte baggen som jeg må bruke fordi noen (Sønnen) har stjålet den gamle baggen min og fordi den nye baggen som skulle erstatte den gamle, må ha vært en piratkopi, i hvert fall så gikk den i stykker. Jeg jobber i høst. Det er da noe. Og har gjenfunnet mitt gamle hat til alt og alle knyttet til morgenrushet - hvis det nå kan kalles rush her hvor jeg bor. Først cirka 10 sure mennesker på en bussholdeplass og deretter cirka 50 andre sure mennesker på en ferge på vei til byen jeg elsker å hate. Jeg lyver når jeg sier de er sure, de fleste er mistenkelig blide, cirka 80 prosent vil jeg anta. Siden jeg i dag dro hjemmefra kvart over seks og innså at minst ni andre sto på bussholdeplassen, bestemte jeg meg for at heretter skal jeg alltid dra hjemmefra kvart på seks uansett hva jeg skal i byen. Da er vi cirka fire glade mennesker på bussholdeplassen og cirka 20 glade mennesker på ferga. Sånn som jeg liker det. Og ingen snakker, bortsett fra en nokså kørka håndverker som snakker kjempehøyt, men som vi velger å overhøre på en litt moderlig-morgenfrisk måte. Det fine med oss som drar kvart på seks, er at vi kjenner hverandre selv om vi aldri har snakket sammen. Vi er morgenklubben. Og vi hilser på hverandre med hemmelighetsfulle smil når vi tilfeldigvis treffer hverandre på lørdagene på senteret. Når en av oss har vært lenge borte fra kvart på seks-bussen, nikker vi ekstra blidt til hverandre på holdeplassen. Så på mandag når jeg skal tilbake i morgenklubben, kommer de til å bli veldig glade over å se meg. Det bare vet jeg. Herregud, jeg sitter på ferga og skriver! Sånn er verden blitt! Men bare fordi jeg glemte å lage te samtidig som jeg glemte å smøre bagels. Og derfor har jeg egentlig ingenting å finne på. Bortsett fra å lese ferdig boka som jeg egentlig ikke gidder å lese ferdig, siden det beste er over. Det vet jeg fordi jeg har lest den før. 30.10.14: Før og nå Hva slags dag er dette: Ja si det du [--- English summary: The old days. When everything was easy and there was less information to digest ---] Jeg kommer fra gamledager og jeg burde blitt der. I gamledager tror jeg at de fleste ikke reiste noen steder i det hele tatt. Og kanskje cirka hvert femte år kom noen til bygda som hadde vært på reise for eksempel til Amerika aller Spania. Eller Sverige. Og da fortalte den reisende alt om hvor annerledes og fantastisk og litt skummelt det var i Amerika eller Spania. Eller Sverige. Han fortalte for eksempel at i Sverige så heter is glass. Og så lo alle, enda de bare hadde spist cirka to is hver i sitt liv, siden ingen hadde fryser. Og så fortalte den reisende at i Amerika var husene så høye som 20 låver oppå hverandre. Og da lo alle, for de visste at han løy. Men aller mest lo alle da den reisende fortalte at det går an å bade midt på vinteren i Spania, de lo enda de selv bare hadde badet kanskje tre ganger i livet, de tre dagene for 20 år siden da det var så ulidelig varmt. Tenk hvor langsomt alt må ha vært i gamledager da pizzaen ikke var funnet opp og flatbrød fra skuffen under spisebordet var eneste tillatte mellommåltid og nesten ingen hadde tv. De kom hjem fra jobb klokka seks. Spiste litt flatbrød mens potetene kokte. Spiste middag. Vasket opp fram til nyhetene på radioen i nitiden. Og så hadde de sex et par timer før de sovnet. Og på morgenen hadde de sex igjen siden det ikke var noen nettnyheter eller sosiale kanaler å bruke tid på. Så spiste de litt flatbrød mens de kokte kaffe. Og så dro de på jobb der de jobbet med helt ekte ting i åtte-10 timer kanskje. Og de hadde aldri ferie. Bare fri hver søndag. Og da spiste de ekstra mye flatbrød og hadde ekstra mye sex. Jeg tror at det hendte at de drakk alkohol på lørdagene i gamledager. Cirka én øl hver. Og etterpå sloss de. Og spilte kort eller danset. Før de la seg og hadde sex før de sovnet. Og på søndagen sov de en halvtime ekstra på morgenen siden de hadde fri. Så da rakk de ikke flatbrød før kaffen var klar, siden kona i huset aldri hadde spilt kort eller drukket en øl og derfor var oppe tidlig for å lage kaffe. Bare de færreste gikk i kirka på søndager. Og siden det var forbudt å jobbe på søndager i gamledager, tror jeg at de fleste bare satt på stoler og spiste flatbrød mellom måltidene. Og kanskje allerede klokka åtte la de seg for å ha sex før de sovnet i titiden mens de gledet seg til å gå på jobb neste morgen. På lørdageskvelden tror jeg forresten at alle badet før de eventuelt drakk en øl og sloss eller spilte kort. Og etter at alle hadde badet, tror jeg at de vasket alt hverdagstøyet i badevannet. Det må de ha gjort for de hadde ikke varmtvannsbeholder. Å herregud som jeg ønsker at jeg levde i gamledager. Jeg elsker å sloss på lørdagene. 23.10.14: Tårnfridish Hva slags dag er dette: Fabrikkarbeideraktig [--- English summary: Not able to handle stress. Sleep too much ---] Som en kvinne helt ute av stand til å takle stress, har jeg en lite misunnelsesverdig hverdag. Så fort det dukker opp flere enn én avtale - hyggelig eller uhyggelig - innenfor en uke, låser alt seg, og jeg klarer ikke å tenke på noe annet enn om det er lenge til jeg har neste mulighet til å sove mange timer i strekk. Og hvis det er mange dager til neste gang jeg har mulighet til å sove mange timer i strekk, går jeg inn i fullstendig nedsmelting. Eller melt-down som det heter på fagspråket. Så jeg stormer hjem fra jobb og kryper til sengs før sola har gått ned for å komme i forkant av stresset. Og ender opp med å ha en uke full av til dels uønsket aktivitet og tildels ikke-tiltrengt soving. Løsningen er å ikke lage avtaler. Som er en god løsning egentlig. Men en veldig dårlig løsning dersom jeg vil at andre mennesker skal tenke at jeg er en jovial og hyggelig person. Og det vil jeg jo. Så derfor sier jeg ja til å lage avtaler, og så har vi det gående. I denne uka gjenstår
13.10.14: Som touch og piano Hva slags dag er dette: Working girl [--- English summary: I'm a nutritionist after all these years and it's (almost) like playing the piano. The Nobel peace prize committee has spoken. Promoting education is a peaceful activity. I'm re-reading Insomnia by Stephen King. And I watch Big Brother every now and then, suspecting this will be the final season, given the offenses and almost-offenses that's been committed ---] Jeg tenker på det som verdens eldste yrke. Men hver gang jeg har tenkt det ferdig, husker jeg at prostitusjon er verdens eldste yrke. Og dette er veldig langt fra prostitusjon så langt. Det er med sjokk og vantro jeg erkjenner at det å gå tilbake til mitt opprinnelige yrke etter 18 års fravær har vært akkurat som da jeg begynte å skrive russiske bøker i setteriet noen år etter at jeg lærte touch eller da jeg satte meg ned ved pianoet og plutselig ikke kunne noter mens fingrene kunne spille det som sto i noteheftet likevel. Jeg leser ALA og EPA, og hjernen min hvisker alfalinolensyre og eikosapentaensyre helt av seg selv. Jeg skjønner for øvrig ingenting av fredsprisen. Annet enn at en pakistansk jente og en indisk mann skal dele den. For sin kamp for barns rett til utdannelse og mot undertrykkelse av barn og ungdom. Altså skjønner jeg ingenting. Men det blir kanskje fred av utdanning og ikke-undertrykkelse. Bortsett fra dette med at jeg jobber som ernæringsfysiolog og at jeg ikke skjønner noe av fredsprisen, skjer det lite. Jeg leser Insomnia av Stephen King på nytt. Og følger med på Big Brother innimellom. De sliter veldig med krangling, drikking, røyking, snusing og sex inni Big Brother-huset - og jeg føler på meg at dette kommer til å bli aller siste sesong, siden opptil flere lovbrudd eller nesten-lovbrudd er begått av de innestengte reality-fyllikene. 