Tilbake til forsiden
Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com



 
 
Ville Vesten 2.0

Jeg vil ikke si at jeg forakter folk som ikke våger å overraske seg selv og andre innimellom. Men jeg ville foraktet meg selv hvis jeg ikke våget å overraske meg selv og andre innimellom.

[I don't despise people for not having the courage to surprise themselves every now and then. But I couldn't live with myself if I didn't do unexpected things regularly]


tekst JORUNN GRAN


Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

Nytt

2019

VILLE VESTEN 2.0
Hyperaktiv
Oida
Finner ut av ting
Putting out fire with gasoline
Ting skjer ikke
Ting skjer
Rigger meg til
Går seg til
Alene hjemme
På stedet hvil
Lander
Finner roen
Leier tilbake
Deja vu
Første fridag i Ville Vesten
Let the game begin
Life is peaceful there?

2018

TILBAKE I VIRKELIGHETEN:
Alt du ikke lurer på
Oida
Hei
Ikke-bloggeren
Tilbake

VILLE VESTEN:
Dette gikk litt for fort
Morgenfugl
Øver
Hujadamej
Lønningsdag
20 uker
Effektiv nå
Rydder i skapet
Lyden av øde øy
Kort innpå
Alene hjemme

2017

Restitusjon
Trekker inn klørne
Søndag
Lørdag
Lærer fugler å fly
Må nok dra videre snart
Som om det var noe nytt
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:
God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik




24 mars 2020: Roser meg selv

Dagsform: Kvikk
Humør: Fortsatt apatisk
Antrekk: Akkurat nå: Treningstøy
What kind of hair day: Må vaskes

[--- Praising myself for jobs well done so far ---]

Jeg driter i at du ikke lurer på hvordan det går med jobbelista mi. Jeg har behov for å gi meg selv ros. Og jeg gjør det slik:

Dette er altså lista over alt jeg må levere før jeg blir syk:

  • FERDIG! Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • FERDIG! To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • FERDIG! Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Som du ser - selv om du driter i det - så går dette veldig bra.

Illustrasjonen dokumenterer at i tillegg til å være kjempeflink til å jobbe meg ferdig med alt før jeg blir syk og eventuelt dør, så deltar jeg på hjemmekonserter som streames på nettet stadig vekk. Jeg gjør dette for å gjøre andre glade. Egentlig har jeg bare lyst til å sove når jeg ikke jobber. Altså har jeg egentlig lyst til å gjøre akkurat det samme som jeg gjør når jeg bor i Ville Vesten.




22 mars 2020: Hyperaktiv

Dagsform: Våken
Humør: Apatisk
Antrekk: Den fantastiske lange genseren som er helt utslitt
What kind of hair day: Nesten nyvaska. Det er da noe

[--- Being hyperactive in social medias. Doing a lot of work. Listening to a true crime podcast ---]

Selv om jeg ikke er en veldig sosial person, har jeg vært hyperaktiv i sosiale medier den siste uka. Jeg har kommunisert med studenter på instagram og med venner på facebook (som jeg jo hater).

I tillegg til å være hyperaktiv i sosiale medier, har jeg vært hyperaktiv på jobb. Jeg har jobba stappfulle dager i frykt for å bli syk sånn at jeg ikke blir ferdig med alt jeg skal levere.

Dette må jeg levere før jeg blir syk:

  • Anbefalinger til studenter som skal på utvekslingsstudier selv om vi egentlig ikke tror at det blir noe av utvekslingsstudiene akkurat nå.
  • To forelesninger for en ekstern gruppe. Med lyd. Og kanskje med en liten videosnutt. De to forelesningene skal foregå i et nettmøte. Men hvis lydfilene blir bra, kan jeg bare sende hele greia til deltakerne. Tenkte jeg.
  • To forelesninger for de fantastiske studentene mine. Med lyd. Med video. Med skravletavle. Disse forelesningene skal handle om eksamen, så egentlig må jeg lage eksamen først, men jeg tror situasjonen krever at eksamen bygger på forelesningene mer enn omvendt.
  • Eksamen til de fantastiske studentene mine. Etter å ha gått gjennom de siste årenes eksamen, innser jeg at det ikke er så mange problemstillinger å velge mellom hvis jeg ikke vil gjøre noe helt nytt som gjør at mange stryker og det vil jeg nok ikke.
  • Eksamen til noen jeg egentlig ikke kjenner. Her tror jeg at en kollega tilbød å gjøre jobben for meg.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på oppgaver de har skrevet siste uka.
  • Tilbakemeldinger til studentene mine på semesterets første prosjekt.
Jeg er ferdig med de eksterne forelesningene og mye av innholdet i de interne forelesningene. Hvis jeg blir syk og ikke kan snakke, kan jeg likevel sende forelesningene til studentene, siden jeg har vært flink til å skrive opp hvor de finner mer informasjon. Jeg er også ferdig med å samle sammen problemstillinger til eksamen og jeg tror jeg har funnet det jeg trenger av bakgrunnsmateriale. Så egentlig kan jeg vel høste fruktene av denne ukas hyperaktivitet på jobb dersom jeg våkner i morgen og er nesten død.

