Tilbake til forsiden
Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com



 
 
:Hvorfor gå omveien via tenkning?

Det spiller da ingen rolle om de ikke kommer hit lenger. Sa hun til seg selv. Hun snakket ikke lenger kjempehøyt uten å tenke først. Men så likevel ingen grunn til å gå omveien via tenkning.

[It does not matter that they no longer come here. She told herself. She no longer spoke loudly. But still saw no reason to think before speaking. English summary from updates between brackets]

tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt
Det går helt fint
Too Much Information
Stadig lysere
Og det blir lys
Juleheksa
Nå tennes én million julelys
Mye horisontal nå
Euforisk mandag
Rett fra levra
Kort innpå
Opparbeider noia
It's alive!
I overkant selvopptatt
En oppdatering Vet ikke hvor jeg skal begynne
Dett var dett
Read all about it: Tønne ble kube
La vita è bella
Ut på tur
Pain in my heart
Vondt i magen
Det snør, det snør
Tja
Nei. Aldri
Søndag

Forrige epoke:
Hjemmekontor
Pliktoppfyllende
35 år senere
Når Twitter ikke strekker til
2013

2012

Søvnløs
Ikkeno mye
Tinnitus
Ekstrajobben min
Partygirl
Mindre lykke
Mer lykke
Lykke
Kali mera!
Sjokkerende avslappet
Varsko her
Ingenting å melde
Hujedamej så skjerpa
Og det ble lys igjen
Og det ble lys. Og mørke
En forglemmelse
Sosialiserer
No worries
Skyggetante på eventyr
Tildels tilbake
Too much information
Happy Birthday Julie
24 minus 3 dager
Jøss
Natta
Middelalderdommens lyse sider
Reality bites. Muligens
Prøver å komme i gang
Enda mer tilbake
Tilbake
Yabadabadoo
Natta
Effektiv
Gratulerer med 150-årsdagen
Definitivt et avvik
Mindre og mindre avvikende
Elefantaktig på mange plan
Eventyr tilbkelagt, more to come
Ut på eventyr
Rigger og pakker
Schäfer på høge hæler
Omtåket
Fuck forfengelighet
Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik

Egentlig er jeg Shamangran på Twitter. Men denne feeden er Shamangrana


7.2.13: Too Much Information

Hva slags dag er dette: En av de bedre dagene

[--- English summary: What if airline pilots and bus drivers are just ordinary people who might forget that they are responsible for the safety of 50-500 people or who one day might decide they just don't give a damn? I suspect that really informed people are just really informed in their own narrow reality. Have a look at the lightshow I shared with my friends last weekend! ---]

Samtale om flyulykker i går gled over i samtale om bussulykker og sannsynligheten for at både piloter og bussjåfører også er mennesker som kan 1) være så på trynet at de gir f eller 2) glemme at de har ansvar for 50-500 menneskers liv og glemme seg helt bort. Og jeg lirte av meg min tilbakevendende hang-up om at busser styrter ut av veier sånn at folk dør over hele kloden ustanselig. Og selvsagt våkna jeg opp til enda en bussulykke og jeg ble minnet om enda en av mine hang-ups som går på at vi får bare altfor mye informasjon. I gamle dager hadde vi første og andre verdenskrig og et og annet drap. I dag har vi nye og gamle kriger og mange drap hver dag i land vi egentlig ikke vet om at finnes. Ja. Det er trist hver gang noen dør eller blir drept. Men jeg er nokså sikker på at menneskehjernen (eller sjelen, som noen vil mene vi har) ikke er konstruert for å ta inn så mye ikke veldig relevant informasjon som vi blir påtvunget i dag.

På den lyse siden: Jeg er blitt en ekte nordmann som leser Aftenposten hver dag og som ser på nyhetene på NRK og som regner med at jeg da får med meg det grøvste samtidig som jeg klarer å følge med i samfunnsdebatten. Mulig debatten jeg da følger med i er vekselvis veldig blå (Aftenposten) og litt rødlig (NRK), men det er tross alt bedre enn å prøve å sortere informasjon fra utallige kilder slik virkelig orienterte mennesker gjør det. På den andre siden så tror jeg at mange av de menneskene jeg oppfatter som virkelig orienterte, faktisk tar inn nokså snever informasjon og at det er dette som gjør at de virker virkelig orienterte når de uttaler seg innenfor sitt eget, snevre felt.

I dag skal jeg 1) jobbe hjemme 2) pante flasker og 3) se på OL-åpningen i Sochi/Sotsji/Sotchi. Flaskepantingen skyldes en fest forrige helg som gjestene mente var veldig vellykka og som jeg mener må ha vært nokså middels. Men lysshowet overgikk de flestes forventninger vil jeg mene.


26.1.14: Stadig lysere

Hva slags dag er dette: En fryktelig lat søndag

[--- English summary: Try to remember the future is extremely bright ---]

Må hele tiden minne meg selv på at det blir lysere og lysere. Og jobber for tiden hardt med å være en utrolig sympatisk person. Sånn at absolutt alle skal få lyst til å hjelpe meg med å tjene noen penger når jeg om tre(!) uker vandrer ut i verden for å begynne et nytt og bedre liv. Igjen.


19. januar 2014 Og det blir lys

Hva slags dag er dette: Lovende

[--- English summary: We shall overcome. Chritsmas was fabulous ---]

Denne helga har jeg vært på restaurant, teater, bar, kafé, kulturhus og pub. Så du kan si jeg har kommet meg litt rundt. Og jeg ser lys i enden av en kort, grumsete tunnel.

We shall overcome

Grana.no har ikke formidlet ett eneste ord om boot camp-jula 2013. Hvilket kan forklares med at mye liv er levd på facebook og instagram siste ukene. Hvilket igjen kan forklares med at a) maskina mi ikke er helt i toppform og at b) jeg er lat og tjukk og gretten.

Men jeg blir snart tynn og blid og energisk

Tejeda var akkurat hva jeg trengte.

Og etter Tejeda var sydspissen av øya mi akkurat hva jeg trengte.

Og når vi ikke var på stranda, var vi ofte på favorittpuben.

Resultatet var økt muskelmasse, eksponensiell formstigning og generell lykke

Noen vil hevde at den tunnelen jeg snakker om først og fremst er fylt med spørsmålstegn og usikkerhet. Men de tar selvsagt feil. Jeg ser bare lys. Og ikke den typen lys som betyr at livet etter døden er i enden. Men at livet etter disse åra med arroganse, nedlatenhet, provokasjoner og horeri omsider snart skal begynne

Change is gonna come

I nøyaktig 4 uker til skal jeg stå opp klokka 5, yte mitt beste i 8 timer og puste inn og ut. Samtidig som jeg raser ned i vekt og raser oopp i muskelmasse.

Etter disse 4 ukene skal jeg entre Tirol Air for et vakkert møte med noen av de aller beste gutta. Og på vei til og fra skal jeg drite fullstendig i CO2-utslippa som møtet med noen av de aller beste gutta kommer til å bidra med.

For verden må få være vakker noen ganger


8.12.13: Juleheksa

Hva slags dag er dette: Vanskelig å si

[--- English summary: I am the Christmas Witch ---]

Så en film her om dagen om en berømt syngedame som hatet jula og nektet seg selv og alle rundt henne å feire jul. Og det straffet seg noe jævlig. I form av tre ånder som åpenbarte seg for henne og forklarte hvor ond hun var som ikke feiret jul. Og så endte filmen med at hun ble selveste juledronninga.

Og jeg gikk i meg selv og fikk fryktelig dårlig samvittighet for de kjære barna som ikke har fått feire ekte, fantastisk jul siden de var bittesmå. Det toppet seg vel egentlig i fjor da jeg ba dem med på juleferie og begge - uavhengig av hverandre - sa at de dessverre ikke kunne bli med, siden de hadde eksamen 25. desember. Og da jeg sa at 25. desember er en helligdag over hele verden, skjønte de ingenting. Så jeg fikk truet dem med på ferie og vi feiret julaften på en tex-mex-restaurant der jeg prøvde en av våre tradisjonelle konstruerte samtaler som gikk til helvete fordi ikke-navngitt person ikke skjønte at det er sånn vi må gjøre det i vår familie for at alle skal få lov til å snakke.

Etter å ha sett filmen om den onde superstjerna som hatet jula, innså jeg at alle trenger å komme hjem til jul, og tilbød de kjære barna å være hjemme hos meg denne jula mens jeg er på tex-mex-restaurant og drikker tequila. Siden de vurderer å være hjemme hos meg i jula mens jeg er på tex-mex-restaurant og drikker tequila, skal jeg kjøpe en kasse med julebrus og noen esker med julebakst og legge en rød duk på bordet og kanskje finne fram en pyntenisse.

Noen har mer enn antydet at jeg elsker å ikke-feire jul helt alene fordi jeg elsker å drukne meg selv i en blanding av selvmedlidenhet og rødvin. Og jeg har mer enn ropt tilbake at det faktisk er en menneskerett å trekke fram litt gammel dritt som kan druknes i rødvin i i to hele uker en gang i blant. Og nå mens jeg hører på Jim Reeves og drikker cola panaché og tenker på ikke-jula, tenker jeg at absolutt ingen har noe med å nekte meg å være litt sentimental en gang i blant.

Jeg husker jula som absolutely fabulous opptil flere ganger i barndommen. For å dokumentere at vi faktisk var en normal familie en gang i tiden, kopierte jeg dette bildet fra fotoalbumet mitt:

Men innser selvsagt at dette sannsynligvis var den første av mange ikke så normale juler; det syns bare ikke ennå; bortsett fra på Mamma som vel er i overkant blek og interessant.

Vel. Jula 2014 kommer til å bli noe helt annerledes. Siden jeg kommer til å være lut fattig og må lage jul med det lille jeg har. Kvister med rognebær fra trærne i hagen og garn fra gamle strikkegensere strikket om til kreative luer og skjerf. Og levende musikk hvis strømmen er stengt. Men hvis jeg har noen penger, skal jeg bruke dem på en hest med kjerre som leverer de hjemmestrikka luene og skjerfene (pakket inn i papir jeg har stjålet i pakkediskene i butikkene) foran huset. Og vi skal drikke glühwein laget av hjemmebrygget vin og spise ribbe til 29 kroner kiloen fra Rimi med de aller billigste potetene ved siden av. Og det hele kommer til å bli en reportasje i avisa eller kanskje en dokumentarfilmen om Det Fattige Norge. Og kanskje hvis vi juger på oss et eller annet som folk flest syns er fryktelig leit, så kommer en rik kjendis til å gi oss 100.000 kroner så vi kan feire jul med stil allerede i 2015.