9.9.14: Fordi jeg må Hva slags dag er dette: Herlig, det regner som f [--- English summary: My life is like inside the Big Brother house, except I'm alone and I'm allowed to go outside. I find myself in the middle of stupid conversations in social media and I have to stop participating in such conversations. Single women should never-ever be allowed to have children. Strong is the new skinny. I'm strong but not at all skinny ---] Bortsett fra at jeg a) har lov til å gå ut og b) er helt alene, er livet mitt veldig Big Brother for tiden. Det eneste som skjer i Huset, må jeg sørge for sjæl. Og nå er jeg snart tom for perler og garn. Så etter å ha demontert et fantastisk skjørt som var gjort om til et slags goth-ball-kostyme, har jeg fortsatt energi igjen. Og klokka er bare halv 11. Problemet er at jeg har tid til å irritere meg over ting som vanlige mennesker (arbeidere og funksjonærer) bare kan børste bort uten å legge merke til. Ergo vikler jeg meg inn i dustete diskusjoner i sosiale medier. For eksempel om skremmende skulpturer og om bruk av 3D-rendering i stedet for ekte bilder. Jeg klarer heldigvis å styre unna viktige diskusjoner i sosiale medier. Om hvorvidt enslige bør få barn og om hvorvidt vi bør sende hjem flyktninger eller ikke. Og om hvorvidt det er riktig å bombe IS i Irak. Og om hvorvidt det er ok at Norges tidligere statsminister nå er sjef for kriging omkring i verden. Og om hvor viktig det er at homofile får lov til å gifte seg og sånt. Men jeg kan kjenne at jeg mener en del om noe av dette. For eksempel mener jeg at enslige aldri-aldri-aldri burde få lov til å skaffe seg barn, verken via samleie, inseminasjon, adopsjon eller andre teknikker. Er dere ikke to, drit i å få barn. Dette handler ikke om moren, men om ungen. Men til syvende og sist handler det faktisk mest om moren. Det er for jævlig trist å oppdra barn alene. Og meningsløst slitsomt. Sånn. Nå har jeg sagt det. Og jeg mener litt om dette at det viser seg at en norsk biskop måtte gå av fordi han var utro mot kona si i åresvis. De andre biskopene løy kollektivt om årsaken til at han gikk av. Og avisene holdt kjeft om det. Alt dette skyldes selvsagt at folk i Norge ikke er kristne. Så det er tillatt å lyve. Og vi skjønner ikke at for kristne er det forbudt. Jeg elsket innslaget i Dagsrevyen i går der de fortalte om saken - som skjedde for lenge-lenge siden sånn at alle de impliserte er døde for lengst. Jeg vet egentlig ikke hva jeg mener om at strong is the new skinny. Sterk er den nye mager. Folk trener seg nå fra sans og samling og det er ikke lenger nok å være radmager, du må være radmager OG kjempetrent. Jeg kunne jo vært litt glad på egne vegne nå fordi jeg er kjempetrent. Men så sier BMI-kalkulatoren at jeg er overvektig uansett. Ergo ingen grunn til å være glad. Og jeg er ikke kjempetrent på riktig måte. Det holder ikke å være i toppform hvis det ikke syns på overarmene og magemusklene. Faen. Det kjempetriste med strong is the new skinny, er at folk ikke nøyer seg med å trene. Det begynner med et helt sykt kosthold til tillegg til all treninga. Egg og kjøtt og blåbær og havregryn og egg og kjøtt. Vel. Om ikke annet kommer dette til å kjøre Moder Jord på dunken enda raskere enn tidligere antatt. Det er da noe. 2.9.14: Ikke sort hull Hva slags dag er dette: Helt ok [--- English summary: Applied for a job. Didn't get it ---] En historie fra virkeligheten: Jeg søkte på en jobb jeg virkelig hadde lyst på. Jeg fikk den ikke. I går føltes det som om jeg satt nedi en 60 centimeter dyp kum. Og folk jeg kjente sto ved kanten og sa Reis deg opp! Kom opp av kummen! Og jeg sa Nei, jeg må bli her! enda jeg denne gangen visste at det ikke var vanskelig å komme seg opp av kummen. Det er helt ok å sitte nedi en kum noen ganger. En 60 centimeter dyp kum kan aldri bli et sort hull. 26.8.14: Menns koner Hva slags dag er dette: Good hairday [--- English summary: Rant about wives ---] Når det viser seg at menn jeg kjenner, har feite koner, tenker jeg alltid Å, så synd, så pinlig for deg! Og når det viser det seg at menn jeg kjenner, har tynne, pene koner, tenker jeg alltid Typisk at du har en sånn tynn og pen kone! Jeg later som regel som om jeg ikke kjenner de mennene jeg har - for at ingen skal begynne å tenke at jeg er feit eller noe annet fælt. 22.8.14: Stille før stormen? Hva slags dag er dette: Sol [--- English summary: Calm before the storm or just calm? ---] Man vet egentlig aldri om det er stille før stormen eller stille på permanent basis. Det er det som er utfordringen med stormer. Tenker pluselig på den tiden - cirka 6 år - da vi hadde et rom som kun ble brukt til å oppbevare bæreposer og beksømsko - eller skisko - i. Ingen skal beskylde meg for aldri å ha levd i luksus og overflod. 21.8.14: Den dagen Hva slags dag er dette: Må bli prima [--- English summary: When I look back, my special day turned our more special than I could have dreamed of. I just love being in the centre of things ---] Når jeg blar bakover i livet mitt og kommer til den dagen som var min dag, får jeg klump i halsen fordi dagen ble enda bedre enn jeg kunne drømt om og fordi det var denne ene gangen som vi hadde bare min dag. Her hadde jeg publisert et bilde som jeg i ettertid fant ut at vi ikke ville ha offentlig. Barna og jeg. Men kanskje hvis jeg blir rik og berømt så kan vi ha dager for meg andre ganger også. For jeg er ikke en sånn som går rundt og later som om jeg ikke liker å være midtpunkt. Jeg elsker det. 20.8.14: Okay Hva slags dag er dette: Onsdag [--- English summary: I drink coffee, I make food, I walk, I work out, I crochet, I knit, I watch tv, I'm on the Internet, I listen to audio books, I play the piano or the guitar, I plan for my future. And sometimes I play the recorder. I don't socialize a lot. But I'm planning to visit the local pub on Friday. Dreamt I was making a lot of dough last night. Dreammoods.com tells me this dream signifies potential, possibilities and the ability to create. The dream may also be a metaphor to symbolize money. I really needed that dream ---] Litt sånn opp som en løve ned som en skinnfell det hele. Men hvordan får du tida til å gå? spør du kanskje. Og svaret er
Men jeg har bestemt at fra og med denne uka skal jeg gå til en lokal pub hver fredag og ta en øl og bli kjent med de lokale øl-folka. Haha. Jeg kjenner dem fra før. De er hyggelige. De spiller backgammon og gitar. Og de nikker gjenkjennende når jeg møter dem. Men de aner ikke hvem jeg er. Sist jeg traff en av dem, sa han Okay, jeg vet vi har møtt hverandre før, kan jeg ikke bare kalle deg Charlotte? Og så fortsatte vi en samtale vi har hatt mange ganger. Om hvor vanskelig det er å bli en like god gitarist som Slash. Han har aldri hørt meg spille og jeg har aldri hørt ham spille. Men vi er enige om at det er større sjanse for at han kan bli like god som Slash enn at jeg kan bli det. Faen heller. Nå kjenner jeg det rykker litt i konkurransegenet. Og der gikk det over. Når jeg går forbi pianoet og tenker Oi et piano! setter jeg meg ofte ned og spiller noe fra det noteheftet som står framme. Og jeg blir nokså rystet over hvor god jeg er uten at en eneste sjel vet det. Feil. Barna mine vet det. På en humoristisk måte. Når de har venner på besøk, sier de noen ganger Spill litt da, mamma! Og så ler vi alle sammen. Og særlig vennene. Og jeg spiller cirka ett minutt. Og alle blir glade for at jeg ikke spiller mer, siden klassisk piano ikke er helt greia for ungdommen nå til dags. Men alle skjønner at Wow, den dama kan jo spille.