Et øyeblikk med hjerteskjærende ærlighet her nå: Jeg vet ikke om jeg er hyperaktiv i sosiale medier fordi jeg trenger å kommunisere med andre mennesker eller fordi jeg prøver å oppmuntre andre mennesker eller fordi jeg har lyst til at andre mennesker skal synes at jeg er kul og har et kult liv tross alt. Jeg kjenner meg selv godt nok til å helle mot den siste forklaringen dessverre. Sånn er det å være rockestjerne.

Jeg hører på en podcast om bestialske drap på homofile menn i Toronto. Jeg er jo litt hekta på true crime. Beklager. Men det er faktisk nyttig å bli minnet på hvor jævlig dårlig vi har behandlet homofile gjennom tidene. Podcasten handler om at politiet dreit i å etterforske drapene skikkelig, og at de som ble dømt for drap på homofile, i mange år fikk minimale straffer med begrunnelsen at en homse hadde lagt an på dem.



13. mars 2020: Oida

Dagsform: Uthvilt egentlig. Men helt matt
Humør: Nokså ulykkelig
Antrekk: Fabulous yoga på en måte
What kind of hair day: Bare knuter. Jeg må vaske det

[--- Is it really over? Norway shuts down. I will drive south tomorrow ---]

Så er det på en måte over. Livet i Ville Vesten. Hele Norge er stengt. Jobben min skal eventuelt gjøres på internett. Studentene skal visst ikke reise tilbake der de kom fra. Men jeg håper de skjønner at de ikke skal være sammen alle sammen. På den andre siden så må vel folk få klemme seg sammen her og der i de tusen hjem så lenge de ikke innimellom kommer ut i samfunnet og smitter resten av oss.

Jeg tror jeg skal kjøre bil hjem til Hippiehalvøya i morgen. Fordi jeg ikke har lyst til å være helt alene på et sted der jeg ikke kjenner noen i tider som disse. Jeg tror jeg skal pakke med meg alt jeg ikke kan tenke meg ikke å ha tilgang på. Jeg tror også jeg skal pakke med meg en del av den maten jeg har kjøpt inn. Og veden egentlig. Og turtingene mine.

Jeg skal være ærlig og si at jeg aldri rakk å bli forelska i denne delen av Ville Vesten. Jeg har hele tiden sett at det er muligheter for eventyr her. Men livet mitt har ikke vært eventyrlig. Jeg har for det meste vært trist og sint.

Dette hadde jeg gledet meg til:

  • Lange kvelder og lyse netter
  • Vårsol
  • Lange og bratte turer i absolutt alle fjellene jeg har sett her
  • Overnatting i fjellet med bål
Men selv jeg aldri rakk å bli forelska i denne delen av Ville Vesten, så rakk jeg å bli begeistret over alle de nydelige unge menneskene jeg har truffet her. Siden dette er Ville Vesten, og siden studentene her er definert som voksne, har jeg på en måte vært litt meg selv sammen med dem, og jeg tror jeg kommer til å huske dem lenge.

En vakker dag i løpet av våren skal jeg dra tilbake for å pakke ned huset mitt og vaske det og levere nøklene. Det er det eneste som er sikkert akkurat nå. Eller. Egentlig er vel det litt usikkert også.

Noe annet som er nesten helt sikkert, er at jeg skal lage forelesninger for internett og hjemmeeksamen i løpet av de neste fire ukene.

Jeg har fått en kjempekvise bak i nakken. Det skyldes sikkert stress. Selv om jeg ikke føler meg stressa. Bare trøtt og redd egentlig. Rådvill kanskje. Lurer på om jeg kan treffe noen jeg er glad i når jeg kommer hjem, eller om det egentlig er forbudt å treffe venner også.




7. mars 2020: Finner ut av ting

Dagsform: Fin
Humør: Nokså lykkelig
Antrekk: En av de mislykka toppene jeg har investert i
What kind of hair day: Pretty fabulous

[--- The world might end soon ---]

Jeg er tre dager tilbake i Sivilisasjonen.

Siden verden kanskje snart går under, har jeg begynt å se en tv-serie som handler om at verden går under, parallelt med at jeg leser i avisene om hvor mye virus det er over hele verden og særlig i Italia og Kina.

I tv-serien som handler om at verden går under, skjer det allerede i andre episode at bankene kollapser. Og det gjør veldig sterkt inntrykk på meg. Så sterkt inntrykk at jeg har vært nødt til å ta noen grep som jeg egentlig er nokså stolt av.