Og i 2015 kommer vi til å trenge jul med stil, for da kommer 194 parter til Klimakonvensjonen nettopp til ikke å ha blitt enige om en klimaavtale som har noen effekt i det hele tatt. Og verden kommer til å være så på vei til helvete som aldri før.


6.12.13: Nå tennes én million julelys

Hva slags dag er dette: Litt skummel

[--- English summary: Feel free to buy somebody a goat or something else as a Christmas present, but please, don't involve me as I don't do Christmas and have no need to know that you are an extremely good person, I'm sure you are, so just concentrate on giving without telling. I'm sad Mandela is dead even though I most of the time went to Bible study groups etc while Mandela fought for his people. I'm changing my way of living and it's like being in one of those really nice places described in the Bible. I'm going back to work on Monday but I think I'm not. Went to see (hear) Satyricon at Arena in Vienna last weekend ---]

Nå er det visst ikke så hot lenger å gi bort en geit i julegave, så derfor er det nå mulig å gi bort en legetime til en fattig, gravid kvinne i Afrika. Altså, du kan betale penger til noen som bruker pengene til å betale for en legetime for en fattig, gravid kvinne i Afrika, og da får du et ark der det står at den du gir arket til har betalt for en legetime for en fattig, gravid kvinne i Afrika i stedet for å få en vase, et fat eller en bok fra deg i julegave.

Du veit hva jeg mener om det tøyset der!

Jeg syns det er fantastisk at folk betaler for geiter og legetimer i Afrika og andre steder der folk har det helt for jævlig. Men jeg syns det er totalt unødvendig å sende meg et ark der de skryter av at de har betalt for geiter og legetimer i stedet for å gi meg julegave.

For jeg feirer ikke jul!

Og alle jeg kjenner veit at jeg ikke feirer jul og ikke har gjort det siden et par mislykka forsøk på 90-tallet. (La gå, 1988, 1989 og 1990 tror jeg var nokså ok juler med små bebiser i matrostøy og millarder av julelys og svart labrador og til og med kirkegang.)

Jada. Jeg har rænta om dette før!

Men det ser ikke ut til at jeg når fram til folk. De insisterer på å være uegennyttige på en selvforherligende julemåte likevel.

Nøff sagt

Siden det var lovet storm i går, hadde jeg shoppa inn fakler og ingredienser til glühwein og invitert til hagefest. Den ene gjesten takket nei først på grunn av at hun ikke har bobledress og deretter på grunn av fravær av storm. Den andre gjesten takket ja til reserveopplegget som gikk ut på å drikke vin i vinduskarmen mens vi planla et fantastisk konsept med kajakk og surfing og vinsmaking samtidig som vi gjentatte ganger undret oss over hvorfor ikke flere ungdommer vil bli elektrikere.

Da ikke-hagefesten var slutt og jeg skulle legge meg, døde Nelson Mandela. Men jeg fikk bare med meg litt av han eksperten på tv som kunne alt om Nelson Mandela før jeg sovna. Så jeg tok det igjen i dag tidlig og har nå grini cirka én time over hvor jævlig det pleide å være i Sør-Afrika.

Jeg gidder ikke late som om jeg var en samfunnsengasjert ung dame på den tiden da ANC kjempet på det hardeste. Jeg var kristenfundamentalist og gikk stort sett på bibeltimer og gospelkvelder. Men jeg husker en viss grad av opprørthet i heimen over at artister valgte å spille i Sun City. Jeg har alltid skjønt at det var riktig å være for Mandela og mot Botha. Og jeg har alltid likt den der sangen om Nelson Mandela. Bortsett fra det, føles det hyklersk å gråte særlig mer enn en time. Men jeg tenkte å se den filmen jeg har om fangevokteren hans i kveld.

På den noe lysere siden: Det er besluttet (eeh. JEG har besluttet) at Nerdefabrikken ikke er stedet for meg. I den anledning har jeg mottatt 2 triste besøkende, 5 triste e-poster, 1 nøytral e-post (Saga Norén) og 7 triste kommentarer på intranett. De 70 andre gir blanke faen selvsagt.

Jeg tenkte en stund at jeg satt på kanten av et stup og vurderte å kaste meg utfor. Så innså jeg at jeg faktisk satt på toppen av en fantastisk grønn skråning som ender i en bålplass ved en bekk der alt er vakkert.

Dersom du - mot formodning - skulle lure på hvordan det går med horisontaliteten, kan jeg like godt vedgå at det er tid for erkjennelser.

  • Måtte bare høre Satyricon på Arena sist helg. Prisen: 2 horisontale dager da jeg kom hjem
  • Måtte bare gjøre ferdig årets siste magasin på jobben min i går. Prisen: Minst 2 horisontale dager
  • Skal tilbake på jobb på mandag. Innser at 7,75 timer daglig pluss 1+1 timer reisevei er et vel optimistisk estimat for hva en fram til da 70 prosent horisontal kvinne kan klare
  • Så her må Selveste Fastlegen på banen. Uansett hva Saga måtte ha å innvende. (Når jeg leverer sykmelding til Saga, sier Saga Ja, men du er her nå, er du ikke?)

Tror egentlig jeg bestemte meg for å skrive en bok om mitt liv som moden metallkvinne mens jeg hørte Satyricon på Arena i Wien. Sjelden har noen vært lykkeligere. Og i februar spiller Sepultura på samme scene. 26 euro for billetten. 2500 for fly og hotell. Er vel ikke mye å lure på.


22.11.13: Mye horisontal nå

Hva slags dag er dette: Sola skinner. Jeg slipper å være på jobben

[--- English summary: I'm in bed most of the time. Below you can read the interpretation of a dream I had this week. I've had a few good days this week ---]

Enten har jeg som hjemmeværende og for det meste sengeliggende et mer spennende liv enn jeg har som utearbeidende og for det meste ikke sengeliggende - eller så virker alle begivenheter større og viktigere når jeg er hjemmeværende og for det meste sengeliggende.

Natt til tirsdag drømte jeg om at jeg gikk innover Venabygdsfjellet og i fjellsiden på Nysæterkampen løp en stor, hvit hest opp og ned. Siden jeg ikke har spesielt mye annet å ta meg til, tok jeg Dreammoods fram og tolket litt:

    To see a horse in your dream symbolizes strength, power, endurance, virility and sexual prowess. It also represents a strong, physical energy. You need to tame the wild forces within. The dream may also be a pun that you are "horsing around". Alternatively, to see a horse in your dream indicates that you need to be less arrogant and "get off your high horse". If the horse has two heads (one on each end), then it implies that you are being pulled into two different directions. Perhaps your strength or power is being divided. Or you are confused about some sexual matter.

    To see a black or dark horse in your dream signifies mystery, wildness, and the unknown. You are taking a chance or a gamble at some unknown situation. It may even refer to occult forces. If the horse is white, then it signifies purity, prosperity and good fortunes.

Altså: Styrke, kraft, utholdenhet, renhet, framgang og lykke.

Så ringte telefonen og jeg ble innkalt til en samtale som kan eller kan ikke få stor betydning for livet mitt. For en horisontal kvinne forbi sin beste alder er det å bli innkalt til viktige samtaler så oppløftende at du kan vel nesten si at jeg ble fylt av helium i et par dager der. Det hjalp også på heliumsituasjonen at jeg fikk besøk av venner fra fjern og nær og at vi satt i kjøkkenet her og smilte og smilte i mange timer.

What comes up, must come down. Heliumet gikk ut i går kveld og kroppen min kom på at den er traumatisert og på ingen måte kan finne seg i å bli stappet inn i trange klær for å være med på viktige samtaler. Så nå er jeg atter medisinert og horisontal.

Men jeg skal fortsatt gjøre noe med hele livet mitt så snart jeg er på beina. Og det er faktisk bare helt okay at det skjer så mye merkelig på jobben min for tiden at en alvorlig beslutning fra meg ikke kommer til å medføre et eneste skuldertrekk eller en eneste notis på intranettet. La vita è bella!

I kveld får jeg besøk fra Hippigrenda Vest og vi skal lage pastamat og drikke vin og snakke om katter og om felles kjente fra Nakenland. Og i løpet av helga skal jeg skrive en tilbakemelding til den nye sjefen min som har bestemt seg for at dårlige råd er gode nok råd og dermed har besluttet å fucke opp det som er igjen av jobben min. Tilbakemeldingen min kommer ikke til å bety noe som helst. Men av noen jeg stoler på har jeg fått høre at det ikke går an å syte og klage og samtidig ikke ta ansvar ved å gi skikkelige tilbakemeldinger.

Nå skal jeg sove litt. Etter å ha tatt en slags dusj som ble veldig amputert av at jeg har en bandasje som ikke kan bli våt og som jeg ikke klarte å dekke til med en slags fantastisk dusjplast som jeg har kjøpt men som klistret seg sammen til en liten klump hver gang jeg prøvde å sette den på. Ja. Nokså banale utfordringer i horisontaltilværelsen kan man vel si.


18.11.13: Euforisk mandag

Hva slags dag er dette: Lovende

[--- English summary: Have been listening to Satyricon and Sepultura this morning and am in a state of euphoria. Have made quite a few important decicions recently. My son is making me a 3D cow image ---]

Doris Lessing døde i går. Verden blir aldri den samme.

Våkna i morges og følte meg egentlig ganske elendig. Bestemte meg for å gjøre noe med det. Klokka 0755 dundra jeg i gang Satyricon på anlegget i stua, og ble straks hensatt til lysere tider og håp for framtiden. Så derfor fulgte jeg opp med å kjøre i gang litt Sepultura, og ble på en måte født på ny så til de grader at jeg måtte finne ut hvordan jeg raskest mulig kan høre Sepultura live. Og vet du at de kommer til Europa i februar og nå må jeg bare bestemme meg for om jeg skal dra til Dublin, London, Žilina eller Wien.

Selvsagt litt luksusaktig å planlegge Sepultura akkurat nå når det bare er nøyaktig 2 uker til Satyricon går på scenen på Arena og alt blir lys og varme og lykke og kjærlighet og hat.