Herregud som jeg har drømt i natt. Først våkna jeg fra en drøm der Datteren hadde flyttet inn på en hybel med svømmebasseng, og hun hadde gigantiske gatsbyfester på hybelen. Deretter våkna jeg fra en drøm der jeg drev og satte gjærdeig i krukker over hele huset. Deigen este utover overalt.
Wow! Den trengte jeg i dag. 14.8.14: Hvordan går det? Hva slags dag er dette: Kan bli bra [--- English summary: The pretty birds are back at work. The ugly duckling sits by the lake crying. But not for long ---]  Så er vi der. I filmen om den stygge andungen. Der hvor andungen først leker litt med de andre ungene. Og så svømmer de andre videre. Og andungen sitter igjen ved sjøen og gråter. Jeg gråter ikke faktisk. Men jeg observerer travelheten og profesjonaliteten og ikke-livsnyter-mentaliteten ta bolig i alle omkring meg. På den gode siden kan vi omsider legge grill-og-øl-sesongen bak oss og leve et mer nøkternt liv. På den onde siden er den greia med at folk sier at de elsker jobben sin samtidig som de ser ut som om de er i ferd med å stryke med hele tiden. Tror jeg har cirka 2 uker igjen som stygg andunge nå. Så da er det bare å få ut fingeren. Skrive ferdig noen bøker. Skissere ferdig noen prosjekter. Strikke og hekle noen sengetepper. Starte en organisasjon. Reise på Stellafield for å gjennomføre overgangsritualer og for å reparere taket. Iiiik. Tør jeg klatre opp på taket helt alene? Nei. Tør ikke. Men må. Sånn går nu dagan. Om 100 år er alt glemt. PS. Apropos det med å starte en organisasjon: Tror jeg har nesten alt klart nå. I går så jeg en film der de resiterte en bønn til moder jord som var akkurat det jeg trengte. Selv om bønnen var laget for soldater og spesielt for filmen. 24.7.14: Som bestilt Hva slags dag er dette: Lovende. Varm [--- English summary: Summer turned out just as we ordered it, even though we expected rainy days spent by the fireplace ---]  I fjor sommer, på tampen av nokså nært himmelske dager på Sicilia, ble det besluttet at denne sommeren skulle tilbringes hjemme. Og takket være hagestua og peisen skulle det gå bra, var planen. Men så kom sommeren vi alle fortjente. Herregud så blide og brune nordmenn blir når det er 25 til 30 varmegrader flere uker i strekk. Og det gjør nesten ingenting at vi nesten ikke får sove. For vi vet så inderlig vel at det snart går over og at mørket og regnet atter senker seg over dette landet som det er så ubegripelig varierende å bo i. Om noen uker dukker vindjakkene og paraplyene opp. Og blikkene senkes. Og hudfargen går over i beige.
Og jeg begynner å drømme om tørre stepper og folk som snakker språk jeg ikke skjønner. Sånn er det bare. Men akkurat nå er det fint.
18.7.14: 50/50 noia/gi faen Hva slags dag er dette: Vet ikke ennå [--- English summary: Life is 50/50 good/really bad ---] På den lyse siden: Jeg trener fortsatt hver dag og sola skinner og jeg har truffet barna mine flere ganger den siste uka. På den mørke siden: Nesten alt annet. Men i dag er verdens tiende største cruiseskip i Oslo og jeg har en date med Teltnaboen fra Roskilde med de røde skoene. Vi skal drikke øl og se på at skipet forlater Oslo. Det er da noe! 14.7.14: Mens jeg husker det Hva slags dag er dette: Puster ut [--- English summary: Almost forgot ---]  Har glemt å fortelle om dagene på Alle Festivalers Mor i år. Her. Fra twitter. I omvendt rekkefølge.
13.7.14: Hujedamej Hva slags dag er dette: Lykkelig [--- English summary: I'm totally insanely happy ---]  Cirka 50 venner og slektninger og Norges deiligste band gjorde gårsdagen til en av de beste dagene i livet mitt. Ikke noe annet å si om den saken. 12.7.14: Jeg-uka! Hva slags dag er dette: ABSOLUTELY FABULOUS! [--- English summary: Happy birthday to me ---]  Mine cirka 8 dager med uavbrutt oppmerksomhet fra alle går mot finalen som er i kveld. Jeg er kanskje litt for trøtt til å ta meg av 50 gjester og noen artister og sånt. Men tenkte jeg skulle prøve å gjennomføre. Hvis jeg sovner før forretten: Unnskyld. Men jeg er så trøtt. For jeg hadde aldri trodd at dersom jeg ropte Se På Meg! så kom alle til å sprette opp og begynne å feire meg fra morgen til kveld i altså snart 8 dager. Men det har de gjort. Det er jo simpelt hen helt vilt. Hører på musikk og hver gang maskina skifter sang, kommer en beskjed opp i høyre hjørne og hver gang beskjeden kommer opp, tenker jeg Å En E-post! Egentlig irriterende. Men jeg klarer ikke å skru av meldingene. Eller jeg gidder ikke å prøve. Minimum 52 og maksimum 63 mennesker kommer til KV3 i dag for å drikke sjampanje og spise det de tror må være en buffet men som er sunn mat med masse grønnsaker og ris. Haha. PS Det er ikke sant at denne dagen så langt har vært absolutely fabulous som det står i headinga, men jeg veit at dagen blir det etter hvert. 25.6.14: Virkelighet Hva slags dag er dette: Fin! [--- English summary: I once had a supernatural experience ---] En historie fra virkeligheten kom til meg da jeg leste noe på nettet nå. Den dagen jeg begynte på skolen fikk jeg mitt første armbåndsur. Jeg fikk det av faren til onkelen min, en klok, gammel og streng mann som hadde vært skolemester. Jeg hadde armbåndsuret på meg dag og natt i flere år. Én natt drømte jeg plutselig om faren til onkelen min. Jeg skulle besøke ham, og han åpnet døra iført en lang, hvit nattskjorte. Da jeg våknet fra drømmen, hadde klokka stanset. Så ringte tanta mi og sa at den gamle mannen hadde dødd samme natt. Slå den du. 24.6.14: Spydkasteraktig Hva slags dag er dette: Litt skummel [--- English summary: After intense workout sessions I now look like a javelin thrower. In a good way. I'm actually really fit! People around me are looking forward to their well deserved vacations. I'm all rested and not like the rest of them. Look forward to starting working in a factory and work long hours every day and maybe twice a year dress up for a small party - like Michelle Pfeiffer in those movies when she's a poor, skinny waitress, except I won't ever be skinny of course. Going to the dentist today because I walked into a glass door on Friday and a piece of my front tooth fell off ---]  Trine Solberg - eller muligens Trine Hattestad - kan gå og legge seg. Jeg har sett meg i speilet iført shorts og t-skjorte. Jeg ser nå ut som en ekte spydkaster. Og det gjør meg ingenting. For jeg har aldri vært så trent som nå. Muligens bortsett fra det året da jeg var 17, hadde gym fem ganger i uka og jogga på kveldene, men det året teller vel egentlig ikke lenger. Altså har jeg aldri vært så trent som nå. Og da er det bare gøy å være spydkasteraktig. Uten å kunne kaste spyd selvsagt. Jeg kan fortsatt verken kaste eller ta imot spyd eller kule. Det er litt merkelig å være hun uthvilte akkurat nå når resten av verden er i ferd med å bryte sammen fordi de trenger så innmari ferie. Trøster med at så snart jeg har funnet en fabrikkjobb, så skal livet mitt bli som en film - der jeg jobber fra morgen til kveld og bare så vidt henger sammen og kanskje to ganger i året fikser håret mitt med hårruller og tar på meg en kjole og høyhælte sko og blir så fin at alle vil ha meg. Ja. Veldig Michelle Pfeiffer det der. Bortsett fra at hun ofte er servitør og ikke fabrikkarbeider. Men hun er eldre enn meg, så visjonen er ikke så far off. Okay. Selvsagt tynnere og penere. Men læll da. Kanskje jeg bør bli servitør. Dagen i dag er skummel fordi jeg skal til tannlegen og jeg hater å gå til tannlegen og i dag blir en ekstra fæl dag hos tannlegen fordi jeg gikk inn i en glassdør på fredag kveld og knakk av en bit av en fortann. Vi var tre stykker som gikk inn i samme glassdøra, men bare jeg brakk en tann. Først trodde jeg at hele tanna knuste. Så tenkte jeg at den døde i sammenstøtet. Deretter tenkte jeg at den kom til å dø innen få timer. Men nå lurer jeg på om den kanskje kommer til å fortsette med å være fortanna mi med en smell på siden. Det jeg gruer meg til, er når tannlegen gir tanna støt for å sjekke om den lever. Jeg har gjort det før må vite. Slått en fortann og sjekket om den levde etterpå. Tror jeg skal opprette en sånn interiørblogg. For å gi bohemstilen et ansikt. Har fine bilder fra KV3. Illustrasjon: I anledning et arrangement prøver vi å dekke til de verste skavankene i KV3, og veggen vi har revet i