Tilbake til forsiden
Kontakt: jorunn_gran at hotmail.com
            
        


Dette handler om alt som ikke skjedde da jeg reiste cirka 90 mil nordover
for å finne alt annet enn meg sjæl [This is not a love song]

tekst JORUNN GRAN


Go West<br>
        Life is Peaceful there

(Pet Shop Boys)
I did it


Fra tida da jorda var rund:

Linker til alle gamle avvik fra HP23 her

2017


VILLE VESTEN:
Puster inn - puster ut
Mista det
Julemiddag
Loner
In silence
Hviledagen da vel
En ny dag truer ikke akkurat
Is there Life on Mars?

VIRKELIGHETEN:
God morgen alle sammen
For så vidt enda et avvik
Et avvik!

2016

Så ser eg atter slike fjell og dalar
Lørdag
Ballbinge
Flaggdag?
Standup
Påskeferie
When in doubt ... blog
Ny tunnel

2015

Kort tunnel
Desember, sier de
Pause
Lære for livet
Lavvo og gummistøvler
Super Woman
Bråk i korridoren
Save - print - enjoy!
Gir aldri opp
Har vel egentlig gitt opp
Pust inn, pust ut
Herregud som tida flyr
Javel
Ikke lenger pizzauka
Pizzauka
2015 og greier

2014

Søndag?
Lørdag
Bagels og stress
Da og nå
Tårnfridish
Som touch og piano
Stille før stormen?
Den dagen
Okay
Hvordan går det?
Som bestilt
50/50 noia/gi faen
Mens jeg husker det
Hujedamej
Jeg-uka!
Virkelighet
Spydkasteraktig
18. juni?
Verst
Verre
Ikke bra
Tatt på senga
Ikke så verst
Going over old ground
Festsesongen
Hurraaa
Tja
YOLO?
Og det ble lys
Hujedamej
Raser opp i vekt
Ute av trening
Selvforherligelse pågår
Prøver så godt jeg kan
Mer sol
Sol
Glad for
Next to Nada
Not so bored housewife
Det går helt fint
Too Much Information
Stadig lysere
Og det blir lys

2013

Juleheksa
Nå tennes én million julelys
Mye horisontal nå
Euforisk mandag
Rett fra levra
Kort innpå
Opparbeider noia
It's alive!
I overkant selvopptatt
En oppdatering Vet ikke hvor jeg skal begynne
Dett var dett
Read all about it: Tønne ble kube
La vita è bella
Ut på tur
Pain in my heart
Vondt i magen
Det snør, det snør
Tja
Nei. Aldri
Søndag

Hjemmekontor
Pliktoppfyllende
35 år senere
Når Twitter ikke strekker til
2013

2012

Søvnløs
Ikkeno mye
Tinnitus
Ekstrajobben min
Partygirl
Mindre lykke
Mer lykke
Lykke
Kali mera!
Sjokkerende avslappet
Varsko her
Ingenting å melde
Hujedamej så skjerpa
Og det ble lys igjen
Og det ble lys. Og mørke
En forglemmelse
Sosialiserer
No worries
Skyggetante på eventyr
Tildels tilbake
Too much information
Happy Birthday Julie
24 minus 3 dager
Jøss
Natta
Middelalderdommens lyse sider
Reality bites. Muligens
Prøver å komme i gang
Enda mer tilbake
Tilbake
Yabadabadoo
Natta
Effektiv
Gratulerer med 150-årsdagen
Definitivt et avvik
Mindre og mindre avvikende
Elefantaktig på mange plan
Eventyr tilbkelagt, more to come
Ut på eventyr
Rigger og pakker
Schäfer på høge hæler
Omtåket
Fuck forfengelighet
Hei

Forrige epokes avvik (older updates)
Alle avvik


Egentlig er jeg Shamangran på Twitter. Men denne feeden er Shamangrana:

-

følg denne


19.11.17: Puster inn - puster ut

Hva slags dag er dette: Helt ok

[--- English summary: Somebody invited me for lunch and I'm not good at tasting strange food. Dreamt that I fell in love with a young man wearing a yellow raincoat ---]

Dette er nokså fryktelig. Jeg er invitert på en slags lunsj i dag. Og jeg vet at jeg ikke kommer til å klare å svelge maten de serverer. Jeg har sett bilder av den. Jeg har sett ingrediensene. Jeg har bare lyst til å gråte.