I skrivende stund er mange halvstore beslutninger tatt og et par helstore beslutninger spikret. Hvilket gjør at følelsen på innsiden er omtrent som for cirka 26 år siden da bare jeg og én til visste at lille Julie bodde inni magen min.

Som en topp på euforien omkring å oppdage at Sepultura kommer til min del av verden og euforien omkring det å skulle treffe Satyricon på Arena, åpnet jeg e-postkassa mi nå og der lå en hyggelig hilsen fra læreren på italienskkurset som er bekymret for helsa mi. Noen dager må jeg nesten lure på om det finnes en gud likevel. Neida. Jeg lurer ikke på det. Men kanskje det finnes en slags rettferdighetsmekanisme der ute i universet. Nei. Det gjør det ikke. Millioner av mennesker har det helt for jævlig hver eneste dag. Og tusenvis av unger blir plaget og misbrukt av foreldrene sine. Ingen rettferdighet whatsoever.

Etter å ha sett en av filmene om Ted Bundy på lørdag, der presten før henrettelsen minnet Bundy på å tenke på Jesus gjennom hele henrettelsen, er det mer klart enn noensinne at dersom det finnes et liv etter døden som omfatter Jesus, så er jeg ikke interessert. Til bords med Ted Bundy, liksom?

Ja. Du merker nok at jeg er på vei tilbake. Det var faen meg på tide. Places to go. Money to make.

Vet du at jeg er blitt så lat at jeg ikke gidder å publisere bilder som jeg ikke allerede har publisert på facebook via telefonen. Skremmende. Det som ikke finnes på facebook, finnes ikke i det hele tatt. Å herregud nå blir jeg skræmt.

Sønnen har laget bursdagsgave til meg. En 3D-ku. Det vil si, han utvikler kua hver dag. I dag ser den sånn ut:


15.11.13: Rett fra levra

Hva slags dag er dette: Bunnen er nådd

[--- English summary: Better not ---]

Kjære, snille
onkel,
ikke les dette!

Siden jeg våkna i dag - eller faktisk siden før jeg sovna i går kveld - har livet vært for jævlig.

Jeg er vanligvis grei når det kommer til å servere dritt på www. Jeg kan kunsten å pakke dritten inn i velvalgte ord.

Vel. Ikke Nå Lenger

For det første er jeg lei av å bli behandlet som en tilbakestående person av folk på jobben min.

For det andre lurer jeg på hva slags verden vi lever i når vi må tåle at det finnes noe som heter "vintertilpassede motestøvletter". Hva faen skjedde med vintersko?

Når alt dette er sagt:

Den siste uka hadde ikke vært gjennomførbar uten så fantastisk familie og så fantastiske venner som jeg har!

Love is in the air!

Akkurat i dag lurer jeg egentlig på om den fantastiske gynekologkirurgen som skar meg opp på mandag kom i skade for å kutte bort litt av eggstokkene mine - eventuelt spraye dem med litt ekstra østrogen før hun sydde igjen.

Fuck. Denne maskina må oppdateres. See you later!


10.11.13: Kort innpå

Hva slags dag er dette: Uæææææ! Men veldig effektiv også

[--- English summary: I'm being hospitalised tomorrow. In a few hours I'll be myself again. I've watched a family of hoarders on tv and found myself snorting through the whole episode. The things they collected! The stories they told! Ach Du Liebe Güte! ---]

I morgen er Dagen. Om 24 timer er jeg på beina igjen. Sånn må det bare bli.

Har ryddet i kjærlighetsbrevene og papirene mine og betalt alle regningene. Det er sånt vi gjør i min familie. Og har hatt Barna på Før-Sykehuset-Lunsj i går. Men siden jeg tror på positiv visualisering, skal jeg fra nå og de neste timene legge vekt på fantastiske ting som skal skje i livet mitt i ukene som kommer.

Noen har lest oppdateringene på Grana.no og blitt bekymret. Og det er både bra og trist. Bra at noen bryr seg om meg. Trist hvis jeg skremmer folk. På den andre siden: Så vettskremt som jeg selv er for tiden, så er det litt deilig at noen sitter mange mil unna og tenker at Hun Er Ikke Alene.

Skulle egentlig lage et videoklipp nå, men det tror jeg vi dropper. Må heller pakke noen veldig hyggelige små ting i en liten sekk og forflytte meg nærmere sivilisasjonen før natta. Ja. Sånn er det å bo på en øy. Rekker ikke sykehusframmøte klokka 0630 med dette utgangspunktet uten bil.

Hva mener jeg om at det nå er in med historier om kronisk syke barn på dødsleie på forsidene av avisene? Jeg mener det er helt drøyt. La gå dersom det skulle vise seg at foreldre med døende barn taper 50.000 i måneden i ekstra skatt og avgifter. Hvilket de kanskje gjør for alt jeg vet. Men selve lidelseshistoriene har da ingenting i nyhetene å gjøre? Eller er det meg som er fullstendig skakkjørt når jeg ikke ser nyhetsverdien av den langdryge døden til en bitteliten utslitt stakkar? Jeg ser selvsagt historien, den tåredryppende og uoverkommelig triste. Vel. Jeg er sikkert ikke representativ.

Note to self: Husk å ikke si Jeg Hater Sykehus, Faren Min Døde Akkurat Her idet jeg kommer inn døra klokka 06 i morgen tidlig.

Jeg har fnyst meg gjennom en episode med syke samlere på tv i formiddag. Det er noe av det jeg er aller best til; fnysing. Denne gangen var det snakk om to litt lubne og triste jenter i 12-14-årsalderen, en tykk mor med stygg frisyre og gigantiske hengepupper og en sint far som var imot hele programmet og ikke likte programlederen.

Det viste seg at familien i programmet ikke kunne kaste noe som helst. Den sinte faren samlet på verktøy og pcer. Den tykke moren samlet på salt- og pepperbøsser og ting hun hadde fått fra folk rett før de døde. Den ene datteren samlet på kosebamser og den andre datteren samlet egentlig ikke på noe, men hadde epilepsi.

Da programlederen holdt opp en stygg kosedyrhund, viste det seg at den eldste datteren hadde fått nettopp denne stygge kosedyrhunden av bestemoren sin rett før bestemor døde og alle gråt fordi hun hadde hatt et så fantastisk nært forhold til bestemoren som døde da hun var 8 år.

Selvsagt fnyste jeg så stuebordet nesten velta da jeg hørte kosedyrhunden-fra-bestemor-historien. Men nå i ettertid kommer jeg på at jeg jo har bestemt meg for ikke å stille meg til doms over andre menneskers smerte. Overlevering av stygg kosedyrhund i tidsrommet omkring bestemors død må få lov til å være et fryktelig sterkt minne for de som trenger det.

Sånn. Jeg tror det var det hele. Bare én ting til: Jeg kom i skade for å love mannen på inntakskontoret for narkose (anestesipoliklinikken) at han skulle komme med i dagboka mi for ettertiden. Det beste med bedøvelseseksperten: Han spurte ikke hvor mye jeg veide. Det nest beste med bedøvelseseksperten: Han skjønte at jeg trengte å få styrken på bedøvelsessprøytene angitt i Gin Tonics. Sånn. Nå er du i boka. Shiit, nå blir Selveste Fastlegen misunnelig fordi jeg ikke minner oss på at hadde det ikke vært for Selveste Fastlegen så hadde jeg ikke rykket framover i helsekøen med en så utrolig fart (fra 0 til 100 på bare 3 måneder).

Sånn. Det var det hele.

Illustrasjon: Når jeg ikke kan reise til varme strøk, må Karibia komme til meg.


3.11.13: Opparbeider noia

Hva slags dag er dette: Bortsett fra noia ok

[--- English summary: Anxiety is my first, middle and last name these days. I hate facebook and all the stupid suggestions people make on Facebook. I feel sorry for abused children and drug addicts more than I feel sorry for children in hospitals. I should go away for a few days, since I have a few days off ---]

Jeg er glad for at det offentlige dekket mesteparten av min treårige terapi for å bli kvitt dødsangsten. For ellers måtte jeg brukt reklamasjonsretten nå. Livet er en orgie av angst. Det eneste som holder meg gående, er tanken på at hvis det (jeg) går skikkelig til helvete når de om 8 dager skal fjerne et lite stykke Grana, så kommer disse ordene jeg skriver nå helt sikkert til å bli utgitt i bokform. Det er nokså hot med folk som er åpne om døden. Og livet. Og sykdommer av alle slag. Og spiseforstyrrelser.

Jeg slites mellom en trang til å tømme alle skuffer og brenne alle brev som kan komme til å stille andre mennesker i et litt dårlig eller absurd lys - og trangen til å bruke de neste 8 dagene på å lage en visjon som vil sørge for at jeg fortsatt er meg selv om 9 dager. For øvrig tror jeg at dødsangst er såpass helsefarlig at når jeg kommer på inntaksprøven på fastsykehuset i morgen, så kommer de til å utsette hele dritten sånn at jeg får gleden av å bli enda reddere.

Jeg hater facebook. Likevel er jeg der. Sjuk dame. Akkurat nå holdt jeg på å poste en kjeftesmelleoppdatering. Men så kom jeg på at det får da være grenser. Det jeg ble opprørt over i dag, var disse ustanselige invitasjonene til å like en gruppe som heter Sykehusbarn. For det første begynner jeg å kaste opp bare jeg tenker på ordet sykehus - og enda mer når jeg tenker på ordet barnesykehus. For det andre så veit jeg bedre enn mange at barn på sykehus i Norge har det bra og er omgitt av fantastiske mennesker som gjør alt de kan for at barna skal ha det morsomt, få i seg mat og kjenne seg trygge.

Hvis jeg skal lage en slags norsk synd på-pyramide, så tror jeg at den ville se cirka sånn ut:

    misbrukte barn
      narkomane
        ensomme voksne
          andre mennesker det er synd på
            andre mennesker som det offisielt ikke er synd på fordi de bare har driti seg så jævlig ut og gjort så dårlige valg at det går nesten ikke an
              dyr
                planter
Ja. En nokså meningsløs liste det der. Men litt fin fordi jeg kan se at det ikke er synd på meg i det hele tatt.