I morgen skal jeg tilbake til Ville Vesten, og jeg drar tilbake ved godt mot fordi det er snart vår og da skal jeg klatre i fjellene og få masse besøk og sove i telt og drikke vin på terrassen. Jeg drar også tilbake ved godt mot fordi jeg gleder meg til å tilbringe dagene sammen med framtidens helter. Glade og sorgløse gutter og jenter som synger og danser og skriver og snakker. Og jeg drar tilbake ved godt mot fordi jeg har en slags plan for framtida. Den helt karrierefrie framtida.

Jeg tenker litt på at det er ingen som egentlig har noe med å mene at noens liv har vært verre enn andres liv og særlig ikke nå som det har gått så mange år siden alt tilsynelatende var verre enn hva det er mulig å forestille seg for alle andre. Det eneste jeg har lyst til å gjøre når noen tråkker litt for nær meg, er å rope Show Me The Money! Jeg aner ikke hvorfor. Jeg bare elsker den setningen.




4. mars 2020: Putting out the fire with gasoline

Dagsform: Trøtt
Humør: Glad
Antrekk: Den kjempedyre joggebuksa og den beste trøya
What kind of hair day: Møkkete knute. Skikkelig møkkete

[--- Once in a while I need to listen to David Bowie's Putting Out Fire ---]

Ikke alt betyr noe. Rettelse. Ingenting betyr noe. Men når jeg plutselig må høre Putting out fire with gasoline, så får jeg det for meg at underbevissheten har noe å fortelle meg.

Jeg husker første gang jeg hørte Putting out fire with gasoline. Jeg gikk Vg2, og var bedt på fest hos en venninne, og midt oppi det hele var det en fyr som stadig vekk ropte Hør han drar den i gang nå! idet han satte på Putting out fire with gasoline.

Den festen for mange år siden har i ettertid ikke betydd noe som helst for min personlige utvikling. Så hvis underbevisstheten min vil si meg noe i dag, så må det være noe helt annet.

Jeg har aldri hørt Putting out fire with gasoline uten å tenke på han som brølte hver gang han spilte den. Men jeg tror det er teksten det handler om her. Hver gang jeg prøver å roe alt ned, blir det bare enda mer støy rundt meg.

Fra dette evner du nok å tolke at det ikke er spesielt stille og rolig og avbalansert dette livet i Ville Vesten nesten innerst i en fjord. Men gudene skal vite at jeg prøver å ha det stille og rolig og balansert og flott. Jeg tenner for eksempel lys i vinduet hver kveld når jeg legger meg. Hver ettermiddag når jeg legger meg. Jeg gjør det fordi jeg syns det er koselig. Men jeg kan også ha sagt at jeg gjør det for å si hei til alle som er døde. For alle som ikke er her, er mer her enn hjemme. Jeg aner ikke hvorfor. Kanskje fordi det kjempestore fjellet ved siden av her minner jeg om enden på verden.




29. februar 2020: Ting skjer ikke

Dagsform: Forkjøla. Redd
Humør: Elsker å ha fri
Antrekk: Den kjempefine kofta og den kjempedyre joggebuksa
What kind of hair day: Nyvaska. Fabulous

[--- I used to have friends, family and colleagues that were important parts of my life ---]

Dette er bare litt dropp innom. I forbindelse med at jeg oppdaterte prøveprosjektet rosabloggen, lenka jeg opp oversikta over nesten alle gamle avvik fra Grana.no. Og i tilfelle noen skulle lese rosabloggen og trykke på lenka, gjorde jeg det selv. Og så klikka jeg på en tilfeldig henvisning. Og kom til et univers jeg nesten ikke kan huske å ha vært en del av.

Det er både befriende og litt skummelt å oppdatere grana.no nå som jeg vet at ingen jeg kjenner kommer hit. De som kommer hit nå, er enten tilfeldig forbipasserende som googler sånne ting som nylonstrømper og tequila, eksene mine som vil forsikre seg om at livet mitt aldri ble bedre uten dem (blæh, det ble det!) og eventuelle nye lesere som er lettdistraherte og som aldri orker å lese mer enn cirka tre setninger om gangen.

Hvorfor jeg er redd? Jeg er selvsagt redd for å dø av coronavirus. Selv om jeg veit at jeg ikke kommer til å gjøre det.




16. februar 2020: Ting skjer

Dagsform: Fin
Humør: Glad og trøtt
Antrekk: Pysj på en måte
What kind of hair day: Ganske fin, men mye knuter

[--- I've been to a concert in the Wild Wild West. It was legendary ---]

Under over alle under. Jeg har vært på konsert i Ville Vesten, og det var rørende vakkert og ekte og virkelig noe å leve på i de neste 18 dagene til jeg skal tilbake til virkeligheten en tur igjen.