Jeg er sensasjonelt dårlig til å smake på fremmed mat. Og samtidig ekstremt dårlig til å si nei takk.

Trøster meg med at de som har invitert meg, ikke kan spise noe som helst av det jeg tilbyr dem på grunn av allergier og religiøse begrensninger. De ser ikke ut til å føle seg frekke når de konsekvent takker nei til mat jeg vet de faktisk kan spise. Ergo bør de kanskje få smake sin egen medisin.

På en måte håper jeg at det er masse eddik, rømme eller yoghurt i maten, for da kan jeg ikke spise den og da er jeg ikke redd for å si at jeg ikke kan spise den.

Så kan du kanskje si at det må da for faen gå an å skjerpe seg litt for å være høflig. Og da kan jeg kanskje svare at jeg er fryktelig høflig hele jævla tiden hver jævla dag men kroppen min er mitt tempel og jeg bestemmer hva som får komme inn i tempelet.

Drømte i natt at jeg blei forelska i en ung fyr i gul regnfrakk som skulle flytte til Amerika. Jeg lovet å vente på ham til han kom tilbake til sommeren. Ja. Jeg veit. Symboltungt dette (Takk til Dreammoods.com):

    "To dream that you are wearing a raincoat suggests that you are shielding yourself from your emotions."
    * Nå var det jo han og ikke jeg som hadde regnfrakken, så vi kan vel gå ut fra at han faktisk ikke var så forelska i meg som jeg var i ham?

    "The color yellow has both positive and negative connotations. If the dream is a pleasant one, then the color yellow is symbolic of intellect, energy, agility, happiness, harmony, and wisdom."
    * Den kjøper jeg. Drømmen handler om at jeg er smart, lykkelig, energisk, fleksibel og harmonisk.

    "To dream of love or being in love suggests intense feelings carried over from a waking relationship. It refers to your contentment with what you already have and where you are in life. On the other hand, the dream may be compensatory and implies that you may not be getting enough love in your life. We naturally long for the sense to belong and to be accepted."
    * Åkaj. Enten opplever jeg masse kjærlighet eller så mangler jeg kjærlighet.

Det var faktisk en fin drøm uansett.


T R E     T I M E R     S E N E R E

Det gikk fint. Maten var ikke mystisk. Den smakte godt. Ingen brydde seg egentlig om hva jeg spiste, men jeg smakte på alt for å være skikkelig høflig.

De serverte taita (eritreiske pannekaker av byggmel), kylling i tomatsaus, egg i tomatsaus, linsestuing, kål/gulrot/potet og vanlig salat. Og etterpå fikk vi noe de kalte brød, men som faktisk var veldig god hvetekake. Vi fikk også oppskåret frukt, popcorn, peanøtter og potetgull. Og som drikke fikk vi velge mellom cola, sprite, solo og rødbrus. Til slutt fikk vi helt vanlig pulverkaffe. Det eneste som var nokså unorsk var fatet med popcorn og kjeks blandet og blandingen av kål, gulrot og potet.

Før og etter maten var det bordbønn med vekselbønn. Og under hele måltidet viste de salmevideoer fra Eritrea og Etiopia.

Nå er jeg hjemme og skal lage innlegg til planleggingsdag til uka. Jeg har tenkt å legge inn et innslag om kroppsspråk i innlegget, siden jeg har fått med meg at folk i Ville Vesten ikke går av veien for å bruke kroppsspråk demonstrativt og åpenlyst.