Airbourne på mandag var akkurat det jeg trengte for å komme på at jeg har et liv som ikke handler om verken fornybar energi eller cyster og svulster. Selve konserten var ikke nødvendigvis så fantastisk, men det å være der sammen med folk som blir glad av det samme som meg! Jeg blir fortsatt ofte overrasket når jeg innser at jeg simpelthen bare elsker alle typer metall - fra dødsmetall til trash. Og at jeg aldri føler meg for gammel, for rar eller utenfor på noen måte på slike konserter.

Tror jeg egentlig har ferie den uka som kommer nå. Jeg skulle egentlig reise bort med Datteren. Men nå kan hun ikke ta fri fra skolen likevel. Så jeg skal vel ikke reise noe sted. Men kanskje har jeg ikke sykmelding neste uke, så da bør jeg vel ta en tur med danskebåten i det minste? Shiiit, har jeg penger da?! Kredittkort på danskebåten. Høres ut som en film. Nå sjekka jeg DFDS. Det koster masse penger. Så da blir jeg hjemme. Tror ikke jeg kan jobbe for den nye sjefen min sa han syns jeg skulle ta ferie selv om jeg ikke skulle reise bort og mens jeg er borte skal de ha planleggingsmøte for å finne ut hvordan det skal bli på jobben framover men det tror jeg ikke er så viktig for meg siden jeg bare skal gjøre det ingen andre gidder å gjøre uansett. Ja. Nye tider.


25. oktober 2013: It's alive!

Hva slags dag er dette: Veit da faen

[--- English summary: I'm on a part-time sick leave and I'll be hospitalised soon. I cry a lot; hence Dumbo ---]


Til å være en person som har 50 prosent redusert arbeidstid er jeg veldig lite meddelsom på Grana.no

Selveste Fastlegen har nok en gang ordnet opp i livet mitt og sørget for at henvisningen fra spesialisten med det hjemmeblekede håret havnet på rett bord. Så nå har jeg intet mindre enn to fastsykehus som visstnok er samme sykehus men på ulike steder i landet.

Og om nokså kort tid skal jeg møte opp for the final countdown. Eller noe sånt. Detaljene orker vi ikke å rippe opp i.

Livet på Nerdefabrikken er akselererende. Har ikke noe bedre ord for det. Annet enn at det er jævlig ikke-kompatibelt med trippeldiagnose og fastsykehus-duo.

Siden jeg er så kjørt i hue (og kroppen) prøver jeg å oppmuntre meg selv til å gråte mest mulig. Da er det for så vidt en god nyhet at jeg ikke lenger faller i krampegråt daglig over Det fryktelige (shit, nå brøt jeg sammen igjen), og at jeg derfor må ty til skitne knep for å sikre jevnlige utløp for følelsene. Dumbo har hittil aldri sviktet: (Prøvde å embedde, funka kanskje ikke helt, who cares?)

Og selvsagt kan jeg på hjemmedager bare gå ned i underetasjen og klamre meg til en av veggene eller til arbeidstøyet som fortsatt henger på knaggen på veggen. Fy faen, jeg er sjuk!

Tror det var det hele for nå. Kan kanskje tilføye:

  • Skal på Airbourne
  • Skal på Satyricon
  • En X har fått et splitter nytt fantastisk barn
  • Lærer fortsatt italiensk
  • Skal på italiensk aften på biblioteket
  • Har verdens beste venner
  • Har faktisk nesten verdens beste liv hvis vi ser bort fra detaljer diskutert ovenfor
  • Må ha cola
  • Altså må jeg kle på meg og komme meg ut i sola
  • Og samtidig skal jeg levere et pledd hos veterinæren, et pledd som har ligget i gangen siden stakkars Ozzie ble overdosert med narkosemiddel da veterinæren skulle fjerne dreadsa hennes
  • Nei. Ozzie er ikke død

26.9.13: I overkant selvopptatt

Hva slags dag er dette: Syk. Skal bare sove

[--- English summary: I have a headache ---]

Det er nok mest fordi jeg liker å se meg selv på tv - eller video om du vil - så lenge jeg selv har regien. Men noen ganger sender jeg videobeskjeder til en liten gruppe mennesker. Og jeg tror kanskje at et par utenfor gruppen er blitt lovet en episode av Granas Reality. Derfor:


14.9.13: En oppdatering

Hva slags dag er dette: Lørdag igjen

[--- English summary: My macbook is seven years old and dying. I still have a headache. Went to see my regular GP who said it's ok for me not to go to work every day these days. My regular nurse scared me by telling me how many times she has drawn blood from my arms. Wish I was in London, would like to go the Jazz Café. I never envy friends flying south for yet another week of sun. The photos show my new Bollywood garden bench with Ozzie on top of it, me almost wearng my Thai Air sleep mask and the future me (in a Danish movie) as a hotel hostess carrying a cat ---]


Jeg skriver dette på en sju år gammel, døende macbook. For noen uker siden sluttet batteriet å lade. Og forrige helg døde skjermen midlertidig. Heldigvis har skjermen dødd før - etter fall ut av vindu - så hysteriet grep meg på ingen måte, jeg bare koplet på en ekstern skjerm og tenkte På Tide Med Ny Datamaskin.

Skulle til å fortelle hvor syk jeg er. Men skrollet litt og fant ut at det har jeg allerede fortalt. Og siden syke mennesker ikke har noe annet å snakke om enn sykdom, har jeg intet nytt å komme med.

Kødda. Dette er jo dagboka mi, så jeg kan helt uten skyldfølelse fortelle at jeg på grunn av sykdommene jeg er rammet av siste ukene rett og slett oppsøkte Selveste Fastlegen. Som var glad for å se meg igjen selvsagt. Og jeg var glad for å se ham igjen. Han er jo på en måte den eneste familien jeg har i tillegg til de kjære barna. Selveste Fastlegen mente faktisk at det var såpass lenge siden jeg hadde hatt mistanke om hjernesvulst at jeg godt kunne ta et nytt bilde av hjernen. Og han gikk med på å ta masse blodprøver selv om han ikke mistenker at jeg har leukemi. Han sjekket til og med hemoglobinet. Som var 14. Som er i øvre sjikte av normalskalaen.

Ble litt skremt da blodprøvedamen (bioingeniøren?) sa Jeg pleier da aldri å ta prøve av venstrearmen din? Som om jeg veldig ofte kommer for å ta blodprøver. Jeg prøvde å antyde at ofte pleier jeg da ikke å få sjekket blodverdiene mine. Og blodprøvedamen sa Jeg har tatt blodprøve av deg mange ganger og jeg pleier å ta av høyre arm. Og jeg måtte erkjenne at Når du sier det, så pleier jeg vel å sitte i den andre stolen når jeg er her. Jeg har altså en fastlege og en fastblodprøvedame. Jeg trøster meg med at jeg pleide å ha en fastkelner og det har jeg i hvert fall ikke lenger.


Ja. Jeg vet det høres ut som om jeg tar lett på det. Som om jeg tøyser med alvorlige ting. Men vet du hva? Eat Shit! Jeg er hun som ikke dreit på 35 år. Du er han som ikke har noe liv. For øvrig er nettenes uutholdelige dødsangst nødt til å avløses av livets uutholdelige letthet nå og da.

Datteren er i London og jeg er misunnelig og ikke redd for å si det. Jeg vil også være i London. Jeg vil også gå på Jazz Café og på Ruby's (som ikke heter Ruby's lenger men jeg kaller det Ruby's likevel fordi da vi fant kafeen for mange år siden midt på natta på jakt etter mat og drikke, het den Ruby in the Dust og var akkurat det; en rubin i støvet).

Selveste Fastlegen sa at jeg godt kan være borte fra jobben halvparten av tiden nå som jeg har så vondt i hodet at jeg ikke klarer å tenke spesielt kompliserte tanker og nå som jeg venter på at brevet fra den gale spesialistlegen med hjemmebleket hår skal nå fram til fastsykehuset mitt. Jeg er litt usikker på om de kan putte en dame med kronisk hodepine som kan være alt fra leukemi til svulst eller blodpropp, i narkose. Og jeg er nokså usikker på om norske sykehus egentlig sjekker kryssdiagnoser før de setter i gang med å operere. Så denne tiden i helsekøen kan være slutten på livet slik jeg kjenner det.


Shiiit. Nå kom jeg til å tenke på at tenk om jeg havner i et slags koma eller en afasiliknende tilstand og mine nærmeste prøver å muntre meg opp med å sette på meg et headset som bare spiller Guns N' Roses eller Rammstein - mens det viser seg at den komatøse, afatiske utgaven av meg faktisk bare vil høre på beroligende, klassisk musikk! (Fy faen jeg er så wannabe! Måtte google for å finne ut hvordan jeg skriver Guns N' Roses!)

Ok. Jeg har faktisk vondt i hodet. Og en de tingene jeg ikke kan gjøre, er å sitte ved en pc. Så ha det bra.

PS. Jeg glemte å si at jeg aldri blir misunnelig, bare trist, når folk jeg kjenner drar på sydenferie til samme stedet flere ganger i året og bare snakker om sydenferiestedet sitt når de ikke er der. Når jeg selv drar til de samme stedene og ikke kaller det sydenferie og snakker om det etterpå er det selvsagt en helt annen greie.

Illustrasjoner: Øverst: Den fantastiske indiske benken jeg kjøpte på Facebook (med Ozzie oppå). I midten: Maska jeg bruker når jeg ligger helt stille og har vondt i hodet. Nederst: Siden jeg har litt god tid, ser jeg en del (for mye) på tv, og her om dagen så jeg en dansk film, og da hotellvertinnen med katten på armen dukket opp, tenkte jeg at det der var da faen meg et knakende godt forslag til en framtidig aktivitet for meg.


7.9.13: Vet ikke hvor jeg skal begynne

Hva slags dag er dette: Lørdag. Det er da noe

[--- English summary: I have a headache. I've had it for 3 weeks ---]

Kom hjem fra Sicilia og alt gikk gradvis over i svart, hvilket for så vidt betyr at alt først var lysegrått og at det kanskje er først nå det er nesten helt svart. Selv om det er det selvsagt heller ikke. For det er lørdag. Og jeg har funnet en lydbok som Teltnaboen har glemt igjen her. Og jeg har funnet en sånn maske som man bruker når man skal sove på fly (det står Thai) på den). Og nå skal jeg straks legge meg med maska på mens jeg hører på lydboka (Politi av Jo Nesbø. Tror den er helt ny).