9. februar 2020: Rigger meg til

Dagsform: Optimistisk
Humør: Glad
Antrekk: Den nye yogadrakten som begynner å gå seg til
What kind of hair day: Ikke så veldig møkkete

[--- Sunday. I've met with the local immigrants. I've attended my student's cabaret. I've been found worthy of being my colleagues' driver when they are going to a party in my neighbour's house without me. I'm finding my way around my job. I must never forget that The Resilient Child does not mix well with people from the Western parts of Norway ---]

Det er søndag. Jeg har lagd hollywoodstemning helt innerst i en fjord, og jeg gidder egentlig ikke å skrive detaljert om hva som skjer. Derfor:
  • Jeg har funnet et turmål som er like i nærheten og lovende
  • Jeg har funnet en kafé som egentlig er for innvandrere, men det driter jeg i
  • Studentene mine inviterte meg på premieren på revyen deres, og den var bra
  • Kollegaene inviterte meg på vorspielt før premieren, og jeg dro dit selv om jeg var sjåfør
  • Jeg fikk hilst på en jeg har planlagt å bli kjent med fordi han har skrevet en doktorgrad jeg vil lese
  • Jeg har forstått at jeg bestemmer over mitt eget liv på jobben, og handler deretter

På morgenturen i går kom jeg forbi denne plassen. Her hadde en gjeng med friluftsstudenter overnatta under åpen himmel. Jeg skulle ønske jeg hadde vært med på det. Men jeg skal prøve å gjøre det selv en gang i stedet. Helt alene.


Selv om jeg ikke har kjent studentene mine så lenge, så var det helt fantastisk at to av mine tre grupper var stjerner på Vekerevyen i går og i tre dager til. Jeg håper de kommer på forelesningen min i morgen selv om de er stjerner. For jeg har laget forelesningen på eget initiativ.

Tenker på at jeg må huske at Oslo er ikke Norge og Vestlandet er ikke løvetannpike.




2. februar 2020: Går seg til

Dagsform: Glad og fornøyd
Humør: Glad og fornøyd
Antrekk: Den eldste joggebuksa og den beste t-skjorta
What kind of hair day: Nyvaska. Fabulous

[--- Life has been like a rollercoaster these last weeks, and I've hardly been able to recognize myself ---]

Oh-la-la så usedvanlig berg-og-dalbaneaktig livet har vært de siste ukene. Jeg har ikke vært i stand til å gjenkjenne meg selv. Men nå er jeg meg selv igjen. Og framtida er såpass lys at jeg må ha solbriller. Det var selvsagt et språklig bilde. For sol har det ikke vært mye av. Med unntak av en ettermiddag denne uka da jeg faktisk satt på verandaen i Ville Vesten og så at sola gikk ned bak noen fjell som jeg ikke aner hva heter fordi navn på fjell ikke står på googlemaps.

På den veldig lyse siden så har jeg nå vært på to turer i det ikke helt umiddelbare nærmiljøet. Den første helt alene en søndag det ikke regna. Jeg fant havet og kjente at jeg levde en stund der ute.

Hva f er den som skjer? Har hun begynt å lage bildeblogg nå? spør du kanskje. Og da må jeg vel nesten svare Hvem er det som betaler for dette webhotellrommet her? Når jeg finner noe som gjør det mulig å puste her i Ville Vesten etter uker med regn og mørke, så tar jeg meg bare den friheten å publisere så mange bilder jeg vil.

Men det aller mest magiske som har løfta sinnet til nye høyder (sinnet som i the soul ikke the anger), er at jeg har blitt kjent med ungdommene jeg skal jobbe sammen med i tida framover. Og vi har vært på en fantastisk dagstur ut mot havet.

Og det gjorde ikke noe om det var drittvær, for alle var i godt humør og jeg følte at hele meg ble fylt opp med smil.

Og det ble litt som i Vårsøg.

    No skin det sol e høgste Svealiå No bli det vår, det kjenne e so vel De søng så tongt kring alle dalasiå å synnåvinn han kjem å gjer me sel.
Bortsett fra at det for så vidt ikke har vært så mye sol da.

PS: Selv om avvik fra Ville Vesten for så vidt ikke er helt Grana.no, så er det feil å late som om jeg ikke veit hvilken dag det er i dag. Den aller mørkeste av dem alle. RIP lille venn, jeg lever drømmene våre for oss.


18. januar 2020: Alene hjemme

Dagsform: Avslappet
Humør: Litt melankolsk
Antrekk: Den kjempedyre joggebuksa og den stripete favorittrøya
What kind of hair day: Palme. Møkkete

[--- I don't normally miss anything or anyone when I'm far away from home. But this weekend I feel like Matt Damon in The Martian ---]

Jeg påberoper meg å være en person som aldri savner noe eller noen. Men det er mulig jeg har forandra meg, for denne helga føler jeg meg som Matt Damon i The Martian

Det hjelper at jeg kan skype med Hammerfest og Nesodden. Det hjelper masse. Og jeg håper det hjelper hvis det er sant at det blir i sol i morgen sånn at jeg kan kjøre en tur til et nytt sted med fantastisk natur og alt det der.