stua, er nå dekorert etter inspirasjon fra ThatBohemianGirl 18.6.14: 18. juni? Hva slags dag er dette: Sola skinner. Jeg er inne [--- English summary: The kind of love that we see in the movies, exists in real life. It just doesn't happen to many of us and it just doesn't last forever. The prime minister is on TV this morning, wearing black stockings in June. The princess will go to a private school from now - to learn English. I think I behaved rather well last weekend ---]  Sånn kjærlighet som vi ser på film, finnes i virkeligheten. Men bare noen få klarer å oppleve den, og den varer ikke så lenge. Vi innbiller oss at filmkjærlighet bare er juks, men det som er juks, er at filmen slutter akkurat når kjærligheten begynner. Vi får ikke se at den går over eller hvor lenge den egentlig varer. Bortsett fra i Notting Hill der vi får se at dama som Julia Roberts spiller er gravid cirka ett år etter at kjærligheten mellom henne og han som spilles av Hugh Grant har oppstått. Statsministeren skal komme på morgen-tv og jeg tenkte jeg skulle høre på henne - hvis jeg holder ut alt det tøyset de prater om fram til hun kommer. Akkurat når jeg endelig skal betale regninger, er nettbanken nede, og konsulentene sitter i krisemøte. Jeg liker egentlig kriser. Og denne minner meg på at jeg faktisk hadde tenkt å ha alle pengene mine (cirka 50 kroner) i madrassen nå som jeg er fattig. Mulig jeg kan dra til en minibank og ta ut pengene. Nei. Minstebeløp 100 kroner. Æsj. Haha, hvordan hadde hun tenkt å betale alle regningene sine med 50 kroner? tenker du nå. Og da vil jeg gjerne føye til at jeg alltid (nesten alltid) setter av penger til regninger. 50 kroner er de pengene jeg kan velte meg i fram til neste gang jeg får noen nye penger. Utenlandske malere forvandler KV3 til en perle akkurat nå. Jeg sier utenlandske fordi de verken skjønner norsk eller engelsk eller russisk. Vi må derfor bruke tegnspråk. Og hvis noe er virkelig viktig, må jeg sende sms til en tolk som ringer med én gang. Nå tenker du at dette var litt snikstryting, det med at malerne ikke kan russisk. Men det var det ikke. Når alt annet feiler, kan jeg ofte klare meg med noen slaviske fraser. Jeg har tross alt laget russiske trykksaker i 6 år, lært litt tsjekkisk på universitetet og serbisk på kveldskurs. Hovedsaken i nyhetene - i tillegg til drapsforsøket på en imam på Grønland som har sendt alle imamer ut i sykmelding, ifølge TV2-nyhetene har de faktisk sykmeldt seg selv, så vi må anta at moskeene er IA-bedrifter, siden bare leger kan sykmelde egentlig - er at Norges tronarving er flyttet fra offentlig til privat skole. Nå snakker en kongehusekspert. Ja. En kongehusekspert. Han sier at kongehuset er klar over hvilke signaler de sender og har tatt dette på det høyeste alvor men at barna til kronprinsparet har spesielle krav. Det viser seg at Jens Stoltenberg også har gått på privatskole. Og jeg liker at de blander sammen en internasjonal snobbeskole i Bærum med et skolefenomen som går ut på å lære alt via fettstifter. Vel. Jeg kjenner jo for så vidt veldig bra folk som har gått på steinerskole. Uten at jeg kan vurdere om det er skolen som har æren for at de er veldig bra folk. Selv syns jeg steinerskolen oppi gata her er skremmende - på grunn av de stygge fargene og skjeve veggene. Begynner for øvrig å komme meg etter siste helgs bravader da jeg oppførte meg nesten plettfritt i 36 timer muligens med unntak av de åtte glassene med vin jeg drakk i stedet for å spise reker og krabber. Jeg kommer nok aldri-aldri-aldri til å venne meg til at noen gidder å gjennomføre alle samtaler etter en mal som legger til rette for en totalopplevelse som a) får meg til å føle meg feit b) får meg til å føle meg dum c) er ment å framheve at de andre gjør alt riktig og er fantastiske mennesker. Vi havna rett på kjøret etter de 36 timene med nesten-plettfrihet. McDonald's. Pommes frites. Cola. Hamburger. Nuggets. Lykke. Nå har jeg sett statsministeren på tv. Hun var hyggelig, nokså formell, ikke landsmoder i det hele tatt - og hadde svarte strømper midt i juni. For øvrig gir hun sånne klær som mormor brukte, en renessanse, og det var sannelig på tide. Illustrasjon: Kjøkkenveggen og kjøkkenbenken på en nokså typisk dag selv om tequilaen nå er flyttet til hagestua grunnet fantastisk vær 16.6.14: Verst Hva slags dag er dette: Må bli fin [--- English summary: I need to be surrounded by people who don't make me feel like shit. I want to be a skinny person with long hair. I must write a book that is translated into English and make a lot of people buy it and then I will move to a sunny place ---]  Mål for framtiden:
12.6.14: Verre Hva slags dag er dette: Ræva [--- English summary: If I can't visualize my future, it doesn't exist. My hair can't grow longer, it keeps getting shorter and darker ---] Et utakknemlig beist sitter i et mørkt rom og syns synd på seg selv i Verdens Rikeste Land. Endorfinene fra dagens treningsøkt holdt bare opp trappa til badet. Hvis jeg ikke innen 24 timer klarer å lage en visjon for framtiden, så finnes den ikke. Jeg trodde nesten jeg hadde en visjon da jeg så den kloke kvinnen GJ i Top of the Lake, men vet ikke om det forbildet er helt kompatibelt med å bo i et tett befolket strøk helt uten økonomisk frihet. Jeg tror for øvrig ikke at håret mitt kan vokse seg langt og grått sånn som GJ sitt med det første. Jeg klipper tuppene så ofte som mulig for at ikke håret skal spise seg selv opp. Men det blir bare kortere og kortere og mørkere og mørkere. Snart har jeg helt kort, svart hår. Snakk om å spore av. 11.6.14: Ikke bra Hva slags dag er dette: Vi får se [--- English summary: I should find a job in a factory. Bought myself a new bike. It's too small. Remember not to have too many sex partners in total, they will haunt you when you get unemployed or demented. This blog has to die ---] Det er for så vidt absurd å ikke jobbe. Men siden alternativet var å dø av jobben, er det ikke mye å gjøre med det. Annet enn å finne en ny jobb på en fabrikk. I dag skal jeg sykle ut i verden for å finne en fabrikk. For jeg har kjøpt en bitteliten sykkel for 500 kroner. Glemte å prøvesykle den da jeg hentet den. Møkk skjer. Men den ser bra ut. Det gjør jeg også. Not. Joda. Neida. Det fine og nokså scary med å ha masse tid, er at underbevisstheten helt på egenhånd bearbeider all slags gammel informasjon. Sånn at jeg ender opp med å ha sex med en eks hver gang jeg drømmer. Nei. Det er ikke deg. Det er en annen. Slapp av. Likevel. Det er all grunn til, dersom du har livet foran deg, å kneppe igjen noen hakk og for eksempel redusere antall sexpartnere totalt til cirka tre for at underbevisstheten ikke skal ha for stort repertoar å hente fra når du blir a) arbeidsledig eller b) dement. Jeg gruer meg mest til b) dement. For da kan vel hva som helst skje hvis det er sant at underbevisstheten aldri glemmer. Jeg skal ta ned Grana.no snart. Den er simpelthen for gigantisk og deprimerende for oss som har vært der en stund. Og sannsynligvis livsfarlig når jeg prøver å finne meg en ny jobb. Det at ingen av mine tidligere arbeidsgivere har vært online, betyr jo ikke at fabrikkdirektørene i dag ikke er online. 6.6.14: Tatt på senga Hva slags dag er dette: Soooool. Frrrrrrredag! [--- English summary: Most of the time I'm in control. Sometimes I lose it. Yesterday I attended my son's bachelor ceremony by accident almost. Reminded me of how I refused to attend my daughter's Christmas event at school one year but decided to go anyway - and my daughter played the lead part in their Christmas play and she hadn't told me ---]  Personlighetstype Full Kontroll avviker innimellom til personlighetstype Wot? Som i går da Sønnen inviterte meg på bachelor-seremoni på NITH. Jeg visste ikke at sånt fantes. Og har vel egentlig ikke tenkt at NITH skaper bachelorer. Men joda. Jeg tok på meg voksne klær og pene sko og møtte opp. Til en rørende seanse. Intet mindre. Hundrevis av nerder i dress og skjorte og slips. Og en rektor som virket som om han kjente alle sammen personlig og var veldig stolt av dem. Og vi skjønte alvoret da en alvorlig mann begynte å dele ut konvolutter. Hva om noen ikke får konvolutt? hvisket jeg. Men så viste det seg at alle fikk konvolutt gruppevis.