For jeg har fått migrene.

Vet ikke om jeg har fått migrene. Har hatt hodepine i nøyaktig 3 uker i dag. Til tider sengeliggende. Til tider selvmedisinert. Til tider nesten overkommelig. Men like fullt hodepine hele tiden.

Den gamle jeg ville løpt til Selveste Fastlegen og grått meg til MR, CT, cellegift, antibiotika, morfin, valium og fysioterapi. Den nye meg husker at hun tok CT av hjernen nokså nylig uten at de fant noen svulst. Så jeg gikk til optikeren. Og etter å ha brukt noen minutter på å sjekke om en optiker faktisk egentlig har noen utdannelse, lot jeg henne sjekke øynene mine og hun sa at det ikke var noe galt med øynene og så bestilte hun time hos øyenlege for meg. For det kan optikere! Skrive øyenlegerekvisisjoner.

I går kom brevet fra øyenlegen og allerede om 3 måneder kan jeg finne ut om jeg har vondt i hodet fordi jeg er i ferd med å bli blind. Fuck dig mand! Optikeren kunne altså bare skrive langsomme rekvisisjoner. Stakkars. Sist jeg hadde en nesten-svulst bak øyet, ordnet Selveste Fastlegen time på minuttet. I hvert fall samme uka. Vel. Nok om det.

Før jeg fikk migrene fikk jeg noen andre sykdommer som gjorde at jeg måtte oppsøke en spesialist. På toppen av et kjøpesenter i sentrum av Oslo er det et legekontor med spesialister der man mot ganske mye penger kan få diagnoser på kveldstid. Min spesialist var ganske gæern. Eller frittalende. Og med hjemmebleket hår. Og hun ropte om at jeg trengte operasjoner og sykehusinnleggelser. Og siden det ikke hadde falt meg inn at jeg kunne være alvorlig syk akkurat den uka, så bestemte jeg meg for å vente noen uker for å se om de faktisk la meg inn på sykehus. Og det har de ikke gjort. Så her sitter jeg med sannsynligvis nokså alvorlige sykdommer i nesten hele kroppen.

Den gamle jeg ville ikke klart å sitte rolig og vente på innkallinger til spesialister og innleggelser. Den nye jeg er bedøvet av hodepine og helsekøer. Og så generelt misfornøyd at det gjør ikke noe at hele livet nå leves i et slags venteværelse. Nå for tiden når noen på jobben kommer til meg og gir meg nye arbeidsoppgaver eller maser eller kjefter, tenker jeg bare at jeg sitter og venter og at de kan rope så mye de vil.



Uncivilisation var deilig og befriende og vakkert og alt mulig selv om det regnet en del og jeg endte opp med å reise helt alene.



Jeg bestemte meg vel for nte gang for å finne meg selv én gang for alle. Og jeg skjønte underveis at jeg kanskje er den eneste på Uncivilisation som har en helt vanlig jobb ved siden av å bekymre meg for menneskeheten nå og i framtiden. Men jeg prøvde ikke å lyve og si at jeg var en eller annen form for kunstner. Jeg snakket egentlig ikke noe særlig i det hele tatt. Jeg lyttet og tenkte og sov i telt. Og fikk migrene.

Jeg har selvsagt tilbragt en del tid med å tenke over hva som kan feile meg siden jeg har vondt i hodet hele tiden. Og mens jeg har tenkt, har jeg funnet en blogg som egentlig er både jævlig trist og veldig oppmuntrende; Leukemiasurvivor. På en dårlig dag har jeg 5 av 10 symptomer (hodepine, blåmerker, utslitthet, trøtthet, utslett), på en god dag har jeg bare ett symptom (hodepine). Og jeg stikker meg jevnlig i armen (kødda, skraper bort en skorpe på utslettet) for å sjekke om jeg har fått oransje blod. Det har jeg ikke. Jeg vet det er perverst på en måte. Men det å lese om en dame som har hatt leukemi i 5 år og fortsatt lever, får meg til å se lyst på framtida.


6.8.13: Dett var dett

Hva slags dag er dette: Arbeidsmauraktig

[--- English summary: I've always wanted to go to Sicily. Now I'll always want to go back there ---]

Tror alltid jeg har hatt lyst til å dra til Sicilia. Nå tror jeg at jeg alltid kommer til å ha lyst til å dra til Sicilia.









Og tilbake på berget synger skogene. Bakom. Hallusinasjonene har ennå ikke returnert etter ferien, men jeg kan høre suset av dem et sted i det fjerne. Heldigvis egentlig. Siden jeg bare kom tilbake for å lukte på livet slik jeg syntes å huske at det var.

Jada. Veldig diffust dette.

Ting som opptar meg i dag:

  • Bør jeg ringe til Kim Bodnia?
  • Bør jeg finne ut hvilket hotell Tom Araya skal bo på til helga og leie meg et hotellrom?
  • Bør jeg klippe av meg håret?
  • Kødda. Jeg vurderer ikke å klippe av meg håret
  • Har jeg en oppdatert CV?
  • Hvorfor har jeg så mange klær som jeg ikke kan bruke?
  • Hvilken sykdom kommer legen (ikke fastlegen) til å oppdage i morgen?
Egentlig er jeg altfor trøtt til å betjene maskiner akkurat nå. Det er sent i verden. Klokka er over ni.

Når jeg kvikner til skal jeg vise fram bilde av gitaren jeg fikk til bursdagen min. Den kan være både akustisk og elektrisk.


11.7.13: Tønne ble kube

Hva slags dag er dette: Ferie. Forkjøla. En slags optimisme likevel

[--- English summary: I used to be a barrel. Now I'm a cube in stead. Roskilde was fabulous. I have nothig to wear. My hair looks like dead strands of almost-hair ---]

Etter at jeg sluttet å være normalvektig (59-62 kilo), har jeg avfunnet (not!) meg med å være ei slags brei tønne de siste åra. Men nå har jeg gått fra å være ei slags brei tønne til å være en nesten symmetrisk kube. Jeg er like brei fra alle kanter, cirka like brei som jeg er høy. Og på toppen av det hele troner et gammelt ansikt helt uten hals. Og på toppen av det igjen troner noen hårfjoner som ble offer for et forsøk på blondering tidligere i sommer og som deretter ble farget musebrunt og stripet litt blondere her og der og som derfor nå bare er noen livløse, brunblonde fjoner.

Ah. Hun har selvironi! tenker du nå. For du tror jeg overdriver dette med håret og at jeg tross alt fortsatt har de fantastiske rasebeina som folk til alle tider har vært så begeistret over å kunne fortelle meg at jeg har.

BULL SHIT ME NOT

er alt jeg har å si til den saken.

Det eneste lyspunktet akkurat nå er for så vidt todelt:

  1. Jeg vet at jeg kommer til å være en kube til jeg dør - eller eventuelt til jeg blir veldig syk og derfor blir en mer rektangulær kube mot slutten. Jeg sa nettopp til meg selv at etter ferien skal jeg faen meg slutte med å være en kube. Så gikk jeg i meg selv - i hvert eneste hjørne av kuben - og erkjente at kun dødelig sykdom kommer til å avkubifisere meg
  2. Jeg er så gammel uansett nå at ingen egentlig bryr seg om hvorvidt jeg er kube eller tønne fordi det eneste folk trenger fra meg nå for tiden er
    • penger
    • jobb
    • usynlighet
    • trøst
    • sex? (kødda)
    • mer trøst
    • skryt
    • oppmuntring
    • trøst
    • penger
    • penger
    • og på en god dag en god latter

Har tatt fram tøy som vil passe spesielt bra til aktivitetene mine de neste ukene. Innser at det gjør ikke noe om kofferten er bitteliten, for de klærne jeg har tatt fram er uansett for små til å bli med på tur. Det holder å ta med bikini (iiiiik! bikini!?) og et sjal til å ha utenpå hvis det er kaldt på kveldene, men det er det sikkert ikke, vel, jeg tar med sjalet likevel.

Kubetankene i dag startet egentlig med at jeg så en film med en dame i fine klær og høyhælte sko og så tenkte jeg Høyhælte sko! Det må jeg ta med! Og så tenkte jeg Kube med høyhælte sko er det verste jeg vet!

Hvordan var Alle Festivalers Mor i år? spør du kanskje. Og da vil jeg bare fortelle at årets festival var blant de aller beste. Tror jeg fanget opp en del på twitter (i omvendt rekkefølge - og lenkene er ikke klikkbare):

  • jorunn gran ‏@shamangran 9 Jul
    Må på rehab. Eller på vitamin V
  • ‏@shamangran 9 Jul
    The things you do when not quite sober at #RoskildeFestival; now making #StPauli waffles
  • jorunn gran ‏@shamangran 9 Jul
    Reliving #rf13, listening to @hatebreed Expand jorunn gran ‏@shamangran 9 Jul
  • jorunn gran ‏@shamangran 9 Jul
    Absolutt blåmandag. På en tirsdag
  • jorunn gran ‏@shamangran 8 Jul
    Sitter ved Halmtorvet. Snakker om kebabskandalen
  • jorunn gran ‏@shamangran 8 Jul
    Min X har oppsummert best of #rf13, vi har null - zero - overlapp!
  • jorunn gran ‏@shamangran 8 Jul
    Wow det engelske ordet for gørp er vurp
  • jorunn gran ‏@shamangran 8 Jul
    @aslak_gatas, denne er til deg. Fra #Kraftwerk #rf13 pic.twitter.com/B86FIFMrie
  • jorunn gran ‏@shamangran 8 Jul
    Takk for i år, @orangefeeling, helt fantastisk var det faktisk pic.twitter.com/ebcOb3GPyF
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    Relax. @shamangran goes back offline at @orangefeeling
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    @ThomasSeltzer Selv takk, vi hadde det absolutely fabulous! #rf13 #Turbo
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    #Goatwhore var intet mindre enn vakkert! Jeg syns faktisk @orangefeeling tross alt har lagt seg litt i selen i år (minus pophelvete) #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    Lei av gamlinger som kommer til #rf13 for å høre pop og visesang. Måske JEG burde dra på #Wacken og #RockAmRing neste år?
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    Apatisk. Men prøver @henryrollins før #KarpeDiem eller #Sword #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    Sustainable camping noise at #rf13 pic.twitter.com/e7KfQtgjMK
  • jorunn gran ‏@shamangran 7 Jul
    Takk til @hatebreed - made my Friday at #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 6 Jul
    Og, i dag: #RelaxCity og #HammockFarm, ved K, tror jeg, @orangefeeling? #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 6 Jul
    Starter dagen med #HobaHobaSpirit og #Hatebreed. Så får vi se. #Goatwhore kanskje? #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 6 Jul
    Love Laugh Live Learn, muligens i annen rekkefølge, #DevinTownsendProject @dvntownsend #Odeon #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 6 Jul Hørte Tony Sylvester for første gang med #Turboneger. Ble veldig glad! #Orange #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 6 Jul
    OMG, @VOLBEAT were awsome last night! #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 5 Jul Today: Bombino, Dakhabrakha, #Turboneger, Maskinen, Devin Townsend pr, Söndörgö, Tego Calderón, #Volbeat + sun&beers at #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 5 Jul
    Mulig døde kan danse, men tror jeg skal sove fram til #Turboneger på Orange hvis ikke sola plutselig kommer til #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 5 Jul
    RT @DJSchnitzel: it's turbonegro day!!! #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 5 Jul
    Takk til #Mokoomba som levde opp til forventningene på #rf13 pic.twitter.com/MTgalidId2
  • jorunn gran ‏@shamangran 5 Jul
    #Mokoomba, #Savages, #ChineseMan, #Slipknot og litt #c2c og spagetti og så var det natta på #rf13
  • jorunn gran ‏@shamangran 4 Jul
    Okay #rf13, nei forresten, #Gullanden først
Okay. Got to see a suitcase about some luggage. Arrivederci!