15. januar 2020: På stedet hvil


Dagsform: Uthvilt
Humør: Litt avventende kanskje
Antrekk: Treningstøy foreløpg
What kind of hair day: Ganske fabulous, ganske nyvaska

[--- I've not visited a single new spot in the wild wild west. But I might visit some new spots this weekend. Or another weekend. My clothes are dark and boring, I don't know how I managed to move here without bringing any colourful clothes ---]

Hvis du lurer på hvordan det gikk med utfluktene i helga, kan jeg med én gang si at der skjedde det absolutt ingenting, først på grunn av tåke og så på grunn av solnedgang. Som om du egentlig lurer på det. Som om du egentlig finnes.

Jeg velger å se positivt på det hele. Jeg har hele utflukten forrige helg til gode, og jeg kan fortsette med å ha utflukten som mål i ukesvis helt til jeg en dag plutselig er der, ute på en øy i Ville Vesten. Ifølge værmeldingen skal det bli plussgrader, lite vind og mye regn lørdag og plussgrader, nesten ingen vind og oppholdsvær søndag, så her kan absolutt alt skje.

Det som må skje, er at jeg får tak i noe som kan hjelpe meg med å få fyr i ovnen min. Jeg tror veden jeg har kjøpt - som var veldig billig - er helt våt. Den brenner i hvert fall nesten aldri. Og jeg prøver å huske hvor i verden jeg har sett sekker med bittesmå pinner til å fyre opp med.

Noen vil kanskje akkurat nå lure på hvordan det går med kostholdet mitt her ute i Ville Vesten. Og da kan jeg fortelle at det går både bra og helt på ræva. Det som er bra er at jeg ikke sitter foran peisen og koser meg potetgull og sjokolade kveld etter kveld, siden jeg ikke får fyr på peisen. Det som ikke er bra, er at jeg er så trøtt at jeg ikke klarer å lage mat som smaker annet enn papp dyppet i vann. I går laget jeg for eksempel en stor porsjon risgrøt. Som smakte papp dyppet i vann. Men siden jeg lagde nok til 3-4 dager, har jeg bestemt meg for å spise grøten til middag resten av uka. Jeg skal sprite den opp litt med vaniljesukker som jeg skal kjøpe på vei til jobb i dag. Og så skal jeg kjøpe litt solbærsaft som jeg kan drikke til. Den kan jeg også lage solbærtoddy av hvis jeg får et lyst øyeblikk og bestemmer meg for å dra opp til gapahuken helt alene en kveld. Haha. Sikkert jeg gjør det.

Nå skal jeg kle på meg de triste klærne mine og vandre til jobben min. Jeg aner ikke hvordan jeg som egentlig er en slags bråkete variant av Christine Koht, har klart å flytte til Ville Vesten med en garderobe som fargemessig befinner seg i skalaen svart til mørkeblå ispedd tre burgunderfargede gensere. Jeg aner alts ikke hva som skjedde der. Eller jeg vet hva som skjedde. Jeg trodde at jeg startet på en ny epoke i Ville Vesten der jeg kom til å gå i allverstøy hele tiden. Så jeg la vekt på å ha med meg nok allværstøy, og dreit i dette med å muntre meg selv opp med friske farger. Jeg får se om jeg klarer å rette opp i dette når jeg skal hjemom neste gang.




11. januar 2020: Lander

Dagsform: Optimistisk
Humør: Fornøyd
Antrekk: Kofte og pysjbukser
What kind of hair day: En slags løvemanke

[--- I'm kind of settling here out in the Wild Wild West. Even though the weather is rather terrible. Rain. Fog. Gale. Wind. And combinations of those. I'm planning a fiew hikes and trips ---]

Den siste uka har jeg egentlig landet litt her ute i Ville Vesten. Jobben har begynt å bli det den skal være. Undervisning og veiledning av førsteårsstudentene. Og det passer jeg kanskje bedre til enn det å sitte innesperra på et kontor i en korridor.

Det har gått opp for meg siste uka at folk lager de historiene de trenger for å holde liv i sin egen virkelighetsoppfatning, og at hvis noen skal forstå hva som er min virkelighet, så må jeg forklare det på en pedagogisk måte. Så det har jeg gjort siste uke vedrørende
a) meg som person og
b) min livssituasjon helt innerst i en fjord.
Og det har funka. Det viser seg at folk som bruker arbeidslivet sitt på å være alvorlige og bare snakke i koder, faktisk forstår det når andre ikke snakker i koder og heller ikke snakker i tullete omskrivninger slik jeg ofte gjør. Det finnes et musikalsk begrep for slike tullete omskrivininger som underbevisstheten min nå har fått i oppgave å lete fram. Og der kom det: Parafrase. Jeg må slutte å snakke i parafraser.