Her skal det feires. Tankene går til den gangen for mange år siden da Datterens juleavslutning heldigvis ble avlyst. Jeg tenkte Guschelåv og takk! for jeg har alltid syntes at sånne avslutninger er pinlige affærer. Men så viste det seg at læreren ville holde avslutningen likevel rett etter jul. Og jeg tenkte Det var da som faen! for jeg har alltid syntes at sånne avslutninger er pinlige affærer. Jeg stønnet høyt og lenge, og Datteren sa Du behøver jo ikke å komme! og jeg ble lettet - før jeg tenkte at mødre som ikke møter opp på avslutninger selv om de er utsatte avslutninger, er dårlige mødre. Så jeg møtte opp. Og det viste seg at avslutningen var et skuespill. Som Julie hadde hovedrollen i. Jeg begynner fortsatt å grine hver gang jeg tenker på at jeg ikke hadde tenkt å gå og at jeg ikke visste at barnet mitt hadde øvd hele høsten på en hovedrolle. Ok. Dårlig mor-føljetong coming up. Nå kommer jeg på den gangen da Datteren gikk på danseskole. Som skulle ha avslutning. Trodde jeg. Selv om Datteren kalte det for en konkurranse. Jeg sa konsekvent Du mener avslutning! men gikk med på å møte opp i en idrettshall in en annen by. På rad to satt mor og bror. På gulvet var Julie den eneste deltakeren som ikke hadde høyt hår og make-up. Hun hadde sæggebukser, pannebånd og gængstatrøye. Og eide hele jævla konkurransen. Vi holdt på å dø av stolthet da det til slutt bare var 5 igjen på gulvet og da Julie fikk sølvpokal i den gjengen med konkurransedansere. Jeg husker at tante og onkel dukket opp på raden bak oss og hvisket Wow, Julie er best! og jeg tenkte at Det var da faen så bra at vi hadde møtt opp. For at ingen skal tro at det aldri har eksistert skoleavslutningsfolkeskikk i denne familien, vil jeg legge til Datterens høytidelige skoleavslutning det året hun var så kul og ferdig med videregående. Jeg løp ut i lunsjen og kjøpte meg helt nye, voksne klær. Og møtte opp i en kirke tror jeg. Og satt alene og så på at de fikk vitnemål og vinket til Datteren. Som kom forbi og sa Mamma, vi skal feste asså, ha det! Og jeg gråt hele veien hjem i de stygge, voksne klærne mine.
Livet er både ikke så verst og litt verst. Ikke så verst fordi det er sommer og sol. Litt verst fordi jeg er fattig og unyttig for samfunnet.
Nå har jeg brukt de obligatoriske daglige minuttene på å prøve å finne en fantastisk billig flybillett til et sted der jeg kan være alene på en annen måte enn jeg er det her. Altså et sted der ingen andre jeg kjenner er, sånn at jeg ikke håper at noen skal finne meg hele tiden.
Bør jeg kanskje være bekymret fordi jeg ikke har noen jobb? Eller bør jeg kanskje produsere noen av de fantastiske bøkene som jeg og mange andre mener at jeg har inni meg.
Vel. Det der var løgn. Jeg trodde jeg hadde dem inni meg. Jeg tror det ikke lenger. Noen andre trodde nok også at jeg var en sånn person med bøker inni meg. Men de tror det nok ikke lenger de heller.
Jeg har nesten kjøpt meg en sykkel i dag. Må bare prøvesykle den litt først. Og hvis jeg klarer å sykle på den, skal jeg sykle overalt ustanselig. Slik jeg gjorde det på den forrige sykkelen som jeg kjøpte. Den som jeg ga bort og som ble stjålet med én gang jeg hadde gitt den bort.
I morgen er dagen. Jeg skal til kirkegården for å plante. Familiegjenforening. Eller nei. Den hadde vi forrige helg på Stellafield. Men bare jeg kom. Og det var vel greit, for da fikk jeg vaska hele bruket. Og sett 6 filmer på halvannet døgn. Jada.
Illustrasjonene: Jeg drikker masse alkohol for tiden. Flere glass i uka. Men jeg er litt på stranda også.
Denne uka har jeg vært med på diskusjoner om 1) religion generelt 2) kristendom spesielt og 3) døden. Det er ikke bra samtaleemner for meg. Selv om jeg liker godt å være den eneste eks-kristenfundamentalisten i enhver samtale.
Livet for øvrig - i tillegg til anfektelsene omkring gud og himmel og helvete - er krevende. Av personvernhensyn kan jeg ikke si mer. Annet enn at det ikke er jeg som er i trøbbel denne gangen.
Så en film om døden i dag. Hovedpersonen sa underveis: Jeg liker tanken på at jeg er lykkelig der ute et sted. Det resonnementet likte jeg. At det finnes en parallell verden der all dritten aldri har skjedd.
Going over old ground er en sang vi sang i gamledager. Aner ikke hvor den kommer fra, men husker av en eller annen grunn nesten hele teksten
But I won't be fooled
I anledning må treffes før gikk jeg i går til innkjøp av Selveste Universalplagget. Golfjakka som jeg har lett etter i en årrekke og som plutselig hang på en kleshenger i en butikk akkurat nå når jeg er fattig. Jeg prøvde den på, og så så fabulous ut at både jeg og ekspeditrisen holdt på å besvime. I hvert fall jeg. Så jeg kjøpte den. Med kredittkortet mitt. Og da var det akkurat som om det løsnet gitt. For senere på dagen traff jeg Sønnen. Og jeg ga ham en total makeover. Med kredittkortet. Så min bunnløse forbruksgjeld stuper mot ytterligere bunnløshet.
Vet ikke om det skyldes en innebygd må treffes før-mekanisme, men folk fra fortiden hjemsøker meg, i drømmer og i den virtuelle verden. Jeg mistenker at det er en forsmak på aldersdemens, et varsel om at dette kommer til å bli jævlig krevende. Natt til i går hadde noen byttet ut underholdningen jeg har bestilt til bursdagen min med eksen fra helvete som rett og slett sto og sang i hagen. Og natt til i dag traff jeg en god, gammel bekjent som synger, og jeg ba ham om å synge nasjonalsangen, og han kunne ikke synge i det hele tatt. Natt til i dag var et annet bekjentskap fra fortiden advokaten min i en slags sivil rettssak. Helt til han la fingeren sin oppå fingeren min og aktor ropte Aha!
Av denne ukas må treffes før gjenstår 1 stk middag med kvinner fra den fjerneste fortid og 1 stk middag med kvinner fra Nakenøya. I tillegg gjenstår en filmvisning som egentlig ikke er en må treffes før-greie, mer en slags lokal begivenhet.