18.11.17: Mista det

Hva slags dag er dette: Helt ok

[--- English summary: I used to be a writer but I lost it. I now write like an older relative. Bought two dresses, a backpack, a pair of shoes and a sweater online. Some new friends invited me for beers, but I mostly drink on skype these days ---]

Jeg pleide av å leve av å skrive både det ene og det andre. Det har vel aldri vært noen tvil at som journalist har jeg vært mer flink pike enn spesielt begavet. Men som petitskribent og blogger og poet og sånt, vet jeg at jeg hadde noe engang. Nå har jeg ingenting.

Siden jeg kan (kunne) skrive, tilbød jeg meg å levere en tekst til ekstremtlokalavisa. Jeg pleier (pleide) å sette meg ned ti minutter og skape noe som folk likte å lese. Og jeg skriver fortsatt like fort. Men etter ti minutter hadde jeg altså produsert noe som minnet mistenkelig om et brev fra en velmenende eldre slektning.

Så jeg gjorde noe jeg aldri har gjort før. Jeg skrev teksten på nytt mens jeg helt forrerst i bevisstheten hadde visjonen om Velmenende Eldre Slektning. Resultatet ble ikke Selveste Grana, men det ble greit nok til å leveres uten byline.

Dette er ikke skryt: Dette er mer vantro: Leserne likte teksten godt. Noen syns den var kjempemorsom. Noen blei rørt. Men det eneste jeg klarer å tenke, er Jeg har føkkings mista det. Det som jeg skulle falle tilbake på. Det som alltid var meg. Det jeg elsket å drive med.

Det er knallvær ute (uuups; velmenende eldre slektning-formulering) og jeg skal være kjørelærer for en ung dame som aldri har sittet bak rattet. Men jeg tror jeg skal smette inn en kjapp tur opp i høyden (ja, jeg har mista mer enn skriveevnen, jeg har faen meg blitt turgåer) mens himmelen er blå.

Hvis du lurer på hvordan det går med meg i Ville Vesten nå som jeg har bestemt meg for ikke å publisere bilder på instagram lenger, har jeg følgende tilbakemelding:

  • Antall fester deltatt på via skype i går kveld: 2
  • Antall lokale fester invitert på etter skype: 1
  • Ja! Noen sendte sms og spurte om jeg ville drikke øl med dem!
  • Jeg takket nei fordi jeg var usikker på om de 6 enhetene jeg hadde drukket på skypefest ville framstå som litt mye. Men jeg håper de spør igjen
  • Antall kollegaer svømt sammen med i svømmehallen denne uka: 1
  • Antall turer på kurs i byen påmeldt: 1
  • Antall hytteturer invitert på med kollega: 1
PS: Jeg bestilte kjolen jeg aldri kommer til å få brukt med et par crazy sko til og en helt sikkert veldig kjip festryggsekk. Deretter bestilte jeg tunika som matcher de crazy skoa og en genser som matcher både skoa og tunikaen. Og kjolen og partyryggsekken. 2600 kroner. Jeg forventer at beløpet reduseres (refunderes) når jeg må returnere genseren (sannsynligvis for liten) og kanskje kjolen (for dyr til å kjøpes hvis den er skandaløst stygg). Men det var en deilig følelse å shoppe litt igjen. Og jeg er invitert på et gigantisk selskap i Hovedstaden i juni der jeg eventuelt kan bruke kjolen. Eller tunikaen. Og skoa. Og sekken. Kjære gud la minst to av tinga være helt ok til å bruke på gigantisk selskap i Hovedstaden. Og kjære gud ikke la de to tinga være partysekken og skoa.