Været er ræva. Vind og regn. Særlig vind - som for så vidt er mer gøy en ræva. Men kombinasjonen er krevende. Likevel. Hjemme i virkeligheten har vi jo 70 prosent regn uten vind. Og det er faktisk mye verre enn både vind alene eller vind og regn sammen. Duverden. Bedre værbetraktning er vel neppe blitt nedskrevet noensinne?

Noe helt annet:

Du - hvis du finnes - lurer kanskje på hva jeg holder på med helt innerst i en fjord når jeg ikke er på jobb? Da kan jeg fortelle at jeg bruker en del tid på å planlegge hva jeg skal gjøre her når tåka letter, regnet avtar og vinden stilner. Og det er egentlig noe av det smarteste jeg kan finne på her, for da lurer jeg på ting om små steder på kartet og så spør jeg kollegaene mine og så blir de kjempeglade og forklarer meg om hvor det er fint og hvor det er livsfarlig og sånt.

Hvis du ser på kartet, skal jeg egentlig til området ringet rundt i dag hvis det ikke er for mye vind. Og jeg skal dit om to uker og kanskje overnatte på hotell, tenkte jeg, for å få meg et avbrekk. Noen av stedene jeg har markert, skal jeg gå til når det blir våren. Noen av stedene skal jeg kjøre til hvis det blir fint vær. Og jeg har funnet noen busser jeg kan ta rundt omkring hvis jeg ikke vil kjøre.




5. januar 2020: Finner roen

Dagsform: Uthvilt
Humør: Bra. Avslappet
Antrekk: Kofte og stillongs
What kind of hair day: Helt ok. Knute på toppen

[--- I was thinking it might be good to make new friends while I'm staying away from home for a long time. But I'm not the kind of person that people want to be friends with, so I try talking casually to my colleagues a couple of times every day ---]

Etter et avbrekk som begynte og startet hjemme i kåken på Hippiehalvøya men som hovedsakelig ble tilbragt på strender i Atlanteren, har jeg landa på en god måte helt innerst i en fjord.

Du verden så vondt jeg hadde i ryggen, på grensen til dødelig vondt, da jeg dro sørøst før jul. Jeg var nokså hysterisk, og googlet fram en slags lokal trollmann, en naprapat. Han er nå den nyeste mannen i mitt liv. Trollmannen (naprapaten) sa og gjorde riktige ting, og etter én time hos ham, var jeg et nytt menneske. Og to dager seinere var ryggen helt seg selv igjen.

Da jeg mellomlandet på Hippiehalvøya på vei hjem etter ferien, merket jeg at jeg gledet meg til å komme til Ville Vesten. Nå som jeg er her, skulle jeg for så vidt ønske at jeg hadde vært på en sandstrand i fire måneder til. Men jeg er blitt flink til å lage idyll og lys og varme her i Ville Vesten.

Jeg tror jeg tenkte etter forrige runde i Ville Vesten at det ville være lurt å prøve å bli kjent med noen når jeg bor borte hjemmefra ganske lenge. Men jeg kan merke at jeg er en sånn person som ingen vil bli kjent med. Det har jeg nok alltid vært. Men jeg er det veldig mye her innerst i fjorden.

Nå må jeg bake ferdig min aller første brødbakst i Ville Vesten. Og så skal jeg se en eller annen rørende, søt, gripende film før jeg jobber litt med jobben min i kanskje en times tid. Så skal jeg trene hvis de som bor ovenpå drar bort, for da kan jeg trampe og spille høy musikk.


17. desember 2919: Leier tilbake

Dagsform: Vondt i ryggen
Humør: Trist fordi jeg har vondt i ryggen
Antrekk: Tights og treningstopp fordi jeg skulle trene
What kind of hair day: Rimelig nydusja. Litt Tjorvendukke

[--- My back aches. My landlords are renting my flat back from me tomorrow. I've seen a couple of magic spots this last week ---]

Tida går fort helt innerst i en fjord. Jeg har blitt kjent med nesten alle på jobben, og de fleste av dem hater meg allerede. Så der er intet nytt. Men om noen uker kommer de til å skjønne at jeg er et utrettelig arbeidsjern som gjør alt som ingen andre gidder å gjøre, og da tåler de at jeg er her likevel

På fredag, for fire dager siden, strekte jeg på meg en strekk i ryggen da jeg skulle dra ut et støpsel av en stikkontakt. Jeg får sånne strekker cirka to ganger i året, og de går over etter tre dager. Men nå er det dag fire, og i ettermiddag satte jeg meg bare ned og hylgrein litt da jeg kom hjem. Så tok jeg fire reseptfrie piller og noen ryggøvelser før jeg la meg oppå ei glovarm varmeflaske der jeg fortsatt ligger. Jeg har forresten ligget litt på jobben også innimellom denne uka:

Jeg blir alltid hysterisk av å få strekk i ryggen, fordi det var det mamma fikk rett før hun begynte å dø. Så smertene i ryggen min blir forsterket av dødsangsten.