Jeg har seriøse mageproblemer. Tror det er fantommenstruasjon. Og takket være noen rocknroll-dråper, holder jeg på å drite på meg hele tiden. Ja. Jeg vet. Too much information/For mye informasjon. Men så er dette jo min dagbok og ikke din.
Egentlig kler det meg kjempegodt å være fattig. Så lenge de ikke inndrar kredittkortene mine - sånn at jeg kan gå bananas en gang i blant.
Mulig jeg er på vei til å bli meg selv igjen. Siden jeg nå er i stand til å lese nettaviser i én time og i løpet av den timen bli rasende på folk jeg ikke kjenner minst 10 ganger. Det er jo min stil. Jeg hadde bare glemt det.
Det som er annerledes nå enn tidligere, er vel at jeg idet jeg kjenner raseriet bygge seg opp, har tid til å lytte til den fornuftige lille hjelperen som sitter på skulderen min og hvisker inn i øret mitt "It's not them, it's you". For selvsagt er ikke alle idioter. Det er bare meg som har veldig lav terskel for dumskap kombinert med ingen terskel for egen misunnelse. Når andre lykkes med noe, blir jeg sint. Så sant det ikke er snakk om barna mine. En god venn får ny jobb - jeg blir misunnelig. En tykk venninne blir tynn - jeg blir misunnelig. En tilfeldig bekjent gir ut en bok - jeg blir fra meg av misunnelse. Noen har en fest jeg ikke blir bedt på - jeg gråter meg i søvn. Og Så Videre. Så jeg veit at folk flest ikke er så dumme og fryktelige som jeg opplever dem som.
Vel. Ok. I mine øyne er det mange som er ganske fryktelige, basert på nokså tilfeldige kriterier. Det mest tungtveiende kriteriet er det som i gamledager ble kalt veslevoksenhet, men som i dag kanskje heter besserwisser eller skrytepave. Altså, jeg vet at vi ikke kaller voksne mennesker for veslevoksne, men når jeg sier at en voksen person er veslevoksen, så skjønner alle at jeg mener at vedkommende helt sikkert var klysete og ufordragelig som barn. Dette handler om folk som må gjøre alle ting riktig og fortelle om det. Jada. Jeg er sånn selv. Bare på en mer utspekulert måte. Jeg gjør masse ting feil med vilje, og får det til å høres så feil på riktig måte ut, at alle har lyst til å gjøre de samme feile tingene som meg. Og så gjør jeg noen få (kanskje 4 i året) riktige ting som er spektakulære på en egentlig uinteressant måte. Men når jeg forteller om de riktige tingene jeg gjør, kan jeg se at den jeg snakker med tenker Faen, hvorfor gjør jeg aldri sånne ting! Og de føler seg mislykka og utilstrekkelige.
Det var 17. mai i går og jeg gjorde ingenting spennende. Likevel var jeg faktisk verken sur eller misunnelig på alle de som deltok på fantastiske, nasjonalistiske og kreative arrangementer. Jeg satt i en stygg hagestol i bakgården og leste ferdig boka jeg har prøvd å lese ferdig i én måned nå. Det er en av de morsomste bøkene jeg har lest. Så det er intet mindre enn ubegripelig at det har tatt meg en måned å lese den. Stikkordet her er konsentrasjonsvansker. Jo mindre jeg har å gjøre, desto mindre får jeg gjort. Gi meg en full jobb med 50 timers arbeidsuke, og jeg leser én bok i uka i tillegg til å strikke gigantiske pledd og ominnrede huset ukentlig.
Inni meg foregår en krig. De som deltar er en sandstrand, en ås, en fjelltopp, en forfatter, en aktivist, en arbeider, en redebygger og en sigøyner. Sandstranda, åsen og sigøyneren har en allianse. Fjelltoppen, forfatteren og aktivisten har en annen allianse. Og arbeideren og redebyggeren støtter hverandre i ett og alt.
Når jeg ser på det hele i et krigsperspektiv, er det klinkende klart hvem som er taperne og hvem som i praksis slåss om å vinne. Noen vil kanskje mene at redebyggeren og arbeideren burde finne seg en alliert. For eksempel lure sigøyneren til å tro at noen år med knallhard jobbing og bunnsolid redebygging kan bane vei for ubegrenset tilgang på sandstrender og åser. Men så lenge ingen av oss veit hvor lenge vi kommer til å leve, blir det svært lite sannsynlig at oppussing og statsansettelse kan vinne over støvete landeveier. Sånn er det bare.
Positive ting skjer på jobb- og aktivitetsfronten. Hvilket gjør det ytterst merkelig at jeg ikke får ut fingern, innser alvoret, griper mulighetene.
Tenk om jeg egentlig ikke er fra Sør-Europa eller Afrika, men bare er veldig lat - og derfor tror jeg er fra Sør-Europa eller Afrika, siden jeg ikke kan være annet enn veldig lat når jeg er i varme, støvete land? Tenk om jeg bare er en helt gjennomsnittlig sydenturist? At det er derfor den nye kona til eksen sier at jeg minner om Charter-Hilde? Jeg er en sydenkjerring. Å fy faen. Det er framtida mi. Sittende på en balkong, brunbrent av sola, slurpende på en koskenkorvadrink. Å herregud. Jeg må ut i arbeid.
Hadde egentlig et eller annet på hjertet. Tar det i morgen. God natt.
You Only Live Once? Det er ungdommene som sier det. Men det burde vel egentlig strengt tatt være halvgamlingene som sier det?
Har hatt en ellevill drøm i natt som omfattet fysiske aktiviteter - ikke sex - sammen med minst tre av mennene i mitt liv. Og som vanlig - eller til en forandring - husket jeg ikke hvem av dem jeg egentlig var sammen med. Det vil si, jeg husket det nok, men jeg hadde så veldig lyst til å være sammen med de andre også. For vi hang på tepper etter biler og suste gjennom gatene. Og så var vi på hotell med spa. Velvel. Nå er jeg våken og er ikke på hotell med spa eller har vinterferie og henger etter biler på tepper. Og bra er det.
Med ujevne mellomrom - og særlig når jeg trener hjemme - zæpper jeg forbi tv-programmer om brudekjoler og kaker og folk som har driti seg ut og kommet i fengsel i utlandet. Og særlig dette med brudekjolene gjør meg trist. For alle vil vel være pene når de gifter seg. Og alle vil ha en sånn kjole som er så trang på midten at halve kroppen tyter over på oppsiden. Ser det ut til. Jeg har lyst til å gråte når jeg ser alle de feite og ikke egentlig så feite brudene som tyter opp av kjolene sine mens programlederen og mødrene og venninnene deres har tårer i øynene og roper You Look Beautiful! Eier de ikke skam? Burde de ikke heller sagt This Dress Is Too Small For You!
For øvrig likner jeg mer og mer på et av disse menneskene som egentlig lever et annet sted og som driter i hva folk mener om noe som helst. En grenseløs person. Og grenseløse personer tråkker folk på tærne. Ikke av vond vilje, men fordi vi ikke gidder å gå omveier fordi vi egentlig ikke gidder å snakke med de folka som sitter og står foran oss. Eller i hvert fall ikke ser meningen med å være diplomatisk når folk stiller direkte spørsmål. Hvis noen for eksempel sier 'Syns du jeg ser gammel ut?' så sier de egentlig 'Kan du please se at jeg ser sprek og flott ut vær så snill for jeg trenger å høre det akkurat nå!' Og alle vi veit at de trygler om at vi skal si at de ser spreke og flotte ut og derfor sier vi det. Men ikke jeg lenger. Jeg sier 'Du ser eldre ut enn sist jeg så deg ja, men alle blir jo eldre'.
Det triste eller skremmende er selvsagt at grenseløse personer, sånne som jeg, også er grenseløse i motsatt retning og kan finne på å svare 'Du er jævlig hot, jeg har lyst til å ligge med deg!' dersom noen som spør om de ser gammel ut eller noe sånt, faktisk er jævlig hotte.