Fra tur forrige helg:


12.11.17: Julemiddag

Hva slags dag er dette: Sol ute. Sol inne. Så mørkt

[--- English summary: Listening to an old song trying to remember all the lives I've lived. I will start reading and writing again tomorrow. If I'm able to sell a few texts, I can buy myself a dress that I'll never be able to wear out her in the Wild wild west ---]

Skulle skrive noe men har helt mistet evnen. Hører på Dover Calais med Style på repeat og lurer på hvordan jeg kunne leve så mange liv etter hverandre at jeg ikke husker at jeg har deltatt på de første 7 av dem. Liten jente. Liten prinsesse. Trist prinsesse. Enda tristere prinsesse. Stor jente. Voksen jente. Gift jente. Mamma. Skilt jente. Spinnvill jente. Imponerende jente. Kvinne. Voksen kvinne. Rimelig ferdig kvinne. Kvinne på eventyr i mange kapitler. Dover Calais var vel i gift jente-livet som varte i 7 år uten et sekund alminnelighet. Ingen skal få si at vi skilte oss fordi vi begynte å kjede oss.

I morgen begynner jeg på et nytt og bedre liv. I stedet for å være hun som bor på en øde øy og har god tid, skal jeg bli hun som bor på en øde øy og gjør fornuftige ting. Jeg skal lese og skrive sånn som jeg pleide å gjøre før for å tjene penger. Og når det jeg skriver blir bra, skal jeg selge det til folk som kjøper tekster. Og så får jeg råd til den kjolen jeg aldri kommer til å få bruk for fordi jeg bor på en øde øy der vi går i allværsklær og ulltøy hele tiden. Det vil si. Jeg tror de andre på øya noen ganger besøker hverandre og har fester og pynter seg og sånt. Men siden jeg ikke kjenner de andre på øya, trenger jeg altså ikke noen kjole til å pynte meg med.

Nå skal jeg spille Dover Calais-sangen én gang til og så skal jeg legge meg. Klokka er tross alt snart halv seks på kvelden og det er stupmørkt ute.

Jeg spiste ribbe og pølse til middag på vertshuset i dag. Så er jeg ferdig med jula og kan konsentrere meg om det jeg nevnte ovenfor. Lesing, skriving og innsending av tekster. Wow. Jeg kjenner at jeg har det i meg fortsatt. Den ekstreme selvreguleringen som tvinger fram tekster.

Nå hører jeg sentrifugen på badet. Faen. Jeg kan ikke legge meg før jeg har hengt opp tøyet.

PS. Ville Vesten er fortsatt magisk:


3.10.17: Loner

Hva slags dag er dette: Bra!

[--- English summary: I read an article about special personality traits in people who like to be alone. Except from the paragraph about the loyal friend trait, the article was more or less about me ---]

Ser nå at i et øyeblikk av villevesteneufori har jeg laget en jallautgave av Grana på www. Skal fikse det om cirka 2,5 uker etter at jeg har hatt et lite opphold fra livet i Ville Vesten.

Leste nettopp en artikkel om loners, om spesielle personlighetstrekk hos folk som liker å være alene. Følte at artikkelen kanskje angikk meg, og merket meg disse særtrekkene:

  • verdsetter og respekterer tid mer enn noe annet
  • selvbevisst, forstår seg selv og folk rundt seg godt
  • mye viljestyrke
  • fordomsfri (open-minded)
  • lojal venn
  • klare grenser
  • kjenner egne styrker og svakheter
  • svært empatisk
  • vet at ingen er perfekt
  • styrt av intuisjon
  • ikke avhengig av andre
  • full av godhet og omtanke
  • ekstremt modig
  • elsker seg selv
  • pålitelig
  • har moralsk kompass
Sånn ja. Siden jeg skriver for meg selv om meg selv, kan vel jeg og meg være enige om at det var mye riktig her.

Det med intuisjon har jeg nylig erfart på en skummel måte.

Det med full av godhet og omtanke sitter langt inne for de fleste å mene passer på meg. Men så tenker de seg om og kommer på at det passer veldig bra.

Det eneste som ikke passer, er dette med å være en lojal venn. Det er jeg ikke. Jeg er ikke en venn i det hele tatt. Jeg tar meg selv i nakken med ujevne mellomrom og gjør venneaktige gjerninger og sier venneaktige ting. På en autistisk måte. Vel. Ikke helt. I motsetning til autister bryr jeg meg om nesten alle. Jeg vil bare ikke at de skal bry seg om og med meg.

Jeg hater at folk later som om de kjenner meg. Jeg kaster opp inni hele meg hvis noen ser rett på meg og starter setningen med "Du er ..."
Folk som ikke er veldig intelligente, skjønner ikke dette, og klarer ikke å stoppe i tide. Folk som er smarte, snakker aldri til meg på den måten.

Du verden, det ble en morgen med selvinnsikt og selvrefleksjon dette. Men noe må jeg jo holde på med i Ville Vesten mellom jobbinga og turgåinga. I dag skal turgåing og jobbing kombineres. Siden det nesten ikke er storm på den øde øya i dag.

Sånn for ordens skyld:

    Ja. Det går bra
    Nei. Jeg har ikke fått noen venner
    Nei. Ikke en eneste venn
    Men ja. Det går bra.
    Nei. Jeg har ikke fått skrevet bok eller annet
    Nei. Jeg er ikke flink i jobben min
    Nei. De liker meg ikke
    Men jeg omfavner alt og alle og har bestemt meg for at bedre enn dette kommer livet aldri til å bli
    (hvis jeg ikke klarer å skaffe de pengene og komme meg til et varmt og støvete land da. Akkurat nå kjenner jeg at jeg kommer til å klare akkurat det.)


É N     T I M E     S E N E R E


“The most spiritual human beings, assuming they are the most courageous, also experience by far the most painful tragedies: but it is precisely for this reason that they honor life, because it brings against them its most formidable weapons.”
Friedrich Nietzsche

Det der hadde jeg aldri tenkt over før i dag (bortsett fra da mamma sa det om seg selv etter dødsdommen).

w


10.9.17: In silence

Hva slags dag er dette: Prima

[--- English summary: Up at 4 AM. To bed at 8 PM. That's just about it ---]

Så en film om en dame som ble utsatt for en psykopat. Begynte å tenke over hvor lett det er å bli utsatt for en psykopat akkurat lenge nok til at det nesten ikke går an å rømme. Kom så på hvordan alt i livet mitt alltid har handlet om å være føre var og planlegge løsninger. Husker at psykopatløsningen jeg tenkte ut en gang i tiden, var torpedo. Sukker så ved tanken på at nå er en påtenkte torpedoen død. Han ville ikke være her lenger.

Siden jeg ikke er særlig meddelsom på www, kan du nok innbille det at tiden i Ville Vesten går veldig fort. Men det gjør den ikke. Jeg våkner klokka 04. Ja. 04. Og lurer på hva dagen vil bringe. Klokka 20. Ja 20. Erkjenner jeg at dagen ikke bragte noe som helst. Og legger meg og sover til jeg våkner neste morgen klokka 04.

Om fire dager skal jeg ta flyet sørover for noen dager med sivilisasjon. Tror det blir stress. Men skal prøve å sove hele veien ned.

Om åtte dager får jeg besøk. Det veit jeg blir stress. Fordi jeg ikke passer til å ha besøk når jeg skal jobbe. Siden jeg legger meg klokka 20 og står opp klokka 04. Men gjesterommet er ute i gangen. Så kanskje jeg kan ha min egen døgnrytme selv om jeg har besøk. Ikke at jeg skjønner hvorfor noen gidder å besøke noen som de ikke kommer til å treffe mer enn kanskje to timer hver dag. Dem om det.

Jeg praktiserer det å være in silence 65 timer i uka for tiden. Blir ikke helt som fire uker in silence i Nakenlandet. Men det er alt jeg får til.

Føler meg litt som Matt Damon i The Martian når jeg skriver her. Ikke før det oppstår en eller annen form for panikk kommer noen til å lese dette.

Vil du kanskje se noen flere bilder fra Ville Vesten? Ja det vil du!


dato: 27.8.17: Hviledagen da vel

Hva slags dag er dette: Sol ute sol inne

[--- English summary: I might start videoblogging ---]

Havna på en nettside med en dame som intervjuer rare mennesker og lager youtubevideoer og holder på med all slags greier og som sier hun har en intensjon om å inspirere alle til å leve med utgangspunkt i indre visdom og samtidig følge drømmene. Jeg ble mest opptatt av at det var noe kjent med dama, og jobba litt med å finne ut at hun hadde spilt noen sesonger i Hotel Cæsar. Så tenkte jeg på at designet på nettsidene hennes er da ikke helt ræva og jeg bør kanskje designe noe pent og ikke helt ræva selv snart. Og kanskje bør jeg lage videoblogg for det blir jeg jo så glad av.

Nå har jeg dytta i meg potetgullrestene fra helgas besøk og resten av livet kan straks begynne. Men egentlig tenker jeg at resten av livet begynner med at jeg er på jobb én time før første undervisningstime i morgen og tar det derfra.


24.8.17: En ny dag truer ikke akkurat

Hva slags dag er dette: Lovende

[--- English summary: I'm expecting a visitor ---]

Våkna av uvær i natt. Våkna til strålende sol i dag. Nå er det straks noe midt i mellom. Typisk Ville Vesten,

Jeg får besøk i dag! Og har rydda i min midlertidige bopel og lagt til rette for et liv som likner på det jeg reiste fra. Jeg har ikke satt fram lysestakene mine siden de skjærer voldsomt med den maritime atmosfæren jeg leier akkurat nå. Men jeg skal kjøpe telys og putte oppi de maritime lysestakene som utleierne har plassert på strategiske steder.

Før jeg får besøk skal jeg på et lynkurs i Verdens Dyreste Smartboard. Eller som forhandleren må ha sagt det da skolesjefen fra Ville Vesten ble kapra på skolemessa i Enda Villere Vesten: The world’s most advanced touchscreens. User-friendly down to the last detail!

Vil du forresten se bilder av hvordan vi har det her i Ville Vesten ja det vil du!

Nå må jeg hoppe i cowboystøvlene og ile bort til Joker for å høre om den økologiske melka mi har kommet. Og for å kjøpe øl, p-gull og telys til kveldens gjestebud.

Tra-la-la

[Det som ikke nevnes med ett ord (før her i fotnoten) er at alle typer besøk i Ville Vesten omfatter ferge, biltur, venting, biltur, ferge sånn at det er ikke bare å sprette en øl og vente på innrykk i tilfelle du trodde det]


N O E N     T I M E R     S E N E RE
Det var ikke et kurs. Det var en montør som satte fast den smarte tavla på veggen og sa at uten pc inni er den bare som en vanlig skjerm. Og så dro han. Men to gutter fra fastlandet viste seg å være IT-gutta våre og jeg fikk græbba en printerkabel og to telefonnummer før alles veier skiltes for dagen.


20. august 2017: Is there life on Mars?

Hva slags dag er dette: Perff

[--- English summary: Life is great ---]

La vita è bella!

                    
                    
                    
                    
                   



                          
                          
                          
                          
                          

30.10.14: Før og nå

INNSPILL I EN ØNSKET DEBATT KANSKJE
[--- English summary: none ---]

Jeg kommer fra gamledager og jeg burde blitt der.

I gamledager tror jeg at de fleste ikke reiste noen steder i det hele tatt. Og kanskje cirka hvert femte år kom noen til bygda som hadde vært på reise for eksempel til Amerika eller Spania. Eller Sverige. Og da fortalte den reisende alt om hvor annerledes og fantastisk og litt skummelt det var i Amerika eller Spania. Eller Sverige. Han fortalte for eksempel at i Sverige så heter is glass. Og så lo alle, enda de bare hadde spist cirka to is hver i sitt liv, siden ingen hadde fryser. Og så fortalte den reisende at i Amerika var husene så høye som 20 låver oppå hverandre. Og da lo alle, for de visste at han løy. Men aller mest lo alle da den reisende fortalte at det går an å bade midt på vinteren i Spania, de lo enda de selv bare hadde badet kanskje tre ganger i livet, de tre dagene for 20 år siden da det var så ulidelig varmt.

Tenk hvor langsomt alt må ha vært i gamledager da pizzaen ikke var funnet opp og flatbrød fra skuffen under spisebordet var eneste tillatte mellommåltid og nesten ingen hadde tv. De kom hjem fra jobb klokka seks. Spiste litt flatbrød mens potetene kokte. Spiste middag. Vasket opp fram til nyhetene på radioen i nitiden. Og så hadde de sex et par timer før de sovnet. Og på morgenen hadde de sex igjen siden det ikke var noen nettnyheter eller sosiale kanaler å bruke tid på. Så spiste de litt flatbrød mens de kokte kaffe. Og så dro de på jobb der de jobbet med helt ekte ting i åtte-ti timer kanskje. Og de hadde aldri ferie. Bare fri hver søndag. Og da spiste de ekstra mye flatbrød og hadde ekstra mye sex.

Jeg tror at det hendte at de drakk alkohol på lørdagene i gamledager. Cirka én øl hver. Og etterpå sloss de. Og spilte kort eller danset. Før de la seg og hadde sex før de sovnet. Og på søndagen sov de en halvtime ekstra på morgenen siden de hadde fri. Så da rakk de ikke flatbrød før kaffen var klar, siden kona i huset aldri hadde spilt kort eller drukket en øl og derfor var oppe tidlig for å lage kaffe.

Bare de færreste gikk i kirka på søndager. Og siden det var forbudt å jobbe på søndager i gamledager, tror jeg at de fleste bare satt på stoler og spiste flatbrød mellom måltidene. Og kanskje allerede klokka åtte la de seg for å ha sex før de sovnet i titiden mens de gledet seg til å gå på jobb neste morgen.

På lørdagskvelden tror jeg forresten at alle badet før de eventuelt drakk en øl og sloss eller spilte kort. Og etter at alle hadde badet, tror jeg at de vasket alt hverdagstøyet i badevannet. Det må de ha gjort for de hadde ikke varmtvannsbeholder.

Å herregud som jeg ønsker at jeg levde i gamledager. Jeg elsker å slåss på lørdagene.


21.4.15: Det kan vi snakke om senere

KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE
[--- English summary: none ---]

Vi møtte opp helt uten forventninger. Og det var like greit. For ingenting kunne forberedt på det som møtte oss på Kunstnernes Hus 18. april.

Okay. Vi var litt forberedt. Vi hadde lest invitasjonen. Som sa nordisk etno-noir, eksplosivt, basstungt, inderlig og vrient på en og samme tid. Ingen grunn til å late som om vi ble klokere av de ordene.

På gulvet satt vi. Foran i auditoriet på Kunstnernes Hus. Og der fikk vi først kirkeorgel og sekkepipe. Som var merkelig og deilig på samme tid. Deretter kom Mannen og fire andre menn. Mannen sa ‘Jeg ser dere sitter. Dette er ikke noen sittekonsert. Men det kan vi snakke mer om senere’. Kjærlighet ved første blikk og tone.

I ettertid klarer vi ikke å beskrive hva det var som traff oss. Bortsett fra at det var basstungt, inderlig og vrient på samme tid selvsagt. Vi er nokså sikre på at Mannen – Kyrre Bjørkås – hadde mye å si for totalinntrykket. Erfaringsmessig er det slik at fremmed sjanger kombinert med slem mann, blir vond opplevelse. Men her viste det seg at fremmed sjanger kombinert med Supermann ble befriende og deilig.

De fire andre mennene spilte på mandolin, kjeler, mystiske rytmeinstrumenter, gitar, bass og en slags synthesizer kanskje. Hva vet vel vi. Det vi vet, er at disse folka må ha øvd masse. Ellers kunne neppe eksplosivt, basstungt og vrient framstått som så til de grader samspilt og beroligende.

Kjære New World Vulture: Takk for oss. You say when.

[Publisert i Gatelangs på Origo.no]


15.7.14: Ute i hagen vår

KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE
[--- English summary: none ---]

Med livsfilosofien ‘Alt er mulig’ kombinert med den grunnleggende holdningen ‘Alt tilhører fellesskapet’, finnes det faktisk ikke grenser for hva vi kan få til på Hippiehalvøya.

Dere tror meg ikke når jeg sier at det var opprinnelig plan at Ozzy Osbourne skulle spille i hagen vår sist helg men det var faktisk opprinnelig plan.

Til vi fant Grande.

Vi fant ham i Ravndalen i Kristiansand en regntung sommerkveld i 2011. Og det var nok skjebnen som viste fram Kjetil Grande akkurat i grevens tid, dagen før det som skulle bli mitt siste frivillige møte med Ozzy.

Not.

Jeg tror ikke på skjebnen.

Det var Universet som grep inn og brølte Let me introduce …!

Okay. Jeg visste det ville bli fabulous. Jeg visste at gjestene mine kom til å bli bergtatt langt forbi forventningene mine. Men jeg kunne bare ikke forutsett at bakgården i KV3 skulle bli til en Det-gjør-ikke-noe-om-det-er-ett-år-til-Roskilde-15-opplevelse. For det ble det.

Altså. Jeg erkjenner at jeg ikke kan ramse opp setlista som Grande, Martens og Peterson spilte, jeg var simpelthen for euforisk. Jeg veit bare at de spilte You Are The Night spesielt for meg, at de fikk bakgården til å koke med Foxy Lady (Hendrix) og at de avsluttet med 11 minutter The End (Doors) som fikk publikum til å gråte etter mer – bare at da var det tid for mat.

Jeg kjøper fortsatt plater på iTunes Store når jeg finner noen jeg liker som fortjener litt mer enn Spotify-småpenger. Fra nå av skal jeg fortsette med å bestille de folka jeg liker hjem til min egen hage. Og jeg anbefaler alle andre å gjøre det samme.

Foto: Thomas Grotmol, Folkefiender

(PS Jeg lyver om at jeg ikke kan ramse opp setlista, for den lå igjen på loftet da gutta dro)

[Publisert i Gatelangs på Origo.no]


6.7.10: Valient Thorr - gutta med støvlene

KULTURANMELDELSE PÅ EN MÅTE
[--- English summary: none ---]

Hvilke kriterier har vi så for å kåre årets konsert på Roskilde Festival? Forsøk på å snakke med publikum vektes fryktelig høyt. Forsøk på å underholde publikum vektes også rimelig høyt. Energi på scenen veier veldig tungt. Og røde støvler tar kaka.

                                         
                                         
                                         
Valient Thorr tok rotta på oss selv om vi innledningsvis var skeptiske da vokalisten ropte We ARE this festival!

                                         
                                         
                                         

Avslutningsvis var vi ikke skeptiske i det hele tatt. Bare helt overbegeistra. Etter 30 andre konserter er vi like begeistra. Og skal klippe ut Valient Himself i helfigur i papp til neste juleselskap.

[Publisert i Gatelangs på Origo.no]














Alle avvik


Vekk herfra
Tilbake til forsiden

Sitemap | Om KV3 | About HP23 | A propos de nous | Über uns