Hvis vi ser bort fra det med dødsangsten, så kan jeg informere om at jeg akkurat har gjort kåken min helt innerst i en fjord klar til tilbakeleing til utleierne i juleferien. Jeg sa fra at det er fullt mulig for et lite barn å brenne opp huset eller drikke seg i hjel på sprit hvis barnet får være alene i kåken og får klatre opp på de øverste hyllene. Og utleierne sa at det ikke kom til å være mitt ansvar. Før de sa at de skulle betale for all strøm de bruker. Det med strømmen sa de minst tre ganger. Så de har nok fortått at strømsparing er greia mi.

Jeg burde si noe om at det er magisk her. Men foreløpig har det jo vært mest regn, snø, storm og tåke.

Og jeg har bare gått de kilometerne jeg må gå for å komme meg til og fra jobb. 2,5 km nedover til jobb. 2,5 km oppover fra jobb. På den andre siden: På søndag gikk vi 200 meter oppi lia til ei bålpanne. Det er kanskje litt eksotisk?

Livet var kanskje litt eksotisk på lørdag også, når jeg tenker meg om. På biltur til innerst inne i en annen fjord, fant vi litt av hvert.




8. desember 2919: Deja vu

Dagsform: Uthvilt
Humør: For så vidt helt greit
Antrekk: Kosebukser og kofte
What kind of hair day: Absolutely fabulous. Nydusja!

[--- Update deleted ---]

Ikke fordi jeg er blitt prektig eller noe sånt. Men jeg hadde en dårlig dag, og skrev noe som ikke helt tålte dagens lys her. Det handla om min egen intoleranse. Sånn. Bort med det.


7. desember 2919: Første fridag i Ville Vesten

Dagsform: Bra!
Humør: Litt vaklende
Antrekk: boxer og kofte foreløpig
What kind of hair day: Har fortsatt ikke vaska håret. Jeg er ei sjuske

[--- I'm driving to a shopping mall today. The wild wild west is different this time from last time. I can go shopping on Sundays if i want to. And if I'm desperate, I can reach a small city in two hours without having to worry about ferries. And quite a few people live in this place, so noone notices me when I go for walks or go shopping. I love working within my original field of work after all these years ---]

I går kveld gikk jeg ut og satte trekk på bilen forde det skulle snø litt og jeg skal kjøre til et kjøpesenter i dag. Når jeg ser ut, har det fortsatt ikke snødd, men jeg skal uansett ikke dra til kjøpesenteret før sola har stått opp. Og i dag står den opp 0943. Og den går ned 1511. Så jeg har litt over fem timer på meg i dagslys til å finne ut hvordan det egentlig ser ut her i Ville Vesten. Tror jeg skal ta med en termos med te og finne en liten strand i det minste. Etter at jeg har vært på kjøpesenteret.

Som tidligere nevnt, tror jeg, kan jeg ikke si mye om yrkeslivet i Ville Vesten uten å krenke noen. Eller. Nå tuller jeg. Jeg kan si dette: Jeg elsker å jobbe på det gamle fagområdet mitt! Jeg elsker at de jeg jobber sammen med, er interessert i journalistikk og medier! Jeg føler meg kompetent til å gjøre den jobben jeg skal gjøre! Det var vel ikke verst? Og én ting til: Jeg elsker å gå i vær og vind til og fra jobb, selv om jeg ikke elsker at det er så mange oppoverbakker når jeg skal hjem på kvelden. Og: Jeg elsker at jeg ser fjord og fjell fra alle vinduene mine. Det gjenstår bare å se alt sammen i klarvær og dagslys. Det skjer nok etterhvert.

Det som er veldig forskjellig fra forrige gang jeg var i Ville Vesten, er at det for eksempel er en søndagsåpen butikk her. Og jeg er på fastlandet og kan kjøre til en by på bare cirka to timer. Og det bor såpass mange mennesker her, og såpass mange innflyttere, at ingen lurer på hvem jeg er og ingen snakker til meg når jeg er ute og går. Det som også er annerledes, er at det krever litt mer å komme seg ut i naturen fordi alle turer slutter med å klatre opp hit hvor jeg bor. Tror jeg må venne meg til tanken på at turene starter med å kjøre bil til et utgangspunkt.

Det er altså lørdag. Og jeg har vært våken siden 06 fordi jeg er så glad for endelig å ha en fridag. Tankene går til gamledager når de bada lørdag kveld og gikk på dans og gleda seg til å ha fri hele søndag. Det var tider det. Men jeg er sannsynligvis ett av få nålevende mennesker som lever nesten som de gjorde den gangen da de bare hadde frikveld lørdag kveld. Jeg er helt ute av stand til å se for meg at det går an å finne på noe som varer lenger enn til klokka 20 på en vanlig ukedag. Fordi jeg må stå opp 0530 for å rekke å være på jobben før 08. Til sammen bruker jeg 15 minutter på å lage matpakke og drikke kaffe, 5 minutter på badet og 5 minutter på å ta på yttertøy før jeg bruker 20 minutter på å gå til jobb. Altså 45 minutter. Men siden jeg har hatt forferdelige helsenedturer på grunn av stress tidligere i livet, legger jeg på et par timer med tilgjengelig tid hver morgen for ikke å få stress. Jeg gjør ikke yoga eller noe sånt. Jeg bare stresser ikke. Og på kvelden legger jeg meg to timer før jeg egentlig behøver bare for å ha muligheten til ikke å sovne med én gang. Men jeg sovner alltid med én gang. Ofte legger jeg meg klokka 18 også. Og sovner med én gang. Men da våkner jeg ofte i 00-tida og lurer på om det er mogen. Og så sovner jeg igjen.

Men i dag skal jeg være våken ganske lenge. Tror jeg har to skype-avtaler.




5. desember 2919: Let the game begin

Dagsform: Optimistisk
Humør: Stigende
Antrekk: Kosebukser og kofte. Har ikke stårr opp ennå
What kind of hair day: Må vaske håret i dag. Bare må

[--- In the Wild Wild West. We have a gale today. My new flat has a lot of closets and storage opportunities ---]

Så er jeg her. I Ville Vesten. Og i dag er det litt vilt for vi har kuling som skal bli til stiv kuling om to timer. Og før da skal vi få lyn og torden. Så litt vilt ja.

Det er vanskelig å finne fram her helt innerst i en fjord hvor jeg bor. Men jeg har funnet veien fra huset jeg bor i til jobben og tilbake. Så jeg bruker den veien uansett hva jeg skal. Det betyr selvsagt at jeg ikke egentlig har sett noe annet av bygda enn området mellom hjemme og jobb. Men det har uansett vært helt mørkt her siden jeg kom for fem dager siden. Og det har snødd sykt mye og regna sykt mye.

Jeg kan egentlig ikke si så mye om jobben min foreløpig uten å bli saksøkt for bakvaskelser og andre krenkelser. Siden alle observasjoner på jobben dreier seg om observasjoner av menneskene der og forholdet mellom dem. Menneskene som jobber der altså. Ikke studentene. De har eksamen nå.

Huset mitt - eller etasjen min - kan jeg si en del om. Huset er magisk. Høyt oppi lia der ingen skulle tru at nokon kunne bo, bor jeg. Hos søte mennesker som hjelper til med alt mulig mot en bunnsolid husleie. De har for eksempel skaffet meg en god seng, to gyngestoler, fire pinnestoler og et kjøkkenbord. Som var alt jeg antydet at jeg trengte da vi avtalte at jeg skulle komme hit. Det vil si. Jeg sa ingenting om gyngestoler. Men de er fine. Jeg har kanskje litt for stor plass. To stuer som bare inneholder til sammen to gyngestoler, to bokhyller, to blomsterbord og en peis. Og et vitrineskap.

Jeg kommer ikke til å få bruk for vitrineskapet og bokhyllene. Men de to blomsterbordene bruker jeg til lampe og kaffekopp. Og jeg har spredd klærne mine omkring i de to garderobeskapene jeg har på soverommet. På kjøkkenet har jeg ti skuffer jeg ikke bruker og cirka åtte skap jeg ikke bruker. Det begynner å gå opp for meg at vi har ufattelig lite lagringsplass hjemme på Hippiehalvøya. Hvis dette er malen. Jeg har garderobeskap i gangen også. Og skap til håndklær på badet. Og to boder.

Hva har så alt dette babbelet om skapplass med eventyret i Ville Vesten å gjøre? spør du nå (hvis du finnes). Og svaret er Absolutt Ingenting! Men foreløpig har det altså ikke vært dagslys nok her til at jeg har fått noen følelse av Ville Vesten. Selv om kuling og stiv kuling selvsagt er en start på Sagaen om isdronningen helt innerst i en fjord.

Men herregud jeg tok jo et bilde første dagen da det var nesten dagslys!

Jeg vet. Magisk. Intet mindre.




17. november 2919: Life is peaceful there?

Dagsform: Uthvilt
Humør: Søndag!
Antrekk: Treningstopp og vrange treningsbukser fordi jeg skal sparkle mur
What kind of hair day: Knutepalme. Stygg

[--- To be continued ---]

Fortsettelse følger.














            
Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About Grana.no/KV3 | A propos de nous | Über uns