Noen vil kanskje mene at det er tristere når en person ikke klarer å juge om at en sliten person ser fresh ut enn når hun umiddelbart vedgår at en person er jævlig hot. For det er jo egentlig verre å miste en venn enn å få aids fordi man har sex med en jævlig hot person. Kødda. Ingen får aids lenger. Jo. Kødda igjen. Folk får aids, men de skrumper ikke hen og dør på 1-2-3 lenger. Vel. Nå som jeg ikke har jobb, er ikke aids en vei ut av det lenger. Før tenkte jeg noen ganger at dersom jeg fikk aids så kunne jeg fått uførepensjon og levd herrens glade dager til jeg døde. Nå vil jeg egentlig ikke ha aids. Vel. Det ville jeg egentlig ikke før heller. Jeg bare hatet jobben min. Hatet den.
Jeg er blitt materialist. Etter en nokså mørk uke har jeg omsider sett lyset. Takket være et innkjøp.
Jeg har alltid ønsket meg svømmebasseng. Og har lenge erkjent at jeg aldri kommer til å få plass, tid eller råd til svømmebasseng. Så jeg har bestemt meg for at et badekar som jeg kan ta med meg rundt i huset, må være en god løsning. Særlig etter at jeg så den filmen der Johnny Depp ligger i badekaret og røyker opium.
Nå har jeg funnet og hentet badekaret mitt. Ingenting kan stoppe meg fra å røyke opium i badekaret foran peisen nå. Hallelujah.
For øvrig har vi prøvd å løse nesten alle verdensproblemene siste døgnet over litt mat og tequila. Hver for seg. Først mat. Så tequila. Og da vi var ferdige med ikke å klare å løse verdensproblemene, spilte vi ganske mye Rammstein til de ble så geniale at det nesten ikke var grenser. Særlig er jeg veldig opptatt av Haifisch akkurat nå.
Gårsdagens oppdatering ble amputert av et skred av hendelser:
Noe som hjalp veldig mye mot hodepinen, eller midt i hodepinen, var at jeg utvekslet e-post med en fabelaktig mann som skal hjelpe meg med å gjøre bursdagsfesten min fantastisk i sommer.
Dessuten snakket jeg med fine-fine Julie og det hele endte opp med at hun leste det ene manuset mitt og kom med konstruktive tilbakemeldinger! Og hun skal gi manuset til en som ikke kjenner meg. Så får vi se.
Oppmuntret av Julie startet jeg treningsøkta i går med en joggetur. Å herregud det er så ikke meg å jogge lenger. I gamledager ble jeg en ny person idet joggeskogen traff asfalten. Nå truer asfalten med å gi etter, og etter fem minutter ropte hele kroppen min Stooooopppp Jeg Er For Gammel For Dette. Velvel. Var gøy å prøve. Fant blant annet ut at joggeskoa mine er helt nedtråkka. Og det er jo ikke rart etter å ha vært med på 50 mil gatelangs powerwalk de siste månedene.
I dag skal jeg ta på meg normale klær og gå til senteret. Jeg har funnet 499 kroner på kontoen min og de pengene skal jeg kjøpe fugemasse for. Til mosaikkbord og peisvegg. Ikke si det til noen. Det er top secret.
Men først skal jeg starte veldig langsomt på denne dagen, så ikke hodepinen kommer tilbake.
Bildet øverst skal minne meg på at jeg skal flytte til Sicilia innen et år. Eller så snart jeg har råd til det. Livet blir mye enklere når jeg minner meg selv på det daglig.
Jeg er blitt en slags veldedighetsperson. Sist helg jobbet jeg frivillig på en meksikansk festivalkafé. Og denne uka skal jeg lage grilltilbehør til en solidaritetsfestival. Det høres litt voldsommere ut enn det er. Men av hensyn til privatlivets fred (ikke mitt) kan jeg ikke utdype annet enn å si at noen ganger føler noen mennesker seg brå-solidariske og vi skjønner at de blir veldig lei seg hvis vi nekter å hjelpe dem med å rigge grill og annet på den improviserte festivalen deres. Hvis ikke alle blir arrestert, kan jeg fortelle mer senere.
Jeg leser deg som en åpen bok. Du mistenker at jeg raser opp i vekt fordi jeg stapper i meg matrester når jeg for eksempel jobber på festivalkafé. Men det gjør jeg ikke. Det jeg imidlertid må erkjenne, er at jeg kjøpte kaker på festivalen som jeg tok med til en bursdag der jeg spiste minst to av kakestykkene (800 kcal) og skylte dem ned med et par flasker vin (1000 kcal) og 4 tequilashots (300 kcal). And then some. Men halloooo, det var jo på lørdag. Nå er det tirsdag.
Siden muskler jo (eller ikke?) er hovedsakelig proteiner, så burde jeg ha plenty å gå på nå med mine daglige 45 minutters treningsøkter som inneholder
Det er uansett besluttet at min økte intoleranse overfor alkohol ikke skal dempes ved økt alkoholinntak. I stedet skal jeg øke treningsintensiteten og aldri drikke flere enn tre alkoholenheter. Og det passer kjempefint at denne beslutningen ble fattet akkurat i dag, siden jeg er bedt på pizza-og-alkohol i kveld og mat-og-vin-og-tequila i morgen kveld. Be strong! er mottoet.
Jeg har akkurat veid meg og burde konkludere med at det er på tide å kjøre Robbie-dietten på full maskin. Men så var det jo nettopp Robbie-dietten jeg kjørte i går uten den ønskede effekten. Hvilket jo kan forklare at jeg ikke kjenner meg helt toppers i dag. 500 kcal mat og 800 kcal øl. I dag satser jeg mer på 600 kcal mat og 400 kcal alkohol - som blir cirka é flaske vin på toppen av to knekkebrød og to biter med pizza. Joda. Den indre kalorikalkulatoren er oppe og går.
Jeg legger merke til at nå som jeg (forlengst) har blitt skyggetante, så står jeg friere til å tenke stygge tanker om andre mennesker, siden de ikke ser meg og ikke kan tenke stygge tanker tilbake om meg. Men noen ganger glemmer jeg meg bort og sier stygge ting om andre mennesker. Ikke til dem, men til folk jeg er sammen med. Og det må jeg huske på at jeg ikke må glemme at jeg skal slutte med. Min kusine sa her om dagen, etter at jeg hadde sagt at en kvinnelig programleder på tv var stygg og rar "Hun er snill og god, det er kanskje bedre enn å være pen og Tante Grusom". Jeg skjønte at jeg var Tante Grusom, men likte at jeg også var pen. Så enkel er jeg.
Hvis du er en slektning eller et slags familiemedlem som er litt eldre enn meg og som leser dette og blir veldig bekymret for hva jeg holder på med og om det er i ferd med å bikke over for meg:
Slapp av. Jeg bare øver meg på å være verbal. Og siden jeg stort sett er helt alene - cirka 158 av ukas 168 timer - så har jeg ikke så mye materiale å være verbal omkring siden jeg ikke orker å følge med på absolutt alle internasjonale og nasjonale hendelser lenger.
Akkurat nå kommer jeg på at jeg har sett et forlatt kyllinglår i fryseren. Jeg syns å huske at jeg la det der fordi akkurat den kyllingen smakte helt forferdelig. Men hvis jeg tiner det i mikrobølgeovnen, skraper bort alt skinnet og krydrer det på nytt, så kan det hende at jeg har funnet formiddagens proteinkick.
For øvrig er det ikke helt sant at jeg ikke følger med på nasjonale og internasjonale hendelser lenger.
CYA
PS. Bildet. Årets forsøk på å få grønne fingre. Har sådd asters, lavendel, erteblomster, edelweiss, reddiker og georginer.
I stedet for å brekke meg høylydt i sosiale medier hver gang jeg irriterer meg over noe, er det like greit å brekke meg ikke så høylydt på Grana.no hvor (nesten) ingen hører meg.
Noe jeg ikke klarer å la være å irritere meg over, er alle de som snakker om neste sommerferie hele året. Det irriterer meg så mye at det er et under at pcen ikke går i veggen og at håret ikke rives av i gigantiske tuster. Haha. Jeg har ikke nok hår til å lage gigantiske tuster. Mikroskopiske tuster mener jeg.
Hva kan jeg så lære av min egen irritasjon over andre menneskers sommerferieentusiasme?
L A T E R . M U C H L A T E R
Ser på Luksusfellen og mistenker at programlederen er full. Men det er sikkert en slags talefeil, for de er ikke fulle på tv lenger. Paret som har havna i fella svir av 20.000 kroner på 'annet' hver måned. Nå er det nede i 13.0000 sånn at de ikke kan kjøpe snus og spill. Og de har solgt pcen og beholdt bilen. Merkelig prioritering.
Kaffe på kafé ble ett glass vin og ett glass vann og en is på bryggekanten etterpå. 155 kroner. For ett glass vin og en is. Må bare elske Norge. Vel. De fleste gjør jo faktisk det. Elsker å leve i et land der alle er alvorlige og strenge og sjølgode og rike. Jeg for min del jobber med min indre søreuropeer og håper å slippe henne til overflaten innen et års tid. Det blir nok Nav glade for.
Den lovende fotografen ble glad tror jeg for at jeg spurte om han kunne tenke seg å være med på et prosjekt eller to. Og dermed har jeg to munner å mette. Min egen og den lovende fotografen sin. Sånt blir det prosjekter av, for jeg hater å skuffe folk. Derfor skuffer jeg aldri folk. Wow. Selvskryt. Det var faen meg på tide. Jeg er en person som ikke skuffer folk.
Jeg ligger i senga med de fryktelige tightsene som er svarte med grå blomster på. Vi var tre venninner som kjøpte slike tights en dag vi var på bytur dagen etter en tequilakveld. Vi syntes tightsene var fantastiske. Men hver gang - i dag er tredje eller fjerde gangen - jeg tar dem på, så føler jeg meg som en minstepensjonist i Strømstad. Det hjelper ikke at tightsene har rynkete puffermer - puffbein? - de er bare helt grusomme. Så jeg skal ligge dem i stykker. Og bruke dem som hagetights og alt mulig til de er så stygge at jeg kan kaste dem med god samvittighet.
Jeg prøver også å bli journalist for tiden. Hvilket i første omgang innebærer at jeg prøver å bli medlem i en forening for journalister samtidig som jeg prøver å utvikle ideer for journalistiske produkter jeg kan virkeliggjøre. Altså artikler jeg kan skrive og dokumentarer jeg kan lage.
Samtidig som jeg prøver å bli journalist, prøver jeg å bli tynn og sprek og pen. Siden jeg har vært på finsk påsketur og blitt tykk og stygg igjen. Det er ikke den finske påsketuren sin skyld at jeg klarte å bli tykk og stygg, det er all maten jeg klarte å stappe i meg. Jeg skal aldri mer stappe i meg mat helt umotivert. Så lenge jeg lever. Aldri. Derfor har jeg spist blomkålblanding til lunsj i dag. Og pizza til middag. Rett etter hverandre. Helt motivert. For å bli pen og tynn.
Det nye treningsrigget mitt er perfekt tilpasset planen om å bli pen og tynn. Jeg har stepkasse og treningsmatte rett foran tv og får med meg en hel episode eller to av et eller annet meningsløst mens jeg trener en 45 minutters økt. Hver dag. Ja. Hver dag.
Bildet ovenfor er fra den finske påsketuren. Vi samarbeidet om å gjøre klar badetønne, badstu og relax-avdeling til en heidundrande langfredag. Kvelden ble avsluttet med grilling under stjernehimmelen i 0 grader celsius nesten uten klær. Lykke.
De cirka 3 som ikke sa at jeg var pen og tynn var
Jeg tror nesten jeg er blitt fruktianer. I går spiste jeg to fantastiske appelsiner mens jeg så på film. Og på palmen spiste jeg en halv bolle med fruktsalat som ingen andre spiste av. Han som hadde lagd fruktsalaten påpekte at jeg var den eneste som hadde spist fruktsalat, og jeg trodde han var glad for at noen spiste fruktsalaten hans. Men nå kommer jeg på at han jo er den kompisen som er opptatt av å påpeke andres feil, og at han egentlig mente å si Du blir enda feitere av frukt.
I dag skal Teltnaboen og Sønnen komme innom. Så du kan si at dette kommer til å bli en perfekt dag. To av mine favorittmennesker! Ja. Jeg har begynt å bruke utropstegn. Det begynte da jeg var på en øde øy og skrev noen bøker for en stund siden.
Kødda. Selvsagt skrev jeg ikke noen bøker. Men jeg kom nærmere enn jeg noengang har vært å gjøre noe med for eksempel diktsamlingen. Jeg gikk gjennom alle diktene, kastet de fleste og sitter igjen med maks 10 nokså ok dikt som aldri kan bli en diktsamling, men som kan være supplement til noe annet.
Tida flyr. Jeg må trene før Teltnaboen dukker opp, hun kan finne på å være morgenfugl plutselig. Vel. Hun kan bli med på treningsøkta hvis hun kommer tidlig. Jeg tar en kaffe til.
Når eksen leser dette, kommer han til å banke opp den nye kona si fordi hun har sagt at jeg er feit. For rettferdigheten må seire. Alltid.
Jeg savner ikke Nerdefabrikken. Hvilket ikke vil sjokkere noen. Jeg savner selvsagt heller ikke folka. Bortsett fra cirka én av dem. Som jeg savner ganske mye.
Det som er fint med det livet jeg lever nå, er at det er ganske mange her jeg bor som lever samme type liv og har samme type drømmer. Når vi legger til at badesesongen starter om bre 3-4 uker, så kan livet bli ganske bra. Mens vi venter. På drømmejobben. Som i mitt tilfelle er en jobb der jeg tjener nok til å betale de faste utgiftene mine på cirka 12000 kroner i måneden inkludert all maten jeg spiser og all sjampoen jeg bruker men ikke inkludert alle de morsomme stedene jeg kunne tenke meg å reise til. Kødda. Jeg liker ikke å reise til morsomme steder, jeg liker å reise til kjedelige steder. Og tro det eller ei, kjedelige steder er dyrere å reise til enn morsomme steder fordi nesten ingen vil reise til kjedelige steder og da går det ikke tusenvis av fly dit. Altså. Et kjedelig sted kan godt være et sted som er morsomt på sommeren og kjedelig på vinteren. Og da vil jeg helst dra dit på vinteren. Så det gjør jeg noen ganger.
Denne html-editoren som jeg bruker nå, minner meg om han som lærte meg html for cirka tusen år siden. Fordi editoren lager sånne syke innrykk som jeg egentlig bare er vant til å se når jeg justerer css og sånt. Og det gjør jeg jo egentlig aldri mer. Min css-tid var kort og gripende. Jeg hater h1 og h2 og sånt og elsker meningsløst lange koder som spesifiserer hvordan bokstaver skal se ut på www.
Verden er crazy. Du veit du følger med i tiden når du står opp klokka seks for å bake rundstykker til kona til eksen som kommer med eksens vakre baby. Hvis noen hadde fortalt meg da jeg som 16-åring gjorde introduksjonsintervjuutveksling med TT at jeg en vakker dag kom til å være hans eks som bakte rundstykker til hans kone, ville vi nok ha ledd til vi besvimte. I morgen kommer eksen selv til KV3. Det er ikke absurd i det hele tatt. Vi har jo tross alt intervjuet hverandre som 16-åringer og vært på Roskilde sammen som 32-åringer.
Du som lurer på hvordan det føles å si opp jobben sin uten å ha en ny jobb å begynne i: Det går helt fint. Selv om jeg foreløpig ikke har gjort særlig annet enn å være på fest og konsert og sånt. Og litt hyttetur.
Stellafield består. Og et 24 timers besøk må vel i beste fall kunne kalles en slags teaser. Men det var det vi fikk til. Og det inkluderte forsøk på å komme inn i uthusene og forsøk på å fjerne snø fra taket. Hvilket gikk 50/50 bra/dårlig.
|
Disse bøkene holder jeg på med å lese nokså parallelt: Dance of the Reptiles (Hiaasen), The Edible Exile (Hiaasen), Beautiful People (Holden), In One Person (Irving), Steve Jobs (Isaacson), Marxism Unmasked (Von Mises), Silver Bay (Moyes), Gomorrah (Saviano), Slash (Slash) og The Fat Woman's Joke (Weldon)
Eller kanskje bare en muskelstrekk. Men i så tilfelle en veldig langvarig muskelstrekk. Dette er en sak for Selveste Fastlegen når han kommer hjem fra ferie
Og jeg tror det er første gang jeg har klart å glede meg på andres vegne totalt uten misunnelse. En god følelse. Et framskritt. Eller muligens et tegn på alderdom