16.6.13: I tilfelle du lurte: La vita è bella

Hva slags dag er dette: Søndag. Fri.

[--- English summary: Difficult times, happy moments. Watching a romantic Bollywood movie that makes me cry. Had a good time at Stellafield. Two of my colleagues visited our house yesterday, I don't usually like that, but we had a good time. Have to make some plans for my future very soon. Saw Fatboy Slim in Oslo Friday ---]

Merkelige, utmattende tider med lykkelige øyeblikk nå og da.

Stellafield var perfekt, selv uten elg, ulv og bjørn. Og selv uten frykt og gjenferd. Var så avslappet da jeg skulle dra hjem at jeg glemte igjen alle sommerklærne jeg hadde hengt opp og ikke fikk brukt fordi det var cirka 5 grader hver eneste dag.

Men jeg tok tilbake fjellet. På stier og utenfor stier helt alene og til med steder jeg ikke kunne huske å ha gått før.

Shiiit. Jeg er inne i en soft, lettpåvirkelig fase. Ser på bollywoodfilm og tårene renner over en kjærlighetserklæring. Og her om dagen ble jeg rørt av å sitte og se på det yrende livet i gatene på Grünerløkka.





Brøt med en for så vidt årelang tradisjon og hadde besøk av to kollegaer i går. Og hadde det hyggelig. Og morsomt. Og Sønnen kom hjem og lagde nattmat til oss og alt var sommer og sol og lykke.

Gjenopptok en nokså årelang tradisjon på fredag og var på konsert med hele familien. Og ble oppløftet av hvor glade alle som var på konserten var. Og fant ut at min voksenrockepoke - som jeg egentlig ikke har hatt - men som har gått ut på å være på konserter med halvgamle menn som står med armene i kryss over brystet og tramper med den ene foten - må være slutt en gang for alle.








Fatboy Slim var en helt annen greie. Deilige beats - eller hva det nå heter - og glade unge og ikke så unge mennesker. Ok. La gå. Mange var glade fordi de var dønn steine. Jeg fant til og med en stripe med kokain på dassen. Men. Jeg dreit egentlig i hva slags rus folk var i der og da. Jeg var glad. Barna var glade. Alt var bra.

Nå tar bollywoodfilmen helt av her og jeg må grine (gråte) litt igjen. Klarer ikke å konsentrere meg om å skrive midt oppi alle de fargene der. Men når filmen er slutt, skal jeg tegne framtida mi på et stort ark. For nå er det faen meg på tide å ta noen skikkelige beslutninger her. Money or not.








Illustrasjoner: Lykta jeg kjøpte i Beijing, gjestene i hagen i KV3 i går, Fatboy Slim på Rockefeller, to turbilder fra Stellafield


25.5.13: Ut på tur

Hva slags dag er dette: Nokså prima. Litt stress

[--- English summary: Going away. Visiting Svalbard and then spend a lot of time at Stellafield. I have to overcome my fear of moose, bear and wolf. I also have to publish some poems and a crazy novel. I'm hosting an event with a celebrity tomorrow. Not Kim Bodnia. The Norwegian word for 'cry' means 'smile' in Danish. And the Norwegian word for 'clever' means 'kind'. I'll still have to sleep with Kim Bodnia if he happens to fall on top of me while drunk. Our servers are named after our dead cats. That's too bloody sad ---]

Litt vemod når jeg går omkring og tenker at jeg snart skal på tur og kommer på at jeg skal på en helt annen tur enn vanlig.

Ikkeno feil med Stellafield. Bare litt lite blått hav og støvete landeveier av den typen som tur pleier å innebære på denne årstiden.

Men. Planen er å overkomme nye fryktregimer. Denne gangen står følgende for fall:

  • elg
  • bjørn
  • ulv
  • særlig elg kanskje
Elgfrykten skal overkommes ved hjelp av fargerike klær og en boks med hårspray. Og et ønske om å overkomme frykt. Kanskje mest av alt dette ønsket.

Da jeg var liten, var jeg aldri redd for elg. Og jeg var på tur i fjellet helt alene stadig vekk. Fordi jeg kommer fra en traumatisert familie som gjorde det helt nødvendig for deler av familien (mor) å være nokså triste mens de (hun) lyttet til melankolske sanger der Jim Jeeves utbroderte hvor fryktelig det var å a) skulle ut i krigen (Distant Drums) b) overleve kjærlighetssorg (Is it really over) eller c) ta hånd om fradødde slektninger (Mamas Bible). Når jeg tenker meg om, var Mamas Bible sannsynligvis Stonewall Jackson, en annen traumatisert fyr.

Da jeg var litt større var jeg på tur med Jesus og hadde en engel som beskyttet meg.

Og da jeg ble voksen fant jeg det helt nødvendig å overføre melankolske ritualer til barna mine, ispedd kjærlighet til fjellet nokså fri for elgangst. Ingen elg angriper en enslig mor på tur med barføtte små optimister.

Jeg er nokså sikker på at jeg skal klare å komme meg helt til Svartfjellseter uten å falle sammen i panikkangst. Og når jeg kommer dit er jeg nokså sikker på at jeg skal klare å våge å gå opp på åskammen og legge meg ned på gresset og tenke på hvordan det må ha vært å være liten gjeterjente der oppe en gang omkring 1950.

Jeg er litt mindre sikker på at jeg skal klare å gå opp på Dynjefjell og bade naken i det lille tjernet som jeg alltid har drømt om å bade i.

Jeg er enda mindre sikker på om jeg noensinne kommer til å våge meg inn til den mystiske enga på Dynje som jeg fant engang på 80-tallet. Jeg har alltid drømt om å finne igjen den enga og legge meg ned der for å sove litt.

Nokså sikkert er det imidlertid at jeg ikke kommer til å bli overmannet av gaupeangst. Men man vet jo aldri.

Må telle på knappene før jeg bestemmer meg for om jeg skal spørre taxisjåføren om rovdyrsituasjonen på Stellafield. Taxisjåfører sier alltid at det nettopp er observert både ulv og bjørn rett ved hytta. Og selv om jeg er ganske sikker på at de lyver, blir jeg livredd hver gang.

Før jeg skal til Stellafield skal jeg imidlertid ut på en helt annen tur som jeg verken gleder eller gruer meg til. Det vil si, jeg gleder meg til å sove på flyet og til å sove på det rommet de har skaffet meg oppe i isødet. Og jeg gleder meg til å se fantastisk natur. Men jeg gruer meg til Isfjorden, selv om jeg gleder meg til kanskje å se isbjørn - selv om alle sier at jeg ikke kommer til å få se isbjørn.

Er trøtt. Og vet jeg burde være ute i hagen nå som sola skinner. Men tror jeg skal sove litt i stedet. Og kanskje dusje først, siden jeg har trent litt akkurat nå. Nei. Sove først. Så dusje.

Har skrevet et viktig brev i dag. Men skal ikke sende det før i sommer. Det er viktig for hele framtiden min. Det er derfor jeg ikke kan sende det før i sommer.

Vurderer sterkt å gi ut en illustrert diktsamling. Men siden den kommer til å ruinere alle de ulike bildene som folk måtte finne på å ha av meg - i den grad noen i det hele tatt har bilder av skyggetanter inni hodene sine, så må jeg tenke meg om ganske lenge.

Vurderer å gi ut en litt crazy bok. Men den må avpersonifiseres fordi jeg under produksjonen kom i skade for å nevne unevnelige temaer.

Skal treffe en gammel og veldig god venn snart tror jeg. Men vi er ikke veldig gode venner lenger, bare gamle bekjente. Derfor verken gleder eller gruer jeg meg til å dra på turen der jeg kanskje ikke kommer til å få se isbjørn.

Burde pakke en liten koffert med tøy av typen "casual" veldig snart. Siden jeg skal på en tur jeg verken gleder eller gruer meg til veldig plutselig. Og siden jeg før turen skal være vertinne for en nokså kjent mann som kommer til Oslo for å være med på turen.

Kommer på at en venn en gang sa at jeg likner på Laura i Matador. Det var jo ikke akkurat et kompliment tror jeg. Men siden jeg er snill og han er slem, sa jeg at han likner på Jack Nicholsom. Så han misforsto og tror nå at jeg innerst inne har lyst til å ha sex med ham.

Jeg har ikke lyst til å ha sex med fremmede i det hele tatt. Men vet at dersom Kim Bodnia engang skulle ramle oppå meg i fylla, så ville jeg prøve å ha sex med ham siden det har jeg lovet meg selv. Som Svenno på jobben så klokelig sa det her om dagen: Kim Bodnia. Jo, det må du jo bare.

Har invitert ymse bekjentskaper til å være med som vertskap når jeg skal være vertinne for den nokså kjente mannen som kommer til Oslo i morgen. Alle har blitt veldig glade for å bli invitert. Men bare cirka 5 kommer til å bli med. En poet. En festivalarrangør. En polfarer. Og et par kollegaer. For én gangs skyld håper jeg at celebrity-viktigst-i-verden-bekjentskapene mine faktisk møter opp. Så den nokså kjente mannen kan føle seg viktig og fantastisk selv om han ikke er Kim Bodnia.

Virker jeg apatisk? Da skal du vite at jeg har begynt å forberede meg på å reise til isødet. For jeg har kjøpt røde skolisser som kanskje er altfor korte til de eldgamle skoa mine. Og jeg har vaska den nye boblekåpa som er litt mindre lavvo enn lavvoen. Enda en ting å være litt trist for. For andre gang reiser jeg til isødet. Og for andre gang får ikke lavvoen være med. Enda en grunn til å grine. Jeg sliter veldig med å bruke ordet grine, siden det betyr smile på dansk. Men du vet nok hva jeg mener. Ingen grunn til å smile her i gården. Bare vemod og melankoli. Og magnetarmbånd til Isfjorden.

Serverne i KV3 er oppkalt etter døde katter. Det er da simpelt hen så frekt. Uups. Mads Mikkelsen-henvisning der. Han må jeg ikke ligge med hvis han faller oppå meg en gang han er full. Det er da noe.


12.5.13: Pain in my heart

Hva slags dag er dette: Søndag. Fri

[--- English summary: I love Otis Redding so there's no real pain in my heart except from the fact that I've decided not to go the the country of nudity this summer. Instead I will go to the mountains and spend some time in silence. Have started to watch Lie to Me and I'm reading people's faces all the time. Don't believe I have a face that could be read easily myself. Due to a rough childhood and lots of tics. And my emotional life is a mess. I'll be on a boat close to the North Pole in two weeks. Cool myself down a bit I guess. Have been a success at work for a few hours last week. A relative of mine has grown empathy. Strange ---]

Du som kjenner meg, tar det ikke så tungt når oppdateringen starter med overskriften Pain in my heart, for du vet at jeg elsker Otis Redding

Men hjertet mitt gråter litt likevel fordi jeg har besluttet at dette er året for å bryte nakenferietradisjonen og heller satse på litt alenetid i fjellheimen. På den andre siden slipper hjertet mitt å gråte fordi Stellafield står alene!

Har begynt å se på en tv-serie om avsløring av løgner. Og tenker mye på hva ansiktene til folk sier. Samtalene i KV3 høres nå stadig oftere slik ut:

  • Han var sliten i dag?
  • Ja. Og litt lei seg?
  • Nei. Kanskje mer oppgitt?
  • Men i går var han sur?
  • Er du sur forresten?
  • Jeg ser at det er noe?
  • Du vet at jeg leser deg som en åpen bok?
Enda jeg for min egen del har konkludert med at jeg sannsynligvis har veldig lite av disse mikrouttrykkene som tv-serien handler om. Fordi jeg har hatt en litt skakkjørt oppvekst. Og i tillegg har masse tics. Så jeg føler ingenting når andre føler masse. Og føler plutselig masse når det ikke passer seg. Som under grillfesten på fredag da jeg plutselig ble rasende for det første på Jens Stoltenberg (som ikke var på grillfesten) og deretter på alle som nekter å snakke om hvor fryktelig det som hendte på Utøya var. Og jeg kan helt overlagt gå rundt og hate mennesker som aldri har gjort meg noe vondt. Ikke bare mislike. Hate. Eller egentlig mener jeg ikke hate. Jeg mener mislike så sterkt at jeg må kaste opp bare jeg tenker på dem. Og mislike dem så sterkt at jeg får lyst til å putte telefonen min inn i mikrobølgeovnen når de ringer.

Om to uker sitter jeg på en båt like ved Nordpolen. Og det kan vel egentlig virke som om jeg trenger å kjøle meg litt ned?

Jeg skulle fortelle et eller annet spennende. Og nå kommer jeg på hva et var. Jeg har vært på en liten reise og gjort litt yrkesmessig suksess siden sist. Faktisk såpass yrkesmessig suksessaktig var det at en mann kom bort til meg og sa That's what happens when you hire proffesionals! Ja. Om meg. Til meg. Det føltes litt som en lottogevinst. Som ble fratatt meg idet Nerdefabrikken ringte neste morgen for å gneldre om noe piss.

På den lyse siden likevel:

  • Antall yrkesmessige suksesser gjennomlevd siste uka: 1
  • Antall viktige møter vært på og ikke driti meg ut på: 1
  • Antall artikler skrevet i dag cirka 2 uker etter deadline: 1
  • Antall artikler ennå ikke skrevet som skal leveres i morgen: 1
  • Antall spennende litt mystiske utflukter jeg skal på i morgen etter jobb: 1
  • Antall kilo jeg har glemt å gå ned til sommerferien: 10
  • Antall dobbelthaker jeg derfor har: 3
  • Grad av tro på at jeg klarer å gjøre noe med kiloer og dobbelhaker: Svært lav
  • Men når jeg ikke skal på nakenferie, så gjør det jo egentlig ingenting
  • Jeg kan slanke meg på fjellet in silence
Ah. Grunnen til at jeg begynte å skrive akkurat nå: En slektning som alltid pleier å påpeke at jeg bør ta meg sammen hvis jeg ytrer noe sutrete på www, skrev denne uka noe nesten litt empatisk. Så jeg tenkte det var en test og avfeide empatien. Og slektningen ble enda litt mer empatisk. Kan vel kanskje tyde på dødelig sykdom. Eller slektningen har gått i seg selv etter alle arrestasjoner av sutring på www. Vel. Det får jeg nok aldri spurt om.


28. april 2013: Vondt i magen

Hva slags dag er dette: Skulle ønske det var fredag

[--- English summary: Going with my instincts. Don't tell me that emotions or intellect is more important than instincts. I'm fat. The house is a mess. The basement is haunted. Need some vitamin G(T) ---]

Hvor stor andel av mennesket er følelser, hvor mye er instinkter og hvor mye er intellekt? Det er spørsmålet.

Vi investerer vanvittig masse skattepenger i enkeltmenneskers følelsesliv. Enda det er ganske mange som klarer seg ganske bra uten å være så opptatt av følelser. Hva er poenget med å terapere folk til å føle seg som helter hvis det innebærer at vi må fortsette med å behandle dem som helter? Og hvorfor skal vi lære på sånne kvinnedominerte selvutviklingskurs at vi er fantastiske og trygge og sterke mens vi sitter i ring og kjenner etter hvordan det føles - når verden styres av menn som styres av 50/50 intellekt og instinkter?

Jeg holder en knapp på instinktene hvis jeg må velge om jeg skal styres av følelser, instinkter eller intellekt. Fordi intellekt blir for kjedelig og firkantet. Og fordi jeg tror - ikke føler - at når vi skreller vekk dette med fornuften og følelsene, så vil instinktene lede oss til å gjøre de helt nødvendige tingene hele tiden.

Så når jeg har vondt i magen i dag, er det ikke fordi jeg gruer meg til å gå på jobben. Det er fordi instinktene mine forteller meg at det er beint fram helsefarlig for meg å dra på jobben. Følelsesligaen ville sikkert hardnakket hevde at dette er et typisk eksempel på hvilken rolle følelsene spiller i livet mitt. Men jeg satser alt på instinktene.

Det går ganske dårlig på italienskkurset. Det går helt ræva med slankekuren. Huset ser ut som et hælvete. Underetasjen er hjemsøkt. Og de neste 4 ukene kan ikke engang vitamin V hjelpe meg gjennom. Må nok ty til vitamin G(T).

På den lyse siden kan det ligge an til noen hyperaktive og befriende dager med romkameraten fra i sommer rett etter de neste 4 ukene. Og så har jeg bestemt meg for å kjøpe en hytte i København dersom instinktene overbeviser meg om at det passer med resten av livet mitt (som betyr hvis jeg fortsetter med å ha en jobb der jeg tjener masse penger).


12.4.13: Det snør det snør

Hva slags dag er dette: Trøtt. Fredag

[--- English summary: I'm learning Italian; imparando italiano. It annoys me when I understand what people say. But I don't think it will be a problem when I go to Italy, as I've only been able to learn how to say hello and where I live. I'm fat ---]

Elsker å hate snø som faller når jeg tenker at det skulle vært sommer. Dette landet er så godt som uoverkommelig. Hvis vi ser bort fra velferden og den lave kriminaliteten og de lyse sommernettene og det at jeg skjønner hva folk sier. Som jo også er en ulempe. Husker sist jeg reiste i et land der jeg ikke skjønte et eneste ord. Idet jeg satte meg på flytoget fra OSL, begynte jeg å klø av irritasjon over alt det teite folk satt og snakka om.

Idet jeg tenker at jeg burde flytte til et land der jeg ikke skjønner hva de sier, tenker jeg at jeg har jo et eksepsjonelt godt språkøre. Og så tenker jeg at det har jeg jo ikke lenger. Nå har jeg cirka litt under et middels godt språkøre. Hvis du ser bort fra at jeg er smart - det kan visst ikke gå over. Ikke uten store mengder alkohol daglig i hvert fall. Fordi jeg er smart, kætsjer jeg alt italiensklærerinnen prøver å lære oss før hun forklarer det. Men neste kurskveld har jeg glemt alt igjen. Unntatt buongiorno og ciao. Og Abito in Norvegia. Ikkenoe av dette vil gjøre at jeg blir irritert på italienerne når jeg kommer dit. Så jeg antar jeg kan reise nesten hvorsomhelst og være uirritert. Det er da noe. Bortsett fra til England og Tyskland. Og Østerrike og Sveits og USA. Og andre steder der de snakker engelsk. Australia. Skottland. Irland. New Zealand? Shiiit. Jeg får vel reise til Italia da. Og det skal jeg jo. Snart.

Og om 11 måneder skal jeg reise til at annet land og være der veldig lenge. Sånt må jeg love meg selv ellers orker jeg ikke et minutt av tilværelsens uutholdelige tunghet.

Forrige fredag var jeg glad og søt. I dag er jeg tjukk og stygg og må drikke meg glad og konsonantfri. Men først må jeg trene litt. For hvis jeg ikke trener nå, blir det mer slitsomt å trene neste uke og jeg vil helst at det skal bli mindre og mindre slitsomt. Og det blir det. Heldigvis.

Hun skriver som en som er på avvenning fra sterke medikamenter og har mistet kontakt med virkeligheten. Tenker du. Men det er bare tull for jeg er bare trøtt fordi jeg ble vekket at et barn (et voksent barn) som prøvde å få tak i meg klokka halv fem i dag tidlig.


7.4.13: Tja

Hva slags dag er dette: Bare et par timer igjen av søndagen

[--- English summary: It's power tool season in our street but fortunately it's also soon to be revenge season à la US Army vs Noriega in 1989. I suspect that the men in my neighbourhood are outside making noise with their power tools and hammers because they can't stand being inside with their wives ---]

I stekeovnen står søndagsgrandiosaen og blir ferdig. Og her sitter jeg og har brukt for mye tid på idiotiske facebook og twitter hele helga. Men snart skal den smarte telefonen vike for en telefon uten applikasjoner og tøys og da blir livet en lek igjen.

Det nyutvidede fellesarealet i KV3 er fylt opp med en sofa som i 1995 kostet 800 kroner på IKEA. Den har mistet ryggen sin, stakkar, og det at den nå er blitt et slags hovedmøbel, gjør oss sannsynligvis til den mest bærekraftige husstanden i gata.

Ber til guden for voksenopplæring om at jeg må få styrke til å gjøre leksene til italienskkurset før det er for seint. Tror jeg skal kunne hele fire verb innen tirsdag; essere, abitare, stare og ett til som jeg har glemt

    io sono norvegese
    abito in Norgegia
    sto bene
Oi. Nå roper søndagsgrandiosaen. Ikke kebabgrandiosa. Aldri.

Fy faen nå har oppussingssesongen startet i gata her og det er tid for hat. Og medlidenhet. Fordi jeg tror naboherrene står utenfor husene sine med hver sin sag for å slippe å være inni husene sine med hver sin kone. Godt jeg har kommet veldig på dette med Noriega og Welcome to the Jungle siste uka. Så det er ikke lenge før revenge-sesongen kan starte for fullt. Det er da noe?


6.4.13: Et lite løft

Hva slags dag er dette: Lovende lørdag

[--- English summary: I was in an extremely good mood yesterday and made a video greeting that I shared with friends on Facebook. Really boosted my selv confidence the way people responded. Intend to keep this good mood for a few days. Might make me thinner ---]

På grunn av særdeles strålende humør produserte jeg i går 2 stk 30 sekunders videosnutter med meg selv. Først en til kollegaene mine på jobben. Deretter en til venninnene mine på facebook. Jeg må vel erkjenne at venninnene på facebook ble hakket mer begeistra over filmen de fikk enn hva kollegaene ble.

Men sånt må man regne med når man ikke nødvendigvis har den aller morsomste jobben i hele verden. Shiiit. Nå leser sjefen min dette og så får jeg sparken. Og sluttpakke!? Qui vivra verra. Eller Tempo mostrerà som det nok heter på italiensk som jo er mitt nyeste språk. Tiden vil vise.

Skal passe på å beholde den gode selvtilliten etter videosuksessen til minst halvveis uti neste uke. Så blir jeg kanskje tynn også. Selv om jeg ikke har mer colabrus uten sukker igjen av den ukentlige dosen. F**k det da.

Nå for tiden kan det gå nesten to uker uten at jeg tenker på Det Fryktelige. Og det er egentlig fint. Men i dag tenkte jeg på det fordi jeg oftere og oftere får e-post som sier at messenger skal dø eller noe sånt og da tenker jeg på at jeg må huske å lagre de samtalene med fine-fine gutten før jeg sletter hele messenger-applikasjonen. Sånn går nu dagen.

Det er lørdag morgen og jeg har mine ritualer. Kaffe. TV. And then some.

Ja. Jeg er fortsatt tjukk. Og jeg vet at det skyldes dette med at jeg egentlig er fra Afrika der de ikke trenger så mye mat. Og vi (afrikanerne og jeg) som ikke trenger så mye mat, kan egentlig ikke være med på fester, middager og ferieturer. Vi kan egentlig bare sitte under det ene, skrøpelige treet i landsbyen og dele en bitteliten bolle med ris eller grønnsaker. Eller bark? Mulig jeg blander sammen Afrika og Robinson nå. Men en på jobben hadde vært på afrikansk restaurant forrige uke og han sa at det var skrøpelige greier de serverte. På afrikansk restaurant i verdens rikeste land. Så jeg er nok ikke helt på jordet.

Det triste med å ha en afrikansk fysiologi er at jeg ikke bør dra på ferie, fest og middag. Det fine med å ha en afrikansk fysiologi er at jeg kan spare masse penger på ikke å kjøpe mat. Og dessuten kommer jeg til å fortsette med å leve ganske lenge mens de andre dør under apokalypsen.


5.4.13: Nei. Aldri

Hva slags dag er dette: Strålende

[--- English summary: No way am I going minimalistic, though our place looked kind of nice when I removed lots of stuff last night ---]

Etter å ha tømt deler av fellesarealet i KV3 for møbler grep jeg meg selv i å tenke Å Så Fint! Og deretter irettesatte jeg meg selv grundig for å være blitt besmittet av den jævla minimalismen som jeg tar slik avstand fra. Jeg ble så skremt at jeg nesten satte alt på plass igjen og hengte opp bildene før snekkeren kom for å rive den veggen som skal gjøre det mulig å bli enda mer maksimalistiske i KV3 med blomster i vinduskarmen og kaffebord og sofa og puter og lenestoler og fargerike gulvtepper og

Akkurat her løp jeg inn på badet for å hente et interiørmagasin(!) som jeg har kjøpt der jeg har sett et bilde av et maksimalistisk sofaarrangement som jeg skulle ta bilde av og dele med deg og så glemte jeg hele grana.no og ilte videre i tilværelsen


10.3.13: Søndag

Hva slags dag er dette: Sol ute. Sol inne. Elsker søndager.

[--- English summary: I don't feel like going to Thailand or Australia. Think I will go to Canada og India some time ---]

I gamledager tenkte jeg alltid at søndag er nesten mandag. Nå tenker jeg at søndag er en hel fridag. Særlig for morgenfugler.

Har ingen problemer med å erkjenne at jeg er en grunnleggende misunnelig person. Særlig er jeg misunnelig på alle som har kule jobber og som skriver skjønnlittereratur. Men jeg blir sjelden misunnelig på folk som reiser til steder. Fordi det å reise til et sted, er et valg. Jeg reiser også til steder. Ofte.

Unntak fra Blir-ikke-misunnelig-når-folk-reiser-til-steder, er New York City. Og litt London. Men ikke Berlin, Thailand, Barcelona, Tyrkia og Australia som folk reiser til absolutt hele tiden. I dag leste jeg om en twittervenn som er på vei til NYC og ble og tenkte på at jeg kanskje aldri mer skal til NYC. Og så tenkte jeg på de stedene jeg har reist til og som jeg kanskje aldri skal til igjen og på steder jeg ikke slutter å reise til og på steder jeg aldri har vært.

  • NYC - har sannsynligvis vært der for nest siste gang
  • USA - skal kanskje aldri dit igjen, bortsett fra den turen til NYC
  • Paris - tror jeg har vært der for nest siste gang, hvis ikke Sønnen flytter dit da
  • India - skal dit igjen hvis noen vil bli med meg!
  • Buenos Aires - orker ikke tanken på den lange reisen, men tror jeg kommer til å reise dit igjen
  • Canada - tror jeg skal dit igjen. Lenge tror jeg. Og kanskje til og med til Alaska. Som jo strengt tatt er USA som jeg aldri skal til mer. Ser man det
  • Cuba - der har jeg aldri vært, men tror jeg kommer til å reise dit
  • Island - ferdig, hvis ikke jobben sender meg dit, og i den jobben jeg har nå er jeg trygg, jeg må være glad hvis de sender meg til Oslo sentrum et par ganger i året
  • Kina - been there done that
  • Thailand - aldri drømt om å reise dit
  • Afrika - vil til Afrika en vakker dag, tror jeg kommer til å reise dit
  • Australia - drømte om å reise dit tidligere. Drømmer ikke om det lenger
  • Gran Canaria - kommer til å reise dit så lenge det er tillatt å fly
  • Hellas - kommer til å reise dit ganske mye så lenge jeg klarer, med tog når det blir forbudt å fly
  • London - tror jeg skal stikke dit ganske snart, i hvert fall skal jeg dit til høsten
  • Nice - tror jeg skal stikke dit enda mer ganske snart enn London. Når jeg kjenner etter, vil jeg bare til Nice akkurat nå og der fant jeg en billett til neste helg men jeg tror ikke jeg gidder å reise alene. Likevel. Skal sove på det.
Var en suksess av et kvinnemenneske som bakte boller til lunsj og lagde römertopfkylling til middag. Bollene ble spist opp før alle som habiterer KV3 denne helga fikk smakt, så nå lager jeg nye boller.

Siden du spør: Slankekuren går jævlig dårlig. Dvs kuren går bra. Og jeg drikker teen hver dag. Men jeg blir ikke tynnere verken av dietten, teen eller treningsdosene jeg kjører på med. Men det er fortsatt 2 mnd til 17. mai når jeg skal ha på bunad som er så vid at jeg kan ha ullgenser under.

Skulle finne en matoppskrift her om dagen fordi jeg lager veldig mye mat for tiden fordi det er mitt nye image å lage mat og servere den med hvit duk på bordet. Husket at oppskriften var nevnt på Grana.no og oppdaget noe som sikkert ingen andre har oppdaget før meg; Grana.no er ikke fullstendig kopiert til det nye hotellet sitt. Noen sider bare slutter plutselig. Jeg tror det er html-tretthet, altså for lange filer. Men kjenner at jeg ikke gidder å fikse på det. Tror jeg skal sette av et par kvelder til å lage ett, sammenhengende word-doc av Grana.no i stedet og deretter ta ned hele dritten. Sånn at når jeg blir kjendis, kan jeg republisere avvikene og mange vil tro at det aldri har vært mulig å lese dem på www tidligere. Var vel egentlig en vekker da jeg skulle finne et eller annet på nett her om dagen og min meget lovende kollega som skal arve jorden, sa Det ser ut til at du har alt lagret på dine egne hjemmesider. Huffda.

Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About HP23 | A propos de nous | Über